På fottur i Glen Coe.

Enten du har besøkt Skottland eller ikke, er det stor sjanse for at du har hørt om Glen Coe. Stedet regnes som det vakreste i landet og noen vil kanskje si i hele Storbritannia. Den diskusjonen skal ikke jeg ta her, men vit at dersom det skrives i to ord, er det hele dalen man mener. Skriver man Glencoe i et ord, refererer til landsbyen som ligger i den nordvestlige enden av dalen. Begge deler ligger oppe på høylandet og regnes som Skottlands sentrum for fjellklatring og turgåing. Er du mer glad i biltur, så er hovedveien gjennom dalen en klassiker. Det er stor trafikk av turistbusser og lyden av sekkepipe hviler lett over fjellene.

Dagen startet grytidlig og kaffen ble drukket i bilen, mens vi kjørte gjennom landsbyer som fremdeles sov.

Fjellene står bratt opp på begge sider. Glen Coe er lavastein, som stammer fra et vulkanutbrudd for sånn ca 420 millioner år siden. Alt de vet….

Frokosten ble stekt på medbrakt gasskomfyr og smakte fortreffelig. Utsikten var det heller ingenting i veien med.

Det var fremdeles fredelig på parkeringsplassen.

Det kan være lurt å planlegge dersom du ønsker å gå tur i dalen. Det er mange løyper å velge i, fra de mest vanskelige som krever klatreutstyr, til en rusletur innover på grusvei. Vi hadde sett oss ut turen inn til den hemmelige dalen, dette var en tur min venninne hadde gått tidligere. Turen regnes som krevende, er 4,8 kilometer tur-retur og stigningen er på 275 meter. Det er noen steder man må klatre litt og man krysser en elv, som kan være utfordrende dersom det har regnet mye. Husk godt fottøy og gjerne staver.

Klar til å starte gåturen. Det var en frisk og kjølig morgen, men lettere klær var med. Været skifter raskt her oppe i fjellene, så ta med ekstra klær og gjerne regntøy.

Vær klar over at du går i et område som er regnet som et av de mest spektakulære i hele Skottland. Behandle naturen med respekt.

Stien er godt tilrettelagt med trapp, en bro og et område med vaier til hjelp ved klatringen.

Det viktigste du må huske på, er å starte tidlig. Grunnen er at det er meget begrenset antall parkeringsplasser og det blir fort full. Det er mulig at det går buss, men jeg så ingen busstopp. Fotturen starter fra A82, en godt trafikkert hovedvei og man trenger å vite hvor man skal parkere. Vi parkerte på parkeringsplassen til The tree sisters, sånn midt i dalen. Husk at turstier i fjellene i Skottland ikke er merket eller skiltet, så her trenger du kart eller guide med deg. Når du kommer inn i dalen er det dårlig dekning på mobilen, så last ned kart dersom du bruker app. Stien er lett å følge når man først har funnet rett sti, men vi møtte flere som hadde gått i feil retning og måtte snu.

Stien går bratt oppover, men er lett å gå.

Utsikten blir bedre og bedre jo høyere opp vi kom. Det minnet litt om Norge…

Vi måtte krysse elva og jeg var glad for stavene. Noen valgte å snu, mens de tøffeste bare vasset over.

Det var bratte bakker og mye løs stein, men jeg vil nok si at det var relativt lettgått.

Dette var det mest krevende stykket, hvor vi fikk kjenne litt på høydeskrekken og måtte klatre litt. Det gikk fint.

Dalen vi gikk inn til har flere navn, den kalles både Lost Valley og Hidden Valley, samt Coire Gabhail på gælisk. Historien bak er gammel, her gjemte MacDonald klanen kveget de stjal og det er meg ubegripelig hvordan de fikk dyrene med seg opp dit. Det var også her de gjemte seg, de få fra klanen som overlevde massakren i 1692. Da ble neste alle MacDonaldene; både menn, kvinner og barn, drept av skotske regjeringssoldater. Grunnen var visstnok at de ikke ville sverge troskap til de nye kongelige, William og Mary.

Det er et stort øyeblikk når man kommer opp og får første blikket på dalen.

Bunnen er ganske så flat og det renner en elv som plutselig bare forsvinner.

Vi benyttet anledningen til å fylle opp vannflaskene og spise medbrakt niste.

Det var grønt og frodig, men ikke særlig mye mat for en husdyrflokk.

Det er mulig å fortsette videre innover dalen og er man riktig sprek, kan man ta en tur opp på fjelltoppen Stob Coire Sgreamhach. Det gjorde ikke vi.

Det ble en flott dag på tur, selv om skyene kom da vi gikk tilbake. Det gjorde egentlig ingenting, da fikk jeg se fjellene innhyllet i tåke også. Vi gikk en liten omvei tilbake, som gikk langs fjellsiden og bratt ned. Da ble det en litt annen opplevelse og utsikt, samt vi unngikk hordene av turister som kom oppover. For her går man sjelden alene, omtrent som Preikestolen hjemme. Bare at her finnes ikke kiosk eller hotell, samt at skotsk parkeringsplass er billigere å stå på. Det kan man like…

Stidele tok oss oppover igjen og vi fikk en annen vei ned. Det finnes flere steder hvor stien deler seg og noen var stengt på grunn av vedlikehold. Følg anvisningene…

Utsikten mot bilveien. Stien vi gikk opp fulgte elva, som vi kunne høre, men ikke se.

Det var unektelig vakkert. Revebjellene var i ferd med å bli avblomstret, der de vaiet i vinden.

Jeg har tidligere gått The West Highland Way, en 154 kilometer lang fottur fra Milngavie til Fort William. Det var veldig kjekt å se igjen hus og fjell jeg husket fra den turen.

Legg gjerne til et besøk på besøkssenteret, som ligger litt lengre nede i dalen. Her finner man spennende utstillinger, utgravninger, suvenirer, kafé og toalett. Man kan se film og lære om hvordan dalen ble skapt eller om hvordan man skal ta vare på naturen. Ta gjerne turen videre til byen Glencoe eller besøk minnesmerket over massakren på 1600-tallet. Der har jeg vært før og noen steder holder det å besøke en gang. Derfor vendte vi bilen andre vei og var godt fornøyd med dagen.