Tidligere i uken ble jeg skikkelig bekymret. Min gode turkompis, som aldri pleier å si nei til utendørs eventyr, sa plutselig høyt og tydelig NEI. Han sa endel andre ting også; som at han gadd ikke, det var kaldt, han ville heller se film og at tur var kjedelig.. Jeg ble oppriktig lei meg og tenkte: «Er det sånn det skal bli fremover?»
Det ligger flere badeplasser langs vannet, men et tynt islag gjorde at det ikke fristet med et bad. Det er to store og gratis parkeringsplasser med informasjonstavle og toalett. For de som ikke ser poenget med å gå på tur rundt et vann på grusvei, kan det være lurt å ta med sykkel.
Ingen flere fjellturer, strandturer, eller skogsturer,verken til fots eller på sykkel. Ikke mer ski eller aking, kano eller klatring i trær. Dessuten må jeg dra på telttur alene og på roadtrip uten side sjåføren min. Ikke har jeg lengre en unnskyldning til å leve på pølse i brød, popkorn og kjeks, fordi det er sånn mat enkelte liker best. Ingen som alltid får meg til å le og blir kjent med alle han møter, både to og firbeinte. En sorgens dag, selv om jeg selvsagt var klar over at det ville komme en dag da han sa nei. Men jeg tenkte det ville skje i puberteten og det er tross alt noen år til….
Det er mange kjekke steder å stoppe underveis for å utforske. Det går fin grusvei rundt hele vannet og akkurat passe flatt. Egentlig er det bare en bakke og den er ikke særlig lang. Det er tilrettelagt med flere koselige rasteplasser, hvor det passer godt å spise nistepakken.
Men da han kom idag, siden det er vinterferie, ble ikke motstanden fra tidligere nevnt. Han virket istedet både glad og fornøyd, mens jeg pakket sekken og fant frem tur klær. Smilet ble enda større da han fikk velge en pose gotteri på butikken. Og turen ble meget vellykket, han jublet og sang mens han tråkket som besatt avsted på sykkelen.
Mat smaker alltid godt utendørs og særlig nylaget. Jeg hadde laget klar eggerøre, som ble stekt på primus. Med røkelaks og nybakte scones til, var vi meget fornøyde. Lykke for han var å ENDELIG få smake rosa marshmallow. De smakte jordbær og gikk ned på høykant. Andre spiste laks og eggerøre for første gang og måtte sende skrytesnap til venner og kjente.
Så jeg senket skuldrene og tenkte at da har vi kanskje endel år og turer igjen foran oss. Derfor blir det ekstra viktig å nyte hvert øyeblikk jeg får sammen med gullet mitt, for klart at det kommer en dag da det overhodet ikke frister å dra på tur sammen med farmor. Men heldigvis ikke riktig enda…
Ned denne veien lå en hytte og vi hadde alle lyst til å eie den. Det går mot vår… Nydelig ved vannet.
Turen vår gikk rundt Melsvatnet, som ligger mellom Ålgård og Bryne ved Ålgårdsvegen, 506. Turen er ca 4 kilometer lang og lettgått. Den passer for både store og små, her kan man trille vogn, sykle eller jogge. Det er åpent landskap og dersom man føler seg skikkelig sprek, kan man ta en avstikker opp på Melsknuten. Det gjorde ikke vi, avtalen var en rolig rusletur med god mat og ikke stress. Det var det!
Sykkelen lå slengt midt i veien, mens isen nede ved stranden ble utforsket. «Se farmor, det er IS PÅ VANNET!!!!» Finnes det noe mer smittende enn en 8-årings entusiasme og livsglede? Her ville han bo, nær vann og skog, midt i naturen. Måtte det aldri forandre seg…
Det er rart hvordan det til stadighet dukker opp nye turer, steder og områder jeg har lyst til å besøke, utforske og lære mer om. Lyngaland hadde jeg aldri hørt om, før jeg gjennom jobben hadde flere besøk til Hadland gård. Her fikk jeg høre om en av Rogaland fylkes mest kjente førhistoriske gardsanlegg, som stammer fra folkevandringstiden. Da snakker vi om år 350 til 550 e.Kr. Jeg fikk lære om endringene i jordbruk og hvordan landskapet rundt oss har formet måten vi lever på. For meg som er så glad i historie, at jeg til og med gadd å reise til andre siden av jordkloden for å se på gamle inkaruiner, var dette forlokkende. Dessuten er det merket en rundløype som jeg straks fikk lyst til å gå. Jeg lokket med meg mitt mellomste barn og pakket sekken.
Det ble en våt og regnfull søndagstur.Etter å ha krysset Ålgårdsveien, balanserer man over planken og klatrer over gjerdeklyveren. Dette er turen man bør gå på støvler eller vanntette sko.
Turen starter på den første parkeringsplassen ved Melsvatnet, når man kjører 506 mellom Ålgård og Bryne. Det er en stor og gratis parkeringsplass, med toalett og badeplass. Ikke det at badeplass var så aktuelt en regnfull og sur dag i januar… Man følger grusveien langs vannet mot skogen til man ser gjerdeklyveren på venstre side. Da krysses veien FORSIKTIG, det er nemlig litt uoversiktlig og bilene kjører fort. Herfra er man på vei inn i Lyngaland landskapsvernområde. Stien går over åpen beitemark, men det var ingen dyr her nå. Det var istedet søkk vått og jeg angret bittert på at jeg ikke hadde tatt på meg de nye støvlene som stod hjemme. Men man dør ikke av våte føtter, så vi fortsatte. Stien steg oppover åsen og er merket med røde påler.
Utsikten mot Melsvatnet.
De gamle hustuftene er to hus, det ene 63 meter langt og det andre 30 meter. Her antar man at mennesker og dyr som ku, sau og geit har bodd sammen. Det er satt opp en informativ tavle ved gardsanlegget.
Det er kort vei opp til fornminneområdet, som ligger på toppen av bakken. Jeg hadde planlagt å bruke mye tid for å utforske feltet, som består av både hustufter, gravrøyser, geil (som er en fe-gate med gjerde på begge sider, fra gårdstun og til utmark) samt spor etter åkerbruk. Men det blåste en sur vind og kom en regnbyge akkurat da vi stod og leste informasjonsskiltet. Alle som har gått tur på Jæren, vet hvor kaldt og ufyselig været blir da… Derfor ble det et raskt stopp før vi fortsatte og jeg tenkte for meg selv at her må jeg nok tilbake for å utforske til sommeren.
Her kan man sitte på en forhistorisk stein og drikke kaffe, samt mimre over fortiden.Det var til tider langt mellom pålene og de røde merkene, men vi hadde med turboken «Te Jærs» som inneholdt både turbeskrivelse og kart.Vi snakket endel om at vi gikk gjennom et landskap, hvor det har bodd mennesker i tusenvis av år og hvordan både de og vi setter spor etter oss. Med utsikt til både strømmaster og vindmøller var det en aktuell diskusjon. Det var ikke lett å unngå å bli skitten eller våt. Gården på Hadland er et flott sted, som tar imot alle med et stort smil. Jeg har fått lov av bonden til å sitte under tak, dersom jeg er på tur i området. Det passet med kaffe i den ene gapa huken ved veien, det regnet og blåste fortsatt.Turen fortsetter nedover bakken på kjøreveien, frem mot neste gård. Her står det et grønt turskilt som viser når man skal svinge av fra asfalten.Vi fulgte en koselig kjerrevei i retning Melsvatnet. Fint og relativt tørt…. Veien gikk mellom Hammaren og Brekkenuten, hvor det er funnet gravplasser fra jernalderen. Lengre nede langs veien finnes flere hustufter og steingarder fra tiden etter reformasjonen, men vi durte fort forbi. Det får også vente til en fin sommerdag….
Rundturen er totalt 6 kilometer lang og passer for alle. Det er ingen bratte stigninger og man går stort sett på vei eller i utmark på sti. Som nevnt opptil flere ganger er det greit med støvler og du må ta med mat og drikke. Nærmeste sted å få kjøpt noe, er Ålgård eller Bryne. Eller kanskje Lyefjell, men der er jeg ikke kjent og vet ikke om det er mulig å handle noe på en søndag. Vi koste oss på tur og særlig da vi kom ned til Melsvatnet, som er et fint opparbeidet turområde med mange muligheter. Turen kan gjøres lengre ved å ta en runde rundt vannet, men vi var mest opptatt av å finne doen og gå tilbake til bilen. Vått og kaldt, så neste gang er det garantert støvler på beina. Ha en fin tur…
Melsvatnet har en 4,2 kilometer turløype rundt vannet. Her traff vi de første menneskene vi hadde sett på turen, det var ingen tegn til liv over Lyngaland og til Hadland. Det KAN ha noe med været å gjøre….
Hvem av oss som har levd en stund, husker ikke Jul i Blåfjell? Den norske tv julekalenderen, som er blitt kåret til tidenes mest populære, var en stor hit hos mine barn. Jeg husker at jeg kjøpte bok, spill, sengetøy og luer inspirert av tv programmet. Vi benket oss foran skjermen i åndeløs spenning og ventet på den blå timen. Men blånissene gikk i glemmeboken både hos store og små, så det var ikke derfor vi endte opp med å gå en tur til Blåfjell.
Det er både stor og gratis parkeringsplass ved Sælandskogen. Toalett og info tavle er det også.
Vanligvis har jeg gått runden og i vant tro samme veien, som har vært Urådalen, Bjødnalia og Kleiva. Men av og til er det kjekt å prøve noe nytt…..Vi startet så tidlig at det såvidt var begynt å lysne. Den blå timen er tussmørket, den magiske timen om morgen og kveld, skillet mellom lyset og mørke.
Det var nemlig helt tilfeldig at vi havnet på nissejakt, noen dager før jul. Jeg har alltid tenkt dype skoger og øde vidder dekket av snø, når jeg har tenkt på Blåfjell. Men det finnes et annet sted, mye nærmere, som heter det samme. Da kjører man på vei 506 mellom Ålgård og Bryne, tar av mot Undheim på Fv 205 og kjører til man ser skiltet Sælandsskogen. Der parkerer man og så finnes det flere turmuligheter. Her er både skog, vann og flere topper, så det er lett å finne en løype som passer uansett fysisk form og tur erfaring.
På veien langs Taksdalsvatnet kommer man inn i en flott skog.Stien går videre oppover Urådalen langs bekken, som etter alt regnet nesten var en elv. Her kan man finne den nordatlantiske laksen, som om høsten vandrer oppover fra Håelva og inn i småbekker for å gyte.
Det som gjør denne turen og dette store området rundt Sælandsstoppen unikt, er eikeskogen. Her ser man nemlig hvordan det så ut på Jæren for omlag 2000 år siden, da eiketrærne dekket det meste av landskapet. Trærne i Urådalen vokser i ei skikkelig steinrøys eller ur, derav navnet Ur-å. Skogen har et rikt dyre og planteliv, deriblant to forskjellige typer flaggermus og over 50 forskjellige arter fugler. Området er vernet med formål å bevare et spesielt kulturlandskapet, med alt fra lyngheier, myr og trær til dyrket mark. Her har det nemlig bodd mennesker siden bronsealderen og det setter sitt preg. Vakker natur, med en lang og spennende historie, kan man be om mer?
Jeg hadde aldri gått opp på Sælandsfjellet, så det ble en ny tur for meg. Det er en kortere (grunnen til at det ble valgt istedenfor rundturen av han på 7), men tyngre tur siden det var bratt. Løypa er godt merket, men kan være utfordrende for de med vonde knær. Her er steinete og ulendt å gå, kan være en fordel med staver. Vi delte på stavene på vei oppover, det var en dryg bakke for enkelte.
Som tidligere nevnt, var jeg ikke klar over at det var en topp som het Blåfjell her. Den er ikke merket fra hovedløypa og jeg har vel aldri vært den som studerer kart med stor iver. Så da vi plutselig kom til et stikryss, etter å ha kjempet oss opp bakkene, var det et enkelt valg. Det var tross alt snart jul, selvfølgelig skulle vi besøke nissene på Blåfjell!!! Plutselig fikk små bein ny energi og han småjogget bortover fjellsiden. Men uansett hvor mye vi lette, dukket ingen nisser opp. Jeg forklarte at de bor INNI fjellet, så vi trampet rundt og lette etter inngangen. Den fant vi heller ikke, så da tok vi lunsj…..
Det blåste friskt på toppen, men vi fant en lun krok bak skiltet. Pepperkakehuset vi hadde laget dagen før, og som raste sammen før det var ferdig montert, ble perfekt dessert sammen med kaffi og kakao.
Tilbaketuren gikk bratt ned på andre siden, slik at dette ble også en fin rundtur. Vi kunne selvsagt ha gått over til Sælandstoppen også, det var ikke snakk om så mange 100 meter, men det var det ikke stemning for i den kalde vinden. Istedet tok vi raskeste vei nedover. Der havnet vi uti en myr, hvor støvlene til han på 7 forsvant under torven. Så vi var begge våte og skitne etter redningsaksjonen og glade for at det var kort vei til bilen. Men selv om avslutningen var litt dramatisk, var vi begge enige om at det hadde vært en fin tur. Selv om vi ikke traff nissene i Blåfjell…
Turen gir god utsikt utover Jæren, faktisk helt til havet. Andre var forvandlet til en lava gepard (?) og speidet etter byttedyr som han kunne drepe og spise…. » Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær…..»
Det begynte slik som det ofte gjør, med at vi snakket om de turene vi aldri har tatt. Jeg har alltid hatt lyst, men aldri syklet langs Telemarkskanalen, denne historiske vannveien som ble hugget ut i fjellet for over 100 år siden. Turen er en klassiker, hvor man sykler en vei og tar rutebåt den andre. Vi var to som hadde lyst til det, så plutselig var turen booket og betalt før vi helt fikk tenkt oss om. Og da vi fikk tenkt oss om, var det bare å finne frem syklene og starte å trene. Nå som det nærmer seg, ble vi enige om en testtur for å sjekke utstyr. (For å være ærlig, og det skal man jo, tvang jeg det gjennom for å forberede min gode venninne på hva som kan forventes….)
Turen startet i gårdsrommet og lynkurs i hvordan pakke sykkel.
Min gode venninne har nemlig aldri sovet i telt eller opplevd friluftslivet med sine enkle gleder. Hun er skikkelig sprek og vant med å sykle, men det er forskjell på å ta en to timers treningstur og være ute i naturen i tre dager. Derfor har jeg funnet ut at jo bedre forberedt man er, jo kjekkere blir turen…. Jeg har lært den harde veien at forberedelser er viktig og derfor la vi avgårde med godt pakka sykkelhenger. Vi hadde med telt og alt som trengs for å campe samt lappesaker og pumpe til syklene. Hvorfor vi gadd å dra med det, forstår jeg egentlig ikke, siden ingen av oss kan lappe sykkel. Men det var ihvertfall med…
Første stopp ble en runde i trimparken i Sandvedparken, men som enkelte sa etter 5 minutter: Det er unødvendig å slite seg ut på apparater når man skal sykle hele dagen…Neste stopp kom ved fossen i Figgjoelva. Jeg var egentlig klar for et bad, men det var litt for mye vann i elva ved badeplassen.
Jeg hadde på forhånd planlagt en rute som ikke var for lang og med en fin kombinasjon av bakker og sletter innover i landet. Jeg hadde til og med sett for meg hvor vi kunne campe og handle mat. Men sånn ble det ikke, fordi det var så varmt og fint vær at det bare MÅTTE bli havet. Ruta ble endret: gjennom Sandvedparken og på sykkelsti langs 505 til Kverneland. Der handlet vi lunsj, selv om enkelte lurte på om det var nødvendig å ta med mat, siden vi ikke skulle være borte så lenge… Eh, ja…mat er halve turen…og man trenger påfyll for å sykle. Enda viktigere er å få inn væske, særlig på slike varme dager.
Turen mellom Kverneland og Bryne går langs Frøylandsvatnet på grusvei. Her veksler man mellom ulik skog samt koselige viker og åpne partier med fin utsikt over vannet.MIdgardsormen er den flotte broen som ble åpnet i 2016 og knytter Njåskogen sammen med Kleppsiden. Broen var et dugnadsprosjekt for å gjøre Frøylandsvatnet mer tilgjengelig samt å øke bruken av området. Den er 2 meter bred og 230 meter lang. Vi syklet frem og tilbake siden det var første gang i området for enkelte, før vi tok en velfortjent lunsj på Kleppsiden.
Etter Frøylandsvatnet ligger Bryne og vi sykla fort gjennom. Mette var vi og kaffi hadde vi hatt, så det var liksom ingenting å stoppe for her. Nå var vi klar for strand og et bad!! Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt stenger til det ene teltet, så mye for mine gode forberedelser… Løsningen ble å sykle innom min søster, som bor like utenfor Bryne, og finne en stor pinne som kunne brukes til stang. Den ble festet på sykkelen og vi tråkka videre. Det var en fin dag på Jæren, det vil si at det var minimalt med vind. Så kilometerne forsvant raskt under dekka og svetten silte.
Jæren er stort, flatt og lettsyklet. Særlig på en sommerdag uten vind…Samtidig er Jæren bondeland og det er vanskelig å finne et egnet sted til å sette opp telt. Her er mye gjerder og skilt med «Ingen adgang».
Plutselig passerte vi Orre og Friluftshuset. Det var mye biler og folk på stranden og egentlig litt tidlig å sette opp telt for natten. Så vi fortsatte… Bore ligger nesten rett etter Orre og der ligger en fin liten campingplass hvor jeg har sovet tidligere. Noen mente det bare var en time å trø hjem og at vi derfor kunne gjøre det. Helt uaktuelt, så det ble Bore. Er man på tur, er man på tur. Men telt frista overhode ikke, mest fordi jeg ikke helt forstod hvordan jeg skulle få pinnen til å bli en teltstang. Hjernen fungerer nemlig dårligere når man er sliten og veldig varm. Dessuten var det nesten gratis å leie en liten brakke med 2 senger, kjøleskap og kaffetrakter, samt STOLER å sitte på. Valget var ikke så forferdelig vanskelig….. Etter å ha flytta inn, ble det ENDELIG strandliv….
Jeg elsker strendene på Jæren og et friskt sjøbad.Da det trakk opp til uvær, var jeg veldig glad at vi skulle sove i hytte og ikke telt….En viktig del av friluftsliv er enkel matlaging på primus. Middagen bestod av egg, bacon, bønner og brød, alltid en suksess.
Natten var våt, veldig våt. Og det stemte at det bare var en time å sykle hjem fra Bore camping. Vi rakk allikevel å få med oss at bøndene på Jæren ikke bare kjører hevd om våren, men også om sommeren. Det var mildt saget en frisk duft som fulgte oss på turen over Voll og mot Ganddal. Vi fikk sett den gamle steinbroen på Skjæveland og planen var en softis på mitt faste sted. Det ble istedet et brestet ribben og kjappeste veien hjem. Så hva lærte vi og er vi forberedt for Telemarkskanalen? Tja og tja… Vi lærte at å sykle med sykkelsko kan være farlig når man får overbalanse og at det er greit å sjekke at teltstengene er med. Hun som ikke har sovet i telt har fremdeles ikke sovet i telt og bortsett fra det er vi veldig klar for turen. Så krysse jeg fingrene for at vi ikke punkterer….
Jeg fant aldri ut hva Bore strandcamping hadde med Amsterdam å gjøre…?? Men som syklist følte jeg meg spesielt velkommen, siden jeg sykla i Nederland i vår. På historisk grunn.. Skjævelandsbroen krysser Figgjoelven og stod ferdig bygget i 1853. Broen er 100 meter lang og som en del av Den Vestlandske Hovedvegen, var den Rogalands første bro som ble bygget for kjøretøy.
Nytt turområde for meg og flokken å utforske, Lyefjell. Det ligger mellom Bryne og Ålgård, kort fortalt.
Det er ikke mye som slår en skikkelig søndagstur i fint og kaldt vintervær. Særlig ikke når jeg får med meg to store og en liten på tur. Med nybakte horn og varm kakao i sekken såg jeg frem til en givende dag med kvalitetstid på høyt nivå. Men det er ikke alltid det blir sånn som jeg har sett for meg….
Vi tok den letteste og flateste veien vi fant.
Det var ikke problem å finne parkering ved barnehagen på toppen av Lyefjell. Jeg hadde med turbok og kart fra Turistforeningen, så det skulle ikke stå på utstyret. Vi fant ut at vi skulle gå motsatt vei av turbeskrivelsen, siden planen var å spise nistepakken ved rasteplassen like ved Ulvatjørna. Noen hadde tross alt ikke spist frokost enda og ville helst ha spist ved bilen…..
Det er ikke lett å være 6 år og skulle gå forbi årets første isdekka pytter, bekker og vann….
Det var en kald og flott dag, med rimfrost og is langs stien. Så tempoet ble deretter, det gikk umåtelig seint fremover. Mye venting på han som skulle hoppe på hver isdekka pytt og renne ned hver is rutsjebane han fant. Og det var ganske mange, må jeg si… Det hjalp ikke på at da veien delte seg, så gikk vi feil vei. La det bare være sagt, dette er et område uten særlig merking, med mindre du går der alle andre går. Dvs de som sikkert bor på Lyefjell.
Vi var ikke der vi trodde vi var og ikke der vi hadde planlagt å være. Men det var jammen fint allikevel.
Vi spiste nisten på toppen av en haug, for der var det så mange fine steiner å sitte på. Dessuten var det istapper som enkelte plukket og is å skli på. Vi andre diskuterte om det finnes intelligent liv i verdensrommet og det er egentlig det beste med å gå søndagstur, for sånne samtaler er det sjelden vi har tid til ellers.
Plutselig så fant vi Ulvatjødne allikevel… Men da var det for seint, for maten var allerede spist…
Etter å ha funnet løypa vi egentlig skulle gå, måtte vi jo gå den. Det var ca 5-6 km, lettgått og på grusvei. Men nå gikk det seint. Og her kommer uttrykket «lus på tjærekost» inn. Det finnes nemlig ikke noe som beveger seg tregere enn en 6 åring som vil leke istedetfor å gå. Jeg ser poenget hans, hva er egentlig meningen med å gå så fort som mulig mellom punkt A og punkt B?
Ikke engang klatring over gjerdeklyvere og balansering på plankebroer løftet humøret på enkelte. Han var sliten…
Så når lusa siger bortover tjærekosten, gjelder det å være kreativ. Særlig når du har gått så langt at det er like langt å gå tilbake til bilen enten du snur eller fortsetter å gå. Da er det bare en ting som hjelper, og det er verken lokking med snop eller trusler om at det snart er mørkt. Men å leke eventyr derimot…..
To skyggefigurer på vei over den skumle myra…
Vi rollespilte oss gjennom Rødhette og ulven og det sier seg vel selv hvem som var ulven og hvem som ble spist… Så tok vi de for oss: De tre bukkene Bruse, Pepperkakegutten, Gullhår og bjørnene i skogen og for ikke å glemme De tre små grisene. Glemt var slitne bein, sult og tretthet. Glemt var isen som han allikevel ikke fikk gå på og at det var langt igjen. De fleste fremføringer endte med at jeg ble spist, til stor jubel fra enkelte. Nå var vi to som bevegte oss i lusefart, men fremover ER fremover.
Tenk at det går kyr ute enda… De fikk også være med i eventyrverdenen vår.
Det ble mange og lange pauser for de som ikke gikk som lus på tjærekost.
Det var en fantastisk fin dag, selv om vi datt ut av løypa igjen, siden det ikke var skilt hvor vi egentlig skulle gå Men det spilte ingen rolle, for det var umulig å gå seg vill. Jeg måtte forklare uttrykket «lus på tjærekost» for de under 50, men jeg er usikker på om de forsto helt hva jeg mente. Uansett så kom vi tilbake til bilen og vi var alle enige om at det hadde vært en strålende dag… Særlig lusene var fornøyd med sjokoladen vi fant i sekken i bilen på vei hjem…..
En sykkeltur på Jæren er flatt, flatt og flatt. Utfordringen er vinden, ikke bakker….
Jeg har en gammel sykkelbok som heter Sykkelturer i Sør Rogaland og inspirert av min nyeste investering; elsykkel, dro jeg den frem fra bokhyllen og valgte en tur. Det var en relativ kort tur, 31 km, men jeg glemte å ta med i beregningen vinden og at enkelte i turfølget ikke hadde syklet på to år. Så turen var lang nok for oss. Vi parkerte på Tjøtta, men boka beskrev turen fra Bryne Torg. Det er selvsagt mulig å sykle hjemmefra avhengig av hvor man bor. Vi hadde tatt med mat og drikke, det er ikke så mange muligheter for å kjøpe noe langs løypa. Med friskt mot tråkket vi avsted etter kartet i boken.
Relativt tidlig på turen kommer man inn på den gamle kongevegen over Tinghaug. Det går bratt oppover og da er det kjekt med elsykkel eller man kan alltids gå opp.
På toppen av bakken står en oppslagstavle med informasjon om Tinghaug og Krosshaug. Her er det kjekt å parkere syklene for å gå en runde tilbake i historien.
Videre følges grusvei og sykkelsti til man kommer ut på Rv 44. Ulempen med en 22 år gammel sykkelbok/kart er at veien er helt lagt om. Men vi kom oss over ny og meget trafikkert rundkjøring og inn på rolig vei mot Grude.
Tips til alle som vil ha hest, men ikke har plass, råd eller tid; HEST I FLETTET PIL.
Vi syklet på grusvei forbi Grudevatnet. Det er et naturreservat som er vernet på grunn av sitt særdeles rike fugleliv og er et viktig hekkeområde for trekkfugler.
Videre langs Figgjoelven, til klokkeklang fra Bore kirkes gudstjeneste og over veien før Verdalen i retning Bore stranden.
Typisk Jæren; traktoregg.
Det var mange vårtegn på denne strålende fine dagen. Snøklokkene blomstret, vibå jublet og det luktet hevd over hele området. Ubeskrivelig stank, men som bonden sier: dæ lokta pengar…..
Vi var VELDIG klar for en lengre pause da vi kom til Friluftshuset på Orre.
Utsikten fra vårt lunsjsted. Godt med vinduer slik at vi satt i le for vinden.
Å koke egg på stranden hører med til påske.
Meget kulinarisk lunsj eller lek med maten… Egg og kaviar er aldri feil.
Vi tok en kjapp tur ned på Norges lengste sandstrand; Orrestranden. Sand er ikke noe å sykle i (det er faktisk ikke lov heller) samt ifølge boken gikk ikke løypen der.
Vi passert Orre gamle kirke, en hvitkalket steinbygning fra 1200 tallet. Vi gikk ikke innom, men svingte til venstre etter kirken mot Kleppe.
Vi syklet gjennom typisk jærlandskap mellom Horpestadvatnet og Orrevatnet. Iskald motvind gjennom det meste av turen.
Orrevatnet er en grunn innsjø og egentlig veldig stor (særlig når man sykler rundt i motvind og ikke kjører…) Mye fugler her også….
Det ble noen stopp mot slutten for å strekke på bak og bein.
Nok et typisk Jæren syn; vindmølle. Denne var i miniformat iforhold til de vanlige.
Endelig tilbake i tettbygde strøk, Tjøtta City….
Det var en flott dag på sykkel og jeg tror jeg dropper å si noe om hvor lang tid vi brukte. LAAANG tid….Men turen passer for alle og vi syklet stort sett på veier med lite trafikk. Unntaket var ved Orrestranden, det var mange som ville gå tur i det fine været. Vi hadde sjekket vinden på yr.no, men det var helt bortkastet. Ifølge dem var det en dag med lett bris, 2 m/s, men det er mulig at vind oppleves annerledes på flate Jæren. Det var friskt, mildt sagt…og det føltes som motvind uansett hvilken retning vi syklet. Turen er en rundtur og som sagt er dette ekte bølgende landbruksarealer. Så lukten får du med på kjøpet…
Viper over åker og Orrevatnet. Kom liksom ikke nærmere fuglene….
Det er god plass å parkere ved Orrehallen. Vi sikret oss plass i skyggen siden påskehandelen var unnagjordt og lå i bilen.
Det er alltid kjekt å finne nye turer å gå og særlig når de ligger et sted hvor jeg ikke er kjent. Jeg trodde faktisk ikke at Podlest var et sted engang, men nå skulle vi vitterlig gå Podlestløypa på Jærens flatland (sitat STF sin turbok). Jeg er vant med å bruke ordet Podlest om det mest jærske jeg kan tenke meg, så det sa seg selv at jeg var spent… Egentlig var vi på Pollestad og Orre, men jeg er usikker på hva som var hva. Bilen ble parkert ved Orre hallen og vi var igang. Rundturen er 8,9 km lang og jeg aner ikke hva som er beregnet tid. Det er mulig å gå den mye raskere, dersom man dropper alle omveiene og tar raskeste vei. Men hva er poenget med det på tur?
Vi startet med å krysse parkeringen og finne merkene. Det blåste friskt og det var lite vår i luften.
Løypen er godt merket og enkel å følge. Den går noe på grusveier, men mest på asfalt.
Slik ser lekeapparatene ut i en barnehage på Podlest/Orre, sau og traktor. Eg lige det, det må jo bare bli bønder av sånt.
Plutselig var vi på vei tilbake mot bilen og alle omveiene begynte….
Nå vet vi hva brukte traktordekk brukes til, lekeapparat for hunder og unger…
Midt ute på en åker lå Degersteinen, en lokal attraksjon (uten at vi fikk med oss hva som var spesielt med den).
3 stk Salte i Salteskogen. Vi følte oss VIRKELIG hjemme her.
Salteskogen har fin grusvei i lysløypa og mange fine og lune steder til å ta pause på. Fantastisk koselig sted og ikke bare på grunn av navnet….
Vi hadde kjeks og kakao i skogen og tok noen ekstra omveier.
Salteskogen består av tett plantet granskog med en lysløype og ca 3 km stier og veier. Her prøver vi oss på en snarvei….
Turen var litt sånn…. na na, going back to my roots, oh yeah…. na, na… Vi prøvde å synge, men det blåste for mye.
Stemningen var til tider veldig høy (og da vi passert sletten bak trærne skremmende lav…)
Lange beine strekninger hvor det viktigste var å unngå å bli roadkill med alle rånerene som blåste forbi. Ikke for det, vi hørte musikken lenge før vi såg bilene….så det var lett å flytte seg.
Typisk Jæren; steingjerder og svære marker. Og en gravemaskin som graver et svært hull midt ute på et jorde uten at vi skjønte hvorfor.
Vi var litt usikre på om det var et fugleskremsel eller for å få bilene til å tro at det var et barn og derfor senke farten. Holdt en knapp på det siste…
Det var en iskald tur med kraftig vind, men det hjalp å se at gåsungene er kommet. Våren er på vei….
Orre kirke passeres helt i slutten av turen.
Det var en kald fornøyelse å gå denne turen. At opplevelsene blir litt preget av vær, humør, utstyr osv… er en kjent sak på tur. Jeg ble nok litt preget av at jeg frøs og at enkelte ikke var helt fornøyde. Mitt lille barn opplyste underveis mot rundkjøringen på Salte at dette var den teiteste turen noensinne og at hun ALDRI skulle gå flere turer med meg. Å gå tur langs hovedveien var helt bortkastet i hennes verden…. Jeg syntes at turen var helt grei, men jeg er veldig glad i Jæren til alle årstider. Selv om akkurat denne turen kan jeg nok ta fra bilvinduet neste gang. Men Salteskogen vil jeg ha flere turer til…..
Jeg MÅTTE bare ta et bilde av denne kjekkasen her… Seriøst, hva brukes en slik bil til?? Vurderer å bytte ut Toyotaen…..
Det er mange grunner til å dra utover Jæren dersom du har lyst til å gå en tur. Det er lettgått, med andre ord er det ikke de lengste og bratteste bakkene. Det er alltid greit å finne parkeringsplass, vi parkerte ved Kåsen Idrettshall, men det er mange muligheter. Det er alltid høyere under himmelen der. Det er nesten alltid friskt og godt, bortsett fra når bøndene kjører hevd. Vi slapp unna, litt for tidlig på året til at våren var kommet. Eller er det våren som er seinere i år?
Vi startet fra parkeringen og gikk i retning Tinghaugen.
Sist jeg dro meg opp Tinghaugbakken, syklet jeg Nordsjørittet. Den føltes ikke så tung idag….
Det er merket en runde som heter Tinghaugrunden. Det er en rundtur på 8,1 km og den er merket med røde T`er i retning mot klokken. Den starter ved Kåsen Idrettshall, men den gikk ikke vi. Min søster bor nesten på Bryne og ble derfor ansett som lokalkjent guide. Hun hadde aldri sett noen røde merker, men hadde funnet en grei løype som hun liker å gå. Det passet meg ypperlig, dilte i hælene på noen som kan veien. Å gå uten å måtte se på et kart eller lete etter røde T`er er lettvint og avslappende.
Det ligger fremdeles litt snø, men våren er nok snart på vei.
Ved parkeringen til Tinghaug står informasjonstavler og det er flere inne på området som forteller den spennende historien.
Tinghaug er det høyeste punktet på låg Jæren og rager 102 meter over havet. Navnet forteller at det har vært et bygdeting her i eldre tider. Jeg er litt usikker på hva som menes med eldre tider, men dersom det er like gammelt som resten av fortidsminnene her, snakker vi om år 450 e.Kr. Etter å ha besteget Tinghaugbakken, som man nok må ha syklet Nordsjørittet for å få et spesielt forhold til, svingte vi inn for å bestige selve toppen Tinghaug.
Toppen av Tinghaug hadde benk og god utsikt. Det blåste dessuten steinkaldt, så vi valgte å finne en annen plass for å spise nisten.
På vei ned fra Tinghaug i retning Krosshaug. Turguiden leder an….
Hele høydedraget med Tinghaug, Krosshaug og Dysjane er rikt på historie og kulturminner. Her er en mengde gravhauger, bauta og andre spor fra forlengs farne tider. Særlig er de rike funnene som er gjort i kvinnegraven på Krosshaug et tegn på at dette har vært et betydningsfullt område både politisk og økonomisk. For ikke å glemme religiøst. Det står et steinkors på stedet hvor graven er, jeg er usikker på om det er like gammelt som graven. Både grav og kors er i en steinrøys, så her må man ta fantasien til hjelp for å kjenne på historien og forestille oss de som har levd her.
Tinghaug sett fra Krosshaug.
Her lå et gammelt gårdstun og flere gravhauger.
Korset på Krosshaug med kvinnegraven foran i bildet.
Videre gikk vi ned fra haugene og fulgte både grusveier og asfaltveier. Vi gikk gjennom gårder og langs marker. Det var god utsikt og mange veier å velge imellom, så jeg var glad jeg hadde med meg noen som kunne veien. Dette er en tur som kan gjøres akkurat så kort eller lang som du bare gidder. Himmelen var høy og solen skinte, så vi gikk.
Høy himmel og god utsikt…. Blir ikke bedre enn det….
På vei nedover mot Frøylansvannet, greit med lokalkjente…. Lite skilt, annet enn gårds og bruksnummer.
Vi gikk den turen min søster pleier å gå. Det var kortere veier tilbake til bilen, men vi hadde fremdeles mer kaffe og kakao igjen, for ikke å glemme en appelsin. Derfor valgte vi å gå ned til Frøylandsvannet og utsikten der gjorde at vi ikke angret på det. For et sted og for en dag….
På vei ned til vannet med utsikt over til Njåskogen. Enkelte spreke ønsket å gå der også, men da sa jeg nei….
En fin liten benk ved vannet hvor vi spiste resten av nisten og nøt solvarmen.
Det ble en fin dag og en fin tur. Jeg fant ut i ettertid at vi hadde gått motsatt retning av merkingen, så det var kanskje grunnen til at vi aldri så noen røde T`er. Eller kanskje vi aldri gikk Tinghaugrunden, men en annen runde. Uansett var det en spennende og lærerik tur, selv om den nok ble lengre enn jeg hadde tenkt. Men med godt selskap, fina veret og flade veien; kem bryr seg????!!!
I påsken i fjor var tiden kommet for å fullføre turen jeg hadde startet en tid tidligere. Målet var som tidligere nevnt å gå langs hele kysten mellom Sirevåg, som på grunn av Buss for tog ble Hellvik, og Tungenes fyr. Klok av skade hadde jeg en tanke om at dersom jeg bare unngikk alle tabbene fra forrige gang, så ville det bli ren plankekjøring. Det ble det ikke denne gangen heller.
På Hå Gamle prestegård står dette gamle jærhuset, som rommer en utstilling med 8.200 år gamle funn fra tunet på prestegården.
Jeg fikk ordnet skyss til Hå Gamle prestegård og i stiv kuling begynte jeg å gå. Jeg var bedre forberedt, hadde hatt noen turer med sekk på forhånd og hadde bare gammelt og velbrukt utstyr med. Dessuten veide sekken kun 19 kg, jeg hadde veid den flere ganger og kuttet ned så mye jeg kunne. Det var ikke snakk om «I tilfelle» her…. Til og med mat hadde jeg begrenset og vann hadde jeg planlagt hvor jeg kunne få tak i underveis. Klar for det meste krysset jeg Hå elva på hengebroen og gikk i retning nord.
Havet, stranden og lyset…. Fantastisk….
For ikke å snakke om himmelen…. Ingenting som hindrer tankene å løfte seg og fly.
Det er noe med å gå på strender i havkanten. Ikke er det farlig eller spesielt krevende å gå tur her, ingen knallharde motbakker. Det er værhardt, men været skifter raskt. Det viktigste er å ha klær som holder varmen uansett hvor mye det blåser. For vinden tar godt. Jeg opplever at jeg raskt finner en rytme når stien går langs havet, det er monotont. Særlig i ruskevær, hvor vinden uler og bølgene slår mot stranden. Det er som om hodet blir helt tomt og kroppen går uten at jeg trenger styre den. I det åpne og oversiktlige landskapet er det vanskelig å gå seg bort. Derfor er det avslappende når jeg ikke trenger å følge med på hvor jeg går. Samtidig er sansene fullt i bruk; så mye å se og høre. Smake saltet på huden og kjenne sand og rullesteiner under føttene.
Teltlivets gleder, ingen kyr i nærheten og en levegg som tok av for den verste vinden. TIl og med min egen benk, life is good..
Jeg er ingen gourmet kokk på tur. Her er det enkelt chili kyllingpølser med innvendig og utvendig ost på hjemmebakt brød.
En nattlig dotur gav meg et flott syn med fullmånen over havet.
Jeg stoppet ved Skeievika og fikk opp teltet. Det var et lite folksomt område jeg hadde gått gjennom, men jeg hadde passert både Saltebukta og Refsnes strand. Det fine med strendene hvor det er tilrettelagt for parkering, er at det som regel finnes toalett og mulighet til å fylle vannflasken. Da trenger man ikke bære med så mye vann, siden strendene ligger som perler på en snor videre. Etter en god natts søvn, var jeg klar til å gå videre med godt mot. Utover dagen kom påskesola og siden jeg hadde pakket med hard hånd, hadde jeg verken solkrem eller solbriller…. Typisk uflaks, solen tok godt i april.
En tidlig morgenstund kan brukes til å undre meg over om det er gulerøtter eller kål under plastikken. Jæren er full av driftige bønder.
Havet er likt, men kysten endrer seg hele tiden. Det forandrer havet, slik at det er alltid noe nytt å se.
Med sol og vindstille var jeg ikke lengre ensom på vandring. Det var folk, mye folk. Det er fantastisk å se hvor mange som trekker ut til havet på en solrik fridag. Det satt familier og grillet nesten bak hver sanddyne, det løp hunder ved og uti havet, barn spilte fotball og det ble jogget og syklet overalt. Jeg var den eneste jeg så som dro med meg en ekspedisjonsekk og fikk endel hyggelige kommentarer på det. Jeg måtte streve litt for å få tatt bilder av den nydelige naturen uten alle folkene kom med. Rett og slett litt travelt….
Havet gir og havet tar. Slik har det alltid vært, kysten er et levende sted.
Lykkelig hver gang kaffikjelen kommer på…..
Da jeg kom til Bore og passerte broen var jeg plutselig på bilvei. Jeg var klar for å ta kveld, men det var ikke lett å finne et fredelig sted å sette opp teltet. Plutselig fikk jeg et akutt behov for å se familien og ligge i min egen seng. Og siden jeg ikke var langt hjemmefra, var det lett å ordne skyss hjem. Jeg hadde lagt en ny plan og målet var fremdeles Tungenes fyr i løpet av påsken.
Utrolig at det finnes så mange nyanser av blått….
Påskesol og vindstille er luksus.
Vanskelig å beskrive slike naturopplevelser, ord blir for enkle.
Neste morgen tok jeg bilen og dro ut til Bore igjen. Jeg startet tidlig på morgenen og fikk igjen strendene for meg selv. Etter å ha parkert bilen, tok jeg min lille dagstursekk og gikk i retning Sele. Der jeg hadde passert lange sandstrender på Orre og Bore, ble det nå mer rullesteiner igjen. Solen skinte og strendene var foreløbig helt tomme. Jeg fant hestehov som blomstret og hørte vipen, så våren var definitivt kommet til Jæren. Jeg gikk til Vigdel strand og spiste matpakken der. Så snudde jeg og gikk tilbake til Bore. Det er det finne med strandtur, du går så langt du har lyst og tid til. Når du snur og går samme vei tilbake, er det akkurat som å gå en helt annen tur.
Alene med havet er mulig selv i påskesol. Det gjelder bare å være tidlig nok…..
Rullesteinstranden mot Sele.
Dette er vår på Jæren, hestehov i blomst.
Kysten er full av fyr, dette er Feistein. Fyret ligger på en holme ved Jærens rev utforbi Borestrand og Selestrand.
Sanddynene er sårbare, slik at man skal holde seg på stiene og ikke tråkke ned haugene.
Jeg hadde altså kommet til Vigdel på apostlenes hester. Men jeg hadde innsett at å gå helt frem til Tungenes fyr denne påsken ville bli for krevende. Så hva gjør man da? Jeg kunne selvsagt tatt bilen og kjørt ut til fyret, det ville vært det enkleste. Men jeg hadde mest lyst å være nær havet og i bil er det begrenset hvor mye man opplever. Så jeg endte med å ta bilen neste morgen ut til Vigdel og hadde sykkelen med. Sykling er en fantastisk måte å dekke større avstander på. Dessuten er det skånsomt for bein og rygg samt at man kan ta med endel bagasje uten å slite seg ut på bæring. Glad og lykkelig tråkket jeg i retning Sola. Det er greit med et godt sykkelkart, det hadde jeg ikke. Men Google Maps fungerer også veldig bra og jeg hadde det ikke travelt.
Jeg fulgte Tungenes løpa, en grusvei i utkanten av Randaberg kommune.
Flere tegn på vår, de nydeligste lam.
Min sykkelrute gikk forbi Ølberg og langs Sola stranden. Jeg fulgte Tanangerveien til jeg passerte broen. Fra Kvernevik var det skiltet en sykkelrute som het Tungenes turen. Den gikk stort sett langs havet, på grusveier og rolige gater. Jeg fikk muligheten til å leke turist og stoppet alle steder hvor det var informasjonstavler og noe å se. Det ble syklet gjennom et flott kulturlandskap og jeg var innom både Svarthålå og Vistnestunet bygdemuseum.
Vistehålå eller Svarthålå har vært bolig for en familiegruppe på 10-15 stk i steinalderen. Ubegripelig….både at man kan finne ut slikt og at de faktisk bodde der.
Det var en flott tur, selv om det blåste mer og mer jo nærmere jeg kom målet for den lange turen. Jeg opplevde det nesten som litt uvirkelig da jeg endelig kunne sette fra meg sykkelen ved fyret. Alt var lukket og låst, men heldigvis fant jeg et åpent toalett. Mat og ekstra klær hadde jeg også med, slik at det ble en fin og lang pause utforbi. Men snart ble det for vått og da tråkket jeg korteste vei tilbake til bilen. Det var dessverre ikke langs kysten, men jeg var faktisk litt der at jeg hadde fått kvoten for denne gang. Men jeg vender tidsnok tilbake til havet.
Endelig, endelig, endelig… Fyret var stengt, men regnet kom.
Selfie på Tungenes fyr. Me happy….
Sola Ruinkirke syklet jeg også forbi. Er man turist, så er man turist.
Det begynte som en god ide, inspirert av en artikkel jeg hadde lest i Fjell og Vidde for endel år siden. En berømt eventyrer hadde gått langs Jærkysten, helt fra Ogna til Solastranden. For meg som elsker havet og strendene virket det forlokkende. Legg til teltliv og rolig vandring i det magiske lyset som kun finnes på Jæren, så ble jeg helt salig i blikket. Dette var en tur jeg bare MÅTTE gjennomføre og valget falt på en langfri periode i juli. Egentlig liker jeg best lyset og havet om vinteren, men været er som regel bedre om sommeren. Turen ble langt ifra slik jeg hadde sett for meg, men det er sånn man må regne med når man joller.
Den vestlandske hovedveien har mange fine teltplasser. Utsikten får du på kjøpet.
Tabbe nr 1: Sjekk offentlig transport nøye dersom turen starter med tog, buss, fly, ferger eller liknende. Det hadde ikke jeg gjort. Jeg gikk fra jobb ned til Stavanger sentrum for å ta toget til startstedet Sirevåg. Jeg hadde planlagt å gå derfra til Ogna, en passe kvelds etappe, og overnatte på campingen. Men den gang ei….Det var buss for tog, og bussen bruker mye lengre tid enn tog. De stopper heller ikke på alle stasjoner, man må trykke på stoppknappen. Dessuten er det veldig søvndyssende å sitte på bussen etter en lang arbeidsdag, men jeg våknet tidsnok til å se at vi passerte Sirevåg. Jeg kom meg av på Hellvik, og startet med å gå noen timer på asfalt før jeg kom til Den Vestlandske Hovedveien. Det er en gammel ferdselsvei mellom Ogna og Hegrestad, ca 7,5 km lang. Det ble en fin start på turen med overnatting langs veien og sårbeinte føtter etter asfalten. Jeg trøstet meg med at det er samme hvor man går ifra…
Stranden mellom Ogna og Brusand er UFATTELIG lang…..
Tabbe nr 2: Aldri pakk sekken etter «I tilfelle» prinsippet, det gjorde nemlig jeg. Det er usikkert hvor jeg hadde tankene da jeg pakket, men sekken veide ihvertfall nærmere 30 kg. Det var kart og STF sin glimrende turbok over Jærkysten, i tilfelle jeg gikk meg vill. Det var håndkle og badetøy, stor tube solkrem og solhatt, i tilfelle fint vær. Det var tross alt juli… Regntøy, regnponcho, regntrekk til sekken samt alt var pakket i vanntette pakkeposer i tilfelle regn. Mat for to uker, i tilfelle jeg ikke gikk forbi et sted hvor de solgte noe. Flere klesskift og ullundertøy, bare i tilfelle. Lesestoff, kortstokk, MP3 spiller, dagbok og annet tidsfordriv i tilfelle jeg kjedet meg. Min vintersovepose, i tilfelle teltet ble kaldt…. Listen var utrolig lang, Dessuten må man bære med vann, det er nemlig begrenset med drikkevann langs sjøen. Vann veier også endel, i tilfelle du ikke vet det…
Noen steder var det ikke mulig å gå langs havet.
Tabbe nr 3: Dersom du leser en seriøs løype beskrivelse som sier at det ikke er mulig å gå langs havet, så ikke gå langs havet. Jeg hadde flere «Jammen det må jo være mulig å gå helt ned i sjøkanten….» som var mislykket. Etter Kvassheim Fyr og havn viste mitt kart at jeg måtte gå opp til riksvei 44. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor, så jeg endte opp med å stå fast ute i ei myr idet havet steg mot høyvann. Å balansere med sekk på rullesteiner anbefales ikke. Så det ble asfalt. Men jeg gav meg ikke med min alternative turløype, og det var øyeblikk hvor jeg tenkte at jærbøndene hadde gått sammen for å gjøre turen min så krevende som mulig. Det var gjerder med og uten piggtråd, dyrket mark å gå rundt, dype grøfter og husdyr som så mannevonde ut. Så det gikk seint fremover.
Andre steder var det stein på stein på stein.
Tabbe nr 4: Sjekk alltid nytt utstyr før du tar det med på turen. Jeg hadde lovet familien at jeg skulle ha mobil med meg på turen. Mest for sikkerhet; tungt lastet og med en rygg på god vei mot sin andre prolapsoperasjon, tenkte de at jeg kunne ringe etter hjelp dersom jeg falt om på turen. Tanken var god og jeg hadde fått en liten powerbank som skulle sikre at jeg ikke gikk tom for strøm. Den var fulladet, men jeg hadde glemt å sjekke at den faktisk virket. Det gjorde den ikke…. Det var den direkte årsaken til at jeg avbrøt turen ved Hå Gamle Prestegård, jeg opplevde det som uforsvarlig å gå videre uten strøm på mobilen. Det var ikke akkurat folksomt på strekningen jeg hadde gått….
Varhaug Gamle Kirkegård, hvor det antas å ha vært kirke og religiøst liv i 700 år. Nå er kun kirkegården og et lite gravkapell igjen.
Jeg vurderte å sette opp telt inne på gravplassen siden det var så fin og flat gressplen der. Stod over, siden jeg antok at det var litt respektløst.
Tabbe nr 5: Dersom du skal gå på en tur med sekk over flere dager, sørg for å trene på det i forkant. Jeg går alltid mye på tur. Som regel går jeg alene eller sammen med hunden. Jeg har aldri med mat eller drikke på disse turene, jeg synes ikke jeg trenger det for 1-3 timers turer. Så jeg bærer sjelden sekk, ihvertfall ikke vant med 30 kilos i 6-8 timer i strekk. Jeg hadde vondt overalt, selv på steder hvor jeg ikke ante det var muskler. Og turen var en lidelse med den tunge sekken. Jeg angret bittert på pakkingen og at jeg ikke hadde forberedt kroppen på å bære.
Aldri, aldri, aldri sett opp telt på et jorde med kuer…..
Tabbe nr 6: Velg din teltplass med omhu. Jeg lærte på den harde måten at det ikke er smart å sette opp telt på ei mark med kyr. Kyr er nysgjerrige dyr og var veldig interesserte i mitt fine, lille blå telt. Dessuten er kuer svære dyr, og når de stiller seg rundt teltet og dytter borti med mule og bein, er det ikke gøy å ligge inni. Visste du forresten at målt i antall drepte mennesker er kua Norges farligste dyr? Det tenkte jeg mye på der jeg lå søvnløs hele natten med drapsmaskinene gressende rett ved siden av meg…..
Det var virkelig nydelig å gå langs havet.
Tabbe nr 7: Sett deg realistiske mål. Min plan var ikke å gå Ogna-Solastranden. Jeg hadde bestemt at det bare var en del av turen. Jeg skulle nemlig gå helt til Tungeneset Fyr og det iløpet av 4 dager. Og jeg skulle gå helt ute ved havet, noe som blir enda vanskeligere når en nærmer seg Tananger og Randaberg. Så jeg må innrømme at jeg ble litt motløs underveis.
Jeg passerte endel gamle naust, disse vakkert restaurerte ligger på Bodle.
Og været var til dels nydelig… Bortsett fra at det var 10 grader og stiv kuling… I juli….
Så hvordan var turen? Det var egentlig en flott tur, mest på grunn av at det er et utrolig spennende område å gå tur i. Mye ble ikke som jeg hadde tenkt, jeg måtte som sagt gå fra Hellvik over til Ogna og deretter videre langs kysten. Jeg vandret langs den gamle kongeveien, gjennom strekninger proppet med kulturminner. Her er steingjerder, gamle jærhus, gravrøyser og en gammel kystkultur som vitner om et hardt liv ved havet. Jeg besøkte gamle fyr hvor historien var godt tatt vare på, samtidig som det var et levende landskap med både landbruk og industri. Det var mektig.
Kvassheim Fyr, hvor det var åpen kafe og jeg fikk både kaffe, is og fylle opp vannflaskene.
Obrestad Fyr var stengt på morgenkvisten da jeg gikk forbi.
Jeg valgte som sagt å stoppe ved Hå Gamle Prestegård og her hadde jeg avtalt å bli hentet. Jeg møtte veldig få turgåere underveis disse dagene, totalt 4 mennesker. Det tror jeg hadde litt med at det var kaldt og at jeg gikk på ukedager. Men rart var det. Allikevel var det nok av andre lyspunkt; sjøfuglene som fulgte meg, lyden av bølgene, synet av himmelen, gleden av å være på tur. For det var en glede, selv med alle tabbene jeg greide le av. Det er lærdom i alt, heldigvis. Og jeg ble enda mer glad i havet og Jærkysten, hvor ingen skog eller fjell stenger for utsikten og tankene kan fly fritt. Og havet og strendene ligger på samme sted neste år, slik at tanken ble å fullføre turen en annen gang.
Hå Gamle Prestegård, sett fra Hå elva. Jeg ventet noen timer her på å bli hentet.
