I Garborg sin verden..

Jeg skal ikke påstå at jærske forfattere er det jeg har lest mest av og særlig ikke Arne Garborg. Han var en av de første i Norge som skrev bøker på nynorsk og bare der datt jeg litt av lasset. Legg til at bøkene ble skrevet for over 100 år siden og at han utforsket mange ulike litterære sjanger, som romaner, artikler og dikt. Mye av det var politisk og han var en kjent som en samfunnsengasjert mann. Jeg er glad i å lese, men er nok såpass enkel at det blir helst det kritikerne kaller populærlitteratur, eller det som før ble kalt kiosklitteratur. Nå leser de fleste på mobil og mange orker ikke engang holde verken bok eller mobil. Da er lydbok tingen… Garborg rett i øret hadde kanskje vært løsningen for sånne som meg.

Fra parkeringsplassen er det kort vei opp til minnesmerket over han Arne. Det heter «All denne fagre utsyn» og viser til utsikten fra toppen og utover Jæren.

Jeg fikk ikke bare vakker utsikt, men en strålende soloppgang å meske meg på.

Fra bakhodet (minnesmerket)kan man se ned til Knudaheio, men det er ikke mulig å ta snarveien over utmarka. Man må gå ned til veien og følge den opp igjen til huset.

Kundaheio var sommerhuset som Arne Garborg vendte tilbake til (nesten) hver sommer. Det er idag museum og var lukket og låst da jeg var her. Til og med vinduene var blendet av svarte rullegardiner, sikkert fordi alt innvendig er autentisk som da Arne bodde her med sin kone Hulda. Det var altså ikke mulig å få et gratis kikk inn, men det er greit. De har pengevett på Jæren…. Vinden var kvass og jeg forstår godt hvorfor huset kun ble brukt på sommeren. Høg Jæren i november er ikke for de tynt kledde og jeg savnet både ull og dunplagg.

Veien opp til huset var stengt med flere porter, noe som kan skyldes at området er beitemark. Jeg så ingen dyr nå, mulig at de er tatt inn for vinteren, for grindene lot seg enkelt åpne.

Det står flere informasjonstavler og man kan også skanne en kode for å få høre mer om Garborg løypa.

Både Arne og hans kone Hulda ligger begravd på Knudaheio, eller rettere sagt urnene etter kremasjonen står i gravhaugen.

Det eneste stedet som var åpent, var utedoen. Det passet egentlig fint…

Egentlig het han ikke Arne, men Aadne. Han ble født på garden Garborg i 1851, som eldste sønn av 9 søsken. Men han sa fra seg gården og dro for å studere. Det kan ikke ha vært bare lett og han glemte nok aldri den høye himmelen, lyngheia og de utallige steinene på Jæren. Derfor bygde han Knudaheio på slutten av 1800-tallet og i over 20 år kom han hit for å skrive. Det forstår jeg godt, hele landskapet oser av fred og ro, som kanskje gav ham inspirasjon til å reflektere over livets mange krumspring.

Huset eller hytta, er et ekte Jærhus og er godt bevart. Jeg hadde veldig lyst til å se inn, men da må jeg nok sjekke åpningstidene i forkant av besøket.

Ei knudahei er ei utmark full av steiner og koller, noe som er svært vanlig på Jæren.

Jeg vet ikke om trærne ble plantet av Garborg eller hvem som lødde steingarden rundt eiendommen. Kanskje det var for å holde de lokale unna, sentrum av Undheim er bare en halv kilometer bortenfor heia. Men det blir bare mine spekulasjoner…

Selvfølgelig måtte jeg gå en tur ut, i dette landskapet som Arne og sikkert også Hulda var så glad i. Jeg hadde sett meg ut Trollhaugknuten på 376 meter over havet. Stort høyere enn det var jeg ikke klar for, etter et langt stopp ved Knudaheio. Det var ikke tilrettelagt egen parkeringsplass, men jeg fant et sted langs Holmaholveien å sette bilen. Derfra ble det et kort stykke på asfalt, før jeg dreide inn på en traktorvei. Det var vått, sånn VELDIG vått. Men jeg var forberedt og hadde høgstøvler på.

Det gikk bratt oppover da jeg dreide av traktorveien. Det var tabbe, jeg burde ha fortsatt å følge veien, selv om det var mer som å vade en elv. Men utsikten var flott…

Dette er typisk for Høg Jæren og jeg tenkte mye på han Arne mens jeg kravlet oppover.

Hva hadde han tenkt om dette? Det er ikke til å unngå å se alle vindmøllene, som har okkupert store deler av området.

Hadde jeg fulgt traktorveien, hadde jeg unngått en lang omvei. Jeg møtte nemlig på tidenes mest solide gjerde og gikk langt i begge retninger før jeg fant et sted å åle meg under. Å komme over kunne jeg bare glemme, det var stein, høy netting, strøm (som sikkert var av, siden jeg ikke så dyr, men jeg tok ikke sjansen) og piggtråd. Jeg har sjelden sett et så solid gjerde noengang, med mindre man regner okkuperte områder i utlandet. Men jeg kom forbi, selv om det kostet meg et hull i den dyreste fjell jakken jeg noensinne har eid. Hulk, hulk….

Det var fin utsikt fra Trollhaugknuten, men det er helst topper og stein. Mye stein..

Selfie på topptur er ikke alltid lett, særlig hvis man har lyst til å se så noenlunde normal ut. Det blåser som regel alltid og er såpass kaldt, at smilet ofte blir en smule stivt.

Jeg lurte veldig på hva BYSKARET var, hvilken by og hvor var skaret? Men det eneste svaret forsvant med vinden.

Der var grinden som jeg hadde funnet, dersom jeg fulgte traktorveien.

Det ble en fin tur, som jeg brukte til å tenke på hva det var som gjorde at Arne Garborg aldri ble helt ferdig med Jæren. Var det naturen eller været? Kanskje folkene som dyrket jorda eller sauene som beitet her? Jeg vet at han vokste opp med å gjete dyr på heia, så kanskje dragnigen kom derfra. Uansett, jeg har bestemt meg for å prøve meg på en bok av Garborg. Kanskje det er lettere å forstå dersom jeg leser hans tanker? Uansett, Jæren er verd et besøk og tusen takk til Jærmuseumet, for all informasjon jeg har rappet fra informasjonstavlene deres. Nå blir det bare klassisk litteratur på meg fremover…

Du vet at det er vått, når selv høgstøvler nesten forsvinner i gjørma.

Men bilen stod ihvertfall fremdeles trygt på samme stedet, så jeg kom meg hjem.

Høsttur til Skårlandskula.

Er du en av dem som har sterke følelser for høsten? Ulikt de andre årstidene, er ofte høsten enten hatet eller elsket. Det er få som er helt likegyldige, eller så har de bare aldri tenkt over det.. Mange elsker fargene i naturen, den klare lufta, lukten av bål og all innekosen. Det er tøfler og pledd, kakao og stearinlys, gjerne en god bok eller serie. Andre hater regnet og vinden, mørkt når man går til jobb og mørkt når man kommer hjem. Samtidig er det lenge til ferie og ukedagene virker uendelige.

Det er to parkeringsplasser på Snorestad, begge er gratis og med god plass. Ihvertfall en ukedag i midten av oktober…

Det er merket løype til både Skårlandskula og Lauvlia, men det finnes utallige andre muligheter i området.

Det var en usedvanlig flott morgen, vindstille og klarvær. Storestadtjørnane lå blikkstille.

Veien derimot var en våt og sugende affære, gjørme og saueskitt tøyt over skoene for hvert skritt. Trenger ikke ta finskoene på denne turen, høgstøvler hadde vært fint.

Noen områder synes jeg er finest på høsten. Høg Jæren er ett av dem, fordi det skjer noe med lyset og himmelen på denne årstiden. Noe spesielt, som har tiltrukket seg kunstnere i mange hundre år. Egentlig kom de til alle årstider, for å oppleve det åpne landskapet. Nå er det helst turgåere og de som drifter området man treffer, men det er uansett ikke et sted hvor du kommer til å gå i kø. Det er ikke fordi det er lite tilrettelagt, her er utallige merka løyper, på både rundturer og toppturer. Kanskje det er for barskt for folk flest….

Da stien dreide av traktorveien, skulle jeg ønske at jeg hadde tatt på høgstøvler.

Høg Jæren er nakent og oversiktlig. Det er utallige topper, de fleste rundt 300-450 meter over havet. Overalt ligger små og mellomstore vann, ofte bundet sammen med myr og bekker.

Dessuten er det jordbruksland, med mye gjerder og veier. Her beiter både sau og kyr, så husk båndtvang.

Vær forberedt på mye vær, dersom du tenker deg en tur i området. Særlig vinden tar godt og det kan være vanskelig å finne ut hvor den egentlige kommer fra. Det gjør det litt krevende å finne en lun plass å spise matpakken, særlig hvis du har lyst til å sitte på toppen og beundre utsikten. Skiftende skydekke er et metrologisk uttrykk som passer godt her, det veksler fort mellom sol og regn. Jeg er glad i å studere himmelen, hvor solen bryter med skyene for å eie hele horisonten. Kle deg godt og ha gjerne en ekstra genser, samt lue og votter i sekken året rundt.

Det er en grunn til at vindmøller møter blikket i de fleste retninger. Høg Jæren er ikke området for uberørt natur, men et innblikk i hvordan vi mennesker utnytter naturen til egen fordel.

Ved flom var det en annen vei man kunne gå. For meg som aldri hadde gått her før, var det umulig å vurdere om dette var flom eller ikke. Jeg tok sjansen og kom meg over.

Det er god sti opp til Skårlandskula og merkingen er veldig bra. Dessuten er det satt opp gjerdeklyvere hvor det trengs.

Overalt hørte jeg sauebjeller og kunne se flokker av norsk kvitsau, den vanligste sauerasen i Norge.

Jeg hadde tidligere gått turen til Sikvalandskula, som ligger rett ved siden av Skårlandskula. Jeg følte nesten jeg kunne ha hoppa over når jeg så på kartet, men det var bare en illusjon. Det er mye opp og ned for å komme dit, så egentlig var det greit å gå turene hver for seg. Jeg syntes nok at turen til Skårlandskula var mer lettgått enn søstertoppen, men det kan ha noe med været å gjøre. Da jeg gikk til Sikvalandskula, var det pøsregn og stiv kuling, med dårlig sikt og akutt hjemlengsel… Selv om det blåste kvasst på denne siden også, var det ihvertfall ikke regn. Litt yr, men ikke regn…..

Sikvalandskula, så nær, men allikevel så langt borte.

Hun/han stod som en soldat og voktet stien.

Grunnen til at norsk lammekjøtt er i verdensklasse, masse frisk luft og traving opp og ned bratte fjellsider.

Endelig fremme, men det var bare å snu. Det blåste nok til at jeg nesten måtte holde meg fast i skiltet, da jeg skulle ta skrytebilder av utsikten.

Turen til Skårlandskula er regnet som middels hard. Det kan skyldes at man har omtrent 284 meter med stigning foran seg fra parkeringsplassen og opp til den 401 meter høye toppen. Går man frem og tilbake samme vei, er turen omtrent 7 kilometer, men det er mulig å gå en rundtur. Da følger man skiltet mot Lauvlia, som står omtrent på toppen. Det er bratt ned, så jeg var veldig takknemlig for god merking i fjellsiden. I bunnen av bakken fant jeg et lunt sted bak en stor stein og hygget meg med matpakken.

Det var bratt og innimellom måtte jeg ned på baken for å komme meg trygt ned. Det skyldes nok mer mine knær enn selve løypa, men pytt pytt. Jeg var fast bestemt på en rundtur.

Jeg har blitt verdensmester i kjipe matpakker, men alt smaker godt ute. Knekkebrød med brunost og kakao er en slager, men det metter ikke så lenge.

Jeg var blitt skikkelig våt i beina og verre ble det. Nok en gang, det er en stor fordel med skikkelig fottøy, les høgstøvler.

Jeg var fremdeles ikke helt klar for å dra hjem, vurderte stien mot Lauvlia og Skogafjellet. Men nisten var spist og det var langt dit og tilbake igjen.

Dessuten var det mange mørke skyer i horisonten, så jeg bestemte meg for en kjapp tur opp på Ristølnuten på 322 m.o.h. Jeg burde visste at det finnes ingenting som «en kjapp tur oppå nok en topp».

Høydepunktet på min tur var at jeg fikk oppleve sauesanking på nært hold. Jeg skulle passere en grind, men der var en stor flokk med sau. Bonden kom nedover fjellsiden med hund og flere sauer, så jeg satte meg til for å beundre samspillet. Hunden reagerte lynraskt på kommando og drev de firbeinte ulldottene mot målet. Som altså var gjennom grinden, som jeg fikk åpne og hjelpe til med å få sauene gjennom. Det var skikkelig stas og jeg følte meg nesten som en ekte bonde da jeg ruslet videre.

Der var sauene «mine» og der kom bonden nedover med flere sauer.

Jeg gikk innover mot huset, men rotet meg litt vekk. Da blir det som det pleier å bli, klyving over piggtrådgjerder og hull i den nyeste turbuksen min. At jeg aldri lærer…

Men utsikten fra Ristølnuten var omtrent som forventet og etterpå siktet jeg meg inn på Snorestad og parkeringsplassen.

Man har to valg når det gjelder kryssing av myr, man kan gå rett over eller rundt. Er man allerede våt, er valget relativt enkelt.

Jeg fant en kortere og bedre sti tilbake.

Jeg hadde en flott dag på tur og loffet rundt i området i mange timer. Høg Jæren er ikke et sted for høy puls og dårlig tid. Det er mye å se på, selv om jeg ikke helt husker hva. Sau ihvertfall og himmel. Mye himmel, med skyer og skiftende vær. Så må jeg ikke glemme horisonten og myrullen. Eller alle fargene nå på høsten, som skaper en fargepalett i rødt, brunt og gult. Jeg hadde med både kråker og ravn, høylytt skravlende over hodet mitt, så hele tiden var det noe som fanget oppmerksomheten. Men neste gang må jeg ha med større matpakke, for nærmeste rasteplass er Coop på Undheim. Men det er viktig å støtte de lokale…. God høsttur på Høg Jæren…

og snart var jeg tilbake i søle og saueskitt.

Men utsikten var ikke mindre vakker i dagslys, enn den var i morgenlyset.

På crocs til Undeknuten.

Det er sjelden at alt bare klaffer, men av og til går det i boks. At det ble meldt skikkelig sommervær samme helg som Friluftslivets uke startet opp med Natt i naturen, det var mer enn bare flaks. At det var samme helg som han på 11 skulle komme og vi hadde avtalt telttur, det var et lykketreff. Vi har deltatt på Natt i naturen før, da var vi eneste teltet som stod gjennom en storm i Brekko. Jeg husker enda da vi måtte evakuere teltet i 04.00 tiden, fordi vi lå i en vanndam. Det ble en LAAAANG morgen med å se på regnet fra under en presenning. Men det er rart med minner, bare det går lang nok tid, ler man av alt…

Det fine med å komme først,er at man kan velge seg ut den beste teltplassen.

I enden av Tengesdalsvatnet er en flott strand, gressmatte til telt, trær til hengekøyer, stor parkeringsplass og toalett. Man kan leie kano gjennom Frilager og det er mange flotte turløyper som starter her.

Tur proviant er halve gleden for enkelte. Brus og Nonstop oppi kakao gikk ned på høykant, for her er stor plass å boltre seg på, når sukkerkicket setter inn.

Jeg må si jeg ble litt bekymret, da jeg hentet han på 11 etter skolen fredagen. Han kom haltende mot bilen og det første han sa var: » Farmor, denne helgen kan eg ikje gå tur!» Skaden var visstnok ikke alvorlig, men vondt hadde han. Jeg lovet en sløv helg, med telttur til et sted hvor vi kunne kjøre helt frem. Tengesdalsvatnet er glimrende sånn sett, der er ikke mange metrene å gå fra bilen til teltplass. Utfordringen kan være at i helger og ferier med fint vær blir det fort fullt, men sånt må man regne med.

Teltet vi bruker er et 3 manns med stort fortelt. Det ble kjøpt på salg til en billig penge, etter Brekko natten. Jeg liker å ha god plass og forteltet kan man sitte i med stol, dersom det regner.

Mens jeg rigget opp leiren, var andre mest opptatt av å fange små frosker. Litt usikker på om de spiser våte pølsebrød, men det er lov å prøve.

Det fine med å kapre den beste teltplassen, var at vi hadde bord og stoler. Det hjalp godt på, eg med knærne mine og han med foten sin… Området er godt tilrettelagt for funksjonshemmede, med rampe ut i vannet og HC toalett. Ikke at vi var helt der….

Det er også gode forhold for bading og padle kano. Dersom man ikke har med kano, kan det leies gjennom Frilager.

Vi var som sagt tidlig oppe og avgårde, slik at sletta var tom da vi parkerte ved vannet. Kjapt rigget jeg til leir og det var en fryd å se at han på 11 haltet mindre og mindre utover dagen. Det gikk i fullt firsprang mellom bading, froskejakt og spikking av trespyd. Da jeg spurte hvordan foten kjentes ut, var den nesten god nok til tur og bedre ble den med riktig fottøy. Tursko var byttet ut med lette crocs og han fløy omtrent over gressplenen. Derfor ble vi enige om en liten tur neste dag, til Undeknuten.

Det er mange turer å velge mellom fra Tengesdalsvatnet, de fleste ganske krevende.

Nudler til frokost er ikke mat, men det skal sies at han hadde hatt 3 egg og en halv boks bønner i tomatsaus først.

Dagen startet bra, med frokost og bad. Etter å ha pakket ned og stuet inn i bilen, skulle vi gjøre klar til tur. Jeg stod klar med turskoene, men det var et bastant NEI!!! Han bare MÅTTE gå på crocs, ellers kunne han ikke gå tur. Så jeg fikk derfor valget mellom tur eller ikke tur. Det kan være at han gamblet høyt på at jeg skulle si nei til fjelltur på crocs, slik at han kunne dra hjem til pc og gaming, men jeg er ikke lett å lure… Særlig ikke når jeg vil på tur!

Turen til Undeknuten starter med noen meter på vei og hold deg godt til siden, her kjøres det kvasst.

Klatre over gjerdeklyveren og følg stien. Man går altså i motsatt retning av vannet.

Vi hadde ikke gått langt, før vi traff denne kjekkasen her. Vi kom så nær at vi nesten kunne klappe den, før den løp til skogs.

Jeg synes faktisk ikke at crocs kan betegnes som sko, det er en plastdings totalt uten støtte eller demping for beina. De fleste ortopeder er nok enige med meg, allikevel er crocs stadig like populært i befolkningen. Kanskje ikke på fjellet, men som fritidssko er den stadig suveren. Jeg har hatt denne diskusjonen med min sønn mange ganger og han er av den typen som er sta som et esel og har flere ganger gått turer på over en mil i krevende terreng. På crocs…til min store fortvilelse..

Det var fin grusvei gjennom kulturlandskap og det gikk raskt i finværet.

Det bugnet av rognebær og jeg kunne hygge meg med vakre høstfarger.

Det er klart at det er ikke alt som er vakkert i et kulturlandskap og jeg undret meg over bruken av badekaret. Drikkekar for kyr, friste turgåere til et bad eller søppel…

Han på crocs gikk det seint med, men det hadde ingenting med skoene å gjøre. Det var mye spennende underveis å utforske, dessuten haltet han litt igjen (men det var helst bare når jeg så på…)

Og der fremme lå Undeknuten, steil og bratt.

Stahet tror jeg er arvelig og gjerne sta på de tingene som er viktig for en selv. Ihvertfall var det helt umulig å argumentere for at fjellsko er bedre i fjellet enn crocs, den gang som nå. Det ble sånn «crocs eller ingenting…» og da gidder jeg ikke bruke energi på å diskutere. Er det noe jeg har lært som mor og farmor til esler, så er det å ikke gå inn i kamper jeg umulig kan vinne. Særlig de som egentlig handler om bagateller….

Da det ble tid for å ta av grusveien og over i terreng, møtte vi denne flokken her. Da ville enkelte ihvertfall snu, han påstod at kyr var drapsmaskiner på 4 bein og at vi var i fare.

Men så møtte han sjarmørene Froggi og Frode, da var trusselen glemt.

Crocs og klatring hadde ikke fungert for min del, andre syntes det gikk strålende.

Det er fullt mulig å gå på fjelltur med crocs eller andre sko som du foretrekker. Det er kanskje ikke like behagelig eller bra for føttene, men det går an. Akkurat som man kan gå på tur i dongeribukse eller skjørt, med eller uten sekk. Det handler mest om hvor langt man skal gå og hvor krevende er turen. Tenk 150 år tilbake i tid, da folk gikk i dagevis over fjell og vidder. Uten fulldempede sko og Gore tex klær.. Vi kan heldigvis velge, men det er utrolig hva som går bare man er sta nok eller må!!

Det er flott utsikt fra toppen, her mot Bynuten og Selvikstakken.

Det ble en lang pause med spikking, før vi gikk ned igjen.

Det praktiske med crocs er at han kunne vasse avsted så søla skvatt, mens jeg forsøkte å holde skoene tørre og rene.

Etterpå var det bare å ta nok et bad i Tengesdalsvatnet og vaske av seg søla.

Nesten på kanten…

Jeg har lenge vært en ivrig tilhenger av Fjelltopp appen, der hvor man bestiger ulike fjell, for å sveipe seg inn på toppen. Det har gitt meg mange nye opplevelser og det har vært kjekt å utforske områder hvor jeg aldri før har vært. Foreløpig har jeg greid 112 av 1037 topper i Rogaland, så det er mange å ta av. Men siden jeg har tatt mange av fjellene i nærområdet hvor jeg bor, var tiden kommet for å søke utover.

Selv om jeg ikke fulgte merket løype til Varden, antok jeg at gjerdeklyver betydde at jeg var på rett vei.

Det stod ingen varde på Varden, men jeg fant en merket og lettere løype ned.

Det var litt tilfeldig at det ble Eigerøy, denne golde og forblåste øya utforbi Egersund. I januar ligger ofte snø inni landet og jeg ville helst gå på beina og ikke på ski. At det klaffet med Sibirkulde og strålende sol, var tilfeldig og ikke optimalt. Så jeg droppet teltet og fant et trivelig Airbnb, midt i smørøyet. Allerede på bilturen nedover, sveipet jeg inn 2 topper og tenkte at dette blir lett match…. Etter en god natts søvn, hadde jeg som dagsmål å krysse av 5 topper, med Varden som første på listen. Eigerøys høyeste punkt ligger på 131 meter over havet og jeg gikk tidenes omvei for å komme dit..

Siden jeg ikke hadde besøkt friluftsområdet Auglend før, måtte jeg ta en sightseeingrunde. Turen gikk først ned til Vandringshamna, før jeg tok den lange veien til Brynnesodden. Her sveipet jeg inn på 53 meter over havet.

Fiske har vært en stor del av Eigerøy sin historie og det er utallige små kyst gårder vakkert plassert ved havet. Det hørte små havner til og dette var nok en av dem.

Landskapet må kalles småkupert og toppene er ikke så høye, men bratte. Langt der fremme kunne jeg se målet mitt.

Det var bitende kaldt, -8 og vind er ingen god kombinasjon. Jeg kunne ikke ta pause og sleit med å gå fort nok til å holde varmen.

Etter innendørs lunsj, det var nemlig altfor kaldt til å sitte ut, tok jeg turen til Auglend, et flott tilrettelagt turområde ytterst på Søre Eigerøy. Her hadde jeg 2 topper, som jeg var fast bestemt på å ta. Men det var så kaldt… Jeg var godt kledd med ull og dun,men vinden gikk gjennom marg og bein. Det var endel is i løypa, så flere steder måtte jeg ut i lyng og einer. Derfor var jeg litt usikker på om jeg skulle nøye meg med en topp og heller dra hjem.

Det er flere godt merket stier på Auglend, samt toalett og rasteplasser. Bade og båtplasser er det også, men jeg var så kaldt at jeg orka ikke engang å tenke på det.

Brynnesodden så ganske steil ut, men stien opp på baksiden var fin.

Det var god utsikt og jeg kunne se over til Eigerøy Fyr, som jeg besøkte dagen før.

Og fra toppen, kunne jeg tvers over bukta se Vallbergknuden, mitt neste mål.

Turen videre rundt bukta var umerket og jeg var kald og sliten. Ikke hadde jeg med så mye som en vannflaske, jeg hadde tenkt «dette skal gå fort..» Men som alltid er min evne til å lese kart litt mangelfull, det ser alltid enklere ut enn det er. Så under tvil fortsatte jeg mot toppen og tenkte at det blir den siste idag. 3 av 5 var jeg godt fornøyd med i kulden…

Jeg passerte en fint restaurert stuge og så at her har de nok livnært seg på jordbruk og fiske i gamle dager.

Det lå mye is og uten brodder var det bare å gå rundt. Jeg tenkte å ta snarveien over myra, men tråkket gjennom og ble våt.

I den smale gresskledde sprekken skulle jeg altså klatre… Seriøst??

Det var vanskelig å finne stien opp på Vallbergknuden og det var bratt og glatt. Flere steder tenkte jeg «nei, dette gidder jeg ikke», men når man har gått så langt, vil man ikke bare snu. Så jeg fortsatte.. Tilslutt stod jeg på en hylle og kikket opp. Ifølge appen hadde jeg 54 meter igjen til topps, men nå snakket vi om klatring. Jeg stod lenge og vurderte, før jeg satte stavene fra meg og krøp oppover. Med hjerte i halsen og stivfrosne fingrer, var det neppe forsvarlig….

Jeg kom meg opp, men for en person med høydeskrekk, er det alltid verst å gå nedover. Det virket som fritt fall inn i uendeligheten.

Det er utrolig hvor langt jeg er villig til å strekke meg, for å få den trudelutten av en ny topp. Det tenkte jeg mye på.. Dessuten var jeg en smule irritert over at Fjelltopp appen har sånne turer som er på kanten til uforsvarlig, men det kan tenkes at det er bare meg som syntes at Vallbergknuden var krevende. Men høy på adrenalin gikk tilbaketuren som en lek, selv om jeg var ganske utslått på kvelden. Men idag er jeg klar for nye eventyr…

Jeg fikk med meg nok en fantastisk solnedgang over havet.

Adjø Auglend, neste gang håper jeg på sol, sommer og varme.

Som en gulrot foran et esel…

Det er slett ikke det at jeg vil påstå at jeg er et esel, men det finnes nok endel likhetstrekk. Det kan i grunnen være positivt, for jeg er av den oppfatning at stahet er en god egenskap. Dessuten er esler kjent for å være hardtarbeidende og nøysomme, og det kan jeg også leve med. Vakre er de å se til, med sine lange ører og myke pels, uten at jeg skal påstå at vi rent fysisk likner på hverandre… Men det jeg tror vi har mest til felles, er at hjernen fungerer relativt likt….

Edlandsfjellet, lørdag 15 oktober 2022, ble en merkedag i mitt liv. Litt sånn «livet før og livet etter» 15 oktober…

Plutselig dro jeg ut både seint og tidlig, jeg var hekta….

Det er allmenn kunnskap at dersom du vil ha et esel til å gå, skal du henge en gulrot på stang foran mulen på den. Det samme prinsippet fungerer veldig bra på meg har jeg funnet ut, gi meg en «gulrot» så går jeg inn i evigheten. Men det må være rett gulrot og ikke hvilken som helst. Det var en tid da jeg fikk flere venneforespørsler fra høytstående, mannlige, amerikanske offiserer, som alle var stasjonert i Kabul. De hadde sett profilbildet mitt og kunne love meg gull og grønne skoger, men akkurat den gulrota syntes jeg var noe suspekt. Etter at USA trakk seg ut av Afghanistan, har det vært ingen forespørsler derfra, merkelig nok… Men jeg har visstnok vunnet store summer penger i et eller annet afrikansk land jeg knapt har hørt om, så jeg må bare sende kontonummer og all informasjon på mail, slik at pengene kan overføres. Penger er ikke en gulrot for meg, så jeg har stått over begge deler… Helt greit at jeg er blond, men ett sted går grensen!!!

Nei, gi meg fjelltopper, helst så langt øyet kan se…

La meg trave opp og ned, i alle slags vær…

Min gulrot er en app som heter Fjelltoppjakten. Jeg ble introdusert for den av min datter og hennes samboer, som hadde startet å samle topper. Du laster den ned på mobilen og det var helt gratis (det kan jeg like…) Det finnes en betalt versjon, men jeg har ikke undersøkt hva som er forskjellen på de to. Kanskje jeg hadde vurdert å oppgradere til betalingsversjonen, dersom det stod noen klar på hver fjelltopp og gav meg en konfekteske, men det er nok lite sannsynlig… Derfor er gratisversjonen mer enn nok for min bruk. Det som er mest tilfredsstillende, er lyden når man står på toppen og sveiper seg inn. Det er en sånn festlig liten trudelutt, som er meget avhengighetsskapende. Dessuten får man ta et bilde, som lagres på profilen. slik at man alltid kan se hvor mange fjell man har besteget.

Noen topper har jeg aldri hørt om, slik som Dormålnuten.

Andre topper er uten sti eller spor som viser hvor det er lurt å gå. Da er gleden enda større, når man kan «sjekke inn» på toppen og har funnet veien heilt sjøl…

Mens på andre steder går det vei nesten helt frem, som på Tinghaugen.

Appen er enkel å bruke og dekker visstnok hele Norge. Bare her i Rogaland er det 938 topper å besøke og jeg har vært på 36 av dem. Man kan sjekke hvordan man ligger an i forhold til andre, men det er ikke sprekt for min del. Han som har besøkt flest unike fjell (de kaller dem det) har 1067 og hun som har flest poeng, har 25 558. Jeg har, bare litt sammenligning for moro skyld, 354 poeng. Jeg har forstått det slik at jo mer krevende fjell, jo flere poeng hanker man inn. Så da ligger jeg dårlig plassert, som vasser rundt på flat Jæren. Og når man først skal gni det inn, han som har besøkt flest kommuner, har 101 på sin liste, mens jeg har 5… Det er jammen godt at jeg ikke har et utpreget sterkt konkurranseinstinkt og at gulroten ikke er et mål om å bli best….

Hver av mine 36 sveipa topper, har vært en unik turopplevelse. Som frokost på Skrussfjell ved soloppgang og iskulde.

Eller turen til Blåfjell på julaften, hvor vi spiste nissegrøt og turen ble mye lengre enn det vi hadde tenkt….

Toppturer uten utsikt, i skikkelig dårlig vær….

…og de i strålende sol, samt alle midt i mellom…

Det fine med å ha en gulrot, er at det motiverer og inspirerer. Jeg har gått turer med stor variasjon, fått sett nye steder og det har vært lettere å planlegge nye turer. Jeg har hørt om noen som kjører fra sted til sted, for å løpe kjappeste veien til topps og slik plukke med mange topper på en dag. Jeg gjør ikke det, noen ganger går jeg kanskje mer enn en topp på en tur, men det er sjelden. Lite og titt, er mer mitt motto… Det har hendt at jeg glemte å sveipe på toppen og måtte gå tilbake. Det er nemlig ikke mulig å sjekke inn, dersom man ikke rent fysisk står på toppen. Så her trener man både hukommelse og konsentrasjon, i tillegg til kondis, styrke og balanse (bakketrening er VELDIG bra…)

Jeg har sett solen stå opp og solen gå ned…

Dersom du har lyst til å finne din egen gulrot, så har jeg noen tips. Gå for noe du VIRKELIG vil ha og vit helst hvorfor du vil ha det. Noen (som meg) bruker en app, noen kjøper en turbok og går alle turene i den… Noen samler på DNT hytter eller 2000 meters topper. Noen har som mål å sove ute 100 netter på et år, mens andre vil gå 10 turer i løpet av 2023. Ta utgangspunkt i der hvor du er og finn noe som motiverer deg, alene eller sammen med andre. Jeg har vurdert å si opp jobben for å bli Topptursanker på heltid, men det er mulig at fornuften seirer… Uansett, fra et esel til et annet, god tur…