På historisk grunn i Finnskogen.

Det er slett ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i Finnskogen. Det er noe med stedet som gjør at jeg finner ro og klarer å senke tempoet i en travel hverdag. Kanskje det er stiene som slynger seg over et teppe av mose eller vinden som suser gjennom tretoppene, som gjør det lettere å puste dypt. Eller kanskje det er alle de små vannene som blinker fristende mellom alt det grønne og hvisker «kom og ta et bad»…. Uansett, her er det høyt under himmelen og akkurat som på Jæren, er det ingen bratte fjell eller dramatiske landskap å bli overveldet av. Her går man aldri i kø og det kommer ingen busslass med utenlandske turister, klar for spektakulære selfier og noe å skryte av når de kommer hjem. Finnskogen er litt gammelmodig, traust og trygg og jeg elsker det. Det er stedet for å søke innover, senke skuldrene, puste og bare være til.

Det er en drøy biltur hjemmefra og til Austmarka bygdetun, hvor jeg hadde planlagt å starte. Suleskarveien lå øde foran meg, der jeg gasset avsted på morgenkvisten.

I følge Wikipedia er Finnskogen «et stort sammenhengende skogsområde, som strekker seg langs begge sider av Riksgrensen, i 25 til 30 kilometers bredde». Navnet kommer av at det var finske innvandrere som ryddet og bygde her fra 1500-tallet.

Planen min var å gå Finnskogrunden, en historisk vandrerute på omtrent 6 mil.

Jeg har tidligere gått Finnskogleden, som du kan lese om her: https://annbjorgsalte.no/2021/08/29/pa-filosofisk-langtur-i-ulvens-rike/. Det var en fantastisk tur, men lang. Nå hadde jeg ikke mulighet til å bli så lenge og var derfor spent på denne kortere turen. Det ville bli et gjensyn med noen av de stedene jeg hadde besøkt tidligere og det gledet jeg meg til. Sekken var pakket med både telt og mat for flere dager. Telt kan man klare seg uten på Finnskogrunden. Turen er en av DNT sine historiske vandringsruter, som vil si at at Turistforeningen har i samarbeid med Riksantikvaren gjort gamle ferdselsveier lettere tilgjengelig. Det finnes totalt i 17 ulike løyper i Norge og alle er godt merket, har mye informasjon om historie og kultur, samt det er tilrettelagt med overnatting i passende dags etapper. Det kan man like…

Jeg var sliten etter den lange kjøreturen og vurderte å sette opp teltet på bygdetunet. Her står 10 historiske bygninger og det var en fantastisk fin gressmatte som fristet. Men jeg var litt usikker på om det var lov og uheldigvis var det pensjonisttreff. Med omtrent 30 personer i lystig lag i en gapahuk, tok jeg heller sekken på ryggen og gikk.

Det var en flott start på turen, med sol over Fagernessjøen.

Jeg gikk ikke langt, før jeg satte opp teltet. Det er fordelen med å ha huset på ryggen, man kan stoppe hvor man vil. Det er mange fine teltplasser, samt andre overnattingsmuligheter i koier, gapahuk, DNT hytter eller privat.

Jeg hadde forbedret meg godt, syntes jeg selv. Det viktigste jeg hadde investert i, var et hefte som er gitt ut av Finnskogen DNT i 2018. Det hadde jeg bestilt fra Skogfinsk Museum, til den nette sum av 30,-. Jeg tror ikke de tok betalt for å sende det i posten engang og det sier vel sitt om det kommersielle aspektet ved Finnskogen. Her er langt mellom serveringssteder og finner du noen, er de som regel stengt. Det du finner istedenfor, er hyggelige og pratsomme mennesker. De jeg har møtt, har vært opptatt av naturen og historien i området. Mange har strekt seg langt for å hjelpe meg til å ha en fin opplevelse på tur, så jeg har vært heldig. Uansett, med heftet i hånda, var jeg klar til å begi meg inn i det ukjente.

Det er mye myr og selv om det var godt tilrettelagt, bar skogen preg av en våt sommer. Jeg var konstant våt i beina, siden vannet flere steder gikk over de høye fjellskoene jeg gikk på og sånt får man fort gnagsår av.

Da nærmet jeg meg Toppenso, en boplass som ble ryddet rundt 1829 og fraflyttet på 1930-tallet.

Finnskogrunden regnes som en krevende tur, selv om bakkene ikke er så veldig bratte. Løypen går i den sørlige delen av Finnskogen, i området rundt innsjøen Møkeren.

Akkurat denne turen er fin for deg som har lyst til å prøve deg på en villmarkstur med telt og full oppakning for første gang. Her er god tilgang til drikkevann, men du må bære med deg mat. Det er mulig å leve på bær og fiske, men husk at du trenger fiskekort for å slenge snøret uti vann, tjern og elver. Henting av bær er heldigvis gratis, ellers hadde jeg spist for en formue… Det bugnet av blåbær og jeg fant også bringebær, tyttebær og molter. Løypa er godt merket og følger sti, skogsveier, grus og litt på asfalt. Det er muligheter for å se både elg, rev og større skogsfugler, samt bjørn og ulv. Men jeg tror at sjansen for å se disse er relativt liten. Jeg så mye spor etter elg, men var alltid litt for seint ute. Allikevel gir turen deg en følelse av villmark og sjansen er stor for at du blir helt alene i skogen..

Det var ufattelig mye blåbær og jeg spiste sikkert mange kilo. Bærene var de største jeg har sett og proppfulle av gode stoffer. Bær man henter i skogen har mye mer antioksidanter enn de man kjøper på butikken. Allikevel virket det ikke som om det var mange som gikk på bærtur her, jeg møtte i hvert fall ingen.

Som tidligere nevnt var det vått og noen steder lå stien under vann.

Ramtjernsbekken var ikke mye til bekk, det var en frådende elv som jeg heldigvis kunne krysse på bro.

Jeg tok en lengre stopp ved Høgmoen, som er Fagernes utmarkslags hytte. I vandreheftet mitt stod det hvor jeg kunne finne nøkkelen og det var både utedo og brønn. Her går bilvei helt inn og det er mulighet for å overnatte. Men jeg skulle videre.

Det er alltid kjekt å gå på tur alene, fordi jeg kan stoppe når jeg vil og hvor lenge jeg vil. Gjett om det ble mange stopp… Det unike med denne turen, er den skogfinske historien og kulturen som møter deg overalt. Fra de godt bevarte torpene, til ruiner dekket av mose, kunne jeg se hvordan nybyggerne bosatte seg og drev jordbruk. Her var gamle skolebygg, omgjort til fritidsbolig. Det var gamle røykstuer og badstuer, låver og informasjon om svedjebruk. Jeg fant så mange spennende steder at det var til tider vanskelig å løsrive meg og gå videre. Det var spennende å lære om historien til Finnskogen og særlig tenkte jeg mye på menneskene som hadde bodd her. Mange hundre utvandret fra Finland og bosatte seg her på 1600-tallet, med sine skikker og sin kultur.

Rett ved siden av den gamle Masterud Skole stod den gamle skolebenken. Skolen var en av mange grendaskoler som ble bygget på slutten av 1800-tallet, men det var ikke mulig å undersøke den nærmere, siden eiendommen var i privat eie.

Dette så jeg mye av, åpne plasser med fint ivaretatte bygninger. Mange av dem brukes som fritidsboliger og som regel gikk det grusvei helt inn.

Skog, skog og skog, så langt jeg kunne se. Men langt der bak skimtet jeg Møkeren.

Kvelden og natta ble tilbragt på den ubetjente turistforeningshytta Grasbråtan, som driftes av DNT Finnskogen og Omegn. Hytta har 6 sengeplasser og er låst med DNT nøkkel. Jeg hadde hele hytta for meg selv og lyttet til regnet og torden utforbi.

Etter en god natt søvn, begynte jeg å gå mot øst, etter å ha passert det nordligst punktet på turen. Jeg krysset E16 og dersom jeg hadde vært lei av å gå, kunne jeg ha blitt hentet her. Men det var jeg selvsagt ikke… Dessuten visste jeg fra å ha finlest heftet mitt, at dagen ville by på mange høydepunkt. Det startet med Orala, som jeg kom til etter å ha vandret gjennom furuskog og over myrer. Det norske navnet er Åranstorpet og området ble ryddet på 1690-tallet. Her finner du 14 bygninger og et fantastisk kulturlandskap, som eies av Norsk Skogfinsk Museum. Det ble en lang stopp for å utforske, samt å meske meg med solbær og rips som bugnet i hagen. Jeg så fremdeles ikke snurten av folk, noe jeg tenkte var uvanlig i juli og fellesferie. Men det var ikke feil å ha stedet helt for meg selv.

Dagen startet tidlig på Grasbråtan og etter nattens regn var det friskt og vått i skogen. Sekken ble gradvis lettere ettersom maten ble spist opp, så jeg la lystig avsted.

Det var så stille at jeg kunne høre pulsen dunke og hjertet slå, samt insekter som surret og fugler som sang. Ikke et vindpust rusket i trærne og solen skein fra nesten skyfri himmel. Sommer, altså…

Jeg innrømmer gjerne at Orala var et høydepunkt på turen. Stedet var vakkert restaurert, godt vedlikeholdt og hadde et hav av informasjon.

Det er ekstra kjekt når man kan lære noe om historien underveis.

Her hadde det også vært mulig å overnatte og det var tilgang på STRØM.. Det er alltid et tema på lengre turer, hvordan få ladet mobilen….

Men det var mer…. Etter en kort, men bratt oppstigning var jeg på Abborhøgda og her hadde jeg vært før. Her kommer man nemlig inn på Finnskogleden og følger denne løypa et stykke videre ned til Lebiko. Det ble allikevel en god stopp her også, jeg kokte meg kaffe og tok en lang pause. Det kan ha vært fordi det var folk her, en ungdom som jobbet på en av bygningene. Han var overhode ikke pratsom, travel som han var med å sage og spikre. Jeg kikket heller på blomsterenga jeg satt i, Abborhøyda har et biologisk mangfold som er helt unikt. Her kan man gjennom sommeren finne mange ulike blomster, som ikke lengre finnes i dagens moderne kulturlandskap. Men jeg var snart tilbake til ensomheten i skogen og tråkket videre på såre bein. Det er lett å bli sårbeint når sko og sokker er konstant våte og det er ikke så veldig mye man kan gjøre med det der og da. Selvsagt kunne jeg tatt en sko-tørke-dag på en hytte, men det gjorde jeg ikke når turen bare går over 3 dager.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle tolke skiltingen opp til Abborhøgda, var det en skjult advarsel i kjevebeinet som hang der?

Mange av skogfinnene ble mistenkt for å drive med magi og trolldom. De levde tett på naturen og mente at man kan kommunisere med energien som finnes i alt som har liv. Denne tenkningen hadde bakgrunn i sjamanismen og man kan fremdeles finne mange symboler risset inn i bygninger, som skulle beskytte mot onde krefter.

Stien gikk over tunet på Kvåho, som er utleid til private, men eies av Statskog og er restaurert av Gruetunet Museum. Litt lengre borte er det en åpen koie, hvor det er mulig å overnatte gratis. Det er også utedo og brønn, så husk å fylle vannflasken.

Jeg hadde bestemt meg for å stoppe på Lebiko, som er DNT Finnskogen og Omegn sin hovedhytte. Her finner du 13 sengeplasser og alt som trengs til et fint opphold. Jeg overnattet her da jeg gikk Finnskogleden, mest for å få tørket klær og utstyr i pøsregnet. Nå var været fint, selv om jeg kunne høre tordenen rulle langt borte. Jeg låste meg inn i hytta og kjente med en gang at «nei, det blir telt». Det ble en tidlig kveld, mest fordi det var hissig med mygg og knott. Så etter å ha kokt suppe med nudler, fant jeg soveposen. Men det ble ingen rolig natt, så før det begynte å lysne (og det var SKIKKELIG tidlig, fordi vanligvis lysner det raskt i juli) var teltet pakket og kaffen drukket. Jeg var skikkelig klar for siste etappe, tilbake til Austmarka og bilen som ventet der….

Lebiko er en flott hytte, men siden det var sol og sommer, fristet det mest med telt.

Det gikk raskt å rigge opp leir og lage middag. Søvn var det heller dårlig med…

Morgentåken lå fortsatt over vannene da jeg ruslet avsted.

Det var en nydelig morgen og jeg var spent på å se om jeg ville møte på noen av skogens beboere. Det er ofte i morgengry at fugler og dyr er mest aktive, men det kan være at jeg lager veldig mye lyd når jeg går, for skogen var stille og tom. Jeg gikk en god stund, så stoppet jeg for å spise frokost nede ved Møkeren. Havregrøt er alltid godt, særlig når utsikten er fantastisk. Etterpå kam en ganske lang etappe på grusvei langs vannet og det kjentes godt i beina. Ved Sikåa fikk jeg gleden av å oppleve minnene om et helt eget lite samfunn, for på midten av 1800-tallet bodde 75 personer her og det var mye industri. Her lå sagbruk, smie, mølle og en spikerfabrikk, samt det ble fløtt tømmer hit. Det var et fint sted for nok en pause, før det gikk bratt oppover på gammel kjerrevei. Her ble jeg «angrepet» av utallige klegg, så jeg var glad da vinden tok seg opp på Møkeråsen.

Jeg kikket litt ekstra etter bjørn, men det var nytteløst. Dessuten var jeg meget usikker på hva jeg skulle ha gjort dersom jeg faktisk så en bjørn… Antakeligvis hadde den vært reddere meg, enn hva jeg hadde trengt være den…

Det var en usedvanlig stille morgen og på vei ned mot Møkeren kunne jeg se at hele vannet var skjult i morgentåke. Den lå som et lokk over området, men heldigvis forsvant tåken da sola kom høyere opp.

Utsikten fra frokostplassen hadde liksom alt og jeg satt lenge og vurderte om jeg skulle ta meg et bad. Men jeg gikk videre uten, siden vått håndkle og badetøy veier mer enn tørt. Sånn tenker jeg mye på når turen går over flere dager….

Jeg fulgte en skogsvei som gikk på vestsiden av Sikåa og her var det mange som var ute og padlet, samt lå i telt. Jeg konkluderte at dette nok er et populært og lett tilgjengelig område for ulike typer friluftsliv. Men jeg skulle videre.

Ved Bedafors kunne jeg meske meg i kulturminner og det var satt opp mange informasjonstavler som fortalte historien.

jeg innrømmer gjerne at den siste etappen over Møkerenåsen var dryg. Jeg hadde vondt i beina og var trøtt. Derfor ble det ikke en særlig lang stopp da jeg passerte Solbergsætra, som hadde mange gamle bygninger. Jeg var litt mettet… Skogsveien gikk over på fin sti, den gamle Sætervegen. Over selve åsen var det mange spennende steder å utforske, men noen betydde avstikker fra stien (omvei) og jeg var nok ikke helt der. Det var rare navn som Smørrullen, Kistehølet og Trebeinssteinen, men informasjonstavler fortalte alt du trengte å vite. De siste kilometerne går på asfalt og sjelden har veien virket så lang. Jeg følte strekningen var uendelig og vurderte både haiking, buss og taxi. Dessverre var det heller lite trafikk, slik at jeg måtte gå siste biten. Men jeg kom meg omsider i mål, tok et fantastisk bad og var godt fornøyd med turen. Finnskogen må bare oppleves!!

Solbergsætra lå flott til, men jeg stoppet ikke. Mest fordi jeg var sliten, dessuten var den nok i privat eie og ikke tilrettelagt for fotturister.

Turstien over Møkerenåsen var virkelig flott. Når man kom opp på toppen, var den lett å gå og her bugnet det også av blåbær.

Gjett hvem som hadde en meget lang pause i regnværet her? En stol til meg og en til sekken, PERFEKT.

Det er alltid tøft for bein og kropp å avslutte en nærmere 2 mils dagsetappe på asfalt…. Det brant i beina og jeg følte jeg slepte meg langs veien. Det var dessuten varmt og jeg var tom for vann.

Like ved Austmarka Bygdetun ligger en flott opparbeidet badeplass. Det var en himmelsk opplevelse å senke mitt såre legeme i det kjølige vannet.

På filosofisk langtur i ulvens rike.

Jeg møtte en mann underveis på vandringen min i Finnskogen, som lurte på om jeg hadde mye å tenke på. Han kunne fortelle meg at alle «store tenkere», som blant annet Aristoteles og Friedrich Nietzsche, brukte kroppens bevegelse for å få gang på tankens bevegelse. Nå skal ikke jeg påstå at det var derfor jeg pakket sekken og satte meg i bilen østover, men det er klart at to uker alene i skogen gjør noe med hodet. Det er som om alt blir klarere når stillheten faller over kropp og sjel. Jobb og hverdagens travelhet forsvinner mellom de høye trærne og hvor det eneste som høres er vindens susing, bekken som risler og humler som surrer. Som meg og tankene mine…

Det enkleste er å kjøre egen bil, når man besøker Finnskogen. Kollektiv transport finnes, men det er langt mellom bussene. Jeg startet tidlig og kjørte over Suleskaret, hvor det var riktig folksomt. Eller kanskje mer riktig å si sau-somt….

Fredsmonumentet i Morokulien er 18 meter høyt, reist i 1914 og markerer 100 års fred mellom Norge og Sverige. Det står midt på grensen og var innpakket i plast da jeg kom. Valgets kvaler, høyre eller venstre?

Her starter Finnskogleden, en merket løype på 24 mil. Den er delt opp i 13 dagsetapper og turbeskrivelse finne både i hefte og på https://finnskogleden.com/

Helt siden jeg hørte om Finnskogleden for 4 år siden, har jeg hatt en drøm om å gå turen. Det var mer tilfeldig at det ble akkurat i år (eller kanskje ikke…) og jeg hadde slett ikke forberedt kroppen på tung sekk over flere dager. Utfordringen, slik jeg så det, er at det er langt mellom butikkene i området. Derfor må man i tillegg til telt og utstyr, bære mat for mange dager. Det ble kuttet ned på alt som er kjekt å ha med på tur og jeg stod igjen med en sekk på 17-20 kilo, alt etter hvor mye mat som var oppi. Det holdt hardt på rygg, knær og hofter, men sekken ble bare lettere og lettere for hver dag som gikk. Og det er utrolig hva man kan klare seg uten når man MÅ….

Turen er relativt godt merket, så jeg gikk meg vill bare to ganger. Det tenkte jeg mye på, hvordan de veier vi velger, kan gi helt forskjellig resultat. Og finnes det bare en rett vei eller kan alle veier være riktige???

Været derimot kunne jeg ikke gjøre så mye med. Det var tåke og regn da jeg startet, og under hele turen var været vekslende. Men jeg var mye våt og kald og allikevel glad over å være i naturen.

Det er mange steder å overnatte, fra gapahuk til DNT hytter. Jeg hadde telt, men hadde flest netter under tak, siden det var så vått. Dette var en hyggelig plass i Håvilsrud, hvor vi var en gjeng fra ulike nasjoner rundt bålet på kvelden, med svensk sterkøl og korv.

For deg som er usikker på hvor Finnskogen egentlig ligger, tenk grenseområdet mellom Norge og Sverige, ca. 10 mil nord for Oslo. Skogen er omtrent 4 mil bred og 12 mil lang, med myr, ås, vann og endeløs skog. Det er et rikt dyreliv, hvor man kan treffe på både ulv og bjørn. Terrenget er regnet som lettgått, noe som nok gjorde at jeg tenkte at det ville være mulig for meg å gjennomføre turen. Med dårlige knær var det greit at de høyeste toppene bare er opp mot 700 meter. Selv om jeg skal huske turen over Elgklinten LENGE, med nesten rett opp og rett ned. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg til tider krøp på knærne, fordi sekken var så tung, at jeg tippet bakover på det bratteste.

Dagsetappen over Elgklinten er den lengste og tyngste på hele Finnskogleden. Det var mye myr og jeg hadde allerede gått over 4 topper FØR jeg kom til Elgklinten..

Terrenget er variert og flere steder gikk stien gjennom høyt og vått gress, hvor merkingen var vanskelig å finne. Det var rene detektivjobben å lete på gamle stubber, og ofte lå barken med merkingen på bakken.

Andre steder gikk jeg gjennom tett skog…

Det som jeg synes er mest spennende med Finnskogen, er alle minnene fra fordums tid. Jeg fulgte de gamle flyktningerutene fra 2 verdenskrig og mesket meg i den skogfinske kulturen, som mest av alt har satt sitt preg på området. Her bosatte de seg på 1600 tallet, da de utvandret fra Finland. Her bygde de sine gårder og levde med sine kulturtradisjoner, som svedjebruk, røykbadstue og sjamanistiske naturkunnskap. Jeg vandret innom flere av torpene, hvor noen var fullstendig falt sammen, mens andre var vakkert restaurert. Tankene fløy både til fortiden og fremtiden, mens jeg vandret gjennom historiene.

Hvem var Bengt som levde her på Bengtstorpet og hva ville han ha sagt dersom han kunne se forfallet som preger eiendommen nå`?

Flere av de gamle gårdene er omgjort til DNT hytter drevet av Finnskogen Turistforening. På den staslige Nedre Juvberg Gård fikk jeg Drengestua helt for meg selv og utforsket området, mens jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være rik godseier.

På Ritamaki finnes en unik haug av bygninger som alle er fredet. Her skulle det, ifølge min turguide, være salg av mat og jeg hadde gledet meg hele dagen til motti og flesk, Finnskogens nasjonalrett. De solgte ikke en brødsmule…men det var et flott sted.

Finnskogen er også kjent for «Stedet hvor det unaturlige er naturlig». Jeg tenkte mye på den sjamanistiske kulturen, siden jeg passerte både det ene og det andre stedet med en heller spennende historie. Mye av mystikken og trolldommen som preger området, har sitt opphav i gammel kunnskap om naturen og de krefter som finnes her. Når man lever tett på skogen, søker man hit for å få hjelp mot sykdom og beskyttelse mot onde krefter. Jeg var innom Gråberget, hvor det sies at den hodeløse mannen fremdeles vandret rundt på leting etter hodet sitt. Jeg vurderte overnatting på Flisberget, kåret til Norges skumleste DNT hytte og jeg hentet vann i Trollkilden, hvor Flisebergsgubben visstnok skal ha ofret dyr ved nymåne. Jeg lot meg fascinere…

For noen er det overtro, mens for andre er det helt naturlig å tro på at alt henger sammen, og at man kan kommunisere med kreftene i naturen.

Åsta Holt var en skogfinsk forfatter, som bodde i Grue. Jeg besøkte museet og lyttet til diktene hennes utforbi. Det gav meg enda mer å tenke på….

Det ble en lengre kaffestopp ved korset i Røyden, hvor man helt siden 1850 har forsøkt å finne en forklaring på hvor korset kom fra og hvorfor det ikke gror igjen.

Ikke bare drakk jeg av Trollkilda, men jammen fant jeg ikke Ungdomskjella også. Men uansett hvor mye jeg drakk, kjente jeg meg fortsatt like gammel og sliten, med vondt både her og der.

Jeg kunne skrevet en hel bok om naturen, de fantastiske menneskene jeg møtte og hvordan det var å gå dag etter dag, mil etter mil. Men Finnskogen kan bare forstås ved å oppleve den, vandre på stiene og ligge i mosen mens vinden suser i tretoppene. Man trenger slett ikke gå hele leden, her finnes både dagsturer og kortere alternativ. Dersom du lurer på om jeg ble ferdig å tenke, er svaret enkelt. Jo lengre jeg gikk, desto mindre tenkte jeg. Jeg kunne sitte i timevis og se på en blomst, et tre, skyene eller utover et vann. Aldri før har jeg kjent slik en ro og tilhørighet med naturen. Tilslutt ble det helt stille i hodet mitt og det var da alle svarene dukket opp. Plutselig ble meningen med livet så enkel å forstå og det føltes godt. Kanskje det er heile poenget med å vandre?

Det er rart hva som setter spor.. jeg ler enda av skiltet som møtte meg ved en av gårdene. Selvfølgelig var det en rogalending som bodde der, fra Lura og vi fikk en lang og hyggelig prat.

Og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske varme og vennlighet jeg ble møtt med, da jeg mer eller mindre datt inn dørene på Strand ved Øyermoen.

Og skogen tar jeg med meg i hjerte for alltid….

Sulten og våt i Finnskogen.

Det er ikke mye som gjør livet så surt som å være skikkelig våt… Særlig når man kunne hatt sol og skyfri himmel, for det bør det helst være når man har ferie og har dratt avsted på lang fottur. Men været kan man ikke styre og da får man ta det som kommer. Helst med et smil, men det kan være ganske utfordrende innimellom.

Jeg har nå gått 4 dager i stort sett regn. Vått gress, greiner og trær har sørget for at selv om det har vært opphold og litt sol, er jeg blitt skikkelig våt. Sokkene har blitt vridd hver dag og neglene er begynt å løsne. En er allerede falt av… Det nytter ikke med nylig impregnerte sko, fordi regn og myrvann trenger inn uansett, når man trør under til leggen. Sekken er våt, klærne våte og jeg er våt. Og sånn går nå dagene, mens regnet siler ned….

Det er blitt brukt mye tid på å forsøk å tørke klær og sko, til ingen nytte. Dagen har startet med å ta på våte klær og sko, ikke akkurat en fin start på dagen. Men varmen kommer så snart man begynner å gå.

Jeg har forsøkt å tørke både med bål og uten bål…

Heldigvis har jeg sluppet å ligge i telt, har sovet i gapahuk eller DNT hytte. Her fra Lebiko, en gammel finnegård, eid av Finnskogen Turistforening.

Jeg synes at jeg har tatt været og alt det våte med godt humør. Som tidligere nevnt, været kan ingen styre. Men det har vært verre med sulten… For å få sekken så lett som mulig, var det begrenset hvilken mat jeg tok med. Og hvor mye… Alt som ikke kunne oppbevares uten kjøleskap og som ikke var tørket, var No go… Så her er stort sett havregryn, posesuppe, tørket frukt og nøtteblanding. Dessuten var 2 middager planlagt til potetmos og makrell i tomat på boks. Jeg vet det ikke høres godt ut, men smaker faktisk bra. Særlig når man er skikkelig, skikkelig sulten…. Og som sagt, det var jeg.

Dagens frokost: havregrøt. Den smakte alltid like godt, med sukker og kanel.

Jeg vet det er mange typer turmat man kan kjøpe, som bare tilsettes kokende vann. Jeg har aldri smakt dem, istedet bruker jeg vanlig posesuppe. En pakke holder til 2 middager og tilsettes hurtigris/pasta, nudler eller potetmospulver. Lett å lage og lett å variere, samt at det smaker godt. Dessuten er det mye billigere enn turmaten….

Jeg hadde planlagt nøye når og hvor jeg skulle handle proviant. Det er nemlig langt mellom butikkene på Finnskogen og jeg var lite intressert i å gå en omvei på mange mil for å komme til butikk. Derfor spiste jeg nøye oppdelte porsjoner og lot resten være. Men man blir sulten av å gå langt og bære tungt, så jeg tenkte mye på mat. Jeg savnet både kjøleskapet hjemme og takeaway, drømte om kjøttkaker og kanelboller…

Jeg møtte en gjeng tyske ungdommer, som gav meg en pakke vaniljesaus, som de ikke ville ha. Jeg plukket en halv gryte blåbær og voila, jeg kunne gå mett til sengs den kvelden…

Drikkevann er ikke et problem, det er merket på kartet hvor man finner brønn eller kilde. Og med alt regnet som øste ned, fant jeg alltid en bekk.

Det var ingen fare for at jeg kom til å stryke med av matmangel, men det gjør noe med humøret å være sulten. Derfor var jeg utrolig takknemlig, da jeg leide en hytte og samtidig ble invitert på middag. Plutselig skein sola OG jeg fikk god mat. Klærne og utstyret tørket raskt i solsteiken og den mugne følelsen, både indre og ytre, forsvant. Tenk at så fort kan man gå fra sur til blid, ved hjelp av en omtenksom hyttevert…. Det er de små tingene som har stor virkning og som man tar med seg videre og husker med glede.

Dette var noe annet enn posesuppe med nudler… Jeg var i himmelen og er evig takknemlig.

Magiske Finnskogen.

«Velkommen til de dype skoger» stod det på brosjyren jeg fikk fra DNT Finnskogen og omegn.

Det sies at det hviler en aura av mystikk over Finnskogen, en dragning mot det overnaturlige. Min mor kalte det «skogen med skrømt og spøkelser», ikke fordi hun hadde vært der og opplevd det. Men det var hun oppvokst med å høre fra de gamle. Samtidig er det et eldorado for alle som liker å gå tur i skog, sykle, padle, fiske, jakte, gå på ski eller bade. Men viktigst av alt; tre dager i året løsrives en del av Finnskogen til en egen republikk hvor de feirer finnekulturen med ulike aktiviteter som stubbebryting, krambu og hjemmebrenning. De heiser sitt eget flagg i fargene grønt, hvitt og svart samt ivaretar historien og kulturen fra flere århundrer tilbake. De har til og med egen regjering og eget visum. Og mer skal det ikke til før Annbjørg blir nysgjerrig, pakker bilen og krysser Sør Norge på jakt etter opplevelser.

Jeg var litt usikker på hvor Finnskogen egentlig begynte og sluttet… Dette skilte stod på et sted som jeg nok ville kalt midt i.

Det er lett å forstå hvorfor finnene fra «de tusen sjøers land» fant et nytt hjem i Finnskogen. Det er mye vann her; små vann og store. Det er tjern, elver, bekker, myrer og svære innsjøer som fikk meg til å tenke på havet.

Finnskogen er det store skogsområdet på grensen mellom Norge og Sverige som Selma Lagerløfs beskrev som «En grens af annat slag». Best beskrives det som et grenseløst samfunn, hvor norsk, svensk og finsk kultur møtes. Området starter i Eidskog i sør og strekker seg opp mot Trysil i nord. Glomma danner grense mot vest og Klarelven i øst. Skogen består for det meste av gran, furu og bjørk med store og små vann innimellom. Jeg har sjelden sett så mye blåbærbusker og de var fulle av umodne bær. Finnskogen turistforening har merket rundt 1100 km løyper med blått, så det er nok steder å gå tur. Den mest kjente turen er Finnskog Leden, en 240 km lang merket løype som går Finnskogen på langs. Den er blåmerket på norsk side og oransje i Sverige.

Skog, skog og atter skog. Dette var et av få utkikkspunkt, selv toppene her er stort sett skogkledde. Den høyeste toppen heter Elgklinten og er 634,3 meter over havet. Der var jeg ikke. Dette er utsikten fra Maliskjæra over Ritnadalen på Grue Finnskog.

Det ble mye kjøring og sykling på grusveier i skogen. Husk myggmiddel og proviant, det er LAAANGT mellom butikkene i Finnskogen.

Fra Oslo er det omtrent to timer med bil opp til de sørlige trakter av Finnskogen og kjører du videre nordover, krysser du Finnskogen på de neste to. Det sies at det er gode kollektivtransport til/fra skogen og også rundt inni. Det vet jeg lite om, siden jeg kjørte sjøl. Når det gjelder overnatting, finnes det flere muligheter. Det er alt fra spa & velvære hotell til enkle og gratis koier midt i skogen. Jeg valgte å sette opp telt på Finnskogen Turist og Villmarksenter. Det var et glimrende sted, camping med en stjerne til toner av DDE og Tore Tang. Det var mulig å leie hytte, mens campingplassen nok hadde flest fastboende vogner. Men de hadde en populær restaurant, hvor man kunne spise alt fra tradisjonsretten motti og flesk til elgpizza. Til og med bjørn hadde de på menyen, men den biffen kostet like mye som mitt matbudsjett for hele turen….

Det var fantastisk vær med sol og sommertemperatur på dagtid. Nettene var kalde og hver morgen våknet jeg opp til rim og is på teltet.

Campingplassen ligger i den nordlige enden av innsjøen Skasen. Helt i sør er badestranden som har blitt kåret til Finnskogens vakreste og jeg rakk endel bad der.

Svullrya regnes som «hovedstad» for Finnskogen og hele finnekulturen på Østlandet. Stedet lå ca 12 km fra teltet mitt og det var der butikken var. Det finnes også museum, kirke, barnehage, barneskole, bilverksted og bensinstasjon med kafe og overnatting. Det er slett ikke verst, med tanke på at de har et innbyggertall på 236 (år 2015, Statistisk sentralbyrå). Jeg syntes det var et fantastisk sted, mest fordi jeg kom midt under Finnskogmart`n. Den avholdes hvert år i pinsen og jeg er litt usikker på hva det egentlig var. Et marked med litt kulturelle innslag? Masse boder, trekkspillmusikk og veteranbiler var vel mitt inntrykk samt utrolig mye folk.

Det var fullt liv og røre rundt Finnskogen Kro og Motell i Svullrya. Jeg ble rett og slett litt satt ut, men fikk summet meg til en softis og kaffe.

I Svullrya ligger Finnetunet som er et museum for finnekulturen. Området er en av fire avdelinger i stiftelsen Norsk Skogfinsk Museum og selvfølgelig var det stengt da jeg besøkte det. Jeg har et stort forbedringspotensiale med å sjekke åpningstider på berømte steder jeg besøker….

Jeg kom heller ikke inn i Grue Finnskog kirke, en langkirke fra 1886. Men det er mye som er fint på utsiden også..

Historien om hvorfor finnene valgte å bosette seg i området her, handler ikke om krig og flukt. De kom hit på midten av 1600 tallet fordi de hadde behov for skog. Svedjebruk er kort sagt jordbruk hvor man brenner ned skog og sår i asken, noe som gav større avlinger. Jeg er litt usikker på om de hadde brent ned all skog i hjemlandet sitt, men uansett trakk de vestover og slo seg ned i dette enorme skogområdet. Her levde de relativt isolert med svedjebruk, jakt, fiske og litt husdyr frem til begynnelsen av 1900 tallet. De hadde med seg sitt eget språk og bygde sine røykstuer, rier og badstuer etter gammel skikk. Mange av disse bygningene er spredd over hele Finnskogen og er godt ivaretatt. Skogfinnene er offisielt en av Norges nasjonale minoriteter, selv om språket er utdødd og de fleste torpene står tomme.

Det er en merket løype som heter 10-torpsrunden, en 14 km rundtur. Dette er et av stedene man går innom, Hytjanstorpet. Jeg snakket lenge med den eldre mannen som bodde der, han fortalte at familien hans hadde bodd der siden 1901. Torpet hadde vært bebodd siden midten av 1600 tallet og han snakket endel om hvordan finnene hadde levd og var blitt behandlet i området.

Mange av stedene er åpne og tilgjengelige for overnatting og dagsbesøk. Dette er Grusetsætra som eies av Statskog. Her er det enkle forhold, men åpent for alle. DNT Finnskogen og omegn har gitt ut en god brosjyre som har oversikt over alle stedene man kan overnatte i skogen.

Litt usikker på om jeg hadde fått sove i noen av disse koiene, da skulle det ha regnet MYE ute før jeg valgte dette foran telt…. Litt skummelt….

Finnskogen er dessuten kjent for å være Elgens rike. Etter å ha lest om noen som så mellom 30-40 elger i løpet av en helg, regnet jeg med at det skulle være en god sjanse for nærkontakt med skogens konge. For ikke å snakke om de store rovdyrene som bjørn og ulv som også lever her. Jeg antok at det var mindre håp om å få sett disse på nært hold, men man kan alltids håpe. Ellers er storfugl som tiur og orrfugl vanlig og hare, rådyr, rev samt andre små og store dyrearter skulle det bugne av. Gjett om jeg gledet meg…

Dette var alt jeg så av elgen… Uansett når på døgnet jeg trålte skogen; til fots, på sykkel og i bil, jeg så aldri snurten av elg. Skuffende…

Så nær kom jeg bjørn og ulv…utstoppet mottagelseskomite på campingplassen.

Så dette var det nærmeste jeg kom det berømte dyrelivet på Finnskogen; en overkjørt hoggorm. Og det var ikke engang jeg som kjørte over den….heldigvis. Dessuten HØRTE jeg noe jeg tror var en tiur… En smule skuffet….

Jeg er enig i at Finnskogen er et trolsk og magisk sted, selv om jeg så lite skrømt og trolldom. Årsaken til at man i gamle dager forbant området med det overnaturlige sies å være skogfinnenes bruk av ritualer, besvergelser og symboler fra den sjamanistiske tro på at naturen hadde sjel og derfor kunne påvirkes. Magien ble brukt til å helbrede sykdom og som beskyttelse mot det onde. Blant de fastboende, som ikke forstod språket eller ritualene, ble dette sett på som trolldom. Og slik har nok mange sagn og skrøner oppstått. Når det er sagt ligger DNT skumleste hytte i Finnskogen, nemlig Flisberget. Hytta er hovedhuset på en gammel skogfinsk gård med autentisk innredning fra 1950-årene. I 2014 ble den kåret til årets spøkelsehytte med mange gode grunner for det.

Jokerbutikken på Svullrya var med i programmet «Åndenes makt» i 2017. Usikker på hvordan det endte, men jeg merket ingenting de gangene jeg var på butikken. Men så er nok jeg mer opptatt av prisen på jordbær enn om det faller varer ut av hyllene på uforklarlig vis…..

Man kan nok se både det ene og det andre når mørket og tåken siger inn over vann og skog.

Så jeg ble ikke skremt i Finnskogen og kommer gjerne igjen. Stedet er en drøm for alle som ønsker seg fred og ro, her er stillheten total når du går innover i skogen. For meg var det magien; å se en edderkopp spinne et nett, sola som forsvant over tretoppene, følge gamle vandringsveier på myk mosebunn og kjenne jeg ble fylt av en dyp ro. For sjelden har jeg sovet så godt som jeg gjorde her…. Da er det lett å være enig med Hans Børli som i 1957 skrev: «I skogen har vi vøri, i skogen skal vi bli, te dauen engang kommer og gir en strømper fri.»