Siste etappe på sykkel langs Kystpilegrimsleia, Selje til Nidaros.

Det var lett å tenke at jeg var halvveis til Nidaros, da Selje var passert. Det var tross alt ikke mer enn 11 nøkkelsteder igjen å besøke. Vel, egentlig så var det bare 10, for jeg hadde bestemt meg for å droppe Veøy. Det var ikke fordi jeg tenkte at det ikke var verd å se, men det var ikke mulig å komme dit med offentlig transport. Eneste alternativ, slik jeg så det, var å leie kajakk og padle 3 kilometer. Med været som var meldt fremover var det ikke aktuelt. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, fordi jeg innså at med skikkelig høstvær, var det verken forsvarlig eller særlig kjekt å sykle. Regn er en ting, men kraftig vind og farlige vindkast er noe helt annet. Jeg sjekket bussrute og håpte at de ville ta meg med.

Jeg var ikke særlig høy i hatten, da jeg stod på bussholdeplassen med alt pikk-pakket mitt. Men bussjåførene var stort sett bare hjelpsomme og positive, så det var aldri problem å komme med bussene. Etter hvert ble jeg en kløper på å lempe tung el-sykkel og 3 stk bagasje inn i rommet under bussen.
Herøy kystmuseum ligger på Herøya, som fra gammelt av var den første viktige havnen nord for Stadt. Her var kirkested, tingsted og handel, så øya er full av kulturminner.
Allerede i før-kristen tid var området et populært sted og fra 1100-tallet var det kirkesete. Ifølge sagn skal det ha ligget et kloster her og det var en trygg havn.
Området er godt ivaretatt og det er en sti hvor pilgrimmer kan vandre rundt neset.

Jeg forlot Selje en tidlig morgen og hadde bussen for meg selv. Målet var Herøy gamle kirkested og det ble flere bussbytte, samt en stund på sykkelsetet før jeg kom dit. Solen brøt frem og jeg var imponert over hvor vakkert det var her. Det var folksomt, en ungdomsgjeng som jeg antok var fra en skole, ryddet og stelte stedet. Jeg måtte SKIKKELIG på do, men der var alt låst. Ikke fant jeg stempel heller og lettere fortvilet ringte jeg alle kontaktpersonene i guiden min. Det viste seg at jeg måtte sykle inn til Fosnavåg og stemple på kirkekontoret. Det ble en lang tur, ikke fant jeg do og jeg måtte krysse Herøybroen, som er skikkelig høy og lang. Der tok vinden godt, så i et vindkast blåste jeg rett i autovernet. Her var ingen gangsti, så jeg var heldig at det ikke kom biler akkurat da…

Jeg fikk en varm velkomst i Herøy kyrkje, en arbeidskirke i Fosnavåg. Etter kaffe og tilbud om mat, fikk jeg omvisning av presten.
Ålesund var et nytt bekjentskap for meg og jeg ble veldig begeistret. Det var akkurat som å være i utlandet, med sjarmerende hus og storbypreg.
Jeg hadde ordnet billig overnatting i Ålesund og bodde på et standsmessig Airbnb. Det var gratis lapper til frokost og da kunne jeg leve med at det var et krevende prosjekt å få sykkelen ned i kjelleren, til en stikkontakt, for å lade….

Jeg tok buss fra Fosnavåg til Ålesund, det var nemlig uaktuelt å sykle over Herøybroen en gang til… Det blåste ikke mindre og selv om bussjåføren nektet meg å bli med (han påsto at det ikke var plass til svær el-sykkel under bussen) stoppet det ikke meg. Jeg SKULLE ikke sykle over broen en gang til og overtalte ham ved å vise at sykkelen fikk plass. Resten av turen gikk med på å diskutere ulike sykkelmodeller og fordeler/ulemper med el-sykkel. Det var stas å komme til Ålesund og jeg hadde to nøkkelsteder å besøke her. Dessuten var det en flott by og jeg tenkte for sikkert hundrede gang at jeg burde hatt mye mer tid på hvert sted jeg besøkte. I stedet syklet jeg bånn gass til leiligheten hvor jeg skulle sove, bar inn alle tingene mine, låste fast sykkelen og gikk for å dra til nøkkelsted Giske, som lå på en øy som jeg trodde bare kunne nås gjennom tunnel. Derfor tok jeg bussen ut…

Det fineste med øya Giske, var naturen jeg så fra bussvinduet. Selve Giske kirke så jeg kun fra bussen og det var så iskaldt ute, at jeg orket ikke gå av. Jeg visste på forhånd at det kun ble stemplet i åpningstiden og det var ikke nå. Alt var stengt og buss tilbake gikk over 2 timer senere. Det ble i stedet en LANG busstur….
Etter en god natt søvn, var motivasjonen på topp igjen og jeg fikk en fin sykkeltur ut til Borgund kirke. Her ligger også et middelaldermuseum, men både det og kirken var stengt. Området var vakkert, så jeg syntes allikevel at det var verd turen.
Jeg vurderte å stille meg opp for å dokumentere at «Eg var her», men siden det var ingen til å ta bilde av meg, lot jeg det være….
Så var det å vente på ny buss videre….

Etter Ålesund skulle jeg ha dratt til Veøy, men som tidligere nevnt droppet jeg den og dro rett til Kristiansund. Herfra videre med buss til Bruhagen og videre på sykkel til Kvernes. Her hadde jeg avtalt at jeg kunne overnatte i Borgstua, noe jeg gledet meg veldig til. Det ble en fantastisk opplevelse, jeg hadde et svært hus for meg selv. Kvernes er fra gammelt av et møtested langs kysten og rikt på kulturminner fra langt tilbake i tid. Mest kjent er nok allikevel stavkirken, som er den yngste i Norge, bygget på 1600 tallet. Jeg kom frem til fyr i peisen og møtte Ann Kristin, som hadde med mat og hjemmebakst. Dessuten fikk jeg en privat omvisning, både i Borgstua og stavkirken. For meg som har kommet mye til stengte dører, siden jeg er utenfor sesongen, ble det satt stor pris på.

Sånn ser postkassestativ ut, når området er kjent for sin vakre stavkirke… Jeg var meget imponert, sjelden har jeg syklet forbi så mange kunstneriske postkassestativ, som på veien utover mot Kvernes.
Jeg var veldig takknemlig for mottakelsen jeg fikk på Kvernes, særlig kjekt var det å få komme inn i stavkirken. Det var gjort en fantastisk jobb med restaureringen og særlig kjekt var det med egen guide…
Det var skikkelig vått i bakken etter alt regnet som var kommet, men jeg var begynt å bli vant med våte sokker og sko.
Det var et luksusproblem å plutselig ha 4 sorter pålegg å velge mellom… Samt smør, melk og skikkelig kaffe… Og både hjemmebakt brød og boller.. Jeg var blitt vant med enkel servering, siden jeg ikke hadde kjølemuligheter eller plass til særlig på sykkelen.
Det er laget en flott natursti, som går fra kirkeområdet og bort til Gamle Kvernes bygdemuseum. Den var absolutt verd å få med seg, før jeg lastet opp sykkelen og syklet samme vei tilbake for å ta bussen til Kristiansund igjen.
Farvel Borgstuen på Kvernes, jeg kommer gjerne igjen…

Videre fra Kristiansund skulle jeg egentlig ta hurtigbåten, men det ville bety en hel dag med å vente. Derfor studerte jeg kartet og fant ut at det var mulig å sykle, samt ta 2 ferjer ut til Edøy. Været var dessuten ganske bra, så jeg tråkket avsted. Det var en flott dag, hvor jeg fikk endel mil i beina og nøt øde landeveier med lite trafikk. Jeg ble skikkelig svett, særlig da jeg lå godt an til å rekke en ferje, dersom jeg bare trødde på litt… Og det gjorde jeg og rakk akkurat å trille over landgangen, før den ble heiset opp. Det var rart med ferjene, jeg undret meg veldig på hvordan de kunne drives økonomisk sett. Det var kanskje 2-3 biler på og gratis for passasjerer. Ikke at det var mange av de, ofte var det kun meg og sykkelen som kom på, i tillegg til de få bilene. Det var ikke store ferjene og kun med en selvbetjent kafekrok. Jeg syntes jo det var eksotisk og helt fantastisk, men hvordan tjente de penger????

Kristiansund var nok en ny by for meg og jeg var helst overrasket over alle de fine stedene i Norges land jeg aldri har besøkt tidligere.
Uten ferjene stopper utkants Norge… Det tenkte jeg mye på….
Det var perfekte forhold for å sykle, oppholdsvær og lite vind. Dessuten var det perfekte veier å sykle på; lange, slake sletter og langt mellom bilene.
På Smøla blir pilegrimene tatt godt imot. Her var åpen dør, skinnstoler, brusautomat, oppvarmet do, stikkontakt til lading av både mobil og sykkel, STEMPEL og masse informasjon. Man kan se over til Edøy gamle kirke, men skinnstolen var så god å sitte i og jeg så sliten, at jeg ble sittende….

På Edøy hadde jeg tenkt overnatting og både godt tid til å se kirken, Gurisenteret og Kulisteinen. Men det er rart med det, plutselig var jeg bare trett. Så jeg stemplet, booket overnatting på Hitra og tok hurtigbåten videre. Det var bare en liten sykkeltur fra kaien på Sandstad og til Hitra camping, hvor jeg hadde leid en hytte. Jeg har en mistanke om at campingen var stengt for sesongen, det var i hvert fall kun min REKEBU som lyste på kvelden. Men jeg hadde en god og tørr natt, så jeg var klar neste dag til å dra opp til Sula på dagstur. For å få logistikken til å gå opp, dro jeg altså til «Den hvite byen i havet» før jeg besøkte Dolm kirke. Det tenkte jeg var helt ok, selv om jeg prøvde å følge rekkefølgen i turguiden min.

Min lille Rekebu ble ganske stappet da jeg måtte dra sykkelen inn for å lade batteriet. Ovnen var satt på før jeg kom og jeg hadde både mikroovn og vannkoker. Jeg tenkte med skrekk på de dyre strømprisene, siden jeg var kald og våt og ihvertfall ikke skrudde ovnen ned. Jeg hadde drømt om en varm dusj, men mangla 2 tiere til myntapparatet…
Turen med ferje ut til Smøla ble nok en eksotisk opplevelse for søringen.
Sula kirke står alltid åpen og jeg ble rørt. Det var et vakkert sted og jeg blir så glad når jeg møter en åpen dør…
Sula er et øysamfunn, som pleide å være et viktig fiskevær. De siste 30 årene har det vært mye fraflytting, men det bor fremdeles folk fast der. Det er ikke asfaltert vei og heller ikke mange biler. Om sommeren er det nok livligere enn på høsten, men jeg likte meg godt og fikk kjøpt lunsj på den lokale Coop butikken.
Fyret ble bygget i 1909 og automatisert i 1974. Det ligger på øyas høyeste punkt, 35 meter over havet.

Jeg hadde lagt meg inn på flott hotell for natten, som hadde gitt meg en hyggelig pilegrimspris. Men det var slett ikke tid til å nyte luksusen, jeg slengte fra meg bagasjen og heiv meg på sykkelen. Planen var å rekke Dolm kirke og det historiske kulturlandskapet før det ble mørkt. Igjen tenkte jeg at dette var den travleste ferien jeg noensinne hadde hatt.. Etter omtrent 1 mil på sykkelsetet, var jeg fremme. Det blåste kraftig og jeg hadde hatt motvind hele turen. Men for et sted… De gamle løvtrærne raslet og skalv i vinden, jeg stemplet og tenkte nok en gang at dette er et sted jeg må komme tilbake til på sommeren. Det var intet annet enn vakkert, selv i skumring og høststorm.

Dolm kirke er en romansk langkirke fra 1450 tallet og er det eldste byggverket i Hitra. Jeg fikk kun beundre den fra utsiden og besøket ble ikke veldig langt.
Til minne om de bortkomne på havet, stod disse to ved kirken.
Man får appetitt av å være kystpilegrim og fordelen med å bo på flott hotell, er at man kan bestille seg flott middag. Det syntes jeg at jeg hadde fortjent…

Jeg dro igjen videre med buss og båt. Nå var jeg så nær Trondheim at jeg kunne egentlig bare ha blitt med båten helt frem. Men nei; jeg gikk av på Ørland. Her ville jeg besøke Ørland kirke og Austråttborgen. Det er kirken som er nøkkelsted, men siden jeg er oppvokst på et annet sted som heter Austrått, MÅTTE jeg bare dit. Det ble en heftig tur og nok en gang måtte jeg gi tapt for værgudene. Det vil si, jeg kom meg til begge stedene her, men måtte droppe siste nøkkelsted, Rein kloster. Det blåste rett og slett for mye til å sykle flere mil for å komme dit. I stedet ble det båt til Trondheim og jeg var faktisk fremme….

Ørland kirke var stengt og uten stempel. Men snille mennesker heiv seg rundt og tok vel imot meg. Jeg fikk komme inn og både stempel og omvisning.
Sykkelturen bort til Austråttborgen var fantastisk vakker, men heftig. Når det blåser så mye at man må stå og trø på flat mark, med el-sykkel, er det på tide å legge inn årene.
Austråttborgen var under restaurering og dessuten stengt. Story of my life, tenkte jeg og sleit meg tilbake til ferjekaien.
Å hildrane du, da jeg endelig stod ved døren til Nidaros pilegrimgård, hvor jeg skulle overnatte. Jeg antok at i gamle dager var det selve katedralen som gav pilegrimene gåsehud, men jeg tenkte mest på seng og dusj…
Ved reisens slutt, Nidarosdomen…

Jeg kom meg til Nidaros og fikk mitt Olavsbrev. Her var sesongen ikke over, så jeg brukte mye tid i katedralen, sammen med utallige turister fra mange land. Jeg kjente nok mest på tomhet og at jeg var sliten. Dessuten hadde jeg så mange inntrykk med meg fra alle stedene jeg hadde besøkt underveis, at nå ville jeg bare hjem. Så etter en natt, samt en fantastisk frokost på pilegrimsgården tok jeg toget hjem. Jeg anser meg ikke som ferdig med kystpilegrimsleden, jeg har fremdeles to nøkkelsteder igjen å besøke. For ikke å snakke om alle stedene jeg vil dra tilbake til og utforske mer grundig. Med bedre tid og forhåpentligvis litt finere vær. Skjønt det vet man aldri her ute ved kysten….

Det er ikke bare Nidarosdomen som er verd å se i Trondheim.
Hvert stempel har sin historie….
Jeg finner ikke ord, men det er mektige greier…
Endelig fremme….

Med sykkel langs Kystpilgrimsleia, fra Bergen til Selje.

Egentlig skulle jeg ha vært på fottur i Nepal, men en testtur i Jotunheimen fikk meg til å innse at formen ikke var god nok til den type ferie. To runder med korona, samt oppstart i ny jobb, har tatt mye energi dette året. Dermed var treningsgrunnlaget heller tynt og jeg tenkte derfor at el-sykkel med telt, mellom Bergen og Trondheim i oktober, er en fin plan. Jeg hadde allerede brukt sommeren på å utforske nøkkelstedene sør for Bergen, så jeg satset alt på fint sykkelvær og at ikke alle nøkkelstedene var stengt for sesongen. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men det pleier det sjelden å gjør….

Plutselig forstod jeg konseptet med sakte-tv, slik som programmet fra 2011, Hurtigruta minutt for minutt. Jeg hadde sikret meg stoler i panoramavinduet foran på danskebåten. Der satt jeg i omtrent 5 timer og så verden gli forbi. Det var utrolig avslappende for kropp og sjel.
Det er alltid kjekt å komme til Bergen og som turist på to hjul, rakk jeg mye. Så får det heller være at det tok nøyaktig 2 minutter fra jeg syklet av båten, til jeg var gjennomvåt. Bergen leverte som vanlig regn, regn og mer regn.
Jeg hadde bestilt en seng på sovesal, en pilegrim er ikke kravstor. Jeg følte nesten jeg var tilbake på caminoen i Spania, hvor jeg som regel sov på store sovesaler. Men uten regntøy og ull i alle varianter…
Nøkkelsted i Bergen er Mariakirken. Jeg var heldig og kom på en søndag, da det var kveldsgudstjeneste. Så jeg ble tatt godt imot og fikk stempel.

Det var mange ting jeg var i tvil om, før jeg dro. Skulle jeg ta el-sykkel eller vanlig, for hvor lett ville det bli å lade sykkelen underveis? Og skulle jeg satse på telt eller på å finne overnatting under tak? Telt krever en helt annet oppakning, som igjen gjør at batteriet på sykkelen tappes fortere for strøm. Det var mange diskusjoner i hodet mitt i tiden før jeg dro, men jeg gikk for den tunge varianten, telt og fullastet sykkel. Jeg fikk min sønn til å kjøre meg til Tananger, tidlig en søndag morgen, for å ta danskebåten til Bergen. Det ble et kort besøk i Vestlandets hovedstad denne gangen, men det er alltid kjekt i Bergen. Denne handel og sjøfartsbyen har hatt mye å tilby, helt siden den ble grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre.

Etter å ha studert kartet for å finne den tryggeste veien på sykkel ut av Bergen sentrum, endte jeg på hurtigbåten til Lygra. Det KAN ha noe med at jeg holdt på å havne i en 1 km lang tunnel og nær ble overkjørt av en bil da jeg snudde. Google Maps er ikke alltid det beste å sykle etter….
Mannskapet på båten ristet på hodet og påsto at INGEN tar med sykkel til Lygra. Jeg forstod ikke hvorfor, før jeg kom frem. Der ble jeg møtt av bratte trapper opp fra kaien, så det ble en kamp for å dra sykkelen oppover.
Det var kjærlighet ved første blikk da jeg kom opp på lyngheia og fikk sett meg litt rundt.
Jeg hadde i forkant ordnet overnatting på Magnusgården og fikk et helt hus nesten alene. Dessuten kunne jeg lade sykkelen i uthuset og det stod middag klar i kjøleskapet.
I det vernede kulturlandskapet på øya Lygra, gresser utallige villsauer. Jeg tror den friske lufta og nærheten til Atlanterhavet gir gode forhold, for sjelden har jeg smakt bedre suppe…

Jeg hadde tenkt å sykle ut av Bergen, men det ble ikke sånn. Det var jeg veldig glad for, det var nemlig noe helt annet å sykle mellom nøkkelstedene på Lygra og Kongshaugen på Seim. Her snakker vi virkelig om historiske steder, for allerede på Harald Hårfagres tid, var det kongsgard på Lygra. Her bodde Håkon den Gode og de arkeologiske funnene vitner om et maktsenter for hele området. Men det var de smale veiene, lune vikene og trærne i høstfarger som gjorde at jeg nøt turen. Milene fløy unna og snart var jeg på Kongshaugen, gravplassen til Håkon den gode. Det gamle kirkestedet hadde fantastisk utsikt og bratte oppoverbakker…

Det var lite trafikk på veien mot Seim og jeg nøt turen. All bagasjen lå igjen på rommet og jeg følte nesten at jeg fløy….
Jeg hadde planlagt en god pause på Seim, men jeg fant ingen åpne kafeer eller spisesteder. Heldigvis var Spar butikken åpen og jeg mesket meg med ferskt brød, banan og sjokolademelk. Siden en pilegrim er nøysom, kjøpte jeg mat som enten var på tilbud eller datosalg.
Det var stengt ved Håkonshaugen, men jeg fikk stempel og hoppet over gjerdet for å gå en runde.
På vei tilbake til Lygra sykla jeg forbi et skilt ned til sjøen, hvor det stod BØKESKOG. Mer skal ikke til før jeg blir nysgjerrig og må ta en omvei for å sjekke ut. Det angret jeg ikke på, Vollom er verdens nordligste bøkeskog og har turstier, badeplass, toalett og benker å sitte på. Anbefales varmt…
Tilbake på Lygra, måtte jeg ut på tur… Alle som besøker øya, enten man kommer som pilegrim eller turist, bør ta seg tid til å følge løypa over lyngheiene. Sjelden har jeg opplevd en sånn fred og ro i naturen. Det var dønn stille…
På Lyngheisenteret kan man lære mer om den vestnorske kystkulturen og her er både restaurant, kinosal og museumsbutikk.

Men jeg skulle videre nordover, så henting med hurtigbåten var bestilt neste morgen. Neste stopp var Gulatinget og Eivindvik, så det enkleste var å ta båten til Sollibotn. Det var mest på grunn av været, årets første høststorm hadde meldt sin ankomst og det var forventet store nedbørsmengder og kraftig vind. For ikke snakk om både fare for jord og leire ras.. Jeg hadde regntøy med, så jeg var mest bekymret for vinden. Det hjalp ikke akkurat på, at hele mannskapet på MS Frøya var møtt frem for å se meg slepe sykkelen av, da vi la til kai på Sollibotn. «Ska du verkelig sykla i DET veret???!!» lurte de på og jeg smilte tappert og sa JA, DET GÅR SÅ BRA….

Det var noen kilometer å sykle fra kaien og frem til nøkkelstedet. Jeg lagte et mantra for meg selv, som spant om og om igjen i hodet «Det er bare en byge, snart slutter det å regne….» Det hjalp lite, i hvert fall på vinden.
Men jeg fikk stemplet og det var et imponerende syn. Bare synd at hele passet ble vått, slik at alle stemplene rant utover. Pytt, pytt, må regne med litt svinn i den store sammenhengen…
Været la ingen demper på naturopplevelsen, det var utrolig vakkert. Dessuten hadde jeg veien for meg selv og nøt turen videre langs fjorden.
Gulatinget er Sogn og Fjordane sitt 1000 års sted og vel verd et besøk. Her lå mellom 900 og 1300 e.Kr det største tinget i Norge, hvor vikingene møttes for å diskutere politikk og utarbeide lover.

Og det gjorde det jo… Av regn blir man våt, men med ull under og tråkking i kraftig motvind, var det ikke et problem å holde varmen. Jeg tenkte mye på pilegrimer i gamle dager, hva de må ha slitt for å komme til Nidaros… Det ble en liten nedtur da jeg kom til Gulatinget, hvor jeg hadde tenkt en lengre pause og lunsj. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet nøkkelen til sykkelen. Jakkelommen var åpen… Det største problemet var da at jeg kunne ikke ta av batteriet på sykkelen for å lade, så resten av ferien bar jeg sykkelen mye opp og ned trapper, inn og ut av hytter og rom eller slepte den ned i en kjeller til en stikkontakt. Det fikk meg til å angre endel på at jeg hadde tatt el-sykkel og ikke vanlig, men ellers hadde jeg ingen problemer med sykkelen under turen.

Det er mye bakker på Vestlandet og jeg gikk endel for å spare strøm, i de lengste og bratteste oppoverbakkene.
Som passasjer på bilferjene slapp jeg å betale, siden jeg ikke kom i bil.
Etter Gulatinget ble det en dryg tur til Hyllestad. Jeg tok ikke hurtigbåten, men syklet i stedet til Rutledal Ferjekai og tok ferje over til Rysjedalsvika.
Jeg hadde mest lyst til å hoppe over hele Hyllestad… Ikke fordi kvernsteinparken ikke er verd et besøk, det er den absolutt. Men jeg var søkkvåt, sliten, nesten tom for strøm og det var å sykle flere mil frem og tilbake samme vei. Så jeg kom, stemplet og dro, uten å kikke nærmere på en eneste kvernstein…
Jeg takket høyere makter for alle venterom på kaiene. Det var alltid tørt, varmt, toalett og strøm til ladning av sykkel. Stort sett hadde jeg plassen for meg selv og tok meg til rette med matlaging og bytte av klær.
Jeg har alltid tenkt på meg selv som en som blir fort kvalm på sjøen. Det gjør jeg ikke lengre, det ble mange røffe båtturer underveis.

Jeg ankom Florø på kvelden og herfra er det mulig å besøke to av nøkkelstedene. Derfor hadde jeg booket hytte på campingplass i to netter og satset på å tørke opp mest mulig av klær og sko. Det var en god plan, været ble ikke bedre. Lavtrykkene stod i kø og det var meldt ekstreme nedbørsmengder. Men jeg skulle til Kinn, som jeg hadde sett på som et av høydepunktene på turen. Den lille øya, vest for Florø, har verken bilvei eller særlig mye annet. Men det er spektakulær natur og Kinn kirke, fra 1150. Det er mottak for pilegrimer om sommeren og en DNT hytte hvor man kan overnatte. Jeg gledet meg vilt…

Det går ikke mange daglige båter til Kinn, så det krever endel planlegging. Jeg var tidlig oppe, pakket mat, syklet til sentrum og kom meg på tidligste båten i 07 tiden. Det var akkurat begynt å lysne da vi kom frem til Kinn.
Øya ligger helt ute i havgapet og jeg har sjelden følt meg så alene i hele verden. Det var vakkert og jeg tenkte «Her vil jeg tilbake»…
Det er alltid litt rart å komme frem til et sted man har sett på mange bilder og se det i virkeligheten. Jeg var slett ikke skuffet over stedet, selv uten stempel og med kun låste dører.
Kinnaklova har en spesiell form og er fra gammel av, kjent som et seilingsmerke langs kysten. Det går tursti opp til toppene, men jeg sto over. Det var søkkvått i bakken og jeg hadde en bår å rekke tilbake til fastlandet.
Det er ikke langt mellom ferjekai og Kinn kirke, så egentlig hadde jeg ikke trengt å ha sykkelen med.
Endelig tid til medbragt frokost… Jeg var utrolig takknemlig for det lille venterommet på Kinn, sterk vind og våte klær er en dårlig kombinasjon.

Kinn var et at de stedene hvor man kjenner en spesiell kraft og energi i naturen. Det var kanskje stillheten, selv om man hele tiden hørte vinden og bølgene som sto mot land. Eller utsikten mot fjell og himmel, samt det vide havet. Jeg kjente meg hjemme på Kinn, det minte meg om Jæren. Da var jeg mindre begeistret for Svanøy, det andre nøkkelstedet ved Florø, men det kan skyldes andre ting. Øya var et viktig kirkested i middelalderen og er kjent som fødested til Eirik Blodøks. Det var visstnok en gammel offerplass i vikingtiden, men jeg fikk ingen varm mottakelse da jeg vimset meg inn på Svanøy Hovedgård i håp om stempel. Oversett, er vel rette uttrykket, men butikken/puben på kaien hadde alt jeg trengte. Og jeg rakk båten tilbake til Florø og fortsatte reisen mot Nidaros…

Det var nok dette det var meningen at jeg skulle se på Svanøy, et gammel steinkors fra 1000 tallet, hugget i Hyllestad. Korset er inspirert av de britiske korsene og skal ha blitt reist av Olav den hellige.
Svanøy har et varmt klima og her vokser både planter og trær som ikke er vanlige å finne på Vestlandet. Men nå var det høst…
Klar for det meste… Jeg rakk aldri å kjøpe nye gore-tex sko før ferien, så det ble de til 100,- på Spar Kjøp. De var gode både til å gå og sykle med, men jeg var konstant våt i beina. Løsningen ble søppelposer over sokkene, som hjalp endel. Og selvsagt ullsokker, ALLTID ULL…

Nordsjøruta – vårens vakreste eventyr…

Jeg tror ikke jeg overdriver, når jeg sier at sykkelturen mellom Sandnes og Egersund, er en skikkelig godbit. Turen over Jæren er lettsyklet og flatt, gjennom kulturlandskap og langs havet. Den er lett å organisere, her er både overnattingsmuligheter og kort vei til mat. Listen over severdigheter er lang og variert, så selv om mange sykler turen som en dagstur, anbefaler jeg god tid. Helst SKIKKELIG god tid…

Sandnes liker å kalle seg Norges sykkelby, men en tur gjennom sentrum i fredagstrafikken, er for spesielt interesserte.
Jæren er jordbruksland og det finnes alltid et gardsutsalg langs veien.
Lefse og kortreist eplemost ble betalt med vipps og dyttet i allerede fulle sykkelvesker.
Etter at Figgjoelven var passert, var vi ordentlig «på bondeandet». I love it…

Turen hadde vært planlagt i lengre tid og jeg hadde gledet meg til å vise frem indrefileten av Rogaland. Min gode venninne er BYAS, dvs fra STAVANGER, og lite kjent med ruta. Jeg har syklet opp og ned mange ganger, både på dagstur og med overnatting. Løypa vi hadde planlagt er omtrent 9-10 mil og absolutt overkommelig på en helg. Planen var å sykle ned og ta toget hjem, noe som visstnok er mest praktisk i forhold til vindretningen. På flate Jæren kan det blåse godt og motvind kan gjøre turen skikkelig utrivelig.

På Bore Strandcamping fikk vi leid en hyggelig liten hytte. Her var støm til syklene, så fikk det heller være at det var et stykke til do og kokemuligheter…
Det viktigste var kort vei til stranden, hvor vi hadde kveldstur for å se på solnedgangen.
Ingenting slår kaffi på sengå en sløv lørdagsmorgen…
Men vi var tross alt på sykkeltur og mer enn villige til å dele veien med alle de andre. Men det var jammen ikke folksomt…
Friluftshuset på Orre hadde dusj, do og informasjon, ellers stengte dører.
Det ble en lengre stopp ved Orre gamle kirke. Den stammer opprinnelig fra midten av 1200 tallet og er verdt et besøk.
Kirken er plassert ved Orreelven og like ved kan man se de typiske Jærhusene.

Turen vår startet utforbi Maxi på Sandnes og vi kom begge rett fra jobb. Derfor ble det kjappeste veien ut til campingen, selv om det fineste hadde vært å sykle langs Solastranden og sørover. Nordsjøruta er merket som Nasjonal sykkelrute 1, og går fra Kristiansand til Bergen. Den er en del av verdens lengste skiltede sykkeltur, 6000 kilometer gjennom 7 land. Så her er det bare å trø på, dersom man har tid og anledning…

Det er ikke mye som stopper vinden her. Heldigvis hadde vi medvind og sol…
For å komme til Hå gamle prestegård, må man krysse hengebroen. Rett og slett litt skummelt, men det gikk veldig bra. Kunsten er å gå seint og ikke se ned…
Noen hygget seg med eplemost…
.. mens andre slapp løs sitt indre barn. Hå gamle prestegård handler om kunst og kultur, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Her er utstillinger, konserter og kafé samt et godt utgangspunkt for dagsturer langs kysten.

Turen ut til Bore var akkurat passe, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde bestilt hytte på forhånd, litt luksus må man unne seg som rekovalensens etter covid-19. Etter taco middag og solnedgang, var det bare å flate ut i sengene. Det var ikke mye liv på campingen, litt tidlig på året for alle surfere, som vanligvis hygger seg her.

Turen fra Hå gamle prestegård til Obrestad fyr går over særpreget rullesteinsstrand. Vi tok bilveien med syklene…
Det er mulig å overnatte på fyret og her er også kafé. Men da vi kom, var alt stengt, utenom stille-rommet. Her kan de som går kyst-pilegrimsvandringen, stemple kortet og hvile seg.
Det er travelt å være turist langs kysten, her ligger severdighetene tett. Neste stopp var Grødelandstunet, et museum med hus fra 1700-1800 tallet. Her kan man se hvordan livet var på en typisk kystgard i gamle dager.
Vi syklet mest mulig vekke fra hovedveien og mye på grus. Fint lødde steingjerder omkranset åker og eng, samt vitnet om de driftige bøndene her på Jæren.
På Kongeveien har folk og fe ferdes i tusenvis av år, sies det. Her ligger gravrøyser og vrakrester, himmelen er høy og havet vidt. Og vi syklet helt i strandkanten.

Neste morgen var syklene fulladet og vi tråkket lystig avsted. Målet var Ogna, hvor vi satset på å få leid hytte. Det er 2 campingplasser i området, så det var ikke et problem. Dagen var flott, selv om jeg punkterte på Vigrestad. Med aktiv pumping greide vi å komme til hytta og her kommer dagens beste tips: kjøp med kvikkfix til dekk… Jeg hadde en sprayflaske kjøpt på Biltema og den reddet resten av turen. Hvem trenger å kunne lappe sykkel når det finnes slike kjappe løsninger??!! Vi feiret med rømmegrøt, fenalår og rødvin, men det ble tidlig kveld… Man blir trett av en hel dag ute i Guds frie natur….

Rosinen i pølsa på turen, er Varhaug gamle kirkegård. Den kan ikke beskrives, men må oppleves…
I kapellet er det kommet ny altertavle, malt av kunstneren Storm Juliussen. Vakker…
Det gode liv på Ogna Camping…
Og morgenkaffen ble tatt på en av Norges vakreste strender, Brusand, rett ved hytta.
Veien videre var ikke mindre spektakulær og vi syklet i stum beundring over naturen.
Feriefølelsen kom da jeg hadde «second breakfast» på bensinstasjonen i Ogna sentrum. Etterpå var jeg klar for fjellene!

Den siste dagen var vi meget klar for sjarmøretappen, langs den vestlandske hovedveien fra Ogna til Hellvik. Herfra er det laget tursti videre langs den gamle jernbanelinjen, helt inn til Eigersund. Min eneste bekymring, var om godstoffet jeg hadde sprøytet inn i bakdekket, holdt helt frem. Det var såvidt jeg torde sette baken ned på setet, men jammen fungerte det bra…. At Egersund hadde vårslepp på adskillig kraftigere to-hjulinger, hadde vi ikke fått med oss. Så det ble en verdig avslutning på turen vår!!

Den vestlandske hovedveien starter ved Hølland bro og var den første veien i Rogaland beregnet på hjul.
Det ble en god pause ved dagsturhytten Tvitjørn. Utsikten var upåklagelig og turistene (oss) knipset ivrig.
Det er satt opp mange informasjonsskilt og jeg tror vi leste alle…
Dessuten er det mange bratte bakker opp og bratte bakker ned, og vi gikk de fleste. Opp for å spare strøm og ned for ikke å skli på den løse grusen. Dessuten hadde vi allverdens med tid.
Og plutselig var vi ved starten av den gamle jernbanelinjen.
Det ble lunsjbuffet på en rasteplass ved et vann og maten smakte fortreffelig.
Det var mye å se og oppleve denne etappen også. Jeg lekte tog og tråkket avsted, mens jeg tutet inni meg.
Vi syklet tett på Jærbanen og såg flere tog som suste forbi.
Her kunne vi se turen vår i detalj.
Bygatene i Egersund var skikkelig livlige og det var omtrent like mye folk som på 17 mai. Jeg vurderte å bytte ut trøkamelen, med en sprekere og motorisert stålhingst.
Vi hadde grudd oss til å ta syklene på toget, det virka stress. Men snakk om god opplevelse og FOR EN SERVICE. Vi suste over Jæren med store smil i ansiktet….

På el-sykkel mellom Nedstrand og Bergen.

Den største utfordringen man møter, når en ønsker å legge ut på langtur med el-sykkel, er hvordan får man tak i strøm. Det er ingenting mer fantastisk enn den hjelp batteriet gir, men ingenting kjipere enn tomt batteri. Tro meg…. Jeg har vært en lykkelig el-syklist i mange år, stort sett med power-boost på vei til og fra jobb. For dere som er ukjent med el-sykkel, så kan man altså velge hvor mye «trøhjelp» man vil ha, hvor 5 er høyeste hastighet. Da snakker man nesten om moped og det sier seg selv at batteriet går fort tomt og man må lade ofte. Sånt fungerer dårlig når det er uvisst hvor langt det er til neste stikkontakt. Derfor bar turen vår preg av minst mulig hjelp, med hastighet 1 og mest mulig egen muskelkraft. Og vi gikk til og med opp enkelte oppoverbakker, siden bratte bakker tapper batteriet ekstra fort. Alt for å spare strøm….

For min del startet turen med å ta båt fra Stavanger til Nedstrand.
Min gode venninne traff jeg utforbi Jokerbutikken og vi fikk lastet opp våre identiske Stålhingster, samt handlet niste. Det viste seg å være smart…
Den første lengre stopp kom i Skjoldastraumen, hvor en hyggelig bilmekaniker slo fast at girene på den ene sykkelen trengte noen nye deler. De hadde ikke han og det var langt til nærmeste sykkelverksted. Men kaffe og smågodt holdt humøret oppe og sykkelen kunne fortsatt brukes, så vi trødde på.
Det beste med sykkeltur, er god tid og at man aldri vet hva som venter bak neste sving. Disse lamaene/alpakkaene gresset ved veien da vi nærmet oss Tysvær.

Det var etter en vellykket tur på Rallarveien året før, at vi ble enige om at sykkel er tingen. På høyfjellet brukte vi ikke el-sykler, så det ville bli første langtur for vår del, hvor strøm var i fokus. Vi hadde med telt og satset på å ta dagene som de kom. Målet var å følge Nordsjøruta, denne 6000 kilometer lange skilta sykkelruta som går rundt Nordsjøen, gjennom UK, Belgia, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge. Etappen vi hadde valgt ut var fra Nedstrand, via Bømlo og Stord, til Bergen. Avstanden var 19 mil og 7 kilometer, med noen svært bratte bakker. Siden det meste ville bli sykling i urbane strøk, antok vi at det ikke ville bli et problem å lade syklene. Så feil kan man ta…

Vi fant et idyllisk sted å spise lunsj og tok oss til rette ute på en brygge, hvor det stod en benk. Jeg var glad vi hadde handlet med oss mat, det var begrenset med matbutikker og kafeer langs veien.
Det ser flatt ut på kartet, men det var ikke det… Husk gode sko, vi gikk endel.
En av gledene med bygda-Norge er de små og koselige gardsutsalgene man passerer. Fra veien kunne vi se hønene, som hadde lagt eggene vi kjøpte.

Det er god plass i Norge og det har man lett for å glemme når man kjører bil, buss eller tog. Naturen fyker forbi og man kommer fort frem. Det er annerledes å gå eller sykle, da kan det føles LANGT mellom steder hvor man kan dekke de praktiske behovene. Jeg var for eksempel ikke klar over at det knapt finnes campingplasser mellom Nedstrand og Bergen. Eller andre former for overnatting… Vi hadde som sagt telt med, men det var strøm som var utfordringen. Det vet alle som har trødd en el-sykkel tom for strøm… Min veier 27 kilo og det er uten bagasje. Med bagasje vil jeg tippe på det doble og det er nesten umulig å bevege den fremover uten drahjelpen fra batteriet. Så vi voktet displayet som hauker og gjorde alt vi kunne for å spare strøm.

Der er rart at man stort sett alltid finner en kebabsjappe som er åpen… «Fine dining» i Sveio, da vi var både slitne og nesten tomme for strøm.
Strøm fant vi på Buavåg ferjekai, hvor det også var toalett og dusj. Litt usikker på om dette var innafor og lovlig, men ingen kom og jagde oss.
Vi fant også en liten, skjermet gressflekk til teltene og kunne bade fra bryggen.

Jeg har vært på mange sykkelturer med telt tidligere, og det jeg har likt best, er friheten. At man vet at man har alt som trengs til å klare seg, på sykkelen. Med el-sykkel opplevde jeg at den friheten forsvant. Samtidig var det en glede å få ekstra trøhjelp, i motbakker og vind. Vi hadde mange og lange diskusjoner om fordeler og ulemper med el-sykkel kontra vanlig sykkel. Jeg har aldri tilbakelagt så lange strekninger på en dag som med el-sykkel, samt vært så opplagt etter en dag på setet. Samtidig var det ekstra vondt i baken, siden man sjelden står og tråkker på el-sykkel. Heldigvis hadde vi gode sykkelbukser og mye pauser.

Over Bømlo var det en usedvanlig fin, ny og lang vei. Bilene kjørte skikkelig fort, men heldigvis var det ikke så mange av dem.
Noen steder gikk sykkelruta utenom hovedveiene. Her var veien smalere og brattere, men en helt annen opplevelse. Vakre Norge…
For å komme over til Stord, må man krysse flere broer, som ligger på rekke og rad.

Det ble en lang pause på McDonald Stord. Kanskje ikke så mye for maten, men fordi vi trengte å lade syklene igjen.

Det ble absolutt en sånn tur som var lite planlagt og hvor «veien ble til mens man går». Retter sagt sykler… Vi syklet feil opptil flere ganger, men det kan ha vært fordi det enkelte steder var usedvanlig dårlig merket. Jeg hadde en kartbok fra ¨forrige århundre, og både vei og fasiliteter var endret siden den gang. Slikt tok vi med godt humør, er man på tur, så ER man på tur. Vi hadde en overnatting før vi kom til Fitjar og fant ut at det kostet nesten like mye å betale for to telt, som et tomannsrom med delt bad. Med sur vind fra nord og utrygt for regn, var det egentlig ikke et vanskelig valg. Bare følelsen av å sitte i skikkelige stoler og strekke ryggen på en myk madrass, var verd hver krone… Det må være alderen, fant jeg ut…

Alltid tid til å stoppe for å undersøke severdighetene vi passerte.
Vi unnet oss litt luksus på Kråko Gjestetun ved Fitjarsjøen. Her fikk vi overnatting, fantastisk mat og et stand-up show med lokale poeter på kvelden. Anbefales varmt…
Neste morgen var det kort vei inn til Fitjar og en lengre stopp i Håkonarparken. Vi leste om slaget på Fitjar i år 961, som førte til at Håkon den gode døde. Vi håpet på en velsignelse til videre ferd mot Bergen, siden syklene var begynt å skrangle litt.
Vestlandet består av mange ferjeturer og passasjerer med sykkel kjørte gratis. Det var en flott tur fra Sandvikvåg til Halhjem.

Den siste etappen fra Halhjem og inn til Bergen er på omtrent 33 kilometer og er på fin sykkelsti. Vi hadde strålende vær, noe som passet fint, siden det ble mange stopp. Det er nemlig mange bratte bakker på strekningen og jeg hadde bremser som vekslet mellom å låse seg og ikke fungere. Jeg mekket og skrudde, men endte stort sett med å gå i alle nedoverbakker. Sånt tar tid, siden vi allerede gikk i de fleste oppoverbakkene. Jeg var ganske lei da vi nærmet oss sentrum og vi valgte derfor den campingplassen som lå tettest inntil ruten vår. En 4 manns hytte var billigere enn to telt, dessuten var teltplassene usedvanlig lite innbydende. Nå hadde vi panoramautsikt over parkeringsplassen og god tid til sightseeing.

Jeg hadde aldri hørt om Galleri Solbakkestova, så det var igjen tilfeldighetene som styrte oss hit. Det var et fantastisk uteområde, med utallige skulpturer å beundre.
Det er en vakker etappe inn til Bergen, hvor man unngår de mest trafikkerte veiene.
Etter å ha innlosjert oss på campingplassen, pakket vi badetøy og engangsgrill. Hun som jobbet i resepsjonen hadde anbefalt oss å sykle opp til Troldhaugen, hvor det var både badeplass, vakre friområder og museum.
Her satt Edvard Grieg og skrev sine vakre musikkverk. Troldhaugen var hjemmet til Edvard og hans kone Nina, og er i dag et museum bestående av villa, komponiststue, gravsted, moderne museumsbygg og konsertsal.
Det var derimot forbudt med øl og sjøbad, samt all bruk av ild på området. Farvel grilling og bading, så det ble å trø tilbake til campingen.
Vi var begge enige om at aldri har vi fyrt opp en engangsgrill på et tristere område, men allikevel smakte chorizo pølser og broccolisalat fortreffelig.

Hjemreisen ble med danskebåten, som går mellom Hirtshals-Bergen og Stavanger. Her var vi nesten alene på båten og måtte fremvise gyldig koronasertifikat under innsjekkingen. Det ble en meget avslappende 5 timers båttur, hvor vi feiret med prosecco i 3 dl flaske og liggestoler. Vi var enige om at turen hadde vært vellykket, tross hadde vi ikke gått tomme for strøm eller hatt noen alvorlige ulykker. Dessuten tror jeg neppe at vi hadde greid turen uten el-sykler, det hadde i hvert fall ikke blitt så mange kjekke stopp. Turen anbefales til alle som er glad i å sykle og kan nok gjøres uten telt for de som er flinke å planlegge. Både med og uten batteri på syklene…..

Bergen er en veldig kjekk by, med mye å se og oppleve.
Det ble lunsj på en benk i hovedgaten. Etter flere dager i samme klærne, fant vi ut at det var best å spise utendørs…
Det var nok av sitteplasser på danskebåten og slett ikke trangt på dansegulvet…
Siste innspurt (men må innrømme at vi ble hentet med bil på ferjekaien…)