På filosofisk langtur i ulvens rike.

Jeg møtte en mann underveis på vandringen min i Finnskogen, som lurte på om jeg hadde mye å tenke på. Han kunne fortelle meg at alle «store tenkere», som blant annet Aristoteles og Friedrich Nietzsche, brukte kroppens bevegelse for å få gang på tankens bevegelse. Nå skal ikke jeg påstå at det var derfor jeg pakket sekken og satte meg i bilen østover, men det er klart at to uker alene i skogen gjør noe med hodet. Det er som om alt blir klarere når stillheten faller over kropp og sjel. Jobb og hverdagens travelhet forsvinner mellom de høye trærne og hvor det eneste som høres er vindens susing, bekken som risler og humler som surrer. Som meg og tankene mine…

Det enkleste er å kjøre egen bil, når man besøker Finnskogen. Kollektiv transport finnes, men det er langt mellom bussene. Jeg startet tidlig og kjørte over Suleskaret, hvor det var riktig folksomt. Eller kanskje mer riktig å si sau-somt….

Fredsmonumentet i Morokulien er 18 meter høyt, reist i 1914 og markerer 100 års fred mellom Norge og Sverige. Det står midt på grensen og var innpakket i plast da jeg kom. Valgets kvaler, høyre eller venstre?

Her starter Finnskogleden, en merket løype på 24 mil. Den er delt opp i 13 dagsetapper og turbeskrivelse finne både i hefte og på https://finnskogleden.com/

Helt siden jeg hørte om Finnskogleden for 4 år siden, har jeg hatt en drøm om å gå turen. Det var mer tilfeldig at det ble akkurat i år (eller kanskje ikke…) og jeg hadde slett ikke forberedt kroppen på tung sekk over flere dager. Utfordringen, slik jeg så det, er at det er langt mellom butikkene i området. Derfor må man i tillegg til telt og utstyr, bære mat for mange dager. Det ble kuttet ned på alt som er kjekt å ha med på tur og jeg stod igjen med en sekk på 17-20 kilo, alt etter hvor mye mat som var oppi. Det holdt hardt på rygg, knær og hofter, men sekken ble bare lettere og lettere for hver dag som gikk. Og det er utrolig hva man kan klare seg uten når man MÅ….

Turen er relativt godt merket, så jeg gikk meg vill bare to ganger. Det tenkte jeg mye på, hvordan de veier vi velger, kan gi helt forskjellig resultat. Og finnes det bare en rett vei eller kan alle veier være riktige???

Været derimot kunne jeg ikke gjøre så mye med. Det var tåke og regn da jeg startet, og under hele turen var været vekslende. Men jeg var mye våt og kald og allikevel glad over å være i naturen.

Det er mange steder å overnatte, fra gapahuk til DNT hytter. Jeg hadde telt, men hadde flest netter under tak, siden det var så vått. Dette var en hyggelig plass i Håvilsrud, hvor vi var en gjeng fra ulike nasjoner rundt bålet på kvelden, med svensk sterkøl og korv.

For deg som er usikker på hvor Finnskogen egentlig ligger, tenk grenseområdet mellom Norge og Sverige, ca. 10 mil nord for Oslo. Skogen er omtrent 4 mil bred og 12 mil lang, med myr, ås, vann og endeløs skog. Det er et rikt dyreliv, hvor man kan treffe på både ulv og bjørn. Terrenget er regnet som lettgått, noe som nok gjorde at jeg tenkte at det ville være mulig for meg å gjennomføre turen. Med dårlige knær var det greit at de høyeste toppene bare er opp mot 700 meter. Selv om jeg skal huske turen over Elgklinten LENGE, med nesten rett opp og rett ned. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg til tider krøp på knærne, fordi sekken var så tung, at jeg tippet bakover på det bratteste.

Dagsetappen over Elgklinten er den lengste og tyngste på hele Finnskogleden. Det var mye myr og jeg hadde allerede gått over 4 topper FØR jeg kom til Elgklinten..

Terrenget er variert og flere steder gikk stien gjennom høyt og vått gress, hvor merkingen var vanskelig å finne. Det var rene detektivjobben å lete på gamle stubber, og ofte lå barken med merkingen på bakken.

Andre steder gikk jeg gjennom tett skog…

Det som jeg synes er mest spennende med Finnskogen, er alle minnene fra fordums tid. Jeg fulgte de gamle flyktningerutene fra 2 verdenskrig og mesket meg i den skogfinske kulturen, som mest av alt har satt sitt preg på området. Her bosatte de seg på 1600 tallet, da de utvandret fra Finland. Her bygde de sine gårder og levde med sine kulturtradisjoner, som svedjebruk, røykbadstue og sjamanistiske naturkunnskap. Jeg vandret innom flere av torpene, hvor noen var fullstendig falt sammen, mens andre var vakkert restaurert. Tankene fløy både til fortiden og fremtiden, mens jeg vandret gjennom historiene.

Hvem var Bengt som levde her på Bengtstorpet og hva ville han ha sagt dersom han kunne se forfallet som preger eiendommen nå`?

Flere av de gamle gårdene er omgjort til DNT hytter drevet av Finnskogen Turistforening. På den staslige Nedre Juvberg Gård fikk jeg Drengestua helt for meg selv og utforsket området, mens jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være rik godseier.

På Ritamaki finnes en unik haug av bygninger som alle er fredet. Her skulle det, ifølge min turguide, være salg av mat og jeg hadde gledet meg hele dagen til motti og flesk, Finnskogens nasjonalrett. De solgte ikke en brødsmule…men det var et flott sted.

Finnskogen er også kjent for «Stedet hvor det unaturlige er naturlig». Jeg tenkte mye på den sjamanistiske kulturen, siden jeg passerte både det ene og det andre stedet med en heller spennende historie. Mye av mystikken og trolldommen som preger området, har sitt opphav i gammel kunnskap om naturen og de krefter som finnes her. Når man lever tett på skogen, søker man hit for å få hjelp mot sykdom og beskyttelse mot onde krefter. Jeg var innom Gråberget, hvor det sies at den hodeløse mannen fremdeles vandret rundt på leting etter hodet sitt. Jeg vurderte overnatting på Flisberget, kåret til Norges skumleste DNT hytte og jeg hentet vann i Trollkilden, hvor Flisebergsgubben visstnok skal ha ofret dyr ved nymåne. Jeg lot meg fascinere…

For noen er det overtro, mens for andre er det helt naturlig å tro på at alt henger sammen, og at man kan kommunisere med kreftene i naturen.

Åsta Holt var en skogfinsk forfatter, som bodde i Grue. Jeg besøkte museet og lyttet til diktene hennes utforbi. Det gav meg enda mer å tenke på….

Det ble en lengre kaffestopp ved korset i Røyden, hvor man helt siden 1850 har forsøkt å finne en forklaring på hvor korset kom fra og hvorfor det ikke gror igjen.

Ikke bare drakk jeg av Trollkilda, men jammen fant jeg ikke Ungdomskjella også. Men uansett hvor mye jeg drakk, kjente jeg meg fortsatt like gammel og sliten, med vondt både her og der.

Jeg kunne skrevet en hel bok om naturen, de fantastiske menneskene jeg møtte og hvordan det var å gå dag etter dag, mil etter mil. Men Finnskogen kan bare forstås ved å oppleve den, vandre på stiene og ligge i mosen mens vinden suser i tretoppene. Man trenger slett ikke gå hele leden, her finnes både dagsturer og kortere alternativ. Dersom du lurer på om jeg ble ferdig å tenke, er svaret enkelt. Jo lengre jeg gikk, desto mindre tenkte jeg. Jeg kunne sitte i timevis og se på en blomst, et tre, skyene eller utover et vann. Aldri før har jeg kjent slik en ro og tilhørighet med naturen. Tilslutt ble det helt stille i hodet mitt og det var da alle svarene dukket opp. Plutselig ble meningen med livet så enkel å forstå og det føltes godt. Kanskje det er heile poenget med å vandre?

Det er rart hva som setter spor.. jeg ler enda av skiltet som møtte meg ved en av gårdene. Selvfølgelig var det en rogalending som bodde der, fra Lura og vi fikk en lang og hyggelig prat.

Og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske varme og vennlighet jeg ble møtt med, da jeg mer eller mindre datt inn dørene på Strand ved Øyermoen.

Og skogen tar jeg med meg i hjerte for alltid….

Dronning for en dag.

Jeg skal ikke påstå at H. M. Dronning Sonja og meg har så mye til felles, annet enn at vi begge er to godt voksne damer som liker å gå tur. Særlig i eksepsjonelt vakker natur, slik som man finner mellom Kinsarvik og Lofthus i Hardanger. At turen har fått navnet Dronningstien synes jeg er flott og jeg hadde gledet meg i mange år til å prøve meg på 1100 meter stigning, utsikt over frukttrærne og ikke minst Munketreppene. Jeg ble ikke skuffet…

Jeg innlosjerte meg på Lofthus camping og sjelden har jeg hatt vakrere utsikt fra teltet.

Turdagen startet tidlig med frokost, mens jeg ventet på at sola skulle komme over fjellene. Etter at sekken var pakket, var det bare å rusle opp til resepsjonen, hvor vi var flere som hadde bestilt skyss til startstedet.

Vi ble sluppet av på parkeringsplassen og etter å ha lettet på antrekket, smurt meg med solkrem og drukket litt vann, var det bare å begynne å gå.

Dronningstien er en av Norges mest populære fjellturer og kalles ofte for Vestlandets indrefilet av en tur. Det er lett å forstå hvorfor, her vandrer man i omtrent 4 timer på 1100 meters høyde, med panoramautsikt over fjord og fjell. Men det er kun den blåmerka delen av turen, totalt fra start til stopp er løypa 16 kilometer og beregnet tid er mellom 5-8 timer. Altså en god dagstur for de fleste av oss… Det var ikke før i 2013 at stien ble merket, åpnet og markedsført som H.M. Dronning Sonja sin panoramatur og siden har populariteten eksplodert. Ifølge turistnæringen hadde turen en økning på 162% vandrere i 2020, så faren for kø er absolutt tilstede.

Turen starter med omtrent 890 meter med stigning. Her går man på grusvei, så det er absolutt overkommelig. Man kan gå naturstien som går gjennom skogen og som kutter svingene, men det er så bratt at det svarer seg ikke….

I enden av grusveien, starter den offisielle Dronningstien. Da går merkingen fra rød T til blå D. Jeg tok en pause her og følte meg nesten kongelig der jeg skuet utover kongerike Norge.

Turen er godt merket og tilrettelagt. Det viktigste er gode sko og nok å drikke.

Jeg hadde skikkelig flaks med været, men det kan fort skifte og turen er lang, så pakk med ekstra klær.

For min del, var det min far som først fortalte om turen. Han besøkte flere ganger området, bodde på Ullensvang hotell og gikk tur til Munketreppene sammen med sin kjære. De hadde med vin og lunsjkurv fra hotellet, og hygget seg med å gå oppover for å nyte utsikten. Dette var lenge før man kunne risikere å gå i kø og han ivret veldig for at jeg måtte dra og oppleve treppene. Og nei, det er ikke en skrivefeil at trappene skrives med e istedenfor a… Det sies at det var munker som i år ca.1210-1537 bygde 616 trappetrinn, for å lette stigningen oppover den bratte fjellsiden. De var avhengige av jakt og fiske på vidda, samt å ha veier mot østover. Historisk grunn, altså… Det liker jeg….

Jeg angret ikke da jeg gikk omveien ut til utkikkspunktet (følg skilting). Det var kvalmende bratt, men FOR EN UTSIKT….

Det lå fremdeles endel snø oppover, men ikke verre enn det gikk greit å gå uten brodder. Litt bratt og glatt, så jeg var glad jeg hadde staver med.

Det var et typisk høyfjellslandskap, med mye stein og åpne vidder.

Mange lurer på om dette er turen for dem, sånn «Er jeg i god nok form til å gå Dronningstien?» Er man vant med å gå på tur, er turen overkommelig for alle. Hemmeligheten er å bruke tid, GOD TID…. Jeg stoppet mye og satte meg ned for å nyte utsikten. Følelsen av å være kongelig, litt sånn høyere hevet, var stor. Utsikten var majestetisk og jeg kunne se ned på fjorden og alle fruktfarmene. Det var slett ikke folksomt, verken på fjellet eller langt der nede, sikkert fordi det var mandag og tidlig i sesongen. Men alle jeg traff hadde også et salig uttrykk i ansiktet og vi nikket verdig til hverandre før vi ruslet videre.

Det var flere små vann langs løypa, men ikke alle frista til et bad.

Lunsjen var alt annet enn kongelig, proteinrundstykker og makrell i tomat. Men det sies at sulten er den beste kokk, så det smakte utmerket sammen med lunka vann.

Dette er et yndet fotoobjekt, hvor man plasserer seg på klippen og dingler med beina. Jeg vurderte det ikke engang og holdt god avstand til kanten.

Nok et yndet motiv og herfra går det bare nedover.

For alle med høydeskrekk var det enkelte steder hvor jeg kjente magen gjorde et hopp.

Jeg var spent da jeg nærmet meg Munketreppene, både på om knærne ville tåle nedstigningen og om jeg ville kjenne et gys fra fortiden.

Det ble en sånn dag som jeg alltid vil huske. Naturen, i kombinasjon med det strålende været, satte seg i sjela og minnet, og jeg følte meg virkelig som dronning for en dag. Dessuten tenkte jeg mye på min far, særlig da jeg gikk nedover treppene. Det var nesten som om han gikk sammen med meg og det var veldig fint. Så får det heller være at jeg sleit med å bøye knærne i lange tider etterpå, 1000 meter relativ bratt nedstigning sørget for det. Det sies at å gå turen fra Lofthus til Kinsarvik er mer skånsomt for dårlige knær og det er godt mulig. Men da får man ikke den storslagne utsikten og kongelige følelsen av å skride nedover de historiske treppene. Så det var det verd….

Jeg syntes det var mange flere enn 616 trinn og det tenkte jeg mye på. Dessuten hvilket slit de må ha hatt å bære steinene opp, hvor de nå enn fikk dem fra…

Mange er uforberedt på at det blir noen kilometer på grusvei mot slutten.

For ikke å snakke om frukttrærne, her vandrer man bokstavelig talt gjennom blomstringen i Hardanger. Nok en turistattraksjon å krysse av…

Løypa kommer ut ved Lofthus camping, veldig praktisk for meg.

Melands Grønahei, en perle i Hjelmeland.

Turen starter fra Kleivaland, hvor det ligger noen gårder.

Stavanger Turistforening har flere hytter i Hjelmelandsheiene og det er mange turer å gå. Jeg er veldig glad i Melands Grønahei, mest fordi det føles som å gå flere forskjellige turer i en. Naturen endrer seg mye ettersom man går gjennom skogsområde, over myrer, forbi et stølsområde, langs fjellvann og over snaufjellet. Turen fra Kleivaland og opp til hytten er ca 11 km en vei og man bruker fort 4-5 timer. Jeg har gått turen flere ganger og overnattet på hytten, det er en klassisk «opp en dag og ned neste» hytte. Men turen jeg skriver om her var en helgetur hvor målet var å ta en dagstur til Fjellsenden. Slik gikk det ikke…

Vi krysset elven og starten av turen kan fort bli våt, så husk vanntette sko.

Turen går gjennom Vormedalsheia landskapsvernområde og her er mye spennende både innen planter, dyr og fugler. Mest kjent er kanskje geologiske sporene som særlig kan ses i Ritelandskrateret. For 500 millioner år siden kræsjet en meteoritt her og dannet et krater som er 2 km i diameter og 350 meter dypt. Stien opp til hytta krysser dette krateret og det er mulig å ta en avstikker opp til et utsiktspunkt, men vi gikk seint på dagen og var mest opptatt av å komme til hytta før det ble mørkt. Turen regnes som krevende, det er rett over 700 meter stigning. Men den er godt merket og skiltet. Det som gjør den krevende, var enkelte bratte stigninger og veldig vått noen steder.

Etter noen oppoverbakker kommer man inn til stølene.

Stort mer rotekte norsk går det neppe an å få det….

Spennende å studere detaljene, jeg har tross alt drevet med rosemaling i mange år (om det er noen år siden…)

Det er et frodig og grønt landskap på vei oppover.

Meland Grønahei er en selvbetjent hytte og den står åpen hele året. Det er 22 sengeplasser og det er mulig å kjøpe mat på hytta. Du finner alt du trenger til matlaging og overnatting, det eneste du trenger er lakenpose. Det er ikke strøm på hytta, men gass, vedovn og stearinlys. Ta gjerne kontakt med Stavanger Turistforening for mer informasjon dersom du vil ta turen dit.

Då begynner vi på siste tunge stigning….

Fantastisk utsikt over Stropastølsvatnet.

Det er de grønne viddene innover som har gitt hytta navnet Grønahei. Tror eg…

Endelig fikk me øye på hytta, men det var lengre igjen enn det ser ut…

Vi kom frem før det var blitt mørkt, noe vi sikkert kan takke lange, lyse sommernetter og ikke tempoet vårt for. Det var tross alt i månedskiftet juli- august, på tross av snøen. Det ble en enkel kveldsmat før vi stupte i køysengene. Hytten hadde vi helt alene, men det ble mer folksomt neste dag.

Det lå fremdeles mye snø oppforbi hytta, noe som gjorde at det var vanskelig å følge stien.

Vi hadde en fin dagstur på lørdagen, selv om vi ikke kom dit vi hadde tenkt oss.

Vi hadde som sagt planlagt å bruke lørdagen til å gå opp til Fjellsenderen. Det er den høyeste toppen i området på 1101 m.o.h og det sies at Rogalands flotteste varde står på toppen. Det er mulig det, men vi fant den ikke. Vi startet å gå etter en lang frokost med kaffe og Baileys. Det var skyet og vind, men det var ikke været som stoppet oss. Vi vasset i snø innover, særlig da vi kom dit hvor vi skulle ta av stien. Dessuten var vi litt usikre på hva som var toppen og det var litt for kjekt å ha pause med mer kaffe og Baileys. Det var allikevel en fin tur i området rundt hytta og fint å sitte inne å fyre i peisen etterpå.

Da var frokost spist, sekken pakket og hytta vasket. Klar til hjemtur…

Turen var annerledes når vi hadde god tid til å nyte utsikten.

Vi tok en lang pause ved vannet, nøt noen solstråler og fant litt umodne bær.

Hjemturen gikk samme vei tilbake og vi hadde god tid. Det var for tidlig til at blåbærene var modne, ellers er dette et område med mye bær. Jeg badet i elva og det var noen solgløtt innimellom som gav en følelse av at det tross alt var sommer. Dette er turen for alle dere som liker litt historie og kultur sammen med de store naturopplevelsene. Som liker det enkle livet på de selvbetjente hyttene med utedo og kortspill på kveldene. Jeg gleder meg ihvertfall til neste gang jeg skal gå til Meland Grønahei.

Lågheiene i Hjelmeland er dekket av skog- og graskledde bakkar og berg.

På vei til Santiago de Compostela, del 2.

Det var mye vakkert å se på i Bilbao, men dette var ikke med på min liste. Men berømt var det….

Det var det året det var så varmt… Jeg hadde greid å skvise inn en uke ferie i juli og var da klar for å fortsette på pilegrimsveien sammen med min gode venninne Anne Brit. Det var ikke tatt med i planleggingen hvordan det skulle bli å gå i Spania i juli og jeg har nok tenkt i etterkant at jeg aldri burde ha reist. Mest fordi jeg hadde mistet min far i kreft tidligere dette året og hadde etter hans død jobbet mye. Med tre jobber i langt over 120% stilling var jeg ikke akkurat frisk og opplagt for en vandreferie. Men caminoen er ingen vanlig tur løype og det var kanskje akkurat det jeg trengte. Full av optimisme pakket jeg sekken og dro avsted.

En fantastisk økologisk lunsj på vei ut av Logrono. De er glade i tunfisk i nord Spania.

Denne gangen tok vi fly til Bilbao via Amsterdam. Videre tok vi bussen tilbake til Logrono, der vi hadde avsluttet gåingen året før. Jeg var helt uforberedt på steikende sol og 36 pluss grader. Det ble en tung etappe ut av byen på asfalt i varmen og vi var relativt alene på veien. Muligens at det er en god grunn til at spanjolene tar siesta midt på dagen? Men vi nordmenn tenkte ikke slik…. Vi er ikke vant med varme og hvordan unngå varmen. Vi gikk….og gikk. Det var oss og varmen hele uken, vi trosset heten og solen for å gå den strekningen vi hadde bestemt oss for. Uansett hvor mye svetten rant og hodet verket, gikk vi. Midt på dagen var det få andre ute på veiene, mange startet å gå i 04.00 tiden for å unngå den verste heten. Eller de tok pause på det varmeste og gikk på kvelden. Ikke vi…..

Anne Brit prøver å kjøle seg ned litt i skyggen.

Vi passerte et nydelig parkområde utforbi Logrono, nesten som hjemme. Bortsett fra varmen….

Eg tykjer eg ser ein by langt der framme. Kanskje der finnast ei seng og mat?

Da vi endelig kom ut av Logronos forsteder, industri og asfalt, endret landskapet seg. Nå gikk vi gjennom vinområdet La Riocha, hvor druene dyrkes på leirholdige røde jorder. Det var et fantastisk fint område å gå gjennom, men det var lite skygge for solen. Enkelte steder langs veien vi fulgte, var det flettet små trekors inn i nettinggjerdet som skilte oss fra biltrafikken. Hele turen er egentlig en påminnelse om drivkraften i pilegrimene som både omgir oss og har gått turen gjennom tidene før oss. Noen steder er det små steinhauger som er stablet opp på spesielle steder, andre steder minnesmerker over mennesker som har dødd under vandringen. Det er kors, statuer, alter og andre religiøse symboler overalt; på husvegger, langs markene, ved veiene, i skogen og ved elvene.

Flere steder underveis har pilegrimer laget minnesmerker over sine savn, lengsler og drømmer.

Dette hjertet av steiner hadde noen laget i et militært skytefelt som vi passerte. Ingen skyting da vi gikk gjennom….

Overalt blir man minnet på at her har pilegrimer vandret i århundrer og hvorfor.

Dagsetappene var ikke lengre denne gangen enn sist, men de føltes mye lengre. Det tror jeg var fordi det var varmt, jeg sleit med å drikke nok vann og jeg var generelt sliten. Det hjalp ikke på med søvnmangel heller. Vi hadde flere netter i sovesal hvor køyesengene stod som sild i tønne. Herbergene var temmelig fulle og det er utrolig hvor lange enkelte netter var…. Svetten rant, det var mye støy fra nabosengene og med bein, hofter og rygg som verket ble det ikke mye søvn. Og det var ALLTID en eller annen som nektet å sove med vinduet opp, slik at rommet var hermetisk lukket. Verst var det når man måtte ligge i overkøyen, det føltes som om all varmen steig opp og man ble langsomt kokt. Så vi brukte endel tid på å forsøke å finne herberge å sove på uten sovesal og helst med bare to senger pr rom. Men det er langt mellom slike rom og da tar man til takke med det man får på en sånn tur.

Dette er den etappen jeg husker best, LANGE tørre grusveier i 40 graders varme uten skygge. Life is good….

Jeg følte jeg var bare en skygge av meg selv og det samme gjorde Anne Brit.

Jeg har lest et sted at den viktigste reisen man tar, er den som fører inn i seg selv. Det ble en sannhet mens vi gikk her, jeg var mye inni mitt eget hode. Det var nok å gå, jeg hadde knapt nok energi til det. Så turen var tung, både fysisk og psykisk. Jeg lyttet mye til musikk, både mens vi gikk og om nettene når jeg allikevel ikke sov. Musikk løfter alltid humøret, men særlig sosialt er det ikke. Men pilegrims vandring er en tur hvor man selv bestemmer hvor mye man vil engasjere seg i det som skjer. Mange har mer enn nok med seg selv, mens andre nyter det sosiale livet både på veien og rundt veien. Ofte treffer man de samme menneskene flere ganger i løpet av dagen og overnatter samme sted. Det er et fellesskap, men det er aldri påtrengende.

Vi har tatt en omvei opp på taket av katedralen i Santo Domingo de la Calzada for å beundre utsikten.

Utsikten fra en fin liten rasteplass med benk. Mangla bare litt skygge og et sted å fylle vannflasken, så hadde det vært perfekt.

Det er aldri vanskelig å finne frem, løypen er utrolig godt merket.

Dagene har sin rutine, selv om det er annerledes enn hverdagene hjemme. Man forholder seg ikke til tid på samme måte som hjemme, fordi egentlig må man ingenting. Det er ikke noe tidspress, selv om man alltid har i bakhodet «hvor skal jeg sove i natt, hvor spise, fylle vann, gå på do…» Men det jeg har lært gjennom den tiden jeg har gått på caminoen, er at det ordner seg alltid. Litt sånn «be, og du skal få». Ikke før har jeg tenkt tanken om at det hadde vært godt med is og kaffe, vips; der lå det en bensinstasjon bak svingen med begge deler. Samt do… Man kan nesten bli religiøs av mindre. For det har jeg fått erfare, dersom man stoler på at det vil gå godt, så gjør det som regel det. Kanskje ikke sånn jeg hadde tenkt at det skulle ordne seg, men allikevel godt.

Det var et åpent og vakkert landskap vi gikk gjennom. Jeg gikk mye å dinglet langt bak, mer opptatt av den indre reise til tider enn den ytre.

Men jeg fant alltid tid til å lukte på markblomstene langs veien….

Veien er godt merket og kam skjellet, som er et symbol for Sankt Jakob, møter man overalt. Mange bærer det på sekken (som oss) for å vise at man er pilegrim. De kan kjøpes underveis.

Dagene fløy og vi gikk i en uke. Vi hadde egentlig tenkt å gå noe lengre enn det vi gjorde, men sånn er det. Vi stoppet i Rabe de las Calzadas, som ligger ca 12 km utforbi Burgos. Dermed hadde vi en dag til sightseeing i Burgos og fikk sett den fantastiske katedralen. Den ble bygget på 1200 tallet og er overveldende vakker. Besøk den gjerne flere ganger, pilegrimer får rabatt. Det er nesten umulig å få se alt med bare ett besøk…..

Katedralen er et «must» når man går gjennom Burgos.

Hovedinngangen til katedralen. Til venstre ligger inngangskontoret med de gjeve stemplene.

Katedralen har en kunstnerisk rikdom som er utrolig. Vi brukte flere timer med audiotour, men jeg følte allikevel at jeg bare fikk sett en brøkdel.

Ellers var det fint å roe ned i Burgos og kaste turskoene. Jeg hadde hatt problemer med sår og blemmer på beina, men trodde det kom av varmen, som visstnok er kjent for å være ekstrem her. Det er et lokalt ordspråk fra området vi hadde gått gjennom: «Ni måneder vinter og tre måneder helvete». Kanskje derfor jeg gav varmen skylden for alt som var utfordrende under turen…. Det viste seg at skoene var utgått, det var hull gjennom begge sålene. Antar det er hva man kan forvente med sko til under 200,- men de hadde gjort nytten. Vi tok buss tilbake til Bilbao og fly hjem. Det var en annerledes tur og selv om jeg husker best varmen og hvor sliten jeg var, gikk det fint. Det er vel sant som noen sier: «Når du har gått så langt som du tror at du greier, har du egentlig bare gått halvparten av det du egentlig kan.»