Nordsjøruta – vårens vakreste eventyr…

Jeg tror ikke jeg overdriver, når jeg sier at sykkelturen mellom Sandnes og Egersund, er en skikkelig godbit. Turen over Jæren er lettsyklet og flatt, gjennom kulturlandskap og langs havet. Den er lett å organisere, her er både overnattingsmuligheter og kort vei til mat. Listen over severdigheter er lang og variert, så selv om mange sykler turen som en dagstur, anbefaler jeg god tid. Helst SKIKKELIG god tid…

Sandnes liker å kalle seg Norges sykkelby, men en tur gjennom sentrum i fredagstrafikken, er for spesielt interesserte.
Jæren er jordbruksland og det finnes alltid et gardsutsalg langs veien.
Lefse og kortreist eplemost ble betalt med vipps og dyttet i allerede fulle sykkelvesker.
Etter at Figgjoelven var passert, var vi ordentlig «på bondeandet». I love it…

Turen hadde vært planlagt i lengre tid og jeg hadde gledet meg til å vise frem indrefileten av Rogaland. Min gode venninne er BYAS, dvs fra STAVANGER, og lite kjent med ruta. Jeg har syklet opp og ned mange ganger, både på dagstur og med overnatting. Løypa vi hadde planlagt er omtrent 9-10 mil og absolutt overkommelig på en helg. Planen var å sykle ned og ta toget hjem, noe som visstnok er mest praktisk i forhold til vindretningen. På flate Jæren kan det blåse godt og motvind kan gjøre turen skikkelig utrivelig.

På Bore Strandcamping fikk vi leid en hyggelig liten hytte. Her var støm til syklene, så fikk det heller være at det var et stykke til do og kokemuligheter…
Det viktigste var kort vei til stranden, hvor vi hadde kveldstur for å se på solnedgangen.
Ingenting slår kaffi på sengå en sløv lørdagsmorgen…
Men vi var tross alt på sykkeltur og mer enn villige til å dele veien med alle de andre. Men det var jammen ikke folksomt…
Friluftshuset på Orre hadde dusj, do og informasjon, ellers stengte dører.
Det ble en lengre stopp ved Orre gamle kirke. Den stammer opprinnelig fra midten av 1200 tallet og er verdt et besøk.
Kirken er plassert ved Orreelven og like ved kan man se de typiske Jærhusene.

Turen vår startet utforbi Maxi på Sandnes og vi kom begge rett fra jobb. Derfor ble det kjappeste veien ut til campingen, selv om det fineste hadde vært å sykle langs Solastranden og sørover. Nordsjøruta er merket som Nasjonal sykkelrute 1, og går fra Kristiansand til Bergen. Den er en del av verdens lengste skiltede sykkeltur, 6000 kilometer gjennom 7 land. Så her er det bare å trø på, dersom man har tid og anledning…

Det er ikke mye som stopper vinden her. Heldigvis hadde vi medvind og sol…
For å komme til Hå gamle prestegård, må man krysse hengebroen. Rett og slett litt skummelt, men det gikk veldig bra. Kunsten er å gå seint og ikke se ned…
Noen hygget seg med eplemost…
.. mens andre slapp løs sitt indre barn. Hå gamle prestegård handler om kunst og kultur, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Her er utstillinger, konserter og kafé samt et godt utgangspunkt for dagsturer langs kysten.

Turen ut til Bore var akkurat passe, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde bestilt hytte på forhånd, litt luksus må man unne seg som rekovalensens etter covid-19. Etter taco middag og solnedgang, var det bare å flate ut i sengene. Det var ikke mye liv på campingen, litt tidlig på året for alle surfere, som vanligvis hygger seg her.

Turen fra Hå gamle prestegård til Obrestad fyr går over særpreget rullesteinsstrand. Vi tok bilveien med syklene…
Det er mulig å overnatte på fyret og her er også kafé. Men da vi kom, var alt stengt, utenom stille-rommet. Her kan de som går kyst-pilegrimsvandringen, stemple kortet og hvile seg.
Det er travelt å være turist langs kysten, her ligger severdighetene tett. Neste stopp var Grødelandstunet, et museum med hus fra 1700-1800 tallet. Her kan man se hvordan livet var på en typisk kystgard i gamle dager.
Vi syklet mest mulig vekke fra hovedveien og mye på grus. Fint lødde steingjerder omkranset åker og eng, samt vitnet om de driftige bøndene her på Jæren.
På Kongeveien har folk og fe ferdes i tusenvis av år, sies det. Her ligger gravrøyser og vrakrester, himmelen er høy og havet vidt. Og vi syklet helt i strandkanten.

Neste morgen var syklene fulladet og vi tråkket lystig avsted. Målet var Ogna, hvor vi satset på å få leid hytte. Det er 2 campingplasser i området, så det var ikke et problem. Dagen var flott, selv om jeg punkterte på Vigrestad. Med aktiv pumping greide vi å komme til hytta og her kommer dagens beste tips: kjøp med kvikkfix til dekk… Jeg hadde en sprayflaske kjøpt på Biltema og den reddet resten av turen. Hvem trenger å kunne lappe sykkel når det finnes slike kjappe løsninger??!! Vi feiret med rømmegrøt, fenalår og rødvin, men det ble tidlig kveld… Man blir trett av en hel dag ute i Guds frie natur….

Rosinen i pølsa på turen, er Varhaug gamle kirkegård. Den kan ikke beskrives, men må oppleves…
I kapellet er det kommet ny altertavle, malt av kunstneren Storm Juliussen. Vakker…
Det gode liv på Ogna Camping…
Og morgenkaffen ble tatt på en av Norges vakreste strender, Brusand, rett ved hytta.
Veien videre var ikke mindre spektakulær og vi syklet i stum beundring over naturen.
Feriefølelsen kom da jeg hadde «second breakfast» på bensinstasjonen i Ogna sentrum. Etterpå var jeg klar for fjellene!

Den siste dagen var vi meget klar for sjarmøretappen, langs den vestlandske hovedveien fra Ogna til Hellvik. Herfra er det laget tursti videre langs den gamle jernbanelinjen, helt inn til Eigersund. Min eneste bekymring, var om godstoffet jeg hadde sprøytet inn i bakdekket, holdt helt frem. Det var såvidt jeg torde sette baken ned på setet, men jammen fungerte det bra…. At Egersund hadde vårslepp på adskillig kraftigere to-hjulinger, hadde vi ikke fått med oss. Så det ble en verdig avslutning på turen vår!!

Den vestlandske hovedveien starter ved Hølland bro og var den første veien i Rogaland beregnet på hjul.
Det ble en god pause ved dagsturhytten Tvitjørn. Utsikten var upåklagelig og turistene (oss) knipset ivrig.
Det er satt opp mange informasjonsskilt og jeg tror vi leste alle…
Dessuten er det mange bratte bakker opp og bratte bakker ned, og vi gikk de fleste. Opp for å spare strøm og ned for ikke å skli på den løse grusen. Dessuten hadde vi allverdens med tid.
Og plutselig var vi ved starten av den gamle jernbanelinjen.
Det ble lunsjbuffet på en rasteplass ved et vann og maten smakte fortreffelig.
Det var mye å se og oppleve denne etappen også. Jeg lekte tog og tråkket avsted, mens jeg tutet inni meg.
Vi syklet tett på Jærbanen og såg flere tog som suste forbi.
Her kunne vi se turen vår i detalj.
Bygatene i Egersund var skikkelig livlige og det var omtrent like mye folk som på 17 mai. Jeg vurderte å bytte ut trøkamelen, med en sprekere og motorisert stålhingst.
Vi hadde grudd oss til å ta syklene på toget, det virka stress. Men snakk om god opplevelse og FOR EN SERVICE. Vi suste over Jæren med store smil i ansiktet….

På tur langs Jærkysten- fra Brusand til Bore.

Jeg var ikke vanskelig å be da min gode venninne Ingvill spurte om vi skulle gå på tur sammen. Hun er vanligvis å finne i Nepal, hvor hun vandrer de høye fjellene med turister som vil på tur. Her på Jæren var jeg den lokalkjente, siden jeg tidligere har gått fra Hellvik til Vigdel med telt og full oppakning. Dessuten er strendene langs kysten blant favoritt turene jeg velger, når jeg trenger å komme ut for å lufte meg litt.

Stort lettere enn dette blir det ikke, med full sekk og lokaltoget til Brusand.

Nå pakket jeg sekken og gledet meg veldig til å legge avsted. Forrige gang slepte jeg på en blytung sekk, noe som gjorde at jeg måtte avbryte turen og gå den i en to-gang. Klok av skade, var jeg MEGET nøye med hva jeg stappet i sekken og jeg veide den inn til ca 17 kilo. Det innebar telt, sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, mat og drikke. Fra forrige gang visste jeg at det er vanskelig å finne drikkevann langs kysten, derfor er det ikke lett å unngå for tung sekk. Men dette kjentes greit ut.

Det første vi gjorde da vi fikk sand under føttene, var å ta en pause. Ingvill hadde kaffe på termos og det var MYE å snakke om.. Vi har vært venner i over 30 år, men bor på forskjellig kant av landet, så oppdatering er viktig….
En ilsint hoggorm, som freste da jeg vill ha bilde av den.

Kysten utenfor Jæren ble tidlig ansett for å være en av de farligste strekningene i hele Europa, så det kreves mot og kunnskap for å legge ut med båt her. Og det finnes mange historier om skipsforlis, havsnød og vrakauksjoner; både sanne og «skrøner».

Det fine med å gå langs kysten, er at det er flatt. Her har man god utsikt i alle retninger og det er ingen høye fjell eller skoger som stenger for utsikten. Men da har man heller ingenting som tar av for vinden og det blåste kvast. Det er sjelden man går tur på Jæren uten vind, så det var helt greit. Vi hadde sol og fint vær, derfor gikk det fint. Det er verre når regnet pisker og temperaturen synker mot 0, da kan det være surt langs havet. Men det er relativt lite nedbør her ute, i forhold til Jær-bygdene lengre inne i landet. Men himmelen er høy og sammen med skyene skapes det spesielle lyset, som har gitt inspirasjon til både malere og diktere opp gjennom tidene.

Det har bodd mennesker på Jærkysten (antar arkologene) så langt som 11-12 000 år tilbake i tid. Disse sjøhusene er nok ikke fullt så gamle, der de står på Holmestø.
Det er mye stein og de driftige bøndene stabler steingjerder i alle retninger. Heldigvis er løypen tilrettelagt med gjerdeklyvere, MANGE gjerdeklyvere….
Det meste av turen går nær sjøen, men etter Kvassheim fyr må man en tur opp på Rv 44. Langt der fremme er veien og der går man så langt ut i grøften man klarer, for her kjører bilene fort….
Deler av turen er merket, men ellers anbefaler jeg å studere STF sin årbok fra 2004: «På tur langs Jærkysten». Her er kysten beskrevet med kart, fra Tungeneset til Ogna.

Dette er ikke turen for deg som er redd kyr, stuter eller ungdyr. Det er mildt sagt mange av dem og de er av natur meget nysgjerrige dyr. Av en eller annen grunn ble jeg sendt først inn i bølingene, det kan være fordi jeg har for mange år siden jobbet som avløyser på gard. Eller fordi Ingvill bevisst hadde på seg en rød jakke og alle vet jo hva det gjør med sinte okser… Så jeg gikk først og ryddet vei. Vi traff ingen farlige dyr, men så oppsøkte vi ikke flokkene heller. Det var både okser og kyr med kalv, så det stod flere steder advarende skilt. Verre var det når flokken gresset midt på stien, da var det bare å måke vei. Og enkelte steder gikk vi i lang, lang rekke, med en hel hale av kyr bak oss.

De hadde en tendens til å stå midt på stien….
Varhaug gamle kirkegård et et fantastisk sted. Her har det stått kirke siden 1300 tallet, men nå er bare kirkegården og et lite gravkapell igjen.

Den gamle Kongeveien er merket med blå påler, er ca 1 mil lang og går fra Kvassheim fyr til Hå gamle prestegård.

Den første dagen gikk fort og snart gikk det mot kveld. Teltplass ble første og beste flate slette, hvor det ikke gikk kuer. Det var jammen ikke lett å finne… Dessuten blåste det fortsatt friskt og det var ingen enkel sak å sette opp telt. Særlig Ingvill var overrasket over at teltet, som hadde overlevd storm i Himalaya, nå knelte for vindkastene på Jæren. Det var jammen ikke enkelt, men begge teltene stod som noenlunde gjennom natten. Og heldigvis roet vinden seg til neste morgen, så vi våknet friske og uthvilt til en ny dag. Nå var det mer rullestein strender, flere gravrøyser, nye sjøfugler og de utallige blomstene å utforske.

Middagsmenyen for turen var meget enkel: pølser og øl. Det er første gang noensinne at jeg har tatt med øl i en sekk som jeg må bære selv: 2 øl = 1 kilo. Det blir nok ikke en vane, selv om måltidet smakte fortreffelig….
Fantastisk solnedgang over leiren vår.
Det er mye og variert natur langs kysten.

Vi gikk i et jevnt, men rolig tempo. Det ble mange pauser i løpet av dagen, det var ingen grunn til hastverk. Begge likte å ta bilde og jeg hadde kopiert opp noen sider fra turboken (den veier nemlig MYE) som jeg leste høyt ettersom vi passerte de berømte stedene. Her var både gravplasser fra før-kristen og kristen tid, Grødaland bygdetun med sine spesielle jærhus(som vi ikke gikk opp for å se på), nausttufter og ikke minst 1000 års plassen til Hå kommune ved Obrestad havn. Der leste vi høyt alle diktene som var skrevet i stein. Her var alt fra Arne Garborg til Tor Obrestad, hvor sistnevnte sa at: «Vi er frå havet. Vinden er det einaste vi har…» Det kan nok stemme det, selv om det blåste mye mindre idag. Vi spiste lunsj og kokte kaffe ved Obrestad fyr, etter å ha karret oss opp den bratte skrenten som omgir bygningene. Dette er et av de mest fotograferte landskapene i Rogaland, formet av bølger for noen tusen år tilbake i tid.

Det er god utsikt fra 1000 års stedet, både mot Obrestad havn og fyret. Ingvill mente at strekningen vi hadde gått var akkurat som Irland; de grønne, rullende åsene.
Det er en liten omvei, men absolutt verd turen opp til fyret. Her er det mulig å bestille overnatting, besøke fyrmuseum eller ta litt tid i «stillerommet». Fyret åpnet i 1873 og ble automatisert i 1991.
Fyret er vernet som kulturminne og drives i dag av Hå gamle prestegård.
Den gamle prestegården er nå et høyst oppegående senter for kunst og kultur. Her arrangeres ulike utstillinger, konserter, utleie av lokaler, salg av kunst og kafe. Det ble en lang stopp der også.
Håelven er en av de beste lakseelvene i Norge og var grunnen til at turister på 1800 tallet begynte å finne veien til Hå. Elven krysses på hengebro og har fin utsikt.

Det høres kanskje lett ut å gå tur på stranden, i motsetning til fjellet. Men det er tungt å gå i sand, det er nesten som om beina veier dobbelt så mye. Så da klokken gikk mot kveld, var det å se seg om etter en ny teltplass. Ved Skeiebukten fant vi et lite område ved stranden, midt mellom driftige bønder i full sving med traktoren og hissige fugler som forsvarte reirene sine. Det fristet med et bad, men vannet var grumsete og skittent. Istedet ble det nok en middag med pølser og øl, før det ble tidlig kveld i soveposen. Man blir jammen trett av all den friske sjøluften…

Det er alltid mulig å finne sin egen lille private strand. Her likte jeg meg godt, dette er nemlig Saltebukta…
Noen brukte tiden til å meditere, mens andre utforsket omgivelsene.

Jæren er Rogalands viktigste jordbruksområde og ofte går turløypen langs dyrket mark eller over utmark. Følg alltid merket sti, respekter skiltene og ta med alt søppel, slik at vi kan beholde velviljen fra bøndene og ta vare på dette fantastiske området.



Det var ikke folksomt langs strendene, noe som kan skyldes at det var en ukedag og at været ikke akkurat innbød til bading og soling.
Orreelven lar seg ikke krysse uten å bli våt, så da må man opp på hovedveien og bruke broen. Men det er bare fint, da får man sett den fine lille steinkirken fra midten av 1200 tallet. Det hadde gjort seg med et strøk maling, men det er bare bagateller…

Vi kom ikke så langt som vi hadde tenkt, for målet var egentlig Solastranden. Men tiden går fort og vi gikk kanskje litt sein, så da vi kom til Bore, var det bare å innse at vi var kommet til veis ende. Men det var helt greit. Strendene videre nordover kan gås en annen gang og skyssen vår stod allerede klar og ventet på parkeringsplassen. Det hadde vært noen fine dager og vi var godt fornøyd. Så dersom du har lyst å gå en annerledes fottur, anbefaler jeg Jærkysten. Det er lett tilgjengelig med offentlig transport og det finnes mange gratis parkeringsplasser, slik at du kan gå kort eller langt. Pakk lett og husk mye drikke. Så er det bare å nyte den åpne utsikten, det skiftende været og stillheten.

Orrestranden er 3 km lang og dermed Norges lengste sandstrand.
Da nærmer vi oss Bore.

Det blomstret overalt hvor vi gikk….flotte minner å ta med seg…