Stikkord: kyst

I påsken i fjor var tiden kommet for å fullføre turen jeg hadde startet en tid tidligere. Målet var som tidligere nevnt å gå langs hele kysten mellom Sirevåg, som på grunn av Buss for tog ble Hellvik, og Tungenes fyr. Klok av skade hadde jeg en tanke om at dersom jeg bare unngikk alle tabbene fra forrige gang, så ville det bli ren plankekjøring. Det ble det ikke denne gangen heller.

Jeg fikk ordnet skyss til Hå Gamle prestegård og i stiv kuling begynte jeg å gå. Jeg var bedre forberedt, hadde hatt noen turer med sekk på forhånd og hadde bare gammelt og velbrukt utstyr med. Dessuten veide sekken kun 19 kg, jeg hadde veid den flere ganger og kuttet ned så mye jeg kunne. Det var ikke snakk om «I tilfelle» her…. Til og med mat hadde jeg begrenset og vann hadde jeg planlagt hvor jeg kunne få tak i underveis. Klar for det meste krysset jeg Hå elva på hengebroen og gikk i retning nord.

Det er noe med å gå på strender i havkanten. Ikke er det farlig eller spesielt krevende å gå tur her, ingen knallharde motbakker. Det er værhardt, men været skifter raskt. Det viktigste er å ha klær som holder varmen uansett hvor mye det blåser. For vinden tar godt. Jeg opplever at jeg raskt finner en rytme når stien går langs havet, det er monotont. Særlig i ruskevær, hvor vinden uler og bølgene slår mot stranden. Det er som om hodet blir helt tomt og kroppen går uten at jeg trenger styre den. I det åpne og oversiktlige landskapet er det vanskelig å gå seg bort. Derfor er det avslappende når jeg ikke trenger å følge med på hvor jeg går. Samtidig er sansene fullt i bruk; så mye å se og høre. Smake saltet på huden og kjenne sand og rullesteiner under føttene.

Jeg stoppet ved Skeievika og fikk opp teltet. Det var et lite folksomt område jeg hadde gått gjennom, men jeg hadde passert både Saltebukta og Refsnes strand. Det fine med strendene hvor det er tilrettelagt for parkering, er at det som regel finnes toalett og mulighet til å fylle vannflasken. Da trenger man ikke bære med så mye vann, siden strendene ligger som perler på en snor videre. Etter en god natts søvn, var jeg klar til å gå videre med godt mot. Utover dagen kom påskesola og siden jeg hadde pakket med hard hånd, hadde jeg verken solkrem eller solbriller…. Typisk uflaks, solen tok godt i april.

Med sol og vindstille var jeg ikke lengre ensom på vandring. Det var folk, mye folk. Det er fantastisk å se hvor mange som trekker ut til havet på en solrik fridag. Det satt familier og grillet nesten bak hver sanddyne, det løp hunder ved og uti havet, barn spilte fotball og det ble jogget og syklet overalt. Jeg var den eneste jeg så som dro med meg en ekspedisjonsekk og fikk endel hyggelige kommentarer på det. Jeg måtte streve litt for å få tatt bilder av den nydelige naturen uten alle folkene kom med. Rett og slett litt travelt….

Da jeg kom til Bore og passerte broen var jeg plutselig på bilvei. Jeg var klar for å ta kveld, men det var ikke lett å finne et fredelig sted å sette opp teltet. Plutselig fikk jeg et akutt behov for å se familien og ligge i min egen seng. Og siden jeg ikke var langt hjemmefra, var det lett å ordne skyss hjem. Jeg hadde lagt en ny plan og målet var fremdeles Tungenes fyr i løpet av påsken.

Neste morgen tok jeg bilen og dro ut til Bore igjen. Jeg startet tidlig på morgenen og fikk igjen strendene for meg selv. Etter å ha parkert bilen, tok jeg min lille dagstursekk og gikk i retning Sele. Der jeg hadde passert lange sandstrender på Orre og Bore, ble det nå mer rullesteiner igjen. Solen skinte og strendene var foreløbig helt tomme. Jeg fant hestehov som blomstret og hørte vipen, så våren var definitivt kommet til Jæren. Jeg gikk til Vigdel strand og spiste matpakken der. Så  snudde jeg og gikk tilbake til Bore. Det er det finne med strandtur, du går så langt du har lyst og tid til. Når du snur og går samme vei tilbake, er det akkurat som å gå en helt annen tur.

Jeg hadde altså kommet til Vigdel på apostlenes hester. Men jeg hadde innsett at å gå helt frem til Tungenes fyr denne påsken ville bli for krevende. Så hva gjør man da? Jeg kunne selvsagt tatt bilen og kjørt ut til fyret, det ville vært det enkleste. Men jeg hadde mest lyst å være nær havet og i bil er det begrenset hvor mye man opplever. Så jeg endte med å ta bilen neste morgen ut til Vigdel og hadde sykkelen med. Sykling er en fantastisk måte å dekke større avstander på. Dessuten er det skånsomt for bein og rygg samt at man kan ta med endel bagasje uten å slite seg ut på bæring. Glad og lykkelig tråkket jeg i retning Sola. Det er greit med et godt sykkelkart, det hadde jeg ikke. Men Google Maps fungerer også veldig bra og jeg hadde det ikke travelt.

Min sykkelrute gikk forbi Ølberg og langs Sola stranden. Jeg fulgte Tanangerveien til jeg passerte broen. Fra Kvernevik var det skiltet en sykkelrute som het Tungenes turen. Den gikk stort sett langs havet, på grusveier og rolige gater. Jeg fikk muligheten til å leke turist og stoppet alle steder hvor det var informasjonstavler og noe å se. Det ble syklet gjennom et flott kulturlandskap og jeg var innom både Svarthålå og Vistnestunet bygdemuseum.

Det var en flott tur, selv om det blåste mer og mer jo nærmere jeg kom målet for den lange turen. Jeg opplevde det nesten som litt uvirkelig da jeg endelig kunne sette fra meg sykkelen ved fyret. Alt var lukket og låst, men heldigvis fant jeg et åpent toalett. Mat og ekstra klær hadde jeg også med, slik at det ble en fin og lang pause utforbi. Men snart ble det for vått og da tråkket jeg korteste vei tilbake til bilen. Det var dessverre ikke langs kysten, men jeg var faktisk litt der at jeg hadde fått kvoten for denne gang. Men jeg vender tidsnok tilbake til havet.