Skottland, på en langhelg.

Det er fort gjort å ta seg en tur over dammen for å besøke Skottland. I hvert fall for oss som bor her på Sør-Vestlandet, hvor det er mulig å fly fra Stavanger til Aberdeen på 45 minutter. Men da har man god medvind, for ellers tar turen en time. Kystbyen Aberdeen er et godt utgangspunkt, enten man vil opp i fjellene, være ved sjøen eller besøke den fantastiske hovedstaden, Edinburgh. Det er god tog- og bussforbindelse i alle retninger, dessuten er granittbyen verd et besøk for sin egen del. Aberdeen er kjent for å være Skottlands viktigste havneby og kalles ofte for «Europas oljehovedstad».

Det var en nydelig kveld for en flytur, med en fantastisk solnedgang over havet…
Flyet var forsinket, så jeg fikk det travelt med å rekke toget sørover. Jeg løp som et pisket skinn over perrongen og rakk det akkurat. På Haymarket skiftet jeg tog til Livingstone, heldigvis uten å måtte løpe…

Jeg dro over for å besøke en god venninne, Alex, som bor en halvtimes tid utenfor Edinburgh. Her var planen at hun skulle vise meg alle de fine turmulighetene som finnes i området, siden vi tross alt er like glad i turgåing. Jeg har vært mange ganger i Edinburgh, men da helst for å besøke byen. Fjelltur forbinder jeg med The Highlands i nord, men Skottland er litt sånn som Norge. Vet du hvor du skal dra, er det fjell og turmuligheter overalt. Dessuten er de flinke til å merke og skilte løyper, samt tilrettelegge med parkeringsplasser. Gode kart og turguider anbefales, min erfaring er at apper og turbeskrivelser på nett er litt mer mangelfullt. Dessuten der det vanskeligere med mobildekning, særlig når man kommer ut av de større byene.

Vi parkerte ved Threipmuir Reservoir Car Park og gikk på fin grusvei i kulturlandskapet.
Det er mye sau i Skottland og vi passerte en bonde i full gang med å vaksinere flokken sin. Det var lett å komme i snakk med menneskene vi traff på turen, enten det var bønder eller turgåere.
Naturen bestod av mye myr og lynghei, og vi var heldige med været på turen vår. Klimaet er omtrent som hjemme, mye regn og vind.
Det var ikke problem å finne frem, jeg hadde tross alt med egen guide… Men selv uten, er det lett å være på tur i Skottland. Her i Pentland Hills var mye grusvei og tydelige stier, samt skilt ved alle steder hvor stien delte seg.

Skottland er godt kjent for sine munroes, som er et fjell på over 914 meter over havet. Det er en populær aktivitet å samle på munroes, for det er 284 fjell som faller inn i den kategorien. De fleste ligger lengre nord og høyest av dem alle er Ben Nevis, på 1345 m.o.h. Her finnes alt fra krevende klatreruter, til mer «snille» fotturer. Jeg besteg Ben Nevis for omtrent 25 år siden og vet at selv om de skotske fjellene ikke kan måle seg i høyde med de norske, er det viktig å være forberedt. Husk gode sko, varme klær, niste, førstehjelpsutstyr og kart. Været skifter fort og det er vanlig med tåke og regn.

Alle toppene hadde navn, det var West Kip og East Kip, samt en hel haug som jeg ikke husker navnet på. Vi gikk opp og ned og opp igjen, mange ganger….
Det blåste skikkelig friskt på toppen, så det var ikke aktuelt å sitte der med nistepakken og beundre utsikten.
Det var folksomt i fjellheimen, vi møtte mange turgåere. Pentland Hills Regional Park ligger sørvest for Edinburgh og høyeste punktet er 579 m.o.h. Man kan gå inn i området fra forskjellige sider og gå både korte og lange turer.

Vi hadde en fantastisk dag i fjellene, selv om mange kaller Pentland åser og ikke fjell. Jeg tok bilde av ALT som gjør en tur i Skottland annerledes enn en tur i Norge, som husene vi passerte, innsjøene som var laget av mennesker og fuglelivet. Nisten var kakao og pai, som vi spiste nede i dalen, hvor det var mulig å finne litt ly for vinden. Etterpå hadde vi egentlig planlagt å ta et bad i Harperrig Reservoir, som er Alex sin foretrukne badeplass, men det fristet lite. Vi var iskalde og kombinasjonen av +2 grader og sterk vind, gjorde at det ble en kort gåtur til Cairns Castle. Man kan ikke besøke Skottland og ikke se noen slott!!!

Tenk å bodd her, uten naboer og gatelys.. Med adkomst på grusvei og bare fjell rundt…
Slottet Cairns ligger ved bredden av innsjøen, som egentlig er et vannresovar for gårdene i området. Det ligger en herregård like ved og hele området er tilrettelagt for leie. Særlig er det visstnok populært å feire bryllup her.
Slottet er fra 1500 tallet og lite gjenstår idag. Og det lille som står, er relativt gjengrodd. Men jeg var allikevel fornøyd.

Men Skottland er ikke bare fjell, her er en lang og variert kystlinje. Man kan gå en tur på stranden eller ta en langtur på mange uker. Vi valgte ut det som mange regner som den vakreste strekningen på Fife Coastal Path, nemlig fra Anstruther til St Monans og videre til Elie. Stien går helt ute ved havet, gjennom små landsbyer som fremdeles har fiske som livsgrunnlag. Man passerer havbasseng, som er tilrettelagt for bading og jeg skulle virkelig ønske det var sommer og varmt. En sen lunsj ble spist på en lokal kafé, hvor vi stod en halv time i kø, før vi i hele tatt fikk bord. Om sommeren kunne køen stå rundt hele kvartalet, en kø for kafé og en for takeaway, så vi var tross alt heldige. På menyen stod tradisjonelle retter, det meste fersk sjømat, som fish’n chips og krabbekaker. Jeg spiste som de lokale, dynket maten i salt og eddik, hadde grønne erter som tilbehør og skylte ned med sterk te med melk i. Det smakte fortreffelig.

Fra der vi stod, kunne vi se over mot Arthur Seat i Edinburgh, samt åsene vi hadde vandret over dagen før.
Det var slett ikke travelt i gatene på en søndags morgen i slutten av januar.
Det var lavvann da vi kom til Anstruther og det luktet sterkt av tang og tare. Vi parkerte bilen her og startet å gå, for så å ta bussen tilbake. Eller man kan starte med å ta buss og gå tilbake.
De store betongklossene, som var gangstien over elva, hadde flyttet på seg under en vinterstorm og ENKELTE mente vi skulle hoppe. Da hadde jeg heldigvis vett til å si nei, jeg er like spenstig som en sekk poteter, så det ble en omvei.
Kyststien er godt merket og lett å følge. Hele turen er 187 kilometer lang og går fra Kincardine til Newburgh. Man regner mellom en uke og 10 dager på å gå hele, så gjett hvem som straks startet å planlegge??!!

Som dere ser, er en langhelg egentlig altfor lite… Men jeg må si at når det er alt man har, fikk vi virkelig maksimalt ut av den. Det ble ingen tur inn til Edinburgh og det var helt greit. Det er mye annet å se, dessuten hadde Alex lagt en plan om at jeg skulle spise meg gjennom alle Skottlands nasjonalretter, både black pudding (blodpudding som ikke er søt), haggis (som er innmat av sau, blandet med havregryn, løk og krydder) og lokale oster. Jeg var forberedt på whiskey, men her i nabolaget var det visstnok et gin destilleri, så da drakk vi det. Det var med tungt hjerte jeg tok buss og tog tilbake til Aberdeen, men jeg kommer forhåpentligvis snart igjen til Bonnie, Bonnie Scotland…

Noen steder å husene utsatt til, på lavaklipper. Jeg så for meg høyvann og vinterstorm, men i følge guiden lå de trygt og hadde gjort det i mangfoldige år.
Parkeringsplassene var forbeholdt fiskere på ukedagene og det var lett å se at dette ikke bare var en pittoresk landsby forbeholdt turister. Her var verken suvenirbutikker eller fancy kaffebarer, her var ekte skotsk hverdagsliv.
Det ene idylliske stedet etter det andre åpenbarte seg og jeg var mest betatt av nærheten til havet.
Jeg siklet på de naturlige bassengene, som visstnok var populære året rundt. Vi så ingen som badet da vi passerte, men det kan ha vært tilfeldig.
Det ligger mange severdigheter langs ruten. Her var på slutten av 1800 tallet et industriområde, hvor de utvant salt fra sjøvann. Det er kun vindmøllen som har overlevd og står som et sjømerke for alle ute på havet.
Vi ankom kirken i St Monans fra sjøen. Det var lettere sagt enn gjort, klippene var sleipe og vanskelige å gå på. Men FOR en opplevelse….
Det ble en kraftig lunsj, her ble fisken veid slik at alle fikk like mye. Det kan være derfor at stedet var så populært…
Jeg må innrømme at vi tok bilen bort til Elie for å se på Elie Ness Lighthouse. Etter den kraftige lunsjen, var hvert skritt en lidelse…
Like ved fyret ligger også Lady`s Tower, men hva det var og hvorfor det lå her, fant vi aldri ut… Det er ikke alt man kan finne på Google….
Det ble kveld og mørkt før vi kjørte hjem, og da var en stopp for å beundre Forth Road Bridge obligatorisk… Vakkert…

 

 

6 kjekke ting å gjøre i Edinburgh.

Edinburgh er en stor by med mye å se og oppleve. Selv med god tid behøver man å velge ut hva som er mest interessant, fordi det er umulig å rekke alt.

Egentlig finnes det så utrolig mange gode grunner til å besøke denne vakre byen, at det er nesten umulig å nevne bare 6. Men jeg kan liste opp mine beste grunner for at jeg kommer tilbake hit igjen og igjen. Edinburgh og Skottland er enkelt å besøke, det er kort vei hit fra Vestlandet. Flyet til Aberdeen tar en time og byen er et godt utgangspunkt for å oppleve alt Skottland har å by på. Denne gangen valgte vi tog til Edinburgh og en uke med Airbnb. Så her er 6 gode grunner for det.

Edinburgh Castle ruver over byen på en utdødd vulkan ved navn Castle Rock. Vær forberedt på å gå i kø, her er mye turister uansett når på året du kommer.
Slottet sett fra parken nedforbi. Det er umulig å ikke bli imponert over størrelsen og beliggenhet.

1. Edinburgh Castle har alltid fasinert meg med sin dystre tilstedeværelse. Slottet er plassert slik at det er lett å se og det har en spennende historie bak seg. Som bolig for de kongelige gjennom århundre og militært senter siden 1700 tallet finnes mye å oppleve innforbi de tykke murene. Jeg har aldri før vært inne på selve slottet, men denne gangen var det på tide med en skikkelig sightseeing. Vi så flere museum, kronjuvelene, kapellet fra 1100 tallet (som er Edinburghs eldste bygning) og beundret utsikten over byen.

Uansett hvor mange ganger jeg går gjennom denne gata er det alltid noe nytt å se og oppleve.
Det er alle detaljene som gjør det spennende å gå her. Alltid oppdager jeg noe nytt…

2. The Royal Mile er gata som går fra slottet og ned til Holyrood palace. Her finner man alt som er typisk skotsk i en salig blanding. Det er stedet for å smake whiskey eller kjøpe seg en kilt. Det bugner av tweed, fudge og guida turer inn i de smale smugene hvor tiden nesten har stått stille. Overalt høres sekkepipene spilt av stolte menn og kvinner. Her er puber som knapt har forandret seg siden 1600 tallet, brostein og granitt. Umulig å bli lei av…..

Stedet å gå til når man trenger å lufte seg samt slippe å gå i kø….
Det gir en følelse av å være langt fra by og travle gater når man tar en tur til området rundt Arthur’s Seat.

3. Arthur’s Seat er en steinete topp på 251 meter over havet, med mange stier som fører til toppen. Her får man en smakebit på naturen som har gjort Skottland berømt: de gresskledde åsene, trær og nakne klipper. Turen kan gås fra mange sider og kan gjøres kort eller lang. Husk gode sko og noe å drikke.

Forskjellen på skotsk og engelsk frokost er blodpuddingen, tror jeg.
Då blei fish and chips fortært for denne gang. Det smakte godt….

4. Maten er alltid en god grunn til å besøke et land. For meg har jeg ikke vært i Skottland med mindre jeg har spist en full skotsk frokost og fish and chips. Det holder med å spise det en gang i løpet av besøket, det er ikke akkurat helsekost vi snakker om her. Ellers finnes det utrolig mye annet å velge i og Edinburgh bugner av restauranter, cafeer og puber. Enjoy ?

Princes Street er en travel gate med mye trafikk og støy. Må allikevel oppleves, ikke minst for alle de flotte bygningene og utsikten til slottet.
Parken er nydelig, med flere lekeplasser, kafeer, fontene og flott utsikt mot gamlebyen. Dessuten finnes halvtamme ekorn, men de så vi ikke denne gangen.

5. Princes Street er shopperens paradis og en av verdens mest spektakulære handlegate. Det er nemlig kun butikker på nordsiden, hvor solen treffer fasaden. Her finner du alt av merkebutikker samt de store kjedene. Vi gikk noen mil der, så nå er julegavehandelen i boks. På den andre siden av gaten ligger en fantastisk park, Princes Street Garden. Dessuten ligger severdigheter på rekke og rad, så når man blir lei handlingen, er det nok av annet å gjøre.

Dette er sannsynligvis den mest fotograferte hunden i verden, både i live og død.
Jeg blir alltid så glad når jeg får klappe bronsestatuen av den lille Skye terrieren, det gir håp og tro langt inn i hjertet og sjelen.

6. Greyfriars Bobby er et must for meg og de fleste andre turister. Historien om den lille hunden, som satt i 14 år på graven til sin eier, er rørende. Den forteller om en hunds trofasthet til mennesket sitt og får meg alltid til å smile. På Museum of Edinburgh kan man se halsbåndet og vannskålen, samt på kirkegården like ved har den trofaste hunden fått sin grav. At historien har overlevd i nesten 170 år sier litt om hvor imponerende en slik kjærlighet og lojalitet er. Fine, fine bisken…

Like ved der vi bodde, lå kanalen. Det gikk en fin tursti langs vannet helt inn til gamlebyen. Alle de fine turene er nok en grunn til å dra….

Så det er noen av mine grunner for å dra, men spør jeg mitt lille barn har nok hun helt andre. Det beste er å ta turen og finne sine egne grunner…

Tungt lastet og klar for hjemreise….