Langs Kongeveien en vintersdag.

Noe av det fineste med Jæren, er den lange kyststripen som vender ut mot Nordsjøen. Det er i hvert fall min mening, men nå skal det sies at jeg er veldig glad i havet. Enten det er de usedvanlig lange sandstrendene, små og store rullesteiner eller de myke sanddynene, så har området mye å by på. Det er godt tilrettelagt for turgåing, med mange stier og merkede løyper. Man kan faktisk gå nesten sammenhengende langs havet, mellom Sirevåg i sør og helt opp til Tungeneset fyr. Det er en fantastisk tur, enten man går alt i et strekk eller deler det opp i dagsturer. Man kan overnatte i hytter eller fyrboliger underveis, for store deler av kysten er vernet natur. Det betyr at man ikke kan sette opp telt og at det er en del regler på hva som er lov og ikke lov. Langs Jærstrendene finnes et unikt fugl- og planteliv, samt geologiske og historiske minner. Det gjør området ekstra spennende å besøke.

Jeg kjørte hjemmefra før det var lyst og parkerte ved Grødalandstunet. Her er det en stor og gratis parkeringsplass, tilknyttet museet.

Det var en skikkelig kald morgen, med frost og kald trekk. Men jeg hadde kledd meg godt og tok meg selvfølgelig tid til å lese informasjonstavlene som var satt opp.

Turløypene er lette å finne fra parkeringsplassen og det er godt merket i begge retninger.

En av de fineste turene langs kysten er Kongeveien. Dette er en tursti som går mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegard. Turen er ca 8,5 kilometer lang og kan gås hele året. Merk at du enten må ha en bil i hver ende, eller gå samme vei tilbake. Da snakker vi om en ganske lang tur, selv om stigningen totalt ikke er mer enn 118 meter. Eller man kan gjøre som meg og starte sånn omtrent midt på, slik at man tar en liten bit om gangen. Det finnes flere steder å parkere, enten man starter i en ende eller på Grødalandstunet eller ved Obrestad havn. Husk å ta med det du trenger av mat og drikke, det er lite servering å finne underveis. Ellers anbefaler jeg gode og vanntette sko, samt vindtette og varme klær. Været kan best beskrives som skiftende og det er ikke uvanlig at man er innom fire årstider på noen timer.

Turen veksler mellom å følge grusvei og sti nede på stranden. Her oppe går sykkelruten og det er mulig å trille barnevogn en del av veien.

Det var en usedvanlig vakker morgen og det var ikke folksomt noe sted.

Det går sti mellom rullesteinene, så turen må kalles enkel å gå. Man passerer flere gjerdeklyvere og noen steder går det kyr og sau, selv om det er lite på vinteren. Husk båndtvang!

Det finnes en grunn til at veien kalles Kongeveien, her har nemlig folk og fe tråkket avsted i tusenvis av år. Det ligger utallige kulturminner langs stien, fra langt tilbake i tid. Her er gravhauger fra jernalderen, blandet med nyere historie. Navnet Kongeveien stammer fra 1600-tallet, da den daværende kongen beordret de lokale bøndene til å bygge en vei tilpasset hest og kjerre, mellom Ogna og Stavanger. Det ble en meget enkel vei, men på den tiden var man neppe så kresne, siden det var ikke så mange veier i Norge. På 1800-tallet ble det bygget nye veier lengre inni landet og den gamle kystveien sluttet å bli brukt, da jernbanen ble åpnet over Jæren i 1878. Hva som tilhører den opprinnelige Kongeveien er i dag vanskelig å vite, men at man befinner seg på historisk grunn, er helt sikkert.

Jeg krysset en liten elv på bro og det var lett å se at det var ingen varme…

De tre båthusene kalles for Varhaugstøene og er bygget på tradisjonelt vis. Det var vanlig at bøndene kombinerte jordbruk med fiske i små båter, som lett kunne dras opp på stranden. Kysten er værhard her på Jæren, med mye bølger og vind.

Jeg vurderte å sette meg ved båthusene for å spise frokost, men visste fra tidligere turer at det lå et enda vakrere frokoststed lengre fremme.

Jeg har gått turen mange ganger før, både i sørlig og nordlig retning. Allikevel er det en tur man aldri føler man blir ferdig med. Det er alltid noe nytt å se og verken himmel eller hav ser likt ut for hver gang. Dessuten vil valg av årstid ha mye å si, våren og sommeren er nok min favoritt… Men en klar og kald vintermorgen hadde jammen sin sjarm, særlig med en flott soloppgang å beundre. Det var ikke lett å holde varmen, selv om jeg var godt kledd. Terrenget gjør at det er vanskelig å få pulsen opp eller antydning til svette. Jeg hadde bestemt meg for å gå til favorittstedet og enden av Kongeveien, nemlig Varhaug gamle kirkegard. Der visste jeg det var åpent toalett og en benk med fantastisk utsikt. Noen ganger står kirken åpen, men det var en altfor fin dag til å sitte inne.

Endelig kunne jeg se kirkegarden og det passet godt. Mindre hyggelig var det at både doen og kirken var stengt, men man kan vel ikke få alt…

Utsikt fra «benken min». Her er det lett å falle i filosofiske tanker, men uheldigvis hadde jeg andre ting som hastet mer. Man får nemlig appetitt av frisk sjøluft…

Jeg hadde gledet meg til frokost, selv om matpakken så ut som et takras da jeg åpnet den. Hjemmebakt brød, med karrisalat og skinke, varmet kropp og sjel og jeg var glad for at det ikke blåste. Jeg hadde med ekstra klær og holdt varmen hele pausen.

Jeg har helt siden jeg var barn, likt kirkegårder. Det finnes en egen ro og stillhet der, så det er et godt sted for å reflektere over hva vi mennesker egentlig kaver så mye etter. Mye vil ha mer og det er lett å bli blendet av glansbildene vi tror vi trenger for å bli lykkelige. Livet var sikkert enklere før, men neppe lykkeligere. De strevde og sleit, og enten de var skipskaptein eller husstell-lærer, så hviler de nå side om side under torven. Det kan være greit å bli minnet på at den veien går det med oss alle, enten vi vil eller ikke. Jeg brukte litt tid på å rusle mellom gravstøttene og lese navnene og ikke minst alderen, det gjør jeg alltid. Dessuten er det en minnesstein over de ni sjøfolkene som ble skylt i land her, da det russiske skipet Ingermanland forliste utenfor Mandal i 1842. Heldigvis ble 503 av 892 mennesker reddet og skipsvraket sank senere utenfor Varhaug. Forliset er det verste i Norge i fredstid og det er vanskelig å tenke seg til, når jeg skuet over det rolige havet.

Kapellet som står her nå, ble bygget i 1905, men det antas at det har stått kirker her siden kristendommen kom til Norge. den først man kjenner til ble bygd i 1328, så kom det ny både i 1627 og 1828. Det er en original informasjonstavle for turister, det kan jeg like….

Kysten utenfor Jæren er åpent hav og har ofte sterke strømmer. Den har fra gammelt av blitt regnet som en av de farligste i Norge, siden strendene ikke skjermes av skjærgård. Mange skip har forlist her opp gjennom årene.

Jeg tok meg god tid på tilbaketuren til å studere alle detaljer på sjøhusene jeg passerte.

Dessuten virket landskapet helt annerledes når det lå badet i morgensol og det kan man ikke bare gå forbi.

Jeg brukte nesten dobbel så lang tid på tilbaketuren, mest fordi solen varmet godt og jeg ikke trengte gå så fort for å holde temperaturen oppe. Dessuten fikk jeg følge av en hyggelig gårdshund og jeg ble nesten bekymret for at den kom til å bli med meg helt hjem… Men det gjorde den ikke, gårdshunder på Jæren vet hvor de hører hjemme. Jeg gikk en stund å lurte på om jeg skulle fortsette nordover, slik at jeg kunne besøke Obrestad fyr. Men jeg endte med å heller bruke tiden på Grødaland, selv om gardsanlegget fremdeles var stengt. Det er ulempen med å gå denne turen på vinterstid, det meste av bekvemmeligheter som en turgåer/turist vil få bruk for, er stengt. Men det synes jeg også er den eneste ulempen, for det er ikke mye som er vakrere enn Jærkysten en vintermorgen…

Det hadde slett ikke vært langt å få med både fyret, samt gå videre til Hå gamle prestegard. Men det ble ikke sånn…

Det var mye å få med seg, selv om det var stengt. Billigere ble det også, siden jeg slapp å betale for å gå inn.

Dersom du fremdeles er usikker på hvor Kongeveien går, her har du kart til turen.

Teltliv på Jærstrendene.

Visste du at du nå kan få opptil 8000,- kroner i bot for å sette opp teltet langs strendene på Jæren? Dette er ikke nytt, det har så lenge jeg kan huske ikke vært lov, men hvem har bydd seg? Jeg innrømmer gjerne at jeg har vært en av synderne som har tatt meg til rette. En kjapp kveldstur ut til Vigdel, opp med telt og en følelse av frihet og kortreist lykke. Men nå er det slutt, har ikke råd til den boten…

Lurer på om han/hun overnattet på stranden??

Det beste er å være nærmest mulig havet.

Det ble mange bad, samt ballspill, vannkrig og krabbeleting på oss.

Teltforbudet er fordi strendene er vernet, helt fra Tungenes i nord til Sirevåg i sør. Det forplikter oss til å behandle naturen med respekt, og flere steder er det spesielt sårbart planteliv eller fugleområder. Turister er forskjellige og ikke alle kjenner begrepet «sporløs ferdsel». Noen tar seg mer tilrette enn andre, tramper inn i sårbar natur og grapser samt ødelegger naturen. Så egentlig er jeg glad for at forbudet endelig skal håndheves. Jeg har selv kommet en tidlig morgen og blitt møtt av brukte engangsgriller, ølbokser og dopapir. Det er ikke kjekt….

Mottoet må være: «Hold teltplassen ren» og «Rydd alt, ALLTID».

Jeg elsker solnedgangen på stranden og det er fremdeles mulig, uten å måtte dra hjem etterpå…

Ja, jeg vet at ikke alle er like… Og at det er forskjell på å ligge en natt og over tid. Det verste jeg hørte om, var en som hadde teltleir i 2 uker på stranden. Greit nok at han sikkert fikk en billig Norges ferie med familien, men tenk hvis vi alle skulle gjort det? Da snakker vi om slitasje på naturen….. Så hva kan man gjøre istedenfor?

Favoittstedet til han på 8, lekeplassen.

Dessuten kan man kjøpe verdens beste softis og nå er det også kommet pizzarestaurant. Så neste gang dropper vi pølser på primus….

Løsningen er enkel, bruk campingplassene. Jeg sverger til Ølberg, men det er flere å velge mellom. Sommeren min er ikke komplett uten en telttur med han på 8 til favorittsted vårt. Det har vi gjort siden han hadde bleie og tytt, noe ham gremmes over hver gang jeg nevner det. Her camper vi bokstavlig talt i strandsonen, med alt det medfører av sand. Det er do og dusj, sant kiosk og restaurant. For en billig penge har man tilgang til havet, 24/7 og kan bli så lenge man vil. Man kan vandre i timesvis langs kysten eller ta en sykkeltur. Fange krabbe eller fiske og ikke minst bade både tidlig og seint. Bare se opp for brennmaneter, vi hadde et uhell med en igår. Men sånn er livet ved havet og det gikk bra med ham….

Tidlig morgen mellom Hellestø og Sele.

Noen dager starter tidligere enn andre og det er ikke alltid man bestemmer det selv. Jeg hadde i overmot lovet mitt lille barn å hente henne og venninnen da bursdagsfeiring var over. Lite ante jeg at festen kom til å vare hele natten…. Så da telefonen ringte klokken 04.55, var det ikke annet å gjøre enn å få på klær og fyre opp Toyotaen.

På vei ned mot Hellestø stranden, noen mer våkne enn andre.

Når man først er oppe, frista det lite å gå å legge seg igjen. Under bilturen hadde jeg sett både månen og masse stjerner, så det lå an til å bli en vakker dag. Dessuten blir det allerede mye tidligere lyst og da kan man ihvertfall ikke gå å legge seg. Jeg smurte matpakke, og inviterte med en hund og en sovende sønn. Og plutselig var vi på vei mot havet.

Ifølge min sønn:»A touch of God». Ungdommene i dag har det med å mikse engelske ord inn i alle setninger og noe må jeg rett og slett be ham forklare.. Men dette forsto jeg.

Turen mellom Hellestø og Sele er 3,5 kilometer hver vei, totalt 7 lettgåtte kilometer på sand, rullestein og grusvei. Det er parkeringsplass og toalett i begge ender, men det er koseligst å gå fra Hellestø og sørover. Grunnen er enkel, i havna på Sele er det benker. De er perfekt til å sitte på når man spiser nistepakken eller bare trenger en hvil. Dessuten er det en hel rekke med koselige båthus, som gir ly for vinden.

Det var ikke mange andre ute så tidlig. Men vanligvis treffer man mye folk her ute langs kysten, Jærstrendene er et populært turmål.

Vi fant et lunt sted å spise, kombinasjonen vind og frost var frisk…

Knekkebrød med brunost og kaffi er alltid en delikatesse på tur.

En med nye briller og ei som helst ikke vil bruke brillene = 2 Brilleslanger på tur.. .

Turen langs havet går gjennom et landskapsvernområde. Jeg tror det betyr at det er så fint her, at man ikke kan ta noe med seg eller ødelegge naturen, slik at alt bevares slik som det er. Stien er umerket, men det er ikke veldig vanskelig å finne frem. Man har sjøen på ene siden og gårder på andre. Og hytter… Det er mange hytter. Heldige de som har hytte her ute… Men jammen må de være glade i vind og sand, for det er det mye av. Himmelen er høy og havet bruser. Sånn blir man glad av.

Og langt der ute ligger Feistein fyr. Det synet følger oss hele turen.

Turen vår startet med sludd, is på pyttene og rim i gresset. Men turen tilbake var en påminnelse om at sol og varme er på vei. Vi svettet i dunjakker og jeg fikk lyst på et bad. Så fordelen med å stå tidlig opp, er at man får utrolig mye ut av dagen. Ulempen er at man ikke trenger å planlegge noe etter klokken 19.00, fordi da er man for trøtt. Så gjett hva jeg skal gjøre nå? Ha en fortsatt fin lørdagskveld og god natt…..

Verdens beste «Kom deg ut dag»

Jeg blir så glad når det arrangeres en offentlig dag for hele Norge, som oppmuntrer befolkningen til å ta seg en tur ut. Over hele landet arrangerer DNT og de lokale Turistforeningene turer og aktiviteter som kan friste folk i alle aldre opp og ut av sofaen. Jeg hadde en annen plan, mest fordi jeg har den lange jobbehelgen og de fleste arrangementer startet for seint på dagen med tanke på kveldsvakten. Jeg planla å invitere med meg en gjeng og lage mat ute.

Ølberg strand og havn har mange muligheter og verdens beste softis, selv om det ikke fristet med is i kulda i dag….

Det var ikke langt fra bilen før enkelte forvandlet seg til en kanin og spratt lystig i forveien.

Slik ble det ikke, han på 7 hadde behov for litt alenetid med farmor. Og jeg kjente at det kan være greit å hvile hodet FØR jobb, så da var vi egentlig enige. Sekkene ble pakket og jeg saumfarte kjøleskapet for noe som kunne være niste. Det ble en slant vaffelrøre fra fredag og da var jo menyen bestemt.

Løvenes konge sang og brølte så det kunne høres milevis borte. Tror jeg ihvertfall…

Heldigvis hadde vi lagt votter i sekken, det er langt frem til sommer og varme.

Det er en fin tursti som går mellom Ølberg og Vigdel stranden. Den er kun 1,6 kilometer mellom strendene, men det er en flott tur. Det er sti som går over glatte svaberg, våte marker og steiner i forskjellige størrelser. Det er kjempespennende for en 7åring, men jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med stavene som lå i bilen. Det var nemlig glatt og vanskelig å gå enkelte steder. Men utsikten til havet er fantastisk og idag var det mye lyd fra bølgene som slo mot klippene.

Han er kjapp til beins, den skal han ha…

Et sted advarer skilt mot å fortsette dersom det er høyvann og store bølger. Det var det ikke idag, selv om vinden var frisk.

Det som gjorde at turen ble verdens beste, var pausen. Jeg var matstasjon og min oppgave var å steke og servere varme lapper med jordbærsyltetøy og krem. Det var tidenes nistepakke og anbefales varmt. Vi stekte på kokeapparatet og ikke bål, mest fordi jeg synes det er enklere å ta med enn ved og alt man trenger for å få fyr. Det er ikke sjans å finne noe ute i naturen som er tørt nok til å få fyr på…

Det er ikke feil måte å lade opp til jobb på, med å sitte ute og steke lapper.

Det gikk med mye krem, faktisk en hel boks. Det var godt, men enkelte mente at de ikke kom til å spise krem igjen før han blei 18 år….

Det er utrolig hvor fort tiden går når man koser seg. Og det gjorde vi virkelig. Jeg har hørt et sted at noen mener at «For mye av det gode er absolutt vidunderlig», men jeg tror ikke det gjelder for krem på boks. Det ble vi enige om da vi ruslet til bilen, dekket av sand, søle, jordbærsyltetøy og krem. Men nå må jeg på jobb.. Nyt «Kom deg ut» dagen du også…

Kyststien på Vigdelneset.

Vi valgte å parkere på Hellestø fordi vi ville finne ut om det var mulig å gå langs havet til Vigdel. Det var det ikke…

På Jæren ligger strendene som perler på en snor og mellom mange av dem er det merket løyper. Ikke alt er langstrakte, hvite strender; mellom Vigdel og Hellestø finner man et stort nes. Her er sanden byttet ut med forrevne klipper, berg, kupert utmark og rullestein og her er laget en fin løype. Stien er en del av Kystled, og er en nasjonal satsing fra blant annet DNT og Friluftsrådets Landsforbund. Fra Vigdelneset kan man følge kyststien helt opp til Solastranden og stien er godt merket og tilrettelagt. Lengden er ca. 5 km og det er mulig å starte fra begge ender.

Som to aldrende fjellgeiter forserte vi de bratte klippene…

Min søster hadde en fin plan om å finne ut om Hellestø kunne legges til, men foreløbig er ikke det mulig uten å gå på hovedveien. Det er planlagt av Sola Kommune at stien skal utvides sørover til Hellestø og Selestranden, men hvor langt frem i tid den planen ligger, vet jeg dessverre ikke. For vår del endte det i ekstremsportklatring og kryssing av en hage, hvor eieren holdt oss under nøye overvåkning. Jeg følte meg som en tiåring på epleslang…. Så det ble asfalt under skoene mot Vigdel. Kyststien er ikke skiltet av fra veien og det var litt tilfeldig at vi dreide av mot neset. Men det ligger en stor og fin parkeringsplassen med informasjonsskilt og grusvei innover. Ellers er det parkeringsplass på Vigdel, Ølberg, Rege og ved Sola Strandhotell. Så her er mange muligheter…

Siden vi ikke hadde gått turen før og ikke hadde kart, var det greit med et bilde av oversiktskartet.

Vigdelneset er stort og her ligger gårder og hus samt enkelte hytter.

Selv om turen starter på grusvei, går mesteparten i terreng. Det er godt merket sti med blåmalte påler og enkelte skilt med navn på. Det er ikke de tyngste bakkene, landskapet er befriende lettgått. Vi fant skilt mot Steinansikt og det måtte selvsagt utforskes. Men uansett hvor mye vi rotet rundt og lette, vi fant verken ansikt eller den hvite presten. Det hadde sikkert hjulpet på dersom vi visste HVA vi lette etter… Det vet jeg nå, fordi jeg har sett bilder av begge deler på nettet SAMT lest turbeskrivelse av andre som har vært her….. Så neste gang er jeg forberedt…..

Fortet på Vigdelneset ble bygget av tyskerne under den andre verdenskrig. Fortet var ment for å beskytte Sola flyplass mot angrep fra sjøen, men var aldri i kamp siden det egentlig ligger for langt unna.

For de historieintresserte er Vigdelneset et spennende turmål. Her kan man boltre seg i helleristninger, geologiske funn og utallige installasjoner fra andre verdenskrig. Det er også mulig å finne en hule, som er mest kjent fra noen gedigne edderkopper som henger ned fra taket, men vi ante ikke hvor den heller lå. Sikkert like greit, jeg er ikke særlig glad i edderkopper…. Så det ble å nyte dagen og det fine været…. For her er god utsikt og virkelig vakkert.

Lunsjen ble spist i ly for vinden nede i denne flotte… Tja, me lurte veldig på hva det var, kanonstilling kanskje??

Her ligger skattene på rekke og rad. Sett av god tid til en tur på Vigdelneset!

Turen gikk over fuktig beitemark, men det var ingen dyr ute nå. Endel gjerdeklyvere og glatte steiner gjør at det nok er en fordel å være stø på beina, men turen passer for alle. Her er høyt under himmelen og man kommer tett innpå havet. Det er værhardt, så gode sko og varme klær er nok et vinnertips uansett på året man besøker neset. Med bademuligheter i alle ender, er det ikke så farlig om jeg ikke fant et sted på neset til å dyppe meg. Og neste gang setter vi nok en bil i hver ende for å gå hele turen.

Det er mange fine steder å spore av stien for å utforske klipper og sjø. Husk å være forsiktig på glatte klipper dersom været er dårlig og bølgene høye. Mye kraftige understrømmer langs kysten her….

Men det ble en fin runde ved å gå til Vigdel og hovedveien tilbake til Hellestø. Har du lyst å ta en omvei, er det mulig å ta turen opp på Vigdelveten. På toppen stod i vikingtiden en vete, eller et slags fyrtårn, som skulle tennes fyr på av lokalbefolkningen dersom fiendtlige skip dukket opp i horisonten. Og 1000 år senere okkuperte tyskerne med sin Festung Norwegen området. Vi gikk ikke til topps denne gangen, men her er mye å oppleve, så det blir nok ikke lenge til neste tur på Vigdelneset.

Der fremme ligger Vigdelstranden, men det var ikke mye folk der idag. Faktisk hadde vi stranden helt for oss selv…

Som perler på en snor, Jærstrendene.

Det manglet bare noen palmetrær, så kunne jeg ha trodd at jeg var tilbake på Zanzibar…..

Enkelte dager må jeg bare ut til havet. Dette var en av dem; vindstille, sol og temperatur som i sydligere strøk. En fridag helt for meg selv, uten andre planer enn å plukke inn ripsene i hagen. Og det tar ikke hele dagen. Så jeg pakket sykkelveska, fant fram kartboken fra 1990 tallet og valgte meg ut en tur som bare ble kalt «Jærstrendene». Med bare 34 km foran meg og totalt 50 meter stigning med el-sykkel så jeg frem til en avslappende dag. Og det ble det, for slik ble turen:

Med utgangspunkt i sykkelbyen Sandnes, kom jeg meg helskinnet gjennom sentrum og tok sikte på Oalsgaten i retning Sola.

Sykle over motorveien og rett fram til du kommer til gamle Soma skole. Da tar du til venstre gjennom undergangen og følger grusveien rett fram.

Nyt øyeblikket, dette er det eneste stedet på turen hvor du sykler på grus og vekke fra biltrafikken.

Når grusveien tar slutt, kommer du ut på nok et veiarbeidsområde. Dette skal nok bli en flott sykkelsti når den er ferdig…. Når veien deler seg, ta til høyre.

Mer veiarbeid, men ikke bry deg fordi du sykler på andre siden av veien…

Standsmessig innkjørsel er viktig å ha…. Me want….. Men her sykler man forbi og svinger mot Tjelta når veien deler seg. Sykle rett fram gjennom undergangen ved Coop Extra i retning havet.

Dette tror jeg må være et av Jærens vakreste blomsterbed. Hvert år er det like imponerende….

Og plutselig er jeg ved perle nummer 1: Hellestø. Stranden er et populært område for hundeeiere og kjent for å arrangere Dragefestival hvert år i juni.

Det var ikke mange mennesker her nå. Derfor fikk jeg en stille stund til å nyte den brede, åpne sandstranden med klipper i begge ender.

Veien videre langs havet gir en flott utsikt over Hellestø stranden. Det er en smal og svingete vei uten sykkelsti, men heldigvis lite trafikk.

Perle nummer 2 er Vigdelstranden. Dette er min favorittstrand og den jeg aller helst drar til. Den er liten og beskyttet av klipper, men mest liker jeg den fordi det er ikke så mye understrømmer når man bade. Sykkelen ble parkert, fordi HER kan man ikke bare sykle forbi….

Noen timer med denne utsikten og friske bad kan aldri bli feil…

Men landeveien kaller og nå er jeg plutselig klar for Perle nummer 3, som egentlig er mest kjent for noe helt annet enn stranden……

Softeisen på Ølberg er et kjent og kjært fenomen som jeg tror mange rogalendinger har et forhold til… Jeg vet om folk som har kjørt Harley fra Kvinesdal for å spise softis her. Grevla goe….

Men stranden er fin og langgrunn, slik at den passer spesielt godt for mindre barn. Jeg har tilbragt mange timer her opp gjennom årene, med både barn og barnebarn.

Ølberg er også en koselig liten havn med fiskebåter og sjøboder. Her er det kjekt å fiske krabbe med snøre og se på båtene.

Veien vider fra Ølberg til neste perle, går gjennom jordbruksland og over Gardshaugvegen, hvor du har flott utsikt over havet. Her ligger det også et lite helleristningsfelt du kan besøke, dersom du liker sånt. I dag var det for varmt for meg til denslags…

Perle nummer 4 er Rægestranden. Den ligger i den sørlige enden av Solastranden og er lun og fin med små viker og sanddyner.

Velkommen inn til perle nummer 5 og selve kronjuvelen: Solastranden. Stranden er 2300 meter lang og veldig populær for å se og bli sett. Den har vært kåret til både Norges vakreste og verdens sjette beste strand. Ikke det at man trenger legge så mye vekt på det….. God plass idag og akkurat passe temperatur (ellers ofte nydelig, men steinkaldt….)

Når du har fått nok av strandliv, solkrem og bading trør du videre forbi strandhotellet og opp mot den gamle ruinkirken (som ikke lengre er en ruin). Her finner du også minnestein over Rygekongen Erling Sjalgsson, som døde i 1028 i slaget mot Olav Den Hellige på Boknafjorden. Han var fra Sola…

Sola Ruinkirke ble bygd rundt 1150 og brukt fram til 1842. Den ble videre en ruin, et bolighus, revet av tyskerne i 1940, utgravd av arkeologer på 80 tallet og bygd opp igjen mellom 92-95. Fine plass…

Tilbaketuren ble veldig annerledes enn beskrevet i turboken min. Veiene er endret såpass mye at jeg ikke lengre kunne følge beskrivelsene fra 20 år tilbake i tid. Mye nye og flotte sykkelstier, men lite var merket og skiltet. Fint var det, særlig her langs flyplassstripa.

Jeg fant veien til Sola og videre mot Forus. Boken beskrev en litt annen vei, men jeg tok den jeg kunne. Det var lagt flotte sykkelstier her også og jeg svingte av mot Soma, meget imponert over vei-standarden. Men hvor er alle syklistene???!!

På veien over mot bomstasjonen på Soma ble det en flott utsikt mot fjellene. Når man kommer ned til hovedveien, sving mot venstre. Snart passeres Soma skole igjen og det er beine veien ned til Sandnes sentrum.

Jeg hadde en fantastisk dag på sykkelen og turen var akkurat så flott som jeg hadde sett for meg. Det ble en sløv dag, området er uten de store bakkene og jeg var heldig med vindretningen. Turen kan selvsagt utvides med at man legger til de flotte strendene både sør og nordover. For her ligger virkelig perlene på snor. Og selv på en strålende dag som denne er det ikke trangt om plassen. Man kan finne sitt eget lille paradis, rulle ut pleddet og nyte livet…

Sjelden har jeg sett stranden så hvit og havet så blått….

Den lange veien til havet.

Dette var planen, målet og drømmen….

Har du noen gang ligget i sengen, rett før du sovner, og fått en glimrende ide? Det gjør jeg ofte, og igår fikk jeg en som fikk meg til å sovne med et smil rundt munnen. Å ta med han på 5 år i hengeren og sykle til «den store stranden» i det strålende sommerværet vi har nå… Bedre plan enn det kan det knapt legges… Ihvertfall ikke i mitt hode.

Det var langt frem til vi kom hit…. Sandvedparken i full blomst.

Første utfordring kom da jeg skulle montere mitt nyinnkjøpte hengerfeste på den elektriske sykkelen. Det passet ikke… Løsningen ble å dra fram den gamle sykkelen, men da måtte den smøres, stelles og pumpes før den var klar. Så insisterte han på 5 på at han skulle sykle sjøl. Diskuter aldri med en femåring, det tar fryktelig lang tid og du er dømt til å tape. Vi ble enige om å sykle til en mye nærmere strand, siden jeg skulle ha min første tur på vanlig sykkel etter operasjon og han altså sykle sjøl. Da alt var pakket og klart, var vi plutselig på vei allikevel mot den store stranden. Mest fordi jeg tenkte: «Klart det går, pytt pytt….fina været og flade veien»

Så langt kom han som hadde lovt dyrt og hellig at han greide å sykle helt ut… Dette var ca 1/10 av veien….. Men fornøyd var han…

Å sykle gjennom Sandvedparken tar tid. Fryktelig lang tid med han på 5. Særlig etter at de oppgraderte lekeplassen, han glemte alt som hadde med sjø, sand og bading. Så der kom første kaffe pause. Men fremdeles var alt fryd og glede hos oss begge. Lenge før vi var på Ganddal hadde både han og sykkelen havnet i hengeren, sammen med badetøy, leker, klær og ekstra klær, mat og drikke for et kompani, bok, solkrem, håv, pledd og jeg husker knapt nok hva mer jeg hadde fått plass til. Men det var ganske fullt FØR en velfødd gutt med en blytung BMX sykkel uten gir fikk plass oppi.

Det var fint og grønt utover Jæren. Og jo nærmere vi kom havet, jo mer blåste det….

Neste stopp kom på Rema på Ganddal, jeg hadde tross alt lovet å kjøpe is. Alltid godt med is og jordbær ble det også. Så var det bare å trø på. Det var i de seige bakkene mot Lea at jeg virkelig innså at det ER forskjell på å sykle med el sykkel og uten. Plutselig ble jeg faktisk andpusten og svett. Selv på de letteste girene måtte jeg opp å stå for å komme opp bakkene. Det KAN ha noe med at jeg var tungt lastet eller bare at jeg er blitt utskjemt med BOOSTPOWER i alle motbakker.

Endelig kunne vi se havet. Tro om det bare er på Jæren at man må stå og trø på flat mark fordi det blåser sånn?

En god regel som jeg av en eller annen grunn aldri lærer, er at dersom du ikke kan veien, bør du følge skilt og unngå snarveier. Og når asfaltvei går over til grusvei er det vanligvis et signal på at du er er på villspor. Så mine snarvei har en tendens til å forlenge en tur ganske kraftig. Og uansett hvor mye jeg banner og steiker inni meg, snur jeg sjelden. Det er kun dersom det plutselig ikke lengre er vei…. Idag var intet unntak, men heldigvis var været bra og mat og drikke hadde vi jo med…..

Langt der borte så jeg Julebygda kapell og det var jo der borte jeg egentlig skulle ha vært….

Det som for meg er den store stranden er Sola, Ølberg, Vigdel, Bore, Orre, Hellestø og Brusand. Etter nøye sjekk av Google Maps fant jeg ut at det kjappeste var å ta til Borestranden. Det var slett ikke det jeg hadde sett for meg i går kveld da jeg sovnet inn med drømmer om softisen på Ølberg. Dessuten har Bore store bølger og understrømmer, så jeg er ikke så glad i å bade der. Men nå var jeg for sliten til å bry meg om bagateller, så Bore; here we come….

Takk skal du FA….. meg ha; ENDELIG framme….

Dersom du noen gang har dratt sykkel og en fullastet sykkelhenger over gress, stein og sanddyner vet du at det krever rå muskelkraft og sterk vilje. Jeg hadde lite av begge deler etter sykkelturen og har fremdeles problemer med å huske hvordan jeg fikk alt med meg ned til stranden. Men jeg husker vagt at jeg plutselig lå på pleddet nede i sjøkanten og sykkel + henger stod parkert på betongrampen for rullestol. Og han på 5 hadde allerede fått av seg klærne og koste seg i bølgene.

Det var god plass for oss å utfolde oss på…. Dvs de av oss som hadde halvsovet det meste av turen i hengeren og faktisk hadde overskudd til å stå oppreist…..

Hvem savner å dra til Syden på sånne dager????!!!!

Det ble en fantastisk dag med bading, graving, lek og moro for han på 5. Jeg rikket meg knapt fra pleddet og var veldig fornøyd med det. Jeg gikk kun ned til sjøen for å ta årets første sjøbad, heldigvis uten særlig dramatikk. Og jeg slapp å sykle hjem… jeg fikk skyss med både sykkel, henger, bagasjen og han på 5. Nå gleder jeg meg bare til å legge meg, slik at jeg kan komme opp med en god ide for morgendagen….hvis jeg kommer meg ut av senga…..

Et siste lengselsfullt blikk på havet før vi dro……

Fortsett å lese Den lange veien til havet.

Langs havet fra Ølberg til Vigdel.

Det frista ikke med et bad idag og DA er det kaldt….

Turstien som går fra Ølberg til Vigdel er en akkurat passe kort tur til at den kan gås av alle. Stien er godt merket, men det er en sti. Det er ikke mulig å gå med barnevogn eller for de som er ustødige på beina. Følger du den blå merkede løypa langs sjøen, må du klatre på svaberg og balansere på steiner. Dessuten er det mange gjerdeklyvere som du må over, siden store deler av turen går over beitemark. Den er akkurat passe krevende til at de fleste barn som går selv liker turen. Vanligvis er det et ganske myrete og vått å gå over markene, men på vinteren når det er frost, er det en lettgått tur.

Campingplassen, som drives av Jæren Friluftsråd, er fantastisk å telte på om sommeren. Nærmere stranden er det nesten umulig å komme…

God plass på stranden, selv om det snart er sommer. Ihvertfall mars….

Som små byggeklosser ligger husene på kaien.

Det er en stor parkeringsplass på Ølberg som er gratis. Dersom du er heldig, er den nye kiosken åpen. Å dra hit for å spise softis er en av distriktets største turistattraksjoner og en populær helgetur. Jeg er litt usikker på hva det er som gjør softisen så mye bedre her enn andre steder. Kanskje det har med omgivelsene å gjøre? Eller at fløten kommer fra spesielt utvalgte Jærkuer? Uansett selges det store mengder softis her og jeg kan love at den er utrolig god. Ta en tur ned på stranden før du går turen. Det er en fin liten strand, rett og slett koselig.

Det er et yrende fugleliv langs sjøen, så ta gjerne med kikkert og fuglebok dersom du har lyst.

Stien er godt merket med blått og godt tilrettelagt med gjerdeklyvere og trelemmer hvor det er våtest.

I starten går man langs stranden og det er mange fine steder å stoppe opp.

Turen idag var kald og glatt. Det blir fort friskt ute ved sjøen, så husk nok klær. I dag var det vindstille, men det er det sjelden her. Det var frost i bakken, som gjorde at det var greit å gå. Den største utfordringen idag var mye is, både på bakken og på svabergene. Da er det greit å bruke god tid, noe som er lett på en dag som denne. Turen er ikke lang, men kan fort bli det dersom man tar med mat og sitteunderlag. Det er mange fine og lune steder å ta pause på.

Det var mye is i løypa, men fullt mulig å komme forbi uten å brekke noe.

Nydelige kontraster med klipper og hav. Utsikt mot Feistein Fyr.

Det er værhardt ved kysten, men ikke idag….

Vigdel er, som Ølberg, en liten søt strand. Jeg tror det er favoritt stranden min av alle strendene langs Jæren. Dit drar jeg for å overnatte under stjernene når jeg trenger å lufte hodet. Det er en god strand for barnebarnet mitt, han elsker å spa i sanden og bade i bølgene. Jeg har gjort mye yoga her, mest fordi det er sjelden mye folk her. Det er nydelig å bade her året rundt, selv om jeg stod over badingen idag. Sibirkulde og bading blei litt for heftig.

Endelig fremme på Vigdel…. God plass her også….

Fint å sitte i sanddynene og bare nyte sjø, sol og strand. Kunne vært 30 grader varmere, men man kan vel ikke få alt….

Vigdelstranden har en stor opparbeidet parkeringsplass og toalett. Det er 5 minutter å gå derfra til stranden og det er lagt ut jernbanesviller for å gjøre det lettere å komme dit. Stranden ligger inni en liten bukt, noe som gjør det lunere enn enkelte andre mer åpne strender. Det gjør også at det er mindre understrømmer i sjøen her, men man skal allikevel være forsiktig siden de finnes. Det er tursti i begge retninger, mot nord ligger som sagt Ølberg og dersom man velger å gå mot sør, kommer man til Hellestø. Så her har man mange muligheter. Jeg valgte å snu for å gå samme vei tilbake og fikk en fantastisk utsikt over havet med på kjøpet. Kiosken var fortsatt stengt, men det spilte ingen rolle siden det ikke fristet med softis idag. Kokvarm kakao derimot……