Det er rart hvor fort tiden går… Jeg har enda ikke greid å ta livet av julestjernene og naboen har fortsatt julelysene oppe, allikevel er det bare å innse at våren er her. Det kvitrer og synger fra busk og kratt, mens jeg klør på årets første myggstikk. Høytrykkspyler, hekksaks og til og med plenklippere, durte hele helgen i nabolaget, mens sola nådeløst avslørte at vinduene hadde trengt en vask.
Den kom ekstra fort i år, våren… Det er nok mest fordi jeg knapt har vært utav huset siden langfredag. Da var det to streker på hurtigtesten og alle påskens planer gikk i dass. Heldigvis var jeg ikke i nærheten av å havne på statistikken over covid-19 dødsofre, men formen var ikke god. Jeg nøt finværet fra sofaen og meldte meg ut av sosiale medier for å slippe å misunne alle som var på fjellet, ved sjøen, i hytter og på hotell… Kem bryr seg, liksom??!!
Derfor kom det litt som et sjokk for meg idag, da formen var blitt såpass god, at jeg kom meg opp av sofaen og ut. Jeg dro nemlig opp til Gramstad for å gå en liten tur. I ullsokker, fleece og vindtett… Uten solkrem, solbriller og noe å drikke… Det var godt med folk og de kom omtrent alle i singlet og kortbukse. Med solbriller og vannflaske i hånden, det er tross alt viktig å opprettholde væskebalansen i varmen…. Jeg blei så satt ut, at jeg rett og slett gikk en ny og ukjent vei, hvor jeg var helt alene i naturen.
Det ble en nydelig tur. Jeg mesket meg i alt det grønne og slet med forstå hvordan det er mulig. Det var blomster og fønvind, lekende lam og blå himmel. Sjelden har jeg følt meg så levende og overveldet av alt lyset og fargene, lukter og lyder av våren. Ennå er det tidlig, men det er en fantastisk tid vi går i møte fremover. Og jeg sier som jeg gjør hvert år, VÅREN ER DEN BESTE ÅRSTIDEN!!!!
