Mål nummer 2: En dans på Stovegolvet…

Det var slett ikke tilfeldig, at mål nummer to på listen min ble Stovegolvet. Ikke hørt om listen min? Jeg er sånn som motiveres av å sette opp konkrete mål. Nå som jeg er i rehabilitering etter 2 store kneoperasjoner, er det lett å bli litt motløs. Trening med fysioterapeut, bassengtrening og sitte i timesvis med ispose på kneet, hvor spennende er det? Helt nødvendig for å bli best mulig restituert, men strevsomt. Særlig når våren er kommet, sola skinner og det spirer i både skog og mark.

Det var god gang på parkeringsplassen og jeg fikk den siste ledige plassen. En hyggelig mann kunne fortelle om stor-dugnad og at det ville være plenty av ved og dasspapir til meg på hytta, flydd inn med helikopter.

Jeg hadde ikke med kart, så det ble å ta et bilde av tavla. Jeg satset på mobilens kartapper og god merking av løypene, samt yr.no som meldte om strålende vær.

Det startet finslig på grusveien opp mot Kattnakken, den er stengt for biltrafikk. Med mindre man har spesiell tillatelse og nøkkel til bommen….

Stovegolvet er en ubetjent turistforening hytte, som betyr at man kan ikke kjøpe mat på hytta. I tillegg til mat må man også bære med seg drikkevann, siden brønnvannet kun er til koking og vasking. Det er 21 sengeplasser og alle kan bestilles på forhånd. Det hadde jeg gjort og var klar for en natt med fantastisk utsikt. Hytta ligger på 695 meter over havet og med flott utsikt i alle retninger. Jeg gledet meg til både solnedgang og soloppgang, og la tappert avsted.

Det varer ikke lenge før man går av grusveien og mot de berømte trappene. Det er visstnok 500 trinn og jeg er usikker på hvem som bygde trappa. Men at jeg fikk følelsen av å være tilbake i Nepal, er sikkert.

Hei kor det går.. Mens «nepalise flat» er opp og ned, opp og ned, er «vestlandsk flatt» opp, opp og opp.

Det blomstret langs stien og sola steikte i fjellsiden. Jeg angret på at jeg ikke hadde kledd meg i shorts og T-skjorte..

Man krysser elva på bro, så følger man den videre oppover. Her kan man fylle på med drikkevann, det er ikke mulig videre innover.

Turen opp til hytta kan gås fra flere steder, men den korteste og enkleste er fra Heio. Da har man 2,5 kilometer, fordelt på 302 høydemeter opp, og turen regnes som middels krevende. Estimert tid er 1 time, men som vanlig kan man ta det med en klype salt. Jeg brukte sikkert tre ganger så lang tid og av alle de andre turgåere som også skulle samme vei, var det stor variasjon i tempoet. Noen løp og andre nøt… For her virker det som mange gikk på dagstur for trim og rekreasjon. Alle løypene er godt brukt, flott merket og skiltet.

Sherpatrapper er en naturtrapp, utformet i stein, i veldig bratt terreng. Det er blitt populært i hele Norge, men det er delte meninger om bruken av disse, på grunn av inngrepet i naturen.

Det gjør turen unektelig lettere å komme fort opp i høyden, uansett hva man mener om selve trappene.

Jeg fikk nesten følelsen av å være tilbake i Nepal, uten at jeg skal påstå at det er nepalske gjestearbeidere som har bygd Fossetrappo. Flott var det uansett.

Det er Bergen og Hordaland Turlag som drifter Stovegolvet og Stord-Fitjar Turlag som har vedlikeholdet. De hadde gjort en fantastisk jobb og jeg kom frem til en ren og nyvasket hytte. Det lå helt nytt sengetøy på alle sengene og jeg hadde god plass å boltre meg på. Det var nemlig ingen andre som kom for å bruke hytta og det synes jeg var litt rart. Men det fremgikk av hytteboka at den er jevnlig og godt besøkt, så det var nok bare tilfeldig at jeg var alene. Jeg må innrømme at jeg nøt freden og roen, da kvelden seig på og alle dagsturistene var gått hjem.

Det gikk stort sett mer eller mindre bratt oppover, men jeg hvilte mye og gikk seint.

Tid til en matpause ble det også, et gjenglemt julebrød fra fryser med brunost smakte godt. Den vakre kniven har en god venninne laget til meg og jeg blir ekstra glad hver gang jeg bruker den på turen.

Det første blikket på hytta var nesten litt uvirkelig, den lå vaglet på en topp som et ørnerede.

Da jeg kom nærmere, så jeg at det var ikke så ufremkommelig som det virket på avstand.

Jeg var glad for at jeg hadde en flott tur opp til hytta. Kne og kroppen fungerte relativt bra, men som sagt tok jeg det rolig. Følelsen av lykke over friheten som kommer av å være i fjellene, var stor og jeg ble litt rørt. Været var perfekt og det var virkelig mye å være takknemlig for. Jeg lot meg ikke engang bli sur, da et turfølge gjorde narr av både stavene og tempoet mitt. De skulle bare visst hvor lykkelig jeg var over å være på tur med tung sekk og god tid, samt en kropp som fungerte greit nok.

Det var en flott utedass med bratte trapper ned og opp. Jeg begrenset inntak av flytende, for å unngå et dobesøk om natten. Med risiko for et fall, var det bare å knipe igjen….

Det var bare å velge og vrake, selv om jeg egentlig hadde reservert seng nummer 1.

Dette ble favoritt plassen for solnedgangen. Ja, jeg kunne stått/sittet utforbi hytta, men med 2-3+ grader og kraftig vind var det MYE varmere og like fin utsikt inne.

Stovegolvet har en lang og spennende historie. Eller kanskje ikke så altfor spennende, siden det handler mest om en radiomast bygget i 1957. Da ble det samtidig bygget en kontrollromshytte og trafokiosk for å drifte anlegget. Masten er revet og DNT overtok hytta i 2020. Den ble gjenåpnet som overnattingssted i 2022, etter omfattende utvidelse og oppussing. Hytta er nå lys og vakker, samt med mange praktiske løsninger. Det er ikke strøm, men solcellepanel gir lys og lading av mobilen. Vedfyring og gass til matlaging sørger for kosen.

Navnet Stovegolvet kommer av flaten som hytta står på. Toppen er nemlig flatt som et stovegolv og det er fullt mulig å ta seg en svingom eller flere.

Utsikten er formidabel og man kan se vidt i alle retninger. Mot vest ligger Nordsjøen og jeg lest et sted at på en klar dag kan man se helt til naustene på Englands kysten. Tja, litt skeptisk til akkurat det…

Det er en liten klatrevegg man kan hygge seg i, dersom man ikke har lyst å danse.

Trafokiosken har blitt en trivelig varmestue, åpen for alle turgåere.

For en tur jeg hadde… På forhånd var jeg litt skeptisk til om det var litt tidlig å gå denne turen. Men så tenkte jeg på all tiden jeg har brukt hos fysioterapeuten, med å gå opp og ned en step-kasse. Fremlengs, baklengs og sideveis…mens jeg teller steg og antall runder. Det er jo nesten som å gå i fjellet, bare at fjelltur gir uendelig mye mer. Så ja, takk.. litt begge deler. Det er takket være timene hos fysioterapeuten at jeg kan være tilbake i fjellene, selv om det ble lite dans på Stovegolvet. Ihvertfall ikke fysisk, selv om sjelen min nok tok en svingom høyt over fjellene og havet.

Solnedgangen var fantastisk og jeg stod lenge ute og nøt stemningen. Havtåken seig inn og vinden stilnet litt. Sånne øyeblikk kan man leve lenge på..

Soloppgangen over Folgefonna var like vakker, med morgenkaffe og minusgrader.

Og turen ned ble en heldagstur, siden jeg tok flere omveier og bare nøt dagen og været.

Når fjellene kaller….

Det er ingenting som frister mer, enn når du vet at du ikke kan eller bør… Enten det er slankekuren som gjør at man ikke kan spise det man sikler på eller lommeboken som sier at man ikke kan få kjøpe det man har aller mest lyst til å kjøpe. Da har hjernen lett for å slå seg vrang og man blir besatt av tanken på det man ikke kan eller skal ha. Så hva er kuren for det? Ingen aning, men dersom jeg finner det ut, skal jeg saktens dele gladnyheten. Faktisk tror jeg at den som knekker den nøtten, kan bli både rik og berømt… I hvert fall hvis man har behov for rikdom og berømmelse.

Sånn ser det ut når han på 11 skal ta bilde av en berømt og gigantisk stein, på vei opp Hunnedalen. Det hadde sikkert vært finere om jeg som kjørte tok det i fart, men det er dessverre ikke lov..

Når man kjører høyt til fjells her i Norge, er det stor fare for at man møter på sauer og lam i veibanen. Kjør forsiktig og avpass farten..

Da vi endelig kom frem, var den lille parkeringsplassen full. Man kan parkere på en større plass i retning Lysebotn, men det hadde medført en del mer gåing. Jeg stod nok ikke helt lovlig i veikanten, men satset på at det gikk bra.

Til Melands Grønahei, den (kanskje) aller vakreste DNT turen…

Man skal være ganske forsiktig med å utrope en tur inn til en DNT hytte for Norges fineste… Særlig fordi det er utrolig mange turer i vårt langstrakte land jeg enda ikke har gått. Men av de turene jeg har gått, er dette den fineste. Det som gjør turen helt spesiell, er at her får man et innblikk i norsk natur gjennom ulike soner. Dessuten er hytta verd et besøk i seg selv. Ikke fordi den er arkitekttegnet, har strøm og internett eller serverer tre retters gourmetmat. Nei, den er relativ enkel og jeg har sittet på hytta og lyttet til turgåere, som var skikkelig skuffet over standarden. For meg er det motsatt, jeg synes den er sjarmerende. Her får man det man kom for; tak over hodet, stort lager med proviant, varme i ovnen og stillhet. Sånn stillhet uten mobildekning og mye folk….

Man parkerer på Kleivaland og herfra kan man velge mellom å gå til Trodla Tysdal eller Melands Grønahei. Dersom man bare vil gå en dagstur, er Ritlandskrateret et mye besøkt sted for turister.

Vi var heldige med været og starten av turen gikk gjennom et område, som kunne vært brukt i en brunost reklame. Veldig norsk…

Det gikk seint oppover med oss, her var utallige fine fotomotiver. Er man turist, så er man turist

Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland, som aldri hadde vært på skikkelig fjelltur i Norge før. Hun hadde veldig lyst til å oppleve en DNT hytte, det er et system som var helt ukjent for henne. Jeg var ikke i tvil om hvilken hytte jeg ville vise frem, det MÅTTE bli Melands Grønahei. Den er relativt lett tilgjengelig fra hvor jeg bor og selv om turen inn til hytta regnes som krevende, antok jeg at det var lett match for min spreke venninne og meg. Tenkt jeg…men det skulle vise seg å bli en skikkelig utfordring, på flere måter. Jeg har gått turen mange ganger og da glemmer man litt hvordan den kan oppleves for første gang. Men uansett, den har ALT en turist fra utlandet måtte ønske, her er fossefall og ville fjell i bøtter og spann.

Det er ikke enkelt å få tatt et bilde fra Ritlandskraterer som virkelig viser hvor imponerende det er. Det bør i så fall tas fra utkikkspunktet som er skiltet fra stien, men vi tok ikke turen opp dit. Øyestølmyra er et naturreservat og skal behandles deretter.

Det ble i stedet for omvei opp til utkikkspunktet, en lengre fotosession på en vassekte trebro over fossefall. Litt skummelt for noen, samtidig spennende.

Vær forberedt på bratte bakker!! Fra parkeringsplassen og opp til hytta skal man opp 702 meter og med mye snadder i sekken, kjentes det godt i beina.

Vormedalsheia er et landskapsvernet område og med veldig god grunn. Her finnes vakre og unike planter, spesielle geologiske forekomster og en kulturhistorie som er verd å sette seg inn i. Som det eneste sted i verden, kan man vandre gjennom et krater, som ble dannet da en meteoritt smalt ned for 500 millioner år siden. Hvor kult er ikke det??? Krateret er 2,7 kilometer vidt og stien til Meland Grønahei går tvers igjennom Øyestøl naturreservat. Det er myrete og vått, så her kan det være lurt å ha vanntette sko. Jeg liker veldig godt denne delen av turen, det er som om jeg blir hensatt til fortiden og bare venter på at en dinosaurus skal krysse sletten. Det er selvsagt bare tull, det er ingenting som tilsier at de har fantes her. Men det er lov å drømme..

Det ligger flere små bygninger ved Bjørnabu, et gammelt stølsområde som passeres.

Litt lenger borte ligger verdens beste badekulp og det er fast innslag å ta et bad her. Dessuten er det et fint sted å sitte og spise matpakken, så vi hadde en lang pause for å spise sekken litt lettere..

Etter pausen var det bratt oppover igjen mot Stropastøl og stien var både steinete og løs i grusen.

Men smilet var like stort hos turisten og naturen ble bare vakrere og vakrere….

Jeg er glad i landet mitt og synes det er veldig kjekt å vise frem alle severdigheter. Dessuten har jeg gått en del i fjellheimen i Skottland og kunne si litt om hva som er forskjellig og unikt for den norske naturen vi gikk igjennom. Det var mange WOW og kommentarer som STUNNING og AMAZING, noe som selvsagt gjorde turen enda kjekkere. Det hadde ikke vært like kjekt om min venninne var ei sånn som bare så gråstein og mose. For jammen ser man mye gråstein og mose på denne turen. Dessuten bør man være forberedt på å krysse enkelte steder, som utfordrer både høydeskrekk og balanse. Det viste seg å være den største utfordringen vi møtte og flere steder var det på kanten til at vi måtte snu. Men for en tøff dame som har gått både tur til basecamp Everest og inkastier i Peru (og nå snakker jeg ikke om meg selv) var det bare å bite tennene sammen og fortsette.

Dette ble det mest krevende partiet å passere, siden man må balansere på en smal hylle og det er bratt og langt ned.

Dessuten var det elver å krysse og det er ikke tilrettelagt med bro overalt.

Stropastølvatnet ligger på 704 meter over havet og nå forandrer naturen seg. Vi gikk langs vannet og jeg torde nesten ikke peke ut løypa videre, for ikke å ta fra enkelte motet. Men man skal høyere opp og det blir mer krevende.

Et godt tips dersom du har med deg noen på tur og vet at du skal passere et litt vanskelig parti, ta en lang pause først. Er man sliten, så opplever man utfordringer som mer krevende. Lavt blodsukker kan også påvirke, så drikk godt og spis gjerne litt, før du går videre.

Vi brukte god tid på turen, det ble mange pauser både for å fylle vannflaskene i en bekk og beundre utsikten. Alt opplevdes like eksotisk for min venninne og jeg ble minnet om at det er faktisk ikke en selvfølge med rent drikkevann i fjellet. Da vi kom opp på de lysende grønne flatene og fortsatte videre på snaufjellet, var dagen perfekt. Men fremdeles gjenstod et stykke bort til hytta og det var godt å komme frem. Jeg hadde booket 2 senger i forkant, selv om det var god plass på hytta. Noen falt i staver over proviant lageret og sjelden er det nok tatt så mange bilder av tørr varer og dopapir som den dagen. Dessuten var enkelte meget begeistret for det eksotiske i å hente vann med bøtte fra et fjellvann.

På de ubetjente hyttene til Turistforeningen må man ha med mat selv. De selvbetjente hyttene har et, til tider, imponerende matlager, mens de betjente hyttene har matservering. Jeg forstår godt at turisten var imponert…

På mange hytter finnes det verken innlagt vann eller toalett. Det er en stor del av opplevelsen å hente eller smelte vann, samt bruke iskaldt utedo.

Når man har besøk fra utlandet, vil man gjerne servere det norskeste man vet. Derfor hadde jeg båret med spekemat, Toro rømmegrøt og egg, noe som alltid gir et enkelt og smakfullt måltid til fjells. Grøten er bare å koke opp med rømme og vann og eggerøre er nesten bare egg. Hva kan gå galt??? Min gjest syntes det var en uvant kombinasjon, men sulten er den beste kokken….

Jeg tror at det mange utlendinger som kommer til Norge blir mest imponert over, er stillheten og den storslagne naturen. Jeg har gått noe i fjellet flere steder i verden og ofte er man aldri langt fra folk. Selvfølgelig finnes det mange populære steder i Norge også, hvor man betaler dyrt for parkering og nesten går i kø. Men det finnes så utrolig mange andre steder, hvor man kan vandre og oppleve naturens ro, nesten helt alene. Uansett, neste morgen hadde min venninne nesten ikke blundet på øyet, med tanke på veien ned. Hun opplevde turen som mer krevende enn både Peru og Nepal, mest fordi der er stiene mer tilrettelagt og innebærer veldig sjelden bratte stup og regelrett klatring. Men det gikk mye bedre enn hun hadde forventet og vi hadde en flott tur nedover.

Melands Grønahei er åpen hele året og står ulåst. Den har 22 sengeplasser og 16 av disse kan forhåndsbestilles. Jeg har kun vært der på sommer og høst, så jeg kjenner ikke til vinterløypen.

Det var en trolsk stemning, da vi startet å gå nedover i morgentåken.

Det ble litt balansering på veien tilbake også, men jeg tror at når man har grudd seg mye til noe, blir det sjelden så skummelt som det fantasien har spilt ut…

Dette er grunnen til at jeg elsker denne turen, naturen er bare storslagen.

Det var en vellykket introduksjons tur til den norske fjellheimen for min venninne og da jeg fortalte henne at det er over 580 hytter spredd utover hele Norge, var hun meget imponert. Det er faktisk jeg også, med tanke på alle jeg enda ikke har besøkt. Vi startet straks å planlegge en ny tur, over flere dager. Så det tenkes at jeg om noen år kan utrope en ny hytte og en ny tur til den vakreste DNT turen jeg har gått. Men foreløpig er Meland Grønahei i en klasse for seg selv og dersom du ikke har vært der, anbefales den varmt. Jeg ville nok gått om sommeren, når naturen viser seg fra den fineste siden og man virkelig kan oppleve den unike naturen som stadig endrer seg ettersom man stiger høyere. Det er rene Kinderegget, med mange opplevelser i en og passe krevende.

Det er mange fine steder å bade, så husk badetøy!!

Legg gjerne inn pause for å plukke bær, det var også uvant for min venninne. Det bugnet av blåbær og tyttebær, så det var bare å forsyne seg.

Det var to slitne, men fornøyde turister som returnerte til Kleivaland.

Når man går sammen med noen som ikke er vant med tur i Norge, blir man minnet på mye som jeg tar som en selvfølge. Lyden av sauebjeller, for eksempel, kan være ganske eksotisk hvis man ikke er vant med det…

Fra Trodla-Tysdal til Viglesdalen, Rogalands tøffeste turistforeningstur….

Det var ikke min ide, men jeg var nok ikke vanskelig å overtale. Turløypa mellom Trodla-Tysdal og Viglesdalen har vært en drøm, helt siden jeg fant ut at det gikk en sti der. Problemet har alltid vært logistikken, man parkerer på Kleivaland og kommer ut på Nes. Da må man tilbake til bilen og det er et godt stykke å gå. Alternativet har vært å ha en bil på hvert sted eller gå samme vei tilbake, noe som jeg aldri har vurdert. Så da min gode venninne lokket med at hun kunne få mannen sin til å hente oss og kjøre oss tilbake til bilen, tenkte jeg at det var et tegn ovenfra og at det var nå eller aldri. Jeg burde tenkt ALDRI….

Turen fra Kleivaland inn til Trodla-Tysdal er 8,5 kilometer og tar omtrent 2-3 timer å gå. Det er en fantastisk tur og vi nøt dagen.

Det føles omtrent som å gå i et postkort eller en reklamesnutt om hvorfor man skal velge NORGE som ferieland nummer 1.

Vel fremme i dalen, siktet vi oss inn på turiststasjonen, hvor vi hadde bestilt overnatting. Mat hadde vi med og det var ikke spart på noe…

Jeg valgte et rom med utsikt ned til gården. Trodla-Tysdal er Rogalands mest avsidesliggende gård i full drift og ligger vakkert til ved Øvre Tysdalsvatnet. Dalen er omkranset av 900 meter høye fjell og jeg så frem til å bestige dem.

Jeg burde ha sjekket turen nærmere i forkant, for å se om det var en passende tur for meg. I følge Stavanger Turistforening passer den nemlig ikke for alle. Den er merket med sort og har dessuten varseltrekant på seg. Det tror jeg den er alene om her i Rogaland… Turistforeningen merker rutene sine etter hvor krevede de er og det starter med grønn. Den er kort og snill, så grønne turer passer bra for nybegynnere. Så kommer de blå, som også er lette og fine. Den røde er sånn middels krevende, mens svart er forbeholdt ekspertene. Du vet de som er i ufattelig god form, har drikkesekk på ryggen og helst går etter kart og kompass utenom merkede løyper. Ingen av oss to overoptimister var i den kategorien; to bestemødre i gjennomsnittlig form etter alderen, tungt lastet med vin, altfor mye mat og flere par ekstra ullundertøy. Dessuten lider begge av høydeskrekk og bare det er grunn nok til å droppe denne turen. Her er mildt sagt skikkelig luftig….

Jeg nøt en tidlig start på dagen, med kaffe ute. Lite ante jeg hva dagen ville bringe…

Da var vi i gang… Turen startet fint på vei og vi passerte gården. Det var ikke tegn til liv noe sted og foran oss ventet fjellene.

Vi fulgte elven Tusso innover dalen og det var lett og fint å gå.

Den største bekymringen vi hadde, var egentlig om det fremdeles lå mye snø oppe i høyden. Det hadde vært en kald vår, men vi hadde spurt bonde og eier av hytta om det var mulig å gå over. Han sa ja, så da stolte vi på det. Men som vanlig var mottoet at «vi bare snu dersom det blir for krevende», selv om ingen av oss er sånne som snur. Så vi tok det med godt mot, da løypa dreide inn mot Tverrlia og motbakken begynte. Vi var klar over at det var mange høydemeter som skulle tas, men planen var mange pauser, små skritt og bruke god tid. Men vi hadde ikke en plan for hvordan vi skulle håndtere høydeskrekken, annet enn at vi nok håpte at de luftige partiene var sterkt overdrevet. Så feil kan man ta…

Man kan velge mellom Stakken og Viglesdalen, men det lå langt frem i tid. Vi sleit litt med å se hvor løypa gikk, det var liksom bare stein og bratt fjell.

Det var lett å føle seg liten i den mektige naturen og fjellet ruvet over oss.

Det var røde merker å følge, men det var noen steder vanskelig å finne dem. Dette er et av de lette, som jeg greide se, selv uten briller.

Utsikten ble bedre, etter hvert som vi beveget oss oppover.

Problemet startet da vi kom inn i skogen. Det ble bratt, skikkelig bratt. Jeg måtte rett og slett feste stavene til sekken og bruke begge hendene å klatre med. Jeg var glad jeg ikke hadde fulgt min venninnes eksempel, hun hadde på shorts…. Her var det bare å komme seg ned på alle 4 og krype over stein, røtter og kratt. Noen steder var det tau og kjetting, så vi jobbet oss sakte oppover. Jeg følte sekken dro meg bakover og at det var så bratt at det var lett å tippe utenfor. Så jeg krøp videre og torde i hvert fall IKKE å kikke ned. Da en av stavene forsvant flere meter ned, skled jeg etter og ble hengende i hoftebeltet over en rot. Ikke kom jeg opp og ikke kom jeg ned, men heldigvis greide jeg å åpne reimene på sekken og skli utav. Så jeg kom meg løs og følte meg som Lars Monsen da jeg fant staven. På an igjen…

Det var vått og sleipt, det gjorde ikke turen lettere.

Heldigvis var det tau over elven. Vi var like skjelvne i beina og det var ikke bare fordi vi var slitne.

De få gangene vi stoppet for en pause, var det bare å finne et tre å holde fast i.

Det gikk sånn noenlunde, men så tok vi feil vei. Vi fant ikke merkene videre og trodde stien gikk ut på det nakne berget. Min venninne gikk først for å sjekke og ble stående fast. Berget var sleipt og vått, det gikk 30 meter bratt nedover og endte i et stup. Jeg måtte gå ut for å hjelpe henne og sjekke om STF faktisk hadde lagt løypa ut hit. Selvsagt hadde de ikke det, dette var en potensiell dødsfelle og jeg visste at faller vi ned her, er det «game over». Om jeg ikke var redd før, ble jeg skikkelig redd nå. Jeg hadde brukt stavene for å hjelpe henne tilbake, men da jeg skulle krype tilbake selv, mistet jeg den ene. Jeg fulgte den med blikket nedover og over kanten, det gikk lang tid før jeg hørte den traff noe. Da fikk jeg helt panikk, men det var bare å fortsette å krype. Så jeg krøp, mens jeg lurte på om ungene fikk igjen pengene for flybillettene jeg hadde kjøpt, dersom jeg døde. Man tenker ikke alltid rasjonelt når hjernen kobler ut, så det beste er å ikke tenke og bare handle…

Over det verste, men fremdeles mange høydemeter igjen til vi var oppe.

Da vi kom så høyt opp at fjellet flatet ut, tok vi lunsj. Jeg lå rett ut på fjellet for å kjenne fast grunn under meg og gledet meg til kakao og mat.

Det er sjelden jeg går turer, hvor jeg er usikker på om jeg kommer levende hjem. Tur skal være positivt og trygt og her var jeg bare redd. Selvfølgelig burde jeg aldri ha lagt ut på en så krevende tur, og da jeg kom meg av berget, ville jeg snu. Men bare tanken på å gå ned, når vi visste hvor bratt det var, gjorde at vi bare måtte fortsette oppover og håpe det ble bedre. Jeg skalv over hele kroppen og det var vanskelig å puste, men vi krøp videre oppover. Det kom seg da stien var ute av skogen og over høyfjellet var det flott. Kanskje bortsett fra alle de store snøskavlene vi måtte krysse og det er rart, når man først er blitt redd, skulle det lite til før vi ble redde igjen. Jeg ventet hele tiden på at snøen skulle gi etter og et dypt hull åpne seg. Men hva kan man gjøre, annet enn å gå?

Det var vanskelig å unngå kryssing av snøen, det lå en del igjen. Men vi tråkket bare gjennom et par ganger, så det gikk fint.

Sjelden har jeg satt sånn pris på en stor og FLAT vidde. Viglesdalsheia har mange små og store vann og man kan ta en tur bort til Keipen, en topp på 887 meter over havet. Det vurderte ikke vi…

I ren gledesrus over å ha overlevd… Men nå skulle vi starte på nedoverbakken og grudde oss til å se hvor krevende og luftig det var ned Nygårdslia.

Vi gikk gjennom et fantastisk vakkert terreng, men jeg var utslitt. Man blir utladet av å være redd og det var fremdeles noen timer igjen å gå.

Langt der nede visste jeg at hyttene lå og turen ville være over. Heldigvis var nedturen på denne siden litt mindre krevende enn fra Trodla-Tysdal.

Vi brukte 10,5 timer på den 9,6 kilometer lange turen og jeg har aldri gått en tur hvor jeg i fullt alvor har tenkt at jeg ikke kommer levende frem. Så jeg kan med hånden på hjerte si, at denne turen skal jeg aldri gå igjen. Jeg kommer heller ikke til å anbefale den til noen, i hvert fall ikke de med høydeskrekk og et snev av panikkangst. Jeg skal slutte å si ja til turer før jeg har sjekket hvor krevende de faktisk er og lære meg å pakke en lettere sekk dersom turen er merket rød eller svart. Skjønt sjansen for at jeg legger ut på en svartmerket løype i nærmeste fremtid, er faktisk veldig liten. Denne gangen var det bare flaks som gjorde at det gikk bra og jeg kan ikke gamble på flaks resten av livet… Eller???

Siste innspurt til hytta, hvor vi hadde booket senger. Vi var dønn slitne, fulle i kutt og blåmerker, men takknemlige for at vi hadde kommet frem.

Den nye hytta var fantastisk og sjelden har jeg satt sånn pris på en myk sofa og vakker utsikt. Det var trygt og rolig, så jeg følte jeg hadde fått livet i gave etter turen.

Turen fra Viglesdalen og ned til Nes går på fin sti, med ingen luftige partier. Den passer for alle og det er sånne turer jeg kommer til å satse på fremover. Tror jeg….

Som tre hodeløse høns rundt hoggestabben…

Det er et kjent fakta at dersom man hogge hodet av en høne, så kan reflekser i musklene få den til å løpe og flakse rundt en god stund etterpå. Det sies til og med at det var en kylling som overlevde i 2 år uten hode, som het Mike. Men jeg er usikker på om jeg tror på akkurat det, siden det var i USA, hvor de er kjent for å legge på litt. Uansett så har det visstnok noe med hvor man kapper, men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Uttrykket «å flakse rundt som hodeløse høns» beskriver turen man tar, når man ikke vet helt hvor man skal eller hvordan man skal komme dit. Når man går litt hit og litt dit, snur og går tilbake og opp og ned mange ganger. Og allikevel ikke kommer frem…

Olandsbu er en av Norges sørligst innenlands turistforeningshytte og turen inn dit er ikke særlig krevende. Men legg på tung sekk og slak oppoverbakke i 1,5 kilometer, så var det langt nok.

Det ble drikkepause i bekken og gutta følte seg som ekte villmarkinger.

Hytten har 4 sengeplasser og må bookes i forkant på nettet. Her er ikke strøm eller innlagt vann, men det er brønn og utedo. Det er mobildekning, men ikke bra nok til å dekke behovet til han som hadde mobil med seg og ville på TikTok.

Jeg har i mange år hatt en drøm om å se tiurleik. Eller orrhane, uten at jeg er helt sikker på hva som er forskjellen. Om våren samles nemlig hann-fuglene seg på spesielle steder, hvor de slåss om damenes oppmerksomhet. Det er om å gjøre å sprade mest mulig, for ofte velger damene den samme hannen, som da kan ende opp med å ha opptil 20 røyer rundt seg, før han begynner å pare seg. Litt usikker på hva som skjer med de som ikke blir valgt ut, men det var jo det jeg ville finne ut med å dra på tiur-safari.

Tiurleik holdes oftest i gammelskog og fuglene vender som regel tilbake år etter år. Helst i furu eller gran, nær myrer oppå tørre koller. Så jeg visste at området rundt hytta var perfekt, fra et tidligere besøk.

Det er også annet spennende å oppleve rundt hytta og guttene var kjapt av gårde for å undersøke bjørnehiet. Det har nok ikke bodd bjørn der de siste 100 årene, men det vet man jo ikke…

Det var stor jubel da jeg inviterte med han på 10, samt min nevø, som også er 10 år, på tiurjakt. Jeg burde nok ha ordlagt meg annerledes, for ordet jakt utløste en egen glød i øynene deres, samt mange spørsmål. Hva skulle vi skyte med eller skulle vi drepe med kniv? Er fuglene farlige og skulle vi spise dem? Jeg måtte forklare i detalj at ikke har jeg jakt lisens, ikke har jeg våpen, ikke KAN jeg skyte og dessuten er det ulovlig utenom jaktsesongen. Det ble to smålig skuffa gutter, men da jeg sa at vi skulle spionere på fuglene, tentes lyset igjen. Spionering er kult og vi utstyrte oss med kikkert, hodelykt og gode sko.

Frokost må man ha, om det er tidlig.. Noen hadde spicy nudler, mens jeg holdt meg til kaffe. Den siste lå fremdeles i senga, men vi hørte mobilen var våken.

Jeg forklarte at vi måtte opp tidlig, fordi tiurene er oppe tidlig. Bare det var spennende, men jammen sleit de da klokken var 04.30.. Men spenningen steig, da vi hørte kneppelyder utenfor. Det var skikkelig livlig og vi forsøkte å høre hvor lydene kom fra. Snart listet vi oss av gårde, guttene bevæpnet med kniv og mine gåstaver. Fuglene er store og vi så for oss at de kunne bli aggressive, dersom de ble forstyrret i kjærleiks spillet. Vi smøg oss stille gjennom tørr lyng og enda tørrere kvister, mens vi hvisket til hverandre. Det var langt i fra lydløst, så da vi nærmet oss lydene, ble det helt stille. Men da begynte lydene på andre siden av hytta og vi sneik oss i den retningen.

En speidet og han andre stod klar til å forsvare seg, dersom vi ble angrepet.

Det var en kald og vindfull morgen, men vi holdt varmen med å gå hit og dit. Det kneppet og klukket i alle retninger, men så snart vi nærmet oss, ble det stille.

Det var en grense for hvor lenge guttene syntes det var spennende og motløse gav de opp. Da var det mer spennende med dissa ut forbi hytta.

Det ble en lang lørdag, siden vi hadde stått tidlig opp. Men det var nok å finne på rundt hytta og vi gikk tur, spilte kort og utforsket området. Jeg lovet dyrt og hellig at de ikke trengte å stå opp tidlig neste morgen, da skulle vi IKKE på fuglejakt. Men er det ikke typisk, da vi våknet neste morgen var det livlig ut forbi. Vi kunne faktisk ligge i senga og høre god-lydene. Jeg var nesten overbevist at tiuren stod på tunet og bare ventet på oss. Selvfølgelig gjorde den ikke det… Vi kledde oss så raskt som mulig og listet oss ut, uten frokost. Ute var sol, varmt og vindstille, men ingen tiur. Eller andre store fugler…. Akkurat det samme skjedde i dag, vi listet og smøg oss gjennom skogen. Det var livlig helt til vi nærmet oss, da ble det stille, før de startet opp bak en annen kolle. De lurte oss trill rundt…

Relativt motløse gikk vi på kryss og tvers, opp og ned, rundt hytta.

Fersk fugledritt, på stien mot bjørnehiet. Jeg følte nesten de lo av oss…

Det var ikke det verste stedet å ha morgenkaffe, jeg satt «på post» og speidet eter luringene.

Vi så aldri en tiur eller annen stor fugl hele helgen og jeg har innsett at vi gjorde alt feil. Disse fuglene kan man ikke snike seg innpå, de har nemlig ufattelig godt syn og god hørsel. Man må lage et kamuflasje sted hvor man vet de er, og sitte der i skjul. Orange klær og svære støvler gjorde nok at vi kunne sees og høres på mils avstand… Og selv om det hørtes ut som om fuglene var utforbi, kan det faktisk være at de var langt vekke. Lyden bærer godt og fuglene er veldig skye. Men jeg har slett ikke gitt opp håpet om å oppleve tiurleik, jeg må bare ha en bedre plan. Og slutte med å oppføre meg som en hodeløs høne, som ikke vet hvor jeg skal. Så neste vår, blir det Olandsbu igjen, tenker jeg. Da skal jeg være forberedt, i kamuflasje klær og med selvbygd spionhus, samt hode på rett sted.

Turen var allikevel veldig kjekk og vi var ikke så veldig skuffet over mangel på tiur. Tross alt, vi hørte dem, selv om vi ikke så dem…

Det lå mye snø på skogsveien inn til parkeringen og på veien opp, kjørte vi oss fast. Guttene greide å dytte bilen løs og heldigvis hadde jeg fortsatt vinterdekk på. Det gikk lettere nedover, jeg gasset på så snøen skvatt.

Vi fikk sett noen ville dyr, selv om det ikke var de vi kom for å se…

Førjulstur til Eigerøy fyr.

Det finnes mange gode grunner for å legge inn et besøk på en DNT hytte i førjulstiden. Da jeg for ørten år siden ble medlem i Stavanger Turistforening, betydde overnatting på hytte at man først måtte kjøre i X antall timer, for deretter å gå på rødmerket sti i minimum en halv dag. Sånn er det ikke lenger, det har vært en satsing på å åpne kystnære hytter, med kort vei å gå. Perfekt for et kjapt besøk, når året er på sitt mørkeste og været som er meldt er skikkelig dårlig.

Nissebad på Ølberg satte standarden og jeg kjørte direkte sørover etterpå. Med sand mellom tærne og vått hår gikk varmeapparatet i bilen på bånn gass.

Det var blanke isen på parkeringsplassen, så jeg tok med brodder og stavene.

Det er vakkert nede ved sjøen og det ligger noen flotte hytter der.

Eigerøy fyr ligger på Nordre Eigerøy, like utenfor Eigersund. Det ble bygget i 1854 og var Norges første støpejernsfyr. Det er værhardt her ute og man hadde absolutt bruk for noe som kunne lyse opp skipsleia mellom Lista og Kvitsøy. Samtidig ble det bygget fyrvokterbolig, og det er denne som åpnet for overnatting i januar 2022. Her kan man leie et rom eller hele hytta. Skjønt det er jo et stort hus og ikke helt hva jeg forbinder med hytte… Men det er alltid kjekt med litt luksus, hvis ikke kunne jeg jo bare ha tatt teltet med!!

Det er laget grusvei innover, men siste del av turen går på merket sti.

Landskapet er spesielt, med glatte småberg og lyngheier.

Man går gjennom mange porter og jeg er usikker på hvorfor. Det beitet husdyr her, men jeg såg ingen. Øya har et rikt fugleliv, så ta gjerne med kikkert.

Det er mye spennende å se i området rundt fyret. På Eigerøy har det vært bosetting siden mer enn 8500 år og fangst, fiske og jordbruk har vært bra, antar jeg. Det er også endel krigsminner, for de som er interessert i sånt.

Jeg har leid det minste av rommene, med bare en køyeseng. Det passet bra, siden jeg skulle dra alene. Faktisk håpet jeg på en skikkelig vinterstorm, for her ute kan man virkelig oppleve naturkreftene som finnes i havet. Jeg har besøkt fyret mange ganger før, i all slags vær og på ulike årstider. Turen ut til fyret er 4,6 km tur/retur og lettgått. Skjønt sånt er kanskje relativt, siden det kom en flokk unge i 21.00-tiden, som også skulle overnatte. De hadde hatt problemer med å finne frem i mørket, noe som kan skyldes at man ser ikke fyret før ganske seint og det er bratt flere steder, så man bør holde seg på stien.

Det er kort vei fra huset hvor man overnatter og ut til fyret. Hytten har 12 sengeplasser, fordelt på 3 rom. Området rundt er flott til å fiske, bade, padle, plukke skjell og mye annet.

Dette varmer virkelig mitt hjerte… At denne fantastiske plassen er blitt tilgjengelig for oss alle..

Men det trengte ikke jeg å tenke på. Jeg kjørte rett etter Nissebad på Ølberg og hadde en kort stopp på Bryne for å handle de siste julegavene og spise en Biltema-burger. Det smakte fortreffelig og gjorde kjøreturen langs Jærkystens nasjonale turistveg, til en fornøyelse. Jeg gikk ut til fyret i sluddbyger og det var godt å komme i hus. Her er både strøm, vannklosett og dusj, så jeg trengte slett ikke å fyre i vedovnen.

Jeg rigget meg til i «bestestua» og fikk den varm ved hjelp av panelovnen. Det var omtrent som å være tilbake i mine besteforeldres hus og sånt kan man like…

Jeg dro godstolen «attmed glaset» og derfra hadde jeg kremutsikt. Og ikke minst kvalitetstid med meg selv og hjemmelaget kakao likør i glasset…

Hele poenget med å dra på en sånn tur, midt i julestria, er stillheten. Her var det bare vinden og regnet på ruta, som kunne høres. Samt havet… Finnes det noe mer beroligende enn å lytte til bølger som slår mot fjell? Slik de har gjort i ualminnelig tid og vil fortsette å gjøre så lenge verden består.. Det er meget søvndyssende og jeg innrømmer gjerne at tiden i godstolen ble lang… Men hva skal man haste etter alltid?? Her var ingenting jeg MÅTTE gjøre, annet enn å nyte øyeblikket her og nå.

Bok, tøfler, en krakk å hvile beina på, ullpledd og verdens fineste utsikt… Det gode liv kan jammen være enkelt…

Det var nok å se lyset og skyene som hele tiden endret seg. Jeg hadde det varmt, trygt og godt inne i fyrvokterboligen, så det frista ikke engang LITT å gå ut i kulden og regnet.

Jeg tror at det er godt for kropp og sjel, å gjøre ingenting. Da er det best å dra til et sted hvor man ikke trenger å gjøre noe. Ingen ganger sover jeg bedre enn på en DNT hytte, hvor jeg kanskje har brukt dagen på å gjøre minst mulig. Annet enn å lytte til stillheten, tenne noen stearinlys, kose meg med god mat og drikke, lese en bok jeg aldri har tid til å åpne hjemme… Med tid til å lukke øynene for alt jeg kunne og burde gjøre, og istedet bare VÆRE. Så dersom du trenger å la julefreden senke seg, ta en overnatting eller to på en DNT hytte alene eller sammen med noen du er glad i…

Matlagingen var enkel, en rest rømmegrøt fra tidligere i uken, varmet i mikro og servert med fenalår. Erkenorsk mat i erkenorske omgivelser…

Jeg startet dagen med en tur ut til fyret, for å se soloppgangen.

Fyret ble automatisert i 1989 og jeg har sett på lyset hele tiden når det har vært mørkt.

Og der inne ligger fyrvokterboligen, så de hadde egentlig kort vei til jobb. Skjønt det var sikkert mer livsstil enn jobb…

Med Barnas Turlag til Olalia.

Det finnes mange gode grunner for å dra på tur sammen med andre. Det hadde jeg lenge forsøkt å fortelle han på 9, men han var skeptisk. Å dele tid, hytte og HANS gotteri med vilt, fremmede mennesker, det greide han ikke helt å se poenget med. Men jeg, som var meget aktiv som turleder i Barnas Turlag da mine unger var små, hadde utallige gode argumenter. Så han gav etter tilslutt og gikk med på at jeg booket oss inn på en tur, sammen med Haugesund DNT/Barnas Turlag Vindafjord.

Man trenger ikke å kjøpe nytt og fancy utstyr for å bli med på fellestur. Og har man ikke utstyr i hele tatt, kan man låne av Frilageret. Vi brukte det vi hadde.

Medbrakt frokost ble spist på ferja mellom Mortavik og Arsvågen, selv om enkelte nok heller ville ha handlet i kiosken.

Det er tryggest å ta med en venn, når man skal utfordre komfortsonen med noe nytt og ukjent…. Med Ullrik i sekken var alt bra.

Turen het «Skitur med overnatting til Olalia Fjellstove». Vi skulle altså gå på ski inn til en Turistforening hytte og sove over. Det var nok muligens turen på ski som frista han på 9 mest, og han håpet på mange, lange og bratte bakker. Jeg var mest spent på Etneheiene og hytta, som er nytt område for meg og som jeg lenge har hatt lyst til å besøke. Mitt håp for skituren var mer enkelt, å komme frem uten å brekke noen vitale kroppsdeler. Det fine med å gå i gruppe, med turleder, er at de kan veien og vet hvor det er trygt å gå.

Været på lørdagen gjorde at det ble få lange stopp og det var helt greit. Løypa var kvistet og med gode spor.

Olalia Fjellstove har 45 sengeplasser og er åpen for overnatting i helger og vinterferien. Da er det også kafé. Ellers kan man sove i sikringshytta eller på Olabu, hvor plass kan forhåndsbestilles hvis man vil.

Det er proviantlager og kjøkken, hvor man kan lage egen mat. Vi ble møtt med risengrynsgrøt da vi kom frem til hytta, ellers ordnet vi måltidene selv.

Fjellstoven ble bygget i 2014, etter form av den gamle hytten fra 1939. Han på 9 var godt fornøyd med rommet vårt og sikret seg overkøya til seg og Ullrik.

For dere som aldri har vært på tur sammen med Barnas Turlag, her kommer de viktigste reglene for en fin tur. 1. Når barna koser seg, har de voksne det fint. Og barna koser seg når turen går i deres tempo og på deres premisser. 2. Alle har ansvar for egne barn. 3. Fellesskap består av at alle bidrar, både store og små. Det var pannekake steking, dekking av bord og utvask. Vi delte både mat, drikke og gotteri, så det var rikelig av godsaker. For det er viktig å kose seg på tur!!! Så det var kort oppsummert det viktigste å tenke på, når man deltar på fellestur.

Vi koste oss med aktivitet rundt bålet og lagte softis. Etterpå ble det grilling av både pølser og marshmellows, for både små og store barn.

Oppskrift på softis: Man trenger 2 plastposer. I den ene tar man fløte, melk, vaniljesukker og sukker. Knytt igjen med luft inni posen. I den andre, ha snø og salt. Så tar du fløteposen oppi snøposen og rister lenge og vel. Og vips, SOFTIS.

Vår fantastiske turleder Belinda. Hun jobber fulltid for Turistforeningen og var et funn av positiv energi og gode løsninger.

Turen vår startet tidlig, med pakking og kjøring. Vi rakk ikke den planlagte ferjen, men kom ikke så veldig mye forseint. Gruppen ventet på oss, og det var 3 spente 9 åringer og en turleder/mor, en far og ei farmor som la avsted fra Fjellstøl Skianlegg. Turen inn til Olalia er ca 5 km lang i småkupert terreng. Det gikk så det suste, snakk om spreke unger…. Det ble flere korte sjokolade pauser og snart var vi fremme ved hytta. Her ventet tørre klær og varm grøt. Etterpå var det akebakken som fristet mest.

Søndagen våknet vi til påskesol og fin temperatur.

Det var en fantastisk dag og mye folk på dagstur. Området inn til hytta er lettgått og åpent, men med noen bratte bakker.

Alle gikk i sitt tempo. Noen rant opp og ned mange ganger, mens andre tok av skiene og gikk ned de bratteste bakkene.

Vi fikk en lang pause i ei solgrop, hvor vi delte resten av provianten og heiet på barna som øvde på å renne i nedoverbakker.

Ble det en fin opplevelse for han som i utgangspunktet var skeptisk? Absolutt… Han hadde knapt tid til annet enn å leke og være med de nye vennene sine. Plutselig var han strålende fornøyd med nudler til frokost, mens jeg hadde vært bekymret for at han ikke kom til å like maten. I bilen hjemover var vi begge slitne, men lykkelige. Og ja, det blir definitivt flere turer med Barnas Turlag. For husk at en fremmed er en venn du enda ikke kjenner!! Og det gjelder for både store og små..