Stikkord: høylandet Skottland

På fottur i Glen Coe.

Enten du har besøkt Skottland eller ikke, er det stor sjanse for at du har hørt om Glen Coe. Stedet regnes som det vakreste i landet og noen vil kanskje si i hele Storbritannia. Den diskusjonen skal ikke jeg ta her, men vit at dersom det skrives i to ord, er det hele dalen man mener. Skriver man Glencoe i et ord, refererer til landsbyen som ligger i den nordvestlige enden av dalen. Begge deler ligger oppe på høylandet og regnes som Skottlands sentrum for fjellklatring og turgåing. Er du mer glad i biltur, så er hovedveien gjennom dalen en klassiker. Det er stor trafikk av turistbusser og lyden av sekkepipe hviler lett over fjellene.

Dagen startet grytidlig og kaffen ble drukket i bilen, mens vi kjørte gjennom landsbyer som fremdeles sov.
Fjellene står bratt opp på begge sider. Glen Coe er lavastein, som stammer fra et vulkanutbrudd for sånn ca 420 millioner år siden. Alt de vet….
Frokosten ble stekt på medbrakt gasskomfyr og smakte fortreffelig. Utsikten var det heller ingenting i veien med.
Det var fremdeles fredelig på parkeringsplassen.

Det kan være lurt å planlegge dersom du ønsker å gå tur i dalen. Det er mange løyper å velge i, fra de mest vanskelige som krever klatreutstyr, til en rusletur innover på grusvei. Vi hadde sett oss ut turen inn til den hemmelige dalen, dette var en tur min venninne hadde gått tidligere. Turen regnes som krevende, er 4,8 kilometer tur-retur og stigningen er på 275 meter. Det er noen steder man må klatre litt og man krysser en elv, som kan være utfordrende dersom det har regnet mye. Husk godt fottøy og gjerne staver.

Klar til å starte gåturen. Det var en frisk og kjølig morgen, men lettere klær var med. Været skifter raskt her oppe i fjellene, så ta med ekstra klær og gjerne regntøy.
Vær klar over at du går i et område som er regnet som et av de mest spektakulære i hele Skottland. Behandle naturen med respekt.
Stien er godt tilrettelagt med trapp, en bro og et område med vaier til hjelp ved klatringen.

Det viktigste du må huske på, er å starte tidlig. Grunnen er at det er meget begrenset antall parkeringsplasser og det blir fort full. Det er mulig at det går buss, men jeg så ingen busstopp. Fotturen starter fra A82, en godt trafikkert hovedvei og man trenger å vite hvor man skal parkere. Vi parkerte på parkeringsplassen til The tree sisters, sånn midt i dalen. Husk at turstier i fjellene i Skottland ikke er merket eller skiltet, så her trenger du kart eller guide med deg. Når du kommer inn i dalen er det dårlig dekning på mobilen, så last ned kart dersom du bruker app. Stien er lett å følge når man først har funnet rett sti, men vi møtte flere som hadde gått i feil retning og måtte snu.

Stien går bratt oppover, men er lett å gå.
Utsikten blir bedre og bedre jo høyere opp vi kom. Det minnet litt om Norge…
Vi måtte krysse elva og jeg var glad for stavene. Noen valgte å snu, mens de tøffeste bare vasset over.
Det var bratte bakker og mye løs stein, men jeg vil nok si at det var relativt lettgått.
Dette var det mest krevende stykket, hvor vi fikk kjenne litt på høydeskrekken og måtte klatre litt. Det gikk fint.

Dalen vi gikk inn til har flere navn, den kalles både Lost Valley og Hidden Valley, samt Coire Gabhail på gælisk. Historien bak er gammel, her gjemte MacDonald klanen kveget de stjal og det er meg ubegripelig hvordan de fikk dyrene med seg opp dit. Det var også her de gjemte seg, de få fra klanen som overlevde massakren i 1692. Da ble neste alle MacDonaldene; både menn, kvinner og barn, drept av skotske regjeringssoldater. Grunnen var visstnok at de ikke ville sverge troskap til de nye kongelige, William og Mary.

Det er et stort øyeblikk når man kommer opp og får første blikket på dalen.
Bunnen er ganske så flat og det renner en elv som plutselig bare forsvinner.
Vi benyttet anledningen til å fylle opp vannflaskene og spise medbrakt niste.
Det var grønt og frodig, men ikke særlig mye mat for en husdyrflokk.
Det er mulig å fortsette videre innover dalen og er man riktig sprek, kan man ta en tur opp på fjelltoppen Stob Coire Sgreamhach. Det gjorde ikke vi.

Det ble en flott dag på tur, selv om skyene kom da vi gikk tilbake. Det gjorde egentlig ingenting, da fikk jeg se fjellene innhyllet i tåke også. Vi gikk en liten omvei tilbake, som gikk langs fjellsiden og bratt ned. Da ble det en litt annen opplevelse og utsikt, samt vi unngikk hordene av turister som kom oppover. For her går man sjelden alene, omtrent som Preikestolen hjemme. Bare at her finnes ikke kiosk eller hotell, samt at skotsk parkeringsplass er billigere å stå på. Det kan man like…

Stidele tok oss oppover igjen og vi fikk en annen vei ned. Det finnes flere steder hvor stien deler seg og noen var stengt på grunn av vedlikehold. Følg anvisningene…
Utsikten mot bilveien. Stien vi gikk opp fulgte elva, som vi kunne høre, men ikke se.
Det var unektelig vakkert. Revebjellene var i ferd med å bli avblomstret, der de vaiet i vinden.
Jeg har tidligere gått The West Highland Way, en  154 kilometer lang fottur fra Milngavie til Fort William. Det var veldig kjekt å se igjen hus og fjell jeg husket fra den turen.

Legg gjerne til et besøk på besøkssenteret, som ligger litt lengre nede i dalen. Her finner man spennende utstillinger, utgravninger, suvenirer, kafé og toalett. Man kan se film og lære om hvordan dalen ble skapt eller om hvordan man skal ta vare på naturen. Ta gjerne turen videre til byen Glencoe eller besøk minnesmerket over massakren på 1600-tallet. Der har jeg vært før og noen steder holder det å besøke en gang. Derfor vendte vi bilen andre vei og var godt fornøyd med dagen.

Selvfølgelig hadde besøkssenteret scones med clotted cream og syltetøy, min favoritt.
Jeg fikk også hygge meg inni et rekonstruert 1600-talls hus.
Dessuten lærte jeg litt om turen vi akkurat hadde gått og det er aldri feil.

Glamping i Skottland.

Vet du forskjellen mellom å dra på camping eller å dra på glamping? La meg gi deg et stikkord eller to, UTSTYR OG KOMFORT. Jeg anser meg selv som en erfaren teltsover, enten det er et lite fjelltelt langt ute i ødemarken eller ei gressmatte jeg har betalt for å campe på. Stort sett har det vært vellykket, bortsett fra de gangene hvor teltet har blitt søkkvått, blåst ned eller jeg har blitt jaget av enten to eller firbeinte. Min stil har som regel vært relativt minimalistisk, men ettersom årene siger på, har jeg lært at komfort ikke er et negativt ord.

Min skotske venninne har en stor bil, men det var allikevel stappfullt da alt det «nødvendige» var på plass.
Jeg trodde først det var en spøk da jeg hørte om oppblåsbart telt, men det var genialt. Pump opp, plugg ned og flytt inn…
Teltet hadde to store soverom, som var flaks siden vi måtte ligge på tvers, på grunn av nedoverbakke. Ellers var det et stort oppholdsrom, med plass til to svære stoler og bord. Her kunne lett en familie på seks sittet rundt et spisebord…
Det hadde vært to kriterier da akkurat denne plassen ble bestilt, kort vei til parkeringsplassen og enda kortere vei til do. Glamping for godt voksne damer altså…

Jeg var spent da min venninne planla en fem dager, fire overnattinger, camping tur til det skotske høylandet. Det ville ikke vært min første gang i telt i Storbritannia, men jeg hadde en mistanke om at det kanskje ville være litt annerledes enn om jeg dro alene. Teltet var en ting, det var en fantastisk bolig som i tillegg var enkelt å sette opp. Men alt tilbehøret… Vi hadde booket med strøm; det vil si at vi hadde med lampe, kjøleboks, varmeovn og vannkoker. Ikke at vi fikk brukt annet enn kjøleboksen, strømnettet var ikke beregnet for så høyt forbruk. Men det var med….

Man senker ikke standarden på skotsk frokost selv om man er på camping. Det var mye egg, firkanta pølser, haggis, blodpudding og bacon. Det smakte fortreffelig og alle måltid ble laget og spist utendørs. Bord/benk var det ikke vi som hadde tatt med, men det var flott plassert.
Campingplassen lå like ved River Tay, hvor vi hadde sett for oss å bade. Men elva var vanskelig tilgjengelig og stri, beregnet for rafting og elvepadling.
Det var bare noen minutter å gå til Grandtully, en søvnig liten landsby med noen spisesteder, pub, Spar-butikk og en sjokolade fabrikk med smaksprøve, museum og butikk.
Vi så skiltene, men dessverre ikke ekorn.

Det er mange campingplasser spredd utover det skotske høylandet, men det kan allikevel være viktig å planlegge litt i forkant. Ofte er plassbestilling nødvendig i høysesong og særlig i skoleferien (som starter i Skottland i første del av juli) og helger. Det var hovedsakelig gedigne telt som var spredd utover gressmatta og jeg studerte ivrig skotsk camping-kultur. Eller det jeg vil kalle glamping. For her var ikke spart på noe. De utenlandske turistene kom hovedsakelig i bobil og hadde egen asfaltert oppstillingsplass.

Noen kjørte den litt enklere stilen, med pop-up telt og vindskjerm, men de kom seint og dro tidlig.
Om kvelden var det bålkos i medbrakt bål panne, etter at middagen var grillet og fortært. Vi hadde med egne kubber, som ikke var ved, men en slags stor brikett.
Det er også lov å sette opp telt i naturen og jeg så mange fine teltplasser. Men problemet er parkeringsplass, hvor man kan stå over natta og at man må gå ganske mange 100 meter bort fra bilen, før teltet kan settes opp.

Når man drar på glamping tur, sier det seg selv at det er viktig å velge strategisk. Man pakker ikke opp og ned alt det utstyret for bare en natt, men man finner en base, sentrert mellom de severdighetene man vil få med seg. Grantully Station Campsite var valgt for sin beliggenhet, med ca 1,5 time å kjøre til Glencoe og like langt i motsatt retning mot Cairngorms nasjonalpark. Dessuten var det utallige turer, byer og severdigheter i kort avstand til campingplassen, som var verd et besøk, så problemet var heller hvordan rekke alt.

Vi hadde en dagstur til Cairgorms for å gå på tur. Planen var å rekke 3 fjelltopper, men det holdt med 2 for min del. Selv om veien var god og lett å gå på…
Slottet i Braemar har jeg besøkt tidligere, så det ble bare en kort stopp for å dekke mitt behov for å se et slott daglig.
Høydepunktet på ferien var definitivt Glencoe, hvor vi gikk inn til The Secret Valley. For en dag…
Andre opplevelser var mer spontane, som en stopp for å oppleve landsbyen Killin og Falls of Dochart. Så mye å se…
Høylandet er ikke bare fjell, det er mye skog og dyrket mark. Overalt er det stier og veier hvor man kan gå og disse er ofte merket og skiltet, i motsetning til fjellene.

Jeg innrømmer gladlig at jeg har fått smaken på glamping etter turen jeg var på.  Det KAN også skyldes at for min del var det skikkelig latmannsliv, med min skotske venninne som kokk, servitør, hushjelp og sjåfør. Det kan jeg like… Skottene er meget gjestfrie, høflige og omtenksomme, så når de har en gjest, ER man gjest… Men jeg fikk heldigvis lov til å ta oppvasken, så det var min jobb. Men gleden av å kunne gå oppreist inn i et telt, sitte i en god stol, sove på tykk luftmadrass og drikke skikkelig kaffe, gjør at jeg nok vurderer å bytte ut lettvektsutstyret mitt i noe mer komfortabelt… Men da trenger jeg også ny bil til å frakte alt utstyr, så det kan være at det blir for dyrt. Så mye mulig at det bare blir med tanken….

Det gode liv i Skottland.