Med tærne i fjæra på Kystveien.

Solnedgang over havet. Kan en kveld bli bedre enn dette?

Jeg har lest en gang at saltvann kurerer alt, enten det er svette, tårer eller havet. Det er det nok mye sant i og hver til sin tid. Eller i en kombinasjon….. Havet blir jeg ihvertfall aldri lei av og det er flaks at jeg bor i et land med mye kyst. Og når sommeren setter inn for fullt i mai, er det bare å pakke sekken, sette seg i bilen og gi gass sørover.

Loshavn har et av Sørlandets best bevarte trehusmiljø. Jeg liker bedre at de i Kaprertiden fra 1807-1814 var autorisert til å kapre engelske skip som seilte forbi.

Listalandet har jeg rukket å bli veldig glad i; dette snodige, flat og forblåste wannabe Junaiten på Sørlandet. De har stil og sjarm i massevis og de har også en tursti som går fra Loshavn i sør til Jøllestø i nord. Den er 30 kilometer lang og går gjennom et landskap med «outstanding beauty», som de sier «over there». Stien går gjennom landskapsvernområder og områder med fuglefredning, langs strender av sand og rullestein samt over beitemark og gjennom skog. Noe for enhver smak altså.

Den eneste tunge bakken på turen er fra Loshavn og over Kirkeskaret til Lomsesanden Camping. Den er fort gjort, 1 km lang og historien kan du lese på oppslagstavlen ved resepsjonen på campingen.

Turen er enkel å gå, det beste er dersom man kan ha en bil i hver ende. Både startpunkt og slutt ligger ganske øde til og vanskelig tilgjengelig. Det er god parkeringsplass i Loshavn og ingen offisielle i Jøllestø. Siden jeg bare har en bil, måtte jeg finne en annen måte. Jeg valgte den geniale løsningen å første kjøre til Jøllestø og sette igjen min gamle sykkel der. Så kjørte jeg til Loshavn og parkerte bilen for å starte turen. Dermed var problemet løst og glad og lykkelig kunne jeg vandre ut i villmarken.

Første strand ut er Lomsesanden. Fantastisk sted, men jeg syntes nesten ikke jeg kunne stoppe allerede. Selv om jeg var både svett og klar for et bad…
Det vokste de mest fantastiske gullgyvel langs stien og jeg nøt synet. Helt til jeg kom til skiltet som sa at disse buskene var uønsket og jeg passerte han i gravemaskin som tok livet av dem…
Stien følger havet, men det ble ikke så mye «tærne i fjæra». Som regel gikk jeg ikke PÅ stranden, men bak sanddynene.

Denne gangen hadde jeg virkelig anstrengt meg for å pakke lett. Ikke sånn som da jeg forsøkte å gå Jærkysten på langs med 30 kg på ryggen….. Jeg har lært, så kom ikke her å si at man ikke kan lære gammel hund å gjø… Dessuten; hva trenger man når det er meldt sol, sol og sol +30 grader? Vekk med teltet, ullundertøy, regntøy, tykke sokker, regntrekk til sekken, pakkeposer, vindsekk, ekstra sett med klær, tykk genser, votter, lue, skjerf og hodelykt. Alt jeg stappet i sekken ble sett på flere ganger og vurdert som «kan jeg overleve uten, eller MÅ jeg ha». Sekken føltes lett som en fjær, ihvertfall til jeg dyttet 2 1,5 liters flasker med vann oppi. Men de var livsnødvendige, det er få vannhull langs kysten.

Reine idyllen, hadde det ikke vært for stanken fra et eller annet industribygg som ligger langs veien bak haugen til høyre.
Dette var jo et TEGN… En stol plassert på stranden innbyr til bading og bading ble det.
Utsikten fra min egen private stressless.. Akkurat som Syden, mangla bare paraplydrinken….

Så det ble en natt under stjernene og meget simpel living. Til og med på matfronten holdt jeg en nøktern stil. Det vil si: kun posemat. Rettene var få og utvalgte; Rett i-koppen-suppe med makaroni eller havregrøt kokt på vann. Problemet var bare at 3 liter vann varer ikke evig, ihvertfall ikke i den varmen. Og så mye som jeg svettet…da blir man tørst. Dessuten prioriteres kaffe før mat og da sa det seg selv at jeg plutselig hadde et problem. Uten vann, ingen mat. Så mellom Lomsesanden og Borshavn var det ingenting å få tak i, verken mat eller vann. Det var jo hus og folk, så jeg led ingen nød. Dersom jeg var blitt desperat nok, skulle jeg alltids ha tigget til meg et glass vann. Men aldri har jeg blitt så glad over å se en Joker butikk som den i Borshavn…. Jeg fråtset i ferske rundstykker og sjokolademelk.

Det var så mange vakre plasser at jeg hadde lyst til å stoppe overalt.
Men dagen gikk og det nærmet seg kveld.
Etter hvert fikk jeg rette beachlooken; sand overalt, lett solbrent og inntørket sjøvann på hud og hår. FIIIINE 🙂
Jeg fant tidenes reir på Kviljoodden. Her lå jeg sammen med ørten forskjellige fugler (de var ute ved sjøen) og jeg hadde ikke lov å gå ut på spissen av odden, siden det var et fuglereservat. Burde hatt med kikkerten og fuglebok…men de veide for mye.
Utsikten fra soveposen, hvem trenger tak over hodet på sånne kvelder?

Det er mye å oppleve underveis av spennende kulturminner. Jeg liker best Steglehaug, som er et gravminne fra bronsealderen. Det er en haug med benk på, hvor det er fint å sitte å beundre utsikten. På 1600-tallet var dette stedet for offentlige henrettelser, tror man, ofte på ulike grusomme måter. Her samlet folk seg for å la seg underholde av død og fordervelse, men nå er det kyrne som beiter fredfullt i kveldssola. Ellers ligger det mange minner fra andre verdenskrig langs stien samt mange gamle skipsvrak.

Humpen i bakgrunnen er Steglehaug, med en blodig bakgrunn. Kjente ikke mye på det nå, men spennende å undersøke.
Plutselig, midt i skogen, var det ei trapp ned i et hull i jorden. Og der var jammen et fint rom.

Men det er naturen som spiller hovedrollen. Her finner du, ifølge informasjonstavlene, Sørlandets rikeste kystnatur med sjeldne planter og et av Norges viktigste trekk- og overvintringsområde for fugler. Jeg krøp i gresset for å studere blomstene, lyttet til alle slags mulige fuglelyder og svømte i havet. Det var sol, sommer og Sørlandet på sitt beste.

Nyperoser.
Strandnellik.
Disse var hvite.
Disse var gule.
Disse var rosa.

Turen kan gås på en dag, for de som vil det. Jeg syntes at terrenget var lettgått, men er glad for at jeg brukte god tid. Det tyngste med turen var egentlig sykkelturen tilbake til bilen. Plutselig fant jeg ut at det ikke bare er på Jæren at man må stå å trø på flat mark på grunn av vinden. Og jeg er ikke vant med å sykle med stor sekk, jeg bruker sykkelveske eller henger. Samtidig var beina, hofter og rygg så stive etter gåing og væskemangel at det var vanskelig å få trøene til å gå rundt. Men alt går jo bare man tar tiden til hjelp.

Jeg har nettopp passert Bausje, et sted hvor husene hadde navn og ikke gatenummer. Her lå en livredningsstasjon og et minnesmerke over han som var formann der fra 1887 til 1916.
Lenger nord var det rullestein strender og ikke sand.
«So my friend, we meet again….» Filmstrofe som klistra seg i hodet mitt ettersom jeg nærmet meg Lista Fyr.
Det var godt å komme inn i skygge når stien gikk gjennom skog.
Siste del av turen mot Jøllestø går over beitemark med en fantastisk utsikt over havet.
Turen passer nok ikke for dem som er redd for kyr eller sau, stien går endel over beitemark og kyrne er nysgjerrige.
Og der stod min trofaste ganger, ved den offisielle starten på Kyststien.

Turen passer for alle og du kan gå hele eller deler av den. Det er flere steder langs kysten hvor du kan parkere for å koble deg på. Stien er godt merket med skilt og påler malt i lyseblått. Noen steder var det mindre merket, men det kan likegodt være fordi jeg var så opptatt av å beundre naturen at jeg gikk feil. Men du vil aldri gå deg vill, så lenge du sørger for å ha havet på venstre siden når du går mot nord. Og på høyre side hvis du går andre veien…. For tærne er NESTEN i fjæra….

Me, myself and I og havet…. Life is good….