Skottland, på en langhelg.

Det er fort gjort å ta seg en tur over dammen for å besøke Skottland. I hvert fall for oss som bor her på Sør-Vestlandet, hvor det er mulig å fly fra Stavanger til Aberdeen på 45 minutter. Men da har man god medvind, for ellers tar turen en time. Kystbyen Aberdeen er et godt utgangspunkt, enten man vil opp i fjellene, være ved sjøen eller besøke den fantastiske hovedstaden, Edinburgh. Det er god tog- og bussforbindelse i alle retninger, dessuten er granittbyen verd et besøk for sin egen del. Aberdeen er kjent for å være Skottlands viktigste havneby og kalles ofte for «Europas oljehovedstad».

Det var en nydelig kveld for en flytur, med en fantastisk solnedgang over havet…
Flyet var forsinket, så jeg fikk det travelt med å rekke toget sørover. Jeg løp som et pisket skinn over perrongen og rakk det akkurat. På Haymarket skiftet jeg tog til Livingstone, heldigvis uten å måtte løpe…

Jeg dro over for å besøke en god venninne, Alex, som bor en halvtimes tid utenfor Edinburgh. Her var planen at hun skulle vise meg alle de fine turmulighetene som finnes i området, siden vi tross alt er like glad i turgåing. Jeg har vært mange ganger i Edinburgh, men da helst for å besøke byen. Fjelltur forbinder jeg med The Highlands i nord, men Skottland er litt sånn som Norge. Vet du hvor du skal dra, er det fjell og turmuligheter overalt. Dessuten er de flinke til å merke og skilte løyper, samt tilrettelegge med parkeringsplasser. Gode kart og turguider anbefales, min erfaring er at apper og turbeskrivelser på nett er litt mer mangelfullt. Dessuten der det vanskeligere med mobildekning, særlig når man kommer ut av de større byene.

Vi parkerte ved Threipmuir Reservoir Car Park og gikk på fin grusvei i kulturlandskapet.
Det er mye sau i Skottland og vi passerte en bonde i full gang med å vaksinere flokken sin. Det var lett å komme i snakk med menneskene vi traff på turen, enten det var bønder eller turgåere.
Naturen bestod av mye myr og lynghei, og vi var heldige med været på turen vår. Klimaet er omtrent som hjemme, mye regn og vind.
Det var ikke problem å finne frem, jeg hadde tross alt med egen guide… Men selv uten, er det lett å være på tur i Skottland. Her i Pentland Hills var mye grusvei og tydelige stier, samt skilt ved alle steder hvor stien delte seg.

Skottland er godt kjent for sine munroes, som er et fjell på over 914 meter over havet. Det er en populær aktivitet å samle på munroes, for det er 284 fjell som faller inn i den kategorien. De fleste ligger lengre nord og høyest av dem alle er Ben Nevis, på 1345 m.o.h. Her finnes alt fra krevende klatreruter, til mer «snille» fotturer. Jeg besteg Ben Nevis for omtrent 25 år siden og vet at selv om de skotske fjellene ikke kan måle seg i høyde med de norske, er det viktig å være forberedt. Husk gode sko, varme klær, niste, førstehjelpsutstyr og kart. Været skifter fort og det er vanlig med tåke og regn.

Alle toppene hadde navn, det var West Kip og East Kip, samt en hel haug som jeg ikke husker navnet på. Vi gikk opp og ned og opp igjen, mange ganger….
Det blåste skikkelig friskt på toppen, så det var ikke aktuelt å sitte der med nistepakken og beundre utsikten.
Det var folksomt i fjellheimen, vi møtte mange turgåere. Pentland Hills Regional Park ligger sørvest for Edinburgh og høyeste punktet er 579 m.o.h. Man kan gå inn i området fra forskjellige sider og gå både korte og lange turer.

Vi hadde en fantastisk dag i fjellene, selv om mange kaller Pentland åser og ikke fjell. Jeg tok bilde av ALT som gjør en tur i Skottland annerledes enn en tur i Norge, som husene vi passerte, innsjøene som var laget av mennesker og fuglelivet. Nisten var kakao og pai, som vi spiste nede i dalen, hvor det var mulig å finne litt ly for vinden. Etterpå hadde vi egentlig planlagt å ta et bad i Harperrig Reservoir, som er Alex sin foretrukne badeplass, men det fristet lite. Vi var iskalde og kombinasjonen av +2 grader og sterk vind, gjorde at det ble en kort gåtur til Cairns Castle. Man kan ikke besøke Skottland og ikke se noen slott!!!

Tenk å bodd her, uten naboer og gatelys.. Med adkomst på grusvei og bare fjell rundt…
Slottet Cairns ligger ved bredden av innsjøen, som egentlig er et vannresovar for gårdene i området. Det ligger en herregård like ved og hele området er tilrettelagt for leie. Særlig er det visstnok populært å feire bryllup her.
Slottet er fra 1500 tallet og lite gjenstår idag. Og det lille som står, er relativt gjengrodd. Men jeg var allikevel fornøyd.

Men Skottland er ikke bare fjell, her er en lang og variert kystlinje. Man kan gå en tur på stranden eller ta en langtur på mange uker. Vi valgte ut det som mange regner som den vakreste strekningen på Fife Coastal Path, nemlig fra Anstruther til St Monans og videre til Elie. Stien går helt ute ved havet, gjennom små landsbyer som fremdeles har fiske som livsgrunnlag. Man passerer havbasseng, som er tilrettelagt for bading og jeg skulle virkelig ønske det var sommer og varmt. En sen lunsj ble spist på en lokal kafé, hvor vi stod en halv time i kø, før vi i hele tatt fikk bord. Om sommeren kunne køen stå rundt hele kvartalet, en kø for kafé og en for takeaway, så vi var tross alt heldige. På menyen stod tradisjonelle retter, det meste fersk sjømat, som fish’n chips og krabbekaker. Jeg spiste som de lokale, dynket maten i salt og eddik, hadde grønne erter som tilbehør og skylte ned med sterk te med melk i. Det smakte fortreffelig.

Fra der vi stod, kunne vi se over mot Arthur Seat i Edinburgh, samt åsene vi hadde vandret over dagen før.
Det var slett ikke travelt i gatene på en søndags morgen i slutten av januar.
Det var lavvann da vi kom til Anstruther og det luktet sterkt av tang og tare. Vi parkerte bilen her og startet å gå, for så å ta bussen tilbake. Eller man kan starte med å ta buss og gå tilbake.
De store betongklossene, som var gangstien over elva, hadde flyttet på seg under en vinterstorm og ENKELTE mente vi skulle hoppe. Da hadde jeg heldigvis vett til å si nei, jeg er like spenstig som en sekk poteter, så det ble en omvei.
Kyststien er godt merket og lett å følge. Hele turen er 187 kilometer lang og går fra Kincardine til Newburgh. Man regner mellom en uke og 10 dager på å gå hele, så gjett hvem som straks startet å planlegge??!!

Som dere ser, er en langhelg egentlig altfor lite… Men jeg må si at når det er alt man har, fikk vi virkelig maksimalt ut av den. Det ble ingen tur inn til Edinburgh og det var helt greit. Det er mye annet å se, dessuten hadde Alex lagt en plan om at jeg skulle spise meg gjennom alle Skottlands nasjonalretter, både black pudding (blodpudding som ikke er søt), haggis (som er innmat av sau, blandet med havregryn, løk og krydder) og lokale oster. Jeg var forberedt på whiskey, men her i nabolaget var det visstnok et gin destilleri, så da drakk vi det. Det var med tungt hjerte jeg tok buss og tog tilbake til Aberdeen, men jeg kommer forhåpentligvis snart igjen til Bonnie, Bonnie Scotland…

Noen steder å husene utsatt til, på lavaklipper. Jeg så for meg høyvann og vinterstorm, men i følge guiden lå de trygt og hadde gjort det i mangfoldige år.
Parkeringsplassene var forbeholdt fiskere på ukedagene og det var lett å se at dette ikke bare var en pittoresk landsby forbeholdt turister. Her var verken suvenirbutikker eller fancy kaffebarer, her var ekte skotsk hverdagsliv.
Det ene idylliske stedet etter det andre åpenbarte seg og jeg var mest betatt av nærheten til havet.
Jeg siklet på de naturlige bassengene, som visstnok var populære året rundt. Vi så ingen som badet da vi passerte, men det kan ha vært tilfeldig.
Det ligger mange severdigheter langs ruten. Her var på slutten av 1800 tallet et industriområde, hvor de utvant salt fra sjøvann. Det er kun vindmøllen som har overlevd og står som et sjømerke for alle ute på havet.
Vi ankom kirken i St Monans fra sjøen. Det var lettere sagt enn gjort, klippene var sleipe og vanskelige å gå på. Men FOR en opplevelse….
Det ble en kraftig lunsj, her ble fisken veid slik at alle fikk like mye. Det kan være derfor at stedet var så populært…
Jeg må innrømme at vi tok bilen bort til Elie for å se på Elie Ness Lighthouse. Etter den kraftige lunsjen, var hvert skritt en lidelse…
Like ved fyret ligger også Lady`s Tower, men hva det var og hvorfor det lå her, fant vi aldri ut… Det er ikke alt man kan finne på Google….
Det ble kveld og mørkt før vi kjørte hjem, og da var en stopp for å beundre Forth Road Bridge obligatorisk… Vakkert…

 

 

Turstien på neset.

I går var jeg så heldig at jeg fikk tatt en tur til Randaberg kommune. Den grønne landsbyen, som ligger på Jærens nordre spiss, har mange flotte turmuligheter. Særlig er det strendene og nærheten til havet som trekker meg dit. Ytterst på spissen ligger en fin, liten rundtur på 6,2 kilometer, med start fra fyret. Turen er lettgått, men går over svaberg enkelte steder. Det kan være sleipt og vanskelig å gå, så husk gode sko.

Det ligger en stor og gratis parkeringsplass der hvor bilveien ender. Her er toalett og grusvei ut til fyret. Rundturen starter her.

Det var ikke merket sti, men siden jeg skulle gå langs havet, var det bare å gå.
Sommeren er den desidert beste tiden å gå denne turen….
Stien går gjennom Jærstrendene landskapsvernområde og her er et rikt naturmiljø. Det kryr av fugler og denne var ny for meg.

Jeg hadde planlagt å dra tidlig ut og tilbringe hele dagen med å bade og sulle rundt på neset. Ihvertfall frem til jeg skulle på jobb, noe som gjorde at jeg hadde litt tidspress på meg. Så blir det som det ofte blir, det gikk tregt med å komme meg ut døra hjemme. Tilslutt var jeg så forsinket at jeg vurderte å droppe hele turen. Ifølge ut.no skulle runden ta 3 timer å gå og jeg er sånn som ikke liker å komme forsent.

Det var flere små strender som tilhørte hyttefolket. Denne likte jeg spesielt godt.
Det er flere steder satt opp gjerdeklyvere og det var 2 informasjonsskilt som jeg fant.
Jeg passerte turstien opp til Randabergfjellet i godt tempo og tenkte «En annen gang»…
Det ble en liten strekning på asfalt, men det meste av turen går på grusvei, strand, svaberg og utmark.
Dette er Sandeviga, et nytt bekjentskap for meg. Tenk å få den flotte stranda helt for meg selv….

Planen ble endret, nå tok jeg på joggesko og treningstøy. Her var det ikke snakk om å sulle avsted i sakte tempo, jeg gallopere over svabergene. Gjennom en liten skog, hvor jeg fant en glimrende teltplass. Tror jeg ihvertfall, jeg hadde verken brillene på eller tid til å stoppe for å ta inn detaljene. Det luktet ramt av sjø, sånn som det lukter når det er lavvann og ikke har regnet på lange tider. Jeg så i forbifarten nydelige blomster og sommerfugler som lettet i forskrekkelse over å bli forstyrret. Det ble verken tid til bad eller kaffepause…..

Jeg løp ikke, men det var ikke langt ifra…
Stien var lettere å følge på vestsiden av neset, selv om det var lite merking og skilt. Jeg navigerte etter kartet og beskrivelsen på ut.no.
Det er en tur med lite bakker, lite folk og mye å oppleve.
Det var ikke et alternativ for meg denne gangen, å utforske alle de spennende stedene jeg passerte.
Løypa og kart over neset.

Jeg skremte opp geitene, for ikke å snakke om alle fuglene som hekket. Jeg måtte flere ganger dukke når vipene ble for nærgående.
Og plutselig dukket Tungeneset fyr opp…

Bare så det er sagt, turen er ikke 3 timer, slik det står på ut.no. På informasjonstavla står det 1,5 time og det stemmer mye bedre med tiden jeg brukte. Nå hadde jeg plutselig god tid og kunne utforske fyret samt ligge på et svaberg etter at nistepakken var spist. Jeg vurderte til og med et bad, men hadde ikke tid til å gå tilbake til en av de fine strendene. Men jeg rakk jobb….

Tungenes fyr ble bygd i 1828 og nedlagt i 1984. Grunnen til at det ble bygget et fyr her ute, var at sildefiskerne nektet å levere sild i Stavanger fordi det var så farlig å runde neset. Starten var et stearinlys i loftsvinduet, før det kom et skikkelig fyr.
Fyret er idag et populært kunst og kultur senter. Her er både museum og kafé, samt det arrangeres jevnlig utstillinger og konserter.
Siste innsats mot bilen.

Her ligger Svanesjøen..
Jada, jeg kommer igjen og da skal jeg ha SKIKKELIG GOD TID….