Last call for mrs Annbjoerg Salte

Jeg er den første til å innrømme, at jeg liker å ha god tid på meg, når jeg skal ut å fly. Selv på innenlands flyvninger, kommer jeg helst 3 timer før og vil nok heller sitte på flyplassen og vente, enn i bil på vei til flyplassen med høy puls og dårlig tid. Når det skal sies, så gjelder nok mine tidsberegninger på «hvor lang tid i forveien bør man møte opp» tog, båt og buss også. Alt hvor jeg har kjøpt billett på forhånd og har et fast klokkeslett å forholde meg til, må beregnes god tid. Jeg har ikke tall på alle timene jeg har ventet og kost meg med bok og nistepakke. Det er godt jeg ikke reiser så ofte med offentlig transport….

London Heathrow har mange terminaler og noen må man ta buss mellom. Sånt tar tid…

Jeg var tidlig ute før flyvning, tross alt skulle jeg helt til Kathmandu. Det ble lenger å vente enn jeg hadde tenkt, flyet fra Sola var forsinket. Sånn venting liker jeg ikke, ihvertfall når det er knapt med tid mellom flyvningene i utgangspunktet (etter min beregning). Endelig kom vi oss avgårde og jeg ble glad da jeg kom på at jeg fikk en time ekstra til å rekke neste fly, på grunn av tidsforskjellen. Sånn kan me like…

Qatar Airways er flere ganger kåret til verdens beste flyselskap og jeg forstår godt hvorfor..

Bare maten er verd billettprisen og jeg mesket meg. Gratis vin fikk vi også, jeg hadde lurt på det, siden det er et muslimsk flyselskap. Men her var både whiskey og gin, selv om det ikke fristet å ha til maten.

Dette har jeg aldri sett på fly tidligere og jeg syntes det var en flott påminnelse. Det var romslig mellom setene, men ikke så romslig.

Men så mistet jeg 20 minutter mens vi ventet på parkeringsplass til flyet. Nye 20 minutter forsvant, da jeg måtte fra terminal 2 til 4. Der var plutselig en sikkerhetskontroll og selv om vi bare var 4 stykker som skulle gjennom, stod jeg fast. Med totalprotese i begge hofter, er jeg vant med å bli kroppsvisitert HVER GANG jeg skal gjennom en kontroll, men det er varierende hvor nøye de er. Her var hun VELDIG nøye og tiden gikk. Nå var det kun 30 minutter til flyet skulle gå og jeg løp. Heldigvis fikk jeg sjekket inn rett etter sikkerhetskontrollen var passert og heldigvis hadde jeg covid-19 passet printet i papirformat. Sjelden har papirene mine blitt så grundig sjekket. Så løp jeg igjen…

Det ble morgenkaffe i Doha, og aldri har jeg drukket mer eksklusiv kaffe. Den var økologisk, fairtrade og sikkert håndplukket, skal man dømme etter prisen. Aldri før har jeg betalt 82,- norske kroner for et pappbeger med Gudedrikken.

Vi fikk både pute og pledd, dessuten hadde jeg en hel 3 seters rad for meg selv, så jeg snorksov under det meste av flyturen.

På lange internasjonale flyvninger stenger innsjekking 30 minutter før avgang. Så da jeg galopperte gjennom den uendelig lange korridoren mot gate 11, hørte jeg for første gang i mitt liv, navnet mitt over høytalerne: Last call for mrs Annbjoerg Salte… Da jeg nærmet meg, stod de ansatte og ropte og viftet med armene, mens de heiet. Det var et stort øyeblikk da jeg endelig seig ned i flysetet, svett og oppkavet. Men skikkelig lettet og glad….

Endelig satte jeg føttene på nepalske jord. Det føltes bra…

Vi ble standsmessig møtt rett innenfor terminalbygget.

Jeg ble møtt på flyplassen av min gode venninne Ingvill og privat sjåfør og det var jeg glad for.

Jeg visste at det kreves en viss grunntrening for fottur i Nepal. Men at det også er en fordel med god fysisk form når man er på reisefot, håpet jeg at jeg aldri opplever igjen. Jeg rakk mine fly og er takknemlig for det. Dessuten fikk jeg en god treningsøkt, jeg har ikke løpt så raskt på mange år som jeg gjorde i går. Nå er det bare å glede seg til resten av turen….

Tenk å reise helt til Kathmandu og ende opp med å spise fish’n chips… Men det smakte fortreffelig…

Visste du at man har gjennomsnittlig 80 000 tanker gjennom hodet i løpet av en dag? Jeg tror jeg har hatt det doble den siste uken og bare fordi jeg skal ha ferie. Ferie er for meg helt topp, men det var før. Korona har gjort meg om til en skjelvende nervebunt, som tenker at verden er et farlig sted. Så hva er beste kuren for det? Jo, man kjøper flybillett til et sted hvor man aldri har vært før og hiver seg uti det….

Det var slett ikke vanskelig å ha god avstand til andre reisende.

Jeg fikk nesten tårer i øynene over å se en taxfree butikk igjen. Ikke det at jeg pleier å handle noe, det er nok å vite at jeg KAN.

For ikke snakk om navnet mitt på et boarding kort…

Tankekjøret startet lenge før jeg hadde bestilt billetter, faktisk før jeg tenkte tanken om å dra til utlandet. Å vite jeg skulle ha ferie, var nok, fordi nå KAN man faktisk reise igjen. Men koronarestriksjonene i de ulike landene er nesten umulig å være oppdatert på og sånn blir jeg svett mellom ørene av. Dessuten er det alle «tenk om»… Dersom krisemaksimering og overtenking var OL gren, så hadde jeg hatt mye edelt metall å vise frem. Det sies at negative tanker tiltrekker seg mye negativt, men det har jeg ikke trodd på før nå.

Jeg tenkte på munnbind og håndsprit, for gudene må vite hvor mye man skal pakke for en tre ukers ferie??!! Og går det i hele tatt fly og hva trengs av papirer? Jeg så for meg endeløse køer, strenge kontroller og morske menn i uniform, som stormet frem dersom noen hostet eller nøs. Eller ikke hadde papirene i orden…

Det var beroligende å se at det fremdeles finnes fly og kø for å komme ombord.

Plutselig gikk det opp for meg hvor mye jeg har savnet KLMs tørre ostesandwich, vann og rødvin på en mandag.

Det startet veldig bra, med at jeg ikke ble bedt om å vise koronapass noe sted. De spurte «Er du vaksinert?» og jeg sa ja. Snakk om tillit… Jeg måtte heller ikke ta noen hurtigtest eller signere papirer som sa at jeg var frisk og klar over risikoen ved å dra ut av landet. Den eneste forskjellen fra tidligere turer, var bruken av munnbind. Men vi fikk mat og drikke på flyet og da tok vi munnbindet av, så jeg så ikke helt poenget. Men jammen passet flyvertinnene på oss. Passasjerer som hostet og harket ble sett stygt på og jeg var takknemlig over å være frisk.

🎶I belive I can fly, I belive I can touch the sky🎶 Wien, æg kjeme…

Selvfølgelig var jeg klar over at det krevdes et Flightpass for innreise til Kypros. Det var bare så travelt før jeg dro, at jeg tenkte at det hadde jeg god tid til å fylle ut i Wien. Tross alt skulle jeg sitte hele natten på flyplassen med ingenting annet å gjøre… Det viste seg å være umulig, fordi uansett hvor nøyaktig jeg skrev, kom det opp at skjemaet var feil fylt ut.

Travel as much as you can, as far as you can, as long as you can. Life was never meant to be lived in one place….

Dersom du tror at det er noen som hjelper deg ved innsjekking klokken 05.15 tidlig tirsdags morgen, tar du feil. Så positiv og optimistisk var jeg, men da Wizz Airlines lettet, stod jeg igjen. Kort fortalt trengte jeg en papirform av skjemaet, en ny flybillett (som kostet mer enn hele turen) og alt jeg greide å mobilisere av sjarm og positiv tenking. Det ble jammen ikke enkelt, men det gikk. Så jeg kom meg til Kypros, om noe forsinket. Så neste gang jeg skal ut og fly, skal jeg IHVERTFALL tenke positivt og ikke «ja, ja, det ordner seg nok». Da skal jeg være forberedt på det meste og med alle papirer i orden. Ellers kan det fort bli dyrt..

Stikkord: flyreiser

Last call for mrs Annbjoerg Salte

Hvis du absolutt MÅ tenke, tenk positivt!!!