I Garborg sin verden..

Jeg skal ikke påstå at jærske forfattere er det jeg har lest mest av og særlig ikke Arne Garborg. Han var en av de første i Norge som skrev bøker på nynorsk og bare der datt jeg litt av lasset. Legg til at bøkene ble skrevet for over 100 år siden og at han utforsket mange ulike litterære sjanger, som  romaner, artikler og dikt. Mye av det var politisk og han var en kjent som en samfunnsengasjert mann. Jeg er glad i å lese, men er nok såpass enkel at det blir helst det kritikerne kaller populærlitteratur, eller det som før ble  kalt kiosklitteratur. Nå leser de fleste på mobil og mange orker ikke engang holde verken bok eller mobil. Da er lydbok tingen… Garborg rett i øret hadde kanskje vært løsningen for sånne som meg.

Fra parkeringsplassen er det kort vei opp til minnesmerket over han Arne. Det heter «All denne fagre utsyn» og viser til utsikten fra toppen og utover Jæren.
Jeg fikk ikke bare vakker utsikt, men en strålende soloppgang å meske meg på.
Fra bakhodet (minnesmerket)kan man se ned til Knudaheio, men det er ikke mulig å ta snarveien over utmarka. Man må gå ned til veien og følge den opp igjen til huset.

Kundaheio var sommerhuset som Arne Garborg vendte tilbake til (nesten) hver sommer. Det er idag museum og var lukket og låst da jeg var her. Til og med vinduene var blendet av svarte rullegardiner, sikkert fordi alt innvendig er autentisk som da Arne bodde her med sin kone Hulda. Det var altså ikke mulig å få et gratis kikk inn, men det er greit. De har pengevett på Jæren…. Vinden var kvass og jeg forstår godt hvorfor huset kun ble brukt på sommeren. Høg Jæren i november er ikke for de tynt kledde og jeg savnet både ull og dunplagg.

Veien opp til huset var stengt med flere porter, noe som kan skyldes at området er beitemark. Jeg så ingen dyr nå, mulig at de er tatt inn for vinteren, for grindene lot seg enkelt åpne.
Det står flere informasjonstavler og man kan også skanne en kode for å få høre mer om Garborg løypa.
Både Arne og hans kone Hulda ligger begravd på Knudaheio, eller rettere sagt urnene etter kremasjonen står i gravhaugen.
Det eneste stedet som var åpent, var utedoen.  Det passet egentlig fint…

Egentlig het han ikke Arne, men Aadne. Han ble født på garden Garborg i 1851, som eldste sønn av 9 søsken. Men han sa fra seg gården og dro for å studere. Det kan ikke ha vært bare lett og han glemte nok aldri den høye himmelen, lyngheia og de utallige steinene på Jæren. Derfor bygde han Knudaheio på slutten av 1800-tallet og i over 20 år kom han hit for å skrive. Det forstår jeg godt, hele landskapet oser av fred og ro, som kanskje gav ham inspirasjon til å reflektere over livets mange krumspring.

Huset eller hytta, er et ekte Jærhus og er godt bevart. Jeg hadde veldig lyst til å se inn, men da må jeg nok sjekke åpningstidene i forkant av besøket.
Ei knudahei er ei utmark full av steiner og koller, noe som er svært vanlig på Jæren.
Jeg vet ikke om trærne ble plantet av Garborg eller hvem som lødde steingarden rundt eiendommen. Kanskje det var for å holde de lokale unna, sentrum av Undheim er bare en halv kilometer bortenfor heia. Men det blir bare mine spekulasjoner…

Selvfølgelig måtte jeg gå en tur ut, i dette landskapet som Arne og sikkert også Hulda var så glad i. Jeg hadde sett meg ut Trollhaugknuten på 376 meter over havet. Stort høyere enn det var jeg ikke klar for, etter et langt stopp ved Knudaheio. Det var ikke tilrettelagt egen parkeringsplass, men jeg fant et sted langs Holmaholveien å sette bilen. Derfra ble det et kort stykke på asfalt, før jeg dreide inn på en traktorvei. Det var vått, sånn VELDIG vått. Men jeg var forberedt og hadde høgstøvler på.

Det gikk bratt oppover da jeg dreide av traktorveien. Det var tabbe, jeg burde ha fortsatt å følge veien, selv om det var mer som å vade en elv. Men utsikten var flott…
Dette er typisk for Høg Jæren og jeg tenkte mye på han Arne mens jeg kravlet oppover.
Hva hadde han tenkt om dette? Det er ikke til å unngå å se alle vindmøllene, som har okkupert store deler av området.

Hadde jeg fulgt traktorveien, hadde jeg unngått en lang omvei. Jeg møtte nemlig på tidenes mest solide gjerde og gikk langt i begge retninger før jeg fant et sted å åle meg under. Å komme over kunne jeg bare glemme, det var stein, høy netting, strøm (som sikkert var av, siden jeg ikke så dyr, men jeg tok ikke sjansen) og piggtråd. Jeg har sjelden sett et så solid gjerde noengang, med mindre man regner okkuperte områder i utlandet. Men jeg kom forbi, selv om det kostet meg et hull i den dyreste fjell jakken jeg noensinne har eid. Hulk, hulk….

Det var fin utsikt fra Trollhaugknuten, men det er helst topper og stein. Mye stein..
Selfie på topptur er ikke alltid lett, særlig hvis man har lyst til å se så noenlunde normal ut. Det blåser som regel alltid og er såpass kaldt, at smilet ofte blir en smule stivt.
Jeg lurte veldig på hva BYSKARET var, hvilken by og hvor var skaret? Men det eneste svaret forsvant med vinden.
Der var grinden som jeg hadde funnet, dersom jeg fulgte traktorveien.

Det ble en fin tur, som jeg brukte til å tenke på hva det var som gjorde at Arne Garborg aldri ble helt ferdig med Jæren. Var det naturen eller været? Kanskje folkene som dyrket jorda eller sauene som beitet her? Jeg vet at han vokste opp med å gjete dyr på heia, så kanskje dragnigen kom derfra. Uansett, jeg har bestemt meg for å prøve meg på en bok av Garborg. Kanskje det er lettere å forstå dersom jeg leser hans tanker? Uansett, Jæren er  verd et besøk og tusen takk til Jærmuseumet, for all informasjon jeg har rappet fra informasjonstavlene deres. Nå blir det bare klassisk litteratur på meg fremover…

Du vet at det er vått, når selv høgstøvler nesten forsvinner i gjørma.
Men bilen stod ihvertfall fremdeles trygt på samme stedet, så jeg kom meg hjem.

Høsttur til Skårlandskula.

Er du en av dem som har sterke følelser for høsten? Ulikt de andre årstidene, er ofte høsten enten hatet eller elsket. Det er få som er helt likegyldige, eller så har de bare aldri tenkt over det.. Mange elsker fargene i naturen, den klare lufta, lukten av bål og all innekosen. Det er tøfler og pledd, kakao og stearinlys, gjerne en god bok eller serie. Andre hater regnet og vinden, mørkt når man går til jobb og mørkt når man kommer hjem. Samtidig er det lenge til ferie og ukedagene virker uendelige.

Det er to parkeringsplasser på Snorestad, begge er gratis og med god plass. Ihvertfall en ukedag i midten av oktober…
Det er merket løype til både Skårlandskula og Lauvlia, men det finnes utallige andre muligheter i området.
Det var en usedvanlig flott morgen, vindstille og klarvær. Storestadtjørnane lå blikkstille.
Veien derimot var en våt og sugende affære, gjørme og saueskitt tøyt over skoene for hvert skritt. Trenger ikke ta finskoene på denne turen, høgstøvler hadde vært fint.

Noen områder synes jeg er finest på høsten. Høg Jæren er ett av dem, fordi det skjer noe med lyset og himmelen på denne årstiden. Noe spesielt, som har tiltrukket seg kunstnere i mange hundre år. Egentlig kom de til alle årstider, for å oppleve det åpne landskapet. Nå er det helst turgåere og de som drifter området man treffer, men det er uansett ikke et sted hvor du kommer til å gå i kø. Det er ikke fordi det er lite tilrettelagt, her er utallige merka løyper, på både rundturer og toppturer. Kanskje det er for barskt for folk flest….

Da stien dreide av traktorveien, skulle jeg ønske at jeg hadde tatt på høgstøvler.
Høg Jæren er nakent og oversiktlig. Det er utallige topper, de fleste rundt 300-450 meter over havet. Overalt ligger små og mellomstore vann, ofte bundet sammen med myr og bekker.
Dessuten er det jordbruksland, med mye gjerder og veier. Her beiter både sau og kyr, så husk båndtvang.

Vær forberedt på mye vær, dersom du tenker deg en tur i området. Særlig vinden tar godt og det kan være vanskelig å finne ut hvor den egentlige kommer fra. Det gjør det litt krevende å finne en lun plass å spise matpakken, særlig hvis du har lyst til å sitte på toppen og beundre utsikten. Skiftende skydekke er et metrologisk uttrykk som passer godt her, det veksler fort mellom sol og regn. Jeg er glad i å studere himmelen, hvor solen bryter med skyene for å eie hele horisonten. Kle deg godt og ha gjerne en ekstra genser, samt lue og votter i sekken året rundt.

Det er en grunn til at vindmøller møter blikket i de fleste retninger. Høg Jæren er ikke området for uberørt natur, men et innblikk i hvordan vi mennesker utnytter naturen til egen fordel.
Ved flom var det en annen vei man kunne gå. For meg som aldri hadde gått her før, var det umulig å vurdere om dette var flom eller ikke.  Jeg tok sjansen og kom meg over.
Det er god sti opp til Skårlandskula og merkingen er veldig bra. Dessuten er det satt opp gjerdeklyvere hvor det trengs.
Overalt hørte jeg sauebjeller og kunne se flokker av norsk kvitsau, den vanligste sauerasen i Norge.

Jeg hadde tidligere gått turen til Sikvalandskula, som ligger rett ved siden av Skårlandskula. Jeg følte nesten jeg kunne ha hoppa over når jeg så på kartet, men det var bare en illusjon. Det er mye opp og ned for å komme dit, så egentlig var det greit å gå turene hver for seg. Jeg syntes nok at turen til Skårlandskula var mer lettgått enn søstertoppen, men det kan ha noe med været å gjøre. Da jeg gikk til Sikvalandskula, var det pøsregn og stiv kuling, med dårlig sikt og akutt hjemlengsel… Selv om det blåste kvasst på denne siden også, var det ihvertfall ikke regn. Litt yr, men ikke regn…..

Sikvalandskula, så nær, men allikevel så langt borte.
Hun/han stod som en soldat og voktet stien.
Grunnen til at norsk lammekjøtt er i verdensklasse, masse frisk luft og traving opp og ned bratte fjellsider.
Endelig fremme, men det var bare å snu. Det blåste nok til at jeg nesten måtte holde meg fast i skiltet, da jeg skulle ta skrytebilder av utsikten.
Fantastisk utsikt…

Turen til Skårlandskula er regnet som middels hard. Det kan skyldes at man har omtrent 284 meter med stigning foran seg fra parkeringsplassen og opp til den 401 meter høye toppen. Går man frem og tilbake samme vei, er turen omtrent 7 kilometer, men det er mulig å gå en rundtur. Da følger man skiltet mot Lauvlia, som står omtrent på toppen. Det er bratt ned, så jeg var veldig takknemlig for god merking i fjellsiden. I bunnen av bakken fant jeg et lunt sted bak en stor stein og hygget meg med matpakken.

Det var bratt og innimellom måtte jeg ned på baken for å komme meg trygt ned. Det skyldes nok mer mine knær enn selve løypa, men pytt pytt. Jeg var fast bestemt på en rundtur.
Jeg har blitt verdensmester i kjipe matpakker, men alt smaker godt ute. Knekkebrød med brunost og kakao er en slager, men det metter ikke så lenge.
Jeg var blitt skikkelig våt i beina og verre ble det. Nok en gang, det er en stor fordel med skikkelig fottøy, les høgstøvler.
Jeg var fremdeles ikke helt klar for å dra hjem, vurderte stien mot Lauvlia og Skogafjellet. Men nisten var spist og det var langt dit og tilbake igjen.
Dessuten var det mange mørke skyer i horisonten, så jeg bestemte meg for en kjapp tur opp på Ristølnuten på 322 m.o.h. Jeg burde visste at det finnes ingenting som «en kjapp tur oppå nok en topp».

Høydepunktet på min tur var at jeg fikk oppleve sauesanking på nært hold. Jeg skulle passere en grind, men der var en stor flokk med sau. Bonden kom nedover fjellsiden med hund og flere sauer, så jeg satte meg til for å beundre samspillet. Hunden reagerte lynraskt på kommando og drev de firbeinte ulldottene mot målet. Som altså var gjennom grinden, som jeg fikk åpne og hjelpe til med å få sauene gjennom. Det var skikkelig stas og jeg følte meg nesten som en ekte bonde da jeg ruslet videre.

Der var sauene «mine» og der kom bonden nedover med flere sauer.
Jeg gikk innover mot huset, men rotet meg litt vekk. Da blir det som det pleier å bli, klyving over piggtrådgjerder og hull i den nyeste turbuksen min. At jeg aldri lærer…
Men utsikten fra Ristølnuten var omtrent som forventet og etterpå siktet jeg meg inn på Snorestad og parkeringsplassen.
Man har to valg når det gjelder kryssing av myr, man kan gå rett over eller rundt. Er man allerede våt, er valget relativt enkelt.
Jeg fant en kortere og bedre sti tilbake.

Jeg hadde en flott dag på tur og loffet rundt i området i mange timer. Høg Jæren er ikke et sted for høy puls og dårlig tid. Det er mye å se på, selv om jeg ikke helt husker hva. Sau ihvertfall og himmel. Mye himmel, med skyer og skiftende vær. Så må jeg ikke glemme horisonten og myrullen. Eller alle fargene nå på høsten, som skaper en fargepalett i rødt, brunt og gult. Jeg hadde med både kråker og ravn, høylytt skravlende over hodet mitt, så hele tiden var det noe som fanget oppmerksomheten. Men neste gang må jeg ha med større matpakke, for nærmeste rasteplass er Coop på Undheim. Men det er viktig å støtte de lokale…. God høsttur på Høg Jæren…

Endelig nede på vei igjen,
og snart var jeg tilbake i søle og saueskitt.
Men utsikten var ikke mindre vakker i dagslys, enn den var i morgenlyset.

Når dæ blæse på Høg Jæren..

Det er ikke ofte jeg avlyser tur på grunn av værvarsel og som regel endrer jeg heller ikke planer jeg har lagt. Det skulle tatt seg ut, om jeg plutselig ble en Solan Gundersen med motstand mot enhver utfordring. Dessuten er jeg opptatt av at friluftsliv kan man bedrive uansett årstid og vær. Man må bare kle seg fornuftig og ta hensyn til valg av aktivitet. Men jeg lar meg ikke lure av Jæren lenger, det har jeg lært av tidligere erfaring.

Karsbu kafe og selskapslokale er en legende på Høg Jæren. Jeg hadde ikke besøkt det nye bygget etter at det gamle brant ned, så en stopp her var obligatorisk. Meget imponert, selv om det var kjekt å se at man fremdeles kunne spise en porsjon stekt komla på en fredag.
Det nytter ikke å legge ut på langtur uten skikkelig proviant…
Rom var booket på Holmavatn Ungdom og Misjonssenter til en billig penge gjennom Airbnb. Selv om vi var lovet Bed&Breakfast, hadde vi handlet med egg og bacon til frokost. Man får ikke mat til den prisen vi betalte her, på Jæren er de nemlig ikke pengedumme.
Det var vått og grått ved badeplassen, men det fine med at det er kaldt på land, er at vannet kjentes varmere ut da vi badet.

Da det ble tid for den årlige sykkelturen med en god venninne, hadde jeg sett meg ut en fin løype over Høg Jæren. Vi har tidligere taklet både frost og snø på Rallarveien i august, samt store nedbørsmengder og vind da vi tråkket Dovre rundt, så vi kan neppe kalles pingler noen av oss. Men da yr.no meldte om at Lillian, årets første høststorm var på vei, takket jeg for meg. Litt på grunn av et kne som fremdeles er i opptreningsfasen etter en stor operasjon, men mest fordi jeg kjenner været på Jæren….

På Holmavatn hadde vi et flott rom med eget bad, samt tilgang til både kjøkken, spisesal og tv-stue. Noen fikk litt flashback til barndommens leirskole, men det var kun positivt.
Etter en god natts søvn startet dagen med fotosession av jærsk himmel. Det var kun oss og sauene som var våkne og været var bra, selv om mørke skyer truet i horisonten.
Selv om det hovedsakelig er lyngheier og mye stein på Høg Jæren, finner man noe skog. Dette er plantet skog og trærne står på fine og beine linjer.

Det ligger litt i navnet Jæren, som fra norrønt betyr jaðarr eller som vi ville sagt «Kanten mot havet». Det er hovedsakelig flatt og det er lite som stopper vinden når det virkelig blåser. Og det gjør det ofte på Jæren.. Høy Jæren regnes som området sør for Undheim, her er det ikke flatt jordbruksland eller lange sandstrender som dominerer ut mot havet. Istedenfor får du et kulturlandskap, som er som skapt for de værharde…Det er kanskje ikke direkte fjell, men mye topper og hauger, som gir lange og seige motbakker.

Det er mye stein på Jæren og milevis med fint lødde gjerder, som holder inne både sau og kyr. Kjør forsiktig dersom de er på veien.
Litt usikker på om Bjerkreim er en del av Jæren, men det var ihvertfall her vi skulle på dagstur.  En roadtrip er vel og bra, men man kan ikke bare sitte på ræva og kjøre bil en hel helg, så stor er ikke Høg Jæren…. NB: vi parkerte på Moi i Bjerkreim og ikke Moi Moi.
Det startet som det ofte gjør, med fin nedoverbakke og grusvei.
Men turen opp til Urdalsnipa, eller Bjerkreim senderen, er en eneste lang oppoverbakke og de begynte snart.

Jeg har lest en plass at man skal velge sine kamper… Noe er faktisk ikke verd å kjempe for, fordi man vet så altfor godt hvilket ubehag som kommer. Piskende regn, tordnende vind og det at man må stå og trø i nedoverbakke, selv med el-sykkel… Joda, jeg har syklet nok på Jæren til å vite hva jeg går til. Det suger kreftene ut av kroppen og man blir både kald og sliten. Når vinden uler over Synesvarden og regnet kommer imot vannrett, legger jeg inn årene. Da er det bedre med bil enn sykkel, uansett hvor prinsippfast jeg vanligvis er.

Det fine var at utsikten ble bedre og bedre jo høyere vi kom.
Og snart kunne vi SE senderen, som var målet vårt. Vi så også alle de mørke skyene som samlet seg og vinden økte på jo høyere vi kom.
Men jeg var på Toppturjakt og ville plukke med Joneknuten. Vi skulle ta det som en rundtur, det var bratt og ingen sti, så svetten rant. Temperaturen var bra, det var tross alt august, så ull, vindtett og bratte bakker var litt i overkant.

Jeg taklet endringene relativt bra, mens turfølget var tydelig på at roadtrip ikke sto høyt på listen over godkjente helgeturer. Det kom seg etter et friskt bad og en bedre middag, samt jeg la frem planen om topptur og litt blodslit neste dag. Hun hadde allerede vært på Urdalsnipa, men det var mange år siden. Derfor fremstod turen som ny for oss begge. Ute pøste regnet ned og vinden ulte rundt veggene. Jeg var jammen glad for at vi ikke lå i telt ute på heia.

Jeg kom meg opp til varden, farlig nær makspuls. Utsikten var upåklagelig, her var hei og vann, samt ufattelig mye stein i alle retninger. Det blåste kvasst, så det ble ikke lang pause på toppen.
Det var mer behagelig å gå ned, men ikke sånn veldig mye. Kneproblemer gir ofte mer smerte i nedoverbakke og jeg var glad for stavene som hjalp meg å holde balansen.
Omveien til Joneknuten tok oss over myr og bekker, så jeg ble skikkelig våt i beina. Verre var det å komme seg over gjerdene, her var ingen gjerdeklyvere. Det var heller ikke merket løype, så det tok sin tid å navigere med kart.
Og langt der borte kunne vi se Bjerkreim senderen, det egentlige målet for turen.

Lørdagen ble en lang dag på tur. Vi kom oss tidlig avgårde, men brukte god tid til å stoppe. Det var stille før stormen og vi nøt noen glimt av sol. Siden det kun skulle være en kjapp tur opp og ned, droppet vi matpakken og termos. Sekken var så lett som mulig, litt vann, nøtter, sjokolade og regnbukse. Det frista nemlig lite med noen lange stopp, det var meldt mye regn, kraftig vind og torden byger. Innevær, med andre ord….

Det var fint å komme ut på grusveien igjen,  men en eneste lang oppoverbakke på grus er strevsomt det også. Og kjedelig, veldig kjedelig…særlig i dårlig vær.
Fareskiltet var nok på sin plass, men ikke så relevant denne dagen.
Det var ingen stor opplevelse å komme helt opp, litt nøtter og vann, så var det å snu for å gå ned igjen.
Da kom endelig stormen, så jeg har ingen bilder fra nedturen. Det var en sånn «hold kjeft og bare gå» tilbaketur, hvor jeg var overlykkelig da jeg endelig så bilen.

Det er en god følelse å være sta og gjennomføre det man har planlagt. Samtidig er det evnen til å takle forandringer, som lar deg vokse som menneske. For ting skjer og det blir ikke alltid som man har sett for seg. Jeg ville på sykkeltur, men det var nok mest fornuftig å droppe den for en mer behagelig reise. Det ble allikevel en fin helg og jeg tenkte mer enn en gang på hvor takknemlig jeg var for ikke å sitte våt og kald på et sykkelsete, i stiv kuling over lyngheia. Det kommer andre muligheter til å legge ut på turen, når kneet er bedre og været kanskje bra. Men vinden slipper jeg nok aldri unna på Høg Jæren…

Jeg vet at det har vært en stri dag når TVen kommer på…. Da er jeg for sliten til å holde en bok eller føre en samtale.
Natten ble tilbragt i hytte på Ogna camping, et skikkelig godt valg.
Her har man kort vei til havet, selv om bølgene var altfor store til at jeg våget å ta et bad.
Hjemturen gikk igjen på Fv 133 til Buevegen og Undheim.  Det var gløtt av sol og sauene lå fortsatt i veikanten. Finaste Jæren ❤️

På toppen av Jæren uten utsikt.

Jæren er ikke førstevalget dersom man er glad i topptur, du vet de med lange seige oppoverbakker og storslått utsikt. Her er nemlig de to høyeste toppene Brusaknuden, på 432 moh og Karten, som er 11 meter lavere. Allikevel skal det være en fantastisk utsikt fra toppen, uansett hvilken du velger. Noe som sikkert kommer av at resten av landskapet er såpass flatt. Begge toppene kan gås på en rundtur, noe jeg hadde planlagt i lang tid. Faktisk helt siden sommeren, uten at det ble noe med meg….

Det var lett å finne parkeringsplassen, som ligger ved fv 504, øst for Husavatnet.
Det var jammen ikke mye å se på toppen av Karten. Men bok til å skrive navnet lå i postkassen, så da gjorde vi det.
Turen opp til toppen, er en avstikker fra rundløypa. Fra parkeringsplassen er det fin vei å gå på, hovedsakelig grusvei.

Det var litt tilfeldig at det ble på denne årstiden at jeg bestemte meg for å gå. Jeg liker Høg Jæren på vinteren, her hvor himmelen er høy og utsikten uendelig. Fra andre sine flotte bilder og turbeskrivelser, visste jeg at man kan se heiene innover Bjerkreim, Ognaheiene og Dalane i sør, fra Brusaknuden. Dessuten hadde jeg invitert med min storesøster på tur og hun hadde heller aldri vært på toppen av Jæren. Det tenkte jeg var en skam, hun som bor nesten på Bryne og er skikkelig jærbu. Det var hun enig i, så da var målet bestemt. At yr.no hadde sendt ut storm varsel tok vi med ei klype salt, evige optimister som vi er….

Rundturen er enkelt forklart at man går rundt Kartavatnet.
Sjelden har jeg gått i så tett og mørk skog.
Ved bekken lå de røde merkene under vann og vi balanserte på glatte steiner for å komme over.
Stien opp mot Brusaknuden gikk i terreng, men var godt merket og lett å finne.

Jeg kledde meg skikkelig i ull og vindtett, samt høgstøvler. I turbeskrivelsen stod det om enkelte våte partier og med alt regnet som var kommet den siste tiden, antok jeg at ALT var vått. Så feil kan man ta… Det var ikke søle og vann som var problemet, men is og snø… Gummistøvler på sånt føre, bør høre til under risikosport, siden det øker sjansen for alvorlige kroppsskader betraktelig. Jeg gikk som en elefant på eggeskall, men det gikk bra og jeg falt ikke så mange ganger.

Det var vanskelig å orientere seg, for vi så ikke så mye å orientere etter…
Det var endel gjerdeklyvere å komme seg over og det gikk greit.
Det ble å gå mange omveier rundt snø og is. Støvler bør ikke være førstevalget på vinteren, har jeg lært.
Så mye for den fantastiske utsikten på toppen, vi så mildt sagt ingenting…
Våte og kalde forsøkte vi å finne ly for regn og vind, for å nyte matpakken. Egentlig burde vi gått ned fra toppen, hvor det var mye lunere, men så langt tenkte vi ikke.

Vi snakket mye om å snu, siden været var som det var. Men så blir det ikke, for det kan jo være at tåken letter, vinden slutter og regnet går over til yr. Dessuten kan det være at det er mindre glatt lenger fremme og at det er lettere å gå. Så man forsetter… Min søster er lik meg, hun er heller ikke en sånn en som snur når man først har bestemt seg. Det lo vi mye av under turen og det er en god egenskap å ha med seg i livet. Både evnen til å le av seg selv og staheten til å gå fremover uansett.

Jeg følte meg til tider som Bambi på isen.
Akkurat her var det lurt å ha støvler, for her var det skikkelig vått.
Nok en tett og mørk skog, men denne gangen gikk vi utenom.

Turen er 10,8 kilometer lang og beregnet tid er 2 timer. Det stussa jeg litt på, men det er nok på en fin sommerdag uten støvler. Vi brukte mye lengre tid, selv uten stopp for å beundre utsikten. Det var en flott tur og vi har allerede avtalt at vi skal gå den igjen. Mest fordi jeg gjerne vi se utsikten fra toppene, men også fordi jeg likte runden. Det var passe bratt, passe flatt, litt skog og litt vann. Jeg gleder meg til å se hvordan det egentlig ser ut, når vi faktisk ser noe. Og da blir det uten støvler, tenker jeg….

Fremdeles ikke så fryktelig mye å se…
Men da vi nærmet oss bilen, kom det seg.
For oss som er oppvokst ved siden av en gård, fikk det opp mange gode minner å se de gamle og forlatte jordbruks redskapene.

Heim te na mor.

Det finnes noen steder som kjennes ut akkurat som å komme heim te na mor. Jeg har det litt sånn med Høg Jæren, det er trygt, godt og litt vemodig. Kanskje det er lyset der ute, eller lufta? Eller kanskje den fantastiske utsikten over åpne vidder, helt ut til havet? Eller ganske enkelt at Mor Norge sitter der ute på en granitt blokk og tar imot alle som kommer på besøk. Og det er mange….

Det er en trolsk stemning på vei mot Holmavatnet, gjennom en av de mange plantede skogene på Jæren.
Holmavatn Misjonssenter er et populært leirsted for spesielt inviterte. Like ved ligger en stor og gratis parkeringsplass, hvor det var god plass da vi kom tidlig en Kristi himmelfarts torsdag.
Flatt og høyt under himmelen, er vel den beste beskrivelsen av turen.

Turen til Synesvarden og Steinkjerringa nevnes i samme slengen som Prekestolen, Trollpikken og andre turistattraksjoner her på Jæren, av reiselivsnæringen. Det var jeg faktisk litt overrasket over, for mange jeg kjenner, har aldri verken hørt om eller gått denne turen. Det synes jeg er trist, for her er mye å oppleve. Det er utallige stier på kryss og tvers av lyngheia, gammel historie og vakker natur. Dessuten er området vernet som landskapsvernområde og plantene fredet. Det liker jeg godt…

Området har vært brukt av mennesker til boplass, torvløer, gjeterhytter og beitemark til husdyr, helt tilbake til steinalderen. Husk det er båndtvang hele året her!
Det ble en kaffi pause ganske kjapt, siden vi var så tidlig avsted at enkelte ikke fikk tid til å drikke kaffe før vi dro.
Synesvarden har flott utsikt og stort sett alltid vind. Kle deg godt…
Det flommer over av vindmøller. Disse var nye for meg, men det er er mulig at jeg bare ikke la merke til dem sist gang. For det er vel ikke mulig å montere opp alle disse på bare noen måneder???!!

Det finnes 5 forskjellige parkeringsplasser og over 3 mil med merka løyper. Allikevel valgte jeg den samme som jeg alltid tar, rundturen fra Holmavatnet – Synesvarden – Steinkjerringa. Det var mest fordi jeg hadde invitert med Sørlendingen, som aldri hadde gått her før. Turen er ca 10 km og lettgått. Det er godt tilrettelagte med treplanker over de våte partiene og hele turen er skiltet og merket med blå påler.

Det var jammen blitt fint, rene motorveien.
Jeg får si som Ulf Lundell: «Jag trivs best i upna landskapet»….
Da nærmer vi oss…
Og der fremme sitter hun; Mor Norge.

Historien om Steinkjerringa er ganske merkelig. Hun ble hugget i stein av S. Neandros så tidlig som 1898. Planen var at statuen skulle plasseres foran Kongsgård skole, midt i Stavanger sentrum. Dit kom hun aldri, istedet ble det samlet inn 550 kroner som ble brukt til å transportere henne inn på Anisdalsheia. I 3 biter, tilsammen 3 tonn, var det 2 års slit før hun satt på plass oppå Jolosteinen. Nå lar hun oss alle besøkende lese : «Minn jærbuane um storverk i farne tider. Ver trugne mot land og folk». Hun er standhaftig, hu mor…

Det var tørt i gresset for en gangs skyld, og det medførte en LAAAANG matpause.
Jeg hadde ansvaret for å ta med mat og Sørlendingen ordnet kaffi.
Noen forsøkte å klatre opp for å sitte på fanget til na mor, men det ble med forsøket. Det er høyere og brattere enn det ser ut til…

Dette er turen som passer for alle. Vi møtte både barnefamilier, ivrige joggere og sånne som oss, bedagelige turgåere med fokus på kos og hygge. Flere steder langs løypa er det satt opp informasjons tavler, som blant annet forteller om sauehold og myrsøkk. Og det er vel alltids nyttig å lære mer om. Stien vi gikk på, var stort sett bred og fin, slik at stavene jeg bar på, helst bare var til pynt. Men det er mye stein, så gode sko er viktig.

På vei tilbake til bilen…

Skilt i alle retninger gjør det enkelt å finne frem.
Mye av steinene er lødd i lange, rette gjerder. Usikker på hvorfor, kanskje det er for å holde husdyr inne på et område.

Dersom du lurer på hva nistepakken var, her er et godt tips til å bruke opp restene av potetsalat, som alltid blir igjen etter grilling. Og det er MYE grilling i mai…. Bland sammen potetsalat, en eller flere bokser tunfisk i vann, en liten boks mais og purre i små biter. Krydre med karri og hvitløksalt, server med brød. Noen syntes det var veldig godt med jordbær til, men det var ikke meg. Så er det bare å ta turen, nyte dagen og besøke na mor…

Jeg kikket som vanlig etter gode plasser å sette opp telt, og det var endel av de.
Vi vurderte et bad i Holmavatnet, men det ble med tanken…

Finaste vårblomster….

Over lyngheiene til Ulvarudlå.

Det hender både titt og ofte at jeg får lyst på en tur på Høg Jæren. Det er noe med utsikten over jærsk natur og kulturlandskap som treffer meg midt i hjertet. Her har de trassige bøndene driftet jorden i mange, mange år og sauene beiter enda oppover fjellsidene. Mennesker som har lødd stein, tatt ut torv til brensel og sanket bær og annen mat fra naturen. Det vitner navn som Moltemyr og Fiskelaustjørn om. Selv om Fiskelaustjørn høres litt begredelig ut for de som er glad i å fiske…

Det er opparbeidet gratis parkeringsplass etter at man har kjøret gjennom to grinder. NB: husk å lukke grinden etter deg.
Sensommer eller tidlig høst kommer an på temperatur og været her på Jæren.

Jeg kjørte til Tjåland, som ligger ved fylkesvei 201 mellom Undheim og Ålgård. Det finnes også en parkeringsplass på Aurenes og det spiller ingen rolle hvilken du velger. Turen til Ulvarudlå er en rundtur og man passerer begge parkeringsplassene. Begge steder ligger gårdsbruk og det er viktig å ta hensyn til driften når man passerer. Utover Jæren kan man fortsatt havne midt oppi flokker av sauer eller kyr som trasker midt i veien og blokkerer for bilene. Jeg liker at man bør ha god tid for å ferdes her og nyte alle detaljene.

Turen starter på god grusvei og videre på traktorvei.
Nytt og gammelt levebrød i naturen.
Det meste av turen går i terreng og her er det vått. Det er mange bekker og myrer som må passeres, så husk å ta på støvler eller annet vanntett fottøy.

Det beste med tur på Høg Jæren er at det er høy himmel og god plass. Dette er virkelig stedet når man har behov for å lufte tankene, for her går man aldri i kø. Da må det isåfall være en kø av sauer…og det er liksom helt greit. At man har en lydløs tur kamerat er også veldig greit, ikke et eneste bjeff kom fra den kanten. Han hentet tålmodig pinner som han la foran beina mine uten en lyd. Blikket bad om oppmerksomhet, men jeg var for opptatt med å sveipe himmelen med øynene. Turen går gjennom et av Norges største rovfugltrekk, så her gjelder det å være på vakt og gjerne ha med kikkert. Jeg angret på at brillene lå igjen i bilen…for jeg så ikke en eneste fugl.

Fra Ulvarudlå har man i fint vær utsikt over hele Jæren. Da kan man se kysten i vest og fjellene i øst. Det gikk ikke idag.
Kraftig vind på toppen gjorde at vi gikk fort videre. Men først beviset på at vi faktisk VAR der.
Det gikk raskt nedover og matpakken ble spist bak en stein i ly for vinden.
Her stod en gang en uteløe, hvor høyet ble lagret, for så å bli fraktet hjem til gards om vinteren. De må ha hatt et hardt liv, bøndene som holdt til her.
Og når jeg tenker på all den steinen de må ha ryddet… Jæren er stein på stein på stein.
Vi nærmer oss gården Aurenes, hvor det også finnes parkering.
Det går definitivt mot høst.
Mellom Aurenes og Tjåland går man på sti langs Tjålandsvatnet. Her finnes mye god aure, men snakk med grunneier om lov til å fiske der.
Hva gjør man når stien plutselig er dekket av kyr? Og hunden er redd kyr og nekter å gå forbi? Det ble en liten omvei akkurat der….

Rundturen er 7 km lang og godt merket med påler med rødt på. Jeg brukte Stavanger Turistforenings årbok fra 2016 «Te`Jærs», som har en god turbeskrivelse og kart på side 182-185. Turen er lettgått, selv om det er noen bratte bakker. Det var veldig vått og sleipt, så husk gode sko. Vi brukte rett under 3 timer på turen, men da hadde vi mange stopp og en god matpause. Det er mulig å korte turen ned ved å gå en snarvei over med Fiskelaustjørna, men det gjorde ikke vi. Det kan bli lenge til neste tur på Høg Jæren, så vi nøt hver meter og var godt fornøyd med dagen.

Noen ville bare bade og merkelig nok var det ikke meg….

Låglien af Sikveland.

Dersom du kommer fra Undheim og kjører mot Sikvaland, passerer du Knudaheio. Her finner du Garborg i fin stil samt hans sommarstove. Fin utsikt var der åg….

En tur ut på Jæren er aldri feil. Ihvertfall ikke når solen skinner og det er NESTEN vindstille. Og det er så mye turer å velge i, man har Høg Jæren og Låg Jæren, kyst og innland. Skog, hei, strand, topper og nuter. Men aldri hadde jeg hørt om Låglia, så da måtte jeg rett og slett ta meg en tur dit. Navnet Låglien af Sikveland ble brukt under folketellingen i 1901, nå forkortet til det mer folkelige Låglia. Vi kjørte via Ålgård og Undheim, derfor ble det en turiststopp ved Knudaheio siden noen aldri hadde vært der før. Garborg er alltid stas….

Vi var usikre på om vi kom til å finne fram; uten GPS, nettdekning eller stedsans. Men jammen hadde de spandert på oss et skilt og en parkeringsplass, tusen takk.

Låglia er rett og slett en gård som ligger langt innpå heia, uten veiforbindelse, mellom Sikvaland og Osland. Her bodde et ektepar med 7 barn, hvorav 6 av barna ble født på gården. Det var 3 km til nærmeste nabo og far i huset pleide visstnok å bære barna på ryggen til skolen. Jeg aner ikke hvor skolen lå, men jeg antar at det har vært et godt stykke å gå…. De hadde sau, kyr, en hest og noen geiter og hver høst drev han Olav dyra til Stavanger for å selge på marked og til slakt. Med andre ord han gikk… Fram og tilbake…Det høres ut som et hardt og strevsomt liv, så det er kanskje grunnen til at det kun var fastboende på Låglia fra 1899 til 1916. Eller hva vet jeg ?

Turen starter med å krysse veien og følge grusveien et stykke nedover mot ei hytte. Så svinger man av veien og går litt over hauger og gress innover i skogen.

Turen gjennom skogen er ikke lang og det er når man kommer ut av trærne at den fine delen av turen egentlig starter.

Det finnes både skilt samt røde merker å følge for å finne veien. Vi greide allikevel å rote oss av stien flere ganger fordi vi var opptatt med andre ting….

Det er mange fine små vann som passeres på veien innover.

Stien passerer over denne gamle steinkloppen mellom Hellevatnet og Nipetjørna. Det var lite vann da vi passerte, siden det knapt har regnet på 1 måned, men vanligvis er nok dette en våt tur hvor det kan være greit å ha vanntette sko.

Blendet av den vakre utsikten fulgte vi «den brede sti». Det var feil, i enden av vannet svinger man og klatrer over gjerdeklyveren.

Dette er altså feil…. Vi måtte over et gjerde og krysse en elv for å finne tilbake til stien. Heldigvis hadde vi kart, takk til STF for den makalause turboken «Te`Jærs».

Det var hvitt, i hvitt, i hvitt innover med myrull.

På vei opp skaret ved Tjorsvatnet, den eneste «skikkelige» bakken på turen.

Etter å ha vandret over lyngheiene kan vi endelig se ned på Låglia og Fyllemyrvatnet. Tenk at vi fant frem….

Av bygninger er det bare huset som står igjen, men man kan se rester av grunnmuren til løa og fyrhuset. De som satte opp bygningene, sies å ha hatt det som på Jæren kalles «steinauga», dvs evnen til å lø stein SKIKKELIG beint. Imponerende…

Det er ikke mulig å gå inn i huset og jeg vet ikke om det brukes til noe nå. Men det er lov å se inn vinduet….

Nede ved vannet fant vi et flott sted til å spise nistepakken. Vi fant også inntørket hoggormskinn, men så ingenting til eieren….

Sånn lør du når du har «steinauga»…. Tror du må være født sør for Kverneland for å få til det….

På tilbaketuren var sola kommet for fullt og da var det bare å sikte seg inn på et badevann.

Fantastisk badeplass og skikkelig varmt i vannet.

Da greide vi ihvertfall finne rett vei tilbake, over gjerdeklyveren i enden av vannet. Den hjalp oss over en LAAANG steinmur, sikkert lødd av «han eller hun med steinauga».

En blomst med blomster pynter opp den fagre naturen.

Da nærmer vi oss skogen, bilen og slutten på turen.

Selvsagt måtte me avslutte med stil; greide rote oss av stien IGJEN… Men bilen fant vi tilbake til og jeg har hørt en plass at det er omveiene som beriker ens liv….. TJA….kanskje det…

Dette er en tur som passer for alle. Det er ca 7 km fram/tilbake og rimelig lettgått siden man stort sett går på sti, kjerrevei eller grusvei. Det ligger litt i navnet LÅGlia at man ikke skal så høyt; gården ligger på 293 meter over havet.  Hvor lang tid man bruker vil selvsagt avhenge av hvor fort man går, hvor mye man stopper og hvor flink man er til å følge små, røde prikker godt gjemt på steiner og påler. For oss ble det nesten en dagstur; men da var Knudaheio og en stopp på Ålgård Outlet inkludert. Men på en sommerdag som denne, kan man nesten ikke gå seint nok, selv om vi prøvde. Anbefaler alle å ta turen, jeg vil ihvertfall dit igjen.

For å avslutte med litt Garborg: «Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjennom verdi gå og ikkje det sanne skilja».