Dronning for en dag.

Jeg skal ikke påstå at H. M. Dronning Sonja og meg har så mye til felles, annet enn at vi begge er to godt voksne damer som liker å gå tur. Særlig i eksepsjonelt vakker natur, slik som man finner mellom Kinsarvik og Lofthus i Hardanger. At turen har fått navnet Dronningstien synes jeg er flott og jeg hadde gledet meg i mange år til å prøve meg på 1100 meter stigning, utsikt over frukttrærne og ikke minst Munketreppene. Jeg ble ikke skuffet…

Jeg innlosjerte meg på Lofthus camping og sjelden har jeg hatt vakrere utsikt fra teltet.
Turdagen startet tidlig med frokost, mens jeg ventet på at sola skulle komme over fjellene. Etter at sekken var pakket, var det bare å rusle opp til resepsjonen, hvor vi var flere som hadde bestilt skyss til startstedet.
Vi ble sluppet av på parkeringsplassen og etter å ha lettet på antrekket, smurt meg med solkrem og drukket litt vann, var det bare å begynne å gå.

Dronningstien er en av Norges mest populære fjellturer og kalles ofte for Vestlandets indrefilet av en tur. Det er lett å forstå hvorfor, her vandrer man i omtrent 4 timer på 1100 meters høyde, med panoramautsikt over fjord og fjell. Men det er kun den blåmerka delen av turen, totalt fra start til stopp er løypa 16 kilometer og beregnet tid er mellom 5-8 timer. Altså en god dagstur for de fleste av oss… Det var ikke før i 2013 at stien ble merket, åpnet og markedsført som H.M. Dronning Sonja sin panoramatur og siden har populariteten eksplodert. Ifølge turistnæringen hadde turen en økning på 162% vandrere i 2020, så faren for kø er absolutt tilstede.

Turen starter med omtrent 890 meter med stigning. Her går man på grusvei, så det er absolutt overkommelig. Man kan gå naturstien som går gjennom skogen og som kutter svingene, men det er så bratt at det svarer seg ikke….
I enden av grusveien, starter den offisielle Dronningstien. Da går merkingen fra rød T til blå D. Jeg tok en pause her og følte meg nesten kongelig der jeg skuet utover kongerike Norge.
Turen er godt merket og tilrettelagt. Det viktigste er gode sko og nok å drikke.
Jeg hadde skikkelig flaks med været, men det kan fort skifte og turen er lang, så pakk med ekstra klær.

For min del, var det min far som først fortalte om turen. Han besøkte flere ganger området, bodde på Ullensvang hotell og gikk tur til Munketreppene sammen med sin kjære. De hadde med vin og lunsjkurv fra hotellet, og hygget seg med å gå oppover for å nyte utsikten. Dette var lenge før man kunne risikere å gå i kø og han ivret veldig for at jeg måtte dra og oppleve treppene. Og nei, det er ikke en skrivefeil at trappene skrives med e istedenfor a… Det sies at det var munker som i år ca.1210-1537 bygde 616 trappetrinn, for å lette stigningen oppover den bratte fjellsiden. De var avhengige av jakt og fiske på vidda, samt å ha veier mot østover. Historisk grunn, altså… Det liker jeg….

Jeg angret ikke da jeg gikk omveien ut til utkikkspunktet (følg skilting). Det var kvalmende bratt, men FOR EN UTSIKT….
Det lå fremdeles endel snø oppover, men ikke verre enn det gikk greit å gå uten brodder. Litt bratt og glatt, så jeg var glad jeg hadde staver med.
Det var et typisk høyfjellslandskap, med mye stein og åpne vidder.

Mange lurer på om dette er turen for dem, sånn «Er jeg i god nok form til å gå Dronningstien?» Er man vant med å gå på tur, er turen overkommelig for alle. Hemmeligheten er å bruke tid, GOD TID…. Jeg stoppet mye og satte meg ned for å nyte utsikten. Følelsen av å være kongelig, litt sånn høyere hevet, var stor. Utsikten var majestetisk og jeg kunne se ned på fjorden og alle fruktfarmene. Det var slett ikke folksomt, verken på fjellet eller langt der nede, sikkert fordi det var mandag og tidlig i sesongen. Men alle jeg traff hadde også et salig uttrykk i ansiktet og vi nikket verdig til hverandre før vi ruslet videre.

Det var flere små vann langs løypa, men ikke alle frista til et bad.
Lunsjen var alt annet enn kongelig, proteinrundstykker og makrell i tomat. Men det sies at sulten er den beste kokk, så det smakte utmerket sammen med lunka vann.
Dette er et yndet fotoobjekt, hvor man plasserer seg på klippen og dingler med beina. Jeg vurderte det ikke engang og holdt god avstand til kanten.
Nok et yndet motiv og herfra går det bare nedover.
For alle med høydeskrekk var det enkelte steder hvor jeg kjente magen gjorde et hopp.
Jeg var spent da jeg nærmet meg Munketreppene, både på om knærne ville tåle nedstigningen og om jeg ville kjenne et gys fra fortiden.

Det ble en sånn dag som jeg alltid vil huske. Naturen, i kombinasjon med det strålende været, satte seg i sjela og minnet, og jeg følte meg virkelig som dronning for en dag. Dessuten tenkte jeg mye på min far, særlig da jeg gikk nedover treppene. Det var nesten som om han gikk sammen med meg og det var veldig fint. Så får det heller være at jeg sleit med å bøye knærne i lange tider etterpå, 1000 meter relativ bratt nedstigning sørget for det. Det sies at å gå turen fra Lofthus til Kinsarvik er mer skånsomt for dårlige knær og det er godt mulig. Men da får man ikke den storslagne utsikten og kongelige følelsen av å skride nedover de historiske treppene. Så det var det verd….

Turens høydepunkt for min del….
Jeg syntes det var mange flere enn 616 trinn og det tenkte jeg mye på. Dessuten hvilket slit de må ha hatt å bære steinene opp, hvor de nå enn fikk dem fra…
For en utsikt og for en dag…
Mange er uforberedt på at det blir noen kilometer på grusvei mot slutten.
For ikke å snakke om frukttrærne, her vandrer man bokstavelig talt gjennom blomstringen i Hardanger. Nok en turistattraksjon å krysse av…
Løypa kommer ut ved Lofthus camping, veldig praktisk for meg.

Melands Grønahei, en perle i Hjelmeland.

Turen starter fra Kleivaland, hvor det ligger noen gårder.

Stavanger Turistforening har flere hytter i Hjelmelandsheiene og det er mange turer å gå. Jeg er veldig glad i Melands Grønahei, mest fordi det føles som å gå flere forskjellige turer i en. Naturen endrer seg mye ettersom man går gjennom skogsområde, over myrer, forbi et stølsområde, langs fjellvann og over snaufjellet. Turen fra Kleivaland og opp til hytten er ca 11 km en vei og man bruker fort 4-5 timer. Jeg har gått turen flere ganger og overnattet på hytten, det er en klassisk «opp en dag og ned neste» hytte. Men turen jeg skriver om her var en helgetur hvor målet var å ta en dagstur til Fjellsenden. Slik gikk det ikke…

Vi krysset elven og starten av turen kan fort bli våt, så husk vanntette sko.

Fint og lettgått gjennom skogen.

Turen går gjennom Vormedalsheia landskapsvernområde og her er mye spennende både innen planter, dyr og fugler. Mest kjent er kanskje geologiske sporene som særlig kan ses i Ritelandskrateret. For 500 millioner år siden kræsjet en meteoritt her og dannet et krater som er 2 km i diameter og 350 meter dypt. Stien opp til hytta krysser dette krateret og det er mulig å ta en avstikker opp til et utsiktspunkt, men vi gikk seint på dagen og var mest opptatt av å komme til hytta før det ble mørkt. Turen regnes som krevende, det er rett over 700 meter stigning. Men den er godt merket og skiltet. Det som gjør den krevende, var enkelte bratte stigninger og veldig vått noen steder.

På vei gjennom Ritelandskrateret.

Vi krysset elven på en skakk trebro.

Etter noen oppoverbakker kommer man inn til stølene.

Stort mer rotekte norsk går det neppe an å få det….

Spennende å studere detaljene, jeg har tross alt drevet med rosemaling i mange år (om det er noen år siden…)

Det er et frodig og grønt landskap på vei oppover.

Meland Grønahei er en selvbetjent hytte og den står åpen hele året. Det er 22 sengeplasser og det er mulig å kjøpe mat på hytta. Du finner alt du trenger til matlaging og overnatting, det eneste du trenger er lakenpose. Det er ikke strøm på hytta, men gass, vedovn og stearinlys. Ta gjerne kontakt med Stavanger Turistforening for mer informasjon dersom du vil ta turen dit.

Då begynner vi på siste tunge stigning….

Fantastisk utsikt over Stropastølsvatnet.

Det er de grønne viddene innover som har gitt hytta navnet Grønahei. Tror eg…

Endelig fikk me øye på hytta, men det var lengre igjen enn det ser ut…

Vi kom frem før det var blitt mørkt, noe vi sikkert kan takke lange, lyse sommernetter og ikke tempoet vårt for. Det var tross alt i månedskiftet juli- august, på tross av snøen. Det ble en enkel kveldsmat før vi stupte i køysengene. Hytten hadde vi helt alene, men det ble mer folksomt neste dag.

Det lå fremdeles mye snø oppforbi hytta, noe som gjorde at det var vanskelig å følge stien.

Vi hadde en fin dagstur på lørdagen, selv om vi ikke kom dit vi hadde tenkt oss.

Vi hadde som sagt planlagt å bruke lørdagen til å gå opp til Fjellsenderen. Det er den høyeste toppen i området på 1101 m.o.h og det sies at Rogalands flotteste varde står på toppen. Det er mulig det, men vi fant den ikke. Vi startet å gå etter en lang frokost med kaffe og Baileys. Det var skyet og vind, men det var ikke været som stoppet oss. Vi vasset i snø innover, særlig da vi kom dit hvor vi skulle ta av stien. Dessuten var vi litt usikre på hva som var toppen og det var litt for kjekt å ha pause med mer kaffe og Baileys. Det var allikevel en fin tur i området rundt hytta og fint å sitte inne å fyre i peisen etterpå.

Da var frokost spist, sekken pakket og hytta vasket. Klar til hjemtur…

Turen var annerledes når vi hadde god tid til å nyte utsikten.

Vi tok en lang pause ved vannet, nøt noen solstråler og fant litt umodne bær.

Hjemturen gikk samme vei tilbake og vi hadde god tid. Det var for tidlig til at blåbærene var modne, ellers er dette et område med mye bær. Jeg badet i elva og det var noen solgløtt innimellom som gav en følelse av at det tross alt var sommer. Dette er turen for alle dere som liker litt historie og kultur sammen med de store naturopplevelsene. Som liker det enkle livet på de selvbetjente hyttene med utedo og kortspill på kveldene. Jeg gleder meg ihvertfall til neste gang jeg skal gå til Meland Grønahei.

Lågheiene i Hjelmeland er dekket av skog- og graskledde bakkar og berg.

Tilbake i «trollskogen» og hengemyr.

På vei til Santiago de Compostela, del 2.

Det var mye vakkert å se på i Bilbao, men dette var ikke med på min liste. Men berømt var det….

Det var det året det var så varmt… Jeg hadde greid å skvise inn en uke ferie i juli og var da klar for å fortsette på pilegrimsveien sammen med min gode venninne Anne Brit. Det var ikke tatt med i planleggingen hvordan det skulle bli å gå i Spania i juli og jeg har nok tenkt i etterkant at jeg aldri burde ha reist. Mest fordi jeg hadde mistet min far i kreft tidligere dette året og hadde etter hans død jobbet mye. Med tre jobber i langt over 120% stilling var jeg ikke akkurat frisk og opplagt for en vandreferie. Men caminoen er ingen vanlig tur løype og det var kanskje akkurat det jeg trengte. Full av optimisme pakket jeg sekken og dro avsted.

En fantastisk økologisk lunsj på vei ut av Logrono. De er glade i tunfisk i nord Spania.

Denne gangen tok vi fly til Bilbao via Amsterdam. Videre tok vi bussen tilbake til Logrono, der vi hadde avsluttet gåingen året før. Jeg var helt uforberedt på steikende sol og 36 pluss grader. Det ble en tung etappe ut av byen på asfalt i varmen og vi var relativt alene på veien. Muligens at det er en god grunn til at spanjolene tar siesta midt på dagen? Men vi nordmenn tenkte ikke slik…. Vi er ikke vant med varme og hvordan unngå varmen. Vi gikk….og gikk. Det var oss og varmen hele uken, vi trosset heten og solen for å gå den strekningen vi hadde bestemt oss for. Uansett hvor mye svetten rant og hodet verket, gikk vi. Midt på dagen var det få andre ute på veiene, mange startet å gå i 04.00 tiden for å unngå den verste heten. Eller de tok pause på det varmeste og gikk på kvelden. Ikke vi…..

Anne Brit prøver å kjøle seg ned litt i skyggen.

Vi passerte et nydelig parkområde utforbi Logrono, nesten som hjemme. Bortsett fra varmen….

Eg tykjer eg ser ein by langt der framme. Kanskje der finnast ei seng og mat?

Da vi endelig kom ut av Logronos forsteder, industri og asfalt, endret landskapet seg. Nå gikk vi gjennom vinområdet La Riocha, hvor druene dyrkes på leirholdige røde jorder. Det var et fantastisk fint område å gå gjennom, men det var lite skygge for solen. Enkelte steder langs veien vi fulgte, var det flettet små trekors inn i nettinggjerdet som skilte oss fra biltrafikken. Hele turen er egentlig en påminnelse om drivkraften i pilegrimene som både omgir oss og har gått turen gjennom tidene før oss. Noen steder er det små steinhauger som er stablet opp på spesielle steder, andre steder minnesmerker over mennesker som har dødd under vandringen. Det er kors, statuer, alter og andre religiøse symboler overalt; på husvegger, langs markene, ved veiene, i skogen og ved elvene.

Flere steder underveis har pilegrimer laget minnesmerker over sine savn, lengsler og drømmer.

Dette hjertet av steiner hadde noen laget i et militært skytefelt som vi passerte. Ingen skyting da vi gikk gjennom….

Overalt blir man minnet på at her har pilegrimer vandret i århundrer og hvorfor.

Dagsetappene var ikke lengre denne gangen enn sist, men de føltes mye lengre. Det tror jeg var fordi det var varmt, jeg sleit med å drikke nok vann og jeg var generelt sliten. Det hjalp ikke på med søvnmangel heller. Vi hadde flere netter i sovesal hvor køyesengene stod som sild i tønne. Herbergene var temmelig fulle og det er utrolig hvor lange enkelte netter var…. Svetten rant, det var mye støy fra nabosengene og med bein, hofter og rygg som verket ble det ikke mye søvn. Og det var ALLTID en eller annen som nektet å sove med vinduet opp, slik at rommet var hermetisk lukket. Verst var det når man måtte ligge i overkøyen, det føltes som om all varmen steig opp og man ble langsomt kokt. Så vi brukte endel tid på å forsøke å finne herberge å sove på uten sovesal og helst med bare to senger pr rom. Men det er langt mellom slike rom og da tar man til takke med det man får på en sånn tur.

Dette er den etappen jeg husker best, LANGE tørre grusveier i 40 graders varme uten skygge. Life is good….

Jeg følte jeg var bare en skygge av meg selv og det samme gjorde Anne Brit.

Jeg har lest et sted at den viktigste reisen man tar, er den som fører inn i seg selv. Det ble en sannhet mens vi gikk her, jeg var mye inni mitt eget hode. Det var nok å gå, jeg hadde knapt nok energi til det. Så turen var tung, både fysisk og psykisk. Jeg lyttet mye til musikk, både mens vi gikk og om nettene når jeg allikevel ikke sov. Musikk løfter alltid humøret, men særlig sosialt er det ikke. Men pilegrims vandring er en tur hvor man selv bestemmer hvor mye man vil engasjere seg i det som skjer. Mange har mer enn nok med seg selv, mens andre nyter det sosiale livet både på veien og rundt veien. Ofte treffer man de samme menneskene flere ganger i løpet av dagen og overnatter samme sted. Det er et fellesskap, men det er aldri påtrengende.

Vi har tatt en omvei opp på taket av katedralen i Santo Domingo de la Calzada for å beundre utsikten.

Utsikten fra en fin liten rasteplass med benk. Mangla bare litt skygge og et sted å fylle vannflasken, så hadde det vært perfekt.

Det er aldri vanskelig å finne frem, løypen er utrolig godt merket.

Dagene har sin rutine, selv om det er annerledes enn hverdagene hjemme. Man  forholder seg ikke til tid på samme måte som hjemme, fordi egentlig må man ingenting. Det er ikke noe tidspress, selv om man alltid har i bakhodet «hvor skal jeg sove i natt, hvor spise, fylle vann, gå på do…» Men det jeg har lært gjennom den tiden jeg har gått på caminoen, er at det ordner seg alltid. Litt sånn «be, og du skal få». Ikke før har jeg tenkt tanken om at det hadde vært godt med is og kaffe, vips; der lå det en bensinstasjon bak svingen med begge deler. Samt do… Man kan nesten bli religiøs av mindre. For det har jeg fått erfare, dersom man stoler på at det vil gå godt, så gjør det som regel det. Kanskje ikke sånn jeg hadde tenkt at det skulle ordne seg, men allikevel godt.

Det var et åpent og vakkert landskap vi gikk gjennom. Jeg gikk mye å dinglet langt bak, mer opptatt av den indre reise til tider enn den ytre.

Men jeg fant alltid tid til å lukte på markblomstene langs veien….

Veien er godt merket og kam skjellet, som er et symbol for Sankt Jakob, møter man overalt. Mange bærer det på sekken (som oss) for å vise at man er pilegrim. De kan kjøpes underveis.

Dagene fløy og vi gikk i en uke. Vi hadde egentlig tenkt å gå noe lengre enn det vi gjorde, men sånn er det. Vi stoppet i Rabe de las Calzadas, som ligger ca 12 km utforbi Burgos. Dermed hadde vi en dag til sightseeing i Burgos og fikk sett den fantastiske katedralen. Den ble bygget på 1200 tallet og er overveldende vakker. Besøk den gjerne flere ganger, pilegrimer får rabatt. Det er nesten umulig å få se  alt med bare ett besøk…..

Katedralen er et «must» når man går gjennom Burgos.

Hovedinngangen til katedralen. Til venstre ligger inngangskontoret med de gjeve stemplene.

Katedralen har en kunstnerisk rikdom som er utrolig. Vi brukte flere timer med audiotour, men jeg følte allikevel at jeg bare fikk sett en brøkdel.

Turisten i Burgos…

Ellers var det fint å roe ned i Burgos og kaste turskoene. Jeg hadde hatt problemer med sår og blemmer på beina, men trodde det kom av varmen, som visstnok er kjent for å være ekstrem her. Det er et lokalt ordspråk fra området vi hadde gått gjennom: «Ni måneder vinter og tre måneder helvete». Kanskje derfor jeg gav varmen skylden for alt som var utfordrende under turen…. Det viste seg at skoene var utgått, det var hull gjennom begge sålene. Antar det er hva man kan forvente med sko til under 200,- men de hadde gjort nytten. Vi tok buss tilbake til Bilbao og fly hjem. Det var en annerledes tur og selv om jeg husker best varmen og hvor sliten jeg var, gikk det fint. Det er vel sant som noen sier: «Når du har gått så langt som du tror at du greier, har du egentlig bare gått halvparten av det du egentlig kan.»

Selv den lengste reise begynner med et enkelt steg…

Tidlig morgenstemning, på vei mot nok en dag på caminoen.