Langs Kongeveien en vintersdag.

Noe av det fineste med Jæren, er den lange kyststripen som vender ut mot Nordsjøen. Det er i hvert fall min mening, men nå skal det sies at jeg er veldig glad i havet. Enten det er de usedvanlig lange sandstrendene, små og store rullesteiner eller de myke sanddynene, så har området mye å by på. Det er godt tilrettelagt for turgåing, med mange stier og merkede løyper. Man kan faktisk gå nesten sammenhengende langs havet, mellom Sirevåg i sør og helt opp til Tungeneset fyr. Det er en fantastisk tur, enten man går alt i et strekk eller deler det opp i dagsturer. Man kan overnatte i hytter eller fyrboliger underveis, for store deler av kysten er vernet natur. Det betyr at man ikke kan sette opp telt og at det er en del regler på hva som er lov og ikke lov. Langs Jærstrendene finnes et unikt fugl- og planteliv, samt geologiske og historiske minner. Det gjør området ekstra spennende å besøke.

Jeg kjørte hjemmefra før det var lyst og parkerte ved Grødalandstunet. Her er det en stor og gratis parkeringsplass, tilknyttet museet.

Det var en skikkelig kald morgen, med frost og kald trekk. Men jeg hadde kledd meg godt og tok meg selvfølgelig tid til å lese informasjonstavlene som var satt opp.

Turløypene er lette å finne fra parkeringsplassen og det er godt merket i begge retninger.

En av de fineste turene langs kysten er Kongeveien. Dette er en tursti som går mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegard. Turen er ca 8,5 kilometer lang og kan gås hele året. Merk at du enten må ha en bil i hver ende, eller gå samme vei tilbake. Da snakker vi om en ganske lang tur, selv om stigningen totalt ikke er mer enn 118 meter. Eller man kan gjøre som meg og starte sånn omtrent midt på, slik at man tar en liten bit om gangen. Det finnes flere steder å parkere, enten man starter i en ende eller på Grødalandstunet eller ved Obrestad havn. Husk å ta med det du trenger av mat og drikke, det er lite servering å finne underveis. Ellers anbefaler jeg gode og vanntette sko, samt vindtette og varme klær. Været kan best beskrives som skiftende og det er ikke uvanlig at man er innom fire årstider på noen timer.

Turen veksler mellom å følge grusvei og sti nede på stranden. Her oppe går sykkelruten og det er mulig å trille barnevogn en del av veien.

Det var en usedvanlig vakker morgen og det var ikke folksomt noe sted.

Det går sti mellom rullesteinene, så turen må kalles enkel å gå. Man passerer flere gjerdeklyvere og noen steder går det kyr og sau, selv om det er lite på vinteren. Husk båndtvang!

Det finnes en grunn til at veien kalles Kongeveien, her har nemlig folk og fe tråkket avsted i tusenvis av år. Det ligger utallige kulturminner langs stien, fra langt tilbake i tid. Her er gravhauger fra jernalderen, blandet med nyere historie. Navnet Kongeveien stammer fra 1600-tallet, da den daværende kongen beordret de lokale bøndene til å bygge en vei tilpasset hest og kjerre, mellom Ogna og Stavanger. Det ble en meget enkel vei, men på den tiden var man neppe så kresne, siden det var ikke så mange veier i Norge. På 1800-tallet ble det bygget nye veier lengre inni landet og den gamle kystveien sluttet å bli brukt, da jernbanen ble åpnet over Jæren i 1878. Hva som tilhører den opprinnelige Kongeveien er i dag vanskelig å vite, men at man befinner seg på historisk grunn, er helt sikkert.

Jeg krysset en liten elv på bro og det var lett å se at det var ingen varme…

De tre båthusene kalles for Varhaugstøene og er bygget på tradisjonelt vis. Det var vanlig at bøndene kombinerte jordbruk med fiske i små båter, som lett kunne dras opp på stranden. Kysten er værhard her på Jæren, med mye bølger og vind.

Jeg vurderte å sette meg ved båthusene for å spise frokost, men visste fra tidligere turer at det lå et enda vakrere frokoststed lengre fremme.

Jeg har gått turen mange ganger før, både i sørlig og nordlig retning. Allikevel er det en tur man aldri føler man blir ferdig med. Det er alltid noe nytt å se og verken himmel eller hav ser likt ut for hver gang. Dessuten vil valg av årstid ha mye å si, våren og sommeren er nok min favoritt… Men en klar og kald vintermorgen hadde jammen sin sjarm, særlig med en flott soloppgang å beundre. Det var ikke lett å holde varmen, selv om jeg var godt kledd. Terrenget gjør at det er vanskelig å få pulsen opp eller antydning til svette. Jeg hadde bestemt meg for å gå til favorittstedet og enden av Kongeveien, nemlig Varhaug gamle kirkegard. Der visste jeg det var åpent toalett og en benk med fantastisk utsikt. Noen ganger står kirken åpen, men det var en altfor fin dag til å sitte inne.

Endelig kunne jeg se kirkegarden og det passet godt. Mindre hyggelig var det at både doen og kirken var stengt, men man kan vel ikke få alt…

Utsikt fra «benken min». Her er det lett å falle i filosofiske tanker, men uheldigvis hadde jeg andre ting som hastet mer. Man får nemlig appetitt av frisk sjøluft…

Jeg hadde gledet meg til frokost, selv om matpakken så ut som et takras da jeg åpnet den. Hjemmebakt brød, med karrisalat og skinke, varmet kropp og sjel og jeg var glad for at det ikke blåste. Jeg hadde med ekstra klær og holdt varmen hele pausen.

Jeg har helt siden jeg var barn, likt kirkegårder. Det finnes en egen ro og stillhet der, så det er et godt sted for å reflektere over hva vi mennesker egentlig kaver så mye etter. Mye vil ha mer og det er lett å bli blendet av glansbildene vi tror vi trenger for å bli lykkelige. Livet var sikkert enklere før, men neppe lykkeligere. De strevde og sleit, og enten de var skipskaptein eller husstell-lærer, så hviler de nå side om side under torven. Det kan være greit å bli minnet på at den veien går det med oss alle, enten vi vil eller ikke. Jeg brukte litt tid på å rusle mellom gravstøttene og lese navnene og ikke minst alderen, det gjør jeg alltid. Dessuten er det en minnesstein over de ni sjøfolkene som ble skylt i land her, da det russiske skipet Ingermanland forliste utenfor Mandal i 1842. Heldigvis ble 503 av 892 mennesker reddet og skipsvraket sank senere utenfor Varhaug. Forliset er det verste i Norge i fredstid og det er vanskelig å tenke seg til, når jeg skuet over det rolige havet.

Kapellet som står her nå, ble bygget i 1905, men det antas at det har stått kirker her siden kristendommen kom til Norge. den først man kjenner til ble bygd i 1328, så kom det ny både i 1627 og 1828. Det er en original informasjonstavle for turister, det kan jeg like….

Kysten utenfor Jæren er åpent hav og har ofte sterke strømmer. Den har fra gammelt av blitt regnet som en av de farligste i Norge, siden strendene ikke skjermes av skjærgård. Mange skip har forlist her opp gjennom årene.

Jeg tok meg god tid på tilbaketuren til å studere alle detaljer på sjøhusene jeg passerte.

Dessuten virket landskapet helt annerledes når det lå badet i morgensol og det kan man ikke bare gå forbi.

Jeg brukte nesten dobbel så lang tid på tilbaketuren, mest fordi solen varmet godt og jeg ikke trengte gå så fort for å holde temperaturen oppe. Dessuten fikk jeg følge av en hyggelig gårdshund og jeg ble nesten bekymret for at den kom til å bli med meg helt hjem… Men det gjorde den ikke, gårdshunder på Jæren vet hvor de hører hjemme. Jeg gikk en stund å lurte på om jeg skulle fortsette nordover, slik at jeg kunne besøke Obrestad fyr. Men jeg endte med å heller bruke tiden på Grødaland, selv om gardsanlegget fremdeles var stengt. Det er ulempen med å gå denne turen på vinterstid, det meste av bekvemmeligheter som en turgåer/turist vil få bruk for, er stengt. Men det synes jeg også er den eneste ulempen, for det er ikke mye som er vakrere enn Jærkysten en vintermorgen…

Det hadde slett ikke vært langt å få med både fyret, samt gå videre til Hå gamle prestegard. Men det ble ikke sånn…

Det var mye å få med seg, selv om det var stengt. Billigere ble det også, siden jeg slapp å betale for å gå inn.

Dersom du fremdeles er usikker på hvor Kongeveien går, her har du kart til turen.

Kyst-pilegrimsleia, del 1: Egersund – Hå gamle prestegard.

Det finnes mange forskjellige grunner for å legge ut på pilegrimsvandring og ikke trenger man å dra så langt heller. Norge har flere veier, som alle leder til Olav den helliges gravkirke i Nidarosdomen. Den nyeste, men samtidig eldste, sies å være kystleia. Den var Nord-vegen, som gav navn til Norge. Leia ble offisielt åpnet i 2018 og er ikke en fottur fra A til B. Her er 26 nøkkelsteder, som ligger mellom Egersund og Trondheim. Man kan gå, sykle eller ta offentlig transport, og man kan dele turen opp etter eget ønske.

Turen startet hjemme i gårdsrommet mitt, med sjekk av utstyr og pumping av dekk.

Turen gjennom Sandvedparken var en fryd.

Vi tok oss tilrette utforbi klubbhuset og vurderte å låne klubbnavnet, for å kalle pilgrimsturen vår «Holy Riders ride again». Det ble med tanken.

Turen langs Frøylandsvannet gikk som en lek, med flat vei og medvind.

Jeg kjøpte pilegrims pass, da jeg syklet forbi Hå gamle prestegard på en annen tur. Og har man først kjøpt pass, må man jo ta turen… Jeg lokket med meg Sørlendingen, som ikke har rørt sykkelen, siden vi syklet langs Telemarkskanalen fra Ulefoss til Dalen, for nesten 3 år siden. Været som var meldt lovet bra, men sterk vind. Men det blåser ALLTID på Jæren, så det brydde jeg meg ikke noe om. Dessuten handler pilegrimsvandring mer om den indre reise enn ytre, samt at veien blir til mens man går/sykler… Da er jo vær, utstyr og fysisk form bare bagateller….

Vi hadde en lengre stopp ved dagsturhytten Frøya, som ligger like ved Ormen Lange, broen over til Njåskogen.

På Bryne var det god gang, med festival og yrende folkeliv i gågata.

Hva spiser man til lunsj, midt i Norges matfat Jæren? Selvsagt POTET.. Bakt, sådan, med mye digg tilbehør. Noen var redde for å treffe kjentfolk, eller var det for å holde varmen i den kalde nordavinden?

Jærbanen tok både oss og syklene helt til Eigersund.

Det ble endel endringer allerede før vi dro, men det tok vi med godt humør. Da Jærbanen hadde buss for tog mellom Sandnes og Bryne, syklet vi like godt første etappen. Det er en aldeles nydelig tur, på gode sykkelveier. Hytte var bestilt i Egersund og vi hadde god tid. Så det ble mange stopp, hvor vi traff hyggelige mennesker å prate med. Da turveien var stengt for vedlikehold, ble syklene våre galant båret over trærne, av snille og sterke menn. Sånt kan me like…

Vi hadde leid hytte på Steinsnes campingplass og det anbefales varmt. Gratis vafler ved ankomst, stempel i passet og ny og flott hytte. Jo takk, kommer gjerne innom en annen gang…

Med bobler i plastglass, maiskolber, stekt scampi og brød, var det rene gourmetmaten.

I Rogaland finner man 5 av nøkkelstedene og det første av disse, er Egersund kirke. Fra gammelt av het det Eikundarsund, sundet mellom fastlandet og Eigerøy. Her sier sagafortellingene at Olav den hellige ofte lå med flåten sin. Kysten utforbi Jæren er stormfull, men her er en trygg havn, da som nå. Egersund fikk ikke status som by før 1798, men allerede i førkristen tid, var stedet kirken står på, kjent som Heidningholmen. Jeg var fasinert over den historiske bakgrunnen, som jeg ikke kjente til. Egersund har liksom alltid vært Julebyen, gjenbrukbutikk, frityrstekt fisk og «okka by, okka jente». Men her er uendelig mye mer, slik vi alle er så mye mer enn utsiden som møter verden.

Det var ikke mye liv i havna, en tidlig søndag morgen. Vanligvis er det travelt, både på land og til vanns.

Hvert nøkkelsted har sitt eget unike stempel, som man stempler i passet. For å få Olavsbrev, som er en bekreftelse på gjennomført pilegrimsreise, trengs 6 stempel. God motivasjon…

Det ble ingen lang stopp ved kirken, alt var stengt og stempel hadde vi allerede sikret oss på campingen.

Etter å ha hatt en offisiell åpning av pilegrimsreisen vår ved kirken, tråkket vi ut av byen. Planen var å sykle opp til de neste to stedene. Det ble en flott tur langs den gamle Jærbanen, men da vi kom til den vestlandske hovedveien, møtte vi nordavinden. Den reiv godt og skyene samlet seg over oss og truet med regn. Det sies at naturen over fjellene sør for Ogna, er skapt i Guds vrede, og akkurat da var jeg faktisk litt enig. Bakkene kjentes brattere og lengre enn noensinne.

Hei, hei, hei… Langs sjøen og jernbanelinjen var stemningen fortsatt høy.

Men så er det også usedvanlig vakkert mellom Egersund og Hellvik

Her gikk den gamle jernbanelinjen, men nå er det kun åpent for myke trafikanter.

Ved Maurholen gamle stasjon kokte vi kaffe og spiste medbrakt kake. Her er toalett og mulighet for å fylle vann.

Det er merket en alternativ løype, fra Hellvik stasjon til den vestlandske hovedveien, som går i terreng. Men når man sykler, følger man Nordsjøruta.

Vi var nå kommet til stadiet, hvor vi gikk opp alle bakkene, de såkalte «Hestadreperne». Navnet stammer fra den gang, da posten ble fraktet med hest, som sleit med de bratteste bakkene. Kjenner følelsen!!

Utsikt mot Hegrestad og en velfortjent pause for oss.

Naturen var ikke mindre vakker under Guds vrede..

På Ogna ble det lunsj på bensinstasjonen og vi ble enige om at det var ingen vits i å slite seg ut i motvind. Så vi tok toget til Nærbø, og tok korteste vei Google Maps kunne gi oss, ut til kysten. Her på flateste bondelandet var det ingenting som stoppet vinden, og det ble noen seige kilometer ut til Obrestad fyr. Sørlendingen måtte rett og slett ta på både hansker og lue. På Obrestad er en åpen dør, inn til Stille rom, i foten av tårnet. Her fant vi stempel og hvilte både bak og bein på gamle kirkebenker.

Det var bokstavlig talt et stille rom, da vi gikk inn og stengte døren for vinden.

Obrestad fyr er et levende fyrmuseum, hvor man kan leie overnatting. Fyret ble bygget i 1873 og er i solid granitt. Det trengs, når vinterstormene slår inn, er Jærkysten en av Europas farligste kyststrekninger.

Men Hå gamle prestegard ventet på oss, så vi tok et raskt besøk der også. Kafeen fristet med mye godt, men vi var fortsatt kalde og mette etter Ogna. Vi orka heller ikke se utstillingen eller gravfeltet, mest fordi både fyret og prestegarden er steder vi har besøkt utallige ganger før. Så det ble stempel og bånn gass tilbake til togstasjonen. Det ble tog til Bryne og buss for tog videre til Sandnes. Så var det en kort trøtur hjem og en kort refleksjon over turen. Men det tar jeg en annen gang….

Man vet det er kraftig vind, når man må stå og trø i nedoverbakke.

Det er både kunst og kultur på Hå gamle prestegard, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Og ja, akkurat den setningen rappa jeg fra turguiden «Kyst-pilegrimsleia fra Egersund til Trondheim», som selges i museumsbutikken her.

Da er jeg igang med turen og målet er å besøke alle 26 nøkkelsteder i løpet av 2022. Eller neste år eller året etter det… Inshallah..

Nordsjøruta – vårens vakreste eventyr…

Jeg tror ikke jeg overdriver, når jeg sier at sykkelturen mellom Sandnes og Egersund, er en skikkelig godbit. Turen over Jæren er lettsyklet og flatt, gjennom kulturlandskap og langs havet. Den er lett å organisere, her er både overnattingsmuligheter og kort vei til mat. Listen over severdigheter er lang og variert, så selv om mange sykler turen som en dagstur, anbefaler jeg god tid. Helst SKIKKELIG god tid…

Sandnes liker å kalle seg Norges sykkelby, men en tur gjennom sentrum i fredagstrafikken, er for spesielt interesserte.

Jæren er jordbruksland og det finnes alltid et gardsutsalg langs veien.

Lefse og kortreist eplemost ble betalt med vipps og dyttet i allerede fulle sykkelvesker.

Etter at Figgjoelven var passert, var vi ordentlig «på bondeandet». I love it…

Turen hadde vært planlagt i lengre tid og jeg hadde gledet meg til å vise frem indrefileten av Rogaland. Min gode venninne er BYAS, dvs fra STAVANGER, og lite kjent med ruta. Jeg har syklet opp og ned mange ganger, både på dagstur og med overnatting. Løypa vi hadde planlagt er omtrent 9-10 mil og absolutt overkommelig på en helg. Planen var å sykle ned og ta toget hjem, noe som visstnok er mest praktisk i forhold til vindretningen. På flate Jæren kan det blåse godt og motvind kan gjøre turen skikkelig utrivelig.

På Bore Strandcamping fikk vi leid en hyggelig liten hytte. Her var støm til syklene, så fikk det heller være at det var et stykke til do og kokemuligheter…

Det viktigste var kort vei til stranden, hvor vi hadde kveldstur for å se på solnedgangen.

Ingenting slår kaffi på sengå en sløv lørdagsmorgen…

Men vi var tross alt på sykkeltur og mer enn villige til å dele veien med alle de andre. Men det var jammen ikke folksomt…

Friluftshuset på Orre hadde dusj, do og informasjon, ellers stengte dører.

Det ble en lengre stopp ved Orre gamle kirke. Den stammer opprinnelig fra midten av 1200 tallet og er verdt et besøk.

Kirken er plassert ved Orreelven og like ved kan man se de typiske Jærhusene.

Turen vår startet utforbi Maxi på Sandnes og vi kom begge rett fra jobb. Derfor ble det kjappeste veien ut til campingen, selv om det fineste hadde vært å sykle langs Solastranden og sørover. Nordsjøruta er merket som Nasjonal sykkelrute 1, og går fra Kristiansand til Bergen. Den er en del av verdens lengste skiltede sykkeltur, 6000 kilometer gjennom 7 land. Så her er det bare å trø på, dersom man har tid og anledning…

Det er ikke mye som stopper vinden her. Heldigvis hadde vi medvind og sol…

For å komme til Hå gamle prestegård, må man krysse hengebroen. Rett og slett litt skummelt, men det gikk veldig bra. Kunsten er å gå seint og ikke se ned…

.. mens andre slapp løs sitt indre barn. Hå gamle prestegård handler om kunst og kultur, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Her er utstillinger, konserter og kafé samt et godt utgangspunkt for dagsturer langs kysten.

Turen ut til Bore var akkurat passe, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde bestilt hytte på forhånd, litt luksus må man unne seg som rekovalensens etter covid-19. Etter taco middag og solnedgang, var det bare å flate ut i sengene. Det var ikke mye liv på campingen, litt tidlig på året for alle surfere, som vanligvis hygger seg her.

Turen fra Hå gamle prestegård til Obrestad fyr går over særpreget rullesteinsstrand. Vi tok bilveien med syklene…

Det er mulig å overnatte på fyret og her er også kafé. Men da vi kom, var alt stengt, utenom stille-rommet. Her kan de som går kyst-pilegrimsvandringen, stemple kortet og hvile seg.

Det er travelt å være turist langs kysten, her ligger severdighetene tett. Neste stopp var Grødelandstunet, et museum med hus fra 1700-1800 tallet. Her kan man se hvordan livet var på en typisk kystgard i gamle dager.

Vi syklet mest mulig vekke fra hovedveien og mye på grus. Fint lødde steingjerder omkranset åker og eng, samt vitnet om de driftige bøndene her på Jæren.

På Kongeveien har folk og fe ferdes i tusenvis av år, sies det. Her ligger gravrøyser og vrakrester, himmelen er høy og havet vidt. Og vi syklet helt i strandkanten.

Neste morgen var syklene fulladet og vi tråkket lystig avsted. Målet var Ogna, hvor vi satset på å få leid hytte. Det er 2 campingplasser i området, så det var ikke et problem. Dagen var flott, selv om jeg punkterte på Vigrestad. Med aktiv pumping greide vi å komme til hytta og her kommer dagens beste tips: kjøp med kvikkfix til dekk… Jeg hadde en sprayflaske kjøpt på Biltema og den reddet resten av turen. Hvem trenger å kunne lappe sykkel når det finnes slike kjappe løsninger??!! Vi feiret med rømmegrøt, fenalår og rødvin, men det ble tidlig kveld… Man blir trett av en hel dag ute i Guds frie natur….

Rosinen i pølsa på turen, er Varhaug gamle kirkegård. Den kan ikke beskrives, men må oppleves…

I kapellet er det kommet ny altertavle, malt av kunstneren Storm Juliussen. Vakker…

Og morgenkaffen ble tatt på en av Norges vakreste strender, Brusand, rett ved hytta.

Veien videre var ikke mindre spektakulær og vi syklet i stum beundring over naturen.

Feriefølelsen kom da jeg hadde «second breakfast» på bensinstasjonen i Ogna sentrum. Etterpå var jeg klar for fjellene!

Den siste dagen var vi meget klar for sjarmøretappen, langs den vestlandske hovedveien fra Ogna til Hellvik. Herfra er det laget tursti videre langs den gamle jernbanelinjen, helt inn til Eigersund. Min eneste bekymring, var om godstoffet jeg hadde sprøytet inn i bakdekket, holdt helt frem. Det var såvidt jeg torde sette baken ned på setet, men jammen fungerte det bra…. At Egersund hadde vårslepp på adskillig kraftigere to-hjulinger, hadde vi ikke fått med oss. Så det ble en verdig avslutning på turen vår!!

Den vestlandske hovedveien starter ved Hølland bro og var den første veien i Rogaland beregnet på hjul.

Det ble en god pause ved dagsturhytten Tvitjørn. Utsikten var upåklagelig og turistene (oss) knipset ivrig.

Det er satt opp mange informasjonsskilt og jeg tror vi leste alle…

Dessuten er det mange bratte bakker opp og bratte bakker ned, og vi gikk de fleste. Opp for å spare strøm og ned for ikke å skli på den løse grusen. Dessuten hadde vi allverdens med tid.

Og plutselig var vi ved starten av den gamle jernbanelinjen.

Det ble lunsjbuffet på en rasteplass ved et vann og maten smakte fortreffelig.

Det var mye å se og oppleve denne etappen også. Jeg lekte tog og tråkket avsted, mens jeg tutet inni meg.

Vi syklet tett på Jærbanen og såg flere tog som suste forbi.

Bygatene i Egersund var skikkelig livlige og det var omtrent like mye folk som på 17 mai. Jeg vurderte å bytte ut trøkamelen, med en sprekere og motorisert stålhingst.

Vi hadde grudd oss til å ta syklene på toget, det virka stress. Men snakk om god opplevelse og FOR EN SERVICE. Vi suste over Jæren med store smil i ansiktet….

På tur langs Jærkysten- fra Brusand til Bore.

Jeg var ikke vanskelig å be da min gode venninne Ingvill spurte om vi skulle gå på tur sammen. Hun er vanligvis å finne i Nepal, hvor hun vandrer de høye fjellene med turister som vil på tur. Her på Jæren var jeg den lokalkjente, siden jeg tidligere har gått fra Hellvik til Vigdel med telt og full oppakning. Dessuten er strendene langs kysten blant favoritt turene jeg velger, når jeg trenger å komme ut for å lufte meg litt.

Stort lettere enn dette blir det ikke, med full sekk og lokaltoget til Brusand.

Nå pakket jeg sekken og gledet meg veldig til å legge avsted. Forrige gang slepte jeg på en blytung sekk, noe som gjorde at jeg måtte avbryte turen og gå den i en to-gang. Klok av skade, var jeg MEGET nøye med hva jeg stappet i sekken og jeg veide den inn til ca 17 kilo. Det innebar telt, sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, mat og drikke. Fra forrige gang visste jeg at det er vanskelig å finne drikkevann langs kysten, derfor er det ikke lett å unngå for tung sekk. Men dette kjentes greit ut.

Det første vi gjorde da vi fikk sand under føttene, var å ta en pause. Ingvill hadde kaffe på termos og det var MYE å snakke om.. Vi har vært venner i over 30 år, men bor på forskjellig kant av landet, så oppdatering er viktig….

En ilsint hoggorm, som freste da jeg vill ha bilde av den.

Kysten utenfor Jæren ble tidlig ansett for å være en av de farligste strekningene i hele Europa, så det kreves mot og kunnskap for å legge ut med båt her. Og det finnes mange historier om skipsforlis, havsnød og vrakauksjoner; både sanne og «skrøner».

Det fine med å gå langs kysten, er at det er flatt. Her har man god utsikt i alle retninger og det er ingen høye fjell eller skoger som stenger for utsikten. Men da har man heller ingenting som tar av for vinden og det blåste kvast. Det er sjelden man går tur på Jæren uten vind, så det var helt greit. Vi hadde sol og fint vær, derfor gikk det fint. Det er verre når regnet pisker og temperaturen synker mot 0, da kan det være surt langs havet. Men det er relativt lite nedbør her ute, i forhold til Jær-bygdene lengre inne i landet. Men himmelen er høy og sammen med skyene skapes det spesielle lyset, som har gitt inspirasjon til både malere og diktere opp gjennom tidene.

Det har bodd mennesker på Jærkysten (antar arkologene) så langt som 11-12 000 år tilbake i tid. Disse sjøhusene er nok ikke fullt så gamle, der de står på Holmestø.

Det er mye stein og de driftige bøndene stabler steingjerder i alle retninger. Heldigvis er løypen tilrettelagt med gjerdeklyvere, MANGE gjerdeklyvere….

Det meste av turen går nær sjøen, men etter Kvassheim fyr må man en tur opp på Rv 44. Langt der fremme er veien og der går man så langt ut i grøften man klarer, for her kjører bilene fort….

Deler av turen er merket, men ellers anbefaler jeg å studere STF sin årbok fra 2004: «På tur langs Jærkysten». Her er kysten beskrevet med kart, fra Tungeneset til Ogna.

Dette er ikke turen for deg som er redd kyr, stuter eller ungdyr. Det er mildt sagt mange av dem og de er av natur meget nysgjerrige dyr. Av en eller annen grunn ble jeg sendt først inn i bølingene, det kan være fordi jeg har for mange år siden jobbet som avløyser på gard. Eller fordi Ingvill bevisst hadde på seg en rød jakke og alle vet jo hva det gjør med sinte okser… Så jeg gikk først og ryddet vei. Vi traff ingen farlige dyr, men så oppsøkte vi ikke flokkene heller. Det var både okser og kyr med kalv, så det stod flere steder advarende skilt. Verre var det når flokken gresset midt på stien, da var det bare å måke vei. Og enkelte steder gikk vi i lang, lang rekke, med en hel hale av kyr bak oss.

De hadde en tendens til å stå midt på stien….

Varhaug gamle kirkegård et et fantastisk sted. Her har det stått kirke siden 1300 tallet, men nå er bare kirkegården og et lite gravkapell igjen.

Den gamle Kongeveien er merket med blå påler, er ca 1 mil lang og går fra Kvassheim fyr til Hå gamle prestegård.

Den første dagen gikk fort og snart gikk det mot kveld. Teltplass ble første og beste flate slette, hvor det ikke gikk kuer. Det var jammen ikke lett å finne… Dessuten blåste det fortsatt friskt og det var ingen enkel sak å sette opp telt. Særlig Ingvill var overrasket over at teltet, som hadde overlevd storm i Himalaya, nå knelte for vindkastene på Jæren. Det var jammen ikke enkelt, men begge teltene stod som noenlunde gjennom natten. Og heldigvis roet vinden seg til neste morgen, så vi våknet friske og uthvilt til en ny dag. Nå var det mer rullestein strender, flere gravrøyser, nye sjøfugler og de utallige blomstene å utforske.

Middagsmenyen for turen var meget enkel: pølser og øl. Det er første gang noensinne at jeg har tatt med øl i en sekk som jeg må bære selv: 2 øl = 1 kilo. Det blir nok ikke en vane, selv om måltidet smakte fortreffelig….

Det er mye og variert natur langs kysten.

Vi gikk i et jevnt, men rolig tempo. Det ble mange pauser i løpet av dagen, det var ingen grunn til hastverk. Begge likte å ta bilde og jeg hadde kopiert opp noen sider fra turboken (den veier nemlig MYE) som jeg leste høyt ettersom vi passerte de berømte stedene. Her var både gravplasser fra før-kristen og kristen tid, Grødaland bygdetun med sine spesielle jærhus(som vi ikke gikk opp for å se på), nausttufter og ikke minst 1000 års plassen til Hå kommune ved Obrestad havn. Der leste vi høyt alle diktene som var skrevet i stein. Her var alt fra Arne Garborg til Tor Obrestad, hvor sistnevnte sa at: «Vi er frå havet. Vinden er det einaste vi har…» Det kan nok stemme det, selv om det blåste mye mindre idag. Vi spiste lunsj og kokte kaffe ved Obrestad fyr, etter å ha karret oss opp den bratte skrenten som omgir bygningene. Dette er et av de mest fotograferte landskapene i Rogaland, formet av bølger for noen tusen år tilbake i tid.

Det er god utsikt fra 1000 års stedet, både mot Obrestad havn og fyret. Ingvill mente at strekningen vi hadde gått var akkurat som Irland; de grønne, rullende åsene.

Det er en liten omvei, men absolutt verd turen opp til fyret. Her er det mulig å bestille overnatting, besøke fyrmuseum eller ta litt tid i «stillerommet». Fyret åpnet i 1873 og ble automatisert i 1991.

Fyret er vernet som kulturminne og drives i dag av Hå gamle prestegård.

Den gamle prestegården er nå et høyst oppegående senter for kunst og kultur. Her arrangeres ulike utstillinger, konserter, utleie av lokaler, salg av kunst og kafe. Det ble en lang stopp der også.

Håelven er en av de beste lakseelvene i Norge og var grunnen til at turister på 1800 tallet begynte å finne veien til Hå. Elven krysses på hengebro og har fin utsikt.

Det høres kanskje lett ut å gå tur på stranden, i motsetning til fjellet. Men det er tungt å gå i sand, det er nesten som om beina veier dobbelt så mye. Så da klokken gikk mot kveld, var det å se seg om etter en ny teltplass. Ved Skeiebukten fant vi et lite område ved stranden, midt mellom driftige bønder i full sving med traktoren og hissige fugler som forsvarte reirene sine. Det fristet med et bad, men vannet var grumsete og skittent. Istedet ble det nok en middag med pølser og øl, før det ble tidlig kveld i soveposen. Man blir jammen trett av all den friske sjøluften…

Det er alltid mulig å finne sin egen lille private strand. Her likte jeg meg godt, dette er nemlig **Salte**bukta…

Noen brukte tiden til å meditere, mens andre utforsket omgivelsene.

Jæren er Rogalands viktigste jordbruksområde og ofte går turløypen langs dyrket mark eller over utmark. Følg alltid merket sti, respekter skiltene og ta med alt søppel, slik at vi kan beholde velviljen fra bøndene og ta vare på dette fantastiske området.

Det var ikke folksomt langs strendene, noe som kan skyldes at det var en ukedag og at været ikke akkurat innbød til bading og soling.

Orreelven lar seg ikke krysse uten å bli våt, så da må man opp på hovedveien og bruke broen. Men det er bare fint, da får man sett den fine lille steinkirken fra midten av 1200 tallet. Det hadde gjort seg med et strøk maling, men det er bare bagateller…

Vi kom ikke så langt som vi hadde tenkt, for målet var egentlig Solastranden. Men tiden går fort og vi gikk kanskje litt sein, så da vi kom til Bore, var det bare å innse at vi var kommet til veis ende. Men det var helt greit. Strendene videre nordover kan gås en annen gang og skyssen vår stod allerede klar og ventet på parkeringsplassen. Det hadde vært noen fine dager og vi var godt fornøyd. Så dersom du har lyst å gå en annerledes fottur, anbefaler jeg Jærkysten. Det er lett tilgjengelig med offentlig transport og det finnes mange gratis parkeringsplasser, slik at du kan gå kort eller langt. Pakk lett og husk mye drikke. Så er det bare å nyte den åpne utsikten, det skiftende været og stillheten.