Jeg har mange ganger tenkt, at livet hadde vært så mye enklere, dersom jeg var glad i å strikke. Aller helst sittende godt plassert i sofaen foran TVen, med begge beina på bordet og noe godt i glasset… Det ser veldig kjekt ut, null stress og mas. Men av en eller annen grunn, er jeg født med en egenskap som får meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke vil. De ting som jeg er redd for eller har mest lyst til å unngå, rett og slett det som fagfolk kaller en fobi. Mottoet mitt er blitt «FACE YOUR FEAR» eller «sjå dauen i auga» på godt norsk
Bilturen fra Hjelmeland opp til Hagalid, var på smal og svingete vei. Heldigvis møtte jeg ingen motgående biler, så jeg nøt turen. Det var usedvanlig lite bil på parkeringsplassen, noe som kan skyldes at det var tidlig på morgenen. Prisen var billig; 100,-som ble betalt med vipps. Det står info skilt om turen, samt området. Bonden var allerede i gang med traktoren ute på jordet, og jeg var imponert over både arbeidslysten og utsikten.
Det går greit med både edderkopper og slanger, men jeg liker ikke høyder. Turer som innebærer utsikt til «fritt fall på hundrevis av meter», gjør meg skjelven i knærne og tungpustet. Jeg får en følelse av at uansett hvor langt vekke jeg er fra kanten, så vil fjellet rase ut. Det er som om stupet drar meg mot seg og jeg faller innvendig. Det hindrer meg allikevel ikke fra å oppsøke turmål som er kjent som luftige, både i inn- og utlandet. Jeg har gått til Kilimanjaro, Ben Nervis, Teide, Prekestolen, Kjerag, Trolltunga, Besseggen, Galdhøpiggen og mange andre topper kjent for fin utsikt og mange høydemeter. Men du ser meg aldri sitte på kanten og dingle med beina, og jeg har ingen selfie med stupet rett bak meg..
Turen startet på god traktorvei og det var en usedvanlig vakker morgen. Stigningen i starten var absolutt overkommelig. Men det ble brattere etterhvert og siden det fremdeles var frost om natten, var stien dekket av isglasur. Derfor sendte jeg som vanlig en lengselsfull tanke til broddene som lå i bilen.
Skomakernibbå nevnes gjerne i samme slengen som Prekestolen og Kjerag, men er nok ikke like populær. Det synes jeg er rart, for her er både svimlende stup og fantastisk utsikt over Jøsenfjorden 700 meter under deg. Turen er akkurat passe lang og krevende, slik at man utfordres litt, samtidig som den er overkommelig for de fleste. Høydeforskjellen er 400 meter og turen er 5,7 kilometer lang, en vei. Estimert tid på tur er visstnok 5 timer, men sånn er jeg lite opptatt av. Jeg bruker den tiden det tar og stopper når det passer meg. Det må man tross alt, når man driver eksponeringsterapi….
Utsikten var belønningen for bakken jeg sleit meg opp og det kilte litt i magen.Øksnafjellet er rett under 800 meter høyt og fra det høyeste punktet (som jeg selvfølgelig måtte stå på..) er det fint og lettgått innover mot utkikkspunktene. Det var fortsatt et snev av vinter innover.Jada, jada… Jeg MÅTTE jo bare ut på kanten for å kikke ned i dypet… Blei litt svimmel, kjente jeg..
Som barn var jeg alltid glad i fjell. Det var tross alt verken særlig høye eller bratte stup her på Jæren, men det var allikevel spennende å komme på toppen. Redselen for høyder kom etter at jeg fikk barn, plutselig tenkte man konsekvenser av alt man gjorde og alle de valg man tok. Jeg hadde livlig fantasi og spilte filmen ut, enten det var barna eller jeg som stod på kanten av stupet. Det har ikke blitt mindre ettersom jeg har blitt eldre… Dessuten har det en tendens til å balle på seg, for har man en fobi, er det fort gjort å få flere. Plutselig liker man ikke tunneler, man blir redd for å fly, eller greier ikke sove på ferjer, dersom lugaren er i bunnen av båten (noe de ofte er). Egentlig er hele livet en risikosport, dersom man tenker på alt som kan gå galt!!
Sklir man utforbi her, er man heldig dersom man stopper før man havner i Jøssingfjorden….Jeg trodde egentlig at dette var Skomakernibbå, jeg har tross alt sitt mange bilder av folk som sitter og dingler med beina her. Aldri i livet om det hadde vært meg…Glad og lykkelig over «been there, done that» gikk jeg opp til varden for å spise nistepakken og beundre utsikten med trygg grunn under baken. ALT smaker godt på tur, men ekstra godt er det med hjemmebakt brød med smør og ost, samt Rett i koppen-kakao.
Eksponeringstrening er sentral i kognitiv adferdsterapi, som jeg har brukt mye i jobbsammenheng. Jeg skal ikke gå inn på dyptpløyende teorier og fagspråk, for egentlig er det ganske enkelt. Man skal bare utsette seg for det som gir angst og bli i situasjonen uten å flykte. Metoden krever god planlegging og systematisk trening, så jeg begynner å bli ganske god på det. Jeg har nok et stykke igjen før jeg vurderer å hoppe i strikk eller fallskjerm, men jeg greier i hvert fall å stå i stige og skifte takpanner uten å bli kvalm. Dessuten har jeg gjennomført turer som jeg egentlig ikke trodde jeg ville klare, slik som Bessegggen og Kjerag. Det er jeg riktig så stolt av.
Under matpausen ble jeg litt usikker på om jeg faktisk hadde vært på rett plass. Det hadde jeg ikke, men heldigvis fant jeg frem tilslutt. Da tenker jeg at det er rett plass… Med stigende puls og kaldsvette kikket jeg ned på Skomakernibbå. Det er strengt forbudt å gå utpå, steinen er ustabil og farlig. Sagnet forteller om en dømt skomaker som skulle benådes, dersom han greide sitte ytterst på nibbå og reparere et par sko. Da han var nesten ferdig, såg han et brudefølge som rodde utover fjorden. Det må ha vært noen han kjente, fordi han lente seg i hvert fall så langt ut, at han falt ned i avgrunnen. Shit happens….
Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg gidder å utsette meg selv for ubehaget. Hva er egentlig poenget med å kjenne på angsten, med pustevansker og hjernetåke, samt en lammende skrekk for å falle? Jeg har tenkt mye på det og kan vel bare konkludere med at det er veldig godt etterpå. Sjelden er jeg så høy på livet og takknemlig for de enkle ting, som etter at jeg har utsatt meg selv, for noe som jeg oppfatter som livsfarlig. Trangen til å legge meg flat og omfavne Moder Jord, er stor, veldig stor. Jeg ser på omverdenen og meg selv med tålmodighet og kjærleik, og livet er trygt og godt. Derfor småløp jeg nedover fjellsiden og sang høyt i bilen hjemover. I hodet svirret planer om Mount Everest eller andre «hårete mål», for klarte jeg Skomakernibbå, er ALT MULIG!!! Så nei takk til strikking og sofa, livet utforbi komfortsonen er definitivt verd anstrengelsen. Det er i hvert fall der man blir best kjent med seg selv, på godt og vondt….
Det er mange og høye bratte stup langs løypa. Man har en fantastisk utsikt over Ryfylkebassenget. Det var herlig å komme ned på nesten flat mark igjen.Jeg tok meg tid til både en hvil i gresset og lukte på blomstene. Født på ny, nesten….Disse to så veldig godt fornøyd ut, med å hvile under treet. De trenger neppe eksponeringsterapi eller annen type behandling, manglet bare strikketøyet..
Mye spennende å se på veien mellom Ådneram og Lysebotn. Vi fantaserte om at disse var laget av tyske bobilturister med markeringsbehov. Eller alle andre som ville sette varige spor etter seg…
Dette innlegget bærer preg av at jeg har høydeskrekk, hadde glatte sko og sliter med dårlig hukommelse. For hva tenkte jeg egentlig på da jeg foreslo denne turen for mitt lille barn, da vi nylig hadde en sløv lørdagskveld på Børsteinen? Jeg har tross alt gått til Kjerag før, selv om det er veldig mange år siden og før det ble berømt. Jeg fikk opp noen skikkelig ubehagelige minner underveis om at jeg også den gang sverget på «ALDRI MER KJERAG». Men her var vi altså og klar for tur. Alltid klar for tur…..
Turen starter på siden av restauranten ved Øygardstøl, eller Ørneredet som det også kalles.
Kjerag blir kalt majesteten i Lysefjorden, for med sine 1132 m.o.h er det den høyeste toppen langs fjorden. Mest populært er selfien på Kjeragbolten og den er nok grunnen til at så mange utenlandske turister tar turen hit. For dette er et populært sted og selv i regn, tåke og vind var her fullt av folk. Selve turen er krevende og her bør man være godt forberedt med skikkelig klær, sko og utstyr. Turen er omtrent 10 kilometer lang, med en total stigning på 570 meter og beregnet gåtid er 5-6 timer. Sliter du med høydeskrekk, kan det være lurt å velge en annen tur.
Stien har blitt oppgradert med kjettinger i de bratteste partiene. Det var glatt å gå på snaufjellet og farlig nær kanten (syntes jeg).
Det er langt ned til bunnen dersom man triller utforbi… Det gikk jeg mye å tenkte på…
Vi ankom parkeringen relativt tidlig og fikk beskjed om at vi var de første norske som tok turen idag. Parkeringen var allerede halvfull og jeg betalte 200,- etter å ha stilt meg på anvist plass. Det var parkeringsvakt, eller sikkerhetssjef som jeg heller ville si. Han hadde kontroll på alle som gikk opp, sjekket at de kom ned og kom med gode råd. Genialt og en trygghet for oss. Så tok den unge og spreke sekken og vi gav oss i kast med første oppoverbakke. Det er tre av dem og den verste kommer først….
På toppen av første oppover er det litt flatt, så nedover før vi skal opp igjen.
Det er en trygghet med nødbu dersom været plutselig blir dårlig eller man ikke rekker ned før det blir mørkt. Vi hastet raskt forbi.
Selve turen er flott, men kan som sagt være utfordrende hvis du ikke liker høyder og har livlig fantasi. Jeg hadde rett og slett fortrengt hvor ubehagelig jeg syntes at det var. Faktisk mye verre enn Besseggen, som jeg nettopp gikk som en personlig utfordring for høydeskrekken. Her var det ikke bare et sted som var utfordrende, men mange. Vi møtte en ung kinesisk kvinne på tilbaketuren, som satt fast i en skråning og kom verken opp eller ned. Ikke ville hun ha hjelp heller…og egentlig hadde vi nok med oss selv. Begge hadde vi glatte sko og da regnet kom, ble det skikkelig skummelt. Å henge i kjetting, mens beina fortsetter sitt eget løp, er ikke for gamle og hofteopererte folk. Jeg følte meg litt som Bambi på isen og det var ikke bare skoene sin feil.
Her er det 1000 meter fritt fall i motsetning til Prekestolen som «bare» er 604 m.o.h. Ikke rart at vi holdt god avstand til kanten….
Det er dette de fleste kommer hit for og ikke vet jeg hvem det er som står her og leker med livet. Siden det var uaktuelt for meg å gå utpå og mitt lille barn allerede har vært der på en tidligere tur, tok jeg bilde av en tilfeldig turist som tok seg godt ut på bilder.
Så nær kanten kom vi og det holdt lenge det….
Den som fikk mest oppmerksomhet var Scotty. Da vi kom opp i høyden, satte regnet og vinden inn. Heldigvis hadde vi tatt med skikkelig vann og vindtett dekken med fleecefor inni og dette var stor stas, særlig for franskmenn og italienere. Ikke forstod vi hva de sa, men de pekte og lo mens de snakket lynraskt seg imellom. Det kan ha vært misunnelse, Scotty var tross alt bedre kledd enn mange av dem, men uansett føltes det litt som å være på tur med en kjendis.
Det er viktig å ta godt vare på de firbeinte også på tur. «Kjendisen» dresses opp, litt sånn Tom Cruise og Mission Impossible next, bare på feil side av fjorden…..
Vått og kaldt og regnvær overalt…. Og glatt…
Turen gikk tross alt godt, vi kom oss både opp og ned med alle lemmene i behold. Siden været ble såpass ruskete, kortet vi ned på pausene og brukte totalt 4,5 time, noe jeg helst var litt imponert over. Men det hjalp på med medvind og hjemlengsel. Noen steder hvor det var på det bratteste, valgte vi å gå utenom løypa, der det var mer gress og jord. Men det burde jeg nok ikke skrive her, siden vi fant ut etterpå at det ikke var lov. Ja ja, det er mulig at det var det som gjorde at vi kom helskinnet ned. Men nå har jeg virkelig lært, jeg trenger ikke gå flere ganger til Kjerag. Så spørs det jo bare om jeg om 15-20 år fremdeles husker hvor skummelt det var eller om jeg IGJEN får en god ide om å gå til Kjerag….
Et av de enklere partiene på turen, flotte trapper og steinbro. Tross alt, det er en fantastisk tur….
Hadde det bare ikke vært for alle bratte, steile, stupende fjellsidene som vi måtte forsere for å komme oss opp og ned. Men vi greide det og da er det mulig for alle andre også… GOD TUR.
Bak der ligger Besseggen; mørk og dyster. Kjent fra Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt, hvor Peer påstår at han har ridd over eggen på et reinsdyr, det berømte «Bukkerittet». Det vil jeg påstå er helt umulig, vanskelig nok å gå over…..
I mange år har jeg hatt en hemmelig drøm om å gå over Besseggen. Som en av de mest kjente og populære fjellturene i Norge, er det omlag 60 000 mennesker som hvert år tar turen. Jeg har vært i Jotunheimen tidligere, men har mer eller mindre bevisst unngått dette området. Hvorfor? Jeg liker ikke høyder og Besseggen er kjent for å ha noen mildt sagt luftige partier. I mitt hode så jeg for meg at jeg kom til å bli en av disse turistene som må hjelpes gråtende ned av redningstjenesten. For det har jeg hørt skjer og for meg er det forståelig og slettes ingen skam. Høydeskrekk er nemlig ikke noe å spøke med…det vet alle som har opplevd det. Men på rehabiliterings-listen trengte jeg noen hårete mål og da var Besseggen et naturlig valg.
Da var vi tilbake til normalt vestlandsvær; pøsende regn og kuling i kastene. Faktisk litt godt etter tidenes tørreste sommer.
Et helt vanlig syn i Valdres. Enten var det kyr,sauer eller så var det veiarbeidere som stod midt i veien. Greit med god tid og det har man jo på en sånn tur….
For oss som bor på flate Jæren, er det ikke bare, bare å ta en svipptur til Jotunheimen for å bestige noen topper. Man må beregne en dags kjøring hver vei samt minst en ferje. Flaks at jeg elsker å kjøre bil og har en gammel, men trofast Toyota som alltid vil på tur. Dessuten er det en fantastisk kjøretur, man får med seg alt turistene kommer til Norge for å se. Her er ville fosser nedover stupbratte fjellsider og de dypeste fjorder hvor cruisebåtene ligger som sild i tønne. Det er stavkirker, bygdetun og salg av geitost og reinsdyrskinn. Det er smale, svingete veier med lange køer av bobiler og turistbusser som forsøker å smyge seg forbi hverandre. Det er mye å se og enda mer å oppleve, men jeg hadde bare en ting i hodet og kjørte forbi alt sammen. Målet var plotta inn; GÅ BESSEGGEN.
Da nærmer jeg meg endelig Jotunheimen etter nærmere 10 timers kjøretur. Gikk unna med kaffi og spillelistene på Spotify….
Været kunne selvsagt vært bedre, men det liksom ikke lov til å klage etter sommeren vi har hatt…..
Jotunheimen er nasjonalparken hvor alle de høyeste fjellene i Norge ligger. Jotun betyr kjempe, så det er her kjempene, eller trollene bor. Navnet er inspirert av både det ville landskapet og norrøn mytologi. Området er en blanding av vestlandsk natur med de høye, spisse fjellene samt østlandsk natur med store daler og fjellvann. Liker du best høye fjell, finner du 253 topper som er mer enn 2000 meter over havet. Det er imponerende landskap for en jærsk turist. Man kan gå korte turer og turer fra hytte til hytte over mange dager. Det finnes utallige løyper til å følge eller man kan sykle, padle, rafte, klatre i fjell, stå på ski om vinteren, fiske og jakte. Det er fjellhytter, både private og DNT, hotell, camping, hytter og gårdsturisme, så det er ikke problem å finne overnatting. Dessuten gjelder allemannsretten, slik at veldig mange slo opp telt rundt rasteplasser og ute langs turstiene.
Jeg fikk, etter mye strev i vinden, opp teltet på Besseggen Fjellpark Maurvangen. Og ja, det er Besseggen i bakgrunnen….
Turen over Besseggen kan gås på to måter, det mest vanlige er at man tar båten til Memurubu og går tilbake til Gjendesheim. Da går man opp eggen og ikke ned, noe som anbefales for de med høydeskrekk. Og det var meg det… Dersom man velger å starte på Gjendesheim går man altså motsatt vei og tar båten tilbake. Man kan også starte fra Bessheim og komme inn på løypen i nærheten av Veslefjell. Jeg hadde lest meg godt opp på informasjon i forkant og visste at jeg hadde rett under 15 km å gå, at summen av stigning var ca 1300 meter og at høyeste punkt underveis var 1743 m.o.h. Dessuten fant jeg ut at turen over Besseggen kom med i kåringen, gjort av National Geographic, over de ti vakreste fjellturer i verden. Kjekt å vite….
Gjendesheim Turisthytte er en DNT hytte som ligger like ved starten på turen. Jeg vurderte å overnatte her, men telt er og blir billigere.
Båten over Gjendevatnet er populær og jeg anbefaler alle å kjøpe billett på forhånd. Selve båtturen tar ca 20 minutter og er en flott opplevelse. Det er en kiosk/kafeteria og svær parkeringsplass som blir fort full. Det går buss og taxi slik at det er enkelt å komme til startpunktet.
Dermed var jeg så klar som jeg kunne bli. Etter en god natts søvn i teltet var det pakking av sekk og frokost. Hva var med i sekken? Regntøy, matpakke, mye å drikke (det er mulig å fylle underveis i en elv), førstehjelpsutstyr og dopapir. Jeg hadde vurdert å kjøpe et kart, men været var bra og jeg skulle gå i dagslys. Og dette er nok en tur hvor you`ll never walk alone….. Ihvertfall ikke midt i høysesong og fine været. Så jeg droppa kart og kompass. Løypa er godt merket både med røde T`er og skilt, så det var aldri et problem å finne veien. Da var det bare å komme seg tidlig avgårde, for å sikre meg enn parkeringsplass så nærme båten som mulig. Parkering betales i automat og kosta 150,- for et døgn. Jeg antok at det burde være mer enn nok tid.
Etter en meget fuktig og vindfull natt, lettet været heldigvis neste morgen. Utsikten tilbake mot Gjendesheim fra brygga ved Memurubu.
Mange velger å overnatte på den private turisthytta Memurubu, enten før eller etter turen over Besseggen. Eller bo flere dager og går alle de andre turene i området.
Fra Memurubu starter det grønt og fint oppover fjellsiden. Jeg tok en rolig start og nøt utsikten. Det var mange som hadde det travelt, derfor var det greit å slippe forbi de travleste.
Etterhvert som man stiger i høyden, får man en fantastisk utsikt over fjellene.
Store deler av turen er på relativt lettgått sti. Men det er steinete, så det er viktig med gode sko.
Under hele turen kan man nyte utsikt til de flotteste fjell.
Langs løypa er det bygd opp mange varder, noe som også gjør det lettere å finne fram.
Jeg hadde sett for meg at det BARE var selve eggen som skulle bestiges. Men det er mye opp og ned, stien går over fjellsiden langs halve Gjendevatnet.
Det stod noen av disse skiltene underveis som viste hvordan jeg lå an i løypa. Alltid oppløftende å se at det gikk fremover….
Dette er noe annet enn smårusket av noen fjell vi har på Jæren…..
Plutselig var jeg nesten fremme. Den så slett ikke avskrekkende ut på avstand, så her var det bare å gi gass.
«Javel Bessen, you and me….. Då ska du beseiras med eller uden høydeskrekk….» Klar for å starte klatringen og jammen var det å klatre seg oppover.
Det er en relativt smal og bratt steinrøys som skal klatres oppover. Noen går opp og noen kommer ned, så det er viktig med køkultur og vise omtanke for hverandre.
Her er jeg kommet opp på det mest fotograferte stedet på Besseggen. Her begynner det å flate ut og er ikke så bratt. Men utsikten er fantastisk….
Fjellryggen som løypa følger går mellom Gjende og Bessvatnet. Begge vannene er spesielle av utseende, det ene blågrønt og det andre dypblått. Gjende er ca 2 mil lang og den dypeste innsjøen i Jotunheimen. Den spesielle fargen får den av at små brepartikler vaskes ut fra elvene og reflekteres i lyset. Det at fjellene rundt er så mørke samt den kraftige grønne vegetasjonen forsterker fargen. Bessvatnet er 7 km langt og er kåret til Norges reneste innsjø. Det sies at man kan se bunnen selv på 30 meters dyp. Det var vakkert å se begge innsjøene sammen og jeg ble selvfølgelig veldig gira på et bad. Men uten badetøy, ingen bad….
Stor glede og takknemlighet over å ha kommet meg opp. Og takk til de hyggelige sørlendingene som tok bilde og jublet sammen med meg. Vi kom oss opp!!!!
Turen går videre mot det høyeste punktet på turen, Veslefjell. Her står en svær varde (steinhaug) som markerer at man har nådd 1743 meter over havet.
Der var toppen og et yndet fotoobjekt for oss alle som var der.
Så starter nedturen gjennom steinene og fra toppen er det ca 4 km med nedoverbakke for å komme tilbake til start.
Det er flott utsikt på denne siden også og langt der nede, hvor elven starter, ser jeg bilen….
Det er flere steder på vei ned hvor jeg kjente suget i magen over høyden. Og det er meg ubegripelig hvorfor enkelte folk ALLTID må stille seg helt ute på kantene for å ta luftige bilder…
Det gikk bratt nedover, slik at det kjentes godt i knær, hofter og rygg.
Turen opplevde jeg som lang og innimellom litt vanskelig å gå. Mest fordi det var mye løse steiner og bratte partier. Og jeg er fremdeles litt ustødig på beina, særlig når jeg blir sliten. Men det gjør bare at man går seinere og får mer tid til å suge til seg de fantastiske omgivelsene. For dette er vakkert… Det er storslagent, mektig og får virkelig nasjonalfølelsen til å bruse i blodet. Jeg har sett noen som mener at denne turen bør være obligatorisk for alle som er nordmenn, tja…kanskje. Jeg hadde ihvertfall en flott dag i fjellet. Og høydeskrekken? Den var med meg, men den var aldri et stort problem. Sikkert fordi jeg valgte «rett vei» og gikk opp og ikke ned. Dessuten var jeg så opptatt med å flytte hender og føtter, SAMTIDIG med å puste, at det blei for travelt å se på utsikten og hvor langt det var ned. Så høydeskrekk trenger ikke stoppe deg fra å ta denne turen….. den anbefales for alle, selv om kanskje de aller minste barna og de med ustødige bein bør velge en lettere tur.
På vei nedover fikk jeg øye på en reinsdyrflokk som gresset rett ned forbi stien. Jeg hadde ikke fått med meg at jeg befant meg midt i Reinens rike. På høsten har de en egen reinsdyrfestival og det er kulturhistorie og mat tradisjoner som er i fokus. Stakkars Rudolf på tallerken…..
Deler av flokken flyttet seg nedover og passerte like ved stien. Det var selvsagt stor stas for meg og alle de andre som fikk det med seg, vi knipset bilder som galne….
Flott utsikt over Gjende på vei nedover, nesten som å gå i et postkort….
Det kom besøk i forteltet som spiste opp frokosten min… Minnet meg om da jeg teltet i USA i fjor og det var strengt forbudt å oppbevare mat i teltet pga bjørner…. Dette var nok heller en stor mus eller liten rotte, synderen kom tilbake for å spise resten…