Dale – Jolleturar

Kanskje «Klem et tre» dagen idag? Kem vett…

Jeg er glad i skog, det har jeg alltid vært. Hva skulle vi liksom ha gjort uten skogen, våre forfedre hadde neppe overlevd i villmarken uten tre å gjemme seg bak eller ved til å fyre bål med. Vi er nok ikke like glad i skogene idag, hvor det hugges, brennes og kappes skog over hele verden i raskt tempo. Selv om det finnes 3 tusen milliarder trær i verden er det allikevel viktig å passe på dem, de sørger for oksygen, rent vann og er hjem til en rekke dyr og insekter. Dessuten er de gode å klemme på.

Skog er et flott sted, hvor det er lett å finne ro.

Man kan gå tur eller bare sitte på en stein.

Aller best liker jeg å studere alt som lever i skogen. Dette er en skogsstjerne.

Da jeg leste at det igjen var gang i planene om å bygge et nytt boligfelt på Dale, fikk jeg akutt behov for en tur inn for å hilse på løvtrærne «mine». De er selvfølgelig ikke egentlig mine, men jeg liker å late som om de er det. De er svære og veldig gode å klemme på. Gamle trær, som har levd i utallige år, er best å klemme eller ligge under. De har dype røtter og som regel en stødig stamme, samt en vid krone med blader i det grønneste grønne. Man kan kjenne at pulsen går ned og roen senker seg bare ved å se på sånne gamle trær.

Turen innover går på oppsiden av veien og her er litt kronglete å gå. Men mye trær…

For dere som er redde for å gå dere vill mellom alle trærne, er det godt at det er mange merka stier.

Visste du at fargen grønn virker beroligende og motvirker stress?

Det er ikke vanskelig å finne grunner for hvorfor naturen er bra for helsa. Faktisk har både Canada og Skottland en ordning hvor leger kan skrive ut tid i naturen på blå resept. Det kan jeg like… Jeg vet ikke om klemming av trær inngår i ordningen, men det burde det. Forskning har vist at å klemme et tre utløser hormonet oksytocin, som gir velvære og avslapping. Det er kjent fra mange deler av verden, blant annet Japan, hvor treklemming og skogsbading har vært populært i mange år.

Bare å ligge i gresset og se opp på bladene er fint. Gjerne puste litt dypt i tillegg.

Men jeg fikk med meg at det muligens blir et godt blåbær år i år.

Det var nok ikke den offisielle «Klem et tre» dagen idag. Jeg trodde jeg bare kunne dikte opp en, men det viste seg at 16 mai allerede er internasjonalt anerkjent som «Love a tree day». Så egentlig er treklemming både offisielt og godkjent over hele verden, men det er kanskje mest for spesielt interesserte. Mange er redde for å bli sett på som litt sære dersom de klemmer på trær, men det er ikke viktig. Jeg hadde ikke klemming som hovedfokus på turen min, men klarte ikke å dy meg da jeg kom inn til Dale. Det gjorde godt…

Jeg fortsatte turen opp mot Dalsnuten og Gramstad.

Det var litt mer stusselige trær her, de hadde også trengt en klem.

Jeg tok turen rundt vannet og kikket på trær.

Ingen trær er like, akkurat som ingen mennesker er like. Det er litt fint å tenke på.

Treturen min startet ved Holmavika badeplass, hvor jeg parkerte. Så gikk jeg over veien og inn i det grønne. Turstien følger hovedveien oppe i skråningen, nær nok til at du hører bilene. Det er allikevel en flott tur. Jeg går noen ganger kun til Dale, andre ganger inn i løypenettet på Gramstad. Denne dagen var det trær som var i fokus og jeg klemte både her og der. Etter en runde rundt vannet, gikk jeg mot Øvre Eikenuten og fulgte stien bratt ned på baksiden. Da kommer man tilbake til parkeringsplassen og får sett enda mer trær, siden det er en skogkledd skråning. Så det er bare å feire treklemming hver dag…

Gramstad er flott tilrettelagt og har mange muligheter.

Disse brukte trærne til å unnslippe vinden.

Det er fint i naturen uten trær også, men da er det lite å klemme på.

Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær..

Skogen gjemmer mange hemmeligheter, som en gammel husmannsplass.

Når villdyret våkner….

Det er ikke mye som er bedre enn å gå tur med en hund. Hunder er det perfekte turfølget, de er trofaste, venter alltid og syter sjelden over vær og vind. Vi hadde tidligere en hund som het Skotty, en blanding av tysk jaktterrier og border collie. Han var veldig glad i tur og vi 2 tråkket både fjernt og nært i 11 år. Han var snill, redd sauer og hadde selektiv hørsel (som betyr at han hørte det han ville høre)

Turen startet i Holmavika og det var slett ikke folksomt.

Han virket ikke helt fornøyd med løypevalget mitt eller at han måtte gå i bånd.

Stien fra Holmavika til Dale går på oppsiden av veien og det er skikkelig ulent.

Nå har vi en whippet, det vil si at min datter har en whippet. Det er hun som er hundeeieren i huset, men heldigvis får jeg låne dyret innimellom til tur. Milo er dessverre ikke en villmarkens sønn og han trives best på sofaen under et pledd. Eller på varmekablene på badet, liggende på min fleece morgenkåpe,som han selv pakker seg inn i.

Vi gikk ikke ned til Dale, men dreide oppover fjellsiden mot Dalsnuten.

Nistepakken ble broderlig delt ved Resasteinen, brødskiver med leverpostei og agurk gikk ned på høykant hos Milo.

Whippet er en hunderase, som ikke er spesielt utviklet for norske fjellforhold. De er engelske løpshunder og de løper fort, sånn skikkelig fort. Derfor brukes de i veddeløp og er ellers litt skrøpelige. Tynn hud, lite pels og generelt litt fett på hele kroppen. Milo (som yndlingen heter) liker ikke å bli våt eller sølete og han HATER å fryse… Bra at dagen i dag var opphold og noen varmegrader.

Vi fant en lun krok ved steinen til å kose oss med maten. Men vinden kom fra alle kanter og det ble fort kaldt.

Jeg tok allikevel litt tid til å beundre utsikten over både Sandnes og Stavanger.

For ikke å glemme utsikten mot «dalstrøkene innafor» og Bjørndalsnuten.

Det startet helt greit, han fikk gjøre fra seg og jeg brukt opp alle doposene. Vi kom oss greit opp bak Dalsnuten og prøvde ei ny løype, mot Resasteinen. Planen var opp dit, over fjellene og ned til Dalevatnet. Videre til Dale og retur til Holmavika. Jeg har gått her utallige ganger, men aldri før i denne kombinasjonen. Jeg var klar over at det innebar kryssing av bekker, myr og MYE søle. Dette var Milo ikke fornøyd med og han gav høylytt beskjed….

Plutselig forsvant utsikten mot Dalsnuten i et tåkehav.

Og Milo ble bare mer og mer misfornøyd med både tempoet mitt, været og stien.

Stien ned mot Dalevatnet er sleip og glatt, samt skikkelig, skikkelig bratt.

Da vi endelig kom ned til vannet, var jeg utslitt og hadde falt utallige ganger.

Milo var bare sur og gav høylytt beskjed om at han ikke ville på flere turer med meg.

Det startet etter et ekstra vått parti og en heftig oppoverbakke. Milo liker ikke å vente på meg, som er atskillig tyngre i steget enn ham. Plutselig la han hodet bakover og ulte som et skikkelig villdyr. Det har jeg aldri opplevd før og jeg ble rett og slett litt satt ut. Ulingen gjentok seg og ble bare høyere og høyere. Han hørtes ut som en ulv frå dei dypeste skogane og jeg var glad det ikke var mye folk i nærheten. Dette fortsatt han med, hver gang jeg havnet litt bakpå. Så jeg gikk så fort jeg kunne og knærne greide. Lang historie kort, jeg ringte min datter som hentet oss på Dale og kjørte meg til bilen. Det har aldri skjedd før, men vi orket ikke mer, verken Milo eller meg. All ulingen tok på og det blir nok lenge til han vil på tur med meg igjen. Takka seg til pledd og varmekabler….

Villmarkens sønn, snart tilbake på sofaen.

Holmavika, Dale og Gramstad.

Det er godt merket og til tider lett å gå.

Jeg blir alltid glad når jeg oppdager noen nye turer i nærområdet. Jeg har lenge vært klar over at det går en tursti fra Holmavika og opp til Øvre Eikenuten. Jeg har ikke fått med meg at det går en sti parallelt med veien ut til Dale, men det åpner jo for muligheter…. Gramstad området kjenner jeg godt og bruker mye, men akkurat å gå fra sjøen og opp, hadde jeg aldri gjort. Før nå….

Med de nye skiltene åpnet det seg plutselig nye muligheter…..

Jeg smurte niste, laget kaffe og kledde opp Dyret. Så var vi avgårde. Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Holmavika. Derifra krysses veien og man går inn i skogen. Det er satt opp nye skilter og merket med røde T er. Faktisk ganske umulig å gå feil…. Her kan man velge om man starter mot Dale eller Øvre Eikenuten. Jeg valgte Dale, jeg har nemlig hørt rykter om at stigningen opp til Øvre Eikenuten er VËLDIG bratt. Der og da tenkte jeg ikke på at det mange ganger er verre å gå bratt nedover….

Turstien mot Dale går parallelt med veien, men det er lite trafikk så man merker lite til det.

Det er mange flotte løvtrær på turen innover, lite tegn til grønt foreløbig.

Skogsveien går på oppsiden av bebyggelsen på Dale.

Bakken opp på baksiden av Dalsnuten var blytung idag. Mest fordi det var is overalt og jeg måtte gå flere omveier.

Endelig opp med litt utsikt, ser innover mot Dalevann.

Det er mange muligheter for rundturer i området. Men som sagt veldig glatt…

Endelig utsikt mot kjente trakter, Revholsvatnet nedforbi Dalsnuten.

Mange muligheter og stier, men jeg tråkket over frosne myrer den korteste vei mot Øvre Eikenuten. Dalsnuten beundret jeg fra avstand.

Det stemte at det var BRATT, men det var mye verre med isen…. Det blei aking og henging i steiner og trær.

Den siste biten gikk flatt og fint i skogen igjen.

Så hvordan var turen? Det var en opplevelse….. Jeg liker å gå nye runder og nå har jeg fått mange mulige alternativ å teste ut. Det var utfordrende at det var mye is og snø i løypa, det gjorde at det gikk seint fremover. Men på en så fin dag trenger man ikke ha det travelt. Jeg tok lang lunsj og nøt varmen fra solstrålene ved Revholsvannet. Jeg laget min egen løype over myrene siden det var frost i bakken og ikke vått. Det ble helst litt for spennende å klatre ned mot sjøen igjen, det var mye brattere enn jeg hadde sett for meg…. Jeg tror dette fort kan bli en ny favoritt tur, men jeg venter til isen er smeltet før jeg går den igjen…..