Melands Grønahei, vel verd turen.

Noen turer får man bare ikke nok av.. Jeg har et sånt forhold til Melands Grønahei, retter sagt turen opp til Melands Grønahei. Hytta i seg selv er helt grei, men på turen opp, får man med seg alt hva hjertet kan begjære. For hvilke andre steder starter man med å gå gjennom kulturbeite, men småbruk og sau? Så er det skogen, den magiske og tette, med høyreist gran samt mosebunn. Videre krysses en myr, våt og surklende, uansett årstid. Elven krysses på bro og stigningen tar en opp til de små stølene. Endelig venter de nakne fjell, mørke og dystre, før dalen åpner opp for de grønne sletter. Den siste delen går over selveste grunnfjellet, grått og steinete. Legg til at området er regnet som det ypperste innen geologi, botanikk, zoologi og topografi, så er det kanskje letter å forstå begeistringen min.

Vi startet tidlig hjemmefra og hadde frokost på parkeringsplassen før vi begynte å gå.
Det var ikke mye liv, bortsett fra sauene, tidlig en lørdags morgen.
Det varer ikke lenge før man kommer inn i skogen.
Det er viktig å ta seg god tid på tur, både til å klemme på trær samt meditere litt på en seng av mose. .

Turen starter på Kleivaland, som er vakkert plassert i Hjelmelandsheia. Her er en stor og gratis parkeringsplass, noe som passert perfekt da Sørlendingen og meg ankom tidlig en morgen. Jeg var ivrig etter å vise frem turen, andre kunne styre sin begeistring. Men vi fikk sekken på og var innstilt på korteste vei til hytta. Den er på 10,4 kilometer, men det er mye mulig at det er i luftlinje… Vi stussa litt over at turen skulle gås på 4 timer, men antok at det er uten stopp og med mye lettere sekker enn det vi hadde. Jeg hadde som vanlig tømt kjøleskapet for både middagsrester og eplekake, noe som var helt unødvendig. Det er nemlig matlager på hytta og jeg kunne spart kroppen for mange kilo å slite opp alle bakkene.

Øyastølsmyrane var farget av høst og hadde en helt spesiell stemning.
Jeg var ikke helt sikker på om broen kom til å holde, den hadde sett sine beste år…
Etter en bratt stigning, kommer man opp til Bjødnabu. Været kunne absolutt vært bedre og jeg vurderte seriøst å snu.

De vakre rosemalte dørene var dekket av planker og det synes jeg var trist.

Noe av det kjekkeste ved turen, synes jeg, er å gå gjennom Ritelands krateret. For 500-600 millioner år siden, var det en meteoritt som smalt ned. Den traff jorden med en fart av 25 kilometer i sekundet, og dannet et krater på omtrent 2 kilometers bredde og om lag 350 meter dypt (takk Wikipedia for ny kunnskap). Turstien opp til hytta går tvers gjennom krateret og det er rart å tenke på hvordan de steile fjellveggene rundt kom til. Selve Øyastølsmyra er fredet som naturreservat, men det er ikke på grunn av meteoritten. Her finnes nemlig sjeldne plantesamfunn, uten at jeg skal gi inntrykk av at jeg har peiling på det som vokste rundt oss. .

Det ble lunsj i regnet og rådslaging om vi skulle snu.
Det går bratt oppover mot Stropastølen og flere steder er det fritt fall ned mot elven.
Da vi kom opp til Stråpastølsvatnet, og Sørlendingen så fjellene i enden av vannet som vi skulle over, var det rett før turen vår strandet… Heldigvis ble været bedre…
» Vi vandrer med freidig moooot».. Jeg forsøkte å dra opp stemningen med litt allsang, men til ingen nytte. Det VAR bratt…

Jeg hadde som sagt gledet meg veldig til å vise frem favoritt turen, men været kunne ha vært bedre. Vi traff ingen andre mennesker, noe enkelte mente var helt naturlig. For hvem andre enn oss vil legge ut på tur i regn og tåke i oktober, når man tross alt kan sitte hjemme å se på TV? Det la ingen demper på min glede over skjønnheten i naturen; fargene og duftene av høst. Det er variasjonen i landskapet man går gjennom som er høydepunktet for meg, det er som om man går gjennom ulike lag eller økosystem. Det er vanskelig å beskrive, men jeg anbefaler å oppleve det selv for å virkelig se hvordan naturen endrer seg. Jeg har gått alle årstider utenom vinter og snø, men jeg antar det er like fint uansett.

Etter at fjellpasset er passert, kommer man ut på de frodige flaten mot Raudkleiv. Her ligger stølstufter og stedet er et syn på vår/sommer når alt er intenst grønt.
Dette er min favorittdel av turen, hvor man går langs kanten på Djupedalen.
Naturen endrer seg igjen, når man nærmer seg. Vær klar over at fra du får det første glimt av hytta og til man er fremme, er det ganske langt.

Vi kom frem til en hytte som var god og varm, men tom. Da jeg sjekket hytteboken så jeg at det hadde vært en fellestur med STF Ung, noe hytten bar preg av. Her var verken ryddet eller vasket, og det er vel ungdommer likt. Heldigvis kom en driftig Sørlending, med mye futt og krefter selv etter mange timer på tur, og snart skein både do, bord og diverse annet som gull. Jeg fikk den lette oppgaven, nemlig å lage mat. Det var egentlig bare å varme opp kylling og rotgrønnsakgryte med ris og jeg antar at sekken min ble 2 liter lettere bare med det. Jeg veide ikke, men en full 2 liters isboks med gryterett var tung. Neste gang skal jeg spandere på oss en boks Joikakaker fra provantlageret, så slipper jeg å ligge som et slakt på sofaen når vi kom frem…..

Hvor mye veier en hjemmelaget eplekake tro??? Altfor mye til å ha med på tur, har jeg lært…
Melands Grønahei Turisthytte er bygget i 1985 og har 22 sengeplasser, hvorav 12 er seng og resten madrasser. Den ligger på 890 meter over havet og har alt man trenger for å kose seg. Husk å booke seng på forhånd i disse koronatider. Det er heller ikke mulig med dagsbesøk, noe vi kjente litt på da det kom 2 personer og satt i kulden og regnet utforbi hytta.
Navnet Melands Grønahei kommer av de irrgrønne fylittformasjonene rundt hytta, ifølge ut.no. Ikke vet jeg hva denne type stein heter, men vakkert er det….
Soloppgangen over utedassen var usedvanlig vakker…

Vi hadde en rolig ettermiddag og kveld, med hytten helt for oss selv. Natten var kald, slik at vi våknet til klar himmel og frost. Etter en god frokost (jippi, enda lettere sekk…) og utvask, var det å rusle nedover. Jeg var nok en gang himmelfallen over alt det vakre jeg så, mens andre kun så fjell og mose. Er det ikke rart, hvor forskjellig vi ser den samme tingen? Heldigvis var det ikke glatt, selv med en tynn hinne av is på pyttene og et hvitt rimlag i gresset. Det gikk mye raskere ned, noe som kan skyldes at sekken min veide en brøkdel av hva den gjorde da vi gikk opp. Og Sørlendingen hadde en kaffebesøkavtale som måtte rekkes. Uansett; jeg gleder meg til neste gang jeg skal oppleve dette enestående naturområdet i Vormedalsheia. Andre var nok ikke like begeistret…

Det var en flott morgen, friskt og godt.
Jeg greide nesten ikke se hvor jeg satte føttene, så opptatt var jeg av å se på naturen.
Det er aldri problem å følge løypen, god sti og godt merket.
Det gikk adskillig raskere nedover.
På vei gjennom Austmannsskaret.
Stropastølsvatnet i morgenlys.
Kort og godt; FOR EN TUR…

Melands Grønahei, en perle i Hjelmeland.

Turen starter fra Kleivaland, hvor det ligger noen gårder.

Stavanger Turistforening har flere hytter i Hjelmelandsheiene og det er mange turer å gå. Jeg er veldig glad i Melands Grønahei, mest fordi det føles som å gå flere forskjellige turer i en. Naturen endrer seg mye ettersom man går gjennom skogsområde, over myrer, forbi et stølsområde, langs fjellvann og over snaufjellet. Turen fra Kleivaland og opp til hytten er ca 11 km en vei og man bruker fort 4-5 timer. Jeg har gått turen flere ganger og overnattet på hytten, det er en klassisk «opp en dag og ned neste» hytte. Men turen jeg skriver om her var en helgetur hvor målet var å ta en dagstur til Fjellsenden. Slik gikk det ikke…

Vi krysset elven og starten av turen kan fort bli våt, så husk vanntette sko.

Fint og lettgått gjennom skogen.

Turen går gjennom Vormedalsheia landskapsvernområde og her er mye spennende både innen planter, dyr og fugler. Mest kjent er kanskje geologiske sporene som særlig kan ses i Ritelandskrateret. For 500 millioner år siden kræsjet en meteoritt her og dannet et krater som er 2 km i diameter og 350 meter dypt. Stien opp til hytta krysser dette krateret og det er mulig å ta en avstikker opp til et utsiktspunkt, men vi gikk seint på dagen og var mest opptatt av å komme til hytta før det ble mørkt. Turen regnes som krevende, det er rett over 700 meter stigning. Men den er godt merket og skiltet. Det som gjør den krevende, var enkelte bratte stigninger og veldig vått noen steder.

På vei gjennom Ritelandskrateret.

Vi krysset elven på en skakk trebro.

Etter noen oppoverbakker kommer man inn til stølene.

Stort mer rotekte norsk går det neppe an å få det….

Spennende å studere detaljene, jeg har tross alt drevet med rosemaling i mange år (om det er noen år siden…)

Det er et frodig og grønt landskap på vei oppover.

Meland Grønahei er en selvbetjent hytte og den står åpen hele året. Det er 22 sengeplasser og det er mulig å kjøpe mat på hytta. Du finner alt du trenger til matlaging og overnatting, det eneste du trenger er lakenpose. Det er ikke strøm på hytta, men gass, vedovn og stearinlys. Ta gjerne kontakt med Stavanger Turistforening for mer informasjon dersom du vil ta turen dit.

Då begynner vi på siste tunge stigning….

Fantastisk utsikt over Stropastølsvatnet.

Det er de grønne viddene innover som har gitt hytta navnet Grønahei. Tror eg…

Endelig fikk me øye på hytta, men det var lengre igjen enn det ser ut…

Vi kom frem før det var blitt mørkt, noe vi sikkert kan takke lange, lyse sommernetter og ikke tempoet vårt for. Det var tross alt i månedskiftet juli- august, på tross av snøen. Det ble en enkel kveldsmat før vi stupte i køysengene. Hytten hadde vi helt alene, men det ble mer folksomt neste dag.

Det lå fremdeles mye snø oppforbi hytta, noe som gjorde at det var vanskelig å følge stien.

Vi hadde en fin dagstur på lørdagen, selv om vi ikke kom dit vi hadde tenkt oss.

Vi hadde som sagt planlagt å bruke lørdagen til å gå opp til Fjellsenderen. Det er den høyeste toppen i området på 1101 m.o.h og det sies at Rogalands flotteste varde står på toppen. Det er mulig det, men vi fant den ikke. Vi startet å gå etter en lang frokost med kaffe og Baileys. Det var skyet og vind, men det var ikke været som stoppet oss. Vi vasset i snø innover, særlig da vi kom dit hvor vi skulle ta av stien. Dessuten var vi litt usikre på hva som var toppen og det var litt for kjekt å ha pause med mer kaffe og Baileys. Det var allikevel en fin tur i området rundt hytta og fint å sitte inne å fyre i peisen etterpå.

Da var frokost spist, sekken pakket og hytta vasket. Klar til hjemtur…

Turen var annerledes når vi hadde god tid til å nyte utsikten.

Vi tok en lang pause ved vannet, nøt noen solstråler og fant litt umodne bær.

Hjemturen gikk samme vei tilbake og vi hadde god tid. Det var for tidlig til at blåbærene var modne, ellers er dette et område med mye bær. Jeg badet i elva og det var noen solgløtt innimellom som gav en følelse av at det tross alt var sommer. Dette er turen for alle dere som liker litt historie og kultur sammen med de store naturopplevelsene. Som liker det enkle livet på de selvbetjente hyttene med utedo og kortspill på kveldene. Jeg gleder meg ihvertfall til neste gang jeg skal gå til Meland Grønahei.

Lågheiene i Hjelmeland er dekket av skog- og graskledde bakkar og berg.

Tilbake i «trollskogen» og hengemyr.