På tur med selektiv hukommelse.

Jeg går mye på tur sammen med min eldste søster. Det er alltid kjekt, ihvertfall når vi ikke har dårlig tid. Dessuten husker vi begge like dårlig og det har fått meg til å lure på om selektiv hukommelse er en familiesvakhet. Eller styrke, alt etter hvordan man velger å se det. Men når det gjelder tur, er det utvilsomt en positiv egenskap. En standard samtale mellom min søster og meg når vi ferdes i fjellheimen, er: «Er du sikker på at me har gått denne turen før? Eg kan ikje huska at det såg sånn ut? Det var ikje så bratt/langt/vått/steinete osv. sist me var her. Er du sikker på at me har vært her før? Har me gått feil? VA DET DENNE TUREN ME GJEKK???»

Turen til Selvikstakken har vi gått mange ganger, men det var noen år siden.

Ingen av oss kunne huske at det var så langt eller bratt. Men turen er 11,4 km, totalt høydemeter er 516 og den regnes som krevende.

Det var særlig når vi måtte klatre, at vi ble i tvil om vi i hele tatt hadde vært her før.

Selektiv hukommelse er når hjernen har en tendens til å huske det positive bedre enn det negative. Man kan også glemme helheten, men huske detaljer. Det kan skyldes mange ulike årsaker, men i vår familie tror jeg det er arvet. Hos meg er det særlig i forhold til friluftsliv at den selektive hukommelsen trår til. Jeg kan for eksempel huske en fantastisk soloppgang, men ikke at jeg lå våken hele natten i teltet fordi jeg frøs. Eller at jeg husker alle detaljer fra den fantastiske utsikten på en fjelltopp, men ikke hvordan jeg slet for å komme meg opp dit….

Bynuten pleide å være Sandnes høyeste topp, men det var før kommunen slo seg sammen med Forsand.

Det er sjelden jeg er på tur i 6 timer og bare har tatt 3 bilder totalt. Vanligvis er det et sted mellom 30 og 300..

Men denne turen husker jeg ingenting av, hverken positivt eller negativt. Men gi det litt tid, så snakker jeg nok varmt om den også…

Det ligger et stort og ganske vilt område mellom Høle og Oltedal, med flere topper som kan bestiges. De mest kjente er Bynuten og Selvikstakken, hvor det er merket løype og godt skiltet. Her kan man gå flere kjekke rundturer og jeg har gått de fleste mange ganger, både alene og sammen med andre. Favoritten var Selvikstakken først, så oppom Serifjellet, før Bynuten ble avsluttet med stil. Da snakker vi om 15,6 kilometer og en relativt krevende tur. Min far pleide sykle fra Sandnes, jogge opp og ned til Bynuten og sykle hjem igjen på 2 timer, påstod han. Men jeg tror vel egentlig at det er ham jeg har arvet den selektive hukommelsen fra….

Uansett hvilken tur du velger, starter det med en lang oppoverbakke på grusvei.

Lyseveien er en anleggsvei bygget i forbindelse med kraftutbyggingen og kraftlinjen går uendelig nordover. Veien kan følges helt ned til Høgsfjorden og kan spare noen skritt i ulent terreng, hvis du vil.

Her kan du svinge av og gå den gamle løypa til Bynuten. Vær forberedt på mye steinur, glatte røtter og noe klatring.

Høstfarger altså, finnes det noe vakrere?

Jeg har innsett at formen nå, ikke kan sammenlignes med for noen år tilbake. Derfor tenkte jeg å dele opp turen jeg gikk før, i 3 dagsetapper. Min søster er fremdeles ikke helt tipp topp etter sitt lårhalsbrudd og jeg med mine kneproteser hadde neppe greid å karre meg rundt alle 3 toppene på en tur. Det hørtes fornuftig ut i mitt hode. Husk at dette er et område som ikke må undervurderes, det har vært mange redningsaksjoner her. Avstandene er lange og flere steder er det krevende å gå, fordi det er bratt og ulent. Ha alltid med sikkerhetsutstyr og hodelykt, særlig hvis du går alene og i vinterhalvåret. Det er stort sett mobildekning, men allikevel….

Det er et flott område, med mange fine badevann og fine teltplasser.

Av erfaring blir man klok, sies det, men det innebærer at man husker rett i forhold til erfaringen. Jeg startet ihvertfall tidlig…

Det finnes utallige topper, så jeg husker liksom aldri hvilke det er jeg skal over… Men det er mulig at den bakerste her er Serifjellet, tror jeg. Eller kanskje Bynuten? Eller så kan det være at det er ingen av dem…

Det ligger en liten og falleferdig hytte når du svinger av Lyseveien mot fjellene, som sikkert er brukt av anleggsarbeidere.

Den første toppen jeg siktet meg inn på, var Selvikstakken. Jeg var i godt følge med min eldste sønn og min søster. Det var en strålende sommerdag i august og vi la lystig i vei. Planen var å gå frem og tilbake samme vei, samt å holde oss i den merka løypa. Men det ble mye mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Langs Auratjørna var det sleip og vanskelig å gå. Det kunne vi ikke huske fra tidligere… Ei heller at å komme opp til toppen krever klatring og jeg innrømmer at klatring med staver er ikke lett. Men vi kom opp… og tok kortest vei ut til Lyseveien da vi skulle tilbake. For oss halte var det et godt valg og min sønn hadde ingen innvendinger.

Lia bak meg er det man skal opp og det er bratt.

Etter en bratt skråning, er det litt flatt. Vil man opp til Selvikstakken, må man opp denne bakken. Vil man derimot mot Serifjellet og Bynuten, er det bare å gå forbi.

Det er stort sett fantastisk utsikt hele turen.

Den andre turen burde vi aldri gått. Vi kom oss seint avsted og min søster hadde en avtale på ettermiddagen. Men planen var å gasse på, kjapt opp og kjapt ned den gamle løypa til Bynuten. Det gikk ikke helt etter planen, stien var mye mer krevende enn vi husket. Særlig nå på høsten, med sleipe blader og mye vann. Det var sørpe og glatte steiner, samt flere steder hvor vi kravet oss opp på alle 4. Min søster hadde glemt stavene og det var litt uheldig for henne. Været var surt og kaldt, men det spilte ingen rolle for vi hadde ikke tid til pause allikevel. Jeg var totalt utslitt da vi endelig kom ned til parkeringsplassen, etter å ha gått via Rasmustjørna ned. Vi ville se om den lange veien ned var mer lettgått, men den var ikke det. Det sier seg selv at min søster ikke rakk avtalen sin….

Det står en liten varde på Serifjellet, men den merka løypa går lavere nede. Jeg anbefaler en liten avstikker til toppen, her er du tross alt en meter høyere enn Selvikstakken, med sine 597 moh.

Jeg hadde tenkt å gå samme vei tilbake, men du vett koss det e… Plutselig gikk skoene en annen vei..

Jeg fant et lunt sted for lunsj og pakket meg inn i dunponchoen. Det var skikkelig kaldt, selv om været hadde klarnet opp.

Det gikk noen uker før jeg hadde lyst til å ta på fjellskoene igjen.. Men etter en sånn tur er det bare å kaste seg uti det, liksom komme seg oppå hesten og ri videre. Dessuten husket jeg ikke akkurat detaljene, så jeg dro avsted alene, med fokus på trivsel. Målet var Serifjellet, jeg hadde tross alt vært så nær begge turene. Og dersom du lurer, JA, alle 3 kan sveipes inn på Fjelltoppappen. Jeg fulgte Lyseveien og hadde tenkt å ta den både inn og tilbake. Men det var så bratt opp lia og det kunne jeg ikke huske, selv om det ikke er så veldig mange måneder siden sist jeg gikk der. Så jeg valgte å gå ned stien mot Rasmustjørna, det kunne ihvertfall ikke være brattere enn lia jeg hadde kommet opp. Men det var det… Jeg vurderte å snu, men orket ikke. Så jeg akte hull i baken på turbuksa og kom meg ned.

Jeg har ingen bilder fra selve aketuren, men her nærmer jeg meg ihvertfall bunnen. Stien videre går på oppsiden av vannene og møter løypa fra Selvikstakken på andre siden.

Ned den fjellsiden akte jeg. Følg for alle del de røde merkene, for her er det bratt.

Klar for en ny runde med sleipe røtter og mye sørpe. Men trærne strakk seg trolsk mot himmelen og jeg nøt turen.

Det er rart å tenke på at jeg pleide å gå denne turen i et jafs. Nå syntes jeg det var 3 krevende dagsturer og ikke minst fordi det flere steder var bratt og ulent. Det kan jeg ikke huske at jeg syntes før…noe som sikker skyldes den selektive hukommelsen. Fordi terrenget har ikke forandret seg og det har jo ikke jeg heller. Det å bare huske positive ting, samt fortrenge det negative, tenker jeg er en god egenskap. Selv om det er ingen av familie og venner som spør meg om en troverdig turbeskrivelse lenger… Fordi i min hukommelse er alt bare gull og grønne skoger….og jeg er like ung og sprek som jeg alltid har vært…

Når masten er passert, er det ikke langt igjen. Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det..

Det kan noen steder være vanskelig å finne merker og ikke alle steder er det god sti. Det er en grunn til at turene her oppe regnes som krevende.

Det er endel sau (og om sommeren kyr) så husk båndtvang og lukk grinder.

Her var før et kart, husker jeg. Det var kjekt.

Som en gulrot foran et esel…

Det er slett ikke det at jeg vil påstå at jeg er et esel, men det finnes nok endel likhetstrekk. Det kan i grunnen være positivt, for jeg er av den oppfatning at stahet er en god egenskap. Dessuten er esler kjent for å være hardtarbeidende og nøysomme, og det kan jeg også leve med. Vakre er de å se til, med sine lange ører og myke pels, uten at jeg skal påstå at vi rent fysisk likner på hverandre… Men det jeg tror vi har mest til felles, er at hjernen fungerer relativt likt….

Edlandsfjellet, lørdag 15 oktober 2022, ble en merkedag i mitt liv. Litt sånn «livet før og livet etter» 15 oktober…

Plutselig dro jeg ut både seint og tidlig, jeg var hekta….

Det er allmenn kunnskap at dersom du vil ha et esel til å gå, skal du henge en gulrot på stang foran mulen på den. Det samme prinsippet fungerer veldig bra på meg har jeg funnet ut, gi meg en «gulrot» så går jeg inn i evigheten. Men det må være rett gulrot og ikke hvilken som helst. Det var en tid da jeg fikk flere venneforespørsler fra høytstående, mannlige, amerikanske offiserer, som alle var stasjonert i Kabul. De hadde sett profilbildet mitt og kunne love meg gull og grønne skoger, men akkurat den gulrota syntes jeg var noe suspekt. Etter at USA trakk seg ut av Afghanistan, har det vært ingen forespørsler derfra, merkelig nok… Men jeg har visstnok vunnet store summer penger i et eller annet afrikansk land jeg knapt har hørt om, så jeg må bare sende kontonummer og all informasjon på mail, slik at pengene kan overføres. Penger er ikke en gulrot for meg, så jeg har stått over begge deler… Helt greit at jeg er blond, men ett sted går grensen!!!

Nei, gi meg fjelltopper, helst så langt øyet kan se…

La meg trave opp og ned, i alle slags vær…

Min gulrot er en app som heter Fjelltoppjakten. Jeg ble introdusert for den av min datter og hennes samboer, som hadde startet å samle topper. Du laster den ned på mobilen og det var helt gratis (det kan jeg like…) Det finnes en betalt versjon, men jeg har ikke undersøkt hva som er forskjellen på de to. Kanskje jeg hadde vurdert å oppgradere til betalingsversjonen, dersom det stod noen klar på hver fjelltopp og gav meg en konfekteske, men det er nok lite sannsynlig… Derfor er gratisversjonen mer enn nok for min bruk. Det som er mest tilfredsstillende, er lyden når man står på toppen og sveiper seg inn. Det er en sånn festlig liten trudelutt, som er meget avhengighetsskapende. Dessuten får man ta et bilde, som lagres på profilen. slik at man alltid kan se hvor mange fjell man har besteget.

Noen topper har jeg aldri hørt om, slik som Dormålnuten.

Andre topper er uten sti eller spor som viser hvor det er lurt å gå. Da er gleden enda større, når man kan «sjekke inn» på toppen og har funnet veien heilt sjøl…

Mens på andre steder går det vei nesten helt frem, som på Tinghaugen.

Appen er enkel å bruke og dekker visstnok hele Norge. Bare her i Rogaland er det 938 topper å besøke og jeg har vært på 36 av dem. Man kan sjekke hvordan man ligger an i forhold til andre, men det er ikke sprekt for min del. Han som har besøkt flest unike fjell (de kaller dem det) har 1067 og hun som har flest poeng, har 25 558. Jeg har, bare litt sammenligning for moro skyld, 354 poeng. Jeg har forstått det slik at jo mer krevende fjell, jo flere poeng hanker man inn. Så da ligger jeg dårlig plassert, som vasser rundt på flat Jæren. Og når man først skal gni det inn, han som har besøkt flest kommuner, har 101 på sin liste, mens jeg har 5… Det er jammen godt at jeg ikke har et utpreget sterkt konkurranseinstinkt og at gulroten ikke er et mål om å bli best….

Hver av mine 36 sveipa topper, har vært en unik turopplevelse. Som frokost på Skrussfjell ved soloppgang og iskulde.

Eller turen til Blåfjell på julaften, hvor vi spiste nissegrøt og turen ble mye lengre enn det vi hadde tenkt….

Toppturer uten utsikt, i skikkelig dårlig vær….

…og de i strålende sol, samt alle midt i mellom…

Det fine med å ha en gulrot, er at det motiverer og inspirerer. Jeg har gått turer med stor variasjon, fått sett nye steder og det har vært lettere å planlegge nye turer. Jeg har hørt om noen som kjører fra sted til sted, for å løpe kjappeste veien til topps og slik plukke med mange topper på en dag. Jeg gjør ikke det, noen ganger går jeg kanskje mer enn en topp på en tur, men det er sjelden. Lite og titt, er mer mitt motto… Det har hendt at jeg glemte å sveipe på toppen og måtte gå tilbake. Det er nemlig ikke mulig å sjekke inn, dersom man ikke rent fysisk står på toppen. Så her trener man både hukommelse og konsentrasjon, i tillegg til kondis, styrke og balanse (bakketrening er VELDIG bra…)

Jeg har sett solen stå opp og solen gå ned…

Dersom du har lyst til å finne din egen gulrot, så har jeg noen tips. Gå for noe du VIRKELIG vil ha og vit helst hvorfor du vil ha det. Noen (som meg) bruker en app, noen kjøper en turbok og går alle turene i den… Noen samler på DNT hytter eller 2000 meters topper. Noen har som mål å sove ute 100 netter på et år, mens andre vil gå 10 turer i løpet av 2023. Ta utgangspunkt i der hvor du er og finn noe som motiverer deg, alene eller sammen med andre. Jeg har vurdert å si opp jobben for å bli Topptursanker på heltid, men det er mulig at fornuften seirer… Uansett, fra et esel til et annet, god tur…

Langs jernbanelinjen mellom Hellevik og Egersund.

Det finnes noen turer man kan gå eller sykle mange ganger og allikevel blir man ikke lei. Turen langs den gamle jernbanelinjen mellom Hellvik og Egersund er en slik vei og jeg er egentlig ikke sikker på hva det er som gjør at jeg kommer tilbake om igjen og om igjen. Det er mulig at det er kombinasjonen av flott natur og gammel jernbanehistorie, samt god tilrettelegging og informasjon. Samtidig er jeg veldig glad i å kjøre tog og det at man går en vei og tar toget tilbake, er jysla gildt (som man sier på Jæren..). Ikke det at togturen er så veldig lang, den tar rundt regnet 6 minutter og er egentlig over før man har fått varmt opp setet. Men det er opplevelsen og spenningen med å kjøre tog….

Vi valgte å starte på Hellvik stasjon, mest fordi vi bodde i Airbnb leid hus på Hellvik. Det gjorde turen noe lengre, men fine været og flate veien, ke e nauå då?

Turen går på grusvei gjennom småkupert terreng, det vil si endel opp og ned.

Den gamle Jærbanen mellom Hellvik og Egersund ble bygget i perioden 1874 til 1878. Det var et smalt spor som buktet seg mellom små vann, skog og knauser og alt arbeidet med å bygge murer og broer ble utført for hånd. Det er også grunnen til alle svingene og bakkene, man ønsket ikke å måtte lage tunneler. Steinhugger arbeidet på strekningen er fantastisk utført, med store blokker med kilt stein. Den gamle jernbanen hadde mange stasjoner og stoppested, noe som gjorde det lettere å frakte folk og varer, enn over land og vann. Men da det ble bygget en ny og bredsporet jernbanelinje i sammenheng med Sørlandsbanen, ble den gamle jernbanelinjen i 1944 overflødig og lå til forfall i over 40 år.

Langs hele turløypa finnes det godt tilrettelagte rasteplasser. Husk å ta med mat og drikke, det er ingen steder underveis å kjøpe noe.

Det er alltid kjekt med matpause og ALT smaker godt ute…..

Og her er det Egersund kommune har gjort en fantastisk jobb… De har bygget en sammenhengende tur og sykkelsti som følger den gamle jernbanelinjen helt fra Hellvik og til Egersund. Jeg er ganske sikker på at dette må være en av de flotteste turene man kan gå i Dalane. Her finnes store lyngmarker, vann med de fineste badeplassene, utsiktspunkt over skjærgården mot Eigerøy, tette løvskoger og utallige kulturminner. Det er flere fine fiskeplasser både i sjø og vann. Turen er 8,2 km fra stasjon til stasjon, noe kortere mellom parkeringsplassene. Det er også mulig å parkere ved gamle Maurholen stasjon og ved Eie. Men som sagt, tog er tingen, ihvertfall en vei….

Den gamle stasjonen på Maurholen ble nedlagt for mange år siden, men kan idag leies av private både til overnatting og arrangement. Her finnes åpent toalett og ellers et slengtau som ble flittig bruk av han på 6.

På vei inn i turens eneste tunnel. Her dryppet vannet fra taket og ble en naturlig dusj som enkelte hygget seg i. Jeg fantaserte om damptog og gamle dager…

Vi startet tidlig på dagen og traff lite folk. Det er mulig at det var fordi værvarslingen holdt fast på at det skulle bli høstens første storm denne dagen eller at lørdag morgen er en generelt rolig dag i dette området. For jeg tror at det er mange som både sykler, jogger, lufter hunder og går tur her. Løypen er både en del av sykkelruten gjennom alle Nordsjølandene og Hellvik folkesti, som slår et slag for hverdags mosjonens betydning. Her blir vi minnet på «at å gå er en enkel, sosial og effektiv mosjonsform, som gir overskudd, trivsel, bedre helse og fysisk form». Det hjalp ikke å si det til han på 6….

Det var mer spennende å plukke bjørnebær enn å gå….

Vi holdt oss tett på togene som gikk og det var vanskelig å svare han på 6, når han spurte hvorfor vi ikke bare kunne ta toget begge veiene….

Men endelig fikk vi se broen over sundet som sier at vi nærmer oss Egersund.

Han syntes turen var lang, altfor lang. Det å gå på flat grusvei, opp bakke og ned bakke i flere timer, var ulidelig kjedelig. Selv om vi stoppet flere ganger og lokket med både is og kafebesøk i Egersund, var han ikke helt fornøyd. For ham, som har gått både til Prekestolen og Gaustatoppen, var dette den verste turen han hadde vært med på noengang. For det ble langt, særlig dersom man legger på turen ned til sentrum av Egersund. Da får man noen kilometer ekstra, så totalt gikk vi nærmere 16 km og brukte omtrent hele dagen før vi var tilbake på Hellvik. Og det er langt for en seksåring på støvler, som egentlig ikke ville forlate Viasat i utgangspunktet. Da er det godt at Egersund er en veldig kjekke by!!