Jæren – Jolleturar

Nordsjøruta – vårens vakreste eventyr…

Jeg tror ikke jeg overdriver, når jeg sier at sykkelturen mellom Sandnes og Egersund, er en skikkelig godbit. Turen over Jæren er lettsyklet og flatt, gjennom kulturlandskap og langs havet. Den er lett å organisere, her er både overnattingsmuligheter og kort vei til mat. Listen over severdigheter er lang og variert, så selv om mange sykler turen som en dagstur, anbefaler jeg god tid. Helst SKIKKELIG god tid…

Sandnes liker å kalle seg Norges sykkelby, men en tur gjennom sentrum i fredagstrafikken, er for spesielt interesserte.

Jæren er jordbruksland og det finnes alltid et gardsutsalg langs veien.

Lefse og kortreist eplemost ble betalt med vipps og dyttet i allerede fulle sykkelvesker.

Etter at Figgjoelven var passert, var vi ordentlig «på bondeandet». I love it…

Turen hadde vært planlagt i lengre tid og jeg hadde gledet meg til å vise frem indrefileten av Rogaland. Min gode venninne er BYAS, dvs fra STAVANGER, og lite kjent med ruta. Jeg har syklet opp og ned mange ganger, både på dagstur og med overnatting. Løypa vi hadde planlagt er omtrent 9-10 mil og absolutt overkommelig på en helg. Planen var å sykle ned og ta toget hjem, noe som visstnok er mest praktisk i forhold til vindretningen. På flate Jæren kan det blåse godt og motvind kan gjøre turen skikkelig utrivelig.

På Bore Strandcamping fikk vi leid en hyggelig liten hytte. Her var støm til syklene, så fikk det heller være at det var et stykke til do og kokemuligheter…

Det viktigste var kort vei til stranden, hvor vi hadde kveldstur for å se på solnedgangen.

Ingenting slår kaffi på sengå en sløv lørdagsmorgen…

Men vi var tross alt på sykkeltur og mer enn villige til å dele veien med alle de andre. Men det var jammen ikke folksomt…

Friluftshuset på Orre hadde dusj, do og informasjon, ellers stengte dører.

Det ble en lengre stopp ved Orre gamle kirke. Den stammer opprinnelig fra midten av 1200 tallet og er verdt et besøk.

Kirken er plassert ved Orreelven og like ved kan man se de typiske Jærhusene.

Turen vår startet utforbi Maxi på Sandnes og vi kom begge rett fra jobb. Derfor ble det kjappeste veien ut til campingen, selv om det fineste hadde vært å sykle langs Solastranden og sørover. Nordsjøruta er merket som Nasjonal sykkelrute 1, og går fra Kristiansand til Bergen. Den er en del av verdens lengste skiltede sykkeltur, 6000 kilometer gjennom 7 land. Så her er det bare å trø på, dersom man har tid og anledning…

Det er ikke mye som stopper vinden her. Heldigvis hadde vi medvind og sol…

For å komme til Hå gamle prestegård, må man krysse hengebroen. Rett og slett litt skummelt, men det gikk veldig bra. Kunsten er å gå seint og ikke se ned…

.. mens andre slapp løs sitt indre barn. Hå gamle prestegård handler om kunst og kultur, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Her er utstillinger, konserter og kafé samt et godt utgangspunkt for dagsturer langs kysten.

Turen ut til Bore var akkurat passe, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde bestilt hytte på forhånd, litt luksus må man unne seg som rekovalensens etter covid-19. Etter taco middag og solnedgang, var det bare å flate ut i sengene. Det var ikke mye liv på campingen, litt tidlig på året for alle surfere, som vanligvis hygger seg her.

Turen fra Hå gamle prestegård til Obrestad fyr går over særpreget rullesteinsstrand. Vi tok bilveien med syklene…

Det er mulig å overnatte på fyret og her er også kafé. Men da vi kom, var alt stengt, utenom stille-rommet. Her kan de som går kyst-pilegrimsvandringen, stemple kortet og hvile seg.

Det er travelt å være turist langs kysten, her ligger severdighetene tett. Neste stopp var Grødelandstunet, et museum med hus fra 1700-1800 tallet. Her kan man se hvordan livet var på en typisk kystgard i gamle dager.

Vi syklet mest mulig vekke fra hovedveien og mye på grus. Fint lødde steingjerder omkranset åker og eng, samt vitnet om de driftige bøndene her på Jæren.

På Kongeveien har folk og fe ferdes i tusenvis av år, sies det. Her ligger gravrøyser og vrakrester, himmelen er høy og havet vidt. Og vi syklet helt i strandkanten.

Neste morgen var syklene fulladet og vi tråkket lystig avsted. Målet var Ogna, hvor vi satset på å få leid hytte. Det er 2 campingplasser i området, så det var ikke et problem. Dagen var flott, selv om jeg punkterte på Vigrestad. Med aktiv pumping greide vi å komme til hytta og her kommer dagens beste tips: kjøp med kvikkfix til dekk… Jeg hadde en sprayflaske kjøpt på Biltema og den reddet resten av turen. Hvem trenger å kunne lappe sykkel når det finnes slike kjappe løsninger??!! Vi feiret med rømmegrøt, fenalår og rødvin, men det ble tidlig kveld… Man blir trett av en hel dag ute i Guds frie natur….

Rosinen i pølsa på turen, er Varhaug gamle kirkegård. Den kan ikke beskrives, men må oppleves…

I kapellet er det kommet ny altertavle, malt av kunstneren Storm Juliussen. Vakker…

Og morgenkaffen ble tatt på en av Norges vakreste strender, Brusand, rett ved hytta.

Veien videre var ikke mindre spektakulær og vi syklet i stum beundring over naturen.

Feriefølelsen kom da jeg hadde «second breakfast» på bensinstasjonen i Ogna sentrum. Etterpå var jeg klar for fjellene!

Den siste dagen var vi meget klar for sjarmøretappen, langs den vestlandske hovedveien fra Ogna til Hellvik. Herfra er det laget tursti videre langs den gamle jernbanelinjen, helt inn til Eigersund. Min eneste bekymring, var om godstoffet jeg hadde sprøytet inn i bakdekket, holdt helt frem. Det var såvidt jeg torde sette baken ned på setet, men jammen fungerte det bra…. At Egersund hadde vårslepp på adskillig kraftigere to-hjulinger, hadde vi ikke fått med oss. Så det ble en verdig avslutning på turen vår!!

Den vestlandske hovedveien starter ved Hølland bro og var den første veien i Rogaland beregnet på hjul.

Det ble en god pause ved dagsturhytten Tvitjørn. Utsikten var upåklagelig og turistene (oss) knipset ivrig.

Det er satt opp mange informasjonsskilt og jeg tror vi leste alle…

Dessuten er det mange bratte bakker opp og bratte bakker ned, og vi gikk de fleste. Opp for å spare strøm og ned for ikke å skli på den løse grusen. Dessuten hadde vi allverdens med tid.

Og plutselig var vi ved starten av den gamle jernbanelinjen.

Det ble lunsjbuffet på en rasteplass ved et vann og maten smakte fortreffelig.

Det var mye å se og oppleve denne etappen også. Jeg lekte tog og tråkket avsted, mens jeg tutet inni meg.

Vi syklet tett på Jærbanen og såg flere tog som suste forbi.

Bygatene i Egersund var skikkelig livlige og det var omtrent like mye folk som på 17 mai. Jeg vurderte å bytte ut trøkamelen, med en sprekere og motorisert stålhingst.

Vi hadde grudd oss til å ta syklene på toget, det virka stress. Men snakk om god opplevelse og FOR EN SERVICE. Vi suste over Jæren med store smil i ansiktet….

Teltliv på Jærstrendene.

Visste du at du nå kan få opptil 8000,- kroner i bot for å sette opp teltet langs strendene på Jæren? Dette er ikke nytt, det har så lenge jeg kan huske ikke vært lov, men hvem har bydd seg? Jeg innrømmer gjerne at jeg har vært en av synderne som har tatt meg til rette. En kjapp kveldstur ut til Vigdel, opp med telt og en følelse av frihet og kortreist lykke. Men nå er det slutt, har ikke råd til den boten…

Lurer på om han/hun overnattet på stranden??

Det beste er å være nærmest mulig havet.

Det ble mange bad, samt ballspill, vannkrig og krabbeleting på oss.

Teltforbudet er fordi strendene er vernet, helt fra Tungenes i nord til Sirevåg i sør. Det forplikter oss til å behandle naturen med respekt, og flere steder er det spesielt sårbart planteliv eller fugleområder. Turister er forskjellige og ikke alle kjenner begrepet «sporløs ferdsel». Noen tar seg mer tilrette enn andre, tramper inn i sårbar natur og grapser samt ødelegger naturen. Så egentlig er jeg glad for at forbudet endelig skal håndheves. Jeg har selv kommet en tidlig morgen og blitt møtt av brukte engangsgriller, ølbokser og dopapir. Det er ikke kjekt….

Mottoet må være: «Hold teltplassen ren» og «Rydd alt, ALLTID».

Jeg elsker solnedgangen på stranden og det er fremdeles mulig, uten å måtte dra hjem etterpå…

Ja, jeg vet at ikke alle er like… Og at det er forskjell på å ligge en natt og over tid. Det verste jeg hørte om, var en som hadde teltleir i 2 uker på stranden. Greit nok at han sikkert fikk en billig Norges ferie med familien, men tenk hvis vi alle skulle gjort det? Da snakker vi om slitasje på naturen….. Så hva kan man gjøre istedenfor?

Favoittstedet til han på 8, lekeplassen.

Dessuten kan man kjøpe verdens beste softis og nå er det også kommet pizzarestaurant. Så neste gang dropper vi pølser på primus….

Løsningen er enkel, bruk campingplassene. Jeg sverger til Ølberg, men det er flere å velge mellom. Sommeren min er ikke komplett uten en telttur med han på 8 til favorittsted vårt. Det har vi gjort siden han hadde bleie og tytt, noe ham gremmes over hver gang jeg nevner det. Her camper vi bokstavlig talt i strandsonen, med alt det medfører av sand. Det er do og dusj, sant kiosk og restaurant. For en billig penge har man tilgang til havet, 24/7 og kan bli så lenge man vil. Man kan vandre i timesvis langs kysten eller ta en sykkeltur. Fange krabbe eller fiske og ikke minst bade både tidlig og seint. Bare se opp for brennmaneter, vi hadde et uhell med en igår. Men sånn er livet ved havet og det gikk bra med ham….

Ingenting å bekymre seg over.

Tidligere i uken ble jeg skikkelig bekymret. Min gode turkompis, som aldri pleier å si nei til utendørs eventyr, sa plutselig høyt og tydelig NEI. Han sa endel andre ting også; som at han gadd ikke, det var kaldt, han ville heller se film og at tur var kjedelig.. Jeg ble oppriktig lei meg og tenkte: «Er det sånn det skal bli fremover?»

Det ligger flere badeplasser langs vannet, men et tynt islag gjorde at det ikke fristet med et bad.

Det er to store og gratis parkeringsplasser med informasjonstavle og toalett.

For de som ikke ser poenget med å gå på tur rundt et vann på grusvei, kan det være lurt å ta med sykkel.

Ingen flere fjellturer, strandturer, eller skogsturer,verken til fots eller på sykkel. Ikke mer ski eller aking, kano eller klatring i trær. Dessuten må jeg dra på telttur alene og på roadtrip uten side sjåføren min. Ikke har jeg lengre en unnskyldning til å leve på pølse i brød, popkorn og kjeks, fordi det er sånn mat enkelte liker best. Ingen som alltid får meg til å le og blir kjent med alle han møter, både to og firbeinte. En sorgens dag, selv om jeg selvsagt var klar over at det ville komme en dag da han sa nei. Men jeg tenkte det ville skje i puberteten og det er tross alt noen år til….

Det er mange kjekke steder å stoppe underveis for å utforske.

Det går fin grusvei rundt hele vannet og akkurat passe flatt.

Egentlig er det bare en bakke og den er ikke særlig lang.

Det er tilrettelagt med flere koselige rasteplasser, hvor det passer godt å spise nistepakken.

Men da han kom idag, siden det er vinterferie, ble ikke motstanden fra tidligere nevnt. Han virket istedet både glad og fornøyd, mens jeg pakket sekken og fant frem tur klær. Smilet ble enda større da han fikk velge en pose gotteri på butikken. Og turen ble meget vellykket, han jublet og sang mens han tråkket som besatt avsted på sykkelen.

Mat smaker alltid godt utendørs og særlig nylaget. Jeg hadde laget klar eggerøre, som ble stekt på primus. Med røkelaks og nybakte scones til, var vi meget fornøyde.

Lykke for han var å ENDELIG få smake rosa marshmallow. De smakte jordbær og gikk ned på høykant.

Andre spiste laks og eggerøre for første gang og måtte sende skrytesnap til venner og kjente.

Så jeg senket skuldrene og tenkte at da har vi kanskje endel år og turer igjen foran oss. Derfor blir det ekstra viktig å nyte hvert øyeblikk jeg får sammen med gullet mitt, for klart at det kommer en dag da det overhodet ikke frister å dra på tur sammen med farmor. Men heldigvis ikke riktig enda…

Ned denne veien lå en hytte og vi hadde alle lyst til å eie den.

Turen vår gikk rundt Melsvatnet, som ligger mellom Ålgård og Bryne ved Ålgårdsvegen, 506. Turen er ca 4 kilometer lang og lettgått. Den passer for både store og små, her kan man trille vogn, sykle eller jogge. Det er åpent landskap og dersom man føler seg skikkelig sprek, kan man ta en avstikker opp på Melsknuten. Det gjorde ikke vi, avtalen var en rolig rusletur med god mat og ikke stress. Det var det!

Sykkelen lå slengt midt i veien, mens isen nede ved stranden ble utforsket.

«Se farmor, det er IS PÅ VANNET!!!!» Finnes det noe mer smittende enn en 8-årings entusiasme og livsglede?

Her ville han bo, nær vann og skog, midt i naturen. Måtte det aldri forandre seg…

Over Lyngaland til Hadland.

Det er rart hvordan det til stadighet dukker opp nye turer, steder og områder jeg har lyst til å besøke, utforske og lære mer om. Lyngaland hadde jeg aldri hørt om, før jeg gjennom jobben hadde flere besøk til Hadland gård. Her fikk jeg høre om en av Rogaland fylkes mest kjente førhistoriske gardsanlegg, som stammer fra folkevandringstiden. Da snakker vi om år 350 til 550 e.Kr. Jeg fikk lære om endringene i jordbruk og hvordan landskapet rundt oss har formet måten vi lever på. For meg som er så glad i historie, at jeg til og med gadd å reise til andre siden av jordkloden for å se på gamle inkaruiner, var dette forlokkende. Dessuten er det merket en rundløype som jeg straks fikk lyst til å gå. Jeg lokket med meg mitt mellomste barn og pakket sekken.

Etter å ha krysset Ålgårdsveien, balanserer man over planken og klatrer over gjerdeklyveren. Dette er turen man bør gå på støvler eller vanntette sko.

Turen starter på den første parkeringsplassen ved Melsvatnet, når man kjører 506 mellom Ålgård og Bryne. Det er en stor og gratis parkeringsplass, med toalett og badeplass. Ikke det at badeplass var så aktuelt en regnfull og sur dag i januar… Man følger grusveien langs vannet mot skogen til man ser gjerdeklyveren på venstre side. Da krysses veien FORSIKTIG, det er nemlig litt uoversiktlig og bilene kjører fort. Herfra er man på vei inn i Lyngaland landskapsvernområde. Stien går over åpen beitemark, men det var ingen dyr her nå. Det var istedet søkk vått og jeg angret bittert på at jeg ikke hadde tatt på meg de nye støvlene som stod hjemme. Men man dør ikke av våte føtter, så vi fortsatte. Stien steg oppover åsen og er merket med røde påler.

De gamle hustuftene er to hus, det ene 63 meter langt og det andre 30 meter. Her antar man at mennesker og dyr som ku, sau og geit har bodd sammen.

Det er satt opp en informativ tavle ved gardsanlegget.

Det er kort vei opp til fornminneområdet, som ligger på toppen av bakken. Jeg hadde planlagt å bruke mye tid for å utforske feltet, som består av både hustufter, gravrøyser, geil (som er en fe-gate med gjerde på begge sider, fra gårdstun og til utmark) samt spor etter åkerbruk. Men det blåste en sur vind og kom en regnbyge akkurat da vi stod og leste informasjonsskiltet. Alle som har gått tur på Jæren, vet hvor kaldt og ufyselig været blir da… Derfor ble det et raskt stopp før vi fortsatte og jeg tenkte for meg selv at her må jeg nok tilbake for å utforske til sommeren.

Her kan man sitte på en forhistorisk stein og drikke kaffe, samt mimre over fortiden.

Det var til tider langt mellom pålene og de røde merkene, men vi hadde med turboken «Te Jærs» som inneholdt både turbeskrivelse og kart.

Vi snakket endel om at vi gikk gjennom et landskap, hvor det har bodd mennesker i tusenvis av år og hvordan både de og vi setter spor etter oss. Med utsikt til både strømmaster og vindmøller var det en aktuell diskusjon.

Det var ikke lett å unngå å bli skitten eller våt.

Gården på Hadland er et flott sted, som tar imot alle med et stort smil.

Jeg har fått lov av bonden til å sitte under tak, dersom jeg er på tur i området. Det passet med kaffe i den ene gapa huken ved veien, det regnet og blåste fortsatt.

Turen fortsetter nedover bakken på kjøreveien, frem mot neste gård. Her står det et grønt turskilt som viser når man skal svinge av fra asfalten.

Vi fulgte en koselig kjerrevei i retning Melsvatnet. Fint og relativt tørt…. Veien gikk mellom Hammaren og Brekkenuten, hvor det er funnet gravplasser fra jernalderen. Lengre nede langs veien finnes flere hustufter og steingarder fra tiden etter reformasjonen, men vi durte fort forbi. Det får også vente til en fin sommerdag….

Rundturen er totalt 6 kilometer lang og passer for alle. Det er ingen bratte stigninger og man går stort sett på vei eller i utmark på sti. Som nevnt opptil flere ganger er det greit med støvler og du må ta med mat og drikke. Nærmeste sted å få kjøpt noe, er Ålgård eller Bryne. Eller kanskje Lyefjell, men der er jeg ikke kjent og vet ikke om det er mulig å handle noe på en søndag. Vi koste oss på tur og særlig da vi kom ned til Melsvatnet, som er et fint opparbeidet turområde med mange muligheter. Turen kan gjøres lengre ved å ta en runde rundt vannet, men vi var mest opptatt av å finne doen og gå tilbake til bilen. Vått og kaldt, så neste gang er det garantert støvler på beina. Ha en fin tur…

Melsvatnet har en 4,2 kilometer turløype rundt vannet. Her traff vi de første menneskene vi hadde sett på turen, det var ingen tegn til liv over Lyngaland og til Hadland. Det KAN ha noe med været å gjøre….

Veien til Blåfjell.

Hvem av oss som har levd en stund, husker ikke Jul i Blåfjell? Den norske tv julekalenderen, som er blitt kåret til tidenes mest populære, var en stor hit hos mine barn. Jeg husker at jeg kjøpte bok, spill, sengetøy og luer inspirert av tv programmet. Vi benket oss foran skjermen i åndeløs spenning og ventet på den blå timen. Men blånissene gikk i glemmeboken både hos store og små, så det var ikke derfor vi endte opp med å gå en tur til Blåfjell.

Det er både stor og gratis parkeringsplass ved Sælandskogen. Toalett og info tavle er det også.

Vanligvis har jeg gått runden og i vant tro samme veien, som har vært Urådalen, Bjødnalia og Kleiva. Men av og til er det kjekt å prøve noe nytt…..

Vi startet så tidlig at det såvidt var begynt å lysne. Den blå timen er tussmørket, den magiske timen om morgen og kveld, skillet mellom lyset og mørke.

Det var nemlig helt tilfeldig at vi havnet på nissejakt, noen dager før jul. Jeg har alltid tenkt dype skoger og øde vidder dekket av snø, når jeg har tenkt på Blåfjell. Men det finnes et annet sted, mye nærmere, som heter det samme. Da kjører man på vei 506 mellom Ålgård og Bryne, tar av mot Undheim på Fv 205 og kjører til man ser skiltet Sælandsskogen. Der parkerer man og så finnes det flere turmuligheter. Her er både skog, vann og flere topper, så det er lett å finne en løype som passer uansett fysisk form og tur erfaring.

På veien langs Taksdalsvatnet kommer man inn i en flott skog.

Stien går videre oppover Urådalen langs bekken, som etter alt regnet nesten var en elv. Her kan man finne den nordatlantiske laksen, som om høsten vandrer oppover fra Håelva og inn i småbekker for å gyte.

Det som gjør denne turen og dette store området rundt Sælandsstoppen unikt, er eikeskogen. Her ser man nemlig hvordan det så ut på Jæren for omlag 2000 år siden, da eiketrærne dekket det meste av landskapet. Trærne i Urådalen vokser i ei skikkelig steinrøys eller ur, derav navnet Ur-å. Skogen har et rikt dyre og planteliv, deriblant to forskjellige typer flaggermus og over 50 forskjellige arter fugler. Området er vernet med formål å bevare et spesielt kulturlandskapet, med alt fra lyngheier, myr og trær til dyrket mark. Her har det nemlig bodd mennesker siden bronsealderen og det setter sitt preg. Vakker natur, med en lang og spennende historie, kan man be om mer?

Jeg hadde aldri gått opp på Sælandsfjellet, så det ble en ny tur for meg. Det er en kortere (grunnen til at det ble valgt istedenfor rundturen av han på 7), men tyngre tur siden det var bratt.

Løypa er godt merket, men kan være utfordrende for de med vonde knær. Her er steinete og ulendt å gå, kan være en fordel med staver.

Vi delte på stavene på vei oppover, det var en dryg bakke for enkelte.

Som tidligere nevnt, var jeg ikke klar over at det var en topp som het Blåfjell her. Den er ikke merket fra hovedløypa og jeg har vel aldri vært den som studerer kart med stor iver. Så da vi plutselig kom til et stikryss, etter å ha kjempet oss opp bakkene, var det et enkelt valg. Det var tross alt snart jul, selvfølgelig skulle vi besøke nissene på Blåfjell!!! Plutselig fikk små bein ny energi og han småjogget bortover fjellsiden. Men uansett hvor mye vi lette, dukket ingen nisser opp. Jeg forklarte at de bor INNI fjellet, så vi trampet rundt og lette etter inngangen. Den fant vi heller ikke, så da tok vi lunsj…..

Det blåste friskt på toppen, men vi fant en lun krok bak skiltet.

Pepperkakehuset vi hadde laget dagen før, og som raste sammen før det var ferdig montert, ble perfekt dessert sammen med kaffi og kakao.

Tilbaketuren gikk bratt ned på andre siden, slik at dette ble også en fin rundtur. Vi kunne selvsagt ha gått over til Sælandstoppen også, det var ikke snakk om så mange 100 meter, men det var det ikke stemning for i den kalde vinden. Istedet tok vi raskeste vei nedover. Der havnet vi uti en myr, hvor støvlene til han på 7 forsvant under torven. Så vi var begge våte og skitne etter redningsaksjonen og glade for at det var kort vei til bilen. Men selv om avslutningen var litt dramatisk, var vi begge enige om at det hadde vært en fin tur. Selv om vi ikke traff nissene i Blåfjell…

Turen gir god utsikt utover Jæren, faktisk helt til havet. Andre var forvandlet til en lava gepard (?) og speidet etter byttedyr som han kunne drepe og spise….

» Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær…..»

Med 2 hjul i svingene over Jæren.

Det begynte slik som det ofte gjør, med at vi snakket om de turene vi aldri har tatt. Jeg har alltid hatt lyst, men aldri syklet langs Telemarkskanalen, denne historiske vannveien som ble hugget ut i fjellet for over 100 år siden. Turen er en klassiker, hvor man sykler en vei og tar rutebåt den andre. Vi var to som hadde lyst til det, så plutselig var turen booket og betalt før vi helt fikk tenkt oss om. Og da vi fikk tenkt oss om, var det bare å finne frem syklene og starte å trene. Nå som det nærmer seg, ble vi enige om en testtur for å sjekke utstyr. (For å være ærlig, og det skal man jo, tvang jeg det gjennom for å forberede min gode venninne på hva som kan forventes….)

Turen startet i gårdsrommet og lynkurs i hvordan pakke sykkel.

Min gode venninne har nemlig aldri sovet i telt eller opplevd friluftslivet med sine enkle gleder. Hun er skikkelig sprek og vant med å sykle, men det er forskjell på å ta en to timers treningstur og være ute i naturen i tre dager. Derfor har jeg funnet ut at jo bedre forberedt man er, jo kjekkere blir turen…. Jeg har lært den harde veien at forberedelser er viktig og derfor la vi avgårde med godt pakka sykkelhenger. Vi hadde med telt og alt som trengs for å campe samt lappesaker og pumpe til syklene. Hvorfor vi gadd å dra med det, forstår jeg egentlig ikke, siden ingen av oss kan lappe sykkel. Men det var ihvertfall med…

Første stopp ble en runde i trimparken i Sandvedparken, men som enkelte sa etter 5 minutter: Det er unødvendig å slite seg ut på apparater når man skal sykle hele dagen…

Neste stopp kom ved fossen i Figgjoelva. Jeg var egentlig klar for et bad, men det var litt for mye vann i elva ved badeplassen.

Jeg hadde på forhånd planlagt en rute som ikke var for lang og med en fin kombinasjon av bakker og sletter innover i landet. Jeg hadde til og med sett for meg hvor vi kunne campe og handle mat. Men sånn ble det ikke, fordi det var så varmt og fint vær at det bare MÅTTE bli havet. Ruta ble endret: gjennom Sandvedparken og på sykkelsti langs 505 til Kverneland. Der handlet vi lunsj, selv om enkelte lurte på om det var nødvendig å ta med mat, siden vi ikke skulle være borte så lenge… Eh, ja…mat er halve turen…og man trenger påfyll for å sykle. Enda viktigere er å få inn væske, særlig på slike varme dager.

Turen mellom Kverneland og Bryne går langs Frøylandsvatnet på grusvei. Her veksler man mellom ulik skog samt koselige viker og åpne partier med fin utsikt over vannet.

MIdgardsormen er den flotte broen som ble åpnet i 2016 og knytter Njåskogen sammen med Kleppsiden. Broen var et dugnadsprosjekt for å gjøre Frøylandsvatnet mer tilgjengelig samt å øke bruken av området. Den er 2 meter bred og 230 meter lang. Vi syklet frem og tilbake siden det var første gang i området for enkelte, før vi tok en velfortjent lunsj på Kleppsiden.

Etter Frøylandsvatnet ligger Bryne og vi sykla fort gjennom. Mette var vi og kaffi hadde vi hatt, så det var liksom ingenting å stoppe for her. Nå var vi klar for strand og et bad!! Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt stenger til det ene teltet, så mye for mine gode forberedelser… Løsningen ble å sykle innom min søster, som bor like utenfor Bryne, og finne en stor pinne som kunne brukes til stang. Den ble festet på sykkelen og vi tråkka videre. Det var en fin dag på Jæren, det vil si at det var minimalt med vind. Så kilometerne forsvant raskt under dekka og svetten silte.

Jæren er stort, flatt og lettsyklet. Særlig på en sommerdag uten vind…

Samtidig er Jæren bondeland og det er vanskelig å finne et egnet sted til å sette opp telt. Her er mye gjerder og skilt med «Ingen adgang».

Plutselig passerte vi Orre og Friluftshuset. Det var mye biler og folk på stranden og egentlig litt tidlig å sette opp telt for natten. Så vi fortsatte… Bore ligger nesten rett etter Orre og der ligger en fin liten campingplass hvor jeg har sovet tidligere. Noen mente det bare var en time å trø hjem og at vi derfor kunne gjøre det. Helt uaktuelt, så det ble Bore. Er man på tur, er man på tur. Men telt frista overhode ikke, mest fordi jeg ikke helt forstod hvordan jeg skulle få pinnen til å bli en teltstang. Hjernen fungerer nemlig dårligere når man er sliten og veldig varm. Dessuten var det nesten gratis å leie en liten brakke med 2 senger, kjøleskap og kaffetrakter, samt STOLER å sitte på. Valget var ikke så forferdelig vanskelig….. Etter å ha flytta inn, ble det ENDELIG strandliv….

Jeg elsker strendene på Jæren og et friskt sjøbad.

Da det trakk opp til uvær, var jeg veldig glad at vi skulle sove i hytte og ikke telt….

En viktig del av friluftsliv er enkel matlaging på primus. Middagen bestod av egg, bacon, bønner og brød, alltid en suksess.

Natten var våt, veldig våt. Og det stemte at det bare var en time å sykle hjem fra Bore camping. Vi rakk allikevel å få med oss at bøndene på Jæren ikke bare kjører hevd om våren, men også om sommeren. Det var mildt saget en frisk duft som fulgte oss på turen over Voll og mot Ganddal. Vi fikk sett den gamle steinbroen på Skjæveland og planen var en softis på mitt faste sted. Det ble istedet et brestet ribben og kjappeste veien hjem. Så hva lærte vi og er vi forberedt for Telemarkskanalen? Tja og tja… Vi lærte at å sykle med sykkelsko kan være farlig når man får overbalanse og at det er greit å sjekke at teltstengene er med. Hun som ikke har sovet i telt har fremdeles ikke sovet i telt og bortsett fra det er vi veldig klar for turen. Så krysse jeg fingrene for at vi ikke punkterer….

Jeg fant aldri ut hva Bore strandcamping hadde med Amsterdam å gjøre…?? Men som syklist følte jeg meg spesielt velkommen, siden jeg sykla i Nederland i vår.

På historisk grunn.. Skjævelandsbroen krysser Figgjoelven og stod ferdig bygget i 1853. Broen er 100 meter lang og som en del av Den Vestlandske Hovedvegen, var den Rogalands første bro som ble bygget for kjøretøy.

Tur med «lus på tjærekost».

Nytt turområde for meg og flokken å utforske, Lyefjell. Det ligger mellom Bryne og Ålgård, kort fortalt.

Det er ikke mye som slår en skikkelig søndagstur i fint og kaldt vintervær. Særlig ikke når jeg får med meg to store og en liten på tur. Med nybakte horn og varm kakao i sekken såg jeg frem til en givende dag med kvalitetstid på høyt nivå. Men det er ikke alltid det blir sånn som jeg har sett for meg….

Vi tok den letteste og flateste veien vi fant.

Det var ikke problem å finne parkering ved barnehagen på toppen av Lyefjell. Jeg hadde med turbok og kart fra Turistforeningen, så det skulle ikke stå på utstyret. Vi fant ut at vi skulle gå motsatt vei av turbeskrivelsen, siden planen var å spise nistepakken ved rasteplassen like ved Ulvatjørna. Noen hadde tross alt ikke spist frokost enda og ville helst ha spist ved bilen…..

Det er ikke lett å være 6 år og skulle gå forbi årets første isdekka pytter, bekker og vann….

Det var en kald og flott dag, med rimfrost og is langs stien. Så tempoet ble deretter, det gikk umåtelig seint fremover. Mye venting på han som skulle hoppe på hver isdekka pytt og renne ned hver is rutsjebane han fant. Og det var ganske mange, må jeg si… Det hjalp ikke på at da veien delte seg, så gikk vi feil vei. La det bare være sagt, dette er et område uten særlig merking, med mindre du går der alle andre går. Dvs de som sikkert bor på Lyefjell.

Vi var ikke der vi trodde vi var og ikke der vi hadde planlagt å være. Men det var jammen fint allikevel.

Vi spiste nisten på toppen av en haug, for der var det så mange fine steiner å sitte på. Dessuten var det istapper som enkelte plukket og is å skli på. Vi andre diskuterte om det finnes intelligent liv i verdensrommet og det er egentlig det beste med å gå søndagstur, for sånne samtaler er det sjelden vi har tid til ellers.

Plutselig så fant vi Ulvatjødne allikevel… Men da var det for seint, for maten var allerede spist…

Etter å ha funnet løypa vi egentlig skulle gå, måtte vi jo gå den. Det var ca 5-6 km, lettgått og på grusvei. Men nå gikk det seint. Og her kommer uttrykket «lus på tjærekost» inn. Det finnes nemlig ikke noe som beveger seg tregere enn en 6 åring som vil leke istedetfor å gå. Jeg ser poenget hans, hva er egentlig meningen med å gå så fort som mulig mellom punkt A og punkt B?

Ikke engang klatring over gjerdeklyvere og balansering på plankebroer løftet humøret på enkelte. Han var sliten…

Så når lusa siger bortover tjærekosten, gjelder det å være kreativ. Særlig når du har gått så langt at det er like langt å gå tilbake til bilen enten du snur eller fortsetter å gå. Da er det bare en ting som hjelper, og det er verken lokking med snop eller trusler om at det snart er mørkt. Men å leke eventyr derimot…..

To skyggefigurer på vei over den skumle myra…

Vi rollespilte oss gjennom Rødhette og ulven og det sier seg vel selv hvem som var ulven og hvem som ble spist… Så tok vi de for oss: De tre bukkene Bruse, Pepperkakegutten, Gullhår og bjørnene i skogen og for ikke å glemme De tre små grisene. Glemt var slitne bein, sult og tretthet. Glemt var isen som han allikevel ikke fikk gå på og at det var langt igjen. De fleste fremføringer endte med at jeg ble spist, til stor jubel fra enkelte. Nå var vi to som bevegte oss i lusefart, men fremover ER fremover.

Tenk at det går kyr ute enda… De fikk også være med i eventyrverdenen vår.

Det ble mange og lange pauser for de som ikke gikk som lus på tjærekost.

Det var en fantastisk fin dag, selv om vi datt ut av løypa igjen, siden det ikke var skilt hvor vi egentlig skulle gå Men det spilte ingen rolle, for det var umulig å gå seg vill. Jeg måtte forklare uttrykket «lus på tjærekost» for de under 50, men jeg er usikker på om de forsto helt hva jeg mente. Uansett så kom vi tilbake til bilen og vi var alle enige om at det hadde vært en strålende dag… Særlig lusene var fornøyd med sjokoladen vi fant i sekken i bilen på vei hjem…..

Og langt der framme går de som ikke er lus….

Rundt Orrevatnet på sykkel.

En sykkeltur på Jæren er flatt, flatt og flatt. Utfordringen er vinden, ikke bakker….

Jeg har en gammel sykkelbok som heter Sykkelturer i Sør Rogaland og inspirert av min nyeste investering; elsykkel, dro jeg den frem fra bokhyllen og valgte en tur. Det var en relativ kort tur, 31 km, men jeg glemte å ta med i beregningen vinden og at enkelte i turfølget ikke hadde syklet på to år. Så turen var lang nok for oss. Vi parkerte på Tjøtta, men boka beskrev turen fra Bryne Torg. Det er selvsagt mulig å sykle hjemmefra avhengig av hvor man bor. Vi hadde tatt med mat og drikke, det er ikke så mange muligheter for å kjøpe noe langs løypa. Med friskt mot tråkket vi avsted etter kartet i boken.

Relativt tidlig på turen kommer man inn på den gamle kongevegen over Tinghaug. Det går bratt oppover og da er det kjekt med elsykkel eller man kan alltids gå opp.

På toppen av bakken står en oppslagstavle med informasjon om Tinghaug og Krosshaug. Her er det kjekt å parkere syklene for å gå en runde tilbake i historien.

Videre følges grusvei og sykkelsti til man kommer ut på Rv 44. Ulempen med en 22 år gammel sykkelbok/kart er at veien er helt lagt om. Men vi kom oss over ny og meget trafikkert rundkjøring og inn på rolig vei mot Grude.

Tips til alle som vil ha hest, men ikke har plass, råd eller tid; HEST I FLETTET PIL.

Vi syklet på grusvei forbi Grudevatnet. Det er et naturreservat som er vernet på grunn av sitt særdeles rike fugleliv og er et viktig hekkeområde for trekkfugler.

Videre langs Figgjoelven, til klokkeklang fra Bore kirkes gudstjeneste og over veien før Verdalen i retning Bore stranden.

Det var mange vårtegn på denne strålende fine dagen. Snøklokkene blomstret, vibå jublet og det luktet hevd over hele området. Ubeskrivelig stank, men som bonden sier: dæ lokta pengar…..

Vi var VELDIG klar for en lengre pause da vi kom til Friluftshuset på Orre.

Utsikten fra vårt lunsjsted. Godt med vinduer slik at vi satt i le for vinden.

Å koke egg på stranden hører med til påske.

Meget kulinarisk lunsj eller lek med maten… Egg og kaviar er aldri feil.

Vi tok en kjapp tur ned på Norges lengste sandstrand; Orrestranden. Sand er ikke noe å sykle i (det er faktisk ikke lov heller) samt ifølge boken gikk ikke løypen der.

Vi passert Orre gamle kirke, en hvitkalket steinbygning fra 1200 tallet. Vi gikk ikke innom, men svingte til venstre etter kirken mot Kleppe.

Vi syklet gjennom typisk jærlandskap mellom Horpestadvatnet og Orrevatnet. Iskald motvind gjennom det meste av turen.

Orrevatnet er en grunn innsjø og egentlig veldig stor (særlig når man sykler rundt i motvind og ikke kjører…) Mye fugler her også….

Det ble noen stopp mot slutten for å strekke på bak og bein.

Nok et typisk Jæren syn; vindmølle. Denne var i miniformat iforhold til de vanlige.

Endelig tilbake i tettbygde strøk, Tjøtta City….

Det var en flott dag på sykkel og jeg tror jeg dropper å si noe om hvor lang tid vi brukte. LAAANG tid….Men turen passer for alle og vi syklet stort sett på veier med lite trafikk. Unntaket var ved Orrestranden, det var mange som ville gå tur i det fine været. Vi hadde sjekket vinden på yr.no, men det var helt bortkastet. Ifølge dem var det en dag med lett bris, 2 m/s, men det er mulig at vind oppleves annerledes på flate Jæren. Det var friskt, mildt sagt…og det føltes som motvind uansett hvilken retning vi syklet. Turen er en rundtur og som sagt er dette ekte bølgende landbruksarealer. Så lukten får du med på kjøpet…

Viper over åker og Orrevatnet. Kom liksom ikke nærmere fuglene….

En omvei på Podlest eller Podlestløypa.

Det er god plass å parkere ved Orrehallen. Vi sikret oss plass i skyggen siden påskehandelen var unnagjordt og lå i bilen.

Det er alltid kjekt å finne nye turer å gå og særlig når de ligger et sted hvor jeg ikke er kjent. Jeg trodde faktisk ikke at Podlest var et sted engang, men nå skulle vi vitterlig gå Podlestløypa på Jærens flatland (sitat STF sin turbok). Jeg er vant med å bruke ordet Podlest om det mest jærske jeg kan tenke meg, så det sa seg selv at jeg var spent… Egentlig var vi på Pollestad og Orre, men jeg er usikker på hva som var hva. Bilen ble parkert ved Orre hallen og vi var igang. Rundturen er 8,9 km lang og jeg aner ikke hva som er beregnet tid. Det er mulig å gå den mye raskere, dersom man dropper alle omveiene og tar raskeste vei. Men hva er poenget med det på tur?

Vi startet med å krysse parkeringen og finne merkene. Det blåste friskt og det var lite vår i luften.

Løypen er godt merket og enkel å følge. Den går noe på grusveier, men mest på asfalt.

Slik ser lekeapparatene ut i en barnehage på Podlest/Orre, sau og traktor. Eg lige det, det må jo bare bli bønder av sånt.

Plutselig var vi på vei tilbake mot bilen og alle omveiene begynte….

Nå vet vi hva brukte traktordekk brukes til, lekeapparat for hunder og unger…

Midt ute på en åker lå Degersteinen, en lokal attraksjon (uten at vi fikk med oss hva som var spesielt med den).

3 stk Salte i Salteskogen. Vi følte oss VIRKELIG hjemme her.

Salteskogen har fin grusvei i lysløypa og mange fine og lune steder til å ta pause på. Fantastisk koselig sted og ikke bare på grunn av navnet….

Vi hadde kjeks og kakao i skogen og tok noen ekstra omveier.

Salteskogen består av tett plantet granskog med en lysløype og ca 3 km stier og veier. Her prøver vi oss på en snarvei….

Turen var litt sånn…. na na, going back to my roots, oh yeah…. na, na… Vi prøvde å synge, men det blåste for mye.

Stemningen var til tider veldig høy (og da vi passert sletten bak trærne skremmende lav…)

Lange beine strekninger hvor det viktigste var å unngå å bli roadkill med alle rånerene som blåste forbi. Ikke for det, vi hørte musikken lenge før vi såg bilene….så det var lett å flytte seg.

Typisk Jæren; steingjerder og svære marker. Og en gravemaskin som graver et svært hull midt ute på et jorde uten at vi skjønte hvorfor.

Vi var litt usikre på om det var et fugleskremsel eller for å få bilene til å tro at det var et barn og derfor senke farten. Holdt en knapp på det siste…

Det var en iskald tur med kraftig vind, men det hjalp å se at gåsungene er kommet. Våren er på vei….

Orre kirke passeres helt i slutten av turen.

Det var en kald fornøyelse å gå denne turen. At opplevelsene blir litt preget av vær, humør, utstyr osv… er en kjent sak på tur. Jeg ble nok litt preget av at jeg frøs og at enkelte ikke var helt fornøyde. Mitt lille barn opplyste underveis mot rundkjøringen på Salte at dette var den teiteste turen noensinne og at hun ALDRI skulle gå flere turer med meg. Å gå tur langs hovedveien var helt bortkastet i hennes verden…. Jeg syntes at turen var helt grei, men jeg er veldig glad i Jæren til alle årstider. Selv om akkurat denne turen kan jeg nok ta fra bilvinduet neste gang. Men Salteskogen vil jeg ha flere turer til…..

Jeg MÅTTE bare ta et bilde av denne kjekkasen her… Seriøst, hva brukes en slik bil til?? Vurderer å bytte ut Toyotaen…..

Historiske Tinghaug.

Det er mange grunner til å dra utover Jæren dersom du har lyst til å gå en tur. Det er lettgått, med andre ord er det ikke de lengste og bratteste bakkene. Det er alltid greit å finne parkeringsplass, vi parkerte ved Kåsen Idrettshall, men det er mange muligheter. Det er alltid høyere under himmelen der. Det er nesten alltid friskt og godt, bortsett fra når bøndene kjører hevd. Vi slapp unna, litt for tidlig på året til at våren var kommet. Eller er det våren som er seinere i år?

Vi startet fra parkeringen og gikk i retning Tinghaugen.

Sist jeg dro meg opp Tinghaugbakken, syklet jeg Nordsjørittet. Den føltes ikke så tung idag….

Det er merket en runde som heter Tinghaugrunden. Det er en rundtur på 8,1 km og den er merket med røde T`er i retning mot klokken. Den starter ved Kåsen Idrettshall, men den gikk ikke vi. Min søster bor nesten på Bryne og ble derfor ansett som lokalkjent guide. Hun hadde aldri sett noen røde merker, men hadde funnet en grei løype som hun liker å gå. Det passet meg ypperlig, dilte i hælene på noen som kan veien. Å gå uten å måtte se på et kart eller lete etter røde T`er er lettvint og avslappende.

Det ligger fremdeles litt snø, men våren er nok snart på vei.

Ved parkeringen til Tinghaug står informasjonstavler og det er flere inne på området som forteller den spennende historien.

Tinghaug er det høyeste punktet på låg Jæren og rager 102 meter over havet. Navnet forteller at det har vært et bygdeting her i eldre tider. Jeg er litt usikker på hva som menes med eldre tider, men dersom det er like gammelt som resten av fortidsminnene her, snakker vi om år 450 e.Kr. Etter å ha besteget Tinghaugbakken, som man nok må ha syklet Nordsjørittet for å få et spesielt forhold til, svingte vi inn for å bestige selve toppen Tinghaug.

Toppen av Tinghaug hadde benk og god utsikt. Det blåste dessuten steinkaldt, så vi valgte å finne en annen plass for å spise nisten.

På vei ned fra Tinghaug i retning Krosshaug. Turguiden leder an….

Hele høydedraget med Tinghaug, Krosshaug og Dysjane er rikt på historie og kulturminner. Her er en mengde gravhauger, bauta og andre spor fra forlengs farne tider. Særlig er de rike funnene som er gjort i kvinnegraven på Krosshaug et tegn på at dette har vært et betydningsfullt område både politisk og økonomisk. For ikke å glemme religiøst. Det står et steinkors på stedet hvor graven er, jeg er usikker på om det er like gammelt som graven. Både grav og kors er i en steinrøys, så her må man ta fantasien til hjelp for å kjenne på historien og forestille oss de som har levd her.

Her lå et gammelt gårdstun og flere gravhauger.

Korset på Krosshaug med kvinnegraven foran i bildet.

Videre gikk vi ned fra haugene og fulgte både grusveier og asfaltveier. Vi gikk gjennom gårder og langs marker. Det var god utsikt og mange veier å velge imellom, så jeg var glad jeg hadde med meg noen som kunne veien. Dette er en tur som kan gjøres akkurat så kort eller lang som du bare gidder. Himmelen var høy og solen skinte, så vi gikk.

Høy himmel og god utsikt…. Blir ikke bedre enn det….

På vei nedover mot Frøylansvannet, greit med lokalkjente…. Lite skilt, annet enn gårds og bruksnummer.

Vi gikk den turen min søster pleier å gå. Det var kortere veier tilbake til bilen, men vi hadde fremdeles mer kaffe og kakao igjen, for ikke å glemme en appelsin. Derfor valgte vi å gå ned til Frøylandsvannet og utsikten der gjorde at vi ikke angret på det. For et sted og for en dag….

På vei ned til vannet med utsikt over til Njåskogen. Enkelte spreke ønsket å gå der også, men da sa jeg nei….

En fin liten benk ved vannet hvor vi spiste resten av nisten og nøt solvarmen.

Det ble en fin dag og en fin tur. Jeg fant ut i ettertid at vi hadde gått motsatt retning av merkingen, så det var kanskje grunnen til at vi aldri så noen røde T`er. Eller kanskje vi aldri gikk Tinghaugrunden, men en annen runde. Uansett var det en spennende og lærerik tur, selv om den nok ble lengre enn jeg hadde tenkt. Men med godt selskap, fina veret og flade veien; kem bryr seg????!!!