Vinterferie på Haukeliseter.

Det er jammen ikke ofte jeg drar av sted for å ha ordentlig vinterferie, det har liksom vært forbeholdt de med små barn og lærere. Og jeg har, og er ingen av delene.. Derfor var det ekstra kjekt at min lang frihelg fra jobb, klaffet med starten på vinterferien her i Rogaland. Da øynet jeg sjansen til å invitere med barnebarnet, som er den perfekte turkameraten. Han var ikke vanskelig å be, alt som innebærer hytte, snø og barnevennlig kosthold er som regel stor stas. Dermed pakket jeg som om vi skulle krysse Grønland og var tidlig ute med å bestille et rom på Haukeliseter. Så var det bare å glede seg….

Det KUNNE vært min bil, samme biltype, modell og farge… Bare 20 år nyere og luksusvarianten. Med ryggekamera, automatgir og varme i setene var det ikke rart han på 10 spurte om vi bare kunne beholde den….

Det kjekkeste med ferjeturen, var at det er en fin anledning til å strekke på beina. Båtturen mellom Hjelmelandsvågen og Nesvik er ikke lang og ferjene går ofte.

Det startet ikke så bra, kvelden før vi skulle dra, brøt bilen min sammen. Det var umulig å kjøre fortere enn 60 km/t, da ristet alt og det kom røyk fra bremsene. Selv jeg, med 0 peiling på bil, forstod at jeg ikke kunne dra til fjells i det gamle vraket av en Toyota. Selv om det ER en Toyota… Løsningen ble å leie bil, jeg VILLE til Haukeliseter. Han på 10 var kommet og klar, sekkene stod pakket og mat var handlet inn. Dessuten måtte jeg ha betalt for rommet, dersom jeg avbestilte, så det var ikke et alternativ. Av alle ting fikk jeg leid en sølvgrå Toyota Corolla, temmelig lik min, og tidlig fredag morgen, dro vi av sted.

Veien gjennom Ryfylke er en Nasjonal Turistvei, noe som betyr at man kjører gjennom et landskap med unik naturopplevelser. Det ble noen stopp langs veien for å beundre fjell og fjord.

Det var frisk vind og strålende sol da vi kom frem og fikk sjekket inn.

Rommet var et såkalt selvstellsrom, det vil si at det hadde en køyeseng, to kokeplater og et lite kjøleskap. Do og dusj var lenger nede i gangen.

Haukeliseter Fjellstue er DNT sin største og mest besøkte turisthytte. Her finnes 174 sengeplasser i alle kategorier, fra sovesal til hotellstandard. Man kan spise godt i restauranten, eller gjøre som oss, ordne maten selv. Det som avgjør er lommeboken din, det sier seg selv at full pensjon koster flesk. Jeg har besøkt hytten både vinter og sommer, og synes det er et fantastisk sted under alle årstider. Her er flott natur, hytten er åpen hele året og det er kjørevei helt til døren. Det finnes utallige aktiviteter, det er badstue og stamp, samt eget bakeri. Her kan man gå på kurs i alt fra yoga til kiting, delta på singeltreff eller ta av sted på tur helt alene. Rene drømmeplassen altså…

Fra Haukeliseter kan man dra i alle retninger. Da er det greit å vite hvor langt det er dit…

Det har ligget overnattingssted langs veien over Haukelifjell, siden det kom vei på midten av 1800- tallet. Anlegget ble solgt til Stavanger Turistforening i 1963 og det er lett å forstå hvorfor hytten er så populær.

Det er garantert snø på vinteren, her er man tross alt 1000 meter over havet. Som han på 10 sa: «Eg har ALDRI sett så mye snø någen gang»…

Man kan ikke besøke Haukeliseter fjellstue og ikke kjøpe noe fra hyttens eget bakeri. Jeg handlet et fantastisk godt rugbrød, samt hver vår bolle. Det var et helt måltid i den marsipanbollen…

Det fine med Haukeliseter som skidestinasjon, synes jeg, er at det er flatt og fint på nedsiden. Her ligger nemlig Ståvatnet, som på vinteren er dekket av snø og is. Det er et drømmested for snøkiting og flaten er ofte full av fargerike skjermer. Det blåser ofte godt over vidden, noe som er en forutsetning for fart og spenning. Men vi var ikke her for å kite, vi skulle gå på ski. Det er flere kvistede løyper som starter ved hytten og jeg hadde valgt ut Kjelaløypen, en 9 kilometer lang og barnevennlig løype. Den er fin for oss som kan telle på en hånd, hvor mange ganger man har ski på beina i året.

Det var en som hadde virkelig lyst til å prøve kiting, men måtte nøye seg med å se på.

Lørdag morgen fikk vi ski på beina rett etter frokost og tok avsted i finværet.

På andre side av vannet, kom første matpause. Det kan ha noe med at han på 10 hadde lært å grave benk/sitteplass og ville prøve det ut.

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen da vi dro ut, var vinden. Det blåste kvast. Men vi hadde medvind i starten, noe som gav motvind på slutten. Det ble tøft for han på 10, som slet med å gå fremover, fordi han blåste bakover. Det hjalp ikke på underveis heller, vinden blåste nysnø over sporene. Det gjorde at de smørefrie plastplankene vi gikk på, fikk dårlig tak. Det ble mange og lange pauser, dessuten klappet han alt av hunder vi traff på veien. Det var mindre folk ute på ski enn jeg hadde trodd, noe som KAN ha vært på grunn av vinden. For ellers var været perfekt og fant man ly for vinden, var det rene påskestemningen. Jeg smurte på solkrem og serverte Kvikk Lunsj og kakao.

Det var jammen ikke rat han ble sliten, han gikk alle omveiene han fant, for å renne ned hver bakke..

Det gikk seint med ham på slutten, men da hadde vi vært ute hele dagen.

Men endelig kunne vi se hyttene og og kom oss i mål.

Jeg fikk bare en skitur, men det var helt greit. Han på 10 blånektet flere turer, han var travelt opptatt med å spa snø sammen med andre barn. Dessuten var det en kjekk tv-stue og klatrevegg (som han mente var for babyer og ikke store gutter) Så han hygget seg veldig og det gjorde jeg også. Haukeliseter er et fint sted å finne roen, for her er avslappet atmosfære og man treffer garantert hyggelige mennesker. Jeg hadde tatt med en bok og det ble mange rusleturer rundt på området. Dessuten måtte jeg passe på at han på 10 ikke falt ned fra hyttetaket, han fikk nemlig lov av de ansatte til å spa snø fra taket. Det var stas…Så dersom vinterferie måles i mengde snø, må det vel kunne sies å ha vært en vellykket tur!!

Et godt tips til enkel hytte mat, er en pose pannekaker fra Toro og en pakke smårettbacon. Stek bacon først, så pannekaker og dryss en skje bacon over hver. Enkelt og veldig, veldig godt.

Men det kjekkeste av alt, var når han fikk grave snøhule eller spa snø fra takene.

Det er mye liv og røre rundt på området, så det er lurt å bestille overnatting og måltider i forkant. Særlig i helger og ferier…

Jeg satt mye utenfor hytta og nøt naturen. Her er vakkert…

Vassdalseggi, når man bare MÅ gjøre det…..

Naturen rundt Haukeliseter er typisk høyfjell; nakent fjell, stein og mer stein. Men det har absolutt sin skjønnhet.

Det er ikke alltid at man gjør det man egentlig vil. Noen ganger gjør man det man MÅ, ganske enkelt fordi man MÅ. Far min sa alltid det: «Du MÅ ingenting» og til en viss grad er jeg enig i det. Men så ender jeg allikevel opp med å gjøre ting jeg egentlig ikke vil, bare fordi jeg har bestemt meg for det. Det kalles prinsippfast, disiplinert, med god karakter eller ganske enkelt sta som et esel. Ofte bruker jeg mye energi på å forsøke å overtale meg selv til å la være og jeg har mange gode argumenter også. Eller jeg veier for og imot i det uendelige, selv om jeg vet at det er bortkastet tid, nettopp fordi jeg innerst inne er stabeist….Å sånn går nå dagane….

Hei kor det går oppå fjellet, oppå fjellet…..

Så hva var det som gjorde at jeg satte Vassdalseggi på listen over mål som skulle tas etter operasjonene? Tja; si det… Jeg visste egentlig ikke annet om det enn at det var høyeste topp i Rogaland og at jeg kjente noen som hadde gått dit. Og da det først var satt på listen, så kan det ikke bare fjernes. Eller; selvsagt kunne jeg ha byttet den ut, det er tross alt bare meg som vet hva som står på listen. Men for meg er det juks og sånn holder jeg ikke på med. Så hva var grunnen til at jeg angret på valget av mål nummer 9? Ikke var det den lengste, bratteste eller høyeste turen. Men for meg var det den mest krevende, siden det ikke var merket sti til topps. Det vil si at jeg ble nødt til å stole på egen kartlesing og egne løypevalg. LITT utforbi komfort-sonen altså…..

Haukeliseter er et godt utgangspunkt for en dagstur til Vassdalseggi.

Jeg fant meg et hjørne og nynnet på «Stilleste gutten på sovesal 1» av Lillebjørn Nilsen. Det var nesten meg det 🙂

Dermed tok jeg sats og bare dro etter jobb en fredagskveld. Jeg satset på å overnatte på Haukeliseter, men tok med telt og utstyr til overnatting ute, dersom det var fullt der. Haukeliseter ligger på ca 1000 meters høyde, ved inngangen til Hardangervidda Nasjonalpark. Den er Stavanger turistforenings største hytte og har omtrent 20 000 overnattinger i året. Her finnes både sovesal, fellesrom med kokemuligheter og rom med eget bad. Så det er noe for enhver smak og prisklasse. Det er yrende folkeliv her både på vinteren og på sommeren; med ulike kurs i alt fra yoga til kiting. Her finnes eget bakeri og badestamp for de som ønsker å nyte livet. Jeg sikret meg en seng på sovesalen og var godt fornøyd med det.

Min frokost var ikke helt det samme som frokost bufféten på Haukeliseter… Men når man starter tidlig, kan man ikke få med seg alt..

Jeg startet å gå før 07.00, har funnet ut at det er greit å ha hele dagen på meg når jeg skal gå lange turer. Dessuten er jeg glad i morgenlyset og det å se naturen våkne til liv.

Fra parkeringen var det å krysse broen, så var det skiltet opp til løypen mot Holmavatnhytta.

Vassdalseggi er som tidligere nevnt Rogalands høyeste fjell og ligger på fylkesgrensen mellom Rogaland og Telemark. Høyden er på 1658 meter over havet og det er ca 24 kilometer tur/retur fra Haukeliseter. Beregnet tid å bruke anslås til å være 8-10 timer og turen er merket som krevende. Dette var jeg usikker på om jeg var klar for, men det er jo bare en måte å finne utav det på….. Jeg hadde som sagt hatt mål tidligere som var både lengre og høyere, så det var helst det at jeg skulle gå alene og på umerket sti som var utfordrende. Da er det godt å vite at man kan alltids snu og gå tilbake dersom det ikke er greit. Så egentlig var jeg så klar som jeg trodde jeg kunne bli.

Man starter ganske finslig med å følge T-merket løype og så tar man av og følger umerket sti resten. Så jeg nøt de skiltene jeg fant…

Det er ikke problem å følge løypa i starten og jeg kunne nyte den fantastiske utsikten i alle retninger.

Det var noe å beundre alle steder og merkelig nok var jeg helt alene med å stille meg opp for å ta bilder.

Jeg valgte å kjøre bort til parkeringsplassen ved Kjelaelva. Løypa starter fra Haukeliseter, men siden jeg ville ha frokost først, syntes jeg at det passet seg bedre å koke kaffe der, enn utforbi sovesalen. Etter å ha spist og pakket sekken var det bare å begynne å gå. Jeg var helt alene på parkeringen, selv om det var andre biler. Og det ble en ensom dag. Jeg traff totalt 2 hyggelige jenter som jeg snakket med og så 3 personer til på avstand. Jeg møtte mange sauer, 2 lemen, 1 røyskatt og 4 ryper. Ellers var det kun meg selv, alene i naturen. Det er hyggelig det også og jeg tenkte mye på kontrastene fra da jeg gikk Besseggen, Trolltunga og Gaustatoppen. Da var det en helt annen turopplevelse; man gikk i flokk og trengte ikke følge med på kart eller sti noe særlig. Det var flott tilrettelagt med planker over myr og lødde steiner opp de bratteste fjellsidene. Slikt var totalt fraværende her, her var stein på stein og vasse i myr. Jeg koste meg faktisk…

Der var jeg klar til å forlate tryggheten på stien og gå mot Vassdalseggi platået. Jeg pløyde flatt oppover skråningen og var langt ifra den stien som jeg skulle ha vært på. Jeg hadde nemlig ikke investert i nytt kart med løypa inntegnet, brukte istedet mitt gamle kart som jeg tenkte var godt nok… Og det var det, jeg kom opp, via mange og lange omveier.

Jeg hadde fått med meg at vi skulle krysse en bekk, litt usikker på om jeg hadde kalt dette en bekk. Men stavene var til god hjelp og jeg kom over.

Været var mildt sagt vekslende; jeg hadde både sol, regn, tåke og snø.

Jeg sleit litt med å se de små vardene som var lagt til på toppen av steiner høyt der oppe. Og ikje såg eg någen sti….

Det er rart hvor mye mer oppmerksom man blir når man går helt alene. Da jeg gikk til Trolltunga, var tåken tykk som grøt uten at det bekymret meg. Her fulgt jeg nøye med på hvordan været endret seg; vindretning, tåken som hang lavt innover dalen og regnet/snøen som kom og gikk. Tanken var hele tiden at dersom været ble verre, skulle jeg snu. For en ting er å gå alene når man ser hvor man er, det er noe helt annet å ikke kunne orientere seg på grunn av manglende sikt. Men det er vanskelig å bestemme når er det ille nok til å snu. Og plutselig lettet det og alt var bare velstand igjen.

Tåken kom og gikk, blei litt stressa over det. Mest for ikke å finne veien tilbake hvis jeg måtte snu.

Dette var jeg usikker på, å krysse snøen på egen hånd. Fantasien jobbet overtid, så for meg at jeg bare falt igjennom og forsvant….

Og det var bare en av flere vurderinger som måtte tas, veivalg var et annet…. Det var en sti og jeg greide innimellom å følge den. Men når alt var bare stein, og det var det ofte, var det ikke sti å følge lengre. Da var det å finne de små vardene på toppen av noen steiner, men de var heller ikke alltid enkle å se. Jeg måtte nok en gang slå fast at synet neppe er så godt som det engang var, selv om jeg skyldte på dårlig sikt og svette i øynene. Så jeg rotet meg mye av stien og brukte mye tid på å peile meg inn i riktig retning, altså finne igjen siste lille varde og gå tilbake dit. Men det gikk og jeg jublet innvendig for hver varde jeg så og hver topp jeg karret meg opp på.

Her ble jeg lurt, kom opp på en topp og tenkte at «Dette er toppen». Varde var det også. Men det er ikke toppen , så fortsett å gå…

For en følelse det var da jeg ENDELIG stod på toppen…. Jeg var lettet, glad og helst litt imponert over at jeg faktisk greide å finne frem…

Det var lite å se av den fantastiske utsikten mot Gaustatoppen, Kistenuten, Hallingskarvet og store deler av Hardangervidda.

Så istedet for å beundre utsikten feiret jeg med tidenes dårligste kaffe, potetlomper med prim og appelsin. Rart hvor godt alt smaker ute..(bortsett fra kaffien, den hadde aldri smakt godt uansett hvor eller når…)

Det ble med andre ord en fin dag på tur, på tross av alt jeg hadde bekymret meg for på forhånd. Jeg angret slett ikke på at jeg hadde gått, selv om jeg må innrømme at jeg hadde øyeblikk underveis hvor jeg hadde mest lyst til å sette meg ned og gi opp. Når man er sliten, har vondt og mister retningen for ørtende gang på kort tid…da er det lett å tenke at friluftsliv egentlig er oppskrytt. Men når man står der på toppen og faktisk har funnet Vassdalseggi, da glemmer man alle negative tanker. Så for all del, man MÅ ingenting her i livet, men det kjennes godt å gjøre det man egentlig ikke vil. Ihvertfall etterpå…..

Så var det å finne veien ned igjen. Og her skal det visstnok gå en sti…

Og været blei bare bedre og bedre, så alt var bare velstand. Life is good 🙂

På Haukeliseter ventet en ekte fjellburger, (med geitost….), som avslutning på turen, og da var det ikke så mye mer som kunne toppe denne dagen….

Haukeliseter, en perle i hvitt.

Jeg er glad i vinter og kulde. Det er vakkert med alt det hvite og fascinerende hvordan naturen forandrer seg når alt blir dekket av snø. Det gir en ro for meg når himmel og jord glir sammen i ett. Trær. steiner og fjell blir som kulisser og jeg blir nesten helt borte. Samtidig er det skikkelig skummelt og jeg innrømmer gjerne at jeg har en overdreven respekt for vinterfjellet. Jeg er ikke født med ski på beina og har heller ikke blitt noen ekspert i voksen alder. Blir bakkene for bratte, tar jeg av skiene og går. Det gjelder både oppover og nedover. Samtidig elsker jeg skiturer og prøver å komme meg til snø ihvertfall en gang i året.

Det var friskt på fjellet og bilen måtte spas ut da jeg skulle dra noen dager senere.

Haukeliseter eies av Stavanger Turistforening og er Norges desidert mest besøkte turistforeningshytte. Den ligger ved inngangen til Hardangervidda, midt på fjellet mellom øst og vest. Det er et kaldt og snørikt sted om vinteren, det pleier å være det på 1000 m.o.h. Det gjør at det er utallige aktiviteter å ta seg til på vinterstid, fra toppturer og kvistede langrennsløyper til hundespannkjøring. De siste årene har det vært kiting som har vært mest populært og det arrangeres kurs hele vinteren.

Det var godt og varmt å sitte inne og se på kartet alle stedene jeg kunne gå til….

Det er mange alternativer når man bor på hytta. Eller; egentlig kan det knapt kalles hytte. Det er mer som et hotell og man kan ha det veldig godt dersom man betaler for det. Det er rom med dusj og toalett som inkluderer frokost til rett under en tusenlapp pr natt. Jeg tok selvsagt billigste alternativ, som er stabburet med dusj og do i et annet bygg, og var booket inn for 4 netter. Jeg ble plassert på et 4 manns rom og hadde det helt alene hele langhelgen. Forskjellen på rommet jeg lå og et rom på sovesal er at man har tilgang til kjøkken og kan lage mat selv. Dersom man ikke gidder ta med mat, er det et fantastisk kjøkken som serverer tradisjonell norsk mat fra lokale leverandører. Dessuten har de sitt eget bakeri, Nansen, som selger og serverer knallgode brød og boller.

Jeg ordnet mine egne kulinariske måltider; her er stekt fiskekake med tomat og løk lekkert dandert på en pose potetmos.

Som tidligere nevnt er jeg ingen flink skiløper. Samtidig synes jeg ikke det er nødvendig å være flink for å ha stor glede av skiturer. Derfor var jeg veldig klar for å komme meg ut og hadde funnet en passende løype. Kjelaløypen var ca 1 mil lang og regnet som en lett kupert og barnevennlig løype. Det var en rundtur og jeg foretrekker det fremfor å gå frem og tilbake. Problemet var været, det blåste kraftig og snødde. Jeg har stor respekt for fjellvettreglene og det satt langt inn å spenne på skiene for å legge ut på (i mitt hode) ekstremtur. Jeg forventet helst å måtte grave meg ned 20 meter fra hytten….

Vind og snødrev gjorde det vanskelig å følge løypa.

Alt så likt ut og sporene mine blåste fort igjen.

Men jeg kom meg ut og gikk runden. Det var en hard tur i den sterke vinden og jeg hadde bommet totalt på skismøringen. Det kommer av at jeg ikke kan smøre ski og i overmot hadde prøvd meg på skikkelig skismøring istedet for stearinlys som jeg pleier å bruke…. Men som sagt kom jeg meg rundt. Det ble endel knall og fall, vinden gjorde at det enkelte steder var is skare og andre steder 50 cm nysnø. Trenger ikke være særlig proff på ski for å forstå at det gikk fra bånn gass til full stopp… Men jeg er virkelig god på fallteknikk og kom meg rundt uten alvorlige skader. Resten av dagen ble tilbragt under dynen med ei bok, godt fornøyd med å ha overlevd skituren.

Det ble en annen tur da solen var fremme og ingen vind forsøkte å blåse meg overende.

Jeg kommer nok aldri til å krysse Grønland på ski, men lykkelig allikevel….

Dagen etter hadde vinden roet seg og det var glimt av sol. Jeg gikk samme turen igjen, det var liksom en annen tur når været var annerledes. Nå kunne jeg stoppe opp og nyte utsikten uten at det var fare for å blåse overende. Skiene fungere bra, jeg hadde smurt med stearinlys og slapp derfor 40 cm snøklabber under hver ski. Jeg hadde med standard skitur niste; kakao, appelsin og rosiner. Det var mulig å finne en fin liten topp å ta pause på, ta av skiene og sitte i solen. Det var like lite folk ute i løypen idag, men jeg visste hvor alle var.

Kiting er å bruke en stor drage for å få vinden til å dra deg over snøen.

Som jeg skrev tidligere er kiting veldig populært her og da samles alle på vannet ned forbi Haukeliseter. Der var det folksomt allerede da jeg gikk forbi om morgenen og enda flere folk da jeg gikk forbi senere. Det så kjekt ut, jeg stoppet opp for å se på en stund. Allikevel tenkte jeg aldri at det var noe for meg, jeg har problemer nok med å holde meg oppreist på ski om jeg ikke skal ha farten og uforutsigbarheten under en vindskjerm i tillegg. Muligens det kommer en dag hvor jeg ombestemmer meg, men foreløbig nytes Haukeliseter som et lavtterskeltilbud i fantastiske omgivelser. Et fint sted å bare slappe av og nyte vinteren samt å få dekke det årlige behovet for å gå på ski. Med eller uten ski…