Blåfjellenden, en iskald fornøyelse.

Parkeringsplassen ved Høgaleite er stor og gratis. Herfra er det relativt greit å gå til hytta, men akkurat idag frista det ikke å gå ut av bilen engang….

Jeg hater å fryse når jeg er på tur og det trekker kraftig ned på gleden over naturen med naglabed, rennende nese og muskler som krymper i kulden. Derfor pleier jeg å sjekke værvarslingen før jeg drar og sørge for at jeg kler meg etter forholdene. Det er ikke alltid været  stemmer med det som er meldt, dessuten har jeg en tendens til å være overdrevent positiv når jeg planlegges og kler meg. Ull er best på sauen og lue er for folk uten hår. Ikke er jeg kjent for å avlyse turen heller, dersom værvarsling er dårlig, så resultatet sier seg nesten selv…

Etter et kort stykke på asfalt, er det lett å finne stien som fører opp mot hytta.

Denne gangen var det faktisk mitt lille barn som ville ha meg med på tur. Hun hadde fått ny hund; eller… hund og hund….. Jeg sleit med å se på chihuahua som hund, derav navnet Rotta. Nå ville hun ha Rotta (med det offisielle navnet Hailey) med på en skikkelig fjelltur og jeg fikk bli med siden jeg kjører bil og har Visakort. Vi avtalte å dra til Hunnedalen og gå inn til Blåfjellenden. Det passet bra, siden jeg hadde fri en torsdag med seinvakt på fredag.

Etter lange tider med regn, var stien forvandlet til bekk og det var søkkvått overalt.

Blåfjellenden ligger i Frafjordheiene og er eid av Stavanger Turistforening. Hytta ligger på 600 m.o.h i enden av Fidjadalen, midt i et veikryss av ulike stier. Den korteste veien er den vi skulle gå fra Hunnedalen. Den turen tar ca 3 timer og er rundt 8 km lang. En passe innkjøringstur for Rotta, som altså ikke var fjellvant. Dessuten hadde den tidligere eieren sagt at hunden verken var sprek eller spretten. Det nektet mitt lille barn å tro og nå var sannhetens time kommet….

Været var mildt sagt skiftende…

Det regnet kraftig da vi dro avsted, men ifølge yr.no skulle det lette utpå formiddagen. Vi var kledd for regn, men vinden var det verre å forberede seg på. Det blåste nemlig kraftig. Vinden var så sterk at det var vanskelig å gå fremover, for selvfølgelig kom den midt imot. Når man dessuten går med stor sekk, er man lett å velte. Kombinasjonen av vind og regn var kald, særlig fordi regnet vekslet mellom sludd, hagel og plaskregn. Men det var et gløtt av sol innimellom, selv om været ikke lettet, men ble verre.

Det var mildt sag skikkelig surt og kaldt, men fremdeles greide vi å smile….
Det hjelper ikke med vanntette sko, når bekken (elva) går opp til leggene.

Turen inn til hytta ble derfor hard, selv om den verken er særlig lang, bratt eller krevende. Det var kaldt, selv om vi var godt kledd. Vinden, i kombinasjon med våte bein, gjorde at vi ble raskt nedkjølt. Ikke fristet det å stoppe for å ta pause heller, verken for å hvile, spise eller drikke. Vi bare gikk og jo kaldere vi ble, jo tyngre var det. Begge hundene hadde hatt en ufrivillig badetur og skalv av kulde. Det virket ufattelig langt, det var tungt å gå i det våte. Beina var så stive av kulden at jeg knapt greide løfte dem. Jeg tenkte mye på at fjellet faktisk kan være dødelig, dersom man ikke er godt nok kledd i dårlig vær. Eller går seg vill…

Endelig kunne vi se hyttene. Det er hovedhytta med 16 sengeplasser og sikringshytta med 12. Samt dohytta med bossrom og lagring av ved og gass.
Vårt lille hjem i fjellheimen. Her var vi alene, selv om det var folk i den andre hytte. Hunderommet bør bestilles dersom man går i helg eller høysesong.

Men vi kom fram. Det er et eget hunderom i sikringshytta med to køyer og et stort bur til hundene. Der rigget vi oss til og kjempet oss utav de våte klærne. Jeg startet prosjektet med å fyre i ovnen, ganske vanskelig med fingrer som ikke fungerte av kulde. Men jeg fikk tilslutt fyr og etterhvert ble det ble det både kaffi og kakao. Men det var umulig å få varmen i meg, selv med tørre klær og svære ulltepper. Jeg frøs helt til jeg gikk og la meg, i sovepose ned til -10 grader og på en madrass ved siden av ovnen. Da kom det seg….

Det ble en trivelig kveld med lesing, kabal og knusing av mitt lille barn i Ludo… Men det ble liksom ikke varmt, sikkert pga vinden som ulte rundt hytta….
Det ble en tidlig start på fredagen, siden jeg skulle rekke jobb.

Turen tilbake til bilen neste dag ble flott. Vinden hadde løyet og det var oppholdsvær. Plutselig kunne vi beundre utsikten og det var nesten som å gå en helt ny tur. Vi kunne faktisk ikke huske at vi hadde gått her før, men det var nok fordi vi knapt løftet blikket for å se oss rundt, blindet som vi var av regn og vind. Nå hadde vi pause med både vann og mat, allikevel brukte vi kortere tid tilbake enn vi hadde gjort inn. Og bekkene var ikke lengre elv, så ikke ble vi så våte i beina heller. Tur var igjen kjekt og livet godt å leve.

Det var en flott morgen i fantastisk natur.

Og Rotta har bevist at hun faktisk er en hund. Til og med en tøff liten hund…. Hun lærte fort å beregne avstand over bekker og dammer, det holdt at hun måtte svømme en gang. Hun kravlet over svære steiner og opp bratte bakker. Hun holdt følge med storebror Scotty gjennom sørpe og myr uten å protestere og hun gikk selv. Så jeg har måttet trekke tilbake påstanden om at chihuahua er en veskehund og sofapynt. Etter denne turen er hun døpt «Villmarkens datter» i miniformat….

Når villdyret våkner… Rotte med stort potensiale…