Tour de Dovre eller Dovre rundt på el-sykkel.

Først må jeg få lov til å komme med det eneste negative jeg har å si om denne turen, den har et helt latterlig navn!! Hvem kom på å kalle en rundtur i Norges indrefilet av vakker og kulturhistorisk område, for Tour de Dovre? Å gi assosiasjoner til et sykkelløp i Frankrike, som er mest kjent for svette mannelår i glinsende tights, stupbratte oppoverbakker og bloddoping, er en vits… Sånn, da er jeg ferdig med den saken, selv om jeg fremdeles kan gremmes innvendig. Men stort vakrere sykkeltur er ikke mulig å trø her til lands og her får du oppskriften, samt noen tips lært på den harde måten..

Når 3 voksne damer skal på tur, skjer det standsmessig. Vi overnattet på fint hotell i Voss, både på turen opp og turen ned. Det er langt å kjøre fra Stavanger til Dombås, hvor vi startet turen vår.

Det var høst i lufta da vi parkerte ved Trolltun hotell og hytter, like utenfor sentrum.

Så var vi i gang…. Vi gikk endel i oppoverbakkene, for å spare strøm.

Jeg hadde lenge hatt lyst til å sykle denne turen og var glad da anledningen bød seg. Den krever litt planlegging og bestilling av hytter, dersom man ikke tar med telt og satser på å være selvforsynt. Jeg skulle sykle med to venninner og det var såpass seint på høsten, at telt var uaktuelt. I stedet skulle vi meske oss på turisthytter, var planen. Det er mulig å bestille ferdiglagde pakker, som inkluderer el-sykkel, mat og overnatting. Vi vurderte det først, men siden to av oss ville ha med egen sykkel, ordnet vi det praktiske selv. Det vil si; hun av oss som er mest strukturert og flink til å planlegge, og det var ikke meg…

Løypa er godt merket og ligger også på ut.no. Noen steder følger den ruta til Pilegrimsleden, som går mellom Oslo og Nidaros.

Man sykler mest på grusvei og noe på asfalt. Løypa er lagt utenom trafikkert vei, så godt det lar seg gjøre.

Det var skikkelig høst her oppe i høyden og været fulgte opp, med regn og vind.

Vi hadde planlagt å sykle turen over 4 dager, med 3 overnattinger. Det ville gi masser av tid til å nyte høyfjellet, man skal tross alt gjennom 3 nasjonalparker; både Dovrefjell-Sunndalsfjella, Rondane og Dovre. Man kan bruke lengre tid på de ca. 13 milene og det er helt sikkert de som sykler raskere. Men vi var her for å nyte og hadde fylt opp sykkelveskene med vin og mye knask. Så syklene var tungt lastet og vi var mest bekymret for om vi hadde nok strøm på batteriene til å komme oss mellom hyttene. Det skulle vise seg å bli en utfordring…. Å sykle på el-sykkel er ikke som å kjøre moped, man må faktisk trø. Og det er mye som tapper batteriet, som underlag (våte grusveier gjør at sykkelen triller dårligere og bruker mer kraft) tungt lastet, oppoverbakker og motvind.

Det var mange vakre steder vi syklet forbi, men været gjorde at det ble få stopp.

Vi var ganske så kalde og våte da vi endelig kunne se Hjerkinn Fjellstue foran oss. Her hadde vi bestilt overnatting og var spent på maten.

Etter en staslig buffet i spisestua, var det nok av steder å finne roen. På Hjerkinn har det vært overnattingsted i 1200 år og det var en fantastisk atmosfære.

Vi startet litt seint på dagen, det var tross alt ikke mer 3 mil mellom Dombås og Hjerkinn. Stigningen var 316 høydemeter og det er slett ikke mye, fant vi ut. Dessuten kom de tyngste motbakkene i starten av etappen og da var vi uthvilte og med fullastet batteri. Et lite tips: 30 kilometer høres kanskje lite ut på el-sykkel, men legg til bagasje og motvind, så begynner det å bli tungt. Ta deg noen lange og tunge treningsturer i forkant og ikke undervurdere turen…. Dersom du bestiller en ferdig pakketur, frakter de bagasjen for deg mellom hyttene, noe som hjelper veldig godt på. Men vi tråkket tungt lastet og var godt fornøyd med første dag…

Etter en god natts søvn og en enda bedre frokost, var det å laste opp syklene og komme oss ut i regnværet.

Vi ble rådet av de lokale å sykle på riksveien og unngå turen gjennom Kvitdalen. Det er en kortere tur, men vi var jo kommet for å oppleve mest mulig vakker natur, så vi tok den lange turen på grusvei.

Naturen var frodig, selv om det gikk mot høst. Vi syklet fra 12-15 september, som var litt seint på året, siden flere at turisthyttene var stengt for sesongen.

Jeg forstod bedre hvorfor vi var rådet til å ta riksveien underveis. Flere steder var det en våt og gjørmete sti opp bratte bakker, hvor det var helt umulig å sykle en tung el-sykkel opp. Hjulene bare spant, så det ble mye gåing og felles dytting….

Det var til tider endel sau i veien, men det må man nesten forvente i et gammelt stølsområde, hvor det er blitt drevet seterdrift i mange hundre år.

Dag to ble en mer krevende dag, litt på grunn av været og omlegging i planene. Vi hadde tenkt å sykle seterveien fra Hjerkinn via Kvitdalen til Grimsdalshytta, for å overnatte i den ubetjente delen av anlegget. Dette fordi hovedhytta var stengt for sesongen, noe som selvfølgelig var trist, siden vi alle godt kunne tenkt oss full forpleining etter en dag på sykkel. Men så sjekket vi hytta litt nøyere og den ubetjente hadde ikke strøm. Og det måtte vi ha… Da ble det bestilling av Airbnb i Folldal, hytte MED STRØM, som ville gi en litt kortere etappe enn de 57 kilometerne vi hadde tenkt å sykle. Men allikevel på ruten, så det virket som en god plan…

Vi krysset broer og veier, men det var verken mye trafikk eller andre tegn til liv.

Uansett hvor mye det regnet, klarte jeg ikke la være å stoppe, for å nyte den vakre naturen vi syklet gjennom.

Vi fant et tørt sted i Follo og i gledesrus over å være fremme ble det handlet stort på Jokeren. Gjett om det var nedtur da det viste seg at vi hadde langt igjen og omtrent 7 kilometers omvei ut av Tour de Dovre. Alltid dobbeltsjekk adressen når du bestiller overnatting på Airbnb, det lærte vi da….

Heldigvis var det asfaltert vei og ikke for mye trafikk. Heller ikke for bratte bakker og våte var vi jo allerede, så akkurat regnet var ikke så ille.

Vår lille dukkestue av et Airbnb lå på et vakkert hyttetun. Det er ikke snø på bakken, men reinlav.

Hytta var ikke stor og skikkelig billig. Vi fyrte godt for å få tørke klær og utstyr, samt la batteriene til ladning inne i hytta. Så ble det kos med taco og rødvin….

Neste morgen hadde tåken lette nok til at vi fikk se denne utsikten. Å du hildrende du, no ser eg atter slike fjell og dalar, tenkte jeg…

Vi våknet friske og opplagte neste morgen, og var klar for å sykle ned og starte på turen gjennom Grimsdalen. Jeg var kartleser og hadde funnet en alternativ rute på grusvei, i stedet for asfaltveien vi kom på dagen før. Etter frokost og utvask, samt pakking av sykler, var vi klar igjen, en smule stive og støle blir man jo alltids… Det ble en fantastisk opplevelse og jeg er absolutt enig med de som hevder at det er omveiene og hindringene som beriker livet. Vi syklet på skogsvei gjennom vakker natur, snakket med en stolt jeger som viste oss geviret av storoksen han felte i fjor og bare nøt at det ikke regnet…

Det var ikke bare storoksen han hadde felt, han hadde et helt hus dekket av gevir. For å si som min sønn pleier å si, når han opplever andre kulturer: «Fucking exotic»… Jeg følte meg som en skikkelig byas, dette var villmarksliv for meg.

Men det var naturen som gjorde mest inntrykk, det var ubeskrivelig vakkert.

Siden vi kom en annen vei, fikk vi sykle over gamle Grimsa bru, fra 1870. Både broen og området rundt er flott tilrettelagt for turliv, med gapahuk og mulighet for et bad.

Da var vi endelig klar for høydepunktet på turen, Grimsdalen. Dette er villreinens rike, samt verdens vakreste seterdal (i følge reklamen). Her sykler man med Rondane nasjonalpark på ene siden og Dovre nasjonalpark på den andre. Ikke rart jeg hadde gledet meg som en unge…

Turen gjennom dalen ville bli den lengste dagsetappen og vi planla å stoppe for lunsj på Grimsdalshytta. Der var proviant og mulighet for å sitte inne i varmen. Selv om det ikke regnet, var været ikke helt på vår side. Det sørget en iskald motvind for, og det var skikkelig krevende å trø. Dessuten ligger dalen omtrent 1000 meter over havet, så det var jammen friskt. Området er vernet, men veien er åpen for biltrafikk i sesongen. Det ble en tøff etappe og etter lunsj på hytta, hadde vi enda 3 mil igjen til Dovre sentrum, hvor overnatting var booket. Det ble for mye for den eldste i gjengen, som måtte få hjelp opp den lengste bakken. Heldigvis fikk vi stoppet en bil, som tok med henne og bagasje, mens vi to andre fikk med syklene opp til toppen. Derfra var det bare nedover, helt til Dovre….

Vi var midt i «Nasjonalparkriket» og utsikten mot Rondane var fantastisk. Her ligger 10 topper på over 2000 meter, selv om skyene dekket endel av de.

Det ligger mange setre som fremdeles har full drift og i sesongen kan man både handle, spise og overnatte flere steder.

ENDELIG nærmet vi oss Grimdalshytta, hvor vi stoppet for lunsj.

Jeg kunne absolutt ha tenkt meg en overnatting her, men uten strøm… Jeg lette fortvilet rundt, siden jeg kun hadde 2 streker igjen på batteriet og det var langt igjen.

Det skulle ikke være så mye stigning, men når det blåser kraftig nok, blir det ekstra tungt. Vi måtte til og med trø i nedoverbakke og dalen ledet vinden godt.

Med tre sykler, fordelt på to personer, ble det å gå. Det var en LAAAANG bakke..

Men bakken hadde sine lyspunkt, som da vi møtte et jaktlag som pekte ut hvor villreinflokken var. Endelig fikk jeg bruk for kikkerten jeg drasset på og ja, jeg så dyrene.

Det ble en usedvanlig fin nedoverbakke mot Dovre, mest på grunn av lyset og skyene.

På Toftemo Turiststasjon var det ekte, norsk sikringskost: kjøttkaker og eget øl. Det smakte fortreffelig etter en lang dag og sengene var også makeløst gode.

Den siste etappen fra Dovre til Dombås, kan man velge mellom solsidevegen eller baksidevegen. Begge er like lange, ca 12 kilometer og har noe stigning. Men hva gjør vel det, når det var sol og fint vær, i tillegg til fulladet batteri og kort vei igjen??!! Jeg hadde mange stopp langs veien, det er hele tiden noe spennende å få øye på. Jeg drakk fra Olavskilden, et kjent pilegrimsmål og stoppet ved Dovre kirke, kjent for sine utvendige skiferheller. Er man turist, så er man turist… Det er mye å få med seg langs hele sykkelturen, så jeg anbefaler god tid. Og sykle gjerne i høysesongen, juli og august, da er kanskje været mer stabilt, selv om det kan man aldri garantere her til lands… Uansett er Tour de Dovre en fantastisk opplevelse på sykkelsetet og anbefales til alle i god form.

Ta gjerne avstikker fra løypa, det er flust med opplevelser.

Ja, det finnes moskus i området man sykler gjennom, men vi så heldigvis ingen. Disse hang på veggen i Moskusgrillen på Dombås, hvor jeg mesket meg med en elgburger for å feire en vellykket tur….

Her er et oversiktskart over løypa og du kan sånn sett starte hvor du vil. GOD TUR!

Lurt av Snøhetta.

Det var ikke fordi jeg var dårlig forberedt at jeg ble lurt, for det var jeg ikke. Som vanlig hadde jeg studert kart, lest meg opp på andre sine tur beskrivelser og sjekket værvarselet. Dessuten hadde jeg vært ved Snøheim i begynnelsen av juni og det var da jeg fikk lyst til å prøve å bestige Snøhetta. Jeg kunne tross alt se fjellet, der det lå på andre siden av vannet. Men det jeg så, var det jeg ville se, og det er ikke alltid det vi ser, stemmer med virkeligheten. Alt annet var jo borte i tåken.

Jeg droppet bilen siden jeg bare hadde en langhelg og reiste alene. Nattog til Oslo og Dovrebanen nordover var genialt, da kom jeg uthvilt frem til fjells.

Dovrebanen fylte 100 år, så vi måtte gå av på Dombås istedetfor Hjerkinn, som var stengt. Men jeg fikk med meg damptoget fra bussen, selv om jeg ikke fikk gå på rød løper eller møte kronprinsen.

Fra bussen fikk jeg også se en enslig moskus som lusket i veikanten. Jeg er ganske sikker på at det var den samme som angrep meg, da jeg syklet her i sommer…. Den løp litt foran bussen, før den stakk til fjells.

Det var trivelig å være tilbake på hytta, nå som den var åpen. Jeg fikk mitt eget rom, med flott bad borti gangen. Her var både strøm, vannklosett og dusj.

Det jeg visste, var at Snøheim ligger ved foten av Snøhetta. Og det eneste fjellet jeg kunne se, lå rett foran meg. Alt annet var borte i en grå vegg, noe som visstnok er vanlig her opp på nesten 1500 m.o.h. Naturen er naken og forblåst, med mosekledde sletter og stein. Mye stein… Her vandrer moskus og villrein, og her flyr ørnen høyt. Jeg tok en rekognoseringstur på fredagen og hadde en god følelse for morgendagens topptur. Den lille humpen der skulle bestige på null, komma null, var planen. Jammen var jeg naiv….

Det var ikke så mye å se, så jeg så det jeg VILLE se, nemlig Snøhetta…

Utsikten tilbake mot hytta var fin, jeg kunne faktisk SE noe. Så det var ingen fare for at jeg skulle gå meg vill..

Jeg ladet opp til turen med en bedre 3 retters middag. Maten på Snøheim er kortreist og tradisjonell, for ikke å glemme veldig god.

Snøhetta ligger på Dovrefjell og er egentlig ikke en topp, men en kjede på 4 topper, hvor alle er over 2000 meter høye. Høyest er Stortoppen, med sine 2286 meter over havet. Det var målet mitt, dessuten hadde jeg tenkt å slenge med Mellomtoppen, som i mitt hode lå rett ved. Det skulle bare være 20 minutter å gå dit. Jeg vurderte også å gå helt rundt på alle 4, men da måtte jeg ha hatt klatreerfaring. Sånt er jeg for pysete til, så det var ikke aktuelt. De aller fleste går til Stortoppen, som er beregnet som krevende. Det er 5,5 km hver vei og ca 800 meter stigning. Jeg undret meg litt over hvordan det var mulig å bruke mellom 4 og 6 timer effektiv gangtid opp på humpen, men tenkte som jeg ofte gjør: «Ja, ja, de gikk sikkert veldig seint eller kanskje feil vei»…

Dagen startet med tett tåke, men sikten ble bedre etter hvert. Vi var mange som vandret avsted med godt humør, men jeg stusset litt over at det så ut som om vi gikk i feil retning.

Da jeg plutselig skimtet noe bratte spisser som dukket frem fra tåka, trodde jeg først det var Jotunheimen.

Jeg hadde ihvertfall kledd meg for snø og kulde, det var jeg forberedt på. Ull innerst, fleece og vindtett, samt lue og votter. Bekken var frosset, så jeg antok at jeg ihvertfall ikke hadde bommet på været. Men der tok jeg også feil…

Det var ikke problem å finne veien, selv om jeg fremdeles var litt forvirret.

Det jeg trodde var Snøhetta, viste seg å være Lillehetta. Hvem kunne ha gjettet det, skjult som alt var i grå ull? Jeg har nok innsett at et kurs i kartlesing hadde vært nyttig og en realitetsorientering på avstand og egne evner hensiktsmessig. Plutselig var jeg på vei opp en steinete fjellside, med en utsikt som føltes som Himalaya. Sola kom frem og det var knapt et vindpust. Ungdommene småjogget forbi meg i t-skjorte, mens jeg svettet i ulla. Tilslutt var det bare å finne et usjenert sted å kle av meg, det var streikende varmt og jeg var redd for heteslag.

Utsikten mot Vesttoppen var slett ikke verst, og den kan også gås som en dagstur uten klatring. Den er derimot mye brattere og luftigere enn Stortoppen, så nei takk..

Utsikten var imponerende og veldig bratt.

Jeg måtte ha gått innover hit for å komme til Midttoppen, noe jeg tenkte var uaktuelt. Jeg var ikke forbredt på de bratte fjellsidene inn mot Gryta i midten og høydeskrekken tok sitt klamme grep.

Jeg kom meg opp, slukte nistepakken og grøsset av alle de som absolutt skulle ta selfie lengst ute på stupet. Selv om sola varmet og det var en strålende utsikt, ble jeg ikke lengre på toppen. Jeg skyldte på at jeg ikke var mentalt forberedt på stup og sommervarme, og følte meg rett og slett litt dum. Så jeg tuslet nedover og brukte god tid. Men selv om jeg følte meg lurt, var jeg meget fornøyd med turen. Jeg kom tross alt på toppen av Snøhetta, selv om den ikke var der jeg trodde den skulle være. Det er det jeg sier, man kan ikke stole på noen ting lengre…

Det lå nysnø på toppen og jeg kunne faktisk se fjell i alle retninger. Snøhetta er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen.

Jeg tok en lengre pause ved ruinene av den gamle Reinheim hytta.

Det var slett ikke vanskelig å se Snøhetta med god sikt, trøstet jeg meg selv med.

Utsikten fra Snøheim når man faktisk KAN se noe. Veslehetta til venstre og Snøhetta til høyre, til og med jeg ser det nå.

Utsikten fra vinduet mitt mot fjellene. Skjemmet heller ikke ut med en strøken Toyota utforbi, jeg siklet.

Men dette var det jeg så mest av, en grå vegg….

Safari for viderekomne.

Visste du at det slett ikke er nødvendig å dra til Afrika for å oppleve ville dyr i sitt naturlige miljø? Det er ganske praktisk, når korona gjør det vanskelig å komme ut av landet, at man her i Norge kan velge mellom både hval, bever, elg og laksesafari. Svømme med laksen, liksom… For ikke å glemme moskusen, denne hårete kolossen som bor på Dovrefjell i et begrenset opplag. Jeg hadde knapt hørt om moskus, før en kollega fortalte om sine mildt sagt halsbrekkende forsøk på å få tatt bilde av en. Så da det ble Norgesferie i år også, var planen enkel: jeg ville på moskussafari på Dovrefjell.

Et godt utgangspunkt for moskussafari er Dombås. Midt i sentrum ligger en hyggelig campingplass, hvor man kan leie hytte eller sette opp telt.

Det passet godt at det stod en statue i helfigur midt i sentrum, da visste jeg hva jeg skulle se etter…

Dovrefjell består av tre nasjonalparker og regnes som et barskt fjellområde. Det er også det eneste sted i Europa hvor det lever moskusokser.

Som sagt, så gjort, men det viste seg å ikke være så enkelt. Jeg kontaktet flere firma som arrangerte safari, men de var umulige å få tak i. Det er mulig at det var fordi det var tidlig i sesongen eller kanskje fordi de ikke ville arrangere tur bare for meg… Uansett, jeg kontaktet min gode kollega, for ifølge ham var det slett ikke nødvendig å dra på en organisert tur for å finne moskus. Han gav meg veibeskrivelse og gode råd, mens jeg tenkte: «Penger spart, er penger tjent». Dermed arrangerte jeg min egen høyst private moskussafari og sjelden har jeg vært nærmere døden…

Parker langs veien ved Kongsvoll Fjellstue. Her har det vært drevet overnattingssted i nesten 1000 år, men de eldste nåværende bygningene er fra 1720. Da jeg kom, var det stengt, men vanligvis får man både mat og seng her.

Gå over veien og her starter Moskusstien, en merket rundløype på 5,3 km. På turen er man nesten garantert å se dyrene, men husk avstand.

Det er STRENGT FORBUD å gå nærmere enn 200 meter og jeg tenkte i mitt stille sinn «Hvem har vel lyst til det?» Bortsett fra min gode kollega, som helst liker å være så nær at han nesten kan klappe dem…

Jeg var meget heldig å møte en hyggelig, innfødt dame på vei oppover stien og hun kunne fortelle at det lå en flokk rett over toppen av åsen. Vi snek oss oppover sammen, mens hun hviskende fortalte meg alt jeg trengte å behøvde å vite om kolossene foran oss. Min egen private guide, skikkelig flaks. For der var de, 60-70 meter foran oss, stående og liggende på stien. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde et bedre kamra, zoom på mobil gir ikke allverdens kvalitet på bildene. Men opplevelsen var stor, tenk å ha øyenkontakt med en moskusokse…. Da det begynte å bli folksomt og dyrene ble urolige, listet vi oss nedover. Jeg syntes jeg hørte og så moskus bak hver en busk og det var rett og slett litt skummelt. Men jeg kom meg velberget til bilen, kikket litt rundt på Kongsvoll og dro godt fornøyd videre.

Vi kikket lenge på hverandre og vurderte trusselen. Litt usikker på hvor fort en moskus kan løpe i nedoverbakke, men jeg ønsket ikke å finne det ut.

Det var flere dyr i flokken og jeg syntes det var betryggende da de la seg ned.

Dette var vel så stor opplevelse, som da jeg så utallige elefanter i Serengeti, Tanzania.

Jeg var høyt oppe over suksessen med min egen safari og glad og lykkelig feiret jeg med is og cappuccino på Hjerkinn. Her var nemlig planen å sykle opp til Snøheim, DNT hytta som ligger ved foten av Snøhetta. Dette ikoniske fjellet, som er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen, hadde jeg veldig lyst å bestige, men antok at det var for mye snø så tidlig på året. Sykkelturen dit går gjennom et tidligere militært skytefelt og er kun åpen for ferdsel på sykkel mellom 1 juni og 15 juli. Turen er ca 15,5 km hver vei, med en stigning på omtrent 400 meter. En fin, liten ettermiddagstur, tenkte jeg… HA-HA…

Me and my friend Moskusen… Dette var en død sådan og skinnet hang på veggen i kafeen. Jeg klappet og strøk, vi hadde nesten samme hårfarge…

Sykkelturen starter på Hjerkinn og jeg parkerte ved togstasjonen. Det er IKKE der man starter og parkerer, det er en egen plass. For meg resulterte det i at jeg hadde en mildt sagt ulovlig kryssing av jernbanespor og roting etter rett retning.

Det var flott vei, men ganske ubrukelig å sykle på hybridsykkel med smale dekk. Løs og dyp grus gjorde at det var skikkelig tung og jeg gikk i alle oppoverbakker. Og langt der fremme kunne jeg se Snøhetta, men hvor var hytta??!!

Jeg var helt alene på veien og greide ikke se meg mett på den flotte naturen.

Veien var endeløs og grusen ble helst bare dypere og dypere.

Jeg er ikke i tvil om at sykkelturen gjennom landskapsvernområdet Hjerkinn er en av de tyngste turene jeg har hatt på sykkel. Det fristet mest å sette meg ned å grine, for det jo aldri et alternativ å snu… Men da jeg fikk spist nistepakken på benken utforbi hytta, steg humøret mange hakk. Utrolig hva det gjør med vann og tørt brød med makrell i tomat. Jeg satt ikke lenge, hytta var stengt og det var ikke et annet menneske i mils omkrets. Det var litt skummelt og alle som har sett Jack Nicholson i «Ondskapens hotell» forstår hva jeg prater om. Så snart satt jeg på sykkelen og gledet meg til tidenes nedoverbakke.

Snøheim er en moderne og betjent turistforeningshytte med 80 senger. Hytta var stengt i 50 år da Forsvaret brukte området, men er nå åpen for mat og overnatting fra 25 juni til 26 september.

Lykke i livet: blå himmel og bare nedover….

Jeg holdt godt tempo og trengte nesten ikke trø. Men det var viktig å holde øynene på veien og ha fullt fokus på å ikke skli i den løse grusen. Derfor var jeg totalt uforberedt da jeg plutselig hørte høy snøfting, stamping og en svær, brun masse stormet frem fra høyre. Selv den dag i dag forstår jeg ikke hvordan jeg unngikk å velte av ren skrekk. Men jeg holdt meg på sykkelen og heldigvis kom ikke moskusen etter meg. De kan nemlig løpe i 50 km/t og så høyt tempo greier nok ikke jeg å holde over lang tid. Dessuten veier de 300-400 kg og angriper når de blir forstyrret. Hadde jeg sett at det stod et dyr ved veien, hadde jeg ALDRI syklet forbi. Da hadde jeg heller dratt sykkelen med meg ut i bushen og gått tidenes omvei. Men det gikk bra og så nær kom jeg aldri elefantene i Afrika. Konklusjonen på min egen private safariopplevelse, er at jeg har sett nok moskus for resten av livet og ønsker aldri å se en moskus igjen, med mindre det er gjerde eller 200 meter mellom oss. Fine, fine moskus oksene…