Stikkord: fjelltur

Når fjellene kaller….

Det er ingenting som frister mer, enn når du vet at du ikke kan eller bør… Enten det er slankekuren som gjør at man ikke kan spise det man sikler på eller lommeboken som sier at man ikke kan få kjøpe det man har aller mest lyst til å kjøpe. Da har hjernen lett for å slå seg vrang og man blir besatt av tanken på det man ikke kan eller skal ha. Så hva er kuren for det? Ingen aning, men dersom jeg finner det ut, skal jeg saktens dele gladnyheten. Faktisk tror jeg at den som knekker den nøtten, kan bli både rik og berømt… I hvert fall hvis man har behov for rikdom og berømmelse.

Sånn ser det ut når han på 11 skal ta bilde av en berømt og gigantisk stein, på vei opp Hunnedalen. Det hadde sikkert vært finere om jeg som kjørte tok det i fart, men det er dessverre ikke lov..
Når man kjører høyt til fjells her i Norge, er det stor fare for at man møter på sauer og lam i veibanen. Kjør forsiktig og avpass farten..
Da vi endelig kom frem, var den lille parkeringsplassen full. Man kan parkere på en større plass i retning Lysebotn, men det hadde medført en del mer gåing. Jeg stod nok ikke helt lovlig i veikanten, men satset på at det gikk bra.

Jeg har en sånn greie med fjell. Skikkelige fjell altså, ikke sånne som vi har her nede på flat-Jæren. Det går helt fint å gå tur ved havet eller i skogen, men noen ganger får jeg veldig lyst til å komme meg over tregrensen. Det er akkurat som om lufta er friskere der oppe og utsikten bedre. Når jeg så langt øye kan se, ikke ser annet enn gråstein, lyng og mose, kjennes det veldig bra. Gjerne med et fjellvann eller flere, som garanter gir kroppen kuldesjokk når man tar et etterlengtet bad. Her oppe i høyden kan man enten rusle avsted med sekk og telt på ryggen eller gå inn til en trivelig DNT- hytte med mye eller lite luksus.

Det er alltid et magisk øyeblikk når man etter en lang og strevsom tur ser hytten foran seg. Tanken på å komme frem, ta av sekk og våte klær, samt nyte et bedre måltid under tak… Det blir ikke bedre enn det.
Jeg hadde booket senger til begge to, men enkelte ville helle sove på hemsen i stua. Siden det bare var oss på hytta, var ikke det et problem.
Turisthytta Børsteinen hører til Stavanger Turistforening og er ubetjent. Det vil si at det finnes ikke proviant, så man må ha med mat. Ellers har den 16 sengeplasser og står åpen hele året.

Egentlig så bør jeg holde meg vekke fra de høyeste toppene og lengste turene. Det er bare 7 uker siden jeg fikk operert inn total protese i venstre kne og det tar sin tid. Fremdeles har jeg mye hevelse og smerte, men det går bedre dag for dag. I hvert fall så lenge jeg ikke overdriver aktivitetene, men det er jo ikke lett å få til.. Særlig nå på sommeren, når fjellene står der i sin vakreste pryd og jeg kjenner hele, både kropp og sjel, lengter. Selv om regnet høljer ned, som både juni og juli har fått sin del av, vet jeg hvor vakkert det er på fjellet. Med toppene innhyllet i tåke og den jevne duren av regndråper på hetten, samt de salige øyeblikkene når sola bryter gjennom skylaget og naturen glinser i lyset. Jeg hørte fjellene rope ustanselig og jeg vil og vil..

Han på 11 var mest opptatt av at han skulle fiske. Stang, ferskvannskroker, bøtte og kniv var båret med og han var skikkelig klar. Det varte ikke lenge før han var lei, Børsteinsvatnet er ikke kjent for godt fiske. I alle år jeg har besøkt stedet, har jeg til gode å oppleve at noen får fisk….
Som badeplass derimot er vannet glimrende. Det er mulig å hoppe eller vasse uti, så det ble bad til alle døgnets tider.
Men aller kjekkest var det å fange og slippe ut igjen rumpetroll. At det går an å få så mye spenning utav en tom bøtte og en dam med yrende liv, syntes jeg var imponerende.

Det er jammen bra at jeg er medlem i Turistforeningen og har 590 hytter å velge mellom. Ikke alle ligger på høyfjellet, men av de som ligger høyt, er det heldigvis ikke alle det er langt å gå til. Jeg kan verken gå langt eller bære tungt, derfor hadde jeg sett meg ut en tur til Børsteinen i Lyseheia. Her er det under 1 kilometer å gå fra parkeringen og jeg har vært der mange ganger før. Derfor tenkte jeg at turen inn var enkel, men selektiv hukommelse er noe dritt. Jeg husket ikke at det er en bratt bakke ned til elven, plankebro og bratt opp nakent berg på andre siden. Muligens kun utfordrende for relativt nyopererte, men jeg kom meg forbi. Resten var fint og lettgått.. Jeg hadde med meg han på 11, som bar en blytung sekk, slik at jeg hadde kun en liten og lett dagstursekk. Life is good…

Det regnet godt da vi kom frem, men hva gjør vel det? Vi var jo inne.
Sau er det mye av og de kom helt inntil hytta. Da var det ikke lett å sitte inne og han fikk tilslutt klappe flere lam.
Ellers gikk det mye i kortspill og yatzy, samt andre spill vi fant på hytta.

Det var like fint som alltid å være på fjellet. Det var bare oss to på Børsteinen og jeg angret på at jeg hadde en avtale som gjorde at vi ikke kunne bli lenge. Men bare et døgn gir håp om bedre tider og jeg fant roen igjen. For første gang i livet har jeg badet i fjellvann med staver og det gikk helt fint. Jeg haltet mellom hytte og utedo, og var glad for det var såpass varmt at jeg ikke trengte bære ved for å fyre. Han på 11 hentet vann og hjalp med å vaske under sengene da vi skulle dra. Jeg satt mye ute og kikket på fjellene, akkurat sånn som jeg hadde lyst til. Jeg hørte kun sauebjeller og elva, samt stemmen til han på 11 hver gang han skulle vise meg et nytt rumpetroll han hadde fanget. Sånt blir jeg meget tilfreds av, så jeg er glad jeg lyttet til fjellenes lokking og kom meg på tur.

Det ble ikke en tur med avansert matlaging, men gjett om vi koste oss…
Jeg våknet til så tett tåke at det var såvidt jeg fant utedoen. Nydelig og trolsk stemning…
Så var det noen timer med kaffe og gamle turbøker, mens jeg ventet på at han på 11 skulle våkne. Uten mobilnett er det utrolig hvor rolig man blir…
Utover dagen lettet tåken og det ble riktig fint vær.

Det er rart med oss mennesker, vi har så lett for å se begrensningene i stedet for mulighetene. Noen lar være å dra på en planlagt fjelltur, fordi værvarselet sier regn. Noen tenker at de ikke er i god nok form, eller at de trenger nye fjellsko. Andre synes det høres stress ut eller skummelt, mens det finnes de som skal dra når de har mer tid eller bedre økonomi eller motivasjonen er tilstede. Det er helt greit, men vær i det minste ærlig ovenfor deg selv. Ofte er det som hindrer oss bare unnskyldninger, fordi hvis du virkelig VIL, KAN DU. Du må kanskje tilpasse turen etter fysisk form, lommebok eller en travel hverdag. Men mye handler om prioriteringer og at du virkelig vil. Jeg ønsker deg en fantastisk sommer…

Da var vi ferdig pakket og bare ut-vasken stod igjen.
Pakkeselet tok kjapt avsted, det gikk adskillig tregere med meg. Men det var ingen hast, vi skulle jo bare hjem igjen.
Jeg hadde grudd meg til å gå ned hit, men løste det glatt ved å ake på baken ned. Må man, så må man….
Adjø fjellene, det blir nok ikke lenge til neste gang…
Utedo litteratur…

Fjelltur på Nord Kypros med Exodus.

Det var verken særlig planlagt eller gjennomtenkt da jeg plutselig befant meg på Kypros, med 3 uker foran meg til å utforske mest mulig av øya. Koronasituasjonen gjorde at jeg ventet lengst mulig med å bestille noe som helst, så det var bare flaks at jeg fikk den siste ledige plassen på «8 days walking in North Cyprus». Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Rosies Responsible Travels og det var der jeg fant turen som jeg heiv meg med, arrangert av Exodus Travels. Man kunne velge om man ville ha med fly eller bare møte opp ved Hotel Pia Bella i Kyrenia. Siden jeg allerede var på Kypros, var det ikke et vanskelig valg.

Etter å ha bodd på 2 Airbnb og et hostel i sør, hvor utsikten var over støvete parkeringsplasser, var det en fryd med egen balkong og flott utsikt.
Turen inkluderte frokost og lunsj. Hotellfrokosten var rikholdig, her kunne man velge mellom varm og kald mat. Yoghurt med tørket frukt ble min favoritt og nystekt omelett i ulike varianter.
Lunsj spiste vi på tur og den bestod av sandwich (en lang baguette med varierende pålegg), salat eller dolmades (fylte blader). Det var alltid med en juice, en frukt og en kake. Her er tunfisk og bønnesalaten, som skapte stor oppstandelse blant villkattene på rasteplassen hvor vi stoppet for å spise.

Jeg var veldig spent på gruppen, meg og 14 briter på tur. Det viste seg å være en fantastisk gjeng. Det ble mange spørsmål og mye undring over at jeg reiste alene, uten en gruppe eller guide. Det hadde nemlig aldri de valgt. Men jeg forstod raskt at det var en bereist gjeng, som dro på fellesturer til eksotiske reisemål som Jordan, Etiopia og Bhutan. Han ene hadde vært på over 20 fotturer over hele verden, de fleste med Exodus… Det tok jeg som et godt tegn på at turene er bra. Og jeg må innrømme at jeg forsto raskt gleden over å være i en gruppe, man trenger ikke tenke på noen ting. Vi ble hentet og kjørt, både til og fra tur. Vi kom til ferdige måltider og trengte slett ikke bruke tid på å lese kart eller informasjon om de historiske stedene vi besøkte. Latskapsferie…

Vi hadde en usedvanlig dyktig guide. Han var kunnskapsrik, punktlig, hyggelig, høflig og hadde alltid full kontroll på gruppen. Selv om vi til tider virret rundt som en stresset saueflokk, alltid på jakt etter de beste fotomotivene, beholdt han roen.
Det beste med å ha en innfødt guide, er at jeg fikk svar på alle de spørsmålene som jeg ikke finner svar på i en guidebok. Om fortid og nåtid, kultur og tradisjoner, samt hvordan det faktisk er å leve her. Her er utsikten over landsbyen Bellapais, med klosteret fra 1200-tallet. Vi hadde først omvisning der, før vi vandret opp i fjellene.
Vår vandretur var ikke fra sted til sted, vi bodde på samme hotell i 8 dager og dro ut på dagsturer. Kyrenia/Girne er en vakker havneby, med røtter langt tilbake i tid. Vi besøkte slottet, som ble bygget av de engelske korsfarerne, og har fantastisk utsikt.

Nord Kypros er et funn for alle med interesse for historie. Her finnes spor av mange ulike sivilisasjoner, som alle har bodd og kriget på øya. Med sin strategiske plassering innerst i Middelhavet, er det særlig gresk og tyrkisk kultur, som har satt sitt preg på øya. Etter 1974 har Nord Kypros vært okkupert av Tyrkia og akkurat den biten skal jeg ikke si så mye om. Men jeg tenker mitt og må innrømme at jeg til tider ble provosert av det jeg oppfattet som tyrkisk provokasjon. Fra gammelt av har det vært alt fra greske kongedømmer, romersk provins og korsfarerrike. Fra 1914 og frem til 1960-tallet var øya en britisk koloni og jo mer jeg leste om historien, jo mer forvirret ble jeg. Uansett, den nordlige delen av Kypros er kjent for vakker og dramatisk natur, med slott og borger plassert høyt oppe i fjellene.

St Hilarion slottet var opprinnelig kirke og kloster, men senere brukt som borg og bolig for de kongelige. Den er bygget på 3 nivå, som er bundet sammen med bratte trapper.
Vi gikk opp trapper og ned trapper til det brant i lårene.
Etter sightseeingen gikk vi ned et bratt og steinete elveleie, før vi fortsatte til Malatya landsbyen. Totalt 14 kilometer, som nok var målt i luftlinje… Fantastisk opplevelse.

Det ble en travel uke… Vi startet hver morgen presis klokken 09.00, da stod alle glassklar utforbi hotellet. Sekkene var pakket, fjellskoene snørte, solkremen smurt og alle hadde vært på do. Jeg var virkelig imponert, gruppen hadde militær disiplin. Vanligvis er det kun meg som står klar i god tid før avreise, med alt på stell. Her opplevde jeg at jeg nesten var gruppens sorte får, som dinglet rundt og ikke var helt klar. Og jeg ble tidlig klar over at det på fellestur i britisk regi, er endel uskrevne regler: 1. Man tar ALDRI hotellets heis eller taxi inn til sentrum. Er man på vandretur, så skal man GÅ!! 2. Man sitter IKKE med hodeplagg på, i bilene. 3. Aldri ta siste biten av brødet, frukten osv. uten å ha spurt alle rundt bordet opptil flere ganger om det er greit eller om de har tenkt å spise den. 4. HØFLIGHET, HØFLIGHET og mer HØFLIGHET. Jeg hadde mye å lære og følte virkelig at jeg ble et bedre menneske etter hvert som uken gikk…

Naturen var variert og turene vi gikk, gav et godt bilde av både skog, fjell og sjø.
Dagsetappene varierte fra 5 kilometer og opp til 16, og de kunne kjennes veldig lange. Vi gikk på grusveier, skogsstier, asfalt og gamle kjerreveier.
Det var enkle forhold, uten at noen klaget på det. Vi satt ofte rett på bakken og spiste, så vi var heldige vi som hadde tatt med sitteunderlag. Måtte man på do, var det å sinke bak gruppen og bruke stien. Vi hadde klar beskjed fra guiden om ikke å vandre ut i krattet, det var 7 ulike slanger på Kypros og 6 av de giftige…
Hver dag var det lagt inn små gleder, som dagen vi gikk en lang tur som endte på stranden. Det ble sjøbad, zipline for de tøffeste og en fortjent pause på strandbaren.
Vi var dessuten usedvanlig heldige med været, som kan være varierende på denne årstiden. Det er tross alt vinter her også, men strålende sol og mellom 20- 28 grader var absolutt å leve med.

Vi fikk en dag fri, men da ble det organisert en tur til Farmagusta som nesten alle meldte seg på. For en billig penge ble det en full dag på sightseeing, inkludert varm lunsj. Vi stablet oss inn i minibussen til vanlig tid og hadde en travel dag. Byen ligge helt i grenseområdet mot sør og var en spesiell opplevelse. Vi besøkte flere historiske steder, hvor vi gikk i kø med andre turistgrupper. Men det var spøkelsebyen Varosha som gav en ubehagelig følelse i kroppen. Området ble forlatt under invasjonen i 1974, da tyrkisk militær overtok. Før det var det kjent som Middelhavets hotteste feriested, hvor alle datidens kjendiser ferierte. Hotellene, butikker og gater står som de gjorde da, og jeg må innrømme at jeg synes det var skummelt.

Første stopp på turen til Farmagusta, var St Barnabas klosteret, hvor det var kirke, museum, gravkammer og diverse annet å få med seg.
Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor Salamis engang var hovedstad og et yrende handelssentrum. Jeg følte meg nesten hensatt til oldtiden og vi fikk en grundig innføring i romerske bad og badetradisjoner.
Det sies at hotellene i Varosha står akkurat likt som de gjorde i 1974… Området er stort og ble ikke åpnet for offentligheten før 2020. At turister nå kan meske seg i elendigheten, syntes jeg var litt smakløst…
Solnedgangen over Farmagusta var usedvanlig vakker.
Dessuten fikk jeg for første gang føle meg rik og berømt, da vi fikk sitte i VIP området på byens ærverdige og populære konditori. Alt annet var fullt…
Jeg forstod fort hvorfor det var trangt om plassen, her var MYE godt…

Det sies at delt glede, er dobbel glede, og det kan jeg skrive under på. Uken sammen med Exodus gjengen var fylt av latter og gode samtaler, kalde bad i bassenget på hotellet og cocktails. Vi opplevde naturen og historien i det fantastiske nord, og jeg innså at det hadde vært vanskelig ¨å organisere noe liknende på egen hånd. Løypene er merket, men det er vanskelig å få tak i kart, skaffe overnatting og transport. Dessuten var det kjekt å meske meg i luksus; bare følelsen av å returnere til hotellet sliten hver dag og at noen hadde ryddet rommet og redd opp sengen… Pur lykkefølelse… Så ja takk, jeg drar gjerne på flere turer med Exodus og anbefaler det varmt til andre som vil ut i verden på vandre ferie i godt lag…

Det siste vi fikk med oss som gruppe, var en sightseeingtur til Nicosia. Byen er hovedstad på Kypros og den eneste sådan i verden, som er delt med en fysisk grense. Dette er fra Karavansaray, med utallige små butikker og kafeer.
Det var mye spennende å kjøpe, men for meg som reiste med kun håndbagasje, holdt det med å se på alt det vakre.
Det var gamle gater, med falleferdige bygninger overalt i Nicosia. Kypros er så mye mer enn turiststedene på sørsiden og jeg er glad jeg fikk oppleve begge deler.
Men det er naturen, havet og de historiske stedene jeg vil huske best fra nordsiden. For ikke å glemme flokken jeg vandret sammen med….

Lurt av Snøhetta.

Det var ikke fordi jeg var dårlig forberedt at jeg ble lurt, for det var jeg ikke. Som vanlig hadde jeg studert kart, lest meg opp på andre sine tur beskrivelser og sjekket værvarselet. Dessuten hadde jeg vært ved Snøheim i begynnelsen av juni og det var da jeg fikk lyst til å prøve å bestige Snøhetta. Jeg kunne tross alt se fjellet, der det lå på andre siden av vannet. Men det jeg så, var det jeg ville se, og det er ikke alltid det vi ser, stemmer med virkeligheten. Alt annet var jo borte i tåken.

Jeg droppet bilen siden jeg bare hadde en langhelg og reiste alene. Nattog til Oslo og Dovrebanen nordover var genialt, da kom jeg uthvilt frem til fjells.
Dovrebanen fylte 100 år, så vi måtte gå av på Dombås istedetfor Hjerkinn, som var stengt. Men jeg fikk med meg damptoget fra bussen, selv om jeg ikke fikk gå på rød løper eller møte kronprinsen.
Fra bussen fikk jeg også se en enslig moskus som lusket i veikanten. Jeg er ganske sikker på at det var den samme som angrep meg, da jeg syklet her i sommer…. Den løp litt foran bussen, før den stakk til fjells.
Det var trivelig å være tilbake på hytta, nå som den var åpen. Jeg fikk mitt eget rom, med flott bad borti gangen. Her var både strøm, vannklosett og dusj.

Det jeg visste, var at Snøheim ligger ved foten av Snøhetta. Og det eneste fjellet jeg kunne se, lå rett foran meg. Alt annet var borte i en grå vegg, noe som visstnok er vanlig her opp på nesten 1500 m.o.h. Naturen er naken og forblåst, med mosekledde sletter og stein. Mye stein… Her vandrer moskus og villrein, og her flyr ørnen høyt. Jeg tok en rekognoseringstur på fredagen og hadde en god følelse for morgendagens topptur. Den lille humpen der skulle bestige på null, komma null, var planen. Jammen var jeg naiv….

Det var ikke så mye å se, så jeg så det jeg VILLE se, nemlig Snøhetta…
Utsikten tilbake mot hytta var fin, jeg kunne faktisk SE noe. Så det var ingen fare for at jeg skulle gå meg vill..
Jeg ladet opp til turen med en bedre 3 retters middag. Maten på Snøheim er kortreist og tradisjonell, for ikke å glemme veldig god.

Snøhetta ligger på Dovrefjell og er egentlig ikke en topp, men en kjede på 4 topper, hvor alle er over 2000 meter høye. Høyest er Stortoppen, med sine 2286 meter over havet. Det var målet mitt, dessuten hadde jeg tenkt å slenge med Mellomtoppen, som i mitt hode lå rett ved. Det skulle bare være 20 minutter å gå dit. Jeg vurderte også å gå helt rundt på alle 4, men da måtte jeg ha hatt klatreerfaring. Sånt er jeg for pysete til, så det var ikke aktuelt. De aller fleste går til Stortoppen, som er beregnet som krevende. Det er 5,5 km hver vei og ca 800 meter stigning. Jeg undret meg litt over hvordan det var mulig å bruke mellom 4 og 6 timer effektiv gangtid opp på humpen, men tenkte som jeg ofte gjør: «Ja, ja, de gikk sikkert veldig seint eller kanskje feil vei»…

Dagen startet med tett tåke, men sikten ble bedre etter hvert. Vi var mange som vandret avsted med godt humør, men jeg stusset litt over at det så ut som om vi gikk i feil retning.
Da jeg plutselig skimtet noe bratte spisser som dukket frem fra tåka, trodde jeg først det var Jotunheimen.
Jeg hadde ihvertfall kledd meg for snø og kulde, det var jeg forberedt på. Ull innerst, fleece og vindtett, samt lue og votter. Bekken var frosset, så jeg antok at jeg ihvertfall ikke hadde bommet på været. Men der tok jeg også feil…
Det var ikke problem å finne veien, selv om jeg fremdeles var litt forvirret.

Det jeg trodde var Snøhetta, viste seg å være Lillehetta. Hvem kunne ha gjettet det, skjult som alt var i grå ull? Jeg har nok innsett at et kurs i kartlesing hadde vært nyttig og en realitetsorientering på avstand og egne evner hensiktsmessig. Plutselig var jeg på vei opp en steinete fjellside, med en utsikt som føltes som Himalaya. Sola kom frem og det var knapt et vindpust. Ungdommene småjogget forbi meg i t-skjorte, mens jeg svettet i ulla. Tilslutt var det bare å finne et usjenert sted å kle av meg, det var streikende varmt og jeg var redd for heteslag.

Utsikten mot Vesttoppen var slett ikke verst, og den kan også gås som en dagstur uten klatring. Den er derimot mye brattere og luftigere enn Stortoppen, så nei takk..
Endelig nærmet jeg meg toppen..
Utsikten var imponerende og veldig bratt.
Jeg måtte ha gått innover hit for å komme til Midttoppen, noe jeg tenkte var uaktuelt. Jeg var ikke forbredt på de bratte fjellsidene inn mot Gryta i midten og høydeskrekken tok sitt klamme grep.

Jeg kom meg opp, slukte nistepakken og grøsset av alle de som absolutt skulle ta selfie lengst ute på stupet. Selv om sola varmet og det var en strålende utsikt, ble jeg ikke lengre på toppen. Jeg skyldte på at jeg ikke var mentalt forberedt på stup og sommervarme, og følte meg rett og slett litt dum. Så jeg tuslet nedover og brukte god tid. Men selv om jeg følte meg lurt, var jeg meget fornøyd med turen. Jeg kom tross alt på toppen av Snøhetta, selv om den ikke var der jeg trodde den skulle være. Det er det jeg sier, man kan ikke stole på noen ting lengre…

Det lå nysnø på toppen og jeg kunne faktisk se fjell i alle retninger. Snøhetta er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen.
Jeg tok en lengre pause ved ruinene av den gamle Reinheim hytta.
Det var slett ikke vanskelig å se Snøhetta med god sikt, trøstet jeg meg selv med.
Men tåken lå som en vegg i øst.
Utsikten fra Snøheim når man faktisk KAN se noe. Veslehetta til venstre og Snøhetta til høyre, til og med jeg ser det nå.
Utsikten fra vinduet mitt mot fjellene. Skjemmet heller ikke ut med en strøken Toyota utforbi, jeg siklet.
Men dette var det jeg så mest av, en grå vegg….

Arthur’s Seat, Skottlands svar på Dalsnuten.

Etter en sein kveld på byen igår, var jeg imponert over at jeg kom meg opp tidsnok til å se sola stå opp over Holyrood Park.

Jeg er glad i å utforske stedene jeg reiser til og særlig glad blir jeg når det innebærer fjell, gress og frisk luft. Da sørger jeg for å ta tidlig avsted for å nyte fred og ro før alle andre gjør som meg. Stor var min forskrekkelse da jeg oppdaget at jeg overhode ikke var tidlig ute, klokken 07.00 en søndags morgen i Edinburgh.

Det var ihvertfall ganske stille i bygatene da jeg gikk hjemmefra.

Arthur’s Seat er en liten topp som er mye lavere enn Dalsnuten, men det virker ikke sånn. Jeg har vært flere ganger før på det jeg TRODDE var Arthur’s Seat, men jammen viste det seg at jeg var på Salisbury Crags istedet. Det fant jeg ut da jeg og min lille barn skulle til topps for å beundre utsikten..

Etter en times gåing fra der vi bodde, kunne jeg endelig få gress under føttene.

Det såg mye brattere og vanskelig å gå enn det som det viste seg å være…

Mange turister tar turen opp og jeg kunne jo ikke ha det på meg at jeg ikke hadde vært på toppen. Enkelte andre i reisefølget gav blanke og prioriterte skjønnhetssøvnen. Men Google Map ledet an og jeg siktet meg lykkelig inn på målet.

Faktisk var det ganske så fint og lettgått oppover, mye på grunn av de flotte trappene som fulgte fjellsiden.

Jeg var absolutt ikke alene.. Selv tidlig på morgenen var det fullt av folk. De trente, gikk tur med hunden eller var mest opptatt av å fotografere, som meg. Mest overrasket var jeg over påkledningen til mange av de som løp, det var shorts og singlet. I november, + 4 grader og stiv kuling på toppen. Snakk om hardbarka, barske skotter, både menn og kvinner….

Det var flott på toppen, men så kaldt at det frista virkelig ikke å nyte medbrakt vann og banan.

Nesten utsikten mot sentrum, sjøen og Øvre Eikenuten….

Som sagt så fikk jeg nesten følelsen av å være på Gramstad. Det var toppen, samt alle de ulike stiene som gikk på kryss og tvers av området. Det var et flott sentrumsnært turområde med mye folk. Jeg hadde fantastisk utsikt over byen og kysten. Det var flott tilrettelagt og akkurat passe langt og bratt til at jeg følte at jeg var på fjellet.

Jeg valgte å gå opp den bratteste siden og ta den slake veien ned. Det er flere rundturer som kan gås, akkurat som på Gramstad.

Så dersom du besøker Edinburgh, anbefaler jeg virkelig å gå turen HELT opp på Arthur’s Seat. Akkurat som jeg anbefaler å gå til Dalsnuten dersom du er i nærheten av Sandnes. Både for utsikten,  trimmen og alle de kjekke folkene man treffer. Både med og uten skikkelige turklær…

En liten avstikker fra stien fører frem til ruinene av et kapell fra 1600 tallet. Mye spennende å få med seg, med andre ord…

 

(Kanskje) Norges vakreste fjell, Gaustatoppen.

Tidlig en morgen, på vei mot fjellet.

Det aller kjekkeste jeg vet, er når jeg får noen av flokken min med meg på tur. Denne gangen hadde jeg overtalt mine sønner og han på 5 til å bli med meg i et forsøk på å bestige Gaustatoppen. Eller forsøk og forsøk….jeg hadde tenkt meg opp. Det er slett ingen ekstrem tur, faktisk så sies det at Gaustatoppen er fjellet alle kan nå toppen på. Jeg tror muligens at det er fordi man kan ta en kabelbane til topps, men det var ikke det jeg planla. Som mål nummer 6 i opptreningen var min plan å gå opp og gå ned. Jeg følte meg klar, han på 5 er alltid klar og sønnene mine trodde de var klar….

Rjukan er en vakker by.

Vemork er historien om en av Norges viktigste sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig. Her finnes både museum, utstillingen «Helter i Telemark» og turstien «Sabotørstien».

Vi fikk med oss en runde på Tinn museum, et bygdetun med bygninger helt tilbake til 1300 tallet.

Rjukan ligger i Telemark og er byen som ble bygd opp rundt industri, da særlig kunstgjødsel. Nede i en lang smal dal snor husene seg, delt av veien i midten. Alle fjellene, i tillegg til Gaustatoppen, rager rundt og byen er uten sol fra oktober til mars. Gondolbanen Krossobanen ble bygd for å bringe folket opp av dalen, til fjellet og solen. I 2013 ble Solspeilet bygd, store speilflater i fjellveggen som reflekterer solstrålene og sender dem ned til Rjukan torg. Man må jo bare bli glad i et sted som gjør så mye for å bringe sol og lys til folket.

Campingen lå ca 3 mil fra Rjukan, valgt på grunn av beliggenhet og BADEPLASS.

Vi hadde basecamp på Sandviken Camping og på grunn av litt ymse værmeldinger leide jeg en liten hytte. Kan livet bli bedre?? Den lå helt nede ved vannet og Tinnsjøen er et vakkert sted. Det ble endel bading på enkelte som del av oppladningen til tur. Planen var: vi kom lørdag, gå tur søndag og kjøre hjem mandag. God plan og lett å gjennomføre. Resten av tiden ble brukt til å nyte sol og sommer, FERIE.

Skikkelige forberedelser er viktig og jeg tok ansvar for å pakke sekken. Muligens bar pakkingen preg av at det ikke var jeg som skulle bære sekken, men pytt pytt….

Søndagen startet tidlig, med et rom i hytta var alle våkne når han på 5 våknet. Vi hadde en god frokost utforbi og smurte matpakke. Det er mulig å kjøpe mat på toppen, her ligger nemlig Gaustatoppen Turisthytte. Det er en DNT hytte bygd i 1893 som har kafe og kiosk. Jeg hadde vurdert å overnatte, hytten har 11 sengeplasser, men det var liten stemning for det hos gutta boys. Så vi tok med mat, drikke, førstehjelpsutstyr ( mest plaster) ekstra klær, solkrem og var klar for tur.

Langt der bak, med mast på, kunne vi se målet vårt. Det er greit med denne turen, man ser toppen det meste av tiden.

Vi kjørte opp mot Tuddal og fant parkeringen ved Stavsro. Det er en stor parkeringsplass med do og en kafe som var stengt. I høysesong kan det være vanskelig å finne ledig plass her og det koster penger. Men nå var det tydeligvis utenom sesong, så det var kun et par andre biler og ingen avgift. Det anslås at hvert år bestiger 30 000 personer toppen, så her er det mulighet for å treffe kjentfolk. Vi gjorde ikke det, men traff mange andre hyggelige mennesker; både fra Danmark og Finnmark. Han på 5 spurte de fleste «Hei, ke hette du?» så det var en sosial tur.

Utsikten tilbake mot bilen og parkeringen.

I starten er det bred og god sti å følge, senere blir det mest stein. Det anbefales å ha gode sko med demping og støtte for ankler.

Langs hele løypa var det bygget varder av ulik størrelse. Han på 5 hadde det travelt med å fylle på med stein og jobbet knallhardt oppover.

Turen er enkel å gå, det er godt merket og lett å finne frem. Guttene sleit skikkelig, men det var mest fordi vi hadde bare en ryggsekk og den veide mye. Det var en varm dag, så vi hadde fylt godt opp med vannflasker. Det er ingenting å finne av drikke før man er på toppen, så her må man bære. Men et godt tips er å heller ha flere små sekker å fordele enn en stor, selv om jeg hadde det som plommen i egget og svevde på lette bein oppover uten sekk….

Det går mye sau på beite her, så hunden må holdes i bånd. Eller være igjen hjemme, slik som vi hadde gjort….

Alltid kjekt med snøballkrig midt på sommeren.

Vi var heldige med været og kunne nyte utsikten. Toppen kom sakte nærmere ettersom vi steg oppover i høyden.

Og langt bak kom pakkeslene, som innså at den fysiske formen kanskje ikke var så god som de trodde.. Og oppover ER oppover.

Høyere oppe står det flere informasjonstavler og vi fikk svar på noe av det vi hadde lurt på. Som at Gaustatoppen ikke er en vulkan, den ser bare litt sånn ut.

Klar for siste innspurt gjennom steinrøysa…

Tur/retur toppen er 9,8 kilometer lang og man stiger fra 1173 til 1883 meter over havet. Fra toppen kan man på en dag med klart vær se 1/6 av Norge og det tror jeg faktisk at vi gjorde. Utsikten er formidabel i alle retninger, man kan se fjellene i både Telemark og Buskerud samt helt til Oslomarka. Og mot vest brer Hardangervidda seg ut. Turen er rangert som krevende, men samtidig er det en familievennlig topptur som passer for spreke og turvante barn. I vår lille flokk var det han på 5 som var førstemann opp. Han småjogget rett og slett siste biten, mens jeg strevde med å henge med. Guttene lå igjen nede i bakkene, men jammen greide de dra seg opp til topps tilslutt.

Han på 5 innvilget seg en liten seiersdans på toppen, han var desidert den sprekeste av oss….

Endelig, endelig, endelig….. Og hvem var det som sa at vi ikke skulle ta banen opp? Og hvorfor?????

En stille stund for far og sønn….

Og der nede ligger Gaustahytta, hvor de solgte vafler, brus og diplom. Nesten så vi angra på matpakken, helt til vi så prisen på en vaffel; 40,-, Og det hadde neppe holdt med en hver… Så matpakken gikk ned på høykant…

Obligatorisk dokumentasjon på toppen. Noen var tydeligvis mer fornøyd enn andre….

Så var det tilbaketuren og uten den tunge vekten var guttene raskt avgårde. Kjekt med snø, da kunne vi skli og det gikk enda raskere nedover. Det var nemlig torden og regn på vei innover fjellet.

Man blir ydmyk i slike omgivelser, det er mektig.

Vi hadde med andre ord en flott dag og en vellykket bestigning. Vi fikk beundret utsikten og han på 5 fikk diplom som vi kjøpte på turisthytta. Jeg vurderte å kjøpe til oss andre også; bragden var helst større i vårt tilfelle. Så det stemmer faktisk at alle som vil kan ta turen til Gaustatoppen. Og vil du ikke gå, er Gaustabanen i drift året rundt. Da er du oppe på 15 minutter og du kan eventuelt gå en av veiene, enten det blir opp eller ned. Jeg greier ikke bli enig med meg selv om jeg støtter dem som omtaler Gaustatoppen som Norges vakreste fjell. Men det er jammen ikke langt ifra…for flott er det og fantastisk tur….Men jeg har enda ikke sett alle fjell i Norge og da er det vanskelig å kåre en vinner….

Tilbake i varmen; mål nummer 6 i boks… Gaustatoppen; been there, done that… Men han på 5 lurte på når vi kunne ta en ny tur opp på toppen, han likte seg her….