Til Melands Grønahei, den (kanskje) aller vakreste DNT turen…

Man skal være ganske forsiktig med å utrope en tur inn til en DNT hytte for Norges fineste… Særlig fordi det er utrolig mange turer i vårt langstrakte land jeg enda ikke har gått. Men av de turene jeg har gått, er dette den fineste. Det som gjør turen helt spesiell, er at her får man et innblikk i norsk natur gjennom ulike soner. Dessuten er hytta verd et besøk i seg selv. Ikke fordi den er arkitekttegnet, har strøm og internett eller serverer tre retters gourmetmat. Nei, den er relativ enkel og jeg har sittet på hytta og lyttet til turgåere, som var skikkelig skuffet over standarden. For meg er det motsatt, jeg synes den er sjarmerende. Her får man det man kom for; tak over hodet, stort lager med proviant, varme i ovnen og stillhet. Sånn stillhet uten mobildekning og mye folk….

Man parkerer på Kleivaland og herfra kan man velge mellom å gå til Trodla Tysdal eller Melands Grønahei. Dersom man bare vil gå en dagstur, er Ritlandskrateret et mye besøkt sted for turister.
Vi var heldige med været og starten av turen gikk gjennom et område, som kunne vært brukt i en brunost reklame. Veldig norsk…
Det gikk seint oppover med oss, her var utallige fine fotomotiver. Er man turist, så er man turist

Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland, som aldri hadde vært på skikkelig fjelltur i Norge før. Hun hadde veldig lyst til å oppleve en DNT hytte, det er et system som var helt ukjent for henne. Jeg var ikke i tvil om hvilken hytte jeg ville vise frem, det MÅTTE bli Melands Grønahei. Den er relativt lett tilgjengelig fra hvor jeg bor og selv om turen inn til hytta regnes som krevende, antok jeg at det var lett match for min spreke venninne og meg. Tenkt jeg…men det skulle vise seg å bli en skikkelig utfordring, på flere måter. Jeg har gått turen mange ganger og da glemmer man litt hvordan den kan oppleves for første gang. Men uansett, den har ALT en turist fra utlandet måtte ønske, her er fossefall og ville fjell i bøtter og spann.

Det er ikke enkelt å få tatt et bilde fra Ritlandskraterer som virkelig viser hvor imponerende det er. Det bør i så fall tas fra utkikkspunktet som er skiltet fra stien, men vi tok ikke turen opp dit. Øyestølmyra er et naturreservat og skal behandles deretter.
Det ble i stedet for omvei opp til utkikkspunktet, en lengre fotosession på en vassekte trebro over fossefall. Litt skummelt for noen, samtidig spennende.
Vær forberedt på bratte bakker!! Fra parkeringsplassen og opp til hytta skal man opp 702 meter og med mye snadder i sekken, kjentes det godt i beina.

Vormedalsheia er et landskapsvernet område og med veldig god grunn. Her finnes vakre og unike planter, spesielle geologiske forekomster og en kulturhistorie som er verd å sette seg inn i. Som det eneste sted i verden, kan man vandre gjennom et krater, som ble dannet da en meteoritt smalt ned for 500 millioner år siden. Hvor kult er ikke det??? Krateret er 2,7 kilometer vidt og stien til Meland Grønahei går tvers igjennom Øyestøl naturreservat. Det er myrete og vått, så her kan det være lurt å ha vanntette sko. Jeg liker veldig godt denne delen av turen, det er som om jeg blir hensatt til fortiden og bare venter på at en dinosaurus skal krysse sletten. Det er selvsagt bare tull, det er ingenting som tilsier at de har fantes her. Men det er lov å drømme..

Det ligger flere små bygninger ved Bjørnabu, et gammelt stølsområde som passeres.
Litt lenger borte ligger verdens beste badekulp og det er fast innslag å ta et bad her. Dessuten er det et fint sted å sitte og spise matpakken, så vi hadde en lang pause for å spise sekken litt lettere..
Etter pausen var det bratt oppover igjen mot Stropastøl og stien var både steinete og løs i grusen.
Men smilet var like stort hos turisten og naturen ble bare vakrere og vakrere….

Jeg er glad i landet mitt og synes det er veldig kjekt å vise frem alle severdigheter. Dessuten har jeg gått en del i fjellheimen i Skottland og kunne si litt om hva som er forskjellig og unikt for den norske naturen vi gikk igjennom. Det var mange WOW og kommentarer som STUNNING og AMAZING, noe som selvsagt gjorde turen enda kjekkere. Det hadde ikke vært like kjekt om min venninne var ei sånn som bare så gråstein og mose. For jammen ser man mye gråstein og mose på denne turen. Dessuten bør man være forberedt på å krysse enkelte steder, som utfordrer både høydeskrekk og balanse. Det viste seg å være den største utfordringen vi møtte og flere steder var det på kanten til at vi måtte snu. Men for en tøff dame som har gått både tur til basecamp Everest og inkastier i Peru (og nå snakker jeg ikke om meg selv) var det bare å bite tennene sammen og fortsette.

Dette ble det mest krevende partiet å passere, siden man må balansere på en smal hylle og det er bratt og langt ned.
Dessuten var det elver å krysse og det er ikke tilrettelagt med bro overalt.
Stropastølvatnet ligger på 704 meter over havet og nå forandrer naturen seg. Vi gikk langs vannet og jeg torde nesten ikke peke ut løypa videre, for ikke å ta fra enkelte motet. Men man skal høyere opp og det blir mer krevende.
Et godt tips dersom du har med deg noen på tur og vet at du skal passere et litt vanskelig parti, ta en lang pause først. Er man sliten, så opplever man utfordringer som mer krevende. Lavt blodsukker kan også påvirke, så drikk godt og spis gjerne litt, før du går videre.

Vi brukte god tid på turen, det ble mange pauser både for å fylle vannflaskene i en bekk og beundre utsikten. Alt opplevdes like eksotisk for min venninne og jeg ble minnet om at det er faktisk ikke en selvfølge med rent drikkevann i fjellet. Da vi kom opp på de lysende grønne flatene og fortsatte videre på snaufjellet, var dagen perfekt. Men fremdeles gjenstod et stykke bort til hytta og det var godt å komme frem. Jeg hadde booket 2 senger i forkant, selv om det var god plass på hytta. Noen falt i staver over proviant lageret og sjelden er det nok tatt så mange bilder av tørr varer og dopapir som den dagen. Dessuten var enkelte meget begeistret for det eksotiske i å hente vann med bøtte fra et fjellvann.

På de ubetjente hyttene til Turistforeningen må man ha med mat selv. De selvbetjente hyttene har et, til tider, imponerende matlager, mens de betjente hyttene har matservering. Jeg forstår godt at turisten var imponert…
På mange hytter finnes det verken innlagt vann eller toalett. Det er en stor del av opplevelsen å hente eller smelte vann, samt bruke iskaldt utedo.
Når man har besøk fra utlandet, vil man gjerne servere det norskeste man vet. Derfor hadde jeg båret med spekemat, Toro rømmegrøt og egg, noe som alltid gir et enkelt og smakfullt måltid til fjells. Grøten er bare å koke opp med rømme og vann og eggerøre er nesten bare egg. Hva kan gå galt??? Min gjest syntes det var en uvant kombinasjon, men sulten er den beste kokken….

Jeg tror at det mange utlendinger som kommer til Norge blir mest imponert over, er stillheten og den storslagne naturen. Jeg har gått noe i fjellet flere steder i verden og ofte er man aldri langt fra folk. Selvfølgelig finnes det mange populære steder i Norge også, hvor man betaler dyrt for parkering og nesten går i kø. Men det finnes så utrolig mange andre steder, hvor man kan vandre og oppleve naturens ro, nesten helt alene. Uansett, neste morgen hadde min venninne nesten ikke blundet på øyet, med tanke på veien ned. Hun opplevde turen som mer krevende enn både Peru og Nepal, mest fordi der er stiene mer tilrettelagt og innebærer veldig sjelden bratte stup og regelrett klatring. Men det gikk mye bedre enn hun hadde forventet og vi hadde en flott tur nedover.

Melands Grønahei er åpen hele året og står ulåst. Den har 22 sengeplasser og 16 av disse kan forhåndsbestilles. Jeg har kun vært der på sommer og høst, så jeg kjenner ikke til vinterløypen.
Det var en trolsk stemning, da vi startet å gå nedover i morgentåken.
Det ble litt balansering på veien tilbake også, men jeg tror at når man har grudd seg mye til noe, blir det sjelden så skummelt som det fantasien har spilt ut…
Dette er grunnen til at jeg elsker denne turen, naturen er bare storslagen.

Det var en vellykket introduksjons tur til den norske fjellheimen for min venninne og da jeg fortalte henne at det er over 580 hytter spredd utover hele Norge, var hun meget imponert. Det er faktisk jeg også, med tanke på alle jeg enda ikke har besøkt. Vi startet straks å planlegge en ny tur, over flere dager. Så det tenkes at jeg om noen år kan utrope en ny hytte og en ny tur til den vakreste DNT turen jeg har gått. Men foreløpig er Meland Grønahei i en klasse for seg selv og dersom du ikke har vært der, anbefales den varmt. Jeg ville nok gått om sommeren, når naturen viser seg fra den fineste siden og man virkelig kan oppleve den unike naturen som stadig endrer seg ettersom man stiger høyere. Det er rene Kinderegget, med mange opplevelser i en og passe krevende.

Det er mange fine steder å bade, så husk badetøy!!
Legg gjerne inn pause for å plukke bær, det var også uvant for min venninne. Det bugnet av blåbær og tyttebær, så det var bare å forsyne seg.
Det var to slitne, men fornøyde turister som returnerte til Kleivaland.
Når man går sammen med noen som ikke er vant med tur i Norge, blir man minnet på mye som jeg tar som en selvfølge. Lyden av sauebjeller, for eksempel, kan være ganske eksotisk hvis man ikke er vant med det…
Takk for turen!!

 

Padle og hengekøyetur på Melsvatnet.

Egentlig skulle det vært «Padle og hengekøyetur på Vigdarvatnet», vi hadde nemlig meldt oss på en fellestur med Barnas Turlag. Men turen ble avlyst pga sykdom og skuffelsen var stor, både hos han på 9 og meg. Da var det en som fikk den geniale idé: Vi arrangerer vår egen padle og hengekøyetur… Hvorfor ikke??!! For jeg har vel aldri vært vanskelig å be med på tur, så da var planen klar.

Melsvatnet ligger mellom Ålgård og Bryne, så her er det åpent og blåsende.
Kanoen lå klar og ventet på oss. Det følger også med årer og vester, så man får alt man trenger.
Vi ble skikkelig tungt lastet og sleit med å komme oss ut på vannet.

Kano ble leid gjennom Frilageret, en fantastisk ordning for oss uten egen farkost. Det var litt tilfeldig at det ble Melsvatnet, der var ledig kano og passe størrelse på vannet. Dessuten har jeg vært der mange ganger før, så jeg visste at det var trær til å henge opp køyene i. Mat og varme klær ble pakket, samt det jeg antok vi trengte til natten. Ingen av oss har nemlig sovet i hengekøye før, så vi var naturligvis både forventningsfulle og veldig spent.

Vi hadde ikke sjans til å padle den tunge kanoen i bølgene og vinden.
Så vi slepte oss i land 30 meter fra parkeringsplassen og vurderte å bare bli der.
Sekken var nesten like stor som gutten, men heldigvis veide den ikke mye.

Det startet ikke bra, kanoen var for tung og vinden for sterk. Han på 9 savnet en turleder som kunne fortelle oss hva vi skulle gjøre. Det gjorde jeg også, men siden vi ikke hadde det, la vi igjen kano og utstyr og tok en rekognoseringstur. Jeg la en plan, som heldigvis alle var enige i og vi gikk tilbake. Utstyret ble båret bort til leirplassen og da greide vi å padle over bukta. Det var hardt, men vi vant kampen….

Min første hengekøye, ifølge reklamen bærer den vekten av 2 elefanter (grunnen til at jeg kjøpte den). Jeg har kun brukt den på verandaen, til lesing og avslapping.
Den andre køya har jeg hatt i flere år og den har aldri før vært utav pakkeposen. Usikker på hvor mange elefanter den tåler, så jeg la meg oppi med spenning. Den holdt…
Det såg egentlig ganske profft ut, da jeg fikk satt opp tarp og pressing til tak.
Han på 9 var opptatt med andre ting….

Det gikk bra en stund, men så økte vinden. Selv om jeg hadde valgt leirplass mest mulig i ly, blåste det stikker og strå. Vi hadde rigget oss til i køyene, jeg med bok og han med Pokemon på mobilen min. Smågodtposen var fordelt og uansett hvor mye jeg krøp ned i soveposen, var det kaldt. Vinden kom fra alle kanter og jeg savnet virkelig teltet, som er varmt, lunt og hvor man kan glide igjen….

Det så veldig idyllisk ut, men 7-8 grader og vind opp mot 15 meter pr sekund var KALDT.
Det hjalp ikke med ull og sovepose.

Da han på 9 foreslo at vi skulle dra hjem, var jeg ikke vanskelig å be. Han frøs så tennene skranglet og jeg satte igang demontering av leiren i superfart. Vi bar all bagasje til bilen og jeg ville at vi skulle la kanoen ligge til neste dag. Vinden hadde nemlig økt og det var skumtopper på bølgene. Ifølge yr.no skulle vinden løye utover natten, så min plan var å dra opp igjen neste dag og padle tilbake. Da sa andre NEI, litt spenning må jo turen inneholde….

Over der skulle vi padle og det SER kanskje ikke så veldig skummelt ut. Men bildet lyver..
Det viktigste var å være forberedt på det verste, så vi fikk vestene på og jeg pakket mobilen i vanntett pose.
Det gynget godt og vi padlet med full styrke i armene. Det gikk bra… Han strålte og syntes det var skikkelig spennende. Omtrent som på film…
Kanoen tok han seg av, mens jeg forsøkte å komme ned i normalpuls.

I bilen hjem, var vi enige om at det hadde vært en vellykket tur. Vi hadde tross alt padlet og ligget mange timer i hengekøye. Nå nøt vi varmen fra varmeanlegget i bilen og gledet oss til å sove hele natten i en varm seng. Jeg noterte mentalt for meg selv, at hengekøye nok fungerer best når det ikke blåser. Det er kaldt i vinden og Jæren er kjent for mye vind. Men kanskje vi prøver igjen en annen gang. Med eller uten turleder…

Han på 9 fikk gleden av å låse inn årer og vester i boden.
Skikkelig kalde, ellers strålende fornøyd.

På roadtrip til Sørlandet.

Noen ganger får jeg akutt behov for å skifte stue… Som når han på 9 skal komme for en hel helg og det er meldt store nedbørsmengder, både lørdag og søndag. Da er det bare å finne husrom på Airbnb, pakke bilen og stå klar utenfor skolen på fredag ettermiddag. At det var en usedvanlig flott fredag, med strålende sol og uten vind, gjorde valget lettere. Sørlandet, here we come!!!!

Det ble pitstop rett utforbi Ålgård, med nybakte pizzaboller og saft på flaske.
Enkelte andre var mer opptatt av å sjekke ut omgivelsene.

En tur til Lyngdal, er omtrent som å dra til Danmark, bare at man slipper ferje turen… Her er flotte strender, med campingplass og ferieleiligheter nesten i vannkanten. Det er badeland, med en evig tilgang på pølser og is, som får oss alle til å glemme at vinden og regnet pisker mot vinduene. Vi hadde booket i nærheten, et landlig krypinn over en garasje, i retning Sprangereidskanalen. Stue og kjøkken i ett, med eget bad, men uten WiFi og tv som virket. Sånn kan vi like….

Vi hadde bålpanne utforbi og ved hadde jeg tatt med. Perfekt kveld til å sitte utforbi, steke pølser til middag og se på månen.
Man kan leve lenge på sånne kvelder…
Vårt lille hus…. Vi hadde hele eiendommen for oss selv og så ikke et menneske i området hele helgen.
Det var madrasser på gulvet og ellers alt vi trengte.

Det er en stor sorg, at det ikke finnes badeland på Nord Jæren… Vi er nemlig glad i å bade, både han på 9 og meg. Sørlandsbadet var derfor grunnen til at vi dro til Lyngdal og 10 på 10 satt vi utforbi og ventet på at badet skulle åpne. Billetter var booket på nett og vi var glassklar… Det er både treningssenter, kafé og svømmeanlegg, i tillegg til velværeavdeling (hvor det kun var lov med voksne og barn mellom 0-3 år), 2 ulike badstuer og kaldtvanns basseng. Anlegget er ikke det største, men absolutt et av de beste vi har besøkt.. Mest fordi de som jobbet der var både hyggelige og smilende, selv når ivrige unger brøt reglene i sklier og bassenget.

Det var ikke mulig å ta bilder inne på selve badet, mobilen lå i skapet i garderoben.
Vi ble fristet til både pizza, pølse med pom fri, sløsh og is….
Vi kom tidlig og dro seint…

Den første timen på badeland, går fort. Det er så mye som skjer og ALT skal utforskes. Så vil han ha mat og da nytter det ikke å si at vi nettopp har spist frokost… Så vi har tidlig lunsj, som egentlig var greit, fordi vi da kom før den enorme køen, av de som vil ha lunsj til vanlig tid. De neste timene vekslet jeg mellom boblebad og voksenavdeling. Han på 9 hadde fått kompiser og dermed ikke tid til meg. Kun når han ville ha påfyll av mat og drikke, for så å forsvinne igjen. Etter 6 timer var jeg passe lei og følte meg halvveis oppløst. Kroppen kjentes som gele og hodet fylt av støy. Den evige susen av fossende vann og barn som hygger seg, er hyggelig, men kan bli litt mye. Men han på 9 lor seg ikke rikke, han gikk ikke før badevakten sa at nå MÅTTE han gå….

Det ble en kjapp handletur på Kiwi og enkel kveldsmat, før vi sovnet før kl 8….

Sørlandet er sjarmerende, selv i februar. Det lå hvitmalte hus og røde låver overalt langs veien vi kjørte.
Lindesnes Fyr er det sørligste punktet i Norge. Herifra har man 2518 kilometer til Nordkapp, som er målet for de som går Norge på langs.

Søndag var det min tur til å bestemme reisemål og jeg ville besøke et fyr. Det er flere å velge mellom i området, men jeg valgte omveien ut til Lindesnes. Her var det mange år siden sist jeg var og nå var det blitt en skikkelig «turistfelle». Det vil si meget tilrettelagt og vi måtte kjøpe billetter for å komme inn. Her kan man leie leilighet, spise på kafe, gå på museum og lære det meste om livet langs kysten. Verd hver krone, altså…

Lindesnes er Norges eldste fyr og her har det lyst siden 1656. Fremdeles har fyret to fyrvoktere i arbeid, som de eneste i Norge.
Vi klatret så høyt opp som vi kunne og kikket på alle bildene av andre fyr vi hadde besøkt.
Det er værhardt her ute. Selv om vi var heldige og slapp regnet, blåste det kraftig.
Kafeen og museumet lå bygd inn i fjellet.
En økologisk muffins med tang… Han på 9 ville ikke engang smake, men den var god.

Etterpå var det bare å kjøre hjem og det tok sin tid. Regnet strømmet ned, men det var koselig inne i bilen. Jeg slutter aldri å bli overrasket over alle farlige forbikjøringer man opplever på E39, men holder meg til fartsgrensen. Tross alt, med musikk på full styrke, snacks å spise, samt favoritt barnebarnet ved min side, hvem har det travelt??!! Vi skulle tross alt bare hjem og på en roadtrip er veien målet…..

Den endeløse landevei, E39….