På tur over jernstengene på Løtoft.

Det finnes noen turer som skiller seg ut fra andre, enten det er med spektakulær utsikt eller mange høydemeter. Den turen jeg skal fortelle om her, har ingen av delene. Allikevel er det en av den flotteste turen jeg har gått, for ikke å snakke om mest spesielle. Grunnen er at man bokstavelig talt går på vannet, eller rett over vannet. Det var spennende, og selv om man ikke snakket om et fall på mange meter, visste jeg at vannet var kaldt og veldig dypt. Jeg har en mistanke om at jeg gikk med et salig smil om munnen, og med fare for å høres blasfemisk ut, kunne jeg ikke la være å tenke tanken om at det var meg og Jesus… Det føltes i hvert fall litt sånn ut. Men la meg ta det fra starten av…

Roadtrip nedover mot Sokndal, en helt vanlig mandag, klokken 20.45… Det var ulikt meg, som vanligvis går og legger meg på den tiden….
Vi rigget oss til på parkeringsplassen hvor turen starter fra. Her blåste en iskald vind, det var seint og det var ingen tegn til liv noe sted.
Skiltet som hang på porten videre innover, sa vel det meste.

Det var et spontant øyeblikk, en melding fra en venninne med bobil. Jeg trengte ikke mange minuttene for å svare, selv om det medførte noen endringer i vanene. Og det kan man ha godt av, ellers blir man jo gammel og satt. Jeg var spent på en tur med friheten på fire hjul, vant som jeg er med telt og enkle forhold. Med bobil har man alt i ett; kjøkken, stue, soverom og toalett, uten at man trenger å være overopptatt med hva yr.no mener om det kommende været. Man bare kjører avsted, til man finner et trivelig sted å parkere for natten. Vi kjørte helt til parkeringsplassen på Løtoft, den var stor, tom og gratis. Det ble en enkel kveldsmat i bilen, tannpuss utforbi og vi fant soveposene, for å være klar til en tidlig start neste morgen.

All inclusive med egen bobil…. Min venninne har sammen med mannen bygd om en kassebil, til bobil. Jeg var meget imponert over utallige finurlige løsninger og begynte straks å planlegge hvordan jeg kunne forvandle Toyotaen til et hjem på hjul.
Det ble krise neste morgen da vi ikke hadde lighter eller fyrstikker til å få fyr på kokeapparatet. Praktisk med bil og på Kiwi i Hauge i Dalane var det lighter. Her var det dessuten sol og vindstille, derfor ble frokosten spist på parkeringsplassen til Sogndalsstrand.
Da var vi, noe senere enn planlagt, klar for å starte turen. Det var nydelig vær, men en iskald vind sveipa inn over vannet og opp dalen.

Det var på 1960-tallet det ble laget sti langs vannet, fra Løtoft og inn til Omdal.  Her er fjellveggene stupbratte, så man har nok enten måttet gå over eller rundt fjellet, fra gammelt av. På Omdal ligger skolehuset, men det var neppe derfor det ble laget sti langs vannet, skolen ble nemlig nedlagt på 1950-tallet. Men man trengte kanskje en snarvei inn til Elgjestraum, hvor det tidligere lå en gård, nå fritidsbolig. Uansett, en driftig kar, Karl Omdal, boret hull i fjellveggen og satte inn lange jernstenger med en meters mellomrom. Det er netting under og på utsiden, men man går med lange skritt fra stang til stang. Derfor er det nok ikke turen for de med hund, korte bein eller dårlig balanse, men man kan gå en annen vei inn til Elgstrøm, eller gå turen som en runde. Det gjorde vi.

Med staver i en hånd og et godt grep i gjerde, kom jeg meg over.
Ved det gamle skolehuset deler stien seg og man kan enten fortsette langs vannet eller gå over fjellet. Begge løypene er merket, så vi fortsatte langs vannet.
Vi gikk på «skyggesiden» og i vind, men det var kupert nok terreng til at vi holdt varmen.
Vi undret oss litt over plasseringen av toalettet, men satte pris på tanken.

Det finnes noen steder hvor man virkelig føler seg velkommen og dette er et av de. Her er ingen «ADGANG FORBUDT» eller «PRIVAT» skilt å se og stien er tilrettelagt på en sånn måte at man føler seg ivaretatt og inkludert. Det er satt ut benker og på bratte steder håndtak, det er informasjonsskriv og satt opp broer. Kanskje det er fordi det ikke er et stort rush av turister og turgåere som tråkker denne rundturen, det synes jeg i så fall er skikkelig trist. For maken til naturopplevelse, spekket av kulturminner og historie. Turen er variert, med mange vakre steder å stoppe for å nyte naturen eller matpakken. Man kan bade og telte, eller plukke blåbær, selv om det var for tidlig på året til at de var modne nå. Nå var tiden inne for å vasse i hvitveis og nyutsprunget bjørk.

Da vi nærmet oss Elgjestraum, trodde vi stien sluttet. Men det er mulig å gå på steinene rundt berget og komme inn på stien som kommer over fjellet.
Da er vi fremme ved Elgjestraum og i bakgrunnen sees den gamle broen. Her ble det kaffe og vafler, samt en god pause før vi gikk videre.
Eljestraumen bru ble bygget på slutten av 1800-tallet og er omtrent 40 meter lang. Over broen gikk den gamle drifteveien til Sokndal og det er flere broer videre innover.
Det gikk bratt oppover på den gamle drifteveien, gjennom vakker skog.

Det var en usedvanlig flott vårdag, men som tidligere nevnt var vinden iskald. Jeg hadde ikke pakket badetøy, men det var flere fine steder å stoppe. Fra Eljestraumen har man flere muligheter til rundtur, man kan gå tilbake over Grasbergheia eller rundt med Hølen. Vi valgte Hølen runden og brukte omtrent 3,5 timer på det. Turen kan gås over heia eller man går rundt, som vi gjorde. Dersom du er en av dem som gjerne vil vite hvor mange kilometer vi gikk, så vet jeg dessverre ikke det. Men det ble flere broer, husmannsplasser, en hoggorm og en fantastisk skog, så da spiller ikke avstand noe rolle. Vi sa det mange ganger: «Dette er den fineste turen vi noensinne har gått» og jernstengene gjorde den til den mest spesielle. Så dersom du alltid har drømt om å gå på vannet, vet du hvor du skal dra. God tur….

Stien gikk langs Vassenden, nedover mot Hølen.
Har du sett, det var til og med satt ut stoler hvor vi kunne spise lunsjen vår!!! Snakk om velkomst…
Dette var den gamle Hølen bro, tror jeg. Enten det eller så var det den nye….
Det var et prakteksemplar av en hoggorm jeg holdt på å trø på… Heldigvis var den reddere meg, enn jeg den…
Det bugnet av hvitveis oppover lia.
Siste innspurt var langdryg, da gikk vi på asfalt oppover hovedveien til Løtoft parkering. Hadde man hatt to biler, ville det vært lurt med en bil der hvor stien kom ut av skogen. Men det var fint vær og fortsatt kjekt å gå… Dessuten hadde vi bare en bil…
Vi kjørte hjem etter turen og med bobil trenger man ikke gå på kafe, eller kjøpe dyr kaffe på bensinstasjon. For å sitere hun med bobil: «Me e ikje pengedumme…»