Er du litt sånn som meg, som synes at det fort kan bli for mye støy i hverdagen? Da snakker jeg ikke bare om lyd, men om både utvendig og innvendig uro. Man bombarderes hele dagen av informasjon og det er forventet at man har en mening om alt som skjer. Setter jeg meg ned for å lese avisen, er det krig, naturkatastrofer, ny renteheving, salg på alt mulig jeg ikke trenger og ikke minst skyhøye strøm- og bensinpriser. På de ulike sosiale medier er det enda mer bråk, ulike artister og influenser kappes om min oppmerksomhet, mens jeg hele tiden blir minnet på alt jeg ikke har og alt jeg ikke er. Man kan bli sliten av mindre..
På Utstein Kloster hotell fikk jeg god informasjon. Jeg har alltid hatt en drøm om å overnatte her, men det var fullt. Dessuten var jeg hundepasser.
Det er rene idyllen her ute på øyene. Man går fra fra Mosterøy på bro over til Klosterøy, og kan også gå over til Fjøløy, hvor jeg ville ha lunsj. Utstein Pilegrimsgard ligger vakkert til, rett etter man har krysset broen.
Når støyen tar for mye plass, er det på tide å legge ut på pilegrimsvandring. Mange tror at man må være religiøs for å legge ut på denne type vandring, men det tror ikke jeg. Men man bør være søkende og åpen for at det muligens finnes noe mer enn den materialistiske jakten på lykke, som ofte preger samfunnet i dag. Det å gå for å gå, gjerne i vakker natur, gir mange ganger en ro i seg selv. Når man dessuten går for å oppsøke steder hvor roen har en sentral plass, er det dobbel effekt. Derfor var jeg glad da turen var kommet til nøkkelsted 4: Utstein Kloster. Her ute i havgapet, blant gressende sauer i vakker natur, finnes et sted med unik og gammel historie.
Pilgrimmer er velkomne til å bo på Utstein pilegrimsgard, i kortere eller lengre opphold. Det gamle skolehuset fra 1933 beskrives som et sted for stillhet, åndelig påfyll og fine opplevelser. Jeg kjente skuldrene senke seg bare med å kikke inn i de ulike rommene. Rett utforbi var det merket en liten blå sti, «bønnestien». Jeg begynte å gå, men siden han på 9 og hunden var på full fart i en annen retning, var det bare å snu. Det er korte avstander her ute, vi parkerte ved hotellet, hvor det var en stor og gratis parkeringsplass. Deretter vandret vi langs veien til klosteret. Veien ut til klosteret var full av sauer og kyr, og det er ikke godt å si hvem som var mest skeptisk av de firbeinte….
Utstein kloster ble bygget i 1260-årene og det var her kristendommen først kom til Norge. Men historien startet ikke der, allerede på 1000 tallet var Klosterøy et viktig sted. Her lå nemlig kongsgården til Harald Hårfagre og jeg forstår godt hvorfor han ville hit. De grønne engene, det blå havet og himmelen høy og vid, samt et mildt klima året rundt kan jo friste noen og enhver…. Nå er kulturlandskapet fredet og Norges best bevarte middelalderkloster åpent for besøk. Her er konserter, museum, utleie og mye annet. Men sjekk åpningstidene, det er ofte begrenset utfra sesong. Allikevel er klosterområdet verd et besøk, både på vinterstid og når det er stengt. Jeg elsker de store trærne utenfor og de er alltid tilgjengelige.
Hvem som lødde steingardene, eller hvor gamle de er, har jeg dessverre ingen svar på. Men man kan alltids undres…Det var augustinermunker som holdt til her i middelalderen og de hadde et strengt liv med bønn, messer og skriftlesing. Han på 9 var mest opptatt av å klatre/utforske trærne og jeg undret meg på hva de gamle munkene hadde sagt om det. Jeg hadde allerede fått mitt stempel på pilegrimsgarden, hvor den hyggelige gartneren lot meg komme inn.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt at min reise ut til klosteret skulle bli med egen bil og noen timer på tur. Det skulle være langsomt og meditativt, med oppmerksomt nærvær og stillhet. Helst gående over tid, eller på sykkel. I stedet ble det pakking av badetøy, smøring av niste, foring av min datters katt og styr med å gjøre klar et (smule motvillig) barnebarn og en hund jeg knapt kjente, men passet i helgen. Han på 9 hadde ingen planer om heldagstur, så lunsj på Fjøløy ble skrinlagt og vi spiste kald pizza i bilen på vei hjem. Jeg fikk overtalt ham til et stopp for å bad, det er tross alt sommer…
Det sies at «Den hvite dame» vandrer hvileløs rundt på klosteret, muligens på jakt etter den troløse ektemannen. Jeg fant bare en dyp ro ved å vandre gjennom rommene, kikke ut på tærne og suge inn atmosfæren og historien. På pilegrimsreisen i Spania, til Camino de Santiago, var det fast ritual å besøke kirkene for å tenne lys. Derfor ble jeg glad da jeg kunne gjøre det samme her på Utstein. Helt alene, med messende korsang svakt i bakgrunnen, fant jeg roen jeg kom for. Han på 9 gikk også inn, men kom kjapt ut, ganske blek. Han fant ikke roen, men mente det var det skumleste han noensinne hadde opplevd..
Men jeg fant roen og stillheten, den lå over hele øyene. Kanskje livet leves annerledes her ute, eller det er noe i vannet? Muligens er det suset av historie og nærværet av de som bodde her før, som skaper den fredelige atmosfæren… Som det står i pilegrimsbønnen på Utstein: «Gjør vår livsvandring til en pilegrimsvandring. La nye følge i våre spor, så vi sammen kan lovsynge ditt navn, nå og alltid». Men mest av alt tror jeg vi har godt av å sitte på en stein, ute ved havet og se på sauer som gresser og fugler som flyr. Høre på havet, vinden og susingen fra trærne. Ja takk til mer stillhet i hverdagen….
Tenk å finne et rom fullt av munkekapper!!! Sjelden har jeg vært så fristet til å gjøre noe ulovlig som da, men jeg greide å la det være. Men jeg tror det hadde kledd meg å være munk….Nede ved sjøen er det fint tilrettelagt med benker, hvor man kan spise niste.Men det hadde ikke vi tid til, noen hadde det travelt med å komme til bilen.Men det var tid til et bad i sjøen og litt krabbefanging.
Det beste med å jobbe turnus, er at jeg kan ha en fridag midt i uka. Da er det ofte mindre folk i turløypene, selv om jeg neppe tror det blir kø i Madlandsheia uansett når man går.. Da var det annerledes på 50- og 60- tallet, i den tiden var Madland et meget populært utfartsområde for hele Nord Jæren, særlig på vinteren. Så ble det ganske stille, før det ble merket opp løyper på ny og utbedret vei og parkeringsplass. Men det er mye mer «villmarksfølelse» her enn i naboområdet Brekko.
Jeg hadde glemt alle grindene man må igjennom for å komme frem til parkeringsplassen. Det ble inn og ut, kjør og stopp mange ganger. Det var tomt på parkeringsplassen, men jeg var som vanlig tidlig. Prisen for å stå her var 50,- som enkelt ble betalt med Vipps. Så var det å ta sekken på og starte oppover Gunnarbakken. Man kom fort opp på flaten og stien var god å gå på.
Madland er ikke et helt nytt og ukjent turmål for meg. Min eksmann var speiderleder og begge guttene aktive speidere i en periode. Speidergruppen hadde, og har fortsatt, en hytte på Madland og jeg husker mange turer hit. Det var overnattingsturer, dagsturer og dugnad. Jeg var aldri med i «gjengen», men hadde allikevel mange turer til hytten. At Madland er mye mer enn den lille turen opp fra parkeringen og dit, gikk opp for meg nå. Her er topper, myrer, elver og flotte fiskevann. Det bugnet av blåbær og tyttebær, samt jeg skremte opp 4 ryper, som nær ble min død. Jeg skvatt nemlig slik at jeg omtrent gikk i bakken….
Jeg trodde det var skiltet inn til ruinene av den gamle STF hytte, bygd i 1930, solgt da Madland dalte i popularitet og brant ned i 2010. Veldig godt skiltet dit, tenkte jeg og det var ikke før jeg var nesten tilbake i bilen at jeg husket hvorfor. Det står en helt ny dagsturhytte her og det var folksomt (eneste sted hvor jeg møtte andre…) Jeg gikk ikke bort for å besøke den….Det er alltid vakkert når morgenskyene letter og sola kommer gjennom.I de skogkledde liene før Maribakken, var det blåbær. Da glemte jeg topptur og veien videre, her var det bare å plukke så mye som jeg greide. I barndommen var vi ofte på bærtur på Madland, så jeg kom forberedt med mange plastposer..Blåbær er fulle av antioksidanter og de man plukker selv, ute i naturen, er mye sunnere enn de fra butikken. Dessuten får man god trim i tillegg.
Turen jeg hadde planlagt å gå, var til Vådlandsknuten, den høyeste toppen i Madland. Med sine 811 meter over havet, har man god utsikt over både Bjerkreim og Gjesdal. Kommunegrensen går like over toppen, og herfra ser man langt. Dessuten kan man gå hit fra både Dirdal, Gilja og Veen, så det er mange muligheter. Deler av løypa følger den gamle Nordre drifteveien, hvor man gikk med krøtter i gamle dager. For dere som ikke er så bevandret i historien, så er det når man flyttet sau, geiter og kyr mellom områder. De som har merket løypen, har gjort en fantastisk jobb. Her er god sti og lett å finne frem. Turen jeg gikk, ca 12 kilometer og merket som middels krevende/krevende. Estimert gåtid er 5 timer, men det må være når blåbærene ikke er i sesong….
Oppover Mariabakken tenkte jeg mye på de som gikk her med dyrene sine, det var vanlig at de tok en pause her. I nærheten ligger en heller, som driftekarene pleide overnatte under. Det ligger noen steinrøyser som må passeres. Men stort sett er det fint og lettgått. Det ligger flere vann innover, på rekke og rad. Vådlandsknuten kneiser i bakgrunnen. Det var fremdeles frodig og grønt, selv om sommeren er på hell. Ved Rolighedsvatnet dreier man av fra stien mot Gilja og starter på stigningen oppover.
Jeg startet tidlig hjemmefra, selv om Madland ikke er den lengste kjøreturen. Men det er noe med å vite at man har god tid og hele dagen foran meg. Jeg liker ikke å stresse, særlig ikke på en sånn tur. Matpakke og termos var tatt med, men jeg håpte at det var mulig å finne steder å fylle drikkeflasken underveis. Det var det absolutt, her sprudler bekker i mange retninger og med alt regnet vi har hatt i sommer, var det nok av vann. Det var en nydelig dag å gå på tur, selv om det blåste friskt. Jeg hadde tenkt sol og varmt vær hjemme, derfor dro jeg, optimistisk som alltid, hjemmefra i shorts og t-skjorte.. Der var adskillig kaldere oppe i heia, så jeg var glad jeg fant en fleecejakke i bilen. Det er ikke alltid jeg har hodet med meg, når jeg planlegger tur….
Her mesket jeg min tørre strupe, selv om jeg vurderte å gå bort til den lille fossen, som lå like ved stien. Det endte med at jeg tenkte: «Nei, ingen flere omveier», jeg hadde allerede brukt MYE tid på bærplukking….Det ble mange stopp oppover, jeg måtte hele tiden snu meg for å beundre den formidable utsikten. Her ble jeg lurt… Det stod nemlig Madland på begge skiltene og jeg viste jo hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Det var ikke før det begynte å gå nedover at jeg tenkte noe var galt, jeg hadde jo ikke vært oppe på en topp med varde enda.
Det var bare flaks at jeg stod på selveste HØYESTE PUNKT I MADLAND. Jeg hadde nemlig gått og kikket på en topp med varde på og tenkt DER!!! Men stien gikk litt i feil retning, noe jeg ikke helt forstod. Så jeg fulgte skiltene mot Madland, siden jeg tross alt gikk en rundtur. Så jeg var kommet et stykke ned i skaret før jeg tenkte hmm…. Jeg innrømmer glatt at jeg vurderte å droppe å snu, bare tanken på å gå opp igjen der jeg nettopp hadde gått ned. Alle kjenner vel den følelsen…. Men da måtte jeg leve med å ha vær så nær, så nær, men ikke helt der… Selvfølgelig snudde jeg….
Aldri vært så nærme som nå….Det blåste enda friskere på toppen og jeg takket høyere makter for min egenskap til å være skikkelig dårlig til å rydde utav bilen…Det er alltid verd strevet når man står på toppen og skuer utover.Tenk der opp var jeg… Det finnes mer enn en løype tilbake til parkeringsplassen, men jeg valgte å følge den ned Høylandskaret.
Jeg hadde en fantastisk dag i Madlandheia og har mange planer for flere turer i området. Jeg fablet om hvor vakker høsten må være her, dessuten stod fortsatt de gamle pinnene som nok markerte vinterløypa på 60 tallet. De fulgte meg hele tiden, så her kan jeg nok ta turen på ski, dersom jeg skulle føle for det. Men da må jeg nok anstrenge meg litt mer med pakkingen, for her kan nok være værhard på vinterstid. Men på en vakker sommerdag, var livet bare godt. Dessuten må jeg jo tilbake for å besøke dagsturhytta og jeg kan ta med telt eller fiskestang, gå alle de andre løypene eller bare ligge i gresset og la humla surre. Madland er full av muligheter, så bare kom…
Jeg fant et lunt og fint sted å spise matpakken, med vakker utsikt. Nede ved Fisketjørna var det vått og sølete. Stien ble adskillig bedre etter at den nye dagsturhytta var passert, så det kan virke som om mange går turen opp dit, men ikke lengre. Inn der ligger speiderhytta, men jeg gikk ikke dit. Ingen grunn til å dvele ved gamle minner, når man har alle muligheter til å skape nye… Siste innspurt mot parkeringsplassen.
Det er ikke alltid man får det man kom for. Det kjenner nok de fleste av oss (med noen år på baken) til, på ene eller andre måten. Ikke nødvendigvis negativt, men man sitter liksom igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Men la meg nå ta det fra begynnelsen, sånn at folk forstår hva jeg skriver om…
Med brann i gjenvinningsanlegget på Forus, fikk turen en dramatisk start. Røyken seig over motorveien. Det kom seg da jeg kom til Lie badeplass og fikk tatt årets beste sjøbad. Klart og varmt vann, uten en brennmanet, var fantastisk. Basecamp ble på Nedre Vats, sånn midt i mellom hjem og Tjoflot. Flateste stedet på min søsters hyttetomt var komposthaugen, så da satte jeg opp teltet der. Det var meg og utallige brunsnegler…
Det var i fjor, mens jeg var i Lofthus for å gå Dronningstien, at jeg så Oksen. Mørk og dyster ruvet han på andre siden av fjorden, og jeg ble ganske så betatt. Det var et mektig syn og jeg forstod fra turbeskrivelsen at det var både majestetisk og krevende å beseire kolossen. Noe for meg, altså… Mange stier førte til toppen, som ligger på 1241 meter over havet. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at en dag skal jeg ta en dans med El Toro…
Tidlig på morgenkvisten hadde jeg Låtefossen for meg selv. Alle andre lå i bobilene og sov, og det var såvidt jeg greide snike plass til Toyotaen på rasteplassen.Det var ikke mye liv langs fjorden mellom Odda og Hardanger brua heller. Er det kun i Norge vi har slik blind tillitt og tro på det gode i våre medmennesker? Langs veien står tett med boder, hvor man 24/7 kan handle uten betjening. Pengene betales med vipps eller legges i et skrin.. Jeg bare ELSKER Hardanger…. Nå var det moreller som var i sesong. De var absolutt verd pengene…
Men tiden går fort og en svipptur til Hardanger er liksom ikke gjort på en dag. Jeg måtte ha en hel helg og dessuten måtte det klaffe med været. Oksen er ikke en tur som anbefales i dårlig vær, med fjord på tre av sidene ligger den utsatt til. Men yr.no lovte overskyet, fin temperatur og lite vind, akkurat den helgen jeg hadde fri og ingen planer. Derfor pakket jeg bilen før jobb og kjørte direkte, da arbeidsdagen var over.
Veien innover mot parkeringsplassen på Tjoflot, var smal og svingete. Heldigvis kom det ikke mange biler imot, så det gikk fint. Det var riktig så idyllisk, selv om tåken hang nedover fjellsiden. Pytt, pytt, litt morgentåke, tenkte jeg. Turen starter ved parkeringsplassen og går på skogsvei innover. Husk å betale 100,- i bompenger og det stod også et kjøleskap med brus, eplesaft og alkoholfritt øl som man kunne forsyne seg av. Alt betales med vipps og jeg frydet meg.
Planen var å finne en campingplass, nær Oksen. Men det gav jeg opp, var for trøtt til å kjøre langt. Så jeg campet hos min søster, og startet tidlig neste morgen. Retter sagt, midt på natta.. Det fine med å kjøre om natten, er at man har veien for seg selv. Alle bobiler og campingvogner okkuperte hver rasteplass og ledig flekk jeg passerte. Det hadde også vært vanskelig å finne plass til teltet, selv om det er plenty av campingplasser. Det var stappfullt overalt og jeg var glad jeg var tidlig ute til Tjoflot. Der var nesten tomt, jeg spiste og byttet klær og begynte å gå presis 06.45. Let the game begin…
Turen fra Tjoflot er ca 4,5 kilometer en vei. Total stigning man går er 1068 meter, så det sier seg selv at turen er kort og bratt. Det startet fint i granskog, men jeg hadde ikke gått langt før tåken dekket det meste. Da jeg kom ut av skogen, var jeg oppe på 600 meter. Her lå stølen Vindhovden og det var såvidt jeg greide å skimte husene.
Hva er det som driver oss som går på topptur? Er det turen eller er det utsikten? Det gikk jeg mye å tenkte på, ettersom jeg karret meg oppover. Jeg var i en tåkeboble, hvor alt var pakket inn i bomull. Et ungt, tysk par snakket varmt om hvor trolsk stemningen var, for det var kun oss på fjellet. Jeg vurderte hele tiden å snu, for hva var poenget når man ikke så noe av omgivelsene? Desuten var jeg redd for å gå meg vill. Men stien var lett å finne og tydelig merket, så jeg vurderte det som trygt. Derfor gikk jeg videre..
Svetten rant og det var fuktig i tåken. Allikevel var det varmt nok til t-skjorte og shorts, men jeg hadde varme klær i sekken. Det ble mange pauser oppover, løypa vekslet mellom bratt og veldig bratt.Blomstene som vokste langs stien, var vakre. Mest kjekt var det å se NOE… Plutselig løsnet tåken litt og jeg satte meg rett ned for å nyte synet. Det var ikke mange minuttene, men jeg tenkte YES, endelig skjer det noe… Men det gjorde ikke det… Det var såvidt jeg greide se varden og pausen på toppen ble ikke særlig lang. Jeg spretter boblene for å feire at jeg kom opp, byttet til tørt ull og dunvest, tygde i meg litt nøtteblanding og flirte over utsikten. Retter sagt, mangel på utsikt..
Jeg kom frem til at det var HÅPET som gjorde at jeg fortsatte å gå. For tenk om tåken letter? Tenk om jeg får se både Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden? For ikke å snakke om store deler av Hardangervidda, Folgefonna, Vossefjella og Raundalsryggens topper i nordvest. For alt dette hadde blitt mitt, dersom bare tåka forsvant. Men den gjorde ikke det og jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet meg til toppen. Litt trist var det allikevel å rusle nedover, det var slett ingen seiersrus, slik man ofte får av sol og fantastisk utsikt.
Tåken var helst enda tettere på vei ned og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å finne stien og holde meg på beina. Det var eneste snøflekken jeg såg på turen. Stien ble lettere å følge lenger nede.
Jeg traff mange folk på vei opp, da jeg kom lengre nedover. De hadde 2 spørsmål: Er det langt igjen? og Ser man noe på toppen? Svaret mitt på det første var ja, og på det andre nei. Allikevel var det ingen som snudde, og jeg tenkte at det bekreftet min hypotese om at det er HÅPET som gjør at vi fortsetter. Håpet om utsikt, håpet om at man er ferdig med de tyngste bakkene, håpet om at snart bryter sola gjennom. Og når det allikevel ikke skjer, så kan det være at det er like før. Derfor fortsetter man å gå..
Nede på stølen igjen, greide jeg finne utedassen. Det passet veldig bra. Og snart forsvant jeg inn i skogen igjen. Og plutselig var det en benk og litt utsikt.. Heldigvis hadde jeg mer nistemat igjen og endelig fikk jeg nyte dei vestlandske fjordane og fjellene.
Det ble ikke den turen jeg hadde sett for meg, min kamp med Oksen. Jeg følte meg beseiret og selv om jeg kom opp, hadde jeg jo ikke sett noen ting. Nå var det bare å komme seg i bilen og dra tilbake til teltet. Det kan hende at jeg må utfordre Oksen en annen gang, selv om jeg har vært på toppen. Eller kanskje det blir et annet fjell, på et annet sted. Det er visstnok en Okse i Lyngsalpene også… Med eller uten tåke…
Det ble en stopp i Kinsarvik for å trøstespise litt kaffe og is. Langt der bak kunne jeg se Oksen, hvor tåken lettet mer og mer.Finværet kom i bilen på vei bort fra Oksen. Jeg må kanskje slutte å stå så tidlig opp og heller gå tur senere på dagen, tenkte jeg da. Men det skjer nok aldri, for tur er tur og det finnes alltid et håp
Av og til får jeg lyst til å gå en tur jeg aldri har gått før. Ikke nødvendigvis fordi jeg er lei de kjente og kjære stiene, men det er spennende å se nye landskap. Nå hadde jeg lokket med meg Sørlendingen, som satt fast som hundepasser på Ålgård, så da var det mest naturlig å velge en tur i området der. Takk til ut.no for mange gode forslag, men vi endte opp med en helt ny tur for begge to.
Noen stolte ikke på at jeg faktisk hadde husket å låse bilen. Da er det bare å gå tilbake å sjekke… Det startet ganske bra, men oppover er oppover.. Bra utsikt ihvertfall. Det var skikkelig sørpete og vått, etter alt regnet som kom igår.
Turen var 8,2 kilometer lang og beregnet tid var 3 timer. Den var rangert til middels krevende, men det fortalte jeg ikke til Sørlendingen. Det er alltid vanskelig å bedømme turer ut ifra andre sin beskrivelse, særlig når man ikke er kjent i området. Jeg hadde lest det som stod om turen og så egentlig for meg en lett og finslig runde på lettgått kulturbeite. Og for mange er det nok det…. Men jeg syntes det var tungt og skal jeg dømme etter banning til enkelte andre, var jeg ikke alene om det.
Det ble mange stopp for å spise blåbær og med de nye matvareprisene, fant vi ut at vi hadde spist bær for en formue!!Det var mye bær og store var de også. Oppe ved masten på Eikjefjedlet på 321 meter over havet, var vi på høyeste punkt. Det var flott utsikt i alle retninger.
Det var ikke før vi tok en pause på toppen, at jeg fant ut at løypa hadde vært lettere å gå i motsatt retning. Vi fikk den bratteste stigning i starten, istedet for å gå litt slankere oppover. Pytt, pytt, nå var vi allerede oppe og fortsatt videre innover. Det var et flott landskap, frodig og grønt. Vi vasset gjennom knehøyt gress og svetten rant. Det krelte av klegg, mygg, knott og fluer, så jeg greide jammen å svelge et eller annet med vinger. Da fant vi ut at det var på tide med lunsj og det passet bra, siden vi var fremme ved speiderhytten på Bjelland.
Hytta var tom og vi tok oss tilrette. Det var skikkelig praktisk med en benk utforbi, siden jeg fremdeles sliter litt med å sitte.Tidenes tur kopp.. Nykokte egg, tomat og majones på hjemmebakt brød smakte fortreffelig. Jeg er helt enig i at nistepakken er halve turen…Hytten lå nydelig plassert ved et lite vann og jeg lurte veldig på hvorfor jeg aldri hadde vært her før…
Turen nedover etter lunsj, var rene sjarmøretappen. Mette og fornøyde var humøret på topp og ekstra hyggelig var det å treffe utallige sauer og kyr. Det så ut som om de hadde det veldig fint på beite her i Limaheia. Vi vandret gjennom granskog og over sletter. Nok et tjern ble passert og jeg kjente at jeg var temmelig klar for et bad. Selv alle flyvende plageånder hadde forlatt oss, nå var vi kun omringet av utallige sommerfugler. Og blomster… Mye blomster….
De var nok vant med turgåere, sauene, for de gadd knapt flytte seg. Gjennom skog… ..og over en gammel steinbro. Det ble mer og mer lettgått, etterhvert som vi gikk nedover.
Det var en flott tur og jeg anbefaler den til alle turglade. Limavatnet, som turen starter fra, betyr stille flytende vann, og jeg tror nesten at livet går litt roligere på sånne steder. Vi passerte noen gårder, hvor de som bodde der, virket som om de hadde all verdens tid. Sauene brekte, fuglene sang og vi ruslet tilbake til bilen. Utrolig hvor mye man kan få utav det å velge en helt ny tur….
Limavatnet lå stille foran oss, store deler av nedturen. Alltid noen nye blomster å lukte på. Asfalt under beina igjen.. Det var bare å gå midt i veien, her er ikke mye trafikk. Og langt der borte står bilen.. Endelig fikk vi oss et bad, vaske av gjørme og kjøle ned kleggbitt. Det var fantastisk godt og fin temperatur.
Det er ikke mye som er bedre enn å gå tur med en hund. Hunder er det perfekte turfølget, de er trofaste, venter alltid og syter sjelden over vær og vind. Vi hadde tidligere en hund som het Skotty, en blanding av tysk jaktterrier og border collie. Han var veldig glad i tur og vi 2 tråkket både fjernt og nært i 11 år. Han var snill, redd sauer og hadde selektiv hørsel (som betyr at han hørte det han ville høre)
Turen startet i Holmavika og det var slett ikke folksomt. Han virket ikke helt fornøyd med løypevalget mitt eller at han måtte gå i bånd. Stien fra Holmavika til Dale går på oppsiden av veien og det er skikkelig ulent.
Nå har vi en whippet, det vil si at min datter har en whippet. Det er hun som er hundeeieren i huset, men heldigvis får jeg låne dyret innimellom til tur. Milo er dessverre ikke en villmarkens sønn og han trives best på sofaen under et pledd. Eller på varmekablene på badet, liggende på min fleece morgenkåpe,som han selv pakker seg inn i.
Det var vakkert og grønt av mosen. Vi gikk ikke ned til Dale, men dreide oppover fjellsiden mot Dalsnuten. Nistepakken ble broderlig delt ved Resasteinen, brødskiver med leverpostei og agurk gikk ned på høykant hos Milo.
Whippet er en hunderase, som ikke er spesielt utviklet for norske fjellforhold. De er engelske løpshunder og de løper fort, sånn skikkelig fort. Derfor brukes de i veddeløp og er ellers litt skrøpelige. Tynn hud, lite pels og generelt litt fett på hele kroppen. Milo (som yndlingen heter) liker ikke å bli våt eller sølete og han HATER å fryse… Bra at dagen i dag var opphold og noen varmegrader.
Vi fant en lun krok ved steinen til å kose oss med maten. Men vinden kom fra alle kanter og det ble fort kaldt. Jeg tok allikevel litt tid til å beundre utsikten over både Sandnes og Stavanger. For ikke å glemme utsikten mot «dalstrøkene innafor» og Bjørndalsnuten.
Det startet helt greit, han fikk gjøre fra seg og jeg brukt opp alle doposene. Vi kom oss greit opp bak Dalsnuten og prøvde ei ny løype, mot Resasteinen. Planen var opp dit, over fjellene og ned til Dalevatnet. Videre til Dale og retur til Holmavika. Jeg har gått her utallige ganger, men aldri før i denne kombinasjonen. Jeg var klar over at det innebar kryssing av bekker, myr og MYE søle. Dette var Milo ikke fornøyd med og han gav høylytt beskjed….
Plutselig forsvant utsikten mot Dalsnuten i et tåkehav. Og Milo ble bare mer og mer misfornøyd med både tempoet mitt, været og stien. Stien ned mot Dalevatnet er sleip og glatt, samt skikkelig, skikkelig bratt. Da vi endelig kom ned til vannet, var jeg utslitt og hadde falt utallige ganger. Milo var bare sur og gav høylytt beskjed om at han ikke ville på flere turer med meg.
Det startet etter et ekstra vått parti og en heftig oppoverbakke. Milo liker ikke å vente på meg, som er atskillig tyngre i steget enn ham. Plutselig la han hodet bakover og ulte som et skikkelig villdyr. Det har jeg aldri opplevd før og jeg ble rett og slett litt satt ut. Ulingen gjentok seg og ble bare høyere og høyere. Han hørtes ut som en ulv frå dei dypeste skogane og jeg var glad det ikke var mye folk i nærheten. Dette fortsatt han med, hver gang jeg havnet litt bakpå. Så jeg gikk så fort jeg kunne og knærne greide. Lang historie kort, jeg ringte min datter som hentet oss på Dale og kjørte meg til bilen. Det har aldri skjedd før, men vi orket ikke mer, verken Milo eller meg. All ulingen tok på og det blir nok lenge til han vil på tur med meg igjen. Takka seg til pledd og varmekabler….
Rett utforbi Stavanger ligger det en øy som heter Rennesøy. Hit trenger man ikke å ta båt, det går vei og to tunneler, så er man nesten i en annen verden. Øya kalles for «den grønne øya» og det er kanskje derfor mange drar hit for å lete etter påskeharen. Jeg har ihvertfall aldri opplevd så mange barnefamilier på tur, løpende over lyngheia på jakt etter påskeharens gjemmesteder. Det kan være at landskapet er perfekt for harer, her er åpent og fritt, samt skog og vidder.
Jeg hadde sett meg ut en rundtur med parkering på Sel. Slik gikk det ikke, vi kjørte oss nemlig vill og endte med å gå fra Hegglandslia. Det er flere parkeringsplasser og merket løyper, så det var helt greit. Litt usikker på om det faktisk var en kirke, men siden det var gravplass rundt, antok vi at det ihvertfall var vigslet jord. Knøttliten… Det var god grusvei å gå på og det gikk ganske raskt oppover. Utsikten var upåklagelig.
Turen jeg hadde lokket barn og barnebarn med på, var bestigning av Rennesøyhodnet. Det var ikke mer enn 2,5 kilometer fra der vi parkerte og med bare 234 meter over havet, antok jeg at det skulle gå greit. Det var strålende vær, noe som kan være litt viktig her ute. Det er nemlig værhardt og forblåst, typisk kystlandskap. Turen var beskrevet som barnevennlige og lettgått, dessuten hadde jeg lokket med at det var her påskeharen holdt hus….
Noen så vimpel og benker på toppen av første bakken og tok ut som om de hadde stjålet skoene, i den tro at det var mål. Det var ikke det… Bak der ligger Rennesøyhodnet, men det visste vi ikke da…Heldigvis, for da hadde nok enkelte snudd. Han fant noen dyr, men haren med de magiske eggene, var det dårlig med.
Skikken med å lete etter påskeharen ute i naturen, har lange tradisjoner i vår lille flokk. Det har alltid fungert bra, som en ekstra motivasjon til å dra på tur, rundt påsketider. Uten at det trengs å røpe til enkelte på 8 år, kan jeg innrømme at haren i vår familie har et navn som begynner på far og slutter på mor. Men det la ingen demper på jakten….
Han løp på kryss og tvers over heia, mens han sjekket bak steiner og under einer. Merkelig nok var det ikke før vi stoppet for å spise, at egget dukket opp. Gjemt under en busk, var det ikke enkelt å finne og gleden ved desto større da han endelig kunne hygge seg med innholdet. Vi andre hadde laks og eggerøre. Tips når du bruker kokeapparat på vindharde steder, bruk et sitteunderlag som vindskjerm. Enkelt og grei lunsj…
Ulempen med å ta pause FØR man har vært på toppen, er at motivasjonen til å gå videre er lav.. Veldig lav hos enkelte, siden egget var funnet og spist. Men jeg var fast bestemt og er veldig glad for at vi fortsatte, for det beste gjensto. Fra toppen av Rennesøyhodnet har man nemlig utsikt i alle himmelens retninger og man ser langt. Veldig langt… Det er kanskje grunnen til at det ble bygget en borg her under eldre jernalderen og at tyskerne tok området i bruk under 2 verdenskrig.
Jeg nektet å snu og insisterte på at vi ihvertfall skulle over broen og bort til skiltet. Rennesøy ble trolig avskoget og dekket av lyng for 4000 år siden, men i den senere tid har man omgjort deler av lyngheiene til beite for husdyr. Husk derfor på absolutt båndtvang hele året. Jeg forsøkte meg på at dette var en magisk skog, men svaret kom kontant:» Farmor, eg e 8 år, så ikje ver barnslige»… Etter en siste bratt oppstigning, stod vi på toppen. Noen spiste nistepakken i ly av bygdeborgen, det blåste kvasst. Vi hadde allerede spist, så tiden på toppen ble kort. Fantastisk utsikt….
Det ble en flott dag, i selskap med mange andre. Dette er som tidligere nevnt, et godt tilrettelagt område med mange muligheter. Han på 8 var litt skuffet over at han ikke så påskeharen, planen var nemlig å fange den, slik at han kunne få gotteri i egget når han ville. Men jeg tror den haren løper langt og fritt, med et lykkelig smil om munnen, over lyngheia på Rennesøy…
En blid gjeng på toppen. Løypa fra Hegglandslia var veldig godt tilrettelagt og her kan man gå på joggesko. Det går som regel raskere nedover for de med korte bein. Noen hadde tatt bryet med å legge en liten motivasjon underveis på turen. Takk for det!
Dersom du kommer fra Undheim og kjører mot Sikvaland, passerer du Knudaheio. Her finner du Garborg i fin stil samt hans sommarstove. Fin utsikt var der åg….
En tur ut på Jæren er aldri feil. Ihvertfall ikke når solen skinner og det er NESTEN vindstille. Og det er så mye turer å velge i, man har Høg Jæren og Låg Jæren, kyst og innland. Skog, hei, strand, topper og nuter. Men aldri hadde jeg hørt om Låglia, så da måtte jeg rett og slett ta meg en tur dit. Navnet Låglien af Sikveland ble brukt under folketellingen i 1901, nå forkortet til det mer folkelige Låglia. Vi kjørte via Ålgård og Undheim, derfor ble det en turiststopp ved Knudaheio siden noen aldri hadde vært der før. Garborg er alltid stas….
Vi var usikre på om vi kom til å finne fram; uten GPS, nettdekning eller stedsans. Men jammen hadde de spandert på oss et skilt og en parkeringsplass, tusen takk.
Låglia er rett og slett en gård som ligger langt innpå heia, uten veiforbindelse, mellom Sikvaland og Osland. Her bodde et ektepar med 7 barn, hvorav 6 av barna ble født på gården. Det var 3 km til nærmeste nabo og far i huset pleide visstnok å bære barna på ryggen til skolen. Jeg aner ikke hvor skolen lå, men jeg antar at det har vært et godt stykke å gå…. De hadde sau, kyr, en hest og noen geiter og hver høst drev han Olav dyra til Stavanger for å selge på marked og til slakt. Med andre ord han gikk… Fram og tilbake…Det høres ut som et hardt og strevsomt liv, så det er kanskje grunnen til at det kun var fastboende på Låglia fra 1899 til 1916. Eller hva vet jeg ?
Turen starter med å krysse veien og følge grusveien et stykke nedover mot ei hytte. Så svinger man av veien og går litt over hauger og gress innover i skogen.
Turen gjennom skogen er ikke lang og det er når man kommer ut av trærne at den fine delen av turen egentlig starter.
Det finnes både skilt samt røde merker å følge for å finne veien. Vi greide allikevel å rote oss av stien flere ganger fordi vi var opptatt med andre ting….
Det er mange fine små vann som passeres på veien innover.
Stien passerer over denne gamle steinkloppen mellom Hellevatnet og Nipetjørna. Det var lite vann da vi passerte, siden det knapt har regnet på 1 måned, men vanligvis er nok dette en våt tur hvor det kan være greit å ha vanntette sko.
Blendet av den vakre utsikten fulgte vi «den brede sti». Det var feil, i enden av vannet svinger man og klatrer over gjerdeklyveren.
Dette er altså feil…. Vi måtte over et gjerde og krysse en elv for å finne tilbake til stien. Heldigvis hadde vi kart, takk til STF for den makalause turboken «Te`Jærs».
Det var hvitt, i hvitt, i hvitt innover med myrull.
På vei opp skaret ved Tjorsvatnet, den eneste «skikkelige» bakken på turen.
Etter å ha vandret over lyngheiene kan vi endelig se ned på Låglia og Fyllemyrvatnet. Tenk at vi fant frem….
Av bygninger er det bare huset som står igjen, men man kan se rester av grunnmuren til løa og fyrhuset. De som satte opp bygningene, sies å ha hatt det som på Jæren kalles «steinauga», dvs evnen til å lø stein SKIKKELIG beint. Imponerende…
Det er ikke mulig å gå inn i huset og jeg vet ikke om det brukes til noe nå. Men det er lov å se inn vinduet….
Nede ved vannet fant vi et flott sted til å spise nistepakken. Vi fant også inntørket hoggormskinn, men så ingenting til eieren….
Sånn lør du når du har «steinauga»…. Tror du må være født sør for Kverneland for å få til det….
På tilbaketuren var sola kommet for fullt og da var det bare å sikte seg inn på et badevann.
Fantastisk badeplass og skikkelig varmt i vannet.
Da greide vi ihvertfall finne rett vei tilbake, over gjerdeklyveren i enden av vannet. Den hjalp oss over en LAAANG steinmur, sikkert lødd av «han eller hun med steinauga».
En blomst med blomster pynter opp den fagre naturen.
Da nærmer vi oss skogen, bilen og slutten på turen.
Selvsagt måtte me avslutte med stil; greide rote oss av stien IGJEN… Men bilen fant vi tilbake til og jeg har hørt en plass at det er omveiene som beriker ens liv….. TJA….kanskje det…
Dette er en tur som passer for alle. Det er ca 7 km fram/tilbake og rimelig lettgått siden man stort sett går på sti, kjerrevei eller grusvei. Det ligger litt i navnet LÅGlia at man ikke skal så høyt; gården ligger på 293 meter over havet. Hvor lang tid man bruker vil selvsagt avhenge av hvor fort man går, hvor mye man stopper og hvor flink man er til å følge små, røde prikker godt gjemt på steiner og påler. For oss ble det nesten en dagstur; men da var Knudaheio og en stopp på Ålgård Outlet inkludert. Men på en sommerdag som denne, kan man nesten ikke gå seint nok, selv om vi prøvde. Anbefaler alle å ta turen, jeg vil ihvertfall dit igjen.
For å avslutte med litt Garborg: «Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjennom verdi gå og ikkje det sanne skilja».
«Oh my God» sa han på 5, «ska me opp der»??!! Eg var jo ganske så enige.
I området mellom Høle og Oltedal, ut mot Høgsfjorden, ligger de fleste av Sandnes kommune sine høyeste topper. Den som strekker seg lengst mot himmelen er Bynuten, med sine 671 meter over havet. Derfor var det ikke tilfeldig at jeg hadde valgt denne toppen som mål nummer 5. Listen er nøye utarbeidet utifra at målene blir mer og mer krevende ettersom jeg (forhåpentligvis) blir bedre og bedre i form. Turen til Bynuten har jeg gått mange ganger, det er en klassiker. Vanligvis ville jeg ha startet med Selvigstakken, for så å ta Bynuten etterpå, men det får bli en annen dag. Nå var planen beine veien opp til toppen og samme vei ned igjen. Turen kan også gås som en rundløype på 12,1 km mens rett opp/rett ned er 11,4 km. Det vil si vi gikk for den korteste, siden målet var å komme til topps. For deg som ikke har gått til Bynuten, her er det som kan møte deg underveis på en dag som denne.
Det er et godt kart på parkeringen som jeg tok bilde av med mobilen. Jeg hadde selvfølgelig glemt kartet hjemme…. Men det funket dette også, særlig da vi på vei ned mistet stien.
Turen starter på Myrlandsheia. Her er det stor og gratis parkeringsplass på begge sider av veien, men sjelden så lite bil som det ser ut her. Vi startet tidlig for å komme først i køen…
Kryss feristen og bekk, så har du en fin, slak og lang oppoverbakke i starten. Her går både kyr og sau, så husk båndtvangen.
Det var virkelig en flott morgen. Varmt allerede, men med en kjølende vind.
Løypene er godt merket med skilt, og røde streker og prikker ute i terrenget.
Etter grusvei, grind og steinete anleggsvei svinger stien mot høyre. Herfra går en i bjørkeskog innover langs flere vann.
Flere steder går stien over store steinrøyser og i enkelte bratte parti må det klatres. Dette er nok grunnen til at turen har vanskelighetsgrad krevende.
Høyere oppe forsvinner alt av skog og det er helst stein, stein og mer stein. Man blir liksom små i sånne landskap og ikke bare de som faktisk er små….
Endelig nærmer vi oss toppen og utsikten er formidabel.
På toppen står en svær varde. Høydepunktet for han på 5,(ihvertfall ett av de), var nok da han kunne legge steinen han hadde båret med seg opp på denne varden.
Mens jeg var mer opptatt av at det ble tatt bilde som dokumenterte at jeg faktisk VAR på toppen. Mål 5 i boks, JIPPI….
Tre barskinger på toppen, ha-ha…
Ikke ofte man kan sitte på toppen og nyte lunsjen, men det var mulig idag. Og hjemmebakte horn med ost og salami gikk ned på høykant hos han som hadde bestilt det.
Etter mat startet nedturen. Jeg liker som regel best å gå turer som er en runde, men idag fikk jeg sansen for samme vei opp og ned. Man har jo faktisk ikke øyner i nakken, slik at jeg hadde gått glipp av denne utsikten dersom jeg gikk videre ned på andre siden. Det hadde vært synd….
I bakker som dette kjente jeg at det var greit å holde tunga beint i munnen, slippe hunden fri og bruke stavene for det de er verd….
På vei ned Ekkodalen. I det trange passet er det er veldig bra ekko og det var det enkelte som utnyttet fullt.
På vei opp passerer man mange flotte vann. Vi hadde selvsagt valgt oss ut et badevann som det ble en LANG pause ved og det var faktisk svømme og ikke bare dukke temperatur i vannet.
Overalt fant vi ulike skogsblomster og disse husker jeg fra jeg var barn. Vi kalte dem kaffiblomster, men jeg er usikker på om de faktisk heter det…
ENDELIG var vi nede ved Blommetjønn og snart ute på vei igjen. De siste 45 minuttene frem til vi kom dit tror jeg neppe noen av oss glemmer så fort. Jeg måtte love dyrt og hellig at jeg aldri skulle spørre han på 5 om å gå så lange turer flere ganger, for som han sa: «Eg seie jo ja te alt…» Det skal sies at da hadde vi gått i over 7 timer i steikende sol inkludert korte og lange pauser…
Gjennom grinda og snart kunne me se bilen. Og lykke i livet….
Det var en vellykket tur, jeg kom meg på toppen. Det var nok den lengste turen enkelte av oss hadde gått og det ble tungt på slutten. Jeg hadde tatt med for lite å drikke og det har vært tørt så lenge at det ikke var mulig å fylle vannflaskene underveis. Det gjorde muligens turen tyngre enn nødvendig at vannet måtte rasjoneres ut. Ellers gikk det med endel plaster på grunn av steinete sti og enkelte som hadde det litt travelt. Men ellers var det en fantastisk dag på tur, så nå får jeg legge meg i hardtrening til mål nr 6. Og turen anbefales varmt, bokstavelig talt.
Toppen står der og venter på alle som liker å gå på tur. Det er til og med bok hvor man kan skrive navnet, kan det bli bedre?
Brusand Campingplass er en stor og velholdt camping og teltplassene er nær nok havet til at man sovner til lyden av bølger.
Brusand er enden av Jæren og det siste flate stykket før landskapet hever seg opp i små-kuperte knauser på vei nedover mot Egersund. For dere som aldri har tatt turen mellom disse to stedene og er glad i å sykle, skal jeg nå guide dere gjennom løypa. Du trenger en sykkel og det er en fordel med noen gir og gode bremser. Dessuten trenger du god tid, selv om turen kun er et par mil, er det mange spennende streder å stoppe underveis. Til Brusand kommer man med bil eller tog. Du kan selvsagt også sykle hjemmefra, litt avhengig av hvor du bor. Jeg tok sykkelen på bilen og dro ned til campingplassen på Brusand. Her satte jeg opp teltet, siden jeg knapt føler jeg har vært på tur med mindre jeg overnatter. Senere på dagen kom Lillian og etter kaffe og soling var vi klar til litt fysisk aktivitet.
Turen fra Brusand Camping starter med å sykle langs Hitlertennene. Disse ble bygget av tyskerne under 2 verdenskrig for å hindre en alliert landgang. Den merkede sykkelruten går gjennom Brusand sentrum, men pga veiarbeid var merkingen vanskelig å følge. Vi syklet derfor langs riksvegen og fikk beundre tennene.
I enden av sletta sving inn på Ogna Campingplass og sykle gjennom området. Sykle gjerne fort, det som før var en koselig campingplass ved havet, er nå en miks mellom byggeplass og upersonlig trailerpark. Skogen er vekk og det er ikke lengre et vakkert syn… Det kommer seg når du er videre på vei mot havet.
Det ligger noen fantastiske strender langs veien, stopp gjerne for et bad dersom temperaturen innbyr til det.
Følg grusveien videre og du kommer til Ogna sentrum. Her ligger butikk og bensinstasjon, en grei plass å bunkre opp mat og drikke dersom du trenger noe. Det finnes ingenting før Egersund, så det er en god plass for is….
Etter Ogna, sykle mot gartneriet og fjellene. Her passerer du Hølland bru, som ble bygd som en del av den Vestlandske hovedveien i 1843. Broen er nesten 34 meter lang og 5 meter bred.
Det var en strålende dag for en sykkeltur; vår i luften og lite vind.
Etter gartneriet starter den Vestlandske hovedvei og bakkene. Alle som har syklet Nordsjørittet er god kjent med strekningen og grusen var ikke fastere enn jeg husket.
Det er et spesielt landskap med fjellknauser og små tjern.
Området er kjent for et rikt dyreliv; her kan man se elg, rådyr, hjort og hare. Det eneste vi så var disse artige, hårete og nysgjerrige kyrne, men de var heldigvis bak et gjerde. Samt sau…alltid sau på Jæren…
Den vestlandske hovedveien ble påbegynt i 1789 og var ferdig i 1840. Veien gikk mellom Christiania og Stavanger og ble brukt av posten, militære og embetsmenn. Idag er deler av veien tilrettelagt til tursti og strekningen mellom Heigrestad og Ogna som vi syklet, er 7, 2 km lang.
Det er mange bratte bakker opp og ned. Av økonomiske grunner ble veien laget beint fram og ikke etter terrenget. Som et resultat av det, mye bakker. De ble kalt «Hesta drepare» fordi det tok knekken på hestene som dro kjerrer over heia. Kjekt med alle informasjonsskilt som står langs veien, ta deg tid til å stoppe for å lese dem.
Det er mange fine steder underveis langs veien og det går flere merkede turstier inn i terrenget. Vi tok beine veien, langt på dag og langt igjen…
Når man begynner å nærme seg Heigrestad, blir det frodigere og mer trær.
Det er viktig for ettertiden å dokumentere at vi FAKTISK var her og da er det selfie som gjelder. Eller som enkelte av oss omtalte det: selfiehelvete….
Siste bakken opp mot gårdene på Heigrestad. Selv med el-sykkel ble det mange bakker som ble gått opp. Det er viktig å ikke stresse… 🙂
Når du kommer ut på asfaltveien, sving mot høyre. Her er endel trafikk og mange kjører fort. Når du kommer til skiltet mot Den gamle jernbanen, kryss veien og sykle oppover bakken. Her er roligere og vi passerte et svært vernet tre og Egersunds golfbane.
Den gamle stasjonen på Maurholen ble åpnet i 1879 og og nedlagt i 1944. Hovedhuset har sengeplasser og kan leies. Vi tok en pause her, hele stedet oser av fred og ro.
Turveien følger den gamle jernbanelinjen mellom Hellvik og Egersund. Den ble anlagt mellom 1874-1878 og buktet seg gjennom det kuperte terrenget. I 1944 åpnet en ny og mer effektiv trase og den gamle linjen lå ubrukt frem til 1997. Da startet arbeidet med å lage noe som må være en av de fineste turstiene som finnes, til stor glede for gående og syklende.
Turstien er 8,2 km mellom Hellvik stasjon og Egersund stasjon. Det er flere veldig bratte bakker, både opp og ned, så det kan være en god ide å sjekke bremsene på sykkelen før du tar avgårde.
Vi er aldri langt unna vann på turen og det er mange gode fiskeplasser både i sjø og fjellvann (husk fiskekort hvor det er nødvendig). Jeg kikket mer etter badeplasser og det var flust av det også.
Flere steder er det tilrettelagt flotte rasteplasser og det var helst litt synd at vi ikke hadde mat med eller tid til å stoppe.
Det var ikke så folksomt da vi tråkket oss mot Egersund, men det kan ha noe med at det var lørdag og sent på kvelden. Jeg har både gått og syklet turen flere ganger tidligere og det er et populært sted for både joggere, hunder, syklister og gående. Ung og gammel, turen passer for alle. Det er til og med et eget stoppested for pensjonister….
Endelig kom vi til Egersund sentrum og var klar for en bedre middag. Det er mange steder å velge mellom og vi var VELDIG fornøyde med serveringen.
Det ble nesten Egersund by night siden vi glemte å sjekke togtidene og det går ikke så ofte tog i retning noe sted en lørdagskveld… Men vi kom oss på et tog og var kjapt tilbake på Brusand.
Hvite strender så langt øyet kan se…..
Det var en fornøyelse å finne soveposen etter å ha tråkket fra Brusand og opp til campingen. Det er en flott sykkeltur og med god tid, kan den sykles av alle. Den går hovedsaklig på bilfrie grusveier eller sykkelsti, men enkelte steder sykler man langs hovedvei. Kombiner gjerne med en overnatting på en campingplass, de finnes både i Egersund og Brusand/Ogna. Fordelen med å ligge på Brusand, er at man kan starte dagen med en tur langs stranden. Her er stier i begge retninger og man kan gå i timevis. Jeg fikk en fin tur opp til Kvassheim fyr og tilbake, før jeg vendte bilen mot nord og hjem. Ta turen dersom du ikke har vært her og ta den en gang til hvis du har. Historie og fantastisk natur er alltid en god kombinasjon…..
Kvassheim fyr tidlig en morgen. Alltid et flott sted å besøke og det var kjekt å treffe så mange andre turgåere på morgenkvisten.
Dale er et godt utgangspunkt for mange forskjellige rundturer.
Dalevatnet er en skikkelig naturperle i Sandnes kommune og turen opp dit kan gås fra ulike startsted. Det mest vanlige er muligens Dale, hvor det er en kort tur på ca 30 minutter opp til vannet, men man kan gå fra Gramstad eller Riska også. Mange går opp til vannet for å bade på sommeren, men vannet var tidligere forbudt å bade i. Grunnen til det er at vannet ble demmet opp under første verdenskrig for å gi kraftstasjonen på Dale vann, samt å forsyne Dale psykiatriske sykehus med ferskvann. Sykehuset åpnet i 1913 og historieinteresserte kan få et spennende innblikk i det som den gang var et av landets største asyl. Bygningene står til forfall, selv om det er nok av planer og ideer for området. Men jeg kom for å gå på tur og tur ble det….
Grei beskrivelse av turen jeg gikk.
Fra den innerste parkeringsplassen følger man grusveien innover i skogen og ned mot sjøen.
Jeg fulgte løypen mot Lifjell gjennom skogen, alle løypene i området er godt merket og skiltet.
Etter kort tid kommer man ned til Dalestranden, eller Dalsvågen som stranden offisielt heter. Her er det fint å bade, særlig for små barn siden det er langgrunt. Fint for krabbefanging også…
Utsikt mot Sandnes og Dalsnuten i morgentåke.
Stien følger fjellsiden bortover med god utsikt utover sjøen og sivilisasjonen på andre side av fjorden.
Det er en tur hvor det er en fordel å være stø på beina eller, som meg, gå med staver. Selv om det skal sies at løypa er godt tilrettelagt.
Etter at man har tatt av fra løypa som følger sjøen, går man videre på Kort løype til Lifjell. Bratt og steinete, man bakken er ikke så lang….
Etter å ha gått langs myra, deler stien seg igjen. Gå rett fram dersom Dalevatnet er målet eller sving til venstre hvis du vil til Lifjell.
Fra toppen av bakken går det bratt nedover mot Dalevatnet. God utsikt, men det er viktigere å se hvor man setter beina.
Det er mange fine steder langs vannet å stoppe for en pause eller et bad.
Mange tar pausen i enden av vannet ved demningen, noe alle bålplassene vitner om. Ofte trangt om saligheten i helger med fint vær…
Etter en kjapp matpause, går veien videre nedover mot Dale og bilen. Her går noe av turen på gode skogsveier og resten på sti.
For de historieinteresserte kan man legge inn en omvei for å få med den gamle kraftstasjonen. Da går man ned her, men det gjorde ikke jeg. Been there, done that….
Lenger nede får man god utsikt til Dalsnuten og gården på Dale. Det er rolig i dalen nå, trist, men kanskje livet her vender tilbake med våren…
Tilbake på Dale via bakveien.
Turen kan være en 4-5 km lang og jeg brukte ca 2,5 time med pauser. Men det skal sies at det var en fin dag med mange gode steder å sitte i sola. Planen var egentlig å gå til Lifjell, men det ble litt for langt idag. Turen dit hadde vært en avstikker fra stien jeg gikk på og er en opp/ned samme vei. Det er godt at stiene og toppene ligger her hele tiden og det kommer alltids en annen dag å gå til Lifjell. Kanskje en dag det regner, når det frister lite å sitte i solen og drikke kaffe?
