Dronning for en dag.

Jeg skal ikke påstå at H. M. Dronning Sonja og meg har så mye til felles, annet enn at vi begge er to godt voksne damer som liker å gå tur. Særlig i eksepsjonelt vakker natur, slik som man finner mellom Kinsarvik og Lofthus i Hardanger. At turen har fått navnet Dronningstien synes jeg er flott og jeg hadde gledet meg i mange år til å prøve meg på 1100 meter stigning, utsikt over frukttrærne og ikke minst Munketreppene. Jeg ble ikke skuffet…

Jeg innlosjerte meg på Lofthus camping og sjelden har jeg hatt vakrere utsikt fra teltet.
Turdagen startet tidlig med frokost, mens jeg ventet på at sola skulle komme over fjellene. Etter at sekken var pakket, var det bare å rusle opp til resepsjonen, hvor vi var flere som hadde bestilt skyss til startstedet.
Vi ble sluppet av på parkeringsplassen og etter å ha lettet på antrekket, smurt meg med solkrem og drukket litt vann, var det bare å begynne å gå.

Dronningstien er en av Norges mest populære fjellturer og kalles ofte for Vestlandets indrefilet av en tur. Det er lett å forstå hvorfor, her vandrer man i omtrent 4 timer på 1100 meters høyde, med panoramautsikt over fjord og fjell. Men det er kun den blåmerka delen av turen, totalt fra start til stopp er løypa 16 kilometer og beregnet tid er mellom 5-8 timer. Altså en god dagstur for de fleste av oss… Det var ikke før i 2013 at stien ble merket, åpnet og markedsført som H.M. Dronning Sonja sin panoramatur og siden har populariteten eksplodert. Ifølge turistnæringen hadde turen en økning på 162% vandrere i 2020, så faren for kø er absolutt tilstede.

Turen starter med omtrent 890 meter med stigning. Her går man på grusvei, så det er absolutt overkommelig. Man kan gå naturstien som går gjennom skogen og som kutter svingene, men det er så bratt at det svarer seg ikke….
I enden av grusveien, starter den offisielle Dronningstien. Da går merkingen fra rød T til blå D. Jeg tok en pause her og følte meg nesten kongelig der jeg skuet utover kongerike Norge.
Turen er godt merket og tilrettelagt. Det viktigste er gode sko og nok å drikke.
Jeg hadde skikkelig flaks med været, men det kan fort skifte og turen er lang, så pakk med ekstra klær.

For min del, var det min far som først fortalte om turen. Han besøkte flere ganger området, bodde på Ullensvang hotell og gikk tur til Munketreppene sammen med sin kjære. De hadde med vin og lunsjkurv fra hotellet, og hygget seg med å gå oppover for å nyte utsikten. Dette var lenge før man kunne risikere å gå i kø og han ivret veldig for at jeg måtte dra og oppleve treppene. Og nei, det er ikke en skrivefeil at trappene skrives med e istedenfor a… Det sies at det var munker som i år ca.1210-1537 bygde 616 trappetrinn, for å lette stigningen oppover den bratte fjellsiden. De var avhengige av jakt og fiske på vidda, samt å ha veier mot østover. Historisk grunn, altså… Det liker jeg….

Jeg angret ikke da jeg gikk omveien ut til utkikkspunktet (følg skilting). Det var kvalmende bratt, men FOR EN UTSIKT….
Det lå fremdeles endel snø oppover, men ikke verre enn det gikk greit å gå uten brodder. Litt bratt og glatt, så jeg var glad jeg hadde staver med.
Det var et typisk høyfjellslandskap, med mye stein og åpne vidder.

Mange lurer på om dette er turen for dem, sånn «Er jeg i god nok form til å gå Dronningstien?» Er man vant med å gå på tur, er turen overkommelig for alle. Hemmeligheten er å bruke tid, GOD TID…. Jeg stoppet mye og satte meg ned for å nyte utsikten. Følelsen av å være kongelig, litt sånn høyere hevet, var stor. Utsikten var majestetisk og jeg kunne se ned på fjorden og alle fruktfarmene. Det var slett ikke folksomt, verken på fjellet eller langt der nede, sikkert fordi det var mandag og tidlig i sesongen. Men alle jeg traff hadde også et salig uttrykk i ansiktet og vi nikket verdig til hverandre før vi ruslet videre.

Det var flere små vann langs løypa, men ikke alle frista til et bad.
Lunsjen var alt annet enn kongelig, proteinrundstykker og makrell i tomat. Men det sies at sulten er den beste kokk, så det smakte utmerket sammen med lunka vann.
Dette er et yndet fotoobjekt, hvor man plasserer seg på klippen og dingler med beina. Jeg vurderte det ikke engang og holdt god avstand til kanten.
Nok et yndet motiv og herfra går det bare nedover.
For alle med høydeskrekk var det enkelte steder hvor jeg kjente magen gjorde et hopp.
Jeg var spent da jeg nærmet meg Munketreppene, både på om knærne ville tåle nedstigningen og om jeg ville kjenne et gys fra fortiden.

Det ble en sånn dag som jeg alltid vil huske. Naturen, i kombinasjon med det strålende været, satte seg i sjela og minnet, og jeg følte meg virkelig som dronning for en dag. Dessuten tenkte jeg mye på min far, særlig da jeg gikk nedover treppene. Det var nesten som om han gikk sammen med meg og det var veldig fint. Så får det heller være at jeg sleit med å bøye knærne i lange tider etterpå, 1000 meter relativ bratt nedstigning sørget for det. Det sies at å gå turen fra Lofthus til Kinsarvik er mer skånsomt for dårlige knær og det er godt mulig. Men da får man ikke den storslagne utsikten og kongelige følelsen av å skride nedover de historiske treppene. Så det var det verd….

Turens høydepunkt for min del….
Jeg syntes det var mange flere enn 616 trinn og det tenkte jeg mye på. Dessuten hvilket slit de må ha hatt å bære steinene opp, hvor de nå enn fikk dem fra…
For en utsikt og for en dag…
Mange er uforberedt på at det blir noen kilometer på grusvei mot slutten.
For ikke å snakke om frukttrærne, her vandrer man bokstavelig talt gjennom blomstringen i Hardanger. Nok en turistattraksjon å krysse av…
Løypa kommer ut ved Lofthus camping, veldig praktisk for meg.

Ikke akkurat Dronningstien…

Alt jeg ikke vet… Jeg har hele tiden trodd at Prekestolen, Besseggen og Trolltunga var de mest populære fjellturene som alle skulle gå i sommer. Det er ihvertfall de som vanligvis markedsføres når Norge skal selges ut til fjellglade turister. Men så viser det seg at det slett ikke stemmer. Det mest «hotte» stedet å vandre over fjell og vidde denne sommeren, (skal man tro etter antall søk på ut.no,), var Dronningstien i Hardanger. Her snakke vi om H.M. Dronning Sonjas panoramatur, i 1100 meters høyde, mellom Kinsarvik og Lofthus. Vi snakker om skikkelig nasjonalromantikk med foss og fjord, høyfjell og eplehager. Det er virkelig indrefileten av en tur i fjellheimen og jeg var meget klar…

Bilen ble parkert langs veien mellom tunnelene, sammen med alle andre.
Turen er godt merket og skiltet.

Dronningstien var egentlig den eneste turen jeg var fast bestemt på at vi skulle gå, da det ble klart at årets guttetur gikk til Hardanger. Det var sånn sett vel den eneste turen jeg hadde hørt om på forhånd, og jeg har hatt lyst å gå den helt siden min far for mange år siden fortalte om «Munketrappene i Ullensvang», som gås som en del av turen. Jeg forberedte resten av gjengen i god tid og anbefalte trening på forhånd. Vi skulle nemlig være klar for 16,4 km, en stigning på 916 meter og 6 timers tung gåing. Vi la oss i hardtrening, alle unntatt han på 7 (som har et aktivitetsnivå som daglig tilsvarer 2-3 treningsøkter).

Jeg var litt usikker på om dette var trygt, store steiner hadde falt ned og laget hull i asfalten. Det virket ikke som det var gjort noen tiltak for å hindre flere i å falle ned heller, men det gikk bra.
Det er bratt, steinete og ulent, så husk gode sko.
Stien følger dalbunnen inn mot fossen.

Men det er rart med det, feriefølelsen seig over oss. Det virket stress å organisere, helst bør man ha en bil i hver ende, eventuelt bestille taxi, haike, eller på annet vis komme seg tilbake til utgangspunktet. Dessuten, hvorfor gå i kø oppe i høyden, når man kan være (nesten) helt alene på bunnen? Jeg fant nemlig ut at det var en annen kjekk tur i nabolaget rundt Øvre Eidfjord, en fottur inn til bunnen av Vøringfossen. Dette skulle være vel så spektakulært som Dronningstien, bare på en helt annen måte. Dessuten var det bare 3,4 km totalt å gå, noe som nok passet enda bedre i vår feriemodus av grilling, bading og lange, sløve morgener.

Nede i dalbunnen renner elven og det er mye lyd.
Her stod i sin tid Fossastovo, en liten kafe og overnattingssted. Det er meg ubegripelig hvordan de kan ha hatt 5-6 sengeplasser, kjøkken og spisesal, når man ser på størrelsen på grunnmuren… De drev ikke så lenge, merkelig nok…
Elven krysses på hengebro, husk å gå en og en…

Turen ble en opplevelse. Det var vått, men vi var usikre på om det var fordi det regnet eller var vann fra fossen. Jeg har sjelden gått en tur hvor jeg har følt meg så liten, å stå nede i dalbunnen og se opp, det var et mektig syn. Det var vanskelig å snakke sammen, særlig da vi kom inn og stod helt nær vannet. Det var ikke lite vann som dundret ned fjellsiden og jeg ble overveldet av kreftene i naturen. Guttene følte seg hensatt til Jurrasic Park og fablet om dinosaurer og skumle kryp, der vi stod i det høye og glinsende gresset.

Det var frodig innover og klamt.

Det var en fantastisk tur, spennende og utfordrende fordi naturen var spesiell. Den er rangert som krevende, noe jeg tenker har mer med alle steinene som måtte krabbes over, enn høydemeter (totalt 100 meter) som bestiges. Stien ble laget i 1872, slik at turistene kunne komme inn å se fossen falle 182 meter ned fra Hardangervidda. Så her går man bokstavelig talt på historisk grunn og nesten alle vi traff underveis, var utenlandske turister. Sikkert fordi alle nordmenn var og gikk i kø på Dronningstien, tenkte jeg…

Man blir liten og ubetydelig ved siden av Vøringfossens mektige størrelse…. Dagens gåte: finn personen i blå jakke…

Jeg var ikke skuffet over at planen min om Dronningstien ikke ble gjennomført. Sånn er det her i livet, man kan planlegge akkurat så mye man vil, til ingen nytte. For ting skjer, uforutsett og overraskende. Da nytter det lite å tviholde på plan A, når plan B er et mye bedre alternativ. Dronningstien var MIN drøm, ikke guttene sin og ihvertfall ikke han på 7. Han ville helst ha hatt en dagstur til ved bassenget i Mikkelsparken, men var godt fornøyd med å bli våt i regnet og spruten fra fossen. Og jeg kan alltids ta en tur til Hardanger alene en annen gang, for å gå Dronningstien. Den ligger jo der fortsatt….

Man kunne gå helt inn, men vi stoppet her. Mest fordi de vi så som gikk helt inn, krøp både frem og tilbake…

Niste må vi ha, selv på korte turer. Hjemmelaget banankake og fersken smakte fortreffelig med vann til.

Han på 7 syntes det var en akkurat passe lang tur.