Det var nesten som å komme hjem, da jeg endelig kom til Langsua nasjonalpark. Det kan være fordi det var nesten like flatt som på Jæren, ihvertfall i sør og oppover. For i nord lå høye fjell, selv om de ikke kunne måle seg med Jotunheimen, som vi kunne se over til. Dessuten blåste det stikker og strå, akkurat som hjemme. Men la meg ta det fra starten av… Det var en venninne som inviterte meg med, hun hadde gått i den nordlige delen for noen år siden. Nå ville hun tilbake, med telt og mat for 8 dager, en skikkelig tur med villmarksliv og korte dagsetapper. For Langsua er ikke stor, med sine 537 kvadratkilometer; fordelt på skog, fjell, vann og myr.
Jeg pakket sekken etter å ha googlet Langsua, jeg må innrømme at jeg ikke visste særlig mye om stedet i forkant. Værvarselet var lovende og jeg tenkte at dette skal bli bra. Kjøreturen var lang, men etter et fantastisk opphold på Liomseter, var jeg glassklar neste morgen. Planen var å gå en kort etappe, det var meldt regn til kvelden. Da kunne vi velge om det skulle bli telt eller seng innendørs. Langsua er full av overnattingsmuligheter, det finnes både DNT hytter og ulåste buer. Ei bu er en liten og enkel hytte, med noen senger, enkelt kjøkken, ved og utedo. Det må medbringes sovepose, mat og dopapir. Hyttene kan ikke forhåndsbestilles og betales med vipps.
Første etappe var fra Langsua og inn til Skytterbua. Her kom vi akkurat tidsnok til lunsj og selvsagt kunne vi gått lengre. Men jeg hadde så lyst til å overnatte i den koselige bua og brukte hele ettermiddagen på å prøve å finne ut når den ble bygget. Det var mange som hadde skåret inn både navn og årstall i veggene, men siden det hang skilt som innstendig ba oss heller bruke hytteboka, lot jeg det være. Jeg fant aldri ut NÅR hytta ble bygget, men muligens på 1930 tallet… Vi fikk besøk på kvelden av en svær ku- og kalveflokk, de ville helst inn de også i regnet.
Neste morgen kom med sol og nye krefter. Planen var å gå over til Haldorbu og finne en teltplass der omkring, før vi tok nordover mot Storeskag. Men det er sånn med planer, de har en tendens til å endre seg underveis. Det var en flott etappe til Haldorbu, omtrent 1 mil og 600 meter med stigning. Det var slake bakker opp og ned, så noe særlig krevende var det ikke. Langsua er kjent for å være et snilt og barnevennlig område, med korte dagsetapper og mange overnattingssteder. Det passer fint for godt voksne med fysiske skavanker også, eller de som bare vil kose seg på tur, uten for mye strev.
Haldorbu ligger rett utenfor nasjonalpark grensen og er en ubetjent DNT hytte. Der fylte vi vann og satt lenge utforbi. Vi gikk noen kilometer i retning Storeskag, men gode teltplasser var det dårlig med. Derfor gikk vi tilbake til hytta og innlosjerte oss i den gamle. Den nye var fullbooket, men hos oss var det god plass. På ubetjente hytter er det mulig å kjøpe proviant og det var absolutt mye som fristet. Men jeg hadde fremdeles sekken full og spiste heller av det jeg hadde. Sånn blir det jo lettere sekk av, selv om menyen kanskje var litt ensformig….
Det var et trivelig besøk på Haldorbu og jammen traff vi to hyggelige NRK damer. Hun ene pratet vi lenge med og ikke visste jeg hvem det var… Sånn er det å ikke ha TV og da min venninne sa navnet, ringte ingen bjeller hos meg. De laget en filmsnutt for DNT om Langsua og var veldig hyggelige. Men slik er det stort sett alltid, mye kjekke folk å treffe i fjellet. Uansett, vi hadde slått fra oss Storeskag og vendte heller retningen innover i parken. Det var en flott dag og vi gikk rolig i retning av Langsubua. Det var folk som sov inne i den, så vi fylte vann og tok en pause utforbi. Dagen var fortsatt ung….
Vi fortsatte østover og var fast bestemt på å finne en fin teltplass. Ved hyttene er det som regel drikkevann, derfor gikk vi til Nonstjønnbua. Her fant vi et fint sted med utsikt og fikk satt opp telt. Det blåste kvasst og da var det godt å bare slappe av i soveposen. Kvelden ble tilbragt i kveldsol og med litt mindre vind. Det var ingen varme, men det sier seg nesten selv når man er såpass høyt oppe. Heldigvis hadde jeg pakket både ull og dun, så det var ingenting å klage over. Min venninne hadde glemt dunjakken i bilen, men henne var det ihvertfall ikke synd på, der hun satt innpakket i en tykk Jervenduk.
Turen videre gikk i retning Revsjøen, men vi gikk ikke helt dit. Der er bilvei og en privat hytte, samt en slags campingplass, så det fristet ikke. Vi gikk istedet litt på kryss og tvers, slik at vi kom inn på Jotunheimstien. Det er en langdistansetur, som starter ved operaen i Oslo og slutter på Besseggen. Vi pratet med flere som var ute og gikk den, enten i deler eller hele. Nå fulgte vi den nedover mot Liomseter og det ble den lengste etappen på hele turen, ca 15 kilometer. Vi gikk korte dagsetapper og brukte god tid, siden målet var å nyte naturen mest mulig.
Langsua, jeg kommer igjen… Neste gang skal jeg droppe å ta telt med og heller bruke de flotte hyttene og buene. Jeg skal gå like seint som før og helst ha allverdens med tid. For dette er stedet for de som ikke har det travelt. De som liker å ligge i lyngen og se opp på skyene i timesvis. Det er stedet for de som liker det gamle og trauste, samt å våkne til bjelleklang om morgenen. Folk som klarer seg godt uten mobildekning og 2000 meters topper i fleng. De som går uten å tenke på å komme frem, men bare fordi det kjennes ganske bra ut å gå. For oss er Langsua stedet…
