Troodos fjellene, et matvraks våte drøm…

Noe av det kjekkeste med å reise, er å bli kjent med ny mat. Jeg elsker å utforske de lokale rettene og å gå på marked for fisk eller grønnsaker. Dessuten liker jeg nok mye bedre å snuse rundt i en matbutikk, enn en boutique med designerklær. Heldigvis er jeg ikke kjent for å være kresen og jeg har ingen matallergier, intoleranser eller andre kriterier for hva jeg dytter i hullet. Skikkelig matforgiftet har jeg bare vært en gang, i Tunisia, og etter det har magen fungert veldig bra.

Jeg leste om turene opp til fjells for å ete og tenkte med en gang «Det er noe for meg».
Troodos fjellene ligger innenlands og er kjent for små pittoreske landsbyer, grønne åser og flotte turmuligheter.
Vi ble plukket opp av guide og fraktet rundt i en flott 7 seter med aircondition. Så fikk jeg heller leve med en elendig musikksmak hele dagen….

Kypros har et kjøkken som er inspirert av både Hellas, Tyrkia og Midtøsten. Det går mye i sjømat, lam og geit, grønnsaker og oliven. Ord som meze, haloumi og hummus er det bare å bli kjent med og smake på. Lokalbefolkningen elsker mat og tar det alvorlig. De samles rundt matfatet og sitter lenge. Her spiser man for å nyte og ikke bare for å bli mett… Det beste er å spise på de små, lokale kafeer, men selvfølgelig finner man både Pizzahut og Burgerking her også. Allikevel er det billig å spise ute og jeg har virkelig mesket meg både med mat og drikke.

Det finnes fremdeles mange esel på Kypros, men de brukes ikke lenger til å arbeide.
Vi fikk lov til å mate dem med tørkede bønnebelger, det likte de godt.
Dette oliventreet ble sagt å være over 1000 år og bar fremdeles god avling.
Allright, endelig smaksprøver…

Det første stedet vi besøkte, var en esel farm. Jeg ble straks litt bekymret, skulle vi spise Tussi? Men nei, her melket de eslene og brukte melken til mye spennende. Vi fikk smake fersk melk, esel likør og esel sprit. Det var esel såpe og hudkremer og dersom man ikke var så fan av esel, så var det et utrolig utvalg i ulike produkter laget av oliven. Vi brukte små pinner som vi spiddet brødbiter med, så var det bare å smake seg gjennom en lang rekke skåler med oljer, oster og annet snacks.

Vi ble invitert inn i et typisk kypriotisk bondegårdshjem. Her bodde storfamilien og det var MYE lyd. Dette var et stille hjørne, hvor lys brant på husalteret.
Det sies at Middelhavets kosthold er det sunneste i verden. Det forstår jeg godt.
Kypriotisk kaffi kommer i dukkekopper og er sterk, veldig sterk. Den drikkes med eller uten sukker.
Den yngre generasjon drev gård, på akkurat samme måte som sin mor og bestemor.

Etterpå besøkte vi en gård, hvor de produserte ost. De hadde over 200 geiter, som gikk ute året rundt. Ca 20 av disse ble melket hver dag for hånd, så ble det kokt og presset ostemasse til haloumi. Av resten av melken ble det laget en annen ost, Anari. Vi fikk smake begge deler, sammen med den typiske kaffen som drikkes her. Gården produserer ost som selges lokalt og den hadde en helt annen smak enn den jeg hadde smakt tidligere (masseproduksjon fra fabrikk).

Veien opp til biefarmen var lang og smal. Her var ingen naboer som kunne irritere seg over biene.
De solgte ikke bare honning og andre bi-produkter, man kunne prøve seg som birøkter for en dag eller feire bursdagen her.
Honningen var nydelig.

Det ble et kjapt besøk på en biefarm, hvor vi så film om bier og livet deres. Jeg vurderte å handle honning, men problemet var å få det med hjem i håndbagasjen. Etterpå kom det som de fleste så på som høydepunktet: vinsmaking. Det har jeg aldri prøvd før og jeg er nok ingen vinkjenner. Min kunnskap begrenser seg til at jeg kjenner forskjell på rød og hvit vin, men det er på grunn av fargen. Så jeg så virkelig frem til å heve kunnskapsnivået mange hakk, i det gode selskap av vinkjenner på internasjonalt nivå…

Vinrankene såg noe ynkelige ut, syntes jeg. Det så ut som snø, men det var ikke det.
Ei sånn tønne inneholdt nok vin til å holde meg god og brisen resten av livet. Litt usikker på hvordan jeg skulle fått den med på flyet…
Okay, bring it on… Flaskene var oppstilt og åpne, tomme glass ventet på å fylles og bøtte til å spytte i stod klar. Men det er da ingen fra Norge som spytter ut noe med alkohol!!!
Det var nemlig ikke rare skvettene vi fikk av hver sort, skulle bare mangle at jeg ikke greide henge med.

Vinsmaking er gøy, kort og godt. Vi ble like fjollete, alle sammen, utenom guiden, som skjenket og ikke drakk. Etterpå skulle vi heldigvis ha lunsj, slik at vi kunne spise oss edru. Det var turens høydepunkt, en gammel og lokal restaurant, som man sikkert må være født på Kypros for å finne. Maten var meze, det vil si utallige småretter, som ble båret ut fra kjøkkenet i en jevn strøm. Og vi åt… Det amerikanske paret kranglet om internasjonal politikk med det engelske paret og det eneste de var enige om, var at man kan la mat stå igjen, men ALDRI vin…

Det er nydelig oppe i fjellet, virkelig frodig og grønt i forhold til ved kysten.
Det var mer enn nok mat, faktisk var det nesten ikke plass på bordet til alle fatene.
På Jæren har vi et uttrykk som sier at når fanten har fått sitt, så går han. Vi vraltet til bilen og var klar for siste innspurt.

Det siste punktet på listen vår, var landsbyen Lefkara. Her er de kjent for vakre broderier og kunstneriske arbeid i sølv. De trange gatene var spennende å utforske og vi besøkte den lokale kirken. Her skulle vi heldigvis verken spise eller drikke noe, bortsett fra smaksprøver av en geleaktig fruktklump dekket med hvitt. De ble solgt i esker, men jeg ble ikke begeistret nok til å kjøpe. Eller så var det fordi jeg var for mett… Uansett, jeg orket ikke mer mat den dagen og det var en flott tur. Heldigvis har jeg fremdeles noen dager igjen til å smake på nye og uvante kypriotisk delikatesser. Bon appetitt!!

Det var mye fint å handle og utforbi butikkene satt de eldre kvinnene og broderte.
De lokale kirkene er som regel åpne.
Vi gikk ikke akkurat i kø….

Omtrent som om jeg skulle ha stjålet sykkelen på Kypros…

Av og til, når jeg ser noen som løper eller sykler veldig fort, så tenker jeg at de sikkert har stjålet skoene eller sykkelen. Jeg må rett og slett snu meg for sjekke om de har politiet eller noe annet skummelt bak seg. Nå tenker jeg ikke på de som har på treningstøy, pulsklokke og fokus på «the flow», der er halve poenget å presse frem svette og høy puls. Det er alle oss andre, som til tider tar avgårde som om vi hadde Fanden selv i hælene og ikke ferie, med allverdens tid.

Buss tidlig en søndag morgen burde være ganske risikofritt. Men veien var stengt pga sykkelritt, bussjåføren ikke informert og han snudde i et veldig tempo og det ble sightseeing på landsbygda før vi endelig kom frem.
We’re on the road to nowhere…

Jeg er glad i å leie sykkel når jeg er ute å reiser. Det har jeg bare god erfaring med, selv om man kanskje ikke får en sykkel lik den man har hjemme. Jeg har syklet på mye rart; med gir og uten gir, skrangleverk og de mer strøkne… Med sete på størrelse med flytebrygge og det som var så hardt at jeg helst ville stå hele turen. Vanligvis betaler man depositum eller legger igjen bankkort, jeg velger alltid depositum. Er man heldig, får man med lås. Hjelm kan du stort sett bare glemme, pumpe og lappesaker likeså. Det går som regel godt, bare en gang har jeg opplevd å punktere. Da ble det å sykle 5 km med flatt fremhjul og jeg sa ingenting om HVOR jeg hadde syklet (som nok ikke helt var beregnet for sykkel…)

Det var ikke trangt om plassen på solsengene tidlig om morgenen.
Det gikk gangsti langs hele kysten, med avstikkere til steder av interesse.
Denne synes jeg hadde kledd meg, bortsett fra at den virket litt tung å trø…
Nissi Beach er kjent for å være den fineste stranden på øya, med sitt krystallklare vann og mykt, hvit sand. Omtrent som på Jæren, bare med HELT annen temperatur.

Målet med å leie sykkel var som det pleier når jeg leier sykkel, å rekke over så mye som mulig i løpet av leieperioden. Jeg hadde skaffet meg kart over Agia Napa og omkringliggende områder, så jeg hadde en plan. Om det var en god plan, ville bare tiden vise. Jeg heiv meg på tohjulingen og tok avgårde. Travelling light, her var verken behov for matpakke eller termos. Med strandbarer på rekke og rad, antok jeg at det ikke ville være et problem å få tak i noe å spise eller drikke underveis.

Etter Nissi kom jeg ikke lenger. Her var veien igjen stengt og selv om jeg syklet fort, fikk jeg ikke lov til å sykle over målstreken.
Pitstop for noe å drikke, samt postkort. Legg merke til at sykkelen er låst fast i stolpen, det var eneste formaningen jeg fikk av utleier….
Ut langs kysten fra Agia Napa er det et klippeområde som kalles for Palaces. Her kan man svømme og besøke grottene.
Kjærlighetsbroen….For den som tror på evig kjærlighet, kan man her feste en hengelås og være garantert. Kypros er fødestedet til Afrodite, gudinnen for skjønnhet og kjærlighet i gresk mytologi. Jeg syklet fort forbi og det var ikke kø.

Jeg startet med kysten og hadde egentlig tenkt noen timer på solseng og et bad. For i mitt hode hadde jeg allverdens med tid.. Men det var mye lengre å sykle enn jeg hadde trodd, så jeg måtte liksom bare trø på. Og ruten som jeg hadde planlagt, viste seg å være mer krevende enn antatt. Det var nemlig ikke mulig å sykle der, knapt nok å gå… Jeg tenkte tanken om å snu, men håpet om at veien ble bedre lenger fremme, holdt meg i gang. Jeg burde jo ha visst at den ble ikke det…

Underlaget var sylkvasst og jeg var meget bekymret for å punktere. Jeg slepte og bar sykkelen med meg, taggene kjentes godt gjennom sålene på joggeskoene.
Da jeg endelig kom bort til de berømte grottene, var jeg utslitt…
Jeg vurderte igjen et bad, men fant ikke ut hvordan de kom seg ned til vannet. Det var uaktuelt å hoppe, med min høydeskrekk…
Så det ble selfie, en kjapp Fanta Lemon og bånn gass videre.
Det var en varm og støvete landevei, så da jeg fant en benk under et gammelt tre, tok jeg det som et tegn på at det var på tide med en hvil. Riktignok en kort hvil, fordi hvile kan man gjøre i graven…

Jeg burde ha latt være å ta turen helt ut til Agios Elias, men jeg hadde sett kirken fra bussen. Den lå på toppen av en høy klippe og jeg tenkte:»Wow, dit må jeg». Det skulle være overkommelig på sykkel, men det var langt på dag og jeg var sliten. Dessuten skulle sykkelen snart leveres tilbake og man må komme innen fristen for å få depositumet tilbake. Og det ville jeg jo ha… Så da var det å skru tempoet opp og trø som om jeg hadde politiet i hælene.

Der hvor det er lagt tilrette for sykkel, er det veldig godt lagt tilrette… Faktisk finere sykkelsti her enn hjemme…
Da jeg endelig så skiltet, vurderte jeg å snu.
Bare tanken på å dra meg opp alle trappene til topps, når lårene svei og pusten gikk som en blåsebelg. Men opp skulle jeg….
Det var fint og luftig på toppen, men jeg kom ikke på før lenge etterpå at jeg glemte å se kirken innvendig. Jeg var mest opptatt av å komme meg tidsnok tilbake.

Bare så det er sagt, jeg har aldri stjålet en sykkel. Jeg rører heller ingenting annet som ikke er mitt, så følelsen av å ha Fanden sjøl i hælene, kan jeg bare tenke meg til. Jeg fant vel ut, etter at sykkelen var levert og depositumet tilbakebetalt, at neste gang jeg leier sykkel, skal jeg ikke sykle så langt. Eller fort.. Jeg skal gå for hvilepuls og feriemodus, kanskje til å med lukte på blomstene langs veien. Fordi egentlig liker jeg best å sykle når jeg har godt tid og ikke som om jeg skulle ha stjålet sykkelen…

Det ble endelig tid til en is og et bad fra klippene da sykkelen var levert.
Jeg hadde VELDIG lyst til å demontere ringeklokken og ta den med hjem. Den hadde en perfekt ringelyd og var skikkelig fin. Men det moralske kompasset vant over mine egoistiske lyster, så jeg lot den være.

Hvis du absolutt MÅ tenke, tenk positivt!!!

Visste du at man har gjennomsnittlig 80 000 tanker gjennom hodet i løpet av en dag? Jeg tror jeg har hatt det doble den siste uken og bare fordi jeg skal ha ferie. Ferie er for meg helt topp, men det var før. Korona har gjort meg om til en skjelvende nervebunt, som tenker at verden er et farlig sted. Så hva er beste kuren for det? Jo, man kjøper flybillett til et sted hvor man aldri har vært før og hiver seg uti det….

Det var slett ikke vanskelig å ha god avstand til andre reisende.
Jeg fikk nesten tårer i øynene over å se en taxfree butikk igjen. Ikke det at jeg pleier å handle noe, det er nok å vite at jeg KAN.
For ikke snakk om navnet mitt på et boarding kort…

Tankekjøret startet lenge før jeg hadde bestilt billetter, faktisk før jeg tenkte tanken om å dra til utlandet. Å vite jeg skulle ha ferie, var nok, fordi nå KAN man faktisk reise igjen. Men koronarestriksjonene i de ulike landene er nesten umulig å være oppdatert på og sånn blir jeg svett mellom ørene av. Dessuten er det alle «tenk om»… Dersom krisemaksimering og overtenking var OL gren, så hadde jeg hatt mye edelt metall å vise frem. Det sies at negative tanker tiltrekker seg mye negativt, men det har jeg ikke trodd på før nå.

Jeg tror dette kalles blek, men fattet…

Jeg tenkte på munnbind og håndsprit, for gudene må vite hvor mye man skal pakke for en tre ukers ferie??!! Og går det i hele tatt fly og hva trengs av papirer? Jeg så for meg endeløse køer, strenge kontroller og morske menn i uniform, som stormet frem dersom noen hostet eller nøs. Eller ikke hadde papirene i orden…

Det var beroligende å se at det fremdeles finnes fly og kø for å komme ombord.
Plutselig gikk det opp for meg hvor mye jeg har savnet KLMs tørre ostesandwich, vann og rødvin på en mandag.

Det startet veldig bra, med at jeg ikke ble bedt om å vise koronapass noe sted. De spurte «Er du vaksinert?» og jeg sa ja. Snakk om tillit… Jeg måtte heller ikke ta noen hurtigtest eller signere papirer som sa at jeg var frisk og klar over risikoen ved å dra ut av landet. Den eneste forskjellen fra tidligere turer, var bruken av munnbind. Men vi fikk mat og drikke på flyet og da tok vi munnbindet av, så jeg så ikke helt poenget. Men jammen passet flyvertinnene på oss. Passasjerer som hostet og harket ble sett stygt på og jeg var takknemlig over å være frisk.

🎶I belive I can fly, I belive I can touch the sky🎶 Wien, æg kjeme…
Tenk at jeg grudde meg til dette…

Selvfølgelig var jeg klar over at det krevdes et Flightpass for innreise til Kypros. Det var bare så travelt før jeg dro, at jeg tenkte at det hadde jeg god tid til å fylle ut i Wien. Tross alt skulle jeg sitte hele natten på flyplassen med ingenting annet å gjøre… Det viste seg å være umulig, fordi uansett hvor nøyaktig jeg skrev, kom det opp at skjemaet var feil fylt ut.

Klar for det meste!!!
Travel as much as you can, as far as you can, as long as you can. Life was never meant to be lived in one place….

Dersom du tror at det er noen som hjelper deg ved innsjekking klokken 05.15 tidlig tirsdags morgen, tar du feil. Så positiv og optimistisk var jeg, men da Wizz Airlines lettet, stod jeg igjen. Kort fortalt trengte jeg en papirform av skjemaet, en ny flybillett (som kostet mer enn hele turen) og alt jeg greide å mobilisere av sjarm og positiv tenking. Det ble jammen ikke enkelt, men det gikk. Så jeg kom meg til Kypros, om noe forsinket. Så neste gang jeg skal ut og fly, skal jeg IHVERTFALL tenke positivt og ikke «ja, ja, det ordner seg nok». Da skal jeg være forberedt på det meste og med alle papirer i orden. Ellers kan det fort bli dyrt..

Endelig greid å skaffe meg de rette papirene og feirte seieren med kaffi.
Takket være positive tanker og mange bønner til universet, kunne jeg etter mye om og men, se Kypros under meg.
ENDELIG FERIE…