Jeg har alltid vært glad i dyr. Store dyr og små dyr. Jeg har hatt mange dyr, jobbet med dyr og sett utallige dyr i dyrehage besøk. Men safari hadde jeg aldri vært på. Ihvertfall dersom man ikke regner med elg safariene jeg pleide ta barna med på da de var små. I de dype skogene i traktene rundt Evje jollet vi rundt for å finne elg. Fant aldri noen, så min erfaring med safari er mye gåing og ingen dyr.
Tanzania har flere dyr enn Evje, de har noe som på turistspråket kalles for «The big five». Opprinnelig var det fordi disse fem dyrene var de vanskeligste å jakte på, men uttrykket brukes mest idag i nasjonalparkene av de som jakter på blinkskudd med fotoapparat. De fem store dyrene er elefant, løve, leopard, kafferbøffel og neshorn. Safarien blir regnet som vellykket dersom man kan krysse av for å ha sett alle fem.
Konseptet i safari er enkelt; man dytter et visst antall turister inn i en jeep, sjekker at de er utstyrt med kikkert, telelinsekamera og flere liter med vann. Legg til en fjollete hatt på toppen og fornuftige sko. Kjør så denne gruppen mennesker innom alle souvenirbutikkene på vei til de ulike nasjonalparkene. Alle får med seg en pappeske med lunsj som går under kategorien snacks. I parkene velger man å kjøre de mest humpete og støvete jordveiene som finnes i kø bak utallige andre jeeper. Stopp bilen i 1/2 time ved det minste tegn til liv i krattet slik at alle får god tid til å fotografere eventuelle dyr.
Nasjonalparken Tarangire er et svært panoramalandskap og ser ut som Afrika i Disneys Løvenes Konge. Det var så overveldende at dyrene på savannen nesten kom i andre rekke. Men det var dyr. Til og med jeg med mitt reduserte langsyn så dem. Elefanter, sebra, giraff, ulike antilope dyr, vortesvin, bøffel, leopard, gepard….you name it….
Hva er forskjellen på å se dyr på safari i motsetning til i en dyrehage? Er ikke et dyr et dyr? For meg var det naturopplevelsen, området dyrene hadde å boltre seg på. Det var ingen små innhegninger eller høye gjerder. Jeg klemte ikke nesen mot en glassrute i håp om å få et glimt av det som befant seg bak ruten. Det å vite at dyrene hadde frihet til å gå der de ville og leve fritt. Jeg er litt usikker på om dyrene mates dersom det blir tørke eller andre grunner til matmangel. Vi fikk iallefall streng beskjed om ikke å gi dyrene mat. Det gjaldt helst de nysgjerrige apene på rasteplassen hvor vi hadde lunsj.
Vi besøkte også Lake Manyara Nasjonalpark, som er en av de minste i Tanzania. Her ble vi kjørt gjennom frodig jungel og sumpområde på jakt etter de store elefant og bavian flokkene som lever der. Fuglelivet var helst mer imponerende, men slangene så vi ikke. Heldigvis…..
Vi tilbrakte en og en halv dag i to ulike nasjonalparker og satt for det meste i bilen. Eller stod i bilen. Safaribiler kan nemlig heve taket slik at man har god utsikt i alle retninger. Det er praktisk, men det er jammen litt stress også med all den opp og ned vekslingen mellom å sitte og stå. Minnet til tider om den gammeldagse stolleken, bare at her ble det ikke kamp om setene når vi satte oss igjen. Men det hindret sittesår i svette bakender og krampe i såre bein.
Jeg fikk slått fast at safari ikke passer for meg. Det var mye kjøring og lite gåing. Jeg synes dyrene var fascinerende, men en elefant er en elefant. De første 15 gav en «WOW; EN ELEFANT» følelse, men etterhvert innså jeg at har du sett en, er den neste relativt lik. Når det også er varmt, svett og bilen slenger deg frem og tilbake i time etter time hadde det sikkert vært nok med en dag safari. Men man får sett mye fra bilvinduet og Tanzania er et fantastisk sted. Jeg fikk ikke sett de fem store, det levde ikke neshorn i områdene vi besøkte. Men de andre fikk jeg sett, slik at manglende neshorn påvirker ikke helhetsinntrykket mitt av safari. Det er heller jeg som liker bedre å jolle enn å være turist.
