På toppen av Jæren uten utsikt.

Jæren er ikke førstevalget dersom man er glad i topptur, du vet de med lange seige oppoverbakker og storslått utsikt. Her er nemlig de to høyeste toppene Brusaknuden, på 432 moh og Karten, som er 11 meter lavere. Allikevel skal det være en fantastisk utsikt fra toppen, uansett hvilken du velger. Noe som sikkert kommer av at resten av landskapet er såpass flatt. Begge toppene kan gås på en rundtur, noe jeg hadde planlagt i lang tid. Faktisk helt siden sommeren, uten at det ble noe med meg….

Det var lett å finne parkeringsplassen, som ligger ved fv 504, øst for Husavatnet.

Det var jammen ikke mye å se på toppen av Karten. Men bok til å skrive navnet lå i postkassen, så da gjorde vi det.

Turen opp til toppen, er en avstikker fra rundløypa. Fra parkeringsplassen er det fin vei å gå på, hovedsakelig grusvei.

Det var litt tilfeldig at det ble på denne årstiden at jeg bestemte meg for å gå. Jeg liker Høg Jæren på vinteren, her hvor himmelen er høy og utsikten uendelig. Fra andre sine flotte bilder og turbeskrivelser, visste jeg at man kan se heiene innover Bjerkreim, Ognaheiene og Dalane i sør, fra Brusaknuden. Dessuten hadde jeg invitert med min storesøster på tur og hun hadde heller aldri vært på toppen av Jæren. Det tenkte jeg var en skam, hun som bor nesten på Bryne og er skikkelig jærbu. Det var hun enig i, så da var målet bestemt. At yr.no hadde sendt ut storm varsel tok vi med ei klype salt, evige optimister som vi er….

Rundturen er enkelt forklart at man går rundt Kartavatnet.

Sjelden har jeg gått i så tett og mørk skog.

Ved bekken lå de røde merkene under vann og vi balanserte på glatte steiner for å komme over.

Stien opp mot Brusaknuden gikk i terreng, men var godt merket og lett å finne.

Jeg kledde meg skikkelig i ull og vindtett, samt høgstøvler. I turbeskrivelsen stod det om enkelte våte partier og med alt regnet som var kommet den siste tiden, antok jeg at ALT var vått. Så feil kan man ta… Det var ikke søle og vann som var problemet, men is og snø… Gummistøvler på sånt føre, bør høre til under risikosport, siden det øker sjansen for alvorlige kroppsskader betraktelig. Jeg gikk som en elefant på eggeskall, men det gikk bra og jeg falt ikke så mange ganger.

Det var vanskelig å orientere seg, for vi så ikke så mye å orientere etter…

Det var endel gjerdeklyvere å komme seg over og det gikk greit.

Det ble å gå mange omveier rundt snø og is. Støvler bør ikke være førstevalget på vinteren, har jeg lært.

Så mye for den fantastiske utsikten på toppen, vi så mildt sagt ingenting…

Våte og kalde forsøkte vi å finne ly for regn og vind, for å nyte matpakken. Egentlig burde vi gått ned fra toppen, hvor det var mye lunere, men så langt tenkte vi ikke.

Vi snakket mye om å snu, siden været var som det var. Men så blir det ikke, for det kan jo være at tåken letter, vinden slutter og regnet går over til yr. Dessuten kan det være at det er mindre glatt lenger fremme og at det er lettere å gå. Så man forsetter… Min søster er lik meg, hun er heller ikke en sånn en som snur når man først har bestemt seg. Det lo vi mye av under turen og det er en god egenskap å ha med seg i livet. Både evnen til å le av seg selv og staheten til å gå fremover uansett.

Jeg følte meg til tider som Bambi på isen.

Akkurat her var det lurt å ha støvler, for her var det skikkelig vått.

Nok en tett og mørk skog, men denne gangen gikk vi utenom.

Turen er 10,8 kilometer lang og beregnet tid er 2 timer. Det stussa jeg litt på, men det er nok på en fin sommerdag uten støvler. Vi brukte mye lengre tid, selv uten stopp for å beundre utsikten. Det var en flott tur og vi har allerede avtalt at vi skal gå den igjen. Mest fordi jeg gjerne vi se utsikten fra toppene, men også fordi jeg likte runden. Det var passe bratt, passe flatt, litt skog og litt vann. Jeg gleder meg til å se hvordan det egentlig ser ut, når vi faktisk ser noe. Og da blir det uten støvler, tenker jeg….

Men da vi nærmet oss bilen, kom det seg.

For oss som er oppvokst ved siden av en gård, fikk det opp mange gode minner å se de gamle og forlatte jordbruks redskapene.

Heim te na mor.

Det finnes noen steder som kjennes ut akkurat som å komme heim te na mor. Jeg har det litt sånn med Høg Jæren, det er trygt, godt og litt vemodig. Kanskje det er lyset der ute, eller lufta? Eller kanskje den fantastiske utsikten over åpne vidder, helt ut til havet? Eller ganske enkelt at Mor Norge sitter der ute på en granitt blokk og tar imot alle som kommer på besøk. Og det er mange….

Det er en trolsk stemning på vei mot Holmavatnet, gjennom en av de mange plantede skogene på Jæren.

Holmavatn Misjonssenter er et populært leirsted for spesielt inviterte. Like ved ligger en stor og gratis parkeringsplass, hvor det var god plass da vi kom tidlig en Kristi himmelfarts torsdag.

Flatt og høyt under himmelen, er vel den beste beskrivelsen av turen.

Turen til Synesvarden og Steinkjerringa nevnes i samme slengen som Prekestolen, Trollpikken og andre turistattraksjoner her på Jæren, av reiselivsnæringen. Det var jeg faktisk litt overrasket over, for mange jeg kjenner, har aldri verken hørt om eller gått denne turen. Det synes jeg er trist, for her er mye å oppleve. Det er utallige stier på kryss og tvers av lyngheia, gammel historie og vakker natur. Dessuten er området vernet som landskapsvernområde og plantene fredet. Det liker jeg godt…

Området har vært brukt av mennesker til boplass, torvløer, gjeterhytter og beitemark til husdyr, helt tilbake til steinalderen. Husk det er båndtvang hele året her!

Det ble en kaffi pause ganske kjapt, siden vi var så tidlig avsted at enkelte ikke fikk tid til å drikke kaffe før vi dro.

Synesvarden har flott utsikt og stort sett alltid vind. Kle deg godt…

Det flommer over av vindmøller. Disse var nye for meg, men det er er mulig at jeg bare ikke la merke til dem sist gang. For det er vel ikke mulig å montere opp alle disse på bare noen måneder???!!

Det finnes 5 forskjellige parkeringsplasser og over 3 mil med merka løyper. Allikevel valgte jeg den samme som jeg alltid tar, rundturen fra Holmavatnet – Synesvarden – Steinkjerringa. Det var mest fordi jeg hadde invitert med Sørlendingen, som aldri hadde gått her før. Turen er ca 10 km og lettgått. Det er godt tilrettelagte med treplanker over de våte partiene og hele turen er skiltet og merket med blå påler.

Det var jammen blitt fint, rene motorveien.

Jeg får si som Ulf Lundell: «Jag trivs best i upna landskapet»….

Historien om Steinkjerringa er ganske merkelig. Hun ble hugget i stein av S. Neandros så tidlig som 1898. Planen var at statuen skulle plasseres foran Kongsgård skole, midt i Stavanger sentrum. Dit kom hun aldri, istedet ble det samlet inn 550 kroner som ble brukt til å transportere henne inn på Anisdalsheia. I 3 biter, tilsammen 3 tonn, var det 2 års slit før hun satt på plass oppå Jolosteinen. Nå lar hun oss alle besøkende lese : «Minn jærbuane um storverk i farne tider. Ver trugne mot land og folk». Hun er standhaftig, hu mor…

Det var tørt i gresset for en gangs skyld, og det medførte en LAAAANG matpause.

Jeg hadde ansvaret for å ta med mat og Sørlendingen ordnet kaffi.

Noen forsøkte å klatre opp for å sitte på fanget til na mor, men det ble med forsøket. Det er høyere og brattere enn det ser ut til…

Dette er turen som passer for alle. Vi møtte både barnefamilier, ivrige joggere og sånne som oss, bedagelige turgåere med fokus på kos og hygge. Flere steder langs løypa er det satt opp informasjons tavler, som blant annet forteller om sauehold og myrsøkk. Og det er vel alltids nyttig å lære mer om. Stien vi gikk på, var stort sett bred og fin, slik at stavene jeg bar på, helst bare var til pynt. Men det er mye stein, så gode sko er viktig.

Skilt i alle retninger gjør det enkelt å finne frem.

Mye av steinene er lødd i lange, rette gjerder. Usikker på hvorfor, kanskje det er for å holde husdyr inne på et område.

Dersom du lurer på hva nistepakken var, her er et godt tips til å bruke opp restene av potetsalat, som alltid blir igjen etter grilling. Og det er MYE grilling i mai…. Bland sammen potetsalat, en eller flere bokser tunfisk i vann, en liten boks mais og purre i små biter. Krydre med karri og hvitløksalt, server med brød. Noen syntes det var veldig godt med jordbær til, men det var ikke meg. Så er det bare å ta turen, nyte dagen og besøke na mor…

Jeg kikket som vanlig etter gode plasser å sette opp telt, og det var endel av de.

Vi vurderte et bad i Holmavatnet, men det ble med tanken…

Over lyngheiene til Ulvarudlå.

Det hender både titt og ofte at jeg får lyst på en tur på Høg Jæren. Det er noe med utsikten over jærsk natur og kulturlandskap som treffer meg midt i hjertet. Her har de trassige bøndene driftet jorden i mange, mange år og sauene beiter enda oppover fjellsidene. Mennesker som har lødd stein, tatt ut torv til brensel og sanket bær og annen mat fra naturen. Det vitner navn som Moltemyr og Fiskelaustjørn om. Selv om Fiskelaustjørn høres litt begredelig ut for de som er glad i å fiske…

Det er opparbeidet gratis parkeringsplass etter at man har kjøret gjennom to grinder. NB: husk å lukke grinden etter deg.

Sensommer eller tidlig høst kommer an på temperatur og været her på Jæren.

Jeg kjørte til Tjåland, som ligger ved fylkesvei 201 mellom Undheim og Ålgård. Det finnes også en parkeringsplass på Aurenes og det spiller ingen rolle hvilken du velger. Turen til Ulvarudlå er en rundtur og man passerer begge parkeringsplassene. Begge steder ligger gårdsbruk og det er viktig å ta hensyn til driften når man passerer. Utover Jæren kan man fortsatt havne midt oppi flokker av sauer eller kyr som trasker midt i veien og blokkerer for bilene. Jeg liker at man bør ha god tid for å ferdes her og nyte alle detaljene.

Turen starter på god grusvei og videre på traktorvei.

Det meste av turen går i terreng og her er det vått. Det er mange bekker og myrer som må passeres, så husk å ta på støvler eller annet vanntett fottøy.

Det beste med tur på Høg Jæren er at det er høy himmel og god plass. Dette er virkelig stedet når man har behov for å lufte tankene, for her går man aldri i kø. Da må det isåfall være en kø av sauer…og det er liksom helt greit. At man har en lydløs tur kamerat er også veldig greit, ikke et eneste bjeff kom fra den kanten. Han hentet tålmodig pinner som han la foran beina mine uten en lyd. Blikket bad om oppmerksomhet, men jeg var for opptatt med å sveipe himmelen med øynene. Turen går gjennom et av Norges største rovfugltrekk, så her gjelder det å være på vakt og gjerne ha med kikkert. Jeg angret på at brillene lå igjen i bilen…for jeg så ikke en eneste fugl.

Fra Ulvarudlå har man i fint vær utsikt over hele Jæren. Da kan man se kysten i vest og fjellene i øst. Det gikk ikke idag.

Kraftig vind på toppen gjorde at vi gikk fort videre. Men først beviset på at vi faktisk VAR der.

Det gikk raskt nedover og matpakken ble spist bak en stein i ly for vinden.

Her stod en gang en uteløe, hvor høyet ble lagret, for så å bli fraktet hjem til gards om vinteren. De må ha hatt et hardt liv, bøndene som holdt til her.

Og når jeg tenker på all den steinen de må ha ryddet… Jæren er stein på stein på stein.

Vi nærmer oss gården Aurenes, hvor det også finnes parkering.

Mellom Aurenes og Tjåland går man på sti langs Tjålandsvatnet. Her finnes mye god aure, men snakk med grunneier om lov til å fiske der.

Hva gjør man når stien plutselig er dekket av kyr? Og hunden er redd kyr og nekter å gå forbi? Det ble en liten omvei akkurat der….

Rundturen er 7 km lang og godt merket med påler med rødt på. Jeg brukte Stavanger Turistforenings årbok fra 2016 «Te`Jærs», som har en god turbeskrivelse og kart på side 182-185. Turen er lettgått, selv om det er noen bratte bakker. Det var veldig vått og sleipt, så husk gode sko. Vi brukte rett under 3 timer på turen, men da hadde vi mange stopp og en god matpause. Det er mulig å korte turen ned ved å gå en snarvei over med Fiskelaustjørna, men det gjorde ikke vi. Det kan bli lenge til neste tur på Høg Jæren, så vi nøt hver meter og var godt fornøyd med dagen.

Noen ville bare bade og merkelig nok var det ikke meg….

Låglien af Sikveland.

Dersom du kommer fra Undheim og kjører mot Sikvaland, passerer du Knudaheio. Her finner du Garborg i fin stil samt hans sommarstove. Fin utsikt var der åg….

En tur ut på Jæren er aldri feil. Ihvertfall ikke når solen skinner og det er NESTEN vindstille. Og det er så mye turer å velge i, man har Høg Jæren og Låg Jæren, kyst og innland. Skog, hei, strand, topper og nuter. Men aldri hadde jeg hørt om Låglia, så da måtte jeg rett og slett ta meg en tur dit. Navnet Låglien af Sikveland ble brukt under folketellingen i 1901, nå forkortet til det mer folkelige Låglia. Vi kjørte via Ålgård og Undheim, derfor ble det en turiststopp ved Knudaheio siden noen aldri hadde vært der før. Garborg er alltid stas….

Vi var usikre på om vi kom til å finne fram; uten GPS, nettdekning eller stedsans. Men jammen hadde de spandert på oss et skilt og en parkeringsplass, tusen takk.

Låglia er rett og slett en gård som ligger langt innpå heia, uten veiforbindelse, mellom Sikvaland og Osland. Her bodde et ektepar med 7 barn, hvorav 6 av barna ble født på gården. Det var 3 km til nærmeste nabo og far i huset pleide visstnok å bære barna på ryggen til skolen. Jeg aner ikke hvor skolen lå, men jeg antar at det har vært et godt stykke å gå…. De hadde sau, kyr, en hest og noen geiter og hver høst drev han Olav dyra til Stavanger for å selge på marked og til slakt. Med andre ord han gikk… Fram og tilbake…Det høres ut som et hardt og strevsomt liv, så det er kanskje grunnen til at det kun var fastboende på Låglia fra 1899 til 1916. Eller hva vet jeg ?

Turen starter med å krysse veien og følge grusveien et stykke nedover mot ei hytte. Så svinger man av veien og går litt over hauger og gress innover i skogen.

Turen gjennom skogen er ikke lang og det er når man kommer ut av trærne at den fine delen av turen egentlig starter.

Det finnes både skilt samt røde merker å følge for å finne veien. Vi greide allikevel å rote oss av stien flere ganger fordi vi var opptatt med andre ting….

Det er mange fine små vann som passeres på veien innover.

Stien passerer over denne gamle steinkloppen mellom Hellevatnet og Nipetjørna. Det var lite vann da vi passerte, siden det knapt har regnet på 1 måned, men vanligvis er nok dette en våt tur hvor det kan være greit å ha vanntette sko.

Blendet av den vakre utsikten fulgte vi «den brede sti». Det var feil, i enden av vannet svinger man og klatrer over gjerdeklyveren.

Dette er altså feil…. Vi måtte over et gjerde og krysse en elv for å finne tilbake til stien. Heldigvis hadde vi kart, takk til STF for den makalause turboken «Te`Jærs».

Det var hvitt, i hvitt, i hvitt innover med myrull.

På vei opp skaret ved Tjorsvatnet, den eneste «skikkelige» bakken på turen.

Etter å ha vandret over lyngheiene kan vi endelig se ned på Låglia og Fyllemyrvatnet. Tenk at vi fant frem….

Av bygninger er det bare huset som står igjen, men man kan se rester av grunnmuren til løa og fyrhuset. De som satte opp bygningene, sies å ha hatt det som på Jæren kalles «steinauga», dvs evnen til å lø stein SKIKKELIG beint. Imponerende…

Det er ikke mulig å gå inn i huset og jeg vet ikke om det brukes til noe nå. Men det er lov å se inn vinduet….

Nede ved vannet fant vi et flott sted til å spise nistepakken. Vi fant også inntørket hoggormskinn, men så ingenting til eieren….

Sånn lør du når du har «steinauga»…. Tror du må være født sør for Kverneland for å få til det….

På tilbaketuren var sola kommet for fullt og da var det bare å sikte seg inn på et badevann.

Fantastisk badeplass og skikkelig varmt i vannet.

Da greide vi ihvertfall finne rett vei tilbake, over gjerdeklyveren i enden av vannet. Den hjalp oss over en LAAANG steinmur, sikkert lødd av «han eller hun med steinauga».

En blomst med blomster pynter opp den fagre naturen.

Da nærmer vi oss skogen, bilen og slutten på turen.

Selvsagt måtte me avslutte med stil; greide rote oss av stien IGJEN… Men bilen fant vi tilbake til og jeg har hørt en plass at det er omveiene som beriker ens liv….. TJA….kanskje det…

Dette er en tur som passer for alle. Det er ca 7 km fram/tilbake og rimelig lettgått siden man stort sett går på sti, kjerrevei eller grusvei. Det ligger litt i navnet LÅGlia at man ikke skal så høyt; gården ligger på 293 meter over havet. Hvor lang tid man bruker vil selvsagt avhenge av hvor fort man går, hvor mye man stopper og hvor flink man er til å følge små, røde prikker godt gjemt på steiner og påler. For oss ble det nesten en dagstur; men da var Knudaheio og en stopp på Ålgård Outlet inkludert. Men på en sommerdag som denne, kan man nesten ikke gå seint nok, selv om vi prøvde. Anbefaler alle å ta turen, jeg vil ihvertfall dit igjen.