Arthur’s Seat, Skottlands svar på Dalsnuten.

Etter en sein kveld på byen igår, var jeg imponert over at jeg kom meg opp tidsnok til å se sola stå opp over Holyrood Park.

Jeg er glad i å utforske stedene jeg reiser til og særlig glad blir jeg når det innebærer fjell, gress og frisk luft. Da sørger jeg for å ta tidlig avsted for å nyte fred og ro før alle andre gjør som meg. Stor var min forskrekkelse da jeg oppdaget at jeg overhode ikke var tidlig ute, klokken 07.00 en søndags morgen i Edinburgh.

Det var ihvertfall ganske stille i bygatene da jeg gikk hjemmefra.

Arthur’s Seat er en liten topp som er mye lavere enn Dalsnuten, men det virker ikke sånn. Jeg har vært flere ganger før på det jeg TRODDE var Arthur’s Seat, men jammen viste det seg at jeg var på Salisbury Crags istedet. Det fant jeg ut da jeg og min lille barn skulle til topps for å beundre utsikten..

Etter en times gåing fra der vi bodde, kunne jeg endelig få gress under føttene.
Det såg mye brattere og vanskelig å gå enn det som det viste seg å være…

Mange turister tar turen opp og jeg kunne jo ikke ha det på meg at jeg ikke hadde vært på toppen. Enkelte andre i reisefølget gav blanke og prioriterte skjønnhetssøvnen. Men Google Map ledet an og jeg siktet meg lykkelig inn på målet.

Faktisk var det ganske så fint og lettgått oppover, mye på grunn av de flotte trappene som fulgte fjellsiden.

Jeg var absolutt ikke alene.. Selv tidlig på morgenen var det fullt av folk. De trente, gikk tur med hunden eller var mest opptatt av å fotografere, som meg. Mest overrasket var jeg over påkledningen til mange av de som løp, det var shorts og singlet. I november, + 4 grader og stiv kuling på toppen. Snakk om hardbarka, barske skotter, både menn og kvinner….

Det var flott på toppen, men så kaldt at det frista virkelig ikke å nyte medbrakt vann og banan.
Nesten utsikten mot sentrum, sjøen og Øvre Eikenuten….

Som sagt så fikk jeg nesten følelsen av å være på Gramstad. Det var toppen, samt alle de ulike stiene som gikk på kryss og tvers av området. Det var et flott sentrumsnært turområde med mye folk. Jeg hadde fantastisk utsikt over byen og kysten. Det var flott tilrettelagt og akkurat passe langt og bratt til at jeg følte at jeg var på fjellet.

Jeg valgte å gå opp den bratteste siden og ta den slake veien ned. Det er flere rundturer som kan gås, akkurat som på Gramstad.

Så dersom du besøker Edinburgh, anbefaler jeg virkelig å gå turen HELT opp på Arthur’s Seat. Akkurat som jeg anbefaler å gå til Dalsnuten dersom du er i nærheten av Sandnes. Både for utsikten,  trimmen og alle de kjekke folkene man treffer. Både med og uten skikkelige turklær…

En liten avstikker fra stien fører frem til ruinene av et kapell fra 1600 tallet. Mye spennende å få med seg, med andre ord…

 

(Kanskje) Norges vakreste fjell, Gaustatoppen.

Tidlig en morgen, på vei mot fjellet.

Det aller kjekkeste jeg vet, er når jeg får noen av flokken min med meg på tur. Denne gangen hadde jeg overtalt mine sønner og han på 5 til å bli med meg i et forsøk på å bestige Gaustatoppen. Eller forsøk og forsøk….jeg hadde tenkt meg opp. Det er slett ingen ekstrem tur, faktisk så sies det at Gaustatoppen er fjellet alle kan nå toppen på. Jeg tror muligens at det er fordi man kan ta en kabelbane til topps, men det var ikke det jeg planla. Som mål nummer 6 i opptreningen var min plan å gå opp og gå ned. Jeg følte meg klar, han på 5 er alltid klar og sønnene mine trodde de var klar….

Rjukan er en vakker by.
Vemork er historien om en av Norges viktigste sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig. Her finnes både museum, utstillingen «Helter i Telemark» og turstien «Sabotørstien».
Vi fikk med oss en runde på Tinn museum, et bygdetun med bygninger helt tilbake til 1300 tallet.

Rjukan ligger i Telemark og er byen som ble bygd opp rundt industri, da særlig kunstgjødsel. Nede i en lang smal dal snor husene seg, delt av veien i midten. Alle fjellene, i tillegg til Gaustatoppen, rager rundt og byen er uten sol fra oktober til mars. Gondolbanen Krossobanen ble bygd for å bringe folket opp av dalen, til fjellet og solen. I 2013 ble Solspeilet bygd, store speilflater i fjellveggen som reflekterer solstrålene og sender dem ned til Rjukan torg. Man må jo bare bli glad i et sted som gjør så mye for å bringe sol og lys til folket.

Campingen lå ca 3 mil fra Rjukan, valgt på grunn av beliggenhet og BADEPLASS.

Vi hadde basecamp på Sandviken Camping og på grunn av litt ymse værmeldinger leide jeg en liten hytte. Kan livet bli bedre?? Den lå helt nede ved vannet og Tinnsjøen er et vakkert sted. Det ble endel bading på enkelte som del av oppladningen til tur. Planen var: vi kom lørdag, gå tur søndag og kjøre hjem mandag. God plan og lett å gjennomføre. Resten av tiden ble brukt til å nyte sol og sommer, FERIE.

Skikkelige forberedelser er viktig og jeg tok ansvar for å pakke sekken. Muligens bar pakkingen preg av at det ikke var jeg som skulle bære sekken, men pytt pytt….

Søndagen startet tidlig, med et rom i hytta var alle våkne når han på 5 våknet. Vi hadde en god frokost utforbi og smurte matpakke. Det er mulig å kjøpe mat på toppen, her ligger nemlig Gaustatoppen Turisthytte. Det er en DNT hytte bygd i 1893 som har kafe og kiosk. Jeg hadde vurdert å overnatte, hytten har 11 sengeplasser, men det var liten stemning for det hos gutta boys. Så vi tok med mat, drikke, førstehjelpsutstyr ( mest plaster) ekstra klær, solkrem og var klar for tur.

Langt der bak, med mast på, kunne vi se målet vårt. Det er greit med denne turen, man ser toppen det meste av tiden.

Vi kjørte opp mot Tuddal og fant parkeringen ved Stavsro. Det er en stor parkeringsplass med do og en kafe som var stengt. I høysesong kan det være vanskelig å finne ledig plass her og det koster penger. Men nå var det tydeligvis utenom sesong, så det var kun et par andre biler og ingen avgift. Det anslås at hvert år bestiger 30 000 personer toppen, så her er det mulighet for å treffe kjentfolk. Vi gjorde ikke det, men traff mange andre hyggelige mennesker; både fra Danmark og Finnmark. Han på 5 spurte de fleste «Hei, ke hette du?» så det var en sosial tur.

Utsikten tilbake mot bilen og parkeringen.
I starten er det bred og god sti å følge, senere blir det mest stein. Det anbefales å ha gode sko med demping og støtte for ankler.
Langs hele løypa var det bygget varder av ulik størrelse. Han på 5 hadde det travelt med å fylle på med stein og jobbet knallhardt oppover.

Turen er enkel å gå, det er godt merket og lett å finne frem. Guttene sleit skikkelig, men det var mest fordi vi hadde bare en ryggsekk og den veide mye. Det var en varm dag, så vi hadde fylt godt opp med vannflasker. Det er ingenting å finne av drikke før man er på toppen, så her må man bære. Men et godt tips er å heller ha flere små sekker å fordele enn en stor, selv om jeg hadde det som plommen i egget og svevde på lette bein oppover uten sekk….

Det går mye sau på beite her, så hunden må holdes i bånd. Eller være igjen hjemme, slik som vi hadde gjort….
Alltid kjekt med snøballkrig midt på sommeren.
Vi var heldige med været og kunne nyte utsikten. Toppen kom sakte nærmere ettersom vi steg oppover i høyden.
Og langt bak kom pakkeslene, som innså at den fysiske formen kanskje ikke var så god som de trodde.. Og oppover ER oppover.
Høyere oppe står det flere informasjonstavler og vi fikk svar på noe av det vi hadde lurt på. Som at Gaustatoppen ikke er en vulkan, den ser bare litt sånn ut.
Klar for siste innspurt gjennom steinrøysa…

Tur/retur toppen er 9,8 kilometer lang og man stiger fra 1173 til 1883 meter over havet. Fra toppen kan man på en dag med klart vær se 1/6 av Norge og det tror jeg faktisk at vi gjorde. Utsikten er formidabel i alle retninger, man kan se fjellene i både Telemark og Buskerud samt helt til Oslomarka. Og mot vest brer Hardangervidda seg ut. Turen er rangert som krevende, men samtidig er det en familievennlig topptur som passer for spreke og turvante barn. I vår lille flokk var det han på 5 som var førstemann opp. Han småjogget rett og slett siste biten, mens jeg strevde med å henge med. Guttene lå igjen nede i bakkene, men jammen greide de dra seg opp til topps tilslutt.

Han på 5 innvilget seg en liten seiersdans på toppen, han var desidert den sprekeste av oss….
Endelig, endelig, endelig….. Og hvem var det som sa at vi ikke skulle ta banen opp? Og hvorfor?????
En stille stund for far og sønn….
Og der nede ligger Gaustahytta, hvor de solgte vafler, brus og diplom. Nesten så vi angra på matpakken, helt til vi så prisen på en vaffel; 40,-, Og det hadde neppe holdt med en hver… Så matpakken gikk ned på høykant…
Obligatorisk dokumentasjon på toppen. Noen var tydeligvis mer fornøyd enn andre….
Så var det tilbaketuren og uten den tunge vekten var guttene raskt avgårde. Kjekt med snø, da kunne vi skli og det gikk enda raskere nedover. Det var nemlig torden og regn på vei innover fjellet.
Man blir ydmyk i slike omgivelser, det er mektig.

Vi hadde med andre ord en flott dag og en vellykket bestigning. Vi fikk beundret utsikten og han på 5 fikk diplom som vi kjøpte på turisthytta. Jeg vurderte å kjøpe til oss andre også; bragden var helst større i vårt tilfelle. Så det stemmer faktisk at alle som vil kan ta turen til Gaustatoppen. Og vil du ikke gå, er Gaustabanen i drift året rundt. Da er du oppe på 15 minutter og du kan eventuelt gå en av veiene, enten det blir opp eller ned. Jeg greier ikke bli enig med meg selv om jeg støtter dem som omtaler Gaustatoppen som Norges vakreste fjell. Men det er jammen ikke langt ifra…for flott er det og fantastisk tur….Men jeg har enda ikke sett alle fjell i Norge og da er det vanskelig å kåre en vinner….

Tilbake i varmen; mål nummer 6 i boks… Gaustatoppen; been there, done that… Men han på 5 lurte på når vi kunne ta en ny tur opp på toppen, han likte seg her….