I Garborg sin verden..

Jeg skal ikke påstå at jærske forfattere er det jeg har lest mest av og særlig ikke Arne Garborg. Han var en av de første i Norge som skrev bøker på nynorsk og bare der datt jeg litt av lasset. Legg til at bøkene ble skrevet for over 100 år siden og at han utforsket mange ulike litterære sjanger, som romaner, artikler og dikt. Mye av det var politisk og han var en kjent som en samfunnsengasjert mann. Jeg er glad i å lese, men er nok såpass enkel at det blir helst det kritikerne kaller populærlitteratur, eller det som før ble kalt kiosklitteratur. Nå leser de fleste på mobil og mange orker ikke engang holde verken bok eller mobil. Da er lydbok tingen… Garborg rett i øret hadde kanskje vært løsningen for sånne som meg.

Fra parkeringsplassen er det kort vei opp til minnesmerket over han Arne. Det heter «All denne fagre utsyn» og viser til utsikten fra toppen og utover Jæren.

Jeg fikk ikke bare vakker utsikt, men en strålende soloppgang å meske meg på.

Fra bakhodet (minnesmerket)kan man se ned til Knudaheio, men det er ikke mulig å ta snarveien over utmarka. Man må gå ned til veien og følge den opp igjen til huset.

Kundaheio var sommerhuset som Arne Garborg vendte tilbake til (nesten) hver sommer. Det er idag museum og var lukket og låst da jeg var her. Til og med vinduene var blendet av svarte rullegardiner, sikkert fordi alt innvendig er autentisk som da Arne bodde her med sin kone Hulda. Det var altså ikke mulig å få et gratis kikk inn, men det er greit. De har pengevett på Jæren…. Vinden var kvass og jeg forstår godt hvorfor huset kun ble brukt på sommeren. Høg Jæren i november er ikke for de tynt kledde og jeg savnet både ull og dunplagg.

Veien opp til huset var stengt med flere porter, noe som kan skyldes at området er beitemark. Jeg så ingen dyr nå, mulig at de er tatt inn for vinteren, for grindene lot seg enkelt åpne.

Det står flere informasjonstavler og man kan også skanne en kode for å få høre mer om Garborg løypa.

Både Arne og hans kone Hulda ligger begravd på Knudaheio, eller rettere sagt urnene etter kremasjonen står i gravhaugen.

Det eneste stedet som var åpent, var utedoen. Det passet egentlig fint…

Egentlig het han ikke Arne, men Aadne. Han ble født på garden Garborg i 1851, som eldste sønn av 9 søsken. Men han sa fra seg gården og dro for å studere. Det kan ikke ha vært bare lett og han glemte nok aldri den høye himmelen, lyngheia og de utallige steinene på Jæren. Derfor bygde han Knudaheio på slutten av 1800-tallet og i over 20 år kom han hit for å skrive. Det forstår jeg godt, hele landskapet oser av fred og ro, som kanskje gav ham inspirasjon til å reflektere over livets mange krumspring.

Huset eller hytta, er et ekte Jærhus og er godt bevart. Jeg hadde veldig lyst til å se inn, men da må jeg nok sjekke åpningstidene i forkant av besøket.

Ei knudahei er ei utmark full av steiner og koller, noe som er svært vanlig på Jæren.

Jeg vet ikke om trærne ble plantet av Garborg eller hvem som lødde steingarden rundt eiendommen. Kanskje det var for å holde de lokale unna, sentrum av Undheim er bare en halv kilometer bortenfor heia. Men det blir bare mine spekulasjoner…

Selvfølgelig måtte jeg gå en tur ut, i dette landskapet som Arne og sikkert også Hulda var så glad i. Jeg hadde sett meg ut Trollhaugknuten på 376 meter over havet. Stort høyere enn det var jeg ikke klar for, etter et langt stopp ved Knudaheio. Det var ikke tilrettelagt egen parkeringsplass, men jeg fant et sted langs Holmaholveien å sette bilen. Derfra ble det et kort stykke på asfalt, før jeg dreide inn på en traktorvei. Det var vått, sånn VELDIG vått. Men jeg var forberedt og hadde høgstøvler på.

Det gikk bratt oppover da jeg dreide av traktorveien. Det var tabbe, jeg burde ha fortsatt å følge veien, selv om det var mer som å vade en elv. Men utsikten var flott…

Dette er typisk for Høg Jæren og jeg tenkte mye på han Arne mens jeg kravlet oppover.

Hva hadde han tenkt om dette? Det er ikke til å unngå å se alle vindmøllene, som har okkupert store deler av området.

Hadde jeg fulgt traktorveien, hadde jeg unngått en lang omvei. Jeg møtte nemlig på tidenes mest solide gjerde og gikk langt i begge retninger før jeg fant et sted å åle meg under. Å komme over kunne jeg bare glemme, det var stein, høy netting, strøm (som sikkert var av, siden jeg ikke så dyr, men jeg tok ikke sjansen) og piggtråd. Jeg har sjelden sett et så solid gjerde noengang, med mindre man regner okkuperte områder i utlandet. Men jeg kom forbi, selv om det kostet meg et hull i den dyreste fjell jakken jeg noensinne har eid. Hulk, hulk….

Det var fin utsikt fra Trollhaugknuten, men det er helst topper og stein. Mye stein..

Selfie på topptur er ikke alltid lett, særlig hvis man har lyst til å se så noenlunde normal ut. Det blåser som regel alltid og er såpass kaldt, at smilet ofte blir en smule stivt.

Jeg lurte veldig på hva BYSKARET var, hvilken by og hvor var skaret? Men det eneste svaret forsvant med vinden.

Der var grinden som jeg hadde funnet, dersom jeg fulgte traktorveien.

Det ble en fin tur, som jeg brukte til å tenke på hva det var som gjorde at Arne Garborg aldri ble helt ferdig med Jæren. Var det naturen eller været? Kanskje folkene som dyrket jorda eller sauene som beitet her? Jeg vet at han vokste opp med å gjete dyr på heia, så kanskje dragnigen kom derfra. Uansett, jeg har bestemt meg for å prøve meg på en bok av Garborg. Kanskje det er lettere å forstå dersom jeg leser hans tanker? Uansett, Jæren er verd et besøk og tusen takk til Jærmuseumet, for all informasjon jeg har rappet fra informasjonstavlene deres. Nå blir det bare klassisk litteratur på meg fremover…