Ingenting å bekymre seg over.

Tidligere i uken ble jeg skikkelig bekymret. Min gode turkompis, som aldri pleier å si nei til utendørs eventyr, sa plutselig høyt og tydelig NEI. Han sa endel andre ting også; som at han gadd ikke, det var kaldt, han ville heller se film og at tur var kjedelig.. Jeg ble oppriktig lei meg og tenkte: «Er det sånn det skal bli fremover?»

Det ligger flere badeplasser langs vannet, men et tynt islag gjorde at det ikke fristet med et bad.
Det er to store og gratis parkeringsplasser med informasjonstavle og toalett.
For de som ikke ser poenget med å gå på tur rundt et vann på grusvei, kan det være lurt å ta med sykkel.

Ingen flere fjellturer, strandturer, eller skogsturer,verken til fots eller på sykkel. Ikke mer ski eller aking, kano eller klatring i trær. Dessuten må jeg dra på telttur alene og på roadtrip uten side sjåføren min. Ikke har jeg lengre en unnskyldning til å leve på pølse i brød, popkorn og kjeks, fordi det er sånn mat enkelte liker best. Ingen som alltid får meg til å le og blir kjent med alle han møter, både to og firbeinte. En sorgens dag, selv om jeg selvsagt var klar over at det ville komme en dag da han sa nei. Men jeg tenkte det ville skje i puberteten og det er tross alt noen år til….

Det er mange kjekke steder å stoppe underveis for å utforske.
Det går fin grusvei rundt hele vannet og akkurat passe flatt.
Egentlig er det bare en bakke og den er ikke særlig lang.
Det er tilrettelagt med flere koselige rasteplasser, hvor det passer godt å spise nistepakken.

Men da han kom idag, siden det er vinterferie, ble ikke motstanden fra tidligere nevnt. Han virket istedet både glad og fornøyd, mens jeg pakket sekken og fant frem tur klær. Smilet ble enda større da han fikk velge en pose gotteri på butikken. Og turen ble meget vellykket, han jublet og sang mens han tråkket som besatt avsted på sykkelen.

Mat smaker alltid godt utendørs og særlig nylaget. Jeg hadde laget klar eggerøre, som ble stekt på primus. Med røkelaks og nybakte scones til, var vi meget fornøyde.
Lykke for han var å ENDELIG få smake rosa marshmallow. De smakte jordbær og gikk ned på høykant.
Andre spiste laks og eggerøre for første gang og måtte sende skrytesnap til venner og kjente.

Så jeg senket skuldrene og tenkte at da har vi kanskje endel år og turer igjen foran oss. Derfor blir det ekstra viktig å nyte hvert øyeblikk jeg får sammen med gullet mitt, for klart at det kommer en dag da det overhodet ikke frister å dra på tur sammen med farmor. Men heldigvis ikke riktig enda…

Ned denne veien lå en hytte og vi hadde alle lyst til å eie den.
Det går mot vår…
Nydelig ved vannet.

Turen vår gikk rundt Melsvatnet, som ligger mellom Ålgård og Bryne ved Ålgårdsvegen, 506. Turen er ca 4 kilometer lang og lettgått. Den passer for både store og små, her kan man trille vogn, sykle eller jogge. Det er åpent landskap og dersom man føler seg skikkelig sprek, kan man ta en avstikker opp på Melsknuten. Det gjorde ikke vi, avtalen var en rolig rusletur med god mat og ikke stress. Det var det!

Sykkelen lå slengt midt i veien, mens isen nede ved stranden ble utforsket.
«Se farmor, det er IS PÅ VANNET!!!!» Finnes det noe mer smittende enn en 8-årings entusiasme og livsglede?
Her ville han bo, nær vann og skog, midt i naturen. Måtte det aldri forandre seg…

Hundeskogen på Sandnes, et «hemmelig» friområde.

Kartet viser et stort område, men det er særlig Helgeland turområde som er hundens paradis.

Heldige, heldige hunder som bor i Sandnes kommune…. De har sin egen skog, hvor de kan løpe fritt sammen med sine artsfrender. Her går man tur for å være sosial og det er IKKE stedet å gå dersom du ikke er glad i hunder. Da er det bedre å ta andre siden av E39, nemlig Melshei. Der håndheves båndtvang strengt og jeg har mange ganger fått kjeft fordi dyret har løpt fritt. Men i Hundeskogen er det fritt fram. Der ER båndtvang her også (SE PÅ SKILTET…) men hvem bryr seg? Her er en uskreven regel at hunder har det best uten bånd.

Se så glad jeg er, jeg sikler av pur glede….

Vi har hund og Scotty er en gammel mann på 9 år. Vi har hatt ham siden han var 7 måneder og han er verdens beste hund. Han er aldri sint og han er tålmodig enten det er kattunger, småunger eller andre unger som kryper over og rundt ham. Han er blanding av tysk jakt terrier og border collie. Han liker ikke å bli våt, noe som betyr at han knapt går ut for å pisse når det regner samt avskyr bading. Han bjeffer veldig sjelden, men syter desto mer. Særlig i bil, da gjør han sitt beste for å overdøve radioen. Kjært barn har mange navn, så han går også under navnet Snottleif, Dyret, Pinglå, Skokki…..

Det er ofte fullt på parkeringen, mange som går her med hundene sine. Særlig på kveldstid og i helger er det trangt om saligheten.

Turen vi gikk går stort sett på grusvei, men det er mange andre kjekke stier og ruter å velge mellom.

Dette er virkelig et fantastisk sted å være hund.

Det er noen uskrevne regler som jeg synes alle bør følge når de er på tur her med de firbente. Noe tenker jeg burde være en selvfølge, som å fjerne hundedritten fra vei og sti. Dessuten er det ubegripelig at noen tar med seg en mannevond hund og slipper den løs i et område hvor det er så mye andre hunder og folk. Jeg tenker at det er veldig greit at hunden reagerer på innkalling og kommando samt at den ikke løper lengre vekk enn at man har øynene på den. Men det er mange rare hundeeiere og jeg vet om flere som har dårlig erfaring med å gå tur i Hundeskogen. Det har ikke vi.

Se så glad jeg er og hvor fint jeg sitter på bordet, siden eieren min hverken hadde tatt med vått eller tørt å servere.

Det er satt opp flere skilt og grei merking. Vi fulgte turforslag 3, som er en 5 km lang tur med 134 meter stigning. Vi går som regel alltid her, så Scotty viser vei.

Deler av turen går på sti gjennom skog…..

….før det åpner seg opp på vei ned mot Figgjo elven.

Stien følger elven et stykke, før det går bratt opp en bakke og tilbake på grusveien.

To som koser seg sammen på tur med litt lek og moro.

Me koser oss også, det er utrolig kjekt å se hvordan hundene leker og løper sammen.

Jeg vet at det har vært mange og lange diskusjoner opp gjennom årene om båndtvang i dette området. Det har vært til tider relativt heftig mellom hundeeiere, grunneier og kommunen. Hva det er landet på og hvor saken står nå, vet jeg ikke. Det jeg ser er at når vi går her en sjelden gang, treffer vi masse hunder og hundeeiere. De færreste hundene går i bånd og ingen andre steder treffer vi så mange glade hunder og eiere. Det er godt mulig at vi bryter loven med å la Scotty kose seg her i 1,5 time sammen med de andre. Men uansett et det et godt sted å være hund og nyte friheten på fire bein en kort stund.

Scotty speider etter flere hunder å hilse og lukte på, leke og løpe med.