På tur langs Jærkysten- fra Brusand til Bore.

Jeg var ikke vanskelig å be da min gode venninne Ingvill spurte om vi skulle gå på tur sammen. Hun er vanligvis å finne i Nepal, hvor hun vandrer de høye fjellene med turister som vil på tur. Her på Jæren var jeg den lokalkjente, siden jeg tidligere har gått fra Hellvik til Vigdel med telt og full oppakning. Dessuten er strendene langs kysten blant favoritt turene jeg velger, når jeg trenger å komme ut for å lufte meg litt.

Stort lettere enn dette blir det ikke, med full sekk og lokaltoget til Brusand.

Nå pakket jeg sekken og gledet meg veldig til å legge avsted. Forrige gang slepte jeg på en blytung sekk, noe som gjorde at jeg måtte avbryte turen og gå den i en to-gang. Klok av skade, var jeg MEGET nøye med hva jeg stappet i sekken og jeg veide den inn til ca 17 kilo. Det innebar telt, sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, mat og drikke. Fra forrige gang visste jeg at det er vanskelig å finne drikkevann langs kysten, derfor er det ikke lett å unngå for tung sekk. Men dette kjentes greit ut.

Det første vi gjorde da vi fikk sand under føttene, var å ta en pause. Ingvill hadde kaffe på termos og det var MYE å snakke om.. Vi har vært venner i over 30 år, men bor på forskjellig kant av landet, så oppdatering er viktig….
En ilsint hoggorm, som freste da jeg vill ha bilde av den.

Kysten utenfor Jæren ble tidlig ansett for å være en av de farligste strekningene i hele Europa, så det kreves mot og kunnskap for å legge ut med båt her. Og det finnes mange historier om skipsforlis, havsnød og vrakauksjoner; både sanne og «skrøner».

Det fine med å gå langs kysten, er at det er flatt. Her har man god utsikt i alle retninger og det er ingen høye fjell eller skoger som stenger for utsikten. Men da har man heller ingenting som tar av for vinden og det blåste kvast. Det er sjelden man går tur på Jæren uten vind, så det var helt greit. Vi hadde sol og fint vær, derfor gikk det fint. Det er verre når regnet pisker og temperaturen synker mot 0, da kan det være surt langs havet. Men det er relativt lite nedbør her ute, i forhold til Jær-bygdene lengre inne i landet. Men himmelen er høy og sammen med skyene skapes det spesielle lyset, som har gitt inspirasjon til både malere og diktere opp gjennom tidene.

Det har bodd mennesker på Jærkysten (antar arkologene) så langt som 11-12 000 år tilbake i tid. Disse sjøhusene er nok ikke fullt så gamle, der de står på Holmestø.
Det er mye stein og de driftige bøndene stabler steingjerder i alle retninger. Heldigvis er løypen tilrettelagt med gjerdeklyvere, MANGE gjerdeklyvere….
Det meste av turen går nær sjøen, men etter Kvassheim fyr må man en tur opp på Rv 44. Langt der fremme er veien og der går man så langt ut i grøften man klarer, for her kjører bilene fort….
Deler av turen er merket, men ellers anbefaler jeg å studere STF sin årbok fra 2004: «På tur langs Jærkysten». Her er kysten beskrevet med kart, fra Tungeneset til Ogna.

Dette er ikke turen for deg som er redd kyr, stuter eller ungdyr. Det er mildt sagt mange av dem og de er av natur meget nysgjerrige dyr. Av en eller annen grunn ble jeg sendt først inn i bølingene, det kan være fordi jeg har for mange år siden jobbet som avløyser på gard. Eller fordi Ingvill bevisst hadde på seg en rød jakke og alle vet jo hva det gjør med sinte okser… Så jeg gikk først og ryddet vei. Vi traff ingen farlige dyr, men så oppsøkte vi ikke flokkene heller. Det var både okser og kyr med kalv, så det stod flere steder advarende skilt. Verre var det når flokken gresset midt på stien, da var det bare å måke vei. Og enkelte steder gikk vi i lang, lang rekke, med en hel hale av kyr bak oss.

De hadde en tendens til å stå midt på stien….
Varhaug gamle kirkegård et et fantastisk sted. Her har det stått kirke siden 1300 tallet, men nå er bare kirkegården og et lite gravkapell igjen.

Den gamle Kongeveien er merket med blå påler, er ca 1 mil lang og går fra Kvassheim fyr til Hå gamle prestegård.

Den første dagen gikk fort og snart gikk det mot kveld. Teltplass ble første og beste flate slette, hvor det ikke gikk kuer. Det var jammen ikke lett å finne… Dessuten blåste det fortsatt friskt og det var ingen enkel sak å sette opp telt. Særlig Ingvill var overrasket over at teltet, som hadde overlevd storm i Himalaya, nå knelte for vindkastene på Jæren. Det var jammen ikke enkelt, men begge teltene stod som noenlunde gjennom natten. Og heldigvis roet vinden seg til neste morgen, så vi våknet friske og uthvilt til en ny dag. Nå var det mer rullestein strender, flere gravrøyser, nye sjøfugler og de utallige blomstene å utforske.

Middagsmenyen for turen var meget enkel: pølser og øl. Det er første gang noensinne at jeg har tatt med øl i en sekk som jeg må bære selv: 2 øl = 1 kilo. Det blir nok ikke en vane, selv om måltidet smakte fortreffelig….
Fantastisk solnedgang over leiren vår.
Det er mye og variert natur langs kysten.

Vi gikk i et jevnt, men rolig tempo. Det ble mange pauser i løpet av dagen, det var ingen grunn til hastverk. Begge likte å ta bilde og jeg hadde kopiert opp noen sider fra turboken (den veier nemlig MYE) som jeg leste høyt ettersom vi passerte de berømte stedene. Her var både gravplasser fra før-kristen og kristen tid, Grødaland bygdetun med sine spesielle jærhus(som vi ikke gikk opp for å se på), nausttufter og ikke minst 1000 års plassen til Hå kommune ved Obrestad havn. Der leste vi høyt alle diktene som var skrevet i stein. Her var alt fra Arne Garborg til Tor Obrestad, hvor sistnevnte sa at: «Vi er frå havet. Vinden er det einaste vi har…» Det kan nok stemme det, selv om det blåste mye mindre idag. Vi spiste lunsj og kokte kaffe ved Obrestad fyr, etter å ha karret oss opp den bratte skrenten som omgir bygningene. Dette er et av de mest fotograferte landskapene i Rogaland, formet av bølger for noen tusen år tilbake i tid.

Det er god utsikt fra 1000 års stedet, både mot Obrestad havn og fyret. Ingvill mente at strekningen vi hadde gått var akkurat som Irland; de grønne, rullende åsene.
Det er en liten omvei, men absolutt verd turen opp til fyret. Her er det mulig å bestille overnatting, besøke fyrmuseum eller ta litt tid i «stillerommet». Fyret åpnet i 1873 og ble automatisert i 1991.
Fyret er vernet som kulturminne og drives i dag av Hå gamle prestegård.
Den gamle prestegården er nå et høyst oppegående senter for kunst og kultur. Her arrangeres ulike utstillinger, konserter, utleie av lokaler, salg av kunst og kafe. Det ble en lang stopp der også.
Håelven er en av de beste lakseelvene i Norge og var grunnen til at turister på 1800 tallet begynte å finne veien til Hå. Elven krysses på hengebro og har fin utsikt.

Det høres kanskje lett ut å gå tur på stranden, i motsetning til fjellet. Men det er tungt å gå i sand, det er nesten som om beina veier dobbelt så mye. Så da klokken gikk mot kveld, var det å se seg om etter en ny teltplass. Ved Skeiebukten fant vi et lite område ved stranden, midt mellom driftige bønder i full sving med traktoren og hissige fugler som forsvarte reirene sine. Det fristet med et bad, men vannet var grumsete og skittent. Istedet ble det nok en middag med pølser og øl, før det ble tidlig kveld i soveposen. Man blir jammen trett av all den friske sjøluften…

Det er alltid mulig å finne sin egen lille private strand. Her likte jeg meg godt, dette er nemlig Saltebukta…
Noen brukte tiden til å meditere, mens andre utforsket omgivelsene.

Jæren er Rogalands viktigste jordbruksområde og ofte går turløypen langs dyrket mark eller over utmark. Følg alltid merket sti, respekter skiltene og ta med alt søppel, slik at vi kan beholde velviljen fra bøndene og ta vare på dette fantastiske området.



Det var ikke folksomt langs strendene, noe som kan skyldes at det var en ukedag og at været ikke akkurat innbød til bading og soling.
Orreelven lar seg ikke krysse uten å bli våt, så da må man opp på hovedveien og bruke broen. Men det er bare fint, da får man sett den fine lille steinkirken fra midten av 1200 tallet. Det hadde gjort seg med et strøk maling, men det er bare bagateller…

Vi kom ikke så langt som vi hadde tenkt, for målet var egentlig Solastranden. Men tiden går fort og vi gikk kanskje litt sein, så da vi kom til Bore, var det bare å innse at vi var kommet til veis ende. Men det var helt greit. Strendene videre nordover kan gås en annen gang og skyssen vår stod allerede klar og ventet på parkeringsplassen. Det hadde vært noen fine dager og vi var godt fornøyd. Så dersom du har lyst å gå en annerledes fottur, anbefaler jeg Jærkysten. Det er lett tilgjengelig med offentlig transport og det finnes mange gratis parkeringsplasser, slik at du kan gå kort eller langt. Pakk lett og husk mye drikke. Så er det bare å nyte den åpne utsikten, det skiftende været og stillheten.

Orrestranden er 3 km lang og dermed Norges lengste sandstrand.
Da nærmer vi oss Bore.

Det blomstret overalt hvor vi gikk….flotte minner å ta med seg…

Vanse eller Jakten på tørr asfalt.

Morgenstemning med koking av kaffe på stranden.

Det var den sommeren det regnet så mye. Jeg hadde, sammen med en venninne, planlagt å gå Flørlitrappene og over til Skåpet på en helgetur. Det var en god plan, helt til jeg fikk ansvaret for å organisere turen. Flørli kan kun nås med båt og den var vi ikke engang i nærheten av å rekke. Dessuten er det sånn «en gang til dagen og bestill flere uker i forveien» båt, det hadde ikke jeg tenkt på. Med pakka sekker var det ikke et alternativ å bli hjemme, men hva var alternativ B? Og fristet det egentlig å vasse i fjellet når det bøttet ned med regn og skulle gjøre det hele helgen? Vi kastet derfor lavo i bilen, stoppet på Europris for å kjøpe luftmadrasser og vendte bilen sørover. Planen var å kjøre til vi kom til tørr asfalt og campe der.

Vi fant et hjem på Lomsesanden Familiecamping, stort nærmere stranden var det umulig å komme.

Vi hadde en teori om at det aldri regner på Sørlandet, men faktisk ble været bedre allerede etter at Helleland var passert. Plutselig var det et skilt med Lista på og bilen mer eller mindre bare svingte av seg selv. Vi kjørte ned til Vanse, hvor Lillian hadde vært mye i barndommen. Vi fant en campingplass ved havet og fikk satt opp teltet. Det var faktisk sommer her, slik været skal være i juli. Det varte derfor ikke lenge før vi tok kveld, det var mygg på størrelse med kaniner utenfor teltet.

Utsikten mot campingplassen, som ligger inni skogen i enden av stranden.

Det ligger endel gamle krigsminner ute på Einarneset, nydelig sted å gå en morgentur.

Ytterst på neset ligger mange små strender som innbyr til bading.

Vanse er et meget spesielt sted, selv for meg. Jeg hadde aldri hørt om Vanse og var ikke klar over at det kalles Lille Amerika. Derfor var det en opplevelse, da vi etter en lang morgentur med bading, kjørte inn til sentrum. Vi kruset avsted langs Route 8, som visstnok går fra Farsund og innom de fleste severdigheter på Lista. På Vase er det Trunken og Dineren, med navnet 8th Avenue, som skiller seg ut og begge ligger i gaten Brooklyn Square. Det avholdes også en festival, American festival, siste uken i juni hvor de feirer det «norske Amerika» og båndene mellom Lista og USA. Grunnen til disse båndene er at tusenvis av mennesker fra Lista utvandret i tiden mellom 1890 frem til 1960 tallet. De fleste dro til østkysten, hvor de jobbet som snekkere, sjøfolk og hushjelp. Mange av dem flyttet hjem igjen, men tok med seg kulturen fra USA.

Dineren 8th Avenue har pyntet seg med noe typisk amerikansk, tror jeg….

Og på Trunken solgte de mye som jeg forbinder med amerikansk 60 tallets rock««` and roll..

Eller valgkamp… Det var mye å se på, men lite som fristet… bortsett fra Elvis. De hadde MYE Elvis…

Now we`re talking……

Typisk amerikansk mat (?), eplekake med is, krem og svart kaffe, på Dineren.

Hva mer var det å finne på etter dette kultursjokket? Vi hadde behov for å se noe litt mer jordnært og norsk, derfor dro vi ut til Lista Fyr. Der fant vi både besøksenter, fyrstasjon, kunstgalleri, fuglestasjon og kafe. Vi tok en rask runde gjennom det meste som var innendørs, men temperaturen ute fristet ikke til å gå noen lange turer. Så vi dro hjem til teltet og gikk tur langs stranden før middag ble laget på stormkjøkken. Vi vurderte en stund å kjøre inn til Vanse for å spise hamburger på Dineren istedenfor å lage noe selv, men latskapen seiret….

Vi tok bilde av kartet, i tilfelle vi kjørte oss vill…..

Lista Fyr var et sted med mye og se. Men det var iskald vind og slett ikke sommervarme, så vi ble ikke lenge der.

Neste dag startet på stranden og her ble vi helt til enkelte var solbrent. Vi hadde pakket for fjelltur i pøsregn, så solkrem var selvsagt ikke med. Så gikk vi en lang tur langs Kystveien. Det er en merket løype på tre mil og den passerer alle de flotte strendene. Vi gikk over sand, rullestein og gress i den friske sjøluften. Området er kjent for fuglelivet og det ligger endel kulturminner. Vi spiste lunsj på en benk ved Steglehaug. Her lå et gravminne fra bronsealderen, men navnet kom av at stedet på 1600 tallet ble brukt til henrettelser. Det smakte med mat allikevel…

Kystveien går langs yttersiden av halvøyen Lista, fra Loshavn til Jøllestø, totalt 3 mil.

Stien er merket og skiltet i et fantastisk flott kystlandskap.

Vi passerte de nydeligste strendene.

Det var heller ikke folksomt, men vi traff noe liv underveis…

Da teltet var pakket og vi var på vei hjem, kom vi til et skilt hvor det stod Loshavn. Vi fant ut at vi skulle se hva det var og havnet i en liten uthavn, som er kanskje sørlandskystens best bevarte trehusmiljø. Det var ikke mulig å kjøre rundt der inne, det var trange smaug, trapper og bratte bakker. Fantastisk sted og med flott utsikt rett ut i havet. Jeg kommer til å huske den improviserte bedehuskonserten mest, det var snodig å oppleve. Vi rakk til og med å kjøre innom Farsund, mest fordi vi ville ha kaffe og is. Men der var det så kaldt og regnfullt, så da vendte vi heller bilen mot hjem. Vi angret ikke på at helgen ble sommer på Lista/Vanse og ikke søkkvåte fjellet. For det hadde faktisk regnet HELE helgen hjemme…..

Skikkelig Sørlandsidyll, litt usikker på om det faktisk bodde noen der eller om alt var ferieboliger.

Det var kunstutstilling på bedehuset, men vi endte opp med å synge Jan Eggum viser til toner av orgelet.

Vi rakk til og med å få med oss seilskutene i piratbyen Farsund.