Kyst-pilegrimsleia, del 1: Egersund – Hå gamle prestegard.

Det finnes mange forskjellige grunner for å legge ut på pilegrimsvandring og ikke trenger man å dra så langt heller. Norge har flere veier, som alle leder til Olav den helliges gravkirke i Nidarosdomen. Den nyeste, men samtidig eldste, sies å være kystleia. Den var Nord-vegen, som gav navn til Norge. Leia ble offisielt åpnet i 2018 og er ikke en fottur fra A til B. Her er 26 nøkkelsteder, som ligger mellom Egersund og Trondheim. Man kan gå, sykle eller ta offentlig transport, og man kan dele turen opp etter eget ønske.

Turen startet hjemme i gårdsrommet mitt, med sjekk av utstyr og pumping av dekk.
Turen gjennom Sandvedparken var en fryd.
Vi tok oss tilrette utforbi klubbhuset og vurderte å låne klubbnavnet, for å kalle pilgrimsturen vår «Holy Riders ride again». Det ble med tanken.
Turen langs Frøylandsvannet gikk som en lek, med flat vei og medvind.

Jeg kjøpte pilegrims pass, da jeg syklet forbi Hå gamle prestegard på en annen tur. Og har man først kjøpt pass, må man jo ta turen… Jeg lokket med meg Sørlendingen, som ikke har rørt sykkelen, siden vi syklet langs Telemarkskanalen fra Ulefoss til Dalen, for nesten 3 år siden. Været som var meldt lovet bra, men sterk vind. Men det blåser ALLTID på Jæren, så det brydde jeg meg ikke noe om. Dessuten handler pilegrimsvandring mer om den indre reise enn ytre, samt at veien blir til mens man går/sykler… Da er jo vær, utstyr og fysisk form bare bagateller….

Vi hadde en lengre stopp ved dagsturhytten Frøya, som ligger like ved Ormen Lange, broen over til Njåskogen.
På Bryne var det god gang, med festival og yrende folkeliv i gågata.
Hva spiser man til lunsj, midt i Norges matfat Jæren? Selvsagt POTET.. Bakt, sådan, med mye digg tilbehør. Noen var redde for å treffe kjentfolk, eller var det for å holde varmen i den kalde nordavinden?
Jærbanen tok både oss og syklene helt til Eigersund.

Det ble endel endringer allerede før vi dro, men det tok vi med godt humør. Da Jærbanen hadde buss for tog mellom Sandnes og Bryne, syklet vi like godt første etappen. Det er en aldeles nydelig tur, på gode sykkelveier. Hytte var bestilt i Egersund og vi hadde god tid. Så det ble mange stopp, hvor vi traff hyggelige mennesker å prate med. Da turveien var stengt for vedlikehold, ble syklene våre galant båret over trærne, av snille og sterke menn. Sånt kan me like…

Vi hadde leid hytte på Steinsnes campingplass og det anbefales varmt. Gratis vafler ved ankomst, stempel i passet og ny og flott hytte. Jo takk, kommer gjerne innom en annen gang…
Med bobler i plastglass, maiskolber, stekt scampi og brød, var det rene gourmetmaten.

I Rogaland finner man 5 av nøkkelstedene og det første av disse, er Egersund kirke. Fra gammelt av het det Eikundarsund, sundet mellom fastlandet og Eigerøy. Her sier sagafortellingene at Olav den hellige ofte lå med flåten sin. Kysten utforbi Jæren er stormfull, men her er en trygg havn, da som nå. Egersund fikk ikke status som by før 1798, men allerede i førkristen tid, var stedet kirken står på, kjent som Heidningholmen. Jeg var fasinert over den historiske bakgrunnen, som jeg ikke kjente til. Egersund har liksom alltid vært Julebyen, gjenbrukbutikk, frityrstekt fisk og «okka by, okka jente». Men her er uendelig mye mer, slik vi alle er så mye mer enn utsiden som møter verden.

Det var ikke mye liv i havna, en tidlig søndag morgen. Vanligvis er det travelt, både på land og til vanns.
En enslig fisker, skuet utover havet.
Hvert nøkkelsted har sitt eget unike stempel, som man stempler i passet. For å få Olavsbrev, som er en bekreftelse på gjennomført pilegrimsreise, trengs 6 stempel. God motivasjon…
Det ble ingen lang stopp ved kirken, alt var stengt og stempel hadde vi allerede sikret oss på campingen.

Etter å ha hatt en offisiell åpning av pilegrimsreisen vår ved kirken, tråkket vi ut av byen. Planen var å sykle opp til de neste to stedene. Det ble en flott tur langs den gamle Jærbanen, men da vi kom til den vestlandske hovedveien, møtte vi nordavinden. Den reiv godt og skyene samlet seg over oss og truet med regn. Det sies at naturen over fjellene sør for Ogna, er skapt i Guds vrede, og akkurat da var jeg faktisk litt enig. Bakkene kjentes brattere og lengre enn noensinne.

Hei, hei, hei… Langs sjøen og jernbanelinjen var stemningen fortsatt høy.
Men så er det også usedvanlig vakkert mellom Egersund og Hellvik
Her gikk den gamle jernbanelinjen, men nå er det kun åpent for myke trafikanter.
Ved Maurholen gamle stasjon kokte vi kaffe og spiste medbrakt kake. Her er toalett og mulighet for å fylle vann.
Det er merket en alternativ løype, fra Hellvik stasjon til den vestlandske hovedveien, som går i terreng. Men når man sykler, følger man Nordsjøruta.
Vi var nå kommet til stadiet, hvor vi gikk opp alle bakkene, de såkalte «Hestadreperne». Navnet stammer fra den gang, da posten ble fraktet med hest, som sleit med de bratteste bakkene. Kjenner følelsen!!
Utsikt mot Hegrestad og en velfortjent pause for oss.
Naturen var ikke mindre vakker under Guds vrede..

På Ogna ble det lunsj på bensinstasjonen og vi ble enige om at det var ingen vits i å slite seg ut i motvind. Så vi tok toget til Nærbø, og tok korteste vei Google Maps kunne gi oss, ut til kysten. Her på flateste bondelandet var det ingenting som stoppet vinden, og det ble noen seige kilometer ut til Obrestad fyr. Sørlendingen måtte rett og slett ta på både hansker og lue. På Obrestad er en åpen dør, inn til Stille rom, i foten av tårnet. Her fant vi stempel og hvilte både bak og bein på gamle kirkebenker.

Å du flate, vakre og forblåste Jæren.
Det var bokstavlig talt et stille rom, da vi gikk inn og stengte døren for vinden.
Obrestad fyr er et levende fyrmuseum, hvor man kan leie overnatting. Fyret ble bygget i 1873 og er i solid granitt. Det trengs, når vinterstormene slår inn, er Jærkysten en av Europas farligste kyststrekninger.

Men Hå gamle prestegard ventet på oss, så vi tok et raskt besøk der også. Kafeen fristet med mye godt, men vi var fortsatt kalde og mette etter Ogna. Vi orka heller ikke se utstillingen eller gravfeltet, mest fordi både fyret og prestegarden er steder vi har besøkt utallige ganger før. Så det ble stempel og bånn gass tilbake til togstasjonen. Det ble tog til Bryne og buss for tog videre til Sandnes. Så var det en kort trøtur hjem og en kort refleksjon over turen. Men det tar jeg en annen gang….

Man vet det er kraftig vind, når man må stå og trø i nedoverbakke.
Det er både kunst og kultur på Hå gamle prestegard, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Og ja, akkurat den setningen rappa jeg fra turguiden «Kyst-pilegrimsleia fra Egersund til Trondheim», som selges i museumsbutikken her.
Da er jeg igang med turen og målet er å besøke alle 26 nøkkelsteder i løpet av 2022. Eller neste år eller året etter det… Inshallah..