Nummer 1: Pannekaker på Dalsnuten.

Det er rart med det, men egentlig var det ikke dette som var planen. Jeg skulle gå en liten rusletur mot Kubbetjønn, men så glemte jeg å svinge av. Da stod jeg plutselig på den store parkeringsplassen, med alle bilene til de som går til Dalsnuten. Det var godt med folk og bil, noe som nok skyldes været. Strålende sol og vindstille, så selv om det var -6, føltes det ikke slik… Før jeg visste ordet av det, hadde jeg begynt å gå.

Det lå is på vannet og rim på bakken, men var ikke særlig glatt.

Det var en flott morgen og jeg riktig nøt å være ute på tur.

Det er mange muligheter og godt merket over hele Gramstad heia.

Dalsnuten er Sandnes sin mest populære fjelltur, det er jeg sikker på. Jeg vil helst si hele Nord Jæren sin, men det er kanskje å nedgradere Preikestolen. Men jeg er ganske sikker på at dobbelt så mange går til Dalsnuten i løpet av et år, som til den populære fjellhylla lengre nord. Her går skoleklasser og vennegjenger, unge og gamle. Turen er passe lang, passe bratt og gir flott utsikt fra toppen.

Begge beina såg lange, rette og spreke ut, ihvertfall på flat mark.

Det gikk ikke fort og ekstra forsiktig var jeg i nærheten av is.

Bakken var bratt, men det var jeg forbredt på og tok mange pauser.

Turen kan gå fra to sider, enten bratt opp og slakt ned, eller slakt opp og bratt ned. Man kan legge på Øvre Eikenuten eller Fjogstadnuten, og man kan starte på Dale og komme opp fra baksiden. Det er altså mange muligheter, men jeg valgte enkelt. Jeg gikk i terreng slakt oppover, fordi når man kommer til gjerdeklyveren, kan man krysse over og gå ned igjen. Det var greit å vite, dersom kneet eller formen skulle slå seg vrang.

Det er åpen og flott utsikt under hele turen.

Innerst i Gandsfjorden ligger Sandnes og fra toppen kan man se Stavanger og omegn.

Utsikten i motsatt retning er heller ikke feil…

Men jeg var mest opptatt av å få første blikket på toppen og MÅLET.

Det gikk egentlig fint oppover, eller så fint det kan gjøre 9 uker etter en større operasjon. Jeg hadde pulsklokke på og hver gang jeg kom opp i rød sone (det vil si nær makspuls) stoppet jeg og satt på en stein til jeg var nede på nesten hvilepuls. Målet var å komme opp, ikke å komme opp raskest mulig. Dessuten øker sjansen for å falle eller skli når man blir skikkelig sliten og det måtte jeg unngå.

Her stod det engang en kikkert, men det er usikkert hva som hendte med den.

En sånn hadde kledd meg til tilbaketuren…

For å bære minst mulig, hadde jeg stekt pannekaker hjemme, pakket dem i folie og tett boks. De var fortsatt varme og smakte fortreffelig med syltetøy og kaffi til.

Turen ble en suksess og jeg kom meg opp. Det samme gjorde resten av folket og det var tider jeg fikk litt følelsen av å være på Preikestolen. Jeg fikk ikke tatt seier-selfien ved varden, da måtte jeg ha stilt meg i kø sammen med alle utenlandske turistene. Sånn gidder jeg sjelden, så viktig er det tross alt ikke. Jeg satt heller i sola og nøt både varme og utsikten. For ikke å snakke om pannekakene, de gikk raskt ned…

Egentlig ville jeg hatt skiltet som sier Dalsnuten 323 meter over havet rett bak meg. Men man kan ikke bli for kravstor, så jeg var fornøyd med det jeg fikk.

Jeg satt lenge og nøt utsikten, samt gledet meg stort over å være på tur igjen.

Tenk at her greide jeg å komme meg ned med 2 knær i opptreningsfase… Jeg var glad for at ikke fysioterapeuten visste hva jeg var ute på, da hadde det nok blitt kjeft…

Nedturen gikk i samme tempo som oppturen; sakte, veldig sakte. Jeg akte og skled på det bratteste og kom greit ned. Jeg traff mange på vei opp og mange gikk forbi meg på vei ned. Det var helt greit, jeg hadde tross alt krysset ut det første målet på min nye liste over hårete mål. Det er den listen som skal få meg til å orke opptreningen, for hva er vel bedre enn å ha mange flotte fjelltopper å se frem til? Det må isåfall være varme pannekaker på toppen og strålende sol i fjeset…

Jeg var glad da jeg endelig var nede og enda gladere ble jeg da jeg så at gjerdeklyverene var byttet ut med en fin port.

Dessuten står det en flott benk ved vannet, så det ble en lang pause der.

Det var flere folk som prøvde seg ute på isen, men uten skøyter. Såg litt utrygt ut…

Men det var tungt å avslutte med en oppoverbakke før parkeringsplassen, da var jeg ganske så sliten. Men jeg kom opp!

En lykkens dag…

Det verste med operasjon, bortsett fra smertene, at man blir så hjelpeløs etterpå.. Ikke kan man anstrenge seg noe særlig og man trenger hjelp med påkledning av både sokker og sko. Alt blir krevende med ei krykke i hver hånd og et kne som føles som det vingler til alle kanter. Men det som har vært mest utfordrende for meg, er å ikke kunne kjøre bil.

Bare det å SE Dalsnuten, ble et emosjonelt øyeblikk for meg. Favoritt-fjellet mitt, så nær, men allikevel så langt unna…

Veien innover er slett ikke krevende, så jeg hadde byttet ut krykker med staver.

Det ble litt mer utfordrende da jeg kom over på våte og sleipe heller. Jeg kan IKKE falle..

Jeg er veldig glad i bilen min og tar meg ikke nær over alle negative kommentarer vedrørende utseende og teknisk stand. Den ble tross alt EU-godkjent nå nettopp, med bare 3 feil som måtte fikses. Jeg synes det er bra for en så gammel bil og ser frem til mange nye eventyr bak rattet. Men til det trengs 2 bein som fungerer, jeg har ikke automatisk gir og trenger litt kraft for å trø inn både bremse og gass. Dessuten er piller med varseltrekant ikke å anbefale, særlig i kombinasjon med glatte veier vinterstid. Så det ble å vente…

Jeg gikk helt bort til der hvor oppstigningen til Dalsnuten starter, det var nok.

Det var ikke fritt for at det kom en liten gledeståre, da jeg satt på en benk med utsikt over vannet.

Å ikke kjøre bil gjør at man blir avhengig av andre som kjører bil…. Det er travelt med rekonvalesens, man skal til utallige fysioterapitimer, legebesøk og apotek. Trenger man å handle, må man få andre til å gjøre det eller til å kjøre meg til butikken. Jeg er heldig som faktisk har mange å spør og som stiller opp. Samtidig liker jeg ikke å mase, jeg vil helst være selvhjulpen og fri. Det ønsket tror jeg er innebygd i de aller fleste mennesker.

Jeg gikk inni skogen tilbake, slik at kroppen kunne bevege seg fritt i ulent terreng.

Det varte ikke lenge før jeg var på tur igjen, denne gangen til Alsvik Natursenter.

Det var en sånn vinterdag hvor det er umulig å bare sitte inne. Jeg var litt bekymret over rim og frost, men det var heldigvis ikke glatt.

Egentlig ville jeg vente så lenge som mulig med å kjøre, siden høyrefoten betjener bremse og gass. Litt synd å ikke ha full kontroll på det.. Men så en hverdag, da alle jeg spurte var på jobb eller opptatt med annet, fikk jeg nok.. Ute var det snev av blå himmel og jeg følte omtrent at veggene trykket seg inn over meg. Så jeg kledde meg for tur og gikk ut i bilen. Den største utfordringen var egentlig å komme meg bak rattet med en stiv og vond fot. Men da jeg endelig kunne rygge ut av garasjen, var det som om livet falt på plass igjen. Fra nå av går det rake veien med meg bak rattet… Endelig…

Jeg er glad i å være på tur med andre, men det er utrolig godt med stillhet og egentid alene i naturen.

Turen ned til Kyllesvatnet er ikke lang og det passet fint.

Her er også fin grusvei å gå på ,samtidig som det er flatt. Akkurat passe for pasienten…

Kaboom, der kom våren….

Det er rart hvor fort tiden går… Jeg har enda ikke greid å ta livet av julestjernene og naboen har fortsatt julelysene oppe, allikevel er det bare å innse at våren er her. Det kvitrer og synger fra busk og kratt, mens jeg klør på årets første myggstikk. Høytrykkspyler, hekksaks og til og med plenklippere, durte hele helgen i nabolaget, mens sola nådeløst avslørte at vinduene hadde trengt en vask.

Jeg parkerte på Gramstad og fulgte veien videre oppover

Nei, det er ikke snø og frost på trærne, jeg tippa på raus kalking.

Fjogstadvannet har jeg kun sett på avstand. Nå ble jeg nysgjerrig på om det er mulig å gå rundt vannet….

Den kom ekstra fort i år, våren… Det er nok mest fordi jeg knapt har vært utav huset siden langfredag. Da var det to streker på hurtigtesten og alle påskens planer gikk i dass. Heldigvis var jeg ikke i nærheten av å havne på statistikken over covid-19 dødsofre, men formen var ikke god. Jeg nøt finværet fra sofaen og meldte meg ut av sosiale medier for å slippe å misunne alle som var på fjellet, ved sjøen, i hytter og på hotell… Kem bryr seg, liksom??!!

Det var laget ny og fin turvei. I bakgrunnen kunne jeg se Resasteinen, men dit skulle jeg ikke idag.

Jeg kom til en gammel husmannsplass, Skaret. Tror jeg ihvertfall…

Finnes det noe mer vårlig enn når sauene med lam slippes ut?

Jeg var usikker på hvor stien videre førte til, men på kart-appen fant jeg ut at det var til Riska og Hommersåk. Hmm, neste gang..

Derfor kom det litt som et sjokk for meg idag, da formen var blitt såpass god, at jeg kom meg opp av sofaen og ut. Jeg dro nemlig opp til Gramstad for å gå en liten tur. I ullsokker, fleece og vindtett… Uten solkrem, solbriller og noe å drikke… Det var godt med folk og de kom omtrent alle i singlet og kortbukse. Med solbriller og vannflaske i hånden, det er tross alt viktig å opprettholde væskebalansen i varmen…. Jeg blei så satt ut, at jeg rett og slett gikk en ny og ukjent vei, hvor jeg var helt alene i naturen.

Ja, jeg ble varm, svett og lettere solbrent. Men heller det enn kald, frysen og syk igjen.

Det var fantastisk utsikt mot Bjørndalsnuten.

Det bugnet av påske og pinseliljer, langs de gamle murene.

Det ble en nydelig tur. Jeg mesket meg i alt det grønne og slet med forstå hvordan det er mulig. Det var blomster og fønvind, lekende lam og blå himmel. Sjelden har jeg følt meg så levende og overveldet av alt lyset og fargene, lukter og lyder av våren. Ennå er det tidlig, men det er en fantastisk tid vi går i møte fremover. Og jeg sier som jeg gjør hvert år, VÅREN ER DEN BESTE ÅRSTIDEN!!!!

Jeg har hørt rykter om at det var kommet to nye gapahuker og jeg fant dem.

For et nydelig sted. Synd jeg ikke hadde badetøy med…

Når villdyret våkner….

Det er ikke mye som er bedre enn å gå tur med en hund. Hunder er det perfekte turfølget, de er trofaste, venter alltid og syter sjelden over vær og vind. Vi hadde tidligere en hund som het Skotty, en blanding av tysk jaktterrier og border collie. Han var veldig glad i tur og vi 2 tråkket både fjernt og nært i 11 år. Han var snill, redd sauer og hadde selektiv hørsel (som betyr at han hørte det han ville høre)

Turen startet i Holmavika og det var slett ikke folksomt.

Han virket ikke helt fornøyd med løypevalget mitt eller at han måtte gå i bånd.

Stien fra Holmavika til Dale går på oppsiden av veien og det er skikkelig ulent.

Nå har vi en whippet, det vil si at min datter har en whippet. Det er hun som er hundeeieren i huset, men heldigvis får jeg låne dyret innimellom til tur. Milo er dessverre ikke en villmarkens sønn og han trives best på sofaen under et pledd. Eller på varmekablene på badet, liggende på min fleece morgenkåpe,som han selv pakker seg inn i.

Vi gikk ikke ned til Dale, men dreide oppover fjellsiden mot Dalsnuten.

Nistepakken ble broderlig delt ved Resasteinen, brødskiver med leverpostei og agurk gikk ned på høykant hos Milo.

Whippet er en hunderase, som ikke er spesielt utviklet for norske fjellforhold. De er engelske løpshunder og de løper fort, sånn skikkelig fort. Derfor brukes de i veddeløp og er ellers litt skrøpelige. Tynn hud, lite pels og generelt litt fett på hele kroppen. Milo (som yndlingen heter) liker ikke å bli våt eller sølete og han HATER å fryse… Bra at dagen i dag var opphold og noen varmegrader.

Vi fant en lun krok ved steinen til å kose oss med maten. Men vinden kom fra alle kanter og det ble fort kaldt.

Jeg tok allikevel litt tid til å beundre utsikten over både Sandnes og Stavanger.

For ikke å glemme utsikten mot «dalstrøkene innafor» og Bjørndalsnuten.

Det startet helt greit, han fikk gjøre fra seg og jeg brukt opp alle doposene. Vi kom oss greit opp bak Dalsnuten og prøvde ei ny løype, mot Resasteinen. Planen var opp dit, over fjellene og ned til Dalevatnet. Videre til Dale og retur til Holmavika. Jeg har gått her utallige ganger, men aldri før i denne kombinasjonen. Jeg var klar over at det innebar kryssing av bekker, myr og MYE søle. Dette var Milo ikke fornøyd med og han gav høylytt beskjed….

Plutselig forsvant utsikten mot Dalsnuten i et tåkehav.

Og Milo ble bare mer og mer misfornøyd med både tempoet mitt, været og stien.

Stien ned mot Dalevatnet er sleip og glatt, samt skikkelig, skikkelig bratt.

Da vi endelig kom ned til vannet, var jeg utslitt og hadde falt utallige ganger.

Milo var bare sur og gav høylytt beskjed om at han ikke ville på flere turer med meg.

Det startet etter et ekstra vått parti og en heftig oppoverbakke. Milo liker ikke å vente på meg, som er atskillig tyngre i steget enn ham. Plutselig la han hodet bakover og ulte som et skikkelig villdyr. Det har jeg aldri opplevd før og jeg ble rett og slett litt satt ut. Ulingen gjentok seg og ble bare høyere og høyere. Han hørtes ut som en ulv frå dei dypeste skogane og jeg var glad det ikke var mye folk i nærheten. Dette fortsatt han med, hver gang jeg havnet litt bakpå. Så jeg gikk så fort jeg kunne og knærne greide. Lang historie kort, jeg ringte min datter som hentet oss på Dale og kjørte meg til bilen. Det har aldri skjedd før, men vi orket ikke mer, verken Milo eller meg. All ulingen tok på og det blir nok lenge til han vil på tur med meg igjen. Takka seg til pledd og varmekabler….