Det er rart å tenke på hvordan folk levde for 100 år tilbake i tid. Eller enda lengre. Særlig synes jeg det er fascinerende hvordan folk har bodd og levd høyt oppi fjellene her tillands, på disse små fjellgårdene hvor «ingen skulle tru at nokon kunne bu..» Et av disse stedene hvor man virkelig kan få et innblikk i fortiden, er på Kvinen Turiststasjon. Her følger man de gamle vandringsveiene innover fjellet og langt der inne ligger de nye hyttene på historisk grunn, der hvor den gamle hytten stod. Inne i hovedhytta ligger bøker og hefter som forteller slektshistorien og hvordan det var å leve her, både da det var jordbruk og jakt folk levde av og ettervert turisme. Er du veldig interessert, kan du kjøpe boken om hu Gunnhild Kvinen, den ligger på proviantlageret. For et kvinnfolk!!!
Gunhild var født i 1889. Hun vokste opp inne på heia med foreldre og søsken, noe hun beskriver med en ufattelig god hukommelse. Videre forteller hun om livet sitt med mann og barn, samt hvordan det var å drive turiststasjon. Hun bodde i mer enn 52 år på den veiløse gården langt inne i Sirdalsheiene og sier selv at hadde det ikke vært for rype og geitene, så hadde folkene sultet ihjel. Jeg leste boken om hennes liv mens vi var på hytta og kan ikke annet enn å være mektig imponert. Særlig tok jeg til meg hennes leveregel: «Vær alltid glad og vennlig, snill og hjelpsom. Du kan, uten å vite det, ha engler til gjester». Det syntes jeg var fint sagt, om kunsten å få gjester til å trives på hytta.
Det startet altså i 1901, da man begynte å ta imot jegere, fiskere og andre turister på Kvinen gård. Her på grensen mellom Sirdal og Setesdalen gikk et nett av løyper ut i alle retninger og det var et rikt dyreliv. Gården lå ved den vakre Kvifjorden, men måtte flyttes i 1970, siden vannet skulle demmes opp som følge av kraftutbyggingen. Det ble reist en ny hytte 300 meter høyere oppe, som ble drevet privat frem til 2007. Da tok DNT Sør over og i 2017 ble den gamle hytta revet. Det ble bygget to nye hytter med totalt 40 sengeplasser, det er proviant å få kjøpt og alt ligger tilrette for at man virkelig kan ha et flott opphold her.
Jeg hadde booket rom på forhånd, for det er man nødt til å gjøre i disse koronatider. Vi hadde slept oss inn til hytta, ikke fordi det er en tung og lang tur, fordi det er det ikke. Dersom man parkerer på Donsen, har man 7 km foran seg i variert høyfjellsterreng, med 232 meter stigning. Slett ikke avskrekkende og visstnok mulig å gjennomføre på 2-3 timer. Det gjorde ikke vi, mest fordi vi var tungt lastet. Tur med barn innebærer en dobbelt så tung sekk, siden man bærer for to. Legg til mat og god drikke, så begynner man å snakke om overlast. Særlig Sørleningen sleit, hun var på sin første DNT hyttetur og var bokstavelig talt forberedt på ALT!!! Jeg stod bare å måpte da jeg så utvalget hun trakk opp av sekken.
Det ble en rar helg, mest fordi vi var 3 personer i en svær og tom hytte. Hytten er beregnet til 30 stk, (hovedhytten) og jeg er usikker på om den ble regnet som full med oss 3 (koronatiltak) eller om det generelt er lite folk her. Uansett, hytten er veldig flott. Det er koking på gass og utedo, masse praktiske løsninger og best av alt: ingen wifi eller mobildekning. Sånn får man ro i sjela av og jeg kjente bare skuldrene senke seg og den gode hytte-sløvheten sige gjennom kropp og sinn.
Samtidig kom det mange dagsturister inn på tunet hele lørdagen og da var det ikke lett å vite hva vi skulle gjøre. Det stod nemlig store oppslag på alle dører og vegger at pga korona/smitte/hygiene osv. var det ikke lov for dagsturister å gå inn i hyttene eller bruke doene. Men de svermer overalt, det var tross alt varmt og dørene stod oppe. Vi forsøkte på en vennlig måte å henvise til reglene, men ble møtt med lite forståelse. Siden det tross alt var voksne folk det var snakk om og vi ikke eier hyttene, kunne vi ikke bruke rå makt og kaste dem ut….
Det er mulig å gå tur i området dersom man blir i flere dager. Vi pakket med niste og gikk bort til Kvibru, som er en steinhvelvbru fra 1923-1924. Broen går over elven Kvina og ble bygget i forbindelse med en vei som var tenkt mellom Bygland og Sirdal kommune. Den er beregnet for bil, men har aldri vært knyttet til vei og kommer heller aldri til å bli det. Sånn kan vi like, for noen fremtidsvisjoner og for et pågangsmot… Nå trampet vi frem og tilbake mens vi lekte geiter på vei til seters for å gjøre oss fete. Etterpå var det å finne et lunt sted for kaffekoking og mat, vi hadde tross alt mye som skulle spises for å slippe å bære det hjem igjen.
Neste morgen kom med strålende sol og vi startet på hjemturen. Nå var det som om vi fløy over viddene, men det er mest sannsynlig på grunn av at sekkene veide en brøkdel av vekten på vei inn. Det meste av maten var spist opp. Vi fant et vann, hvor badetemperaturen såvidt var over 0 grader, og hadde en lang pause der. Hvem har hastverk på en så nydelig dag? Jeg tenkte fremdeles mye på Gunnhild og hvordan det må ha vært å leve her. Hun hadde kanskje ikke så mye tid til å bade og ligge i sola. Det var nok mest slit og strev, men med en veldig frihetsfølelse og kjærlighet til naturen. Så kanskje vi har mye til felles, tross alt? Ta deg et besøk til Kvinen, så får du se….
