Blant slott og tamme ender i Cairngorms.

Den største nasjonalparken i Storbritannia heter Cairngorms og ligger i Skottland. Enkleste måten å komme seg dit på er å fly til Aberdeen og dra vestover enten med offentlig transport eller leiebil. Jeg vil absolutt anbefale leiebil, det er et vanskelig område å utforske ved hjelp av buss eller tog. Dessuten er det utrolig mye å se; det er slott, vennlige små landsbyer, golfbaner og whisky destillerier. For ikke å snakke om naturopplevelsene; det er fjell, elver, innsjøer, skoger og daler. Fem av Storbritannias seks høyeste fjell ligger i Cairngorms og det er godt tilrettelagt for fotturer, fjellklatring, sykling, riding, padling og skisport om vinteren. Her finner du det eneste hundekjøringsenteret i landet og du kan hoppe i strikk fra en bro (uten at det var min begrunnelse for å dra…) Jeg var nysgjerrig, pakket telt og sekk, tok et fly, leide en bil og avgårde Kåre.

Ikke bare kjører de på feil side av veien… Det er faktisk lettere å kjøre i UK i en leiebil når man bare blir vant med å tenke motsatt…

Jeg hadde en tanke før jeg dro; jeg ville se flest mulig slott og gå mest mulig tur. Derfor startet jeg med å kjøre til Balmoral Castle, som er den kongelige familiens skotske hjem. Historien går tilbake til 1300 tallet, men det var ikke før Prins Albert kjøpte området i 1852 til Dronning Victoria, at slottet ble bygget slik det står idag. Det er svære greier, både selve eiendommen samt det drives både jordbruk og skogbruk nok til å sysselsette flere landsbyer. Selve sightseeingen på området er relativt fort gjort; det er hagen, grønnsak hagen, utstilling i stallen og et rom i slottet som er åpent for besøk. Man vandrer rundt på egenhånd med en audio tour dings klemt mot øret og kan bruke så lang tid man vil og gidder. Det er en kafe, hvor jeg hadde suppe og scones og selvfølgelig en souvenirbutikk, hvor de solgte de grusomste ting med bilde av de kongelige på.  Det er merket flere turløyper i skogen rundt slottet, anbefales varmt. Jeg gikk den røde, kom opp i høyden og fikk en fantastisk utsikt over slottet. Det var en skogstur med masse furu og blåbær som jeg nøt helt alene, alle andre var opptatt med å fotografere slottet.

Balmoral Castle, sett fra hageturen.
Slottet er imponerende, jeg forstår godt at det er mye brukt av de kongelige.
Balmoral Castle sett fra rød løype oppi skogen.

Jeg foretrekker å ha base på et sted når jeg utforsker et område, det blir fort masete å pakke opp og ned hver dag. Ikke at det er så mye å pakke, det er helst sovepose, telt og liggeunderlag. Bilen brukte jeg som koffert, tørkestativ og kjøleskap, den hadde rette størrelse for det. Jeg hadde sett meg ut en koselig landsby, Braemar, som lå ca. 8 mil fra Aberdeen. Det bodde ca 850 innbyggere der og de hadde sitt eget slott. Dessuten var beliggenheten midt i smørøyet; det vil si midt i nasjonalparken. Jeg likte mindre at de hadde kulderekorden i UK, men satset på at det ikke ville bli et problem i juni.

Min fantastiske teltplass på Braemar Caravan Park.

Både landsbyen og campingplassen svarte til forventningene. Byen hadde noen turistbutikker, en Spar og en Coop matbutikk, et par spisesteder og en sportsbutikk. Jeg tenker ofte at det er som å reise tilbake i tid når jeg er i Skottland. Særlig når man kommer ut av de store byene er tempoet helt annerledes. Jeg spiste noen måltid på Gordon Tearoom and restaurant, fantastisk sted. Alltid fullt av folk og i motsetning til hva man ofte opplever hjemme, var det ingen mobiltelefoner å se i hendene på folk. Det var familier i tre generasjoner, ungdomsgjenger og kjærestepar som alle hadde det sosialt uten å samtidig fikle med mobilen. Sjelden å oppleve det hjemme, men så skal det sies at wifi i Skottland stort sett er dårlig. Jeg opplevde at jeg ble sett på som litt sær som satt på kafe og leste aviser på mobil.

Braemar Castle var en opplevelse. Eierne bor fremdeles i slottet, men på sommeren er deler åpne for besøkende.

Kombinasjonen tur og slott er enkel å gjennomføre i Skottland. Mitt inntrykk er at hver minste lille landsby har en lang og blodig historie som de ivaretar med respekt og dugnadsarbeid. Dette opplevde jeg særlig på de mindre «populære» stedene, som Braemar Castle. Der fikk jeg en privat omvisning av en pensjonist og måtte selv få gang på kaffemaskinen siden han ikke visste hvordan den virket. Allikevel har slottet en historie tilbake til 1628, da det erstattet et tidligere slott som var fra 1100 tallet. Fortellinger om krig, politikk, religion, ild og sverd… Det er overveldende å vandre rundt i bygninger med så mye historie i veggene. Men det er dette jeg liker med Skottland, den levende historien. Derfor dro jeg avgårde hver dag og valgte områder hvor det var mulig å gå en dagstur samt å besøke et slott eller annet historisk område.

Enkelt og greit måltid, for ikke å snakke om billig…. For de som vil ha oppskriften: kok vann, tøm i, dekk, vent, spis. Kulinariske opplevelser hører med til teltliv…

Teltlivet var behagelig på campingplassen, det var varme dusjer uansett når man kom og et stort og varmt oppholdsrom med strøm til å lade mobil samt turistbrosjyrer. Å gå inn til sentrum tok ti minutter langs hovedveien og ekteparet som drev campingen var utrolig hjelpsomme og kjente nasjonalparken godt. Vi snakket mye om tur og jeg fikk mange nyttige tips. Det var fremdeles tidlig på sesongen, slik at det var relativt lite folk. Enten det, eller så bodde alle på ungdomsherberget eller hotellet borti gata…. Det er mange andre overnattingsmuligheter i området og man kan også ligge i telt ute i fjellet. Jeg liker luksusen av en varm dusj og en benk å sitte på. Muligens det har med alder å gjøre….

På grusvei innover Glen Tilt. Jeg gikk en 16 km tur langs elven opp til Marbel Lodge og tilbake på andre siden av elven. Fin sommerdag…

Jeg hadde flere dagsturer, både til fots og på sykkel. Den fineste jeg gikk, var en som ikke var planlagt. På grunn av en stengt vei dit jeg skulle, havnet jeg i stedet ved Spittal of Glen Muick. Dit hadde jeg aldri kommet uten bil, det var kjøring på smale grusveier langt innover fjellheimen. Tomt for andre biler, hus og folk samt ingen dekning på mobilen gjorde at jeg følte meg litt ensom. Men det var parkeringsplass full av biler og et visitorsenter i enden av veien og flotte turløyper. Jeg gikk rundt Loch Muick, delvis på grusvei og sti. Turen er 13 km og har en fantastisk utsikt til alle fjellene rundt. Jeg fikk sett både hjort, ekorn og villgjess. Det er dessuten flere historiske bygninger rundt vannet, så det tok sin tid å få med alt.

Ute og joller med mitt lille røde Kinder egg. På vei fra Balmoral Castle til Braemar.

Jeg var heldig med været, det var ingen kulderekord mens jeg var der. Samtidig er ikke Cairngorms stedet å dra dersom du liker sol og varme, det er mye vind og vekslende vær. Jeg hadde med alt fra ullstilongs til strandkjole og fikk bruk for alt. Lag på lag på lag… Det var godt utvalg i sportsbutikken på klær og frilufts utstyr, men jeg opplevde at prisene var omtrent som hjemme. Det viktigste å pakke er gode sko, ull og regntøy. Badetøy er bortkastet. Jeg pleier alltid å bade på tur så sant det er vann i nærheten, det er liksom meg og enkelte hunderraser. Men her fristet det ikke i verken elver eller innsjøer, vannet var ofte brunlig og virket skittent. Så jeg holdt meg til dusjen.

Det går turløyper på kryss og tvers i hele Cairngorms. Så mange turer, så lite tid….

Jeg hadde flott tur til Skottland og syntes jeg fikk sett nok slott og gått mange fine turer. Selvfølgelig gikk tiden altfor fort og det var mye jeg ikke rakk over, men det er bare en fin unnskyldning til å dra tilbake. Når det gjelder de tamme endene, bodde de på samme campingplass som meg. De var mange, en svær familie på 60-70 stk i alle alder. De gikk alltid sammen, snakket hele tiden og kom på besøk til teltet mitt hver morgen klokken 04.00. Da gresset de rundt trærne mens de oppdaterte hverandre på alt som var skjedd siden sist. Noen av de minste gikk inn i forteltet og de gikk aldri frivillig ut igjen. De pleide komme senere på dagen også, alltid på utkikk etter gratis mat. De gjorde mye av seg mens jeg lå i teltet og fantaserte om Peking and. Men det er sjarmen med tur og jeg hadde mange fine morgener med soloppgang og kaffe siden jeg allikevel var våken. Dessuten ender rundt meg til selskap, heldige meg.

Ikke bare fjell men endel jordbruk i utkanten av nasjonalparken.

Drømmen om Kilimanjaro.

Jeg har aldri vært opptatt av å gå de høyeste, bratteste eller mest krevende toppene når jeg er på tur. Målet har alltid vært opplevelsen. Kilimanjaro startet som en spøk, jeg tullet om å bestige fjellet for å feire at jeg ble 50 år. Etter som årene gikk og dagen nærmet seg, snudde spøken til en drøm, et mål og noe å se frem til. Men verdens høyeste frittstående fjell er liksom ikke et sted man bare joller avsted til, det krever endel forberedelser.

Min vakre drøm.

Kilimanjaro er det høyeste fjell i Afrika med sine 5895 m.o.h. og reiser seg opp fra høysletten i Tanzania, sør for grensen mot Kenya. Toppen er egentlig tre vulkaner, hvor hovedtoppen som er målet for de fleste er Uhuru Peak. Jeg kjente kun fjellet fra bilder, hvor den snøkledde toppen hever seg over savannelandskapet rundt. Det går mange ulike ruter opp til toppen og fjellet er regnet som et enkelt fjell å bestige. Ofte beskrives det som en lang og vakker fjelltur i et fascinerende landskap som alle kan gjennomføre. Jeg er muligens litt uenig i det.

Absolutt oppnåelig for alle, men en tøff tur.

Å forberede seg til en slik langtur handler mye om det rent praktiske. Man kan ikke bare jolle avsted alene til Kilimanjaro. Det kreves at man deltar på en organisert tur; nasjonalparken er et sårbart område med regulert ferdsel. Dessuten er det turisme som gir lokalbefolkningen noe å leve av og for meg var det viktig å finne en turarrangør som hadde fokus på å behandle guider og bærere skikkelig. Valget falt på Afrikasafari og jeg var kjempefornøyd med opplegget og servicen deres. Jeg fant ut at når jeg først skulle reise, skulle det gjøres skikkelig. Derfor ble fjellturen utvidet med en ekstra dag for å venne meg til høyden samt jeg la på to dager med safari og nærmere en uke på Zanzibar. Det tok meg tre år å spare opp nok penger og et halvt år å forberede meg fysisk.

En lang, lang, lang vakker fottur i fantastisk natur.

Det hjelper godt på å forberede kroppen til å tåle lange dagsmarsjer med sekk på ryggen. Ikke det at de var så lange i avstand, men vi gikk forferdelig seint…. Og det skal man i slike høyder.  Min utfordring var at jeg hadde hatt min andre store prolaps operasjon 8 måneder tidligere. Derfor var planen å trene mest mulig uten å overbelaste ryggen. Jeg trente endel styrke med fysioterapeut, men mest av alt gikk jeg tur. Korte og lange, med og uten sekk, minimum tre dager i uken.

Kilimanjaro er egentlig tre vulkaner som stikker opp fra et platå.

Som sagt kan stort sett alle som vil bestige Kilimanjaro. Det som er utfordrende er høyden. Ingen kan forbered seg på å takle kroppens reaksjon på den tynne luften i høyden og det er kun halvparten så mye oksygen på toppen av fjellet som ved havet. Høydesyke kan gi hodepine, søvnløshet, nedsatt appetitt, kvalme og svimmelhet. Gradvis kan det føre til oppkast, problemer med å koordinere og å gå samt pustevansker. I verste fall dør man av det. Det eneste som hjelper er å komme seg raskt ned. Det som kan hindre høydesyke er å gå seint opp slik at kroppen venner seg til tynnere luft og drikke mye.

Stein, stein og stein. Nesten som hjemme.

Når det gjelder utstyr, hadde jeg det meste. Det er mulig å leie utstyr på hotellet hvor man bor før turen starter, men det anbefaler jeg ingen å gjøre. Å leie sovepose fikk en av deltakerne i gruppen min erfare negativt. Han var en stor mann, slik at soveposen var for liten. Å ligge i minusgrader, utslitt og med lett høydesyke i en sovepose hvor glidelåsen ikke kan lukkes gjør turen mindre behagelig. Mildt sagt…..Ha ditt eget, helst godt brukte utstyr og følg pakkelisten nøye. Det er ikke snakk om «travelling light», men du trenger ikke ha det dyreste og nyeste utstyret. Du pakker to sekker, en dagstursekk som skal bæres selv og en sekk med alt annet på maks 15 kg som blir fraktet av bærere. Sekken som skal bæres blir veid ved starten av turen og er sekken for tung, må du betale for en ekstra bærer. Ingen av bærerne skal ha mer enn 20 kg, dine 15 + 5 kg eget. Men det var ufattelig å se noen av de lassene som enkelte slepte med seg og jeg har all respekt for alle som jobber som bærer uansett hvilket fjell de bærer på….

Følte ikke jeg kunne klage over tung tur med min lille dagstursekk når jeg så hva enkelte andre slet med.

Jeg planla å dra i oktober og datoen var nøye valgt ut ifra når det var fullmåne. Nærmere himmelen så jeg for meg at jeg aldri ville komme til fots og da er det jo kjekt med skikkelig lys…. Selve bestigningen av toppen skjer nemlig om natten, slik at soloppgangen kan nytes på toppen. Ruten var valgt; Machameruten (Whiskeyruten), kjent som en lang og krevende løype som er mindre nedtråkket enn andre raskere løyper. Den er 100 km lang, 62 km opp og 38 km ned, og dette skulle jeg bruke 7 dager på. Turen startet fra Sola til Kilimanjaro International via Amsterdam. Deretter to netter på hotell i Moshi, med klargjøring av utstyr og bli kjent med de andre deltakerne og guidene. Vi var fem personer i gruppen vår; 4 nordmenn og 1 fra England. Turen vil jeg nå vise deg gjennom bilder før jeg konkluderer med om det var en vellykket tur.

Gjengen endelig klar til å begynne å gå.
Startpunktet er Machame Gate på 1634 m.o.h, hvor det er registrering og veiing av sekker.
Første og siste dagen gikk vi på skogsvei gjennom frodig regnskog.
Vi var heldige og fikk se de sjeldne svarte og hvite columbus apene.
Etter å ha brukt 7-8 timer på 1 mil var det godt å komme til ferdig rigget leir.
Morgenstemning med et glimt av drømmen.
Fantastisk utsikt over regnskogen.
Ut på tur, aldri sur.
Det var en annerledes tur enn alt jeg har gått tidligere.
Vår andre leirplass, Shia 2 Camp, tidenes utsikt.
Bærerne underholdt med sang og dans, fritt frem for å delta.
Mitt hjem på turen. Vi som reiste alene fikk vårt eget telt, alle andre måtte dele. Jeg oppgraderte skumgummimadrassen med oppblåst liggeunderlag som reddet ryggen.
Sånne kvelder gjorde turen til alt jeg hadde drømt om.
Naturen endret seg hver dag og været endret seg time for time.
Det gikk mye oppover, merkelig nok…..
Guidene våre sørget for god stemning underveis samt at turen føltes trygg (oksygenmasker i sekken….)
På vei mot Lava Tower 4630 m.o.h hvor vi skulle ha lunsj.
Etter lunsj gikk vi ned til Barranco Camp på 3950 m.o.h. Det var flere i gruppen som merket høyden denne dagen, med hodepine og oppkast.
Etter frokost neste dag startet vi med Great Barranco Wall, som var en utfordrende klippevegg som måtte klatres.
Navnet på veggen betyr «Stedet hvor frokosten legges igjen» på swahili. Jeg syntes det var en helt grei bakke, har gått verre.
Turen videre gjennom Karanga Valley mot basecamp.
Yes, kom meg opp til basecamp og siden jeg smiler er nok bildet tatt før oppstigningen til toppen…..
Den evige isbre på vei mot toppen.
Vi fikk soloppgangen alene som gruppe etter å ha passert Stella Point.
Ikke alle kom helt opp til toppen, men gruppebilde må vi ha…..
Det var en fantastisk vakker morgen.
Morgenlys over fjellene.

 

Been there, done that…. Life is good…..
Den tøffeste turen var desidert nedover; over 3000 meter på en dag. Vondt i rygg, hofter, knær, vilje….
Klar for siste natt i telt, kvelds stellet tatt (do teltet til høyre, fulgte oss på hele turen til 20 dollar ekstra pr pers) Jeg var den absolutt eneste i leiren som syntes det var trist at det var siste natt!
Menyen under turen var veldig bra, forholdene tatt i betraktning. Det ble mye grøt……
……og mye annet godt.
Så var vi tilbake i regnskogen igjen og en fantastisk reise var over.

Turen ble en vandring på godt og vondt. Hele 7 dager på tur i en natur som mange ganger tok pusten fra meg var en «once in a lifetime» opplevelse. Jeg var intenst lykkelig av all skjønnhet jeg kunne se og føle. Dessuten elsker jeg primitivt teltliv og er vant med det. Det var ikke de andre i gruppen og for enkelte av dem var nok de syv dagene en lidelse som de bare måtte holde ut for å kunne si at de hadde besteget Kilimanjaro. Merkelige greier….Jeg slet heller ikke med høydesyk i motsetning til de andre og sov, spiste og gikk helt fint. Til og med ryggen var grei nok. Jeg ble beskrevet som «en faens maskin» av en av ungdommene som slet mest med høydesyke. Jeg innrømmer at jeg valgte å ta det som et kompliment…..

 

Men jeg kommer nok aldri til å gå så høyt flere ganger. Grunnen var de siste 200 meter til toppen. Jeg var totalt likegyldig og kunne ikke forstå hvorfor de andre gråt og jublet over å ha nådd målet. For meg spilte det ingen rolle, det var så vidt jeg gadd å ta bilder. Hjernen fungerte nesten ikke, jeg var kald (-20 C på toppen) og utmattet. Det var en skremmende følelse. Så ja takk, gjerne flere fjellturer i Afrika men ikke høyere enn 5500 m.o,h. Allikevel anbefaler jeg Kilimanjaro turen på det varmeste til alle eventyrlystne, men lov meg at du ikke blir skuffet dersom du ikke kommer til toppen. Jeg innrømmer gjerne at for meg var det alt det andre som var kjekkest, en topp er en topp…… God tur!!