Til Melands Grønahei, den (kanskje) aller vakreste DNT turen…

Man skal være ganske forsiktig med å utrope en tur inn til en DNT hytte for Norges fineste… Særlig fordi det er utrolig mange turer i vårt langstrakte land jeg enda ikke har gått. Men av de turene jeg har gått, er dette den fineste. Det som gjør turen helt spesiell, er at her får man et innblikk i norsk natur gjennom ulike soner. Dessuten er hytta verd et besøk i seg selv. Ikke fordi den er arkitekttegnet, har strøm og internett eller serverer tre retters gourmetmat. Nei, den er relativ enkel og jeg har sittet på hytta og lyttet til turgåere, som var skikkelig skuffet over standarden. For meg er det motsatt, jeg synes den er sjarmerende. Her får man det man kom for; tak over hodet, stort lager med proviant, varme i ovnen og stillhet. Sånn stillhet uten mobildekning og mye folk….

Man parkerer på Kleivaland og herfra kan man velge mellom å gå til Trodla Tysdal eller Melands Grønahei. Dersom man bare vil gå en dagstur, er Ritlandskrateret et mye besøkt sted for turister.
Vi var heldige med været og starten av turen gikk gjennom et område, som kunne vært brukt i en brunost reklame. Veldig norsk…
Det gikk seint oppover med oss, her var utallige fine fotomotiver. Er man turist, så er man turist

Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland, som aldri hadde vært på skikkelig fjelltur i Norge før. Hun hadde veldig lyst til å oppleve en DNT hytte, det er et system som var helt ukjent for henne. Jeg var ikke i tvil om hvilken hytte jeg ville vise frem, det MÅTTE bli Melands Grønahei. Den er relativt lett tilgjengelig fra hvor jeg bor og selv om turen inn til hytta regnes som krevende, antok jeg at det var lett match for min spreke venninne og meg. Tenkt jeg…men det skulle vise seg å bli en skikkelig utfordring, på flere måter. Jeg har gått turen mange ganger og da glemmer man litt hvordan den kan oppleves for første gang. Men uansett, den har ALT en turist fra utlandet måtte ønske, her er fossefall og ville fjell i bøtter og spann.

Det er ikke enkelt å få tatt et bilde fra Ritlandskraterer som virkelig viser hvor imponerende det er. Det bør i så fall tas fra utkikkspunktet som er skiltet fra stien, men vi tok ikke turen opp dit. Øyestølmyra er et naturreservat og skal behandles deretter.
Det ble i stedet for omvei opp til utkikkspunktet, en lengre fotosession på en vassekte trebro over fossefall. Litt skummelt for noen, samtidig spennende.
Vær forberedt på bratte bakker!! Fra parkeringsplassen og opp til hytta skal man opp 702 meter og med mye snadder i sekken, kjentes det godt i beina.

Vormedalsheia er et landskapsvernet område og med veldig god grunn. Her finnes vakre og unike planter, spesielle geologiske forekomster og en kulturhistorie som er verd å sette seg inn i. Som det eneste sted i verden, kan man vandre gjennom et krater, som ble dannet da en meteoritt smalt ned for 500 millioner år siden. Hvor kult er ikke det??? Krateret er 2,7 kilometer vidt og stien til Meland Grønahei går tvers igjennom Øyestøl naturreservat. Det er myrete og vått, så her kan det være lurt å ha vanntette sko. Jeg liker veldig godt denne delen av turen, det er som om jeg blir hensatt til fortiden og bare venter på at en dinosaurus skal krysse sletten. Det er selvsagt bare tull, det er ingenting som tilsier at de har fantes her. Men det er lov å drømme..

Det ligger flere små bygninger ved Bjørnabu, et gammelt stølsområde som passeres.
Litt lenger borte ligger verdens beste badekulp og det er fast innslag å ta et bad her. Dessuten er det et fint sted å sitte og spise matpakken, så vi hadde en lang pause for å spise sekken litt lettere..
Etter pausen var det bratt oppover igjen mot Stropastøl og stien var både steinete og løs i grusen.
Men smilet var like stort hos turisten og naturen ble bare vakrere og vakrere….

Jeg er glad i landet mitt og synes det er veldig kjekt å vise frem alle severdigheter. Dessuten har jeg gått en del i fjellheimen i Skottland og kunne si litt om hva som er forskjellig og unikt for den norske naturen vi gikk igjennom. Det var mange WOW og kommentarer som STUNNING og AMAZING, noe som selvsagt gjorde turen enda kjekkere. Det hadde ikke vært like kjekt om min venninne var ei sånn som bare så gråstein og mose. For jammen ser man mye gråstein og mose på denne turen. Dessuten bør man være forberedt på å krysse enkelte steder, som utfordrer både høydeskrekk og balanse. Det viste seg å være den største utfordringen vi møtte og flere steder var det på kanten til at vi måtte snu. Men for en tøff dame som har gått både tur til basecamp Everest og inkastier i Peru (og nå snakker jeg ikke om meg selv) var det bare å bite tennene sammen og fortsette.

Dette ble det mest krevende partiet å passere, siden man må balansere på en smal hylle og det er bratt og langt ned.
Dessuten var det elver å krysse og det er ikke tilrettelagt med bro overalt.
Stropastølvatnet ligger på 704 meter over havet og nå forandrer naturen seg. Vi gikk langs vannet og jeg torde nesten ikke peke ut løypa videre, for ikke å ta fra enkelte motet. Men man skal høyere opp og det blir mer krevende.
Et godt tips dersom du har med deg noen på tur og vet at du skal passere et litt vanskelig parti, ta en lang pause først. Er man sliten, så opplever man utfordringer som mer krevende. Lavt blodsukker kan også påvirke, så drikk godt og spis gjerne litt, før du går videre.

Vi brukte god tid på turen, det ble mange pauser både for å fylle vannflaskene i en bekk og beundre utsikten. Alt opplevdes like eksotisk for min venninne og jeg ble minnet om at det er faktisk ikke en selvfølge med rent drikkevann i fjellet. Da vi kom opp på de lysende grønne flatene og fortsatte videre på snaufjellet, var dagen perfekt. Men fremdeles gjenstod et stykke bort til hytta og det var godt å komme frem. Jeg hadde booket 2 senger i forkant, selv om det var god plass på hytta. Noen falt i staver over proviant lageret og sjelden er det nok tatt så mange bilder av tørr varer og dopapir som den dagen. Dessuten var enkelte meget begeistret for det eksotiske i å hente vann med bøtte fra et fjellvann.

På de ubetjente hyttene til Turistforeningen må man ha med mat selv. De betjente hyttene har et, til tider, imponerende matlager, mens de betjente hyttene har matservering. Jeg forstår godt at turisten var imponert…
På mange hytter finnes det verken innlagt vann eller toalett. Det er en stor del av opplevelsen å hente eller smelte vann, samt bruke iskaldt utedo.
Når man har besøk fra utlandet, vil man gjerne servere det norskeste man vet. Derfor hadde jeg båret med spekemat, Toro rømmegrøt og egg, noe som alltid gir et enkelt og smakfullt måltid til fjells. Grøten er bare å koke opp med rømme og vann og eggerøre er nesten bare egg. Hva kan gå galt??? Min gjest syntes det var en uvant kombinasjon, men sulten er den beste kokken….

Jeg tror at det mange utlendinger som kommer til Norge blir mest imponert over, er stillheten og den storslagne naturen. Jeg har gått noe i fjellet flere steder i verden og ofte er man aldri langt fra folk. Selvfølgelig finnes det mange populære steder i Norge også, hvor man betaler dyrt for parkering og nesten går i kø. Men det finnes så utrolig mange andre steder, hvor man kan vandre og oppleve naturens ro, nesten helt alene. Uansett, neste morgen hadde min venninne nesten ikke blundet på øyet, med tanke på veien ned. Hun opplevde turen som mer krevende enn både Peru og Nepal, mest fordi der er stiene mer tilrettelagt og innebærer veldig sjelden bratte stup og regelrett klatring. Men det gikk mye bedre enn hun hadde forventet og vi hadde en flott tur nedover.

Melands Grønahei er åpen hele året og står ulåst. Den har 22 sengeplasser og 16 av disse kan forhåndsbestilles. Jeg har kun vært der på sommer og høst, så jeg kjenner ikke til vinterløypen.
Det var en trolsk stemning, da vi startet å gå nedover i morgentåken.
Det ble litt balansering på veien tilbake også, men jeg tror at når man har grudd seg mye til noe, blir det sjelden så skummelt som det fantasien har spilt ut…
Dette er grunnen til at jeg elsker denne turen, naturen er bare storslagen.

Det var en vellykket introduksjons tur til den norske fjellheimen for min venninne og da jeg fortalte henne at det er over 580 hytter spredd utover hele Norge, var hun meget imponert. Det er faktisk jeg også, med tanke på alle jeg enda ikke har besøkt. Vi startet straks å planlegge en ny tur, over flere dager. Så det tenkes at jeg om noen år kan utrope en ny hytte og en ny tur til den vakreste DNT turen jeg har gått. Men foreløpig er Meland Grønahei i en klasse for seg selv og dersom du ikke har vært der, anbefales den varmt. Jeg ville nok gått om sommeren, når naturen viser seg fra den fineste siden og man virkelig kan oppleve den unike naturen som stadig endrer seg ettersom man stiger høyere. Det er rene Kinderegget, med mange opplevelser i en og passe krevende.

Det er mange fine steder å bade, så husk badetøy!!
Legg gjerne inn pause for å plukke bær, det var også uvant for min venninne. Det bugnet av blåbær og tyttebær, så det var bare å forsyne seg.
Det var to slitne, men fornøyde turister som returnerte til Kleivaland.
Når man går sammen med noen som ikke er vant med tur i Norge, blir man minnet på mye som jeg tar som en selvfølge. Lyden av sauebjeller, for eksempel, kan være ganske eksotisk hvis man ikke er vant med det…
Takk for turen!!

 

Fra Trodla-Tysdal til Viglesdalen, Rogalands tøffeste turistforeningstur….

Det var ikke min ide, men jeg var nok ikke vanskelig å overtale. Turløypa mellom Trodla-Tysdal og Viglesdalen har vært en drøm, helt siden jeg fant ut at det gikk en sti der. Problemet har alltid vært logistikken, man parkerer på Kleivaland og kommer ut på Nes. Da må man tilbake til bilen og det er et godt stykke å gå.  Alternativet har vært å ha en bil på hvert sted eller gå samme vei tilbake, noe som jeg aldri har vurdert. Så da min gode venninne lokket med at hun kunne få mannen sin til å hente oss og kjøre oss tilbake til bilen, tenkte jeg at det var et tegn ovenfra og at det var nå eller aldri. Jeg burde tenkt ALDRI….

Turen fra Kleivaland inn til Trodla-Tysdal er 8,5 kilometer og tar omtrent 2-3 timer å gå. Det er en fantastisk tur og vi nøt dagen.
Det føles omtrent som å gå i et postkort eller en reklamesnutt om hvorfor man skal velge NORGE som ferieland nummer 1.
Vel fremme i dalen, siktet vi oss inn på turiststasjonen, hvor vi hadde bestilt overnatting. Mat hadde vi med og det var ikke spart på noe…
Jeg valgte et rom med utsikt ned til gården. Trodla-Tysdal er Rogalands mest avsidesliggende gård i full drift og ligger vakkert til ved Øvre Tysdalsvatnet. Dalen er omkranset av 900 meter høye fjell og jeg så frem til å bestige dem.

Jeg burde ha sjekket turen nærmere i forkant, for å se om det var en passende tur for meg. I følge Stavanger Turistforening passer den nemlig ikke for alle. Den er merket med sort og har dessuten varseltrekant på seg. Det tror jeg den er alene om her i Rogaland… Turistforeningen merker rutene sine etter hvor krevede de er og det starter med grønn. Den er kort og snill, så grønne turer passer bra for nybegynnere. Så kommer de blå, som også er lette og fine. Den røde er sånn middels krevende, mens svart er forbeholdt ekspertene. Du vet de som er i ufattelig god form, har drikkesekk på ryggen og helst går etter kart og kompass utenom merkede løyper. Ingen av oss to overoptimister var i den kategorien; to bestemødre i gjennomsnittlig form etter alderen, tungt lastet med vin, altfor mye mat og flere par ekstra ullundertøy. Dessuten lider begge av høydeskrekk og bare det er grunn nok til å droppe denne turen. Her er mildt sagt skikkelig luftig….

Jeg nøt en tidlig start på dagen, med kaffe ute. Lite ante jeg hva dagen ville bringe…
Da var vi i gang… Turen startet fint på vei og vi passerte gården. Det var ikke tegn til liv noe sted og foran oss ventet fjellene.
Vi fulgte elven Tusso innover dalen og det var lett og fint å gå.

Den største bekymringen vi hadde, var egentlig om det fremdeles lå mye snø oppe i høyden. Det hadde vært en kald vår, men vi hadde spurt bonde og eier av hytta om det var mulig å gå over. Han sa ja, så da stolte vi på det. Men som vanlig var mottoet at «vi bare snu dersom det blir for krevende», selv om ingen av oss er sånne som snur. Så vi tok det med godt mot, da løypa dreide inn mot Tverrlia og motbakken begynte. Vi var klar over at det var mange høydemeter som skulle tas, men planen var mange pauser, små skritt og bruke god tid. Men vi hadde ikke en plan for hvordan vi skulle håndtere høydeskrekken, annet enn at vi nok håpte at de luftige partiene var sterkt overdrevet. Så feil kan man ta…

Man kan velge mellom Stakken og Viglesdalen, men det lå langt frem i tid. Vi sleit litt med å se hvor løypa gikk, det var liksom bare stein og bratt fjell.
Det var lett å føle seg liten i den mektige naturen og fjellet ruvet over oss.
Det var røde merker å følge, men det var noen steder vanskelig å finne dem. Dette er et av de lette, som jeg greide se, selv uten briller.
Utsikten ble bedre, etter hvert som vi beveget oss oppover.

Problemet startet da vi kom inn i skogen. Det ble bratt, skikkelig bratt. Jeg måtte rett og slett feste stavene til sekken og bruke begge hendene å klatre med. Jeg var glad jeg ikke hadde fulgt min venninnes eksempel, hun hadde på shorts…. Her var det bare å komme seg ned på alle 4 og krype over stein, røtter og kratt. Noen steder var det tau og kjetting, så vi jobbet oss sakte oppover. Jeg følte sekken dro meg bakover og at det var så bratt at det var lett å tippe utenfor. Så jeg krøp videre og torde i hvert fall IKKE å kikke ned. Da en av stavene forsvant flere meter ned, skled jeg etter og ble hengende i hoftebeltet over en rot. Ikke kom jeg opp og ikke kom jeg ned, men heldigvis greide jeg å åpne reimene på sekken og skli utav. Så jeg kom meg løs og følte meg som Lars Monsen da jeg fant staven. På an igjen…

Det var vått og sleipt, det gjorde ikke turen lettere.
Heldigvis var det tau over elven. Vi var like skjelvne i beina og det var ikke bare fordi vi var slitne.
De få gangene vi stoppet for en pause, var det bare å finne et tre å holde fast i.

Det gikk sånn noenlunde, men så tok vi feil vei. Vi fant ikke merkene videre og trodde stien gikk ut på det nakne berget. Min venninne gikk først for å sjekke og ble stående fast. Berget var sleipt og vått, det gikk 30 meter bratt nedover og endte i et stup. Jeg måtte gå ut for å hjelpe henne og sjekke om STF faktisk hadde lagt løypa ut hit. Selvsagt hadde de ikke det, dette var en potensiell dødsfelle og jeg visste at faller vi ned her, er det «game over». Om jeg ikke var redd før, ble jeg skikkelig redd nå. Jeg hadde brukt stavene for å hjelpe henne tilbake, men da jeg skulle krype tilbake selv, mistet jeg den ene. Jeg fulgte den med blikket nedover og over kanten, det gikk lang tid før jeg hørte den traff noe. Da fikk jeg helt panikk, men det var bare å fortsette å krype. Så jeg krøp, mens jeg lurte på om ungene fikk igjen pengene for flybillettene jeg hadde kjøpt, dersom jeg døde. Man tenker ikke alltid rasjonelt når hjernen kobler ut, så det beste er å ikke tenke og bare handle…

Over det verste, men fremdeles mange høydemeter igjen til vi var oppe.
Da vi kom så høyt opp at fjellet flatet ut, tok vi lunsj. Jeg lå rett ut på fjellet for å kjenne fast grunn under meg og gledet meg til kakao og mat.

Det er sjelden jeg går turer, hvor jeg er usikker på om jeg kommer levende hjem. Tur skal være positivt og trygt og her var jeg bare redd. Selvfølgelig burde jeg aldri ha lagt ut på en så krevende tur, og da jeg kom meg av berget, ville jeg snu. Men bare tanken på å gå ned, når vi visste hvor bratt det var, gjorde at vi bare måtte fortsette oppover og håpe det ble bedre. Jeg skalv over hele kroppen og det var vanskelig å puste, men vi krøp videre oppover. Det kom seg da stien var ute av skogen og over høyfjellet var det flott. Kanskje bortsett fra alle de store snøskavlene vi måtte krysse og det er rart, når man først er blitt redd, skulle det lite til før vi ble redde igjen. Jeg ventet hele tiden på at snøen skulle gi etter og et dypt hull åpne seg. Men hva kan man gjøre, annet enn å gå?

Det var vanskelig å unngå kryssing av snøen, det lå en del igjen. Men vi tråkket bare gjennom et par ganger, så det gikk fint.
Sjelden har jeg satt sånn pris på en stor og FLAT vidde. Viglesdalsheia har mange små og store vann og man kan ta en tur bort til Keipen, en topp på 887 meter over havet. Det vurderte ikke vi…
I ren gledesrus over å ha overlevd… Men nå skulle vi starte på nedoverbakken og grudde oss til å se hvor krevende og luftig det var ned Nygårdslia.
Vi gikk gjennom et fantastisk vakkert terreng, men jeg var utslitt. Man blir utladet av å være redd og det var fremdeles noen timer igjen å gå.
Langt der nede visste jeg at hyttene lå og turen ville være over. Heldigvis var nedturen på denne siden litt mindre krevende enn fra Trodla-Tysdal.

Vi brukte 10,5 timer på den 9,6 kilometer lange turen og jeg har aldri gått en tur hvor jeg i fullt alvor har tenkt at jeg ikke kommer levende frem. Så jeg kan med hånden på hjerte si, at denne turen skal jeg aldri gå igjen. Jeg kommer heller ikke til å anbefale den til noen, i hvert fall ikke de med høydeskrekk og et snev av panikkangst. Jeg skal slutte å si ja til turer før jeg har sjekket hvor krevende de faktisk er og lære meg å pakke en lettere sekk dersom turen er merket rød eller svart. Skjønt sjansen for at jeg legger ut på en svartmerket løype i nærmeste fremtid, er faktisk veldig liten. Denne gangen var det bare flaks som gjorde at det gikk bra og jeg kan ikke gamble på flaks resten av livet… Eller???

Siste innspurt til hytta, hvor vi hadde booket senger. Vi var dønn slitne, fulle i kutt og blåmerker, men takknemlige for at vi hadde kommet frem.
Den nye hytta var fantastisk og sjelden har jeg satt sånn pris på en myk sofa og vakker utsikt. Det var trygt og rolig, så jeg følte jeg hadde fått livet i gave etter turen.
Turen fra Viglesdalen og ned til Nes går på fin sti, med ingen luftige partier. Den passer for alle og det er sånne turer jeg kommer til å satse på fremover. Tror jeg….

Melands Grønahei, vel verd turen.

Noen turer får man bare ikke nok av.. Jeg har et sånt forhold til Melands Grønahei, retter sagt turen opp til Melands Grønahei. Hytta i seg selv er helt grei, men på turen opp, får man med seg alt hva hjertet kan begjære. For hvilke andre steder starter man med å gå gjennom kulturbeite, men småbruk og sau? Så er det skogen, den magiske og tette, med høyreist gran samt mosebunn. Videre krysses en myr, våt og surklende, uansett årstid. Elven krysses på bro og stigningen tar en opp til de små stølene. Endelig venter de nakne fjell, mørke og dystre, før dalen åpner opp for de grønne sletter. Den siste delen går over selveste grunnfjellet, grått og steinete. Legg til at området er regnet som det ypperste innen geologi, botanikk, zoologi og topografi, så er det kanskje letter å forstå begeistringen min.

Vi startet tidlig hjemmefra og hadde frokost på parkeringsplassen før vi begynte å gå.
Det var ikke mye liv, bortsett fra sauene, tidlig en lørdags morgen.
Det varer ikke lenge før man kommer inn i skogen.
Det er viktig å ta seg god tid på tur, både til å klemme på trær samt meditere litt på en seng av mose. .

Turen starter på Kleivaland, som er vakkert plassert i Hjelmelandsheia. Her er en stor og gratis parkeringsplass, noe som passert perfekt da Sørlendingen og meg ankom tidlig en morgen. Jeg var ivrig etter å vise frem turen, andre kunne styre sin begeistring. Men vi fikk sekken på og var innstilt på korteste vei til hytta. Den er på 10,4 kilometer, men det er mye mulig at det er i luftlinje… Vi stussa litt over at turen skulle gås på 4 timer, men antok at det er uten stopp og med mye lettere sekker enn det vi hadde. Jeg hadde som vanlig tømt kjøleskapet for både middagsrester og eplekake, noe som var helt unødvendig. Det er nemlig matlager på hytta og jeg kunne spart kroppen for mange kilo å slite opp alle bakkene.

Øyastølsmyrane var farget av høst og hadde en helt spesiell stemning.
Jeg var ikke helt sikker på om broen kom til å holde, den hadde sett sine beste år…
Etter en bratt stigning, kommer man opp til Bjødnabu. Været kunne absolutt vært bedre og jeg vurderte seriøst å snu.

De vakre rosemalte dørene var dekket av planker og det synes jeg var trist.

Noe av det kjekkeste ved turen, synes jeg, er å gå gjennom Ritelands krateret. For 500-600 millioner år siden, var det en meteoritt som smalt ned. Den traff jorden med en fart av 25 kilometer i sekundet, og dannet et krater på omtrent 2 kilometers bredde og om lag 350 meter dypt (takk Wikipedia for ny kunnskap). Turstien opp til hytta går tvers gjennom krateret og det er rart å tenke på hvordan de steile fjellveggene rundt kom til. Selve Øyastølsmyra er fredet som naturreservat, men det er ikke på grunn av meteoritten. Her finnes nemlig sjeldne plantesamfunn, uten at jeg skal gi inntrykk av at jeg har peiling på det som vokste rundt oss. .

Det ble lunsj i regnet og rådslaging om vi skulle snu.
Det går bratt oppover mot Stropastølen og flere steder er det fritt fall ned mot elven.
Da vi kom opp til Stråpastølsvatnet, og Sørlendingen så fjellene i enden av vannet som vi skulle over, var det rett før turen vår strandet… Heldigvis ble været bedre…
» Vi vandrer med freidig moooot».. Jeg forsøkte å dra opp stemningen med litt allsang, men til ingen nytte. Det VAR bratt…

Jeg hadde som sagt gledet meg veldig til å vise frem favoritt turen, men været kunne ha vært bedre. Vi traff ingen andre mennesker, noe enkelte mente var helt naturlig. For hvem andre enn oss vil legge ut på tur i regn og tåke i oktober, når man tross alt kan sitte hjemme å se på TV? Det la ingen demper på min glede over skjønnheten i naturen; fargene og duftene av høst. Det er variasjonen i landskapet man går gjennom som er høydepunktet for meg, det er som om man går gjennom ulike lag eller økosystem. Det er vanskelig å beskrive, men jeg anbefaler å oppleve det selv for å virkelig se hvordan naturen endrer seg. Jeg har gått alle årstider utenom vinter og snø, men jeg antar det er like fint uansett.

Etter at fjellpasset er passert, kommer man ut på de frodige flaten mot Raudkleiv. Her ligger stølstufter og stedet er et syn på vår/sommer når alt er intenst grønt.
Dette er min favorittdel av turen, hvor man går langs kanten på Djupedalen.
Naturen endrer seg igjen, når man nærmer seg. Vær klar over at fra du får det første glimt av hytta og til man er fremme, er det ganske langt.

Vi kom frem til en hytte som var god og varm, men tom. Da jeg sjekket hytteboken så jeg at det hadde vært en fellestur med STF Ung, noe hytten bar preg av. Her var verken ryddet eller vasket, og det er vel ungdommer likt. Heldigvis kom en driftig Sørlending, med mye futt og krefter selv etter mange timer på tur, og snart skein både do, bord og diverse annet som gull. Jeg fikk den lette oppgaven, nemlig å lage mat. Det var egentlig bare å varme opp kylling og rotgrønnsakgryte med ris og jeg antar at sekken min ble 2 liter lettere bare med det. Jeg veide ikke, men en full 2 liters isboks med gryterett var tung. Neste gang skal jeg spandere på oss en boks Joikakaker fra provantlageret, så slipper jeg å ligge som et slakt på sofaen når vi kom frem…..

Hvor mye veier en hjemmelaget eplekake tro??? Altfor mye til å ha med på tur, har jeg lært…
Melands Grønahei Turisthytte er bygget i 1985 og har 22 sengeplasser, hvorav 12 er seng og resten madrasser. Den ligger på 890 meter over havet og har alt man trenger for å kose seg. Husk å booke seng på forhånd i disse koronatider. Det er heller ikke mulig med dagsbesøk, noe vi kjente litt på da det kom 2 personer og satt i kulden og regnet utforbi hytta.
Navnet Melands Grønahei kommer av de irrgrønne fylittformasjonene rundt hytta, ifølge ut.no. Ikke vet jeg hva denne type stein heter, men vakkert er det….
Soloppgangen over utedassen var usedvanlig vakker…

Vi hadde en rolig ettermiddag og kveld, med hytten helt for oss selv. Natten var kald, slik at vi våknet til klar himmel og frost. Etter en god frokost (jippi, enda lettere sekk…) og utvask, var det å rusle nedover. Jeg var nok en gang himmelfallen over alt det vakre jeg så, mens andre kun så fjell og mose. Er det ikke rart, hvor forskjellig vi ser den samme tingen? Heldigvis var det ikke glatt, selv med en tynn hinne av is på pyttene og et hvitt rimlag i gresset. Det gikk mye raskere ned, noe som kan skyldes at sekken min veide en brøkdel av hva den gjorde da vi gikk opp. Og Sørlendingen hadde en kaffebesøkavtale som måtte rekkes. Uansett; jeg gleder meg til neste gang jeg skal oppleve dette enestående naturområdet i Vormedalsheia. Andre var nok ikke like begeistret…

Det var en flott morgen, friskt og godt.
Jeg greide nesten ikke se hvor jeg satte føttene, så opptatt var jeg av å se på naturen.
Det er aldri problem å følge løypen, god sti og godt merket.
Det gikk adskillig raskere nedover.
På vei gjennom Austmannsskaret.
Stropastølsvatnet i morgenlys.
Kort og godt; FOR EN TUR…

Melands Grønahei, en perle i Hjelmeland.

Turen starter fra Kleivaland, hvor det ligger noen gårder.

Stavanger Turistforening har flere hytter i Hjelmelandsheiene og det er mange turer å gå. Jeg er veldig glad i Melands Grønahei, mest fordi det føles som å gå flere forskjellige turer i en. Naturen endrer seg mye ettersom man går gjennom skogsområde, over myrer, forbi et stølsområde, langs fjellvann og over snaufjellet. Turen fra Kleivaland og opp til hytten er ca 11 km en vei og man bruker fort 4-5 timer. Jeg har gått turen flere ganger og overnattet på hytten, det er en klassisk «opp en dag og ned neste» hytte. Men turen jeg skriver om her var en helgetur hvor målet var å ta en dagstur til Fjellsenden. Slik gikk det ikke…

Vi krysset elven og starten av turen kan fort bli våt, så husk vanntette sko.

Fint og lettgått gjennom skogen.

Turen går gjennom Vormedalsheia landskapsvernområde og her er mye spennende både innen planter, dyr og fugler. Mest kjent er kanskje geologiske sporene som særlig kan ses i Ritelandskrateret. For 500 millioner år siden kræsjet en meteoritt her og dannet et krater som er 2 km i diameter og 350 meter dypt. Stien opp til hytta krysser dette krateret og det er mulig å ta en avstikker opp til et utsiktspunkt, men vi gikk seint på dagen og var mest opptatt av å komme til hytta før det ble mørkt. Turen regnes som krevende, det er rett over 700 meter stigning. Men den er godt merket og skiltet. Det som gjør den krevende, var enkelte bratte stigninger og veldig vått noen steder.

På vei gjennom Ritelandskrateret.

Vi krysset elven på en skakk trebro.

Etter noen oppoverbakker kommer man inn til stølene.

Stort mer rotekte norsk går det neppe an å få det….

Spennende å studere detaljene, jeg har tross alt drevet med rosemaling i mange år (om det er noen år siden…)

Det er et frodig og grønt landskap på vei oppover.

Meland Grønahei er en selvbetjent hytte og den står åpen hele året. Det er 22 sengeplasser og det er mulig å kjøpe mat på hytta. Du finner alt du trenger til matlaging og overnatting, det eneste du trenger er lakenpose. Det er ikke strøm på hytta, men gass, vedovn og stearinlys. Ta gjerne kontakt med Stavanger Turistforening for mer informasjon dersom du vil ta turen dit.

Då begynner vi på siste tunge stigning….

Fantastisk utsikt over Stropastølsvatnet.

Det er de grønne viddene innover som har gitt hytta navnet Grønahei. Tror eg…

Endelig fikk me øye på hytta, men det var lengre igjen enn det ser ut…

Vi kom frem før det var blitt mørkt, noe vi sikkert kan takke lange, lyse sommernetter og ikke tempoet vårt for. Det var tross alt i månedskiftet juli- august, på tross av snøen. Det ble en enkel kveldsmat før vi stupte i køysengene. Hytten hadde vi helt alene, men det ble mer folksomt neste dag.

Det lå fremdeles mye snø oppforbi hytta, noe som gjorde at det var vanskelig å følge stien.

Vi hadde en fin dagstur på lørdagen, selv om vi ikke kom dit vi hadde tenkt oss.

Vi hadde som sagt planlagt å bruke lørdagen til å gå opp til Fjellsenderen. Det er den høyeste toppen i området på 1101 m.o.h og det sies at Rogalands flotteste varde står på toppen. Det er mulig det, men vi fant den ikke. Vi startet å gå etter en lang frokost med kaffe og Baileys. Det var skyet og vind, men det var ikke været som stoppet oss. Vi vasset i snø innover, særlig da vi kom dit hvor vi skulle ta av stien. Dessuten var vi litt usikre på hva som var toppen og det var litt for kjekt å ha pause med mer kaffe og Baileys. Det var allikevel en fin tur i området rundt hytta og fint å sitte inne å fyre i peisen etterpå.

Da var frokost spist, sekken pakket og hytta vasket. Klar til hjemtur…

Turen var annerledes når vi hadde god tid til å nyte utsikten.

Vi tok en lang pause ved vannet, nøt noen solstråler og fant litt umodne bær.

Hjemturen gikk samme vei tilbake og vi hadde god tid. Det var for tidlig til at blåbærene var modne, ellers er dette et område med mye bær. Jeg badet i elva og det var noen solgløtt innimellom som gav en følelse av at det tross alt var sommer. Dette er turen for alle dere som liker litt historie og kultur sammen med de store naturopplevelsene. Som liker det enkle livet på de selvbetjente hyttene med utedo og kortspill på kveldene. Jeg gleder meg ihvertfall til neste gang jeg skal gå til Meland Grønahei.

Lågheiene i Hjelmeland er dekket av skog- og graskledde bakkar og berg.

Tilbake i «trollskogen» og hengemyr.