Det aller, aller beste med å dra på campingtur, er at det er ingenting å stresse over. Enten man har telt, bobil eller leier seg en enkel hytte, så er det bare å senke skuldrene og ta livet med ro. Sånn liker jeg… Dessuten finnes det utallige flotte campingplasser å velge mellom, både i inn og utland. Ikke at det betyr noe med de i utlandet, siden vi foreløpig ikke kan dra lengre enn Danmark (som forøvrig er et Mekka for camping). Men det er plenty av flotte steder her til lands og det er billig, sosialt og man kommer tett på naturen når man velger camping istedenfor hotell.
Lomsesanden Familie Camping er et fantastisk sted, som ligger 3 km fra Farsund. Lista halvøya er kjent for de flotte strendene, fyret, turløyper, yrende fugler og planteliv og sine sterke bånd til Amerika.
Campingplassen ligger bokstavlig talt på stranden og vi har 50 meter å gå fra verandaen til havet. Her er stranden og campingen sett fra Einarsneset. Det betyr kveldsbad, morgenbad, midt på dagen, «for varm» samt «trenger å våkne» bad… Altså MYE bading..
En av de fineste plassene jeg vet om, er Lomsesanden. Her har jeg vært flere ganger, både med telt og i leid hytte. Så da værvarselet for pinsehelga lovet sommervarme og fint vær, var jeg snar til å leie en hytte og planlegge tur. Ikke at det kreves så mye planlegging når man skal bo i hytte og kjøre helt frem… Jeg fikk låne han på 7 og overtalte sønnene mine til å bli med, handlet inn mat og fylte bilen med alt som kunne være kjekt å ha på turen.
Vårt lille hjem ligger i en rekke av andre hjem. Det er sosialt, men ikke påtrengende å være på campingplass. Her koser vi oss…..
…. og har alt vi trenger.
En enkel campinghytte har som regel 2 rom, en stue og soverom. Noen har bare 1 rom, men uansett så bor man tett sammen. Det er greit å ha en fast rutine på hvem som sover i over og underkøyen, så slipper man å krangle om det. Dyner og puter er med i prisen, så det er bare sengetøy som medbringes. Det er vanligvis kokeplate, strøm, kaffetrakter og kjøkkenutstyr i hytta, men ikke dusj, do eller innlagt vann. Da må man gå til servicebygget, så det blir endel trim på denne type ferie. Det er nesten alltid en liten veranda utforbi, med noe å sitte på, for halve poenget med å dra på campingtur er å være ute.
Alle måltider spises ute når været tillater det. En lørdagskveld som denne, lå grillosen lavt over hele plassen og jeg tror neppe noe annet var på menyen hos naboene heller.
Jeg sier som REMA: Det enkle er ofte det best.
Så hva gjør man når man er på campingplass? Jeg liker å utforske området rundt plassen og går mye tur. Vi tar mange turer til kiosken for å kjøpe is og han på 7 vil alltid på lekeplassen. Og det kan han jo… Det ble noen timer på stranden og hvem trenger vel å dra til Syden når Lista viser seg fra sin beste side? Det er bøker å lese, kortspill å spille, badminton og mye annet kjekt. Dessuten er en bytur obligatorisk, for det er alltid noe jeg har glemt å ta med…
Farsund er en koselig sørlandsby, som i 1795 fikk status som ladested, med rett til å drive handel og sjøfart. Den har en spennende historie, med blant annet sjørøveri og heksebrennning. Det var spennende med kanonene og fantasien fikk fritt spillerom hos han på 7.
Sol og syriner gir skikkelig sommerfølelse.
Det beste med camping er tross alt at vi har mye tid til å tilbringe sammen. Internett er dårlig og det er ikke WiFi i hytta. Plutselig må vi snakke sammen og finne på andre ting enn å se inn i en skjerm. Det liker jeg godt. Dessuten er det alltid mye spennende å se på, dersom du er en av dem som liker å iaktta andre mennesker. Vi bor tett og sitter mye ute, så det er vanskelig å unngå å få med seg hva naboen spiser eller hvilken musikk de spiller. Så det er aldri et kjedelig øyeblikk, for jammen er vi mennesker forskjellige.
Det ble en tur ut til geitene på neset. For ikke å snakke om spenningen over å finne en død mus på vei til Loshavn. Loshavn er Sørlandets lille, idylliske perle og bare en halvtimes gåtur fra campingen.
Det har vært noen flotte dager her på Lomsesanden og jeg kjenner batteriet er fulladet til å dra hjem til hverdagen. Jeg anbefaler virkelig campingliv til alle som trenger å slappe av (og ikke bare til oss som ikke har hytte eller har tilgang til privat hytte). Han på 7 har lyst til at jeg skal kjøpe bobil, fordi det ser mye kulere ut enn hytte. Jeg hadde nok foretrukket telt, dersom jeg var alene om å bestemme… Og sånn går no dagane….
Noen liker å starte dagen i badekåpe, med sjokolade, popkorn og kortspill… Mens andre vil starte dagen i badekåpe, alene på en strand med kaffikoppen… HELT ENIG!!!!
For litt tid tilbake, var jeg ute på en helt nødvendig fritidsreise med sykkelen. Jeg har allerede fortalt om turen fra Sogndalstrand til Flekkefjord, men jeg stoppet ikke der. Det var tross alt langfri, mer mat i hengeren og været var strålende. Så da jeg hadde tilbragt noen timer i denne sjarmerende Sørlandsbyen og hadde fått fylt vannflasken og lånt toalett på en bensinstasjon, var det å tråkke ut på den endeløse landeveien igjen. Målet var å sette opp telt ved Seluravannet, der skulle det nemlig være en offentlig strand som jeg tenkte var ideell.
Et siste blikk på Flekkefjord, før jeg tråkket oppover Trolldalen.
Jeg hadde grudd meg til å sykle langs E39 ut av byen, ifølge boken min skulle jeg sykle PÅ hovedveien. Men her var flott sykkelsti godt skjermet fra all trafikk. Den første grusveien på turen gikk mot vannet Selura, på den gamle Vestlandske Hovedveien. Her var løs grus og skikkelig bratte bakker, så jeg endte med å gå både opp og ned bakkene..
Men da fant jeg ut at sykkelguiden min var utdatert på både kart og beskrivelser, for det var nok lenge siden det var mulig å campe langs Seluravannet. Jeg sjekket Egenes Camping, som hadde spredd seg grådig ut i alle retninger, men de var stengt for telt på grunn av koronavirus. Så jeg fortsatt på grusveien og det var tungt. Veldig tungt… Selv den herlige utsikten over vannet og de skogkledde fjellene rundt, greide ikke å holde humøret opp. Jeg likte allikevel godt veien og kikket ivrig etter spor fra fortiden. Den Vestlandske Hovedveien var den gamle ferdselsveien mellom Christiania og Stavanger, som ble opparbeidet til kjørevei tidlig på 1800 tallet. Mange steder er den vedlikeholdt som tursti eller sykkelvei og jeg har tidligere syklet mellom Ogna til Egersund. Men her måtte jeg gå, løs grus og tung henger= dårlig kombinasjon.
Vakker utsikt over Seluravannet og mot Egenes camping.
Etter all grusen var det herlig å få asfalt under dekkene igjen. Jeg fikk dessuten den gamle E18 helt for meg selv og kunne sykle midt i veien. Jeg fant den perfekte teltplassen og spredde meg ut. Det var nær nok E39 til at jeg kunne høre duren fra bilene, men mest hørte jeg fuglesang og klukkingen fra bekken. Like ved lå Hestespranget bru. Både veien og bruen ble bygget i 1839 og brukt som kjørevei i nesten 100 år, som en del av den vestlandske hovedvei.
Dette er den berømte Kvilesteinen, som tidligere lå inne på Fosselandsheia. Her kan man lese inskripsjoner fra tidligere veifarende, deriblant LTS som i 1713 tok seg tid til å hogge inn bokstavene og årstallet i steinen. Jeg satt litt her og kvilte, mens jeg tenkte på alle de som hadde fulgt denne veien tidligere.
Det ble en meget rolig lørdagskveld, hvor jeg satt og kikket opp i tretoppene og spiste egg og bønner til middag. Så neste morgen var jeg så uthvilt som det er mulig å bli etter en natt i telt og klar for å sykle videre. Det ble en fantastisk strekning over heia, med nyutsprunget bjørk og hvitveis overalt. Jeg hadde flere stopp for å beundre utsikten og nyte stillheten. Her møtte jeg verken biler eller andre syklister, faktisk ingen mennesker eller dyr. Men fugler var det mye av…. Etter en skikkelig bratt og lang nedoverbakke, kom jeg til Feda. Denne lille bygda ligger ved Fedafjorden og her har det bodd mennesker siden steinalderen. Navnet betyr visstnok frodig slette, men nå er stedet mest kjent for sin gamle trehusbebyggelse, fiske, turmuligheter og fredelige atmosfære. Jeg ble meget betatt, faktisk så betatt at jeg syklet feil vei….
Hit kommer jeg gjerne igjen, for nå syklet jeg bare gjennom. Jeg kunne ha sovet på vandrehjemmet oppi bakken, hatt med kajakken og gått lange turer.
Det var ikke mye liv i Feda en søndags morgen….Og Fedafjorden lå innbydende og stille….
Av en eller annen grunn fulgte jeg veien der det var flatt og det var langs sjøen. Men det var ikke der Nordsjøruta gikk, den fulgte en grusvei over fjellet. Jeg tenkte: «Pytt, pytt, hvor mye trafikk kan det være innover mot Kvinesdal en søndag morgen?» Etter at det kom bro over Fedafjorden og E39 ble lagt om, så jeg for meg at det ble ensom på fylkesvei 465 mot sivilisasjonen. Men der tok jeg jammen feil, det kom biler, busser, trailere, lastebiler, bobiler og utrolig mange motorsykler. Det var rett og slett rene motorveien. Etter at jeg hadde undret meg lenge over dette (samt jeg hadde utsikt til Fedabroen og den var tom for trafikk), kom jeg på at jeg hadde lest at E39 var stengt i lange tider fremover. Omkjøring via Kvinesdal… DA vurderte jeg å snu…
Jeg satt lenge på rasteplassen og manet meg opp til å sykle videre…. Dessuten hadde jeg en banankake å spise ferdig…. Sykling gjennom tunneler anbefales IKKE. Jo lenger tunnel, dess mer støy og dårlig luft. Heldigvis hadde jeg lys på sykkelen, det er viktig å huske på når man er på langtur. Ha gjerne med en refleksvest også, mest mulig synlig.
Veien videre innebar flere tunneler og mye trafikk, så det hadde vært tryggere å sykle tilbake til Feda og følge offisiell sykkelvei. Jeg valgte allikevel den korte og farlige veien, men var sjeleglad da jeg fant løypa igjen og kunne sykle på «bygdevegen» inn mot sentrum. Kvinesdal var en nedtur etter koselige Flekkefjord og merkingen av Nordsjøruta nesten fraværende. Jeg slet med å finne veien og lærte noe nytt; nemlig at Kvinesdal er en kommune og ikke en by. Sentrum het Liknes og var raskt unnagjort. Jeg vurderte å spise på en amerikansk diner, bare for moro skyld. I Kvinesdal kommune er nemlig 10% av innbyggerne amerikanske statsborgere (ifølge Wikipedia) og sånn setter sine spor. Men jeg var fortsatt mett og tok fatt på bakkene over heia langs Fedafjorden.
Et siste blikk ned mot Kvinesdalen og fjorden.Det fineste med sykkeltur er at man kommer tett på naturen og ser alle de vakre detaljene man ellers går glipp av. Dessuten finnes det alltid overraskelser… Man trenger slett ikke dra til Peru for å se lamaer, disse bor på en gård ikke langt fra Gjervollstad.
Det ble en tung etappe, for her var mye bakker. Det var heller ingen skilt som viste at jeg faktisk VAR på Nordsjøruta, så jeg stussa litt over det. Men ifølge heftet mitt, var jeg ihvertfall på vei mot Lista. Det var en smal og svingete vei og mye trafikk. Jeg forsøkte å legge meg så langt ut mot autovernet som jeg kunne, men der gikk det stupbratt ned mot dalbunnen. Tydeligvis et populært sted for å kvitte seg med søppel og jeg kunne se for meg både sykkel + henger og meg selv ligge blant komfyr, esker, bildekk og annet skrot… Spørs om jeg noensinne var blitt funnet da… Men jeg overlevde og fikk en fin nedkjøring mot Teistedal Rasteplass. Der var det flott, masse benker med tak og åpent toalett. Et passende sted for en lengre pause, tenkte jeg. Og jo lengre jeg satt, dess mindre lyst hadde jeg til å sykle videre.
Finaste rasteplassen min, som ble finaste teltplassen.. Stort mer komfortabelt kan man ikke få det. Dessuten var det knapt biler og andre folk, siden E39 var stengt og omkjøring visstnok går over Kvinesheia.Det ble en flott, men kald natt, så jeg våknet til rim på teltet.
Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte turen i Farsund. Men da jeg neste morgen syklet den fineste etappen av alle, nemlig på grusvei Fv 652 fra Gjervollstad til Heskestad, svingte jeg istedet mot Vanse. Da hadde jeg opplevd en natur som tok pusten fra meg. Her var små vann med idylliske hytter. Det var sauer som beitet i grønne enger, mens lam hoppet og spratt i solskinnet. Det var skog og bekker, fuglesang og masse blomster. Jeg tenkte rett og slett at det er ingenting som kan toppe dette. Dessuten har jeg tidligere syklet Lista halvøya på kryss og tvers opptil flere ganger, hadde vondt i ræva og spist opp all maten. Heldigvis var det en venninne som kom og plukket meg opp, hun skulle den veien uansett og Vanse var ikke så veldig lang omvei. Det eneste som var skuffende, var at jeg ikke fikk spist på den berømte amerikanske dineren i Vanse, den var dessverre nedlagt… Ellers var jeg godt fornøyd med min absolutt nødvendige fritidsreise.
Jøss, et skilt som viser at jeg er på rett vei.. Jeg kunne telle dem på en hånd. på strekningen mellom Kvinesdal og Lista….Det var mange idylliske småbruk innover heia.Fina veret og flade veien… da er livet godt!!!Jeg tror aldri noensinne jeg har spist lunsj på et vakrere sted. OG jeg var helt alene, ingen turister, biler, innfødte eller annet…Turen gikk ned mot havet og ved Pollen ligger Sigersvollstranda. Jeg stoppet ikke, skulle jeg stoppet på alle vakre stedene, hadde jeg syklet enda….Siste stoppested: VANSE. Da var jeg endelig i mål og her føler jeg meg hjemme.
Solnedgang over havet. Kan en kveld bli bedre enn dette?
Jeg har lest en gang at saltvann kurerer alt, enten det er svette, tårer eller havet. Det er det nok mye sant i og hver til sin tid. Eller i en kombinasjon….. Havet blir jeg ihvertfall aldri lei av og det er flaks at jeg bor i et land med mye kyst. Og når sommeren setter inn for fullt i mai, er det bare å pakke sekken, sette seg i bilen og gi gass sørover.
Loshavn har et av Sørlandets best bevarte trehusmiljø. Jeg liker bedre at de i Kaprertiden fra 1807-1814 var autorisert til å kapre engelske skip som seilte forbi.
Listalandet har jeg rukket å bli veldig glad i; dette snodige, flat og forblåste wannabe Junaiten på Sørlandet. De har stil og sjarm i massevis og de har også en tursti som går fra Loshavn i sør til Jøllestø i nord. Den er 30 kilometer lang og går gjennom et landskap med «outstanding beauty», som de sier «over there». Stien går gjennom landskapsvernområder og områder med fuglefredning, langs strender av sand og rullestein samt over beitemark og gjennom skog. Noe for enhver smak altså.
Den eneste tunge bakken på turen er fra Loshavn og over Kirkeskaret til Lomsesanden Camping. Den er fort gjort, 1 km lang og historien kan du lese på oppslagstavlen ved resepsjonen på campingen.
Turen er enkel å gå, det beste er dersom man kan ha en bil i hver ende. Både startpunkt og slutt ligger ganske øde til og vanskelig tilgjengelig. Det er god parkeringsplass i Loshavn og ingen offisielle i Jøllestø. Siden jeg bare har en bil, måtte jeg finne en annen måte. Jeg valgte den geniale løsningen å første kjøre til Jøllestø og sette igjen min gamle sykkel der. Så kjørte jeg til Loshavn og parkerte bilen for å starte turen. Dermed var problemet løst og glad og lykkelig kunne jeg vandre ut i villmarken.
Første strand ut er Lomsesanden. Fantastisk sted, men jeg syntes nesten ikke jeg kunne stoppe allerede. Selv om jeg var både svett og klar for et bad…
Det vokste de mest fantastiske gullgyvel langs stien og jeg nøt synet. Helt til jeg kom til skiltet som sa at disse buskene var uønsket og jeg passerte han i gravemaskin som tok livet av dem…
Stien følger havet, men det ble ikke så mye «tærne i fjæra». Som regel gikk jeg ikke PÅ stranden, men bak sanddynene.
Denne gangen hadde jeg virkelig anstrengt meg for å pakke lett. Ikke sånn som da jeg forsøkte å gå Jærkysten på langs med 30 kg på ryggen….. Jeg har lært, så kom ikke her å si at man ikke kan lære gammel hund å gjø… Dessuten; hva trenger man når det er meldt sol, sol og sol +30 grader? Vekk med teltet, ullundertøy, regntøy, tykke sokker, regntrekk til sekken, pakkeposer, vindsekk, ekstra sett med klær, tykk genser, votter, lue, skjerf og hodelykt. Alt jeg stappet i sekken ble sett på flere ganger og vurdert som «kan jeg overleve uten, eller MÅ jeg ha». Sekken føltes lett som en fjær, ihvertfall til jeg dyttet 2 1,5 liters flasker med vann oppi. Men de var livsnødvendige, det er få vannhull langs kysten.
Reine idyllen, hadde det ikke vært for stanken fra et eller annet industribygg som ligger langs veien bak haugen til høyre.
Dette var jo et TEGN… En stol plassert på stranden innbyr til bading og bading ble det.
Utsikten fra min egen private stressless.. Akkurat som Syden, mangla bare paraplydrinken….
Så det ble en natt under stjernene og meget simpel living. Til og med på matfronten holdt jeg en nøktern stil. Det vil si: kun posemat. Rettene var få og utvalgte; Rett i-koppen-suppe med makaroni eller havregrøt kokt på vann. Problemet var bare at 3 liter vann varer ikke evig, ihvertfall ikke i den varmen. Og så mye som jeg svettet…da blir man tørst. Dessuten prioriteres kaffe før mat og da sa det seg selv at jeg plutselig hadde et problem. Uten vann, ingen mat. Så mellom Lomsesanden og Borshavn var det ingenting å få tak i, verken mat eller vann. Det var jo hus og folk, så jeg led ingen nød. Dersom jeg var blitt desperat nok, skulle jeg alltids ha tigget til meg et glass vann. Men aldri har jeg blitt så glad over å se en Joker butikk som den i Borshavn…. Jeg fråtset i ferske rundstykker og sjokolademelk.
Det var så mange vakre plasser at jeg hadde lyst til å stoppe overalt.
Men dagen gikk og det nærmet seg kveld.
Etter hvert fikk jeg rette beachlooken; sand overalt, lett solbrent og inntørket sjøvann på hud og hår. FIIIINE 🙂
Jeg fant tidenes reir på Kviljoodden. Her lå jeg sammen med ørten forskjellige fugler (de var ute ved sjøen) og jeg hadde ikke lov å gå ut på spissen av odden, siden det var et fuglereservat. Burde hatt med kikkerten og fuglebok…men de veide for mye.
Utsikten fra soveposen, hvem trenger tak over hodet på sånne kvelder?
Det er mye å oppleve underveis av spennende kulturminner. Jeg liker best Steglehaug, som er et gravminne fra bronsealderen. Det er en haug med benk på, hvor det er fint å sitte å beundre utsikten. På 1600-tallet var dette stedet for offentlige henrettelser, tror man, ofte på ulike grusomme måter. Her samlet folk seg for å la seg underholde av død og fordervelse, men nå er det kyrne som beiter fredfullt i kveldssola. Ellers ligger det mange minner fra andre verdenskrig langs stien samt mange gamle skipsvrak.
Humpen i bakgrunnen er Steglehaug, med en blodig bakgrunn. Kjente ikke mye på det nå, men spennende å undersøke.
Plutselig, midt i skogen, var det ei trapp ned i et hull i jorden. Og der var jammen et fint rom.
Men det er naturen som spiller hovedrollen. Her finner du, ifølge informasjonstavlene, Sørlandets rikeste kystnatur med sjeldne planter og et av Norges viktigste trekk- og overvintringsområde for fugler. Jeg krøp i gresset for å studere blomstene, lyttet til alle slags mulige fuglelyder og svømte i havet. Det var sol, sommer og Sørlandet på sitt beste.
Nyperoser.
Strandnellik.
Disse var hvite.
Disse var gule.
Disse var rosa.
Turen kan gås på en dag, for de som vil det. Jeg syntes at terrenget var lettgått, men er glad for at jeg brukte god tid. Det tyngste med turen var egentlig sykkelturen tilbake til bilen. Plutselig fant jeg ut at det ikke bare er på Jæren at man må stå å trø på flat mark på grunn av vinden. Og jeg er ikke vant med å sykle med stor sekk, jeg bruker sykkelveske eller henger. Samtidig var beina, hofter og rygg så stive etter gåing og væskemangel at det var vanskelig å få trøene til å gå rundt. Men alt går jo bare man tar tiden til hjelp.
Jeg har nettopp passert Bausje, et sted hvor husene hadde navn og ikke gatenummer. Her lå en livredningsstasjon og et minnesmerke over han som var formann der fra 1887 til 1916.
Lenger nord var det rullestein strender og ikke sand.
«So my friend, we meet again….» Filmstrofe som klistra seg i hodet mitt ettersom jeg nærmet meg Lista Fyr.
Det var godt å komme inn i skygge når stien gikk gjennom skog.
Siste del av turen mot Jøllestø går over beitemark med en fantastisk utsikt over havet.
Turen passer nok ikke for dem som er redd for kyr eller sau, stien går endel over beitemark og kyrne er nysgjerrige.
Og der stod min trofaste ganger, ved den offisielle starten på Kyststien.
Turen passer for alle og du kan gå hele eller deler av den. Det er flere steder langs kysten hvor du kan parkere for å koble deg på. Stien er godt merket med skilt og påler malt i lyseblått. Noen steder var det mindre merket, men det kan likegodt være fordi jeg var så opptatt av å beundre naturen at jeg gikk feil. Men du vil aldri gå deg vill, så lenge du sørger for å ha havet på venstre siden når du går mot nord. Og på høyre side hvis du går andre veien…. For tærne er NESTEN i fjæra….
Det var den sommeren det regnet så mye. Jeg hadde, sammen med en venninne, planlagt å gå Flørlitrappene og over til Skåpet på en helgetur. Det var en god plan, helt til jeg fikk ansvaret for å organisere turen. Flørli kan kun nås med båt og den var vi ikke engang i nærheten av å rekke. Dessuten er det sånn «en gang til dagen og bestill flere uker i forveien» båt, det hadde ikke jeg tenkt på. Med pakka sekker var det ikke et alternativ å bli hjemme, men hva var alternativ B? Og fristet det egentlig å vasse i fjellet når det bøttet ned med regn og skulle gjøre det hele helgen? Vi kastet derfor lavo i bilen, stoppet på Europris for å kjøpe luftmadrasser og vendte bilen sørover. Planen var å kjøre til vi kom til tørr asfalt og campe der.
Vi fant et hjem på Lomsesanden Familiecamping, stort nærmere stranden var det umulig å komme.
Vi hadde en teori om at det aldri regner på Sørlandet, men faktisk ble været bedre allerede etter at Helleland var passert. Plutselig var det et skilt med Lista på og bilen mer eller mindre bare svingte av seg selv. Vi kjørte ned til Vanse, hvor Lillian hadde vært mye i barndommen. Vi fant en campingplass ved havet og fikk satt opp teltet. Det var faktisk sommer her, slik været skal være i juli. Det varte derfor ikke lenge før vi tok kveld, det var mygg på størrelse med kaniner utenfor teltet.
Utsikten mot campingplassen, som ligger inni skogen i enden av stranden.
Det ligger endel gamle krigsminner ute på Einarneset, nydelig sted å gå en morgentur.
Ytterst på neset ligger mange små strender som innbyr til bading.
Vanse er et meget spesielt sted, selv for meg. Jeg hadde aldri hørt om Vanse og var ikke klar over at det kalles Lille Amerika. Derfor var det en opplevelse, da vi etter en lang morgentur med bading, kjørte inn til sentrum. Vi kruset avsted langs Route 8, som visstnok går fra Farsund og innom de fleste severdigheter på Lista. På Vase er det Trunken og Dineren, med navnet 8th Avenue, som skiller seg ut og begge ligger i gaten Brooklyn Square. Det avholdes også en festival, American festival, siste uken i juni hvor de feirer det «norske Amerika» og båndene mellom Lista og USA. Grunnen til disse båndene er at tusenvis av mennesker fra Lista utvandret i tiden mellom 1890 frem til 1960 tallet. De fleste dro til østkysten, hvor de jobbet som snekkere, sjøfolk og hushjelp. Mange av dem flyttet hjem igjen, men tok med seg kulturen fra USA.
Dineren 8th Avenue har pyntet seg med noe typisk amerikansk, tror jeg….
Og på Trunken solgte de mye som jeg forbinder med amerikansk 60 tallets rock««` and roll..
Eller valgkamp… Det var mye å se på, men lite som fristet… bortsett fra Elvis. De hadde MYE Elvis…
Now we`re talking……
Typisk amerikansk mat (?), eplekake med is, krem og svart kaffe, på Dineren.
Hva mer var det å finne på etter dette kultursjokket? Vi hadde behov for å se noe litt mer jordnært og norsk, derfor dro vi ut til Lista Fyr. Der fant vi både besøksenter, fyrstasjon, kunstgalleri, fuglestasjon og kafe. Vi tok en rask runde gjennom det meste som var innendørs, men temperaturen ute fristet ikke til å gå noen lange turer. Så vi dro hjem til teltet og gikk tur langs stranden før middag ble laget på stormkjøkken. Vi vurderte en stund å kjøre inn til Vanse for å spise hamburger på Dineren istedenfor å lage noe selv, men latskapen seiret….
Vi tok bilde av kartet, i tilfelle vi kjørte oss vill…..
Lista Fyr var et sted med mye og se. Men det var iskald vind og slett ikke sommervarme, så vi ble ikke lenge der.
Neste dag startet på stranden og her ble vi helt til enkelte var solbrent. Vi hadde pakket for fjelltur i pøsregn, så solkrem var selvsagt ikke med. Så gikk vi en lang tur langs Kystveien. Det er en merket løype på tre mil og den passerer alle de flotte strendene. Vi gikk over sand, rullestein og gress i den friske sjøluften. Området er kjent for fuglelivet og det ligger endel kulturminner. Vi spiste lunsj på en benk ved Steglehaug. Her lå et gravminne fra bronsealderen, men navnet kom av at stedet på 1600 tallet ble brukt til henrettelser. Det smakte med mat allikevel…
Kystveien går langs yttersiden av halvøyen Lista, fra Loshavn til Jøllestø, totalt 3 mil.
Stien er merket og skiltet i et fantastisk flott kystlandskap.
Vi passerte de nydeligste strendene.
Det var heller ikke folksomt, men vi traff noe liv underveis…
Da teltet var pakket og vi var på vei hjem, kom vi til et skilt hvor det stod Loshavn. Vi fant ut at vi skulle se hva det var og havnet i en liten uthavn, som er kanskje sørlandskystens best bevarte trehusmiljø. Det var ikke mulig å kjøre rundt der inne, det var trange smaug, trapper og bratte bakker. Fantastisk sted og med flott utsikt rett ut i havet. Jeg kommer til å huske den improviserte bedehuskonserten mest, det var snodig å oppleve. Vi rakk til og med å kjøre innom Farsund, mest fordi vi ville ha kaffe og is. Men der var det så kaldt og regnfullt, så da vendte vi heller bilen mot hjem. Vi angret ikke på at helgen ble sommer på Lista/Vanse og ikke søkkvåte fjellet. For det hadde faktisk regnet HELE helgen hjemme…..
Skikkelig Sørlandsidyll, litt usikker på om det faktisk bodde noen der eller om alt var ferieboliger.
Det var kunstutstilling på bedehuset, men vi endte opp med å synge Jan Eggum viser til toner av orgelet.
Vi rakk til og med å få med oss seilskutene i piratbyen Farsund.
