På gjengrodde stier til Hellandsnipa.

Egentlig er det litt feil å kalle stiene her oppe for gjengrodde, fordi jeg er meget usikker på om det i hele tatt finnes stier. Ihvertfall sånne med røde merker (eller andre farger), påler eller skilt, det kan du se langt etter… Det er noen traktorveier, fordi jeg startet med lette bein på en av dem. Tilrettelagt parkeringsplass er det heller ikke, men jeg passerte gårdene og fant en godt skjult liten slette. Der håpet jeg at bilen ikke var til sjenanse for noen, for sånn syntes jeg er viktig. Jeg verken så eller hørte andre mennesker hele dagen, så jeg tror det gikk fint.

Det var tåke og litt vind, så iforhold til varmen vi har hatt, var det nesten litt kjølig. Det passet meg utmerket….

Det er mange fjelltopper å sikte seg inn på, men jeg ville til Hellandsnipa. Den manglet jeg på Fjelltoppappen, samt Ulvsfjellet like ved.

Det er rart hvordan vi turgåere har en tendens til å flokke oss sammen. Ofte henger det sammen med god tilrettelegging og markedsføring, som gjør at naturen blir lettere tilgjengelig for alle som vil ut på tur. Jo bedre tilrettelagt, jo lavere terskel for å komme seg ut og ha en fin turopplevelse. Når så disse tilgjengelige områdene legges ut på sosiale medier, samt markedsføres av både DNT, kommuner og andre aktører, da går man nesten i kø. Mange steder i Norge, er det et problem med altfor mange folk på de mest populære fjellturene. Tenk Preikestolen eller enkelte steder i Lofoten, så forstår du hva jeg snakker om.

Plutselig var jeg gjennom en grind og her går stien videre. Ehm, hvor da?

Det var flott utsikt nedover mot Storavatnet, men jeg skulle ikke ned dit.

Jeg måtte snike meg mellom alle tistlene, de stod i stram giv akt langs den lille stien min.

Jeg er glad i å gå på merket løype, men foretrekker å gå steder hvor man ikke går i kø. Samtidig er det hyggelig å dele naturen med andre, selv om den roen jeg søker blir vanskeligere å finne når det er mer travelt. Alt til sin tid… Men det er unektelig sånn at jo mer tilrettelagt, jo lettere blir turen. Å gå på en flott tursti, noen er til og med asfaltert, er mye lettere enn å kave seg gjennom høyt gress og kratt. De fine turstiene er passende for alle; både joggere, de med hund eller barnevogn, små barn og store, gamle og unge. Alle kan gå tur og nyte utsikt, samt få positiv effekt på både fysisk og psykisk helse.

Det ser så fint og lettgått ut, men la deg ikke lure. Her var tuer, steiner, hull og myr.

Etter hvert som jeg kom høyere opp, ble utsikten fantastisk. Jeg kunne se topper i både Madlandsheiene og Brekko. Dessuten kunne jeg se over til Ulvsfjellet, men stod over den.

Og langt der bak kunne jeg se målet mitt.

Jeg foretrekker nok terreng mer enn asfalt, gjerne sånn terreng uten sti. Da må jeg jobbe litt mer, både med hode og kropp. Det å kunne velge den beste veien fremover, er ikke alltid lett. Noen ganger blir det umulig å komme opp/ned der hvor jeg hadde tenkt å gå. Andre ganger vaser man seg ut i myr eller steinrøys og må snu og gå tilbake samme vei. Kartet må studeres jevnlig og vurderinger må gjøres. Så må man velge og når man går alene må man stole på de valgene man tar. Noen løser kryssord eller spiller sjakk for å trimme hjernen, jeg går på tur uten stier.

Nistepakken ble spist etter at toppen var nådd. Jeg satte meg der hvor det blåste mest, for å holde fluer og klegg på avstand.

Jeg tenkte å ta en kjappere vei ned, men rota meg inn i et bratt område. Da ble det retur samme vei, det trygge er ofte det beste.

Det er ikke bare mer krevende for hodet å gå sånne turer, men kroppen må også jobbe litt ekstra. Når man går i høyt gress eller kratt, er det umulig å se hva du setter føttene nedi. Det kan være hull, løse steiner, hoggorm eller andre overraskelser. Det gjør at man anstrenger seg mer og strammer muskulaturen, samt det utfordrer balansen mye mer. Man må løfte beina høyere, variere skrittlengden og jobbe mer med hele kroppen. Det er jo positivt, men kan føre til uhell. Jeg bruker alltid staver og senker tempoet og gjerne lengden på turen.

Det bugnet av blomster i alle varianter.

Einerbusker er vanskelig å gå i og sokker og sko var fulle av kvist/kvast da jeg kom ned.

Men for en dag…. Da tåka forsvant, var det sol og lett vind. Perfekt turvær og jeg hadde med nok vann, i litervis faktisk.

Jeg var så opptatt med å studere blomster og insekter, at det tok sin tid nedover.

Jeg hadde sett for meg at det var en sti, faktisk flere stier. Det så ihvertfall sånn ut på kartet. Noen ganger virket det som om det VAR en sti, men jeg fulgte mest sannsynlig et dyretråkk. Det var muligens en elg, skal jeg dømme etter størrelsen på soveplassen som jeg passerte. For var det rådyr, må det ha vært en hel flokk… Så mesteparten av dagen snublet jeg rundt i kratt og stein, men det var helt greit. Jeg fikk vondt i et kne, så fort gikk det ikke. Da ble jeg gående å lure på hvorfor jeg ikke heller går på de gode (og enkle) stiene, hvorfor jeg velger disse områdene som er stiløse og helt uten folk. Det tror jeg nesten sier seg selv, det er jo nettopp DERFOR….

Her fant jeg ihvertfall lettgått sti og jeg frydet meg. Man verdsetter enkle gleder mer, når man har jobbet litt i forkant….

Jeg vasset gjennom høyt gress og unngikk å tenke på både flått og hoggorm.

Jeg fikk en ny venn, som ville bli med meg hjem. Her går både kyr og kalv, hold avstand og hund i bånd. Kua måtte bli igjen, ikke plass i bilen.

På ville veier i Bjerkreim…

Det finnes mange fordeler med å gå på merket sti. Man trenger ikke tenke, noe som absolutt er en fordel hvis man er litt lat. Andre har gjort jobben for oss, med å velge den tryggeste og mest praktiske stien gjennom fjellheimen. Kanskje ikke den korteste, men som regel er det en årsak til at løypa legges der det er enklest å gå. Man kan dessuten følge med og sjekke om man går riktig på diverse apper, men det forutsetter dekning og en moderne mobil. Sånn sett øker det sjansen for at man trygt kan gå fra A til B, uten for mye strev. Altså litt lat…

Jeg møtte min søster på Vikeså, så kjørte vi sammen til Kløgetvedt tunet. Målet var å gå til Solbjørgnipa og vi kunne gått herfra.

Min plan (for det er som regel jeg som klekker ut alle disse krumspringene våre) var å besøke tunet etter turen, men jeg kjørte feil. Så da var vi turister først og kjørte til turstart etterpå.

Alt var selvfølgelig lukket og låst på bygdemuseumet og det var helt greit.

Det eneste tegn på liv, var høna, som trippet rundt på tunet. Jeg var mest redd for å kjøre over den, den hadde lite respekt for en gammel Toyota.

Jeg hadde vært på Solbjørgnipa før og bruke mye tid på å prøve å huske når, med hvem og hvor gikk vi. Det var bortkastet tid, det ringte ingen bjeller. Til min forsvar er det sikkert 30 år siden, men vanskelig å være konkret, når man ikke husker. Uansett så ble jeg «kjentmann «, siden min søster aldri hadde vært her før. Hun mente at vi egentlig hadde snakket om en annen tur, men det kunne ikke jeg huske. Mulig at hun bare var trett, siden hun kom rett fra nattevakt. Planen var ihvertfall Solbjørgnipa, som jeg gledet meg til å sveipe inn på Fjelltoppappen. Jeg hadde gjort et godt forarbeid, det vil si funnet turen og lest om den på ut.no. Derfor tenkte jeg at jeg var godt forberedt, men det hjalp ikke mye….

Min planlagte løype startet på Solberg og det er tilrettelagt for parkering nedforbi gårdene. Her står også en informasjonstavle med kart.

Det går mye sau i området, så her er helårsbåndtvang og mye gjerder.

Litt erfaring har jeg med Bjerkreim kommune, de pleier å være veldig gode på merking og skilting av turområder. Derfor ble jeg litt overrasket over at vi raskt kom til et skilt som pekte helt feil vei. Ikke feil vei sammenlignet med hukommelsen min, den stoler jeg sjelden på. Men i forhold til den flotte turbeskrivelse jeg hadde funnet på ut.no og DEN pleier å være pålitelig. Etter en kort rådslagning, bestemte vi oss for å følge teknologien. Det var en stor tabbe. Men jeg gikk med øynene på mobilskjermen og i følge den, var vi på rett vei.

Det var flott vei innover og været var fantastisk. Jeg gikk for første gang iår med kortbukse og t-skjorte, men hadde ull, fleecegenser og jakke i sekken. Man kan aldri være for forberedt!

Vi steig i høyden og selv uten søvn, er min søster kjappere til beins enn meg.

Plutselig var vi ikke lenger på rett vei ifølge ut.no. Jeg hadde stusset flere ganger over mangel på merker og alle grindene uten gjerdeklyvere. En grind fikk vi ikke opp og måtte klatre over, med piggtråd og alt.

Jeg ble litt sur da det gikk opp for meg at kartet ikke stemte med løypa. Herligaheden, kan man ikke engang stole på ut.no???!! Her skulle vi nyte en hyggelig topptur i flott sommervær, den første på lang tid for min del. Knær og hofter var såvidt restituert etter Tunsberg leden, selv om gnagsårene enda ikke var helt grodd. Så skulle vi ende opp med å gå DEN omveien og krafse oss oppover fjellsiden, med bare et lite hint om røde merker… Det var jammen bra jeg var i godt selskap, som ikke skyldte på mine dårlige ferdigheter som turleder. Eller tenk om det plutselig hadde begynt å regne… Da hadde det blitt enda surere.

Det går veier på kryss og tvers i hele området, noe som kan gjøre det litt vanskelig å vite hvilken som er rett.

Men det var ingenting å si på utsikten og vi vasset overhode ikke i andre turgåere.

Heldigvis fant vi den offisielle og merkede løypa, som ikke stemte helt med beskrivelsen.

Men vi droppet den siste klatrebiten og fant heller en hyggelig sitteplass for lunsj.

Varden på Solbjørgnipa ble bygget av en sjømann og toppen har fungert som seilingsmerke i århundrer. Vi måtte ganske høyt opp før vi kunne se havet og hygget oss med å prøve å finne ut HVA vi så.

Vi hadde en flott tur, det var ikke det som gnaget litt. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor ikke merking og kart fra ut.no stemte overens. Sånn kan jeg bli forvirret av og da spinner det videre i hodet mitt. Konklusjonen ble at løypa muligens er blitt lagt om og at den gamle løypa gikk der som kartet viste. Det er absolutt en mulighet og jeg maste videre om dette på nedturen. Da tok vi den brede og tydelige stien, med morkne og slitte merkepåler. Jeg hadde en erindring om at det lå noen gamle støler her opp, de kunne jeg såvidt huske. Det gjør ikke det, men en gammel høyløe kan man få med seg.

Det er rart hvor mye raskere det går, når man ikke trenger å sjekke kartet på mobilen.

Det var mye mindre grinder å passere på denne veien. Så stemte beskrivelsen bedre, selv om kartet fremdeles var feil.

Turen opp til toppen av Solbjørgnipa er beskrevet som enkel (kan tas med en klype salt), er 2 timer tur/retur (forutsetter at du følger merket løype og ikke kartet på ut.no, samt er kjapp til beins) og man skal opp 301 høydemeter. Selve toppen er på 466 meter og utsikten over Jæren, Bjerkreim og Eigersund er suveren. Særlig på den så flott dag som dette, med klarvær og strålende sol. Det er opp og ned samme vei, men vi gikk det som en rundtur. Det får man dersom man følger løypa på kartet, den er kun riktig siste bratte biten mot toppen. Neste gang skal jeg heller stole på kjentfolk i Bjerkreim, som sikkert satt opp skiltet, og ikke være så forbaska lat…

Skiltet til høyløa hadde hatt bedre dager…

…og det var til og med en vindskjeiv gjerdeklyver.

Tenker du å gå turen, følg dette skiltet og ikke ut.no. Vi (retter sagt jeg) har nå lært….

Vigaknuten, kort og godt…

Det hender av og til når jeg er på tur, at jeg tenker at turliv er jammen meg oppskrytt. Det skjer som regel når jeg går sånne turer som kun er oppover, når jeg ikke er kledd for forholdene, dersom sekken er for tung eller jeg presser meg for hardt, fysisk eller psykisk. Ofte er kombinasjonen høydeskrekk og lavt blodsukker noe som gjør meg sur og lei, så da forbanner jeg Lars Monsen, sprekinger på sosiale medier og ikke minst meg selv. For som regel handler det mest om at jeg er dårlig forberedt eller er overoptimistisk i forhold til turen jeg har planlagt.

Oltesvik har noen hus, gård og et kraftverk. Jeg parkerte på plassen foran broen og gikk mot gården.

Vigaknuten er en topptur som starter i Oltesvik. Jeg hadde kikket på den flere ganger, men var en smule skeptisk. Mest fordi jeg hadde fått med meg at det var bratt og innebar tau og jernstige. Ellers virket den fin og med flott utsikt fra toppen. Det er ikke merket løype opp og jeg er usikker på hvor lang turen er. Men høyden er ikke mer enn 340 meter over havet, så det er neppe allverdens lengde på turen.

Det var vårlig og litt grønt på markene innover. Fra gårdstunet, følg traktorvei mot venstre.

Man kommer ganske fort opp i en høyde, som gjør at man får god utsikt.

Sånn ser det ut der du går av veien og ut i terreng. Se etter stabla haug med steiner…

Det var en mer eller mindre tydelig sti og jeg brukte litt tid på å holde meg til den.

Noen dager har jeg ikke DAGEN.. Det kjennes ganske fort, beina føles som om det henger blylodd rundt anklene og jeg puster som en hval. Følelsen av å gå i hengemyr er påfallende, selv om det egentlig ikke er myr. Sånne dager er fysisk aktivitet et ork og lite kjekt, men det er godt etterpå. Andre dager føler jeg meg som King of the road og godfølelsen gjør at jeg nesten svever oppover fjellsiden. Men det var ikke nå, selv om det kom seg litt da jeg fikk av jakken, sånn omtrent halveis oppi lia. Det hjelper ikke på formen å bli overopphetet…

Dersom du står nede og lurer på hvor stien går, følg kraftlinjen. Stien gjør nemlig det.

Utsikten over Ragsvatnet og de omkringliggende fjellene var flott. Vigaknuten blir bare en liten homp i forhold til disse toppene.

Akkurat disse var det mulig å gå utenom, for så lange bein har jeg ikke. Langt mellom trinnene..

Jeg tok en dårlig avgjørelse ved bilen, nemlig at dette er kort og godt, maks en halvtimes tur. Det hadde jeg nemlig lest at noen postet på sosiale medier. Derfor tok jeg ikke med mat eller vann, selv om det var lenge siden frokost. Jeg var i farta, siden jeg hadde tatt med telt og skulle videre til hygge ved et fint vann. Der skulle jeg sitte i sola og meske meg med både vått og tørt. Men først en kjapp tur til Vigaknuten.

Ikke langt igjen nå…målet var masta på toppen.

Det var høye fjell i alle retninger og sjøen.

Jeg satt ikke lenge på toppen, siden jeg verken hadde mat eller drikke med meg. Det lå igjen i bilen…

Og bilen kunne jeg såvidt se der nede på parkeringsplassen…

Det ble et slit å komme meg opp. Sjelden har jeg gått tur med så mange pauser, hvor jeg seriøst har tenkt at nå gidder jeg ikke mer.. Men å snu; NEIDA. Jeg kom meg opp og selv om jeg rotet meg vekk fra stien på vei ned, så kom jeg meg ned. HELDIGVIS, får jeg nesten si… For det er egentlig en fin, liten tur. Helt greit at jeg måtte ake på baken flere steder og fikk flashback til da jeg kreket meg gjennom Seven ladders ravinen i Romania. Men jeg var på toppen av Vigaknuten og ikke lenge etterpå satt jeg ved teltet og hygget meg. Friluftsliv er bare helt toppers, tenkte jeg da…

Hvis du synes det er krevende å klatre opp en bratt stige, er det utvilsomt verre å komme ned.

Men det var mange lyspunkt, som dette flate partiet.

Her akte jeg ned, det gikk fint det åg..

Og ikke lenge etter, satt jeg og hygget meg…

No livnar det i lundar…. Eller kanskje ikke?

Det er mye som skjer, når vinter går mot vår. Ute i hagen dukker trassige spirer opp, mellom vissent gress og tørre blader. Krokus og snøklokker åpner seg varsom mot solgløtt og katten har igjen lyst til å tilbringe nettene ute. Mars har vært mild, med mye regn og vind. Det er lenge siden snøen forsvant her hvor jeg bor, selv om det fremdeles kan finnes is på vannene i området. Men med vår og sol, kribler det i hele kroppen og jeg vil på skikkelig TUR.. Med gode dagsmarsjer og telt i sekken, hvor naturen er bare min.

Det er stor og fin parkeringsplass når du vil på tur i Madlandsheiene. På den nederste er det toalett og man betaler 50,- for å stå her.

Man kan velge å gå på høyre eller venstre side av Fossbekken, jeg tok venstre. Det startet på fin sti oppover Ommundbakken.

Lenger inne kommer man inn på den gamle driftevegen mot Dirdal og Gilja.

Jeg har lenge hatt lyst til å gå en langtur med telt i Madlandsheiene. Med god tid og selvfølgelig fint vær, ville jeg rusle den samme turen jeg gikk som en dagstur for noen år tilbake. Da var det sol, sommer og ufattelig mye blåbær, så jeg hadde gode minner fra den dagen. Full av forventning pakket jeg sekken og kjørte avsted. Madland er ikke så veldig langt unna, for oss som bor på nord-Jæren.

De tre Fisketjørnene ligger på rekke og rad og bakerst kneiser Vådlandsknuten med sine 811 meter over havet. Men hææ, SNØ!!!

Det var ikke problem å gå nede på flaten og fjellene mot vest hadde mye mindre snø.

Jeg hadde siktet meg inn på Grødeidfjellet, mest fordi jeg hadde lyst å sveipe den inn på Fjelltoppappen. Siden det var sånn opp og ned tur, la jeg sekken fra meg et sted jeg garantert ville finne tilbake til…

Av alle ting fant jeg ut at jeg skulle ta en «snarvei»… Har du valget mellom lang tur på sti, eller kort tur i meget ulent terreng, ta den lange. Men jeg fant ihvertfall ut at det bor elg her oppe, det kan jeg like.

Litt snø var det, men jeg greide å gå rundt.

Madland ligger i Gjesdal kommune og er et flott turområde både sommer og vinter. Det er nok mindre populært enn Brekko, som er mer tilrettelagt for alle. I Madlandsheiene kan man gå en hel dag uten å se et menneske og det kan man like. Det har flere muligheter enn Brekko og gir en større villmarksfølelse. Fra gammelt av var nok Madland selve indrefileten, med stor aktivitet og egen DNT hytte, Fisketjønnbu, bygget i 1930. Den brant ned, så her ligger nå Gjesdal sin andre dagsturhytte, som absolutt er verd et besøk.

Jeg var relativt utslitt etter tindebestigningen, så det ble stien tilbake.

Nå siktet jeg meg inn på dagsturhytta, for å hygge meg med en bedre lunsj.

Det lå is på alle tre Fisketjørnene, så jeg kunne ha spart meg for å bære med håndkle og badetøy.

Men Fisketjønnbu svarte til forventningene og det ble en usedvanlig lang pause her.

Jeg innså ganske raskt at jeg hadde planlagt litt uten forstand. I mitt hode var det sol og sommer, mens i Madlandsheiene var det snarere vinter. Det var en strek i regningen og selv om man fortsatt kan hygge seg med både telt og tur, var min planlagte rute ikke oppnåelig. Jeg hadde verken brodder eller truger med, dessuten var snøen våt. Sånn skikkelig råtten og da synker man dypt… Det nytter ikke med knær som fremdeles trenger rehabilitering. Jeg måtte tenke nytt…

Jeg satt lenge utforbi hytta og hadde både to og tre kopper varm drikke. Fordelen med denne årstiden, er at man ikke trenger å bekymre seg over å gå tom for vann.

Men det var litt tidlig å ta kveld, så jeg bestemte meg for å gå opp bak hytta og sikte meg inn på Maribakken på 625 meter over havet. Herfra videre innover mot Solbjørgfjellet og finne en leirplass der.

Så langt, men ikke lenger… Jeg kom til en bratt skråning med dyp snø, dessuten seig tåka inn.

Men elgen hadde basket seg gjennom snøen, selv om det var gamle spor. Jeg snudde.

Det var veldig hyggelig nede ved dagsturhytta, særlig fordi det hadde blitt smålig kaldt og overskyet ute. Her inne var det både bøker, tøfler og ullpledd, så det var ikke vanskelig å finne roen. Dessuten var det fint og flatt utforbi hytta og jeg fant teltplugger som sikkert stod igjen fra andre besøkende. Det er ikke lov til å overnatte i dagsturhytta, den skal kun brukes til dagsbesøk. Det er en regel på alle disse hyttene og det tenker jeg er greit. Åpne og tilgjengelig for alle, selv om jeg satt her alene.

Jeg kunne ha fyrt i ovnen, men det var egentlig ikke så kaldt innendørs. Jeg rigget meg til med en bok og nøt resten av dagen.

Mot kvelden kom sola tilbake og jeg gikk ned til broen for å hente vann, samt beundre utsikten.

Så rigget jeg meg til med teltet og det føles som om det blir bare mindre og mindre. Det er et tegn på at det er lenge siden sist, når jeg bruker det mye, føles det bare større og større.

Jeg vurderte å tenne bål, men var usikker på om det var bare å forsyne seg med ved. Derfor ble det hurtig varianten og det smakte godt, selv uten tilbehør. Lettest mulig sekk….

Jeg hadde en fin kveld og sov som en stein, selv i minusgrader. Neste morgen var jeg klar og hadde tenkt ut en ny plan. Etter en bedre frokost og pakking av leir, gikk jeg tilbake til hovedstien mot Maribakken. Deretter fulgte jeg løypa mot Dirdal og målet var Solbjørgfjellet. Etterpå ville jeg sikte meg inn på bilen og heller korte ned til en todagers tur. Jeg kjente godt at knærne ikke var vant med tung sekk, selv om jeg hadde gjort den så lett som mulig.

Pakket og klar igjen… Takk og pris for at jeg alltid går med staver.

Det var en nydelig morgen og det såg ikke ut som om det var særlig mye snø innover. Løypene i Madlandsheiene er godt merket og lette å følge.

Det var endel vann i bekkene, men det gikk fint å komme seg over. Fordelen med staver….

Lenger oppe møtte jeg snøen og det ser veldig overkommelig ut. Men ikke la deg lure…

Det ble en fantastisk dag på tur, men jeg sleit i snøen. Med sekk på ryggen, to knær som jeg helst bør ta hensyn til og dyp snø som jeg sank nedi, joda, det var tungt. Når man har snø til lårene og skal kave seg ut av den, i nedoverbakke og ingenting å få feste i, så blir man litt sur. Jeg hadde tenkt vår og sommer, men dette var bare stress. Heldigvis var det mange steder hvor det ikke var snø, så jeg prøvde å unngå de største snøhaugene. Dessuten hadde jeg ikke solbriller heller med, sol+snø=snøblind. Det var mye å bekymre seg over, men det vil jo helst gå godt….

Hm, ska eg prøve meg på snøen, eller ur og kratt med huller og løse steiner? Valgets kvaler…

Solbjørgfjellet ligger på 728 meter over havet, men det var mindre snø der enn Vådlandsknuten, som er høyere og lengre mot nordøst.

Det var et flott terreng å gå i og fra toppen var utsikten fantastisk. Legg til sol og uten vind, så var det så jeg vurderte å sette opp telt oppå her. Kunne smeltet snø til å koke kaffe, men jeg tok heller en lengre pause og ruslet nedover igjen.

Det er alltid greit med en evaluering etter noen dager på tur. Litt sånn «hva fungerte og hva fungerte ikke «. Jeg forstår ihvertfall nå at selv om krokusen blomstrer i hagen, kan det ligge snø i fjellet. Undersøk lokale forhold i forkant og pakk med truger dersom du er usikker. Ta med utstyr for vinter, selv om kalenderen sier vår. Jeg kunne ha droppet badetøy og heller tatt med en ekstra ulltrøye. Men alt i alt var jeg godt fornøyd og gleder meg til neste tur til Madlandsheiene.

Det var godt å gå nedover og vekk fra vinteren.

Det var nesten vår nede på flaten ved Fisketjørnene og jeg frydet meg.

Stien nedover langs Fossbekken var like fin, helst enda finere i vårsol.

Og kjøreturen nedover mot Madlandsgårdene var en fryd, mest fordi alle grindene stod åpne. For tidlig til at dyr går på beite nå, nok et hint jeg burde tatt… men NESTE GANG….

En vinterslig vandring til Rennesøyhodnet.

Det finnes noen steder som er vakrere om vinteren og Rennesøy er ett av dem. Selv om det egentlig kan være at øya er finest om sommeren, for jeg har strengt tatt aldri gått tur der på sommerstid. Men jeg har gått mange turer på kryss og tvers av øya, selv om det bare har vært på vinterhalvåret. Her ute mot havet er det nemlig perfekte forhold på den kalde årstiden, med mildt vær og mye lys. Legg til en fantastisk utsikt i alle retninger, så forstår man bedre hvorfor Rennesøy er et flott sted hele året. Det er også et pluss at øya kan nås enkelt, gjennom tunnel fra sør eller ferje fra nord.

Veien opp til Sel er for viderekomne, den er smal og svingete. Treffer man noen her, må det rygges til en møteplass. Det slapp jeg heldigvis…

Det er opparbeidet en fin parkeringsplass og man betaler 30,- for å stå en dag, som betales med vipps.

Det er flere muligheter, men jeg holdt meg til planen. Det vil si å gå rundturen til Rennesøyhodnet.

Jeg har vært på Hodnafjellet, som er det offisielle navnet på toppen. Det var for noen år siden, en kald og forblåst påskedag. Sola skein og vi lette etter påskeharen. Det var på den tiden barnebarnet fremdeles trodd på påskehare og julenissen. Altså endel år siden.. Jeg tenkte endel på den dagen, da jeg ruslet avsted. Men idag var det ikke tegn til hare noe sted og sola hadde gjemt seg bak et lett skylag. Det var frost i bakken og en kald bris. Men oppå her blåser det nok alltid, tenkte jeg….

Det er endel grinder og gjerdeklyvere på turen, for her går man gjennom kulturbeite.

Det lå is på Dalestemmen, som var et vannmagasin for Rennesøys første kraftverk i 1930 årene. Rundt vannet ligger spor etter gamle husmannsplasser og selv sauene var borte vekk.

Turen er veldig godt merket og skiltet, så her trenger man ikke gå seg vill.

Det finnes flere steder å starte turen fra, men starter man på Sel, har man unnagjort de verste bakkene med bil. Sist gikk vi fra Hegglandslia, men det er bare fantasien som setter grenser for hvor langt man vil gå. Eller hvor bratt.. Toppen er ikke høyere enn 234 meter over havet og er det høyeste punktet på Rennesøy. Så da ruver den litt i terrenget uansett og jammen er det bratt nok enkelte steder. Allikevel er området mest kjent for å være en av de eldste kystlyngheiene i Norge.

Man følger stien som går over demningen og så deler stien seg.

Det var nesten som himmel og hei gikk i ett.

Rundturen er lettgått og omtrent 6 kilometer lang. Det kan være lurt med vanntette sko, men nå var bakken frosset og hard.

Dessuten er det blitt gjort en kjempejobb med å tilrettelegge løypa og det var en fryd å følge den.

Kystlynghei er vanlig i alle land som ligger rundt Nordsjøen og allerede i yngre steinalder slo de første bøndene seg ned her på Rennesøy. Her kvittet de seg med skogen, slik at det var gras og lyng som vokste istedet. Denne kunne brukes som beite for husdyra og enda holdes området fra å bli overgrodd, ved at kyr og sau beiter ute hele året. Jeg må innrømme at jeg såg ingen dyr på hele turen. Det var heller ikke særlig folksomt, men det har nok mer med tidspunktet å gjøre. For jeg vet av tidligere erfaring at området er populært.

Det var innimellom skikkelig holkeføre og jeg vurderte hele tiden om jeg skulle ta på brodder. Men det ble å heller gå utenom de verste islagte stedene, samt å bruke god tid.

Jeg trodde først at dette var Hodnet, det ligna. Men det er Dalsfjellet.

Som sagt var det flott utsikt og dette er mot fastlandet i nord. Mer snø der ja…

Til å være avskoget, må jeg si at relativt mye av turen går gjennom skog. Dette er plantet skog og en fin variasjon fra de åpne heiene.

Jeg har besøkt lynghei tidligere, både i innlandet og utlandet. De ligger ofte ved kysten og er skapt av mennesker gjennom tusener av år. Det synes jeg er fascinerende og jeg kikket etter spor fra fortiden hele tiden. Det er en lang historie av bosetting her ute, noe som har satt sitt preg på naturen. Både røsslyng og gress var i dvale nå, mens noen steder var einerbuskene enten hugget eller gnaget ned. Lynghei er en sterkt truet naturtype og Norge har forpliktet seg til å bevare den. Det krever kontinuerlig arbeidet, ved å la dyra beite, brenne eller hogge ned trær, for å hindre at området gror igjen.

Dette ble et perfekt lunsjsted, selv om jeg ikke hadde vært på toppen enda. Det lå litt i le og hadde en fantastisk utsikt mot sørover.

Nistepakken bar preg av en nøktern januar, med knekkebrød og frukt. Julebrunosten var unntaket, men nå går det mot slutten på den og.

Etter en lang pause, trasket jeg videre og plutselig kunne jeg se Rennesøyhodnet foran meg.

Det var ikke vanskelig å finne en annen vei rundt isen. Det er muligens vått når det ikke er frost.

Jeg ville nok ikke kalt turen for en topptur, ihvertfall ikke når man starter fra Sel. Tar man en av løypene som starter nede ved sjøen, har man derimot en god økt foran seg. Nå følte jeg at jeg svevde fremover og opp, så det var en ny følelse. Det ble litt klatring over noen steiner på slutten, men snart kunne jeg nyte utsikt i alle retninger. Jeg forstår godt hvorfor man hadde en bygdaborg her under eldre jernalder. Det samme gjorde tyskerne under andre verdenskrig, de bygde murer av steinene som allerede var her.

Jeg er usikker på hvor alle de flate steinene kom fra og hvem som bygget de flotte gjerdene.

På toppen er det mye man kan hygge seg med. Det står to sambandsmaster, en varde, kikkert, informasjonstavle og DNT postkasse. Et hyggelig og lunt sted til å spise nisten er det også, men jeg hadde allerede spist.

Jeg brukte heller tid på å beundre utsikten og den var vel verd turen.

Som sagt ville jeg gå rundturen. Jeg gikk ytre veien opp til toppen og den indre tilbake. Vil du ha den raskeste, kan du gå opp og ned den indre. Selv om den er noen hundre meter lenger, er den mer lettgått og med bedre sti. Du er mer i lyngheia, mens den ytre veien hadde finere utsikt. Det er satt opp piknik bord flere steder, både i skogen og på utsiktspunkt. Så her kan man hygge seg på tur, uansett hvordan vær og vind er. Både stier og merking er godt vedlikeholdt, så all ære til Rennesøy og Finnøy turlag som jeg antar gjør den jobben. Og ikke minst grunneiere, som tillater ferdsel på sin eiendom.

Se etter dette, hvis du ikke vil gå samme vei tilbake.

Her gjelder det å holde seg på merket sti, jeg havnet uti søleområdet. Ikke frost her, altså..

Det var nesten som om jeg angret på at jeg allerede hadde spist. For en nydelig plass til en lengre pause….

Men snart var jeg ute på heia igjen, bare på grusvei. Det var fint det åg…

Jeg har allerede bestemt meg for at jeg vil tilbake til Rennesøy på sommerstid. Mest fordi jeg har lyst til å se lyngheia når det ikke er vinter. Dessuten er det mye annet å oppleve på Rennesøy, selv om de ikke lenger er en egen kommune. Alle de 8 bebodde øyene, som før tilhørte Rennesøy kommune, er nå under Stavanger. Å ta en øyhopping her ute, i det milde, fuktige og maritime miljøet, bør stå på de fleste sin liste over opplevelser. Jeg er ihvertfall veldig klar…

Stien slynger seg fint gjennom landskapet.

Litt bakker må man regne med, men særlig krevende er turen ikke.

Jeg liker god informasjon og hundeeiere kan neppe misforstå dette skiltet…

En siste gjerdeklyver før stien seig nedover.

Lett å bli lurt…

Da jeg stod på parkeringsplassen og la opp en slags slagplan for å komme meg til Gloppenuten, tenkte jeg først at dette blir lett match. Ifølge Fjelltoppappen var det bare 1,6 kilometer til toppen. Dessuten kunne jeg skimte målet mellom trærne og det virket ikke langt dit. Men i bakhodet hvisket fornuften og jeg var fullstendig klar over at dette kun var en illusjon. Rett og slett fordi jeg hadde gått turen før og visste hva som var i vente…

Brekko er et stort friluftsområdet i Gjesdal kommune og er godt tilrettelagt med stier, lysløype, toalett og kapell. Det koster 50,- for å parkere, samt man kan leie gapahuk til overnatting eller kano til padling.

Se der ja, Gloppenuten nærmet seg raskt. Turen starter på grusvei og er godt merket.

Første varsel om at det kanskje ikke er så kort vei allikevel, får man på skiltet.

Det er ikke bare når man går tur, at det er lett å bli lurt. Hele samfunnet har blitt en slags slagmark, hvor ting sjelden er det som det gir seg ut for å være. Overalt må man være på vakt, fordi det er nok av uærlige sjeler som vil lure deg. Bare en tur på butikken kan utarte seg til en kamp, hvor priser må sjekkes og opprinnelsesland på kjøtt og grønnsaker trippelsjekkes. Ihvertfall dersom du er sånn som synes sånt er viktig og ikke liker å bli lurt. Tilbudene står i kø, men er det billigste allikevel et godt kjøp? De store kjedene overgår hverandre om vår oppmerksomhet og vi betaler må betale prisen.

Det var en flott morgen, selv om vinden var kald. Yr.no hadde lovet sommer temperatur hele helgen, men har man noensinne kunnet stole på det? Jeg hadde kledd meg godt..

Etter å ha krysset elva, gikk stien langs vannet. Det ligger flere fine plasser for å ta et bad, men jeg hadde lagt badetøyet i bilen.

Gliset var stort og jeg tråkket lystig oppover bakkene. For det er endel bakker..

Nå som det nærmer seg valg, kjenner jeg på mye usikkerhet i forhold til hva og hvem man kan stole på. Alle politikerne fremstår jo som relativt fornuftige og troverdige, med saker som jeg tenker vil gjøre samfunnet bedre for oss alle. De står frem i media og lover gull og grønne skoger, ihvertfall hvis vi gir vår stemme til nettopp dette partiet og akkurat denne personen. Men hvor mye sannhet er det i valgløftene? Når hverdagen kommer, så forsvinner troverdigheten like raskt som dugg en vakker sommermorgen. Da er det lett å kjenne seg lurt…

Men man stiger raskt oppover i høyden og utsikten blir bare bedre og bedre.

Når man har kommet opp på toppen av de de mest krevende bakkene, vender man nesa mot parkeringsplassen og går «tilbake» igjen.

Langt der bak sees toppen og jeg ble studert og vurdert om jeg var til å stole på. Det kan jeg ikke ha vært, siden sauene forsvant fort.

Jeg skal ikke engang begynne på, alt som gir seg ut for å være noe det ikke er. Sosiale medier er et godt eksempel, hvor selvutnevnte eksperter gir råd om alt fra trening og kosthold, til mental helse og astrologi. Samt alt innimellom… Det er jammen ikke rart at hjernen har problemer med å skille mellom sant og usant. Det er et uttrykk som sier at verden vil bedras, og jeg tror aldri det har vært mer sannferdig enn slik samfunnet er idag. Kritisk tenkning er ikke moderne og vi følger som en saueflokk uten egne meninger. Da er det viktig å stoppe opp og tenke seg godt om.

Og rett der nede kunne jeg se bilen. Så det stemte nok med 1,6 kilometer, men i luftlinje.

Det ble frokost på en lun plass i solveggen og jeg kjente fjellgleden senke seg.

Tilbaketuren går akkurat samme vei, bare nedover. Det er fint, da vet man hva som kommer.

For en tid tilbake, ble jeg vekket av min sønn. Han kunne jublende fortelle meg at han hadde vunnet i tipping og var blitt millionær. Jeg fikk se bevis på både mobil og pc, så han danset rundt og planla hva han skulle bruke pengene på. Jeg innrømmer gjerne at jeg var mer skeptisk. Av erfaring blir man klok, men sjelden rik, er et ordtak jeg ofte bruker. Derfor var vi vel ikke de som ble mest skuffet, da beskjeden kom at Norsk Tipping hadde gjort tidenes største tabbe. Men surt allikevel, for alle de menneskene som ble lurt og en kort tid trodde de var blitt millionærer….

De såg fremdeles på meg, som om jeg var en ulv i fåreklær.

Det ble bedre og bedre vær utover dagen, men jeg lot meg ikke lure til å kaste av meg jakken. Det var kald vind…

Steinrøysa var like lumsk på tilbakeveien, med løse steiner som veltet når jeg trødde på dem.

Så hva er moralen i denne historien? Tja, det er vel ikke godt å si… Kanskje at dersom noe er for godt til å være sant, så er det fordi det ikke er sant. Det har reddet mange stunder for min del. Men så er nok jeg over gjennomsnittet vanskelig å lure og kanskje litt for skeptisk? For det kan man også bli… Et åpent sinn, ihvertfall til det motsatte er bevist, må kanskje være målet. Gloppenuten er ihvertfall en fantastisk tur og anbefales varmt, selv om det er lengre enn det ser ut som.