Kaboom, der kom våren….

Det er rart hvor fort tiden går… Jeg har enda ikke greid å ta livet av julestjernene og naboen har fortsatt julelysene oppe, allikevel er det bare å innse at våren er her. Det kvitrer og synger fra busk og kratt, mens jeg klør på årets første myggstikk. Høytrykkspyler, hekksaks og til og med plenklippere, durte hele helgen i nabolaget, mens sola nådeløst avslørte at vinduene hadde trengt en vask.

Jeg parkerte på Gramstad og fulgte veien videre oppover
Nei, det er ikke snø og frost på trærne, jeg tippa på raus kalking.
Fjogstadvannet har jeg kun sett på avstand. Nå ble jeg nysgjerrig på om det er mulig å gå rundt vannet….

Den kom ekstra fort i år, våren… Det er nok mest fordi jeg knapt har vært utav huset siden langfredag. Da var det to streker på hurtigtesten og alle påskens planer gikk i dass. Heldigvis var jeg ikke i nærheten av å havne på statistikken over covid-19 dødsofre, men formen var ikke god. Jeg nøt finværet fra sofaen og meldte meg ut av sosiale medier for å slippe å misunne alle som var på fjellet, ved sjøen, i hytter og på hotell… Kem bryr seg, liksom??!!

Det var laget ny og fin turvei. I bakgrunnen kunne jeg se Resasteinen, men dit skulle jeg ikke idag.
Jeg kom til en gammel husmannsplass, Skaret. Tror jeg ihvertfall…
Finnes det noe mer vårlig enn når sauene med lam slippes ut?
Jeg var usikker på hvor stien videre førte til, men på kart-appen fant jeg ut at det var til Riska og Hommersåk. Hmm, neste gang..

Derfor kom det litt som et sjokk for meg idag, da formen var blitt såpass god, at jeg kom meg opp av sofaen og ut. Jeg dro nemlig opp til Gramstad for å gå en liten tur. I ullsokker, fleece og vindtett… Uten solkrem, solbriller og noe å drikke… Det var godt med folk og de kom omtrent alle i singlet og kortbukse. Med solbriller og vannflaske i hånden, det er tross alt viktig å opprettholde væskebalansen i varmen…. Jeg blei så satt ut, at jeg rett og slett gikk en ny og ukjent vei, hvor jeg var helt alene i naturen.

Ja, jeg ble varm, svett og lettere solbrent. Men heller det enn kald, frysen og syk igjen.
Det var fantastisk utsikt mot Bjørndalsnuten.
Det bugnet av påske og pinseliljer, langs de gamle murene.
Turveien gikk som en rundtur.

Det ble en nydelig tur. Jeg mesket meg i alt det grønne og slet med forstå hvordan det er mulig. Det var blomster og fønvind, lekende lam og blå himmel. Sjelden har jeg følt meg så levende og overveldet av alt lyset og fargene, lukter og lyder av våren. Ennå er det tidlig, men det er en fantastisk tid vi går i møte fremover. Og jeg sier som jeg gjør hvert år, VÅREN ER DEN BESTE ÅRSTIDEN!!!!

Jeg har hørt rykter om at det var kommet to nye gapahuker og jeg fant dem.
For et nydelig sted. Synd jeg ikke hadde badetøy med…
Dette blir nok en ny favoritt plass…
La humla suse, det er vår…

Når villdyret våkner….

Det er ikke mye som er bedre enn å gå tur med en hund. Hunder er det perfekte turfølget, de er trofaste, venter alltid og syter sjelden over vær og vind. Vi hadde tidligere en hund som het Skotty, en blanding av tysk jaktterrier og border collie. Han var veldig glad i tur og vi 2 tråkket både fjernt og nært i 11 år. Han var snill, redd sauer og hadde selektiv hørsel (som betyr at han hørte det han ville høre)

Turen startet i Holmavika og det var slett ikke folksomt.
Han virket ikke helt fornøyd med løypevalget mitt eller at han måtte gå i bånd.
Stien fra Holmavika til Dale går på oppsiden av veien og det er skikkelig ulent.

Nå har vi en whippet, det vil si at min datter har en whippet. Det er hun som er hundeeieren i huset, men heldigvis får jeg låne dyret innimellom til tur. Milo er dessverre ikke en villmarkens sønn og han trives best på sofaen under et pledd. Eller på varmekablene på badet, liggende på min fleece morgenkåpe,som han selv pakker seg inn i.

Det var vakkert og grønt av mosen.
Vi gikk ikke ned til Dale, men dreide oppover fjellsiden mot Dalsnuten.
Nistepakken ble broderlig delt ved Resasteinen, brødskiver med leverpostei og agurk gikk ned på høykant hos Milo.

Whippet er en hunderase, som ikke er spesielt utviklet for norske fjellforhold. De er engelske løpshunder og de løper fort, sånn skikkelig fort. Derfor brukes de i veddeløp og er ellers litt skrøpelige. Tynn hud, lite pels og generelt litt fett på hele kroppen. Milo (som yndlingen heter) liker ikke å bli våt eller sølete og han HATER å fryse… Bra at dagen i dag var opphold og noen varmegrader.

Vi fant en lun krok ved steinen til å kose oss med maten. Men vinden kom fra alle kanter og det ble fort kaldt.
Jeg tok allikevel litt tid til å beundre utsikten over både Sandnes og Stavanger.
For ikke å glemme utsikten mot «dalstrøkene innafor» og Bjørndalsnuten.

Det startet helt greit, han fikk gjøre fra seg og jeg brukt opp alle doposene. Vi kom oss greit opp bak Dalsnuten og prøvde ei ny løype, mot Resasteinen. Planen var opp dit, over fjellene og ned til Dalevatnet. Videre til Dale og retur til Holmavika. Jeg har gått her utallige ganger, men aldri før i denne kombinasjonen. Jeg var klar over at det innebar kryssing av bekker, myr og MYE søle. Dette var Milo ikke fornøyd med og han gav høylytt beskjed….

Plutselig forsvant utsikten mot Dalsnuten i et tåkehav.
Og Milo ble bare mer og mer misfornøyd med både tempoet mitt, været og stien.
Stien ned mot Dalevatnet er sleip og glatt, samt skikkelig, skikkelig bratt.
Da vi endelig kom ned til vannet, var jeg utslitt og hadde falt utallige ganger.
Milo var bare sur og gav høylytt beskjed om at han ikke ville på flere turer med meg.

Det startet etter et ekstra vått parti og en heftig oppoverbakke. Milo liker ikke å vente på meg, som er atskillig tyngre i steget enn ham. Plutselig la han hodet bakover og ulte som et skikkelig villdyr. Det har jeg aldri opplevd før og jeg ble rett og slett litt satt ut. Ulingen gjentok seg og ble bare høyere og høyere. Han hørtes ut som en ulv frå dei dypeste skogane og jeg var glad det ikke var mye folk i nærheten. Dette fortsatt han med, hver gang jeg havnet litt bakpå. Så jeg gikk så fort jeg kunne og knærne greide. Lang historie kort, jeg ringte min datter som hentet oss på Dale og kjørte meg til bilen. Det har aldri skjedd før, men vi orket ikke mer, verken Milo eller meg. All ulingen tok på og det blir nok lenge til han vil på tur med meg igjen. Takka seg til pledd og varmekabler….

Villmarkens sønn, snart tilbake på sofaen.