Noen turer er bare en fryd å gå, mens andre må man jobbe litt mer for… Bergefjellet på Forsand hører til i den siste kategorien og jeg vil ikke engang kalle det en topptur. Det er en skikkelig motbakketur og her bør man ha vært på tur før, for å hygge seg underveis. Jeg hadde fått selskap av en god venninne, som er adskillig lettere til beins enn meg, så det var bare å stålsette seg og gi gass….
Det er parkering rett ved løypestart. Vi passerte de tre bukkene Bruse på vei mot seters for å gjøre seg fete.. Trollet også. Fint å ha med «hare»…
Bergefjellet er umulig å overse, der det troner over Forsand, ved inngangen til Lysefjorden. Det er massivt, men turen opp til toppen er ikke mer enn 2,5 kilometer lang. Da sier det seg selv at det er bratt, for man skal tross alt opp 631 meter. Turen beskrives som krevende og ikke egnet for de minste barna. Ellers er den en bonustur i STF sitt opplegg 10 Topper i Sandnes 2022 (den er nr 11), så da hadde jeg nok en grunn, i tillegg til at jeg aldri hadde vært her før.
Man kommer ganske fort opp i høyden og utsikten åpner seg opp. Det vekslet mellom bratt og veldig bratt. Noen steder måtte vi rett og slett klatre, det var lenge siden, fant vi ut.
Den letteste måten å komme til startstedet på hjemmefra, er med båt over Høgsfjorden. Heldigvis går ferjen mellom Lauvvik og Oanes enda, selv om det er begrensninger i avganger. Deretter er det kort vei over broen, til man kan sette fra seg bilen og begynne å gå. Det er ingen myk start, her er det bare å forbedre seg på høy puls og melkesyre i beina.
For et flott tre og utsikt… Badetøy var tatt med, men det var helst bare små dammer, så det frista ikke. Her rota vi oss bort og gikk opp, ned, frem og tilbake flere ganger før vi forstod at det var skilt til en annen topp. Ikke VÅR topp. Endelig, endelig, endelig…
Det er stor forskjell på topptur og motbakketur…. Det merket jeg idag, her var ingen slake bakker eller myke vidder til å hente seg inn på. Det var opp og vi hadde mange pauser. Jeg gikk mye å tenke på de som har som hobby å løpe motbakkeløp og jeg var mektig imponert. For en vilje de må ha, jeg var fornøyd med å sette en fot foran den andre… Sakte, men sikkert seig vi oppover fjellet.
Vi kom oss opp og fikk dokumentert det. For en fantastisk dag å gå på tur. Det er nesten verre å klatre ned igjen. Jeg må ha fortrengt at vi gikk over noen flate partier, men tydeligvis gjorde vi det.. Flott utsikt over Forsand, Høle og Ims.
Det sies at veien vi går, på tur og ellers i livet, er ikke det viktigste, men hvem man går sammen med. Sjelden har jeg følt meg mer enig, bakken opp var et slit, men gu så kjekt vi hadde det. Det var fjollepauser, drikke pauser og bare pauser. Dessuten er det kjekkere å være to, når man roter seg bort, enn helt alene. Maten smaker bedre når den deles, dessuten er det et stort pluss med en turvenn som bærer med boblevann, sjokolade og peanøtter. Så jeg lærte at jo brattere bakke man skal opp, jo viktigere er turfølget man går sammen med… Og det kan jo gjelde så mangt….
Det er mange turer man kan gå fra Forsand området. Her er utsikt over til Uburen, en annen perle jeg anbefaler varmt. Da var vi nede i skogen igjen. Lyngen står fin nå. Bergefjellet sett fra ferjekaien. Vi stoppet ved Tengesdalsvatnet for et bad og jeg var mektig imponert over oppgraderingen. Autostrada ut i vannet. To svette på tur… Takk for følget…
Det er enkelte dager man bare MÅ ut å gå. Selv om det var onsdag og bassengtrening som stod på timeplanen, hadde jeg forberedet meg godt. Planen var en tur etterpå, så jeg kledde meg etter forholdene, kokte vann til kaffi og smurte mat. Jeg skeiet til og med ut med en appelsin i tursekken, er det fest, så er det fest… Det er tross alt ikke hver dag jeg kjører på langtur, med en time hver vei for 45 minutter i basseng.
Lysefjorden og broen var et vakkert syn, tidlig en morgen i oktober. Og helt plutselig datt bare feriefølelsen over meg og eg blei helt TURIST…
Det er mange ulike turer man kan gå i området rundt Forsand. Noen er skikkelig bratte, noen er lange og noen har et hjerte ved seg. Jeg er usikker på om navnet kommer av effekten gåing har på hjerte/kar sykdommer eller om det er sånn sosiale medier liker-hjerte. Jeg kikket overalt mens jeg gikk, men kunne ihvertfall ikke se noen årsak til hjertenavnet. ❤️❤️❤️
Turen startet ved sjøen, mest fordi det var der jeg parkerte. Egentlig var det et annet sted, ifølge ut.no. Her kunne jeg ha leid rom og blitt i dagesvis.
Men jeg har lært mye idag. Forsand har blant annet 2 kolonialbutikker og det var jeg ikke forbredt på. Siden jeg hadde gått inn i turistmodus, måtte jeg bare undersøke den ene litt nærmere. Sånne Jokerbutikker på bygda pleier å ha mye rart. Men her ble jeg møtt av den vidunderlige duften av nybakte kanelboller og glemte både knekkebrød, vann og appelsin som lå i sekken…
Selvfølgelig må man prøve den lokale maten når man er på tur i ukjente trakter…. Dessuten var det flust av benker på brygga og jeg hadde tross alt gått langt. Det var nydelig utsikt over mot Oanes.
Etter maten var det å traske videre oppover. Det var merker på lyktestolpene, men det var allikevel ikke lett å følge løypa. Pilene gikk helst i alle retninger, så jeg endte opp med å gå etter kartet på mobilen. Det ble noen omveier og mye kløing i hodet, men dagen var flott og det er absolutt Forsand også. Det var strålende sol og rim i gresset. Heldigvis ikke glatt på veien, siden jeg ikke har byttet til vinterdekk enda…
Her rotet jeg meg bort… Eller var det her, da jeg ble så opptatt av å beundre det kunstige elveløpet. Men det var riktig retning ihvertfall… Jeg burde ha sett at det var opp her, siden det var plassert lyktestolpe mellom trærne. Men brillene lå i bilen, så det var ikke lett. Og endelig var det grus under beina samt landlig og flott.
Jeg likte turen, selv om det var mye asfalt og trafikk. Det hadde jeg ikke trodd her ute i provinsen, men det er mange som bor her. Jeg kunne tenkt meg å bo her selv, men antar at det blir med drømmen. Nå har jeg ihvertfall blitt bedre kjent på Forsand og kjent på ferie/turist følelsen igjen. Dersom du vil pleie hjertet, anbefaler jeg Hjerterunden, selv om jeg ikke fant noen underveis i løypa. God tur.
Da nærmer jeg meg startpunktet, etter 7 km og 11000 skritt, for de som bryr seg om sånt. Turisten måtte bare stoppe på hjemturen, for å beundre Lysefjorden i høstprakt…
Jeg er en av dem som liker å planlegge turer, og planen er som regel inspirert av at jeg har lest om et sted og tenkt at «dit vil jeg». Ofte blir jeg blendet av vakre bilder og rosende omtale, så hvem er ikke blitt en smule skuffet over at virkeligheten ofte ikke er slik som på bildene? Jeg jobber knallhardt med å senke forventningene, akseptere at ting ofte ikke går slik jeg hadde sett for meg og være åpen for forandring. Det er ikke lett…og stadig bommer jeg grovt…. Siste gang var nå i påsken.
En vaktmann til å skremme vekk plagsomme turister…. Forsand kai med Lysefjordbroen i bakgrunnen.
Jeg hadde bestemt meg for en dagstur til Forsand og tenkte at det må være lov i disse coronatider. Forsand er ikke lengre en egen kommune, men en del av Sandnes, noe som skulle tilsi at jeg ikke brøt de statlige retningslinjene om å ikke dra for langt. Jeg la opp til en tidlig avreise, sammen med hele familien. I mitt hode planla jeg at vi skulle sitte på Landa Fortidslandsby og suge til oss 2000 år med historie. Jeg skulle steike pannekaker, mens sola skinte og fuglene sang. Etter en guidet omvisning, skyting med pil og bue samt hesteskokasting skulle vi ta en topptur opp på Uburen. Dette steile fjellet, som troner over bygda, har vært en drøm i mange år og ENDELIG var dagen kommet. Jeg gledet meg som et barn til å være turist i egen kommune.
Det var liksom ikke dette været jeg hadde bestilt….Det gikk greit å finne parkeringen, men jeg stussa litt over det store skiltet med «STIEN ER GJØRMETE». Det er ikke vanlig kost i den norske fjellheimen, vi er som regel forberedt på både våte og sølete stier….
Det startet ikke så bra, interessen for å bli med var minimal hos resten av gjengen. Jeg fikk etter mye om og men overtalt han på 7, etter å ha lovet at det fantes påskeharer på Forsand også. Jeg droppa avansert matlaging og smurte den vanlige nistepakken. Jeg hadde utrolig nok fått med meg at ferjen over Høgsfjorden var stengt, slik at vi måtte kjøre om Stavanger og den nye tunnelen. Det ble sikkert fire ganger så langt, men pytt pytt. Er man på tur, så er man på tur.
Fin grusvei i starten og passe bratt oppover.
Det var en større skuffelse at jeg ikke kom meg inn på Landa, det var stengt. Sånn «vi binder grinden fast med mange tau og setter opp flere skilt» stengt. Jeg vurderte å klatre over gjerdet, men var redd de kom til å slippe løs hundene på meg dersom jeg forsøkte. Jeg hørte nemlig bjeffingen og hundene hørtes både store og veldig sinte ut. Dessuten har man jo et moralsk ansvar for den oppvoksende generasjon og det er neppe greit å bryte loven. Jeg så for meg overskriftene: «Farmor arrestert for å bryte seg inn på arkeologisk område sammen med barnebarn»…. Nei takk, så da droppet vi Landa.
Jeg var takknemlig for at vi ikke kom på en ukedag med full drift på maskinene og sprengning av fjellmasse. Den flotte fjellturen min var et anleggsområde. Det var liksom ikke dette jeg hadde sett for meg….men jeg tok det med et smil.
Så skulle vi bestige Uburen. Det er knyttet et spesielt sagn til fjellet, her bar man opp uønskede barn som man kastet ned fra fjellet. Barna kunne være født utenfor ekteskapet, misdannet eller av andre grunner uønsket og ble utbåren av hjemmet. Derfor ble navnet på fjellet Uburen, stedet hvor de ble kastet utenfor stupet. Det snakket vi mye om under turen og han på 7 var oppriktig interessert. Det ble mange spørsmål og jeg kunne ikke svare på noen. Det jeg kunne fortelle, var at sagnet fortalte at man burde alltid komme seg ned fra fjellet før det ble mørkt. Om natten svevde det nemlig en haug av små barne spøkelser rundt omkring. Da så han på 7 strengt på meg og sa: «Det finnes ikke spøkelser!!!!» Så da dro jeg ikke den historien lengre….
Det gikk ikke så veldig fort oppover med enkelte.Mens jeg levde meg inn i fantasien om Uburens grimme historie….Det var mildt sagt et sørpehull av en sti…..
Turen var som sagt et anleggsområdet og ikke vet jeg hvorfor de er igang med å anlegge en ny vei. Mest sannsynlig er det Statsnett sin nye kraftledning og jeg tenkte mye på dette med utbygging og utnytting av naturen. Det var ikke vakkert, selv om utsikten kunne ingenting ta fra oss. Men mest var jeg sur fordi det var tungt å trø i mold og gjørme. Vi ble skikkelig skitne og det var umulig å holde seg tørr på beina. Heldigvis kom vi over på fast grunn da fjellet flata ut og vi hadde flott utsikt over Høgsfjorden og over mot Dirdal. Det stod allerede mange kraftlinjer, men jeg syntes allikevel det var fint på vidden iforhold til kaoset lengre ned.
Humøret på begge steg da det ble bedre sti å gå på.Det var flott utsikt, så jeg prøvde å ikke irritere meg over alle mastene. Endelig var vi fremme ved varden og kunne begynne å lete etter et lunt sted å spise nistepakken. Det blåste mildt sagt friskt.Tenk at påskeharen hadde gjemt et egg med både Kvkk Lunsj og popcorn. Noen var veldig fornøyd med turen, mens andre spiste tørre brødskiver…
Som du sikkert har forstått, ble dagsturen min veldig annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Det var liksom lite som gikk etter planen; den fine, rosenrøde planen jeg hadde lagt i hodet mitt. Allikevel kom vi oss både til Forsand og opp på Uburen. Og det er vanskelig å være sur over anleggsveier og ødelagte sko, når vi tross alt ble advart med skilt i starten av turen. Det var jeg som valgte å gå, selv om jeg viste at veien ville bli gjørmete. Men vi var begge enige på vei hjem, at det hadde vært en fin tur. Særlig fordi vi kom oss i bilen FØR regnet kom og fant en åpen bensinstasjon med tidenes beste softis. Moralen er altså: selv om det ikke alltid blir slik jeg ser for meg, kan det allikevel bli bra og få en happy ending….
Vi hadde søle til opp under armene….Dette er det jeg kaller en strålende avslutning på turen… (og han på 7 angret veldig på at han ikke tok softis istedenfor Solois…)
