På gjengrodde stier til Hellandsnipa.

Egentlig er det litt feil å kalle stiene her oppe for gjengrodde, fordi jeg er meget usikker på om det i hele tatt finnes stier. Ihvertfall sånne med røde merker (eller andre farger), påler eller skilt, det kan du se langt etter… Det er noen traktorveier, fordi jeg startet med lette bein på en av dem. Tilrettelagt parkeringsplass er det heller ikke, men jeg passerte gårdene og fant en godt skjult liten slette. Der håpet jeg at bilen ikke var til sjenanse for noen, for sånn syntes jeg er viktig. Jeg verken så eller hørte andre mennesker hele dagen, så jeg tror det gikk fint.

Det var tåke og litt vind, så iforhold til varmen vi har hatt, var det nesten litt kjølig. Det passet meg utmerket….

Det er mange fjelltopper å sikte seg inn på, men jeg ville til Hellandsnipa. Den manglet jeg på Fjelltoppappen, samt Ulvsfjellet like ved.

Det er rart hvordan vi turgåere har en tendens til å flokke oss sammen. Ofte henger det sammen med god tilrettelegging og markedsføring, som gjør at naturen blir lettere tilgjengelig for alle som vil ut på tur. Jo bedre tilrettelagt, jo lavere terskel for å komme seg ut og ha en fin turopplevelse. Når så disse tilgjengelige områdene legges ut på sosiale medier, samt markedsføres av både DNT, kommuner og andre aktører, da går man nesten i kø. Mange steder i Norge, er det et problem med altfor mange folk på de mest populære fjellturene. Tenk Preikestolen eller enkelte steder i Lofoten, så forstår du hva jeg snakker om.

Plutselig var jeg gjennom en grind og her går stien videre. Ehm, hvor da?

Det var flott utsikt nedover mot Storavatnet, men jeg skulle ikke ned dit.

Jeg måtte snike meg mellom alle tistlene, de stod i stram giv akt langs den lille stien min.

Jeg er glad i å gå på merket løype, men foretrekker å gå steder hvor man ikke går i kø. Samtidig er det hyggelig å dele naturen med andre, selv om den roen jeg søker blir vanskeligere å finne når det er mer travelt. Alt til sin tid… Men det er unektelig sånn at jo mer tilrettelagt, jo lettere blir turen. Å gå på en flott tursti, noen er til og med asfaltert, er mye lettere enn å kave seg gjennom høyt gress og kratt. De fine turstiene er passende for alle; både joggere, de med hund eller barnevogn, små barn og store, gamle og unge. Alle kan gå tur og nyte utsikt, samt få positiv effekt på både fysisk og psykisk helse.

Det ser så fint og lettgått ut, men la deg ikke lure. Her var tuer, steiner, hull og myr.

Etter hvert som jeg kom høyere opp, ble utsikten fantastisk. Jeg kunne se topper i både Madlandsheiene og Brekko. Dessuten kunne jeg se over til Ulvsfjellet, men stod over den.

Og langt der bak kunne jeg se målet mitt.

Jeg foretrekker nok terreng mer enn asfalt, gjerne sånn terreng uten sti. Da må jeg jobbe litt mer, både med hode og kropp. Det å kunne velge den beste veien fremover, er ikke alltid lett. Noen ganger blir det umulig å komme opp/ned der hvor jeg hadde tenkt å gå. Andre ganger vaser man seg ut i myr eller steinrøys og må snu og gå tilbake samme vei. Kartet må studeres jevnlig og vurderinger må gjøres. Så må man velge og når man går alene må man stole på de valgene man tar. Noen løser kryssord eller spiller sjakk for å trimme hjernen, jeg går på tur uten stier.

Nistepakken ble spist etter at toppen var nådd. Jeg satte meg der hvor det blåste mest, for å holde fluer og klegg på avstand.

Jeg tenkte å ta en kjappere vei ned, men rota meg inn i et bratt område. Da ble det retur samme vei, det trygge er ofte det beste.

Det er ikke bare mer krevende for hodet å gå sånne turer, men kroppen må også jobbe litt ekstra. Når man går i høyt gress eller kratt, er det umulig å se hva du setter føttene nedi. Det kan være hull, løse steiner, hoggorm eller andre overraskelser. Det gjør at man anstrenger seg mer og strammer muskulaturen, samt det utfordrer balansen mye mer. Man må løfte beina høyere, variere skrittlengden og jobbe mer med hele kroppen. Det er jo positivt, men kan føre til uhell. Jeg bruker alltid staver og senker tempoet og gjerne lengden på turen.

Det bugnet av blomster i alle varianter.

Einerbusker er vanskelig å gå i og sokker og sko var fulle av kvist/kvast da jeg kom ned.

Men for en dag…. Da tåka forsvant, var det sol og lett vind. Perfekt turvær og jeg hadde med nok vann, i litervis faktisk.

Jeg var så opptatt med å studere blomster og insekter, at det tok sin tid nedover.

Jeg hadde sett for meg at det var en sti, faktisk flere stier. Det så ihvertfall sånn ut på kartet. Noen ganger virket det som om det VAR en sti, men jeg fulgte mest sannsynlig et dyretråkk. Det var muligens en elg, skal jeg dømme etter størrelsen på soveplassen som jeg passerte. For var det rådyr, må det ha vært en hel flokk… Så mesteparten av dagen snublet jeg rundt i kratt og stein, men det var helt greit. Jeg fikk vondt i et kne, så fort gikk det ikke. Da ble jeg gående å lure på hvorfor jeg ikke heller går på de gode (og enkle) stiene, hvorfor jeg velger disse områdene som er stiløse og helt uten folk. Det tror jeg nesten sier seg selv, det er jo nettopp DERFOR….

Her fant jeg ihvertfall lettgått sti og jeg frydet meg. Man verdsetter enkle gleder mer, når man har jobbet litt i forkant….

Jeg vasset gjennom høyt gress og unngikk å tenke på både flått og hoggorm.

Jeg fikk en ny venn, som ville bli med meg hjem. Her går både kyr og kalv, hold avstand og hund i bånd. Kua måtte bli igjen, ikke plass i bilen.

Hot like hell…

Det er mye jeg lar meg overraske over, når det kommer til den menneskelige natur. Hver år bestiller et hopetall av nordmenn tur til Syden, så fylles media opp med klagesang over at det er altfor varmt. Det burde slett ikke komme som et sjokk, det er jo halve grunnen til at vi drar sørover… Selv om akkurat i år har det ikke vært så ille, men det skyldes den kollektive fotballfeberen som har inntatt landet. Det synes jeg er flott, både fellesskapet skapt av fotball og at jeg ikke trenger å høre om at Syden er for varmt, når vestlandske temperaturer i juli ofte er lik de vi har rundt juletider.

Dagen startet tidlig for min del, så det var som regel min oppgave å handle frokost, samt lage den. Pus satt alltid klar og var godt selskap.

Vi lot de to minste bli igjen hjemme og tok bussen inn til Split sentrum. Det ble selvsagt et stykke å gå, før selve turen begynte.

Fra landsbyen vi bodde kunne jeg se over til halvøya Marjan, en grønn oase med turstier og badeplasser, i gåavstand fra sentrum. Dit ville jeg på tur….

Jeg liker ikke å være negativ, det er en kjent konsekvens at klimaendringene gjør sommeren hot like hell i Sør-Europa. Men det VET vi og jeg tenker at dersom man sliter med temperaturer over +30 grader, bør sydentur unngås i de varmeste månedene. Vi havnet midt oppe i en hetebølge da vi nylig besøkte Kroatia og hadde flere dager med +40-42 grader. Så hva gjør man da? Jo, man innretter seg slik som de lokale gjør og dersom man IKKE gjør som de lokale, trenger man ihvertfall ikke klage over varmen…..

Marjan gir deg flere valg når det gjelder underlag, man kan gå helt rundt på asfalt. Dette var tursti og det var også en sti som gikk på kryss og tvers av halvøya.

Det finnes utallige små strender og klipper, så her er bademulighetene veldig gode.

Det var ikke særlig folksomt, selv om det var mange biler parkert ved inngangen. Endel sykla inn, mens å gå tur ikke var så populært.

Det var selvfølgelig jeg som ville på tur, de andre mente at det var for varmt.. Joda, men jeg argumentere med at vi kunne starte tidlig. Siden jeg er den eneste som er glad i å stå tidlig opp, var ikke det gjennomførbart. Da ble det kun meg og min eldste sønn som tok avgårde. Så klokka var over halv 11 da vi begynte å gå og svetten rant etter bare noen meter. Heldigvis var vi forbredt; med lette klær, solhatt, solbriller, solkrem og 6 liter vann i sekken. Så vi gikk på fjelltur…

Det finnes en kaffebar underveis, ellers er det minimalt med mat og drikke på Marjan. Jeg hadde smurt stor nistepakken, men hvem greier mat i varmen???! Iskaffe derimot….

Her kunne man også leie solseng, €20 pr. dag. Nei, ellers takk, me var på tur…

Jeg trodde først det var et toalett, men det var en gammel hytte. Full av søppel nå…

Vi hadde noen avstikkere av stien for å utforske skog og kratt. Jeg hadde hørt rykter om både slanger og salamander, men det var nok for varmt for dem. Vi så ihvertfall ingen.

Det er ikke farlig å være aktiv i varmt vær, men det er ubehagelig. Det viktigste er å unngå heteslag, som kan være livstruende. Det skjer når man oppholder seg i høyere temperatur enn det kroppen er vant med. Det kan forstyrre kroppens temperaturregulering og gir symptomer som svimmelhet, hodepine og kvalme. Vi hadde brukt noen dager på å bli vant med varmen, men følte allikevel det var krevende å gå på tur. Særlig da oppover bakkene begynte, jeg følte jeg slepte beina med meg.

Ute på neset lå en liten kirke, lukket og låst. Men det var godt med informasjonstavler, så det var mye å oppleve.

Vi satte oss på alle benkene vi fant, som stod i skyggen. Da kom vannflaskene frem og vi bøtta nedpå. Heldigvis var det flere kraner underveis hvor vi kunne fylle på mer, 6 liter var ALTFOR lite. Vi drakk som kameler….

Vi gikk noe på asfalt, men forsvant fort inn i skogen igjen.

Det var mye kjekkere å gå i ulent terreng.

Dessuten var det nesten umulig å gå seg vill, det var skilt overalt. Og hav på omtrent alle sider…

Allikevel var det aldri et alternativ å avbryte turen, selv da temperaturen bikka +40. Jeg syntes det var helt fantastisk, både varmen og naturen. Det har vært nok av turer hvor jeg har stampet avsted i kulde, regn og nordavind, iskald tvers igjennom. Derfor var det bare å nyte, for sånne turer går jeg ikke ofte. Det var mye å studere, svære kaktuser og gedigne trær vi har som stueplanter. Det var mye insekter og fugler, det eneste jeg savnet var måker. Vi såg ikke mange av dem langs sjøen og det syntes jeg var rart.

Dette var sånn sti jeg liker, med utsikt.

Vi gikk opp til utkikkspunktet, men tårnet var stengt på grunn av dårlig vær… ehh okay då.

Men utsikten utover mot øyene Brac og Hvar var fantastisk.

Turen hadde jeg lest om på forhånd og den skulle være 8 kilometer og ta 2 timer. Vi gikk totalt 16 kilometer og brukte hele dagen. Men jeg tror vi satt på alle benkene vi passerte, som stod i skyggen. Og vi satt lenge, ihvertfall på de som hadde endel vind. For på toppene var det god og nesten litt kjølig vind, så vi satt så lenge vi kunne. Det var herlig, selv tørre brødskiver smakte godt. Men mest av alt drakk vi vann og angret på at vi ikke hadde tatt med noe salt, etter all svettingen.

Det var faktisk to fjelltopper, selv om de ikke ratet sånn utrolig høyt i terrenget.

Vi fikk utforsket flere bunkere fra første verdenskrig, de hadde flott utsikt.

Fy flate, egentlig kunne vi spart oss turen og tatt toget opp til toppen…. Neppe….

90% av befolkningen i Kroatia er katolikker og på Vrh Telegrin står et kors fra 2013, som erstatter det som den østerrikske hæren fjernet under 1 verdenskrig. Navnet Telegrin stammer muligens fra ordet pilegrim og det finnes flere kirker oppi fjellet her.

Dersom man skal gjøre som de lokale, så går man ikke tur midt på dagen. Da er man på stranden fra 07.00 og frem til 11.00 og kommer tilbake på kvelden. Man ligger kun i skyggen og aldri i solen. Når sola er på det sterkeste, hviler man innendørs under kjøligere forhold. Man stresser ikke rundt på tur eller på sightseeing, så gatene var nesten tomme for lokalbefolkningen på det varmeste. Da hadde man en stille stund innendørs, gjerne foran kjøleanlegget….

Så begynte trappene og jeg var glad vi hadde gått stien opp og skulle NED trappene.

Man kan gå fra Split sentrum, da har man ganske mange trapper foran seg…

Plantene så nesten falske ut, men de var ikke det. En slags aloe vera plante…

Jeg anbefaler ingen andre å gå på fjelltur i over 40 graders varme. Det er for spesielt interesserte og krever at man er villig til å pøse innpå 8-10 liter vann i løpet av turen. Dessuten må man innse at å klage på varmen er tull, det er varmt fordi man er i Syden og faktisk har valgt å gå tur på den varmeste tiden av døgnet. Og er man så dum, kan man bare ha det så godt… Men vi hadde en fin tur og var glade for at de to andre ikke var med. Man må nemlig være veldig motivert for en sånn dagstur… da er det bare kjekt. Selv om det var hot like hell…..

Vi nærmer oss Split sentrum og enden på turen.

Split er alltid vakker, men vi spiste en kvess burger og ekstra salt pom fri og tok bussen hjem for et avkjølende bad.

På ville veier i Bjerkreim…

Det finnes mange fordeler med å gå på merket sti. Man trenger ikke tenke, noe som absolutt er en fordel hvis man er litt lat. Andre har gjort jobben for oss, med å velge den tryggeste og mest praktiske stien gjennom fjellheimen. Kanskje ikke den korteste, men som regel er det en årsak til at løypa legges der det er enklest å gå. Man kan dessuten følge med og sjekke om man går riktig på diverse apper, men det forutsetter dekning og en moderne mobil. Sånn sett øker det sjansen for at man trygt kan gå fra A til B, uten for mye strev. Altså litt lat…

Jeg møtte min søster på Vikeså, så kjørte vi sammen til Kløgetvedt tunet. Målet var å gå til Solbjørgnipa og vi kunne gått herfra.

Min plan (for det er som regel jeg som klekker ut alle disse krumspringene våre) var å besøke tunet etter turen, men jeg kjørte feil. Så da var vi turister først og kjørte til turstart etterpå.

Alt var selvfølgelig lukket og låst på bygdemuseumet og det var helt greit.

Det eneste tegn på liv, var høna, som trippet rundt på tunet. Jeg var mest redd for å kjøre over den, den hadde lite respekt for en gammel Toyota.

Jeg hadde vært på Solbjørgnipa før og bruke mye tid på å prøve å huske når, med hvem og hvor gikk vi. Det var bortkastet tid, det ringte ingen bjeller. Til min forsvar er det sikkert 30 år siden, men vanskelig å være konkret, når man ikke husker. Uansett så ble jeg «kjentmann «, siden min søster aldri hadde vært her før. Hun mente at vi egentlig hadde snakket om en annen tur, men det kunne ikke jeg huske. Mulig at hun bare var trett, siden hun kom rett fra nattevakt. Planen var ihvertfall Solbjørgnipa, som jeg gledet meg til å sveipe inn på Fjelltoppappen. Jeg hadde gjort et godt forarbeid, det vil si funnet turen og lest om den på ut.no. Derfor tenkte jeg at jeg var godt forberedt, men det hjalp ikke mye….

Min planlagte løype startet på Solberg og det er tilrettelagt for parkering nedforbi gårdene. Her står også en informasjonstavle med kart.

Det går mye sau i området, så her er helårsbåndtvang og mye gjerder.

Litt erfaring har jeg med Bjerkreim kommune, de pleier å være veldig gode på merking og skilting av turområder. Derfor ble jeg litt overrasket over at vi raskt kom til et skilt som pekte helt feil vei. Ikke feil vei sammenlignet med hukommelsen min, den stoler jeg sjelden på. Men i forhold til den flotte turbeskrivelse jeg hadde funnet på ut.no og DEN pleier å være pålitelig. Etter en kort rådslagning, bestemte vi oss for å følge teknologien. Det var en stor tabbe. Men jeg gikk med øynene på mobilskjermen og i følge den, var vi på rett vei.

Det var flott vei innover og været var fantastisk. Jeg gikk for første gang iår med kortbukse og t-skjorte, men hadde ull, fleecegenser og jakke i sekken. Man kan aldri være for forberedt!

Vi steig i høyden og selv uten søvn, er min søster kjappere til beins enn meg.

Plutselig var vi ikke lenger på rett vei ifølge ut.no. Jeg hadde stusset flere ganger over mangel på merker og alle grindene uten gjerdeklyvere. En grind fikk vi ikke opp og måtte klatre over, med piggtråd og alt.

Jeg ble litt sur da det gikk opp for meg at kartet ikke stemte med løypa. Herligaheden, kan man ikke engang stole på ut.no???!! Her skulle vi nyte en hyggelig topptur i flott sommervær, den første på lang tid for min del. Knær og hofter var såvidt restituert etter Tunsberg leden, selv om gnagsårene enda ikke var helt grodd. Så skulle vi ende opp med å gå DEN omveien og krafse oss oppover fjellsiden, med bare et lite hint om røde merker… Det var jammen bra jeg var i godt selskap, som ikke skyldte på mine dårlige ferdigheter som turleder. Eller tenk om det plutselig hadde begynt å regne… Da hadde det blitt enda surere.

Det går veier på kryss og tvers i hele området, noe som kan gjøre det litt vanskelig å vite hvilken som er rett.

Men det var ingenting å si på utsikten og vi vasset overhode ikke i andre turgåere.

Heldigvis fant vi den offisielle og merkede løypa, som ikke stemte helt med beskrivelsen.

Men vi droppet den siste klatrebiten og fant heller en hyggelig sitteplass for lunsj.

Varden på Solbjørgnipa ble bygget av en sjømann og toppen har fungert som seilingsmerke i århundrer. Vi måtte ganske høyt opp før vi kunne se havet og hygget oss med å prøve å finne ut HVA vi så.

Vi hadde en flott tur, det var ikke det som gnaget litt. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor ikke merking og kart fra ut.no stemte overens. Sånn kan jeg bli forvirret av og da spinner det videre i hodet mitt. Konklusjonen ble at løypa muligens er blitt lagt om og at den gamle løypa gikk der som kartet viste. Det er absolutt en mulighet og jeg maste videre om dette på nedturen. Da tok vi den brede og tydelige stien, med morkne og slitte merkepåler. Jeg hadde en erindring om at det lå noen gamle støler her opp, de kunne jeg såvidt huske. Det gjør ikke det, men en gammel høyløe kan man få med seg.

Det er rart hvor mye raskere det går, når man ikke trenger å sjekke kartet på mobilen.

Det var mye mindre grinder å passere på denne veien. Så stemte beskrivelsen bedre, selv om kartet fremdeles var feil.

Turen opp til toppen av Solbjørgnipa er beskrevet som enkel (kan tas med en klype salt), er 2 timer tur/retur (forutsetter at du følger merket løype og ikke kartet på ut.no, samt er kjapp til beins) og man skal opp 301 høydemeter. Selve toppen er på 466 meter og utsikten over Jæren, Bjerkreim og Eigersund er suveren. Særlig på den så flott dag som dette, med klarvær og strålende sol. Det er opp og ned samme vei, men vi gikk det som en rundtur. Det får man dersom man følger løypa på kartet, den er kun riktig siste bratte biten mot toppen. Neste gang skal jeg heller stole på kjentfolk i Bjerkreim, som sikkert satt opp skiltet, og ikke være så forbaska lat…

Skiltet til høyløa hadde hatt bedre dager…

…og det var til og med en vindskjeiv gjerdeklyver.

Tenker du å gå turen, følg dette skiltet og ikke ut.no. Vi (retter sagt jeg) har nå lært….

Tinderangling på høgstøvler.

Er det noe som ikke er lett om våren, så er det å kle seg fornuftig etter forholdene. Man er klar for joggesko og t-skjorte, mens man egentlig fremdeles burde tenke ull og vanntette sko. Fordi det er vått overalt og været er meget skiftende. Men hvem tenker fornuftig når lyset endelig kommer tilbake, fuglene synger igjen og livet er best ute?

Horve er et tilrettelagt friluftsområde, 20 minutter med bil fra Egersund. Usikker på om man kan komme dit med offentlig transport, relativt enveiskjørt på smal vei innover.

Vi kom tidlig og som første bil på plassen, var jeg som alltid usikker på hvilken vei bilen skulle stå. Vi vurderte å bare sette oss her, men fant ut det var for tidlig for lunsj.

Det er mange turmuligheter i området og flere trillet tur med barnevogn rundt vannet.

Jeg hadde funnet et nytt turterreng som så spennende ut. Horve ligger på Horveheia, som eies av Egersunds Skog og Treplantingsselskap. Her er skog, små vann og de typiske toppene som bare finnes i Dalane og på månen. Området brukes av Dalane sykkelklubb som treningsområde og det tobeinte barnebarnet skulle gitt mye for å ha en sykkel tilgjengelig. Han fantaserte om de bratte bakkene og smale stiene. Rusletur med farmor og det firbeinte barnebarnet var ikke høyt på listen over hans foretrukne aktivitet.

Dalane er kjent for bratte bakker, selv om det kanskje ikke er de høyeste toppene.

Her hadde det gått an å hoppe og stupe, for en fantastisk badeplass. Vi var to som soglet på den og angret på at ikke badetøy var med.

Men det varte ikke lenge, før de igjen galopperte på lette bein innover.

Vi hadde hatt en lang diskusjon før vi dro hjemmefra, tursko eller høgstøvler? De nye, kritthvite joggeskoene han opprinnelig hadde kommet i, var skolesko og ubrukelige til tur. Han valgte selv støvler og det var lurt. Jeg vet fra tidligere erfaring at heiene her ned i Dalane er mye myr og særlig våte om våren. Jeg liker høgstøvler og noen ganger er det førstevalget, særlig på han som er høyt og lavt, overalt.

Da vi fant denne godbiten av en badekulp, var vi begge solgt. Horve forever….

Litt lengre borte lå nok en gapahuk og med noen svære steiner, som fikk han med støvlene til å gå helt i spinn.

Først var han på taket, men steinene frista mer.

Han fant sin egen teknikk for å klatre oppover. I støvlene, noe som var upraktisk og tungt.

Eg satt inne og hygget meg, friklatring er ikke helt min greie.

Planen var en topptur til Horvetoppen, på 284 meter over havet. Men med så mye annet som måtte utforskes, gikk det ikke fort fremover. Dessuten var det som sagt utrolig mange flotte benker og rasteplasser som vi kunne hygge oss med. Da vi endelig kom litt opp i høyden, var vindmøllene relativt dominerende. Men selv ikke synet og lyden av de kunne ødelegge gleden over den flotte turen.

Det var endel våte partier, men det gikk bra.

Det er godt merket og skiltet i området.

Enkelte hadde lyst til å prøve seg på denne fjellveggen her, men da sa jeg nei.

Det var de reneste sherpatrappene da det ble skikkelig bratt. Jeg sendte en stille takk til de som hadde gjort den flotte jobben.

Enkelte andre var mest opptatt av at han fant akkurat nok snø, til å lage en snøball som han kunne kaste på meg….

Dette var nok en tur, hvor jeg ikke kom helt opp til toppen. Topptur her i Dalane er ofte det, det er mye nakent fjell og bratte knauster. Selv uten støvlene sliter jeg med å kravle meg opp dit. Eller, hadde jeg VIRKELIG villet, skulle jeg alltids kommet meg opp. Men med han på støvler, som elsker å klatre, er det liksom ikke vits. Han kan sveipe inn på Fjelltoppappen og skrive oss inn i bøkene, for det må som regel gjøres på toppen. Da trenger ikke jeg utfordre skjebnen med å gå helt opp.

.. og skriver oss inn i boka, mens andre står nedforbi og er glad jeg slipper.

Hei kor det går, oppå fjellet, oppå fjellet.. Høgstøvler har gummifeste, perfekt for godt grep på bratte fjellsider.

Det ble en fantastisk dag på Horve. Ikke bare fekk han klatre bratt, men han oppfant en ny sport: bekkevandring. Planen var å ta av bukse, sokker og støvlene, men siden han allerede hadde tråkket under med ene foten, var det liksom ikke vits. Jeg fant ut at det er plass til omtrent 0,7 liter vann + foten, i en støvel størrelse 40. Det er kjekt å vite til neste gang vi drar til Horve. Da blir det med sykkel, badetøy og forhåpentligvis uten støvlene.

Det er fullt mulig å bli dassvåt med støvler, når myra var full av dype hull med vann.

Kjekt med bekkevandring, når man allikevel er våt. Og støvler tåler selvfølgelig vann, både innvendig og utvendig…

Såvidt han unngikk å dette uti og bli våt på resten av kroppen også.

Men humøret var på topp, særlig da det ble årets første softis i Egersund, etter turen.

Ut å lofta vedet ved Ankerhus Gruveområde.

Det er mulig at du ikke har hørt uttrykket «ud å lofta vedet». Det er brukt i en sang av Stavangerensemblet allerede i 1984 og ble raskt et typisk Stavanger/Jæren uttrykk. Men jeg tror det er gjenkjennelig mange steder i landet. Å lofta vedet er å ta seg en tur ut, få et avbrekk fra hverdagen. Kanskje litt uten mål og mening, med ingen annen hensikt enn å få tankene over på noe annet. Det tror jeg kan være sunt for de fleste og jeg har ihvertfall behov for det jevnlig. Noen ganger er det ikke nok å ta en kort eller lang dagstur for å ha den ønskede effekten, da må jeg pakke telt og utstyr til en lenger tur.

Det er tilrettelagt en stor og fin parkeringsplass ved informasjonstavlene. Jeg stussa litt over hvilken retning jeg skulle stå, men siden det ikke var andre biler, stod jeg på tvers. Husk å vippse 30,- til grunneier.

Det startet på fin vei over heia og turen er godt merket med røde påler og prikker.

Jeg var tungt lastet, med badetøy og flippflopp sandaler, samt ellers alt jeg trengte for et flott opphold.

Det var fint tilrettelagt innover, med trebroer over de mest sølete stedene. Men en smule glatt, vinteren kom brått iår…

Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite når jeg trenger en lengre loftetur. Det er når jeg åpner kjøleskapet og ser ingenting jeg har lyst på. Eller når jeg åpner klesskapet og tenker at jeg har ingenting å ha på meg, selv om det er stappfullt inni der. Eller når jeg ligger i timevis på sofaen og skroller på mobilen og ikke kan gjengi noe som har festet seg. Det blir en følelse av sløvhet og giddalaushet, hvor jeg ikke setter pris på hvor godt jeg egentlig har det. Det er en følelse som ofte siger på i mørketiden og jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på den. November er ofte høysesong for å gå i hi, samt januar/februar. Men da har ihvertfall sola snudd…

Det er sjelden jeg finner en så godt tilrettelagt leirplass, med benk, bålpanne og ved til salgs.

Jeg satte opp teltet i rekordfart, sola var allerede i ferd med å gå ned.

Jeg hadde sett for meg et stort bål å sitte foran hele kvelden, men veden var søkkvåt og det var kun mine opptenningsbrikker som tok fyr. Det var gøy så lenge det varte….

Ikke fristet det med et bad heller, selv om badeplassen var helt topp. Det var kaldt.

Jeg hadde blitt anbefalt turen inn til gruveområdet av min datter og hennes samboer. De hadde vært her i sommer, da det var på det varmeste. Det er laget en rundtur, hvor man passerer flere av gruvene og får et innblikk i hvordan det var her under gruvedriften på 1700 og 1800 tallet. Jeg var mest opptatt av teltområdet, hvor det var benk og salg av ved. Det må være alderen som krever sitt… Området ligger i starten av rundturen, nede ved Kydlandsvatnet. Det passet meg utmerket. Ankerhus Gruveområde ligger nær Koldal, omtrent 6 kilometer øst for Egersund og er lett å finne.

Jeg gikk tilbake for å hente vann i elva og det har jammen regnet mye i det siste, for elva var stor og stri.

Menyen var enkel, jeg varmet opp ferdigkokt risengrynsgrøt og tok en marsipangris til dessert. Godt at jeg ikke hadde lagt opp til matlaging over bål, da måtte jeg ha lagt meg sulten.

Jeg satt hele tiden med en følelse av at noen holdt øye med meg. Plutselig såg jeg han her og da var det jo litt mer forståelig.

Det blir tidlig mørkt i november og da var det bare å gå å legge seg. Det er varmest i soveposen, når ikke bålplanen min virket.

Dessuten hadde jeg for første gang tatt med en lyslenke, det ble riktig så koselig.

Kvelden kom fort og med den kulden. Jeg var på plass i soveposen i 17.30 tiden og hadde planer om å lese en spennende bok jeg var midt i. Samtidig hadde jeg mer rødvin og bror til marsipangrisen jeg allerede hadde spist, så jeg tenkte det ville bli trivsel på høyt nivå i teltet. Men det ble fort for kaldt til å ha noen kroppsdeler på utsiden av posen og da er det kun en ting som fungerer. Enten lytte til stillheten i x- antall timer eller å spille musikk. Jeg gjorde begge deler…

Den obligatoriske doturen midt på natta ble meget kort, men jeg MÅTTE bare ta bilde av den fantastiske stjernehimmelen og det koselige teltet mitt, med lysene inni.

Når det er minusgrader, er ikke gassboks det ideelle å bruke. Jeg fikk ristet nok på boksen til at jeg kunne hygge meg med kakao og kaffi.

Det var en usedvanlig vakker morgen, stjerneklart og flere minusgrader.

Jeg var tidlig oppe, jeg hadde tross alt tilbragt over 12 timer i soveposen.

Både mat og vannflasken hadde frosset, men jeg fikk tint pannekaker til frokost.

Det ble en lang natt, men jeg frøs ikke. Jeg hadde både ullundertøy, fleecegenser, langt dunskjørt og ullsokker på meg, dessuten en dunpose som nesten kostet mer enn bilen min. Men å stå opp var kaldt, både telt og soveposen var dekket av rim. Det ble noen timer å vente til sola stod opp, men jeg holdt varmen med varm drikke og noen raske trim øvelser rundt benken «min». Å prøve å få fyr på bål igjen, det hadde jeg gitt opp. Veden var neppe tørrere nå enn kvelden før.

Det var et stort øyeblikk da sola endelig kikket over fjellene. Da var jeg allerede pakket og klar til å gå.

Det var like greit at jeg ikke brant noe av veden, de var helt blanke prislistene og informasjonen.

Det var godt å følge løypa videre, særlig da jeg kom opp i solskinn og varme.

Ankerhus gruver var i drift fra 1785 til 1790 og det var Moss Jernverk som tok ut malm, som ble sendt til østlandet. Det var flere perioder på 1800-tallet hvor gruvene var i drift, men det ble for kostbart å bruke malmen. Fremdeles ligger det meste av malmen igjen i gruvene og man kan se malm flere steder langs turen. Det er ikke lov å plukke med seg noe; bare se, men ikke røre. Det er dessuten noe annet du kan lete etter og det var faktisk enda kjekkere. Da glemte jeg hele malmen og gruvene…

Hei hå, hei hå, til arbeid skal vi gå.. Det var plassert en mengde små figurer på stien og jeg ble skikkelig glad når jeg fant dem.

Denne var litt meg, bortsett fra skjegget og de spisse ørene.

Det var også andre, mer naturlige kunstverk å se på. Lyng i vinterstid, kalles denne.

Turen er ikke lang eller krevende. Jeg syntes den var akkurat passe, med tanke på at jeg hadde tung last på ryggen. Det er ulent å gå og det er endel opp og ned bakker. Men jeg vil si at turen passer for de aller fleste, både store og små. Det er ikke informasjonstavler langs løypa, så her må man følge merkene og bruke fantasien. Mye av historien ligger langs Kydlandsvatnet og man kan se både rester etter bygninger, slagghauger og utallige gruveåpninger. Jeg brukte lang tid og stoppet mye. Det var flott i sola og jeg ble skikkelig varm. Dessuten var det fantastisk utsikt og mye spennende å oppleve.

Noen steder var det trange åpninger og smalt å gå mellom. Vått var det og sleipt, men det har ikke vært kaldt lenge nok til at det var isbelagt.

Det var kanskje her de dro vognene med hester ned til vannet. Før det ble anlagt jernbane ned til kysten, ble malmen fraktet over vannet vinterstid, når det lå is her.

Andre steder var det gruveinnganger som stod under vann.

Jeg antok at dette var fra noe som hadde med driften å gjøre, men vet ikke hva.

Jeg hadde en flott tur og følte virkelig at jeg fikk loftet vedet. Flere ganger tenkte jeg med lengsel på den varme senga hjemme og variasjonen i mat, som jeg enkelt kan lage hjemme. Jeg gledet meg til en varm dusj og ha dekning på mobilen. For å få gang i den her, måtte man helst opp på en topp og det er grenser for hvor mange ganger man orker det for å lese nyheter og å sende snapp. Dessuten var det kaldt på toppene når ikke sola var fremme… Så jeg valgte et perfekt sted for å kunne være takknemlig for hvor godt jeg har det hjemme. Og det er halve poenget med å lufta vedet, tenker jeg…

Jeg tok avstikkeren bort for å se dagbruddet, den var ikke lang.

Der nede lå inngangen til dagbruddet, men jeg synes utsikten var verd turen bare den.

Stien gikk langs fjellsiden og jeg kikket etter malm. Men jeg fant ingenting.

Men bilen fant jeg tilbake til, fremdeles alene og på tvers.

Siste lille innspurten gikk på asfalt. Det kan jeg leve med…

På tur med selektiv hukommelse.

Jeg går mye på tur sammen med min eldste søster. Det er alltid kjekt, ihvertfall når vi ikke har dårlig tid. Dessuten husker vi begge like dårlig og det har fått meg til å lure på om selektiv hukommelse er en familiesvakhet. Eller styrke, alt etter hvordan man velger å se det. Men når det gjelder tur, er det utvilsomt en positiv egenskap. En standard samtale mellom min søster og meg når vi ferdes i fjellheimen, er: «Er du sikker på at me har gått denne turen før? Eg kan ikje huska at det såg sånn ut? Det var ikje så bratt/langt/vått/steinete osv. sist me var her. Er du sikker på at me har vært her før? Har me gått feil? VA DET DENNE TUREN ME GJEKK???»

Turen til Selvikstakken har vi gått mange ganger, men det var noen år siden.

Ingen av oss kunne huske at det var så langt eller bratt. Men turen er 11,4 km, totalt høydemeter er 516 og den regnes som krevende.

Det var særlig når vi måtte klatre, at vi ble i tvil om vi i hele tatt hadde vært her før.

Selektiv hukommelse er når hjernen har en tendens til å huske det positive bedre enn det negative. Man kan også glemme helheten, men huske detaljer. Det kan skyldes mange ulike årsaker, men i vår familie tror jeg det er arvet. Hos meg er det særlig i forhold til friluftsliv at den selektive hukommelsen trår til. Jeg kan for eksempel huske en fantastisk soloppgang, men ikke at jeg lå våken hele natten i teltet fordi jeg frøs. Eller at jeg husker alle detaljer fra den fantastiske utsikten på en fjelltopp, men ikke hvordan jeg slet for å komme meg opp dit….

Bynuten pleide å være Sandnes høyeste topp, men det var før kommunen slo seg sammen med Forsand.

Det er sjelden jeg er på tur i 6 timer og bare har tatt 3 bilder totalt. Vanligvis er det et sted mellom 30 og 300..

Men denne turen husker jeg ingenting av, hverken positivt eller negativt. Men gi det litt tid, så snakker jeg nok varmt om den også…

Det ligger et stort og ganske vilt område mellom Høle og Oltedal, med flere topper som kan bestiges. De mest kjente er Bynuten og Selvikstakken, hvor det er merket løype og godt skiltet. Her kan man gå flere kjekke rundturer og jeg har gått de fleste mange ganger, både alene og sammen med andre. Favoritten var Selvikstakken først, så oppom Serifjellet, før Bynuten ble avsluttet med stil. Da snakker vi om 15,6 kilometer og en relativt krevende tur. Min far pleide sykle fra Sandnes, jogge opp og ned til Bynuten og sykle hjem igjen på 2 timer, påstod han. Men jeg tror vel egentlig at det er ham jeg har arvet den selektive hukommelsen fra….

Uansett hvilken tur du velger, starter det med en lang oppoverbakke på grusvei.

Lyseveien er en anleggsvei bygget i forbindelse med kraftutbyggingen og kraftlinjen går uendelig nordover. Veien kan følges helt ned til Høgsfjorden og kan spare noen skritt i ulent terreng, hvis du vil.

Her kan du svinge av og gå den gamle løypa til Bynuten. Vær forberedt på mye steinur, glatte røtter og noe klatring.

Høstfarger altså, finnes det noe vakrere?

Jeg har innsett at formen nå, ikke kan sammenlignes med for noen år tilbake. Derfor tenkte jeg å dele opp turen jeg gikk før, i 3 dagsetapper. Min søster er fremdeles ikke helt tipp topp etter sitt lårhalsbrudd og jeg med mine kneproteser hadde neppe greid å karre meg rundt alle 3 toppene på en tur. Det hørtes fornuftig ut i mitt hode. Husk at dette er et område som ikke må undervurderes, det har vært mange redningsaksjoner her. Avstandene er lange og flere steder er det krevende å gå, fordi det er bratt og ulent. Ha alltid med sikkerhetsutstyr og hodelykt, særlig hvis du går alene og i vinterhalvåret. Det er stort sett mobildekning, men allikevel….

Det er et flott område, med mange fine badevann og fine teltplasser.

Av erfaring blir man klok, sies det, men det innebærer at man husker rett i forhold til erfaringen. Jeg startet ihvertfall tidlig…

Det finnes utallige topper, så jeg husker liksom aldri hvilke det er jeg skal over… Men det er mulig at den bakerste her er Serifjellet, tror jeg. Eller kanskje Bynuten? Eller så kan det være at det er ingen av dem…

Det ligger en liten og falleferdig hytte når du svinger av Lyseveien mot fjellene, som sikkert er brukt av anleggsarbeidere.

Den første toppen jeg siktet meg inn på, var Selvikstakken. Jeg var i godt følge med min eldste sønn og min søster. Det var en strålende sommerdag i august og vi la lystig i vei. Planen var å gå frem og tilbake samme vei, samt å holde oss i den merka løypa. Men det ble mye mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Langs Auratjørna var det sleip og vanskelig å gå. Det kunne vi ikke huske fra tidligere… Ei heller at å komme opp til toppen krever klatring og jeg innrømmer at klatring med staver er ikke lett. Men vi kom opp… og tok kortest vei ut til Lyseveien da vi skulle tilbake. For oss halte var det et godt valg og min sønn hadde ingen innvendinger.

Lia bak meg er det man skal opp og det er bratt.

Etter en bratt skråning, er det litt flatt. Vil man opp til Selvikstakken, må man opp denne bakken. Vil man derimot mot Serifjellet og Bynuten, er det bare å gå forbi.

Det er stort sett fantastisk utsikt hele turen.

Den andre turen burde vi aldri gått. Vi kom oss seint avsted og min søster hadde en avtale på ettermiddagen. Men planen var å gasse på, kjapt opp og kjapt ned den gamle løypa til Bynuten. Det gikk ikke helt etter planen, stien var mye mer krevende enn vi husket. Særlig nå på høsten, med sleipe blader og mye vann. Det var sørpe og glatte steiner, samt flere steder hvor vi kravet oss opp på alle 4. Min søster hadde glemt stavene og det var litt uheldig for henne. Været var surt og kaldt, men det spilte ingen rolle for vi hadde ikke tid til pause allikevel. Jeg var totalt utslitt da vi endelig kom ned til parkeringsplassen, etter å ha gått via Rasmustjørna ned. Vi ville se om den lange veien ned var mer lettgått, men den var ikke det. Det sier seg selv at min søster ikke rakk avtalen sin….

Det står en liten varde på Serifjellet, men den merka løypa går lavere nede. Jeg anbefaler en liten avstikker til toppen, her er du tross alt en meter høyere enn Selvikstakken, med sine 597 moh.

Jeg hadde tenkt å gå samme vei tilbake, men du vett koss det e… Plutselig gikk skoene en annen vei..

Jeg fant et lunt sted for lunsj og pakket meg inn i dunponchoen. Det var skikkelig kaldt, selv om været hadde klarnet opp.

Det gikk noen uker før jeg hadde lyst til å ta på fjellskoene igjen.. Men etter en sånn tur er det bare å kaste seg uti det, liksom komme seg oppå hesten og ri videre. Dessuten husket jeg ikke akkurat detaljene, så jeg dro avsted alene, med fokus på trivsel. Målet var Serifjellet, jeg hadde tross alt vært så nær begge turene. Og dersom du lurer, JA, alle 3 kan sveipes inn på Fjelltoppappen. Jeg fulgte Lyseveien og hadde tenkt å ta den både inn og tilbake. Men det var så bratt opp lia og det kunne jeg ikke huske, selv om det ikke er så veldig mange måneder siden sist jeg gikk der. Så jeg valgte å gå ned stien mot Rasmustjørna, det kunne ihvertfall ikke være brattere enn lia jeg hadde kommet opp. Men det var det… Jeg vurderte å snu, men orket ikke. Så jeg akte hull i baken på turbuksa og kom meg ned.

Jeg har ingen bilder fra selve aketuren, men her nærmer jeg meg ihvertfall bunnen. Stien videre går på oppsiden av vannene og møter løypa fra Selvikstakken på andre siden.

Ned den fjellsiden akte jeg. Følg for alle del de røde merkene, for her er det bratt.

Klar for en ny runde med sleipe røtter og mye sørpe. Men trærne strakk seg trolsk mot himmelen og jeg nøt turen.

Det er rart å tenke på at jeg pleide å gå denne turen i et jafs. Nå syntes jeg det var 3 krevende dagsturer og ikke minst fordi det flere steder var bratt og ulent. Det kan jeg ikke huske at jeg syntes før…noe som sikker skyldes den selektive hukommelsen. Fordi terrenget har ikke forandret seg og det har jo ikke jeg heller. Det å bare huske positive ting, samt fortrenge det negative, tenker jeg er en god egenskap. Selv om det er ingen av familie og venner som spør meg om en troverdig turbeskrivelse lenger… Fordi i min hukommelse er alt bare gull og grønne skoger….og jeg er like ung og sprek som jeg alltid har vært…

Når masten er passert, er det ikke langt igjen. Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det..

Det kan noen steder være vanskelig å finne merker og ikke alle steder er det god sti. Det er en grunn til at turene her oppe regnes som krevende.

Det er endel sau (og om sommeren kyr) så husk båndtvang og lukk grinder.

Her var før et kart, husker jeg. Det var kjekt.

Til Vølstadnutane med Hugin og Munin.

Har du hørt historien fra norrøn mytologi om ravnene Hugin og Munin? De satt på guden Odins skulder og fulgte ham overalt. Odin var den eldste og mektigste av alle gudene i gammel tid og styrte over både mennesker og dyr. Sine to ravner brukte han til å finne ut hva som skjedde i verden og de fløy til all verdens ende, før de kom tilbake med rapport. Slik kunne Odin fremstå som allvitende hersker, lenge før Google var oppfunnet. Hugin og Munin ble samtidig forbundet med død og krig, trolig fordi de spiser åtsel. Helt opp til moderne tid trodde man at ravnen kunne varsle ulykke og død, gjennom sine skrik og sin oppførsel. Ikke akkurat gledes spredende fugler altså…

Turen starter på grusvei og går senere over til kjerrevei. Men det er vei helt frem…

Selv om det var blitt høst, var det frodig og grønt i dalen. Vølstad har flere gårder og hus, og jeg syntes det var et utrolig vakkert sted.

Det hadde vært mye nedbør siste tiden, så det var mye vann i elva og skikkelig sølete på veien.

Vølstadnutane hadde vært en topp jeg planla å gå til i mange år. Eller; egentlig var planen å sykle opp. Da jeg var en sånn en som syklet med startnummer på brystet, var turen opp til masten på Vølstadnuten en grei måte å måle formen på. Den måtte sykles med terrengsykkel og aller helst helt hjemmefra og over Seldalsheia, for virkelig å sette standarden. Det skal sies at jeg aldri tok den turen og det tenker jeg var helt greit. Men jeg vet ikke om det fremdeles er en tur som noen sykler, men jeg var i hvert fall glad for at sykkelen stod hjemme. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli en kjedelig tur, grusvei i nærmere 12 kilometer tur/retur, men det kan jeg skrive under på at det ikke ble….

Det er en typisk vei oppover, svingete og bratt. Ikke traff jeg folk, men det er mye kyr innover.

Masten rager i terrenget og er vanskelig å ikke få øye på. Den er en tidligere tv og radio mast, som ikke lenger er i bruk.

Veien slynger seg vakkert innover og det er ikke en krevende tur, selv om man skal opp 400 meter.

Jeg liker helst turer som går i terreng og synes at å gå på grusvei fort kan bli litt kjedelig. Men her var man midt i den flotte naturen og jeg syntes det gikk bedre enn forventet. Det var store flokker med kyr og jeg hadde møtt bonden med traktor og henger full av mer kyr lenger nede i bakkene. Han hilste så fint og smilte, så da ble jeg veldig glad. Det kan kjennes litt skummelt å gå over landbruksjord i privat eie, men området rundt Vølstadnutane er et mye brukt turområde. Det forstår jeg godt, det er fantastisk utsikt over Ravndal og Oltedalsvatnet. Jeg kom opp til senderen og fortsatte på sti opp til varden som viser at man er på toppen av fjellet. Da er man 636 meter over havet og kan nyte en velfortjent pause. Men det hadde ikke jeg tid til, jeg ville videre.

Det var mørke skyer over meg og jeg ventet helst på regn. Men det kom aldri og det var jeg glad for.

Tett på fikk jeg litt sånn Eiffeltårnet vibber, men der har man ikke den flotte utsikten.

I alle retninger var det fjell, på fjell, på fjell… Så mange fjell og så lite tid…

Jeg vurderte å ta en pause her, men det blåser alltid sånn på toppene. Så jeg gikk bare ned igjen…

Jeg hadde ikke lyst å gå samme vei ned, selv om det var lettgått. Derfor siktet jeg meg inn på nok en topp, Asbjørnnuten. Hvem var Asbjørn og hvorfor har det oppkalt en topp etter ham? Sånn kan jeg bruke mye tid på å gruble over, når jeg går tur alene… Men jeg fikk snart annet å tenke på, for plutselig fikk jeg øye på en fugl. Det var litt av en fugl, en gedigen sak satt på en stein. Den lettet og fløy høyere opp da jeg nærmet meg og plutselig så jeg en litt mindre av samme sort. Jeg er slett ingen fugleekspert, men er ganske sikker på at det var en svær ørn med en unge som hadde flyvertrening. Dessuten var det ravner i et stort antall og jeg fikk litt gåsehud. Lettere overtroisk tenkte jeg at de varslet død og fordervelse over mitt ringe legeme, men jeg valgte allikevel å gå videre.

Langt der framme ligger Asbjørnnuten som jeg ville gå til.

Alle kyrne lå på samme sted og brydde seg døyten om alle ådselsfuglene som kretset rundt dem.

Det finnes ingenting mer frustrerende enn å stå med et mobilkamera med sånn passe dårlig zoom, når man har tidenes fugleopplevelse i sikte.

Av og til har jeg noen opplevelser i naturen som gjør at jeg føler jeg forlater kroppen og svever opp mot himmelen. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles, men det er omtrent som jeg går på siden av meg selv, i ett med alt rundt meg. Ravnene skrek, de mørke skyene samlet seg, kun avbrutt av solstrålene som lyste opp fjellene rundt meg. Jeg så et sauekadaver og hørte lyden av torden langt vekke. Da jeg nærmet meg toppen på Asbjørn, vurderte jeg å snu. Det var bratte stup og jeg kunne ikke gi slipp på tanken om at ravnene varslet død. Kanskje det betydde at jeg ville snuble og falle utforbi kanten?

De sorte ravnene hang over toppen av Asbjørnnuten og skrek illevarslende da jeg nærmet meg.

Jeg kjente at høydeskrekken ikke ble bedre av at ravnene skreik sånn…

Det var nesten litt skummelt å stå på toppen, under de mørke skyene. Men ravnene forsvant i hvert fall.. Kanskje de dro til Odin for å sladre om at jeg var på toppen?

Jeg falt ikke ned og det skjedde heller ingen andre ulykker. Jeg gikk ned og fant en fin stein, perfekt til å sitte på for å spise nistepakken. Ravnene var fremdeles i nærheten, men jeg opplevde dem ikke som truende lengre. Det var bare store flokker av ravner. Dette var deres hjem og jeg var bare på besøk. Jeg tenkte mye på hvordan vi kan tolke gammel historie, men hvor mye sannhet er det i den? Det var kanskje annerledes før, når de gamle gudene var mer nærværende i verden. Men uansett, jeg fikk en annen vei ned, selv om mesteparten gikk på samme grusveien. Det var helt greit, jeg var fremdeles relativt salig etter ørn, ravner og en bedre lunsj. Enda bedre ble det da jeg fant en ny badeplass på vei hjem og fikk tatt et friskt og høstlig bad. For en dag….

En usedvanlig levende sau, nysgjerrig på hva jeg hadde i nistepakken.

Dette er en tur som kan gås hele året, siden det er så fin vei helt opp.

Det er dessuten mye annet fint å oppleve, man kan for eksempel gå innover mot Madland.

Det lå noen fantastisk flotte eiendommer som jeg passerte.

Det er mulig å parkere rett over grusveien hvor man starter å gå. Bilen startet som et skudd, så det var ikke Toyotaens død heller som var varslet.

På vei hjem fant jeg denne perlen for et bad. Perfekt avslutning for en perfekt dag…

En vindmølle til besvær…

Det er ikke ofte jeg klager over sånne ting som jeg allikevel ikke kan gjøre noe med. Jeg har innsett at det har veldig lite for seg, annet enn å gjøre livet surt for meg selv. Men det betyr ikke at jeg stilletiende godtar og aksepterer alt. Dersom jeg kan bidra til endring på et vis, stiller jeg selvfølgelig opp. Resten må man bare forsøke etter beste evne å unngå, for egen sjelefred. Det er for eksempel sjelden at jeg velger å gå tur i vindmølleparker.

Det var ikke særlig folksomt, tidlig en søndags morgen. Man kan gå til Gulknappen fra flere steder, men jeg valgte å starte på Gravdal. Her finner man en merket løype og det er grei parkeringsplass.

Man har flere turmuligheter i Bjerkreim kommune og her vasser man ikke i folk.

Sau derimot er det mye av og de gav høylytt beskjed om at de var glade for å se meg.

De gangene jeg er i nærheten av vindmøllene, er det som regel fordi jeg skal opp på en topp, som skal sveipes inn i Fjelltoppappen. De har valgt topper ukritisk og jeg tror kanskje det er like så greit. Mange har et positivt syn på møllene og jeg har venninner som til og med synes de er vakre og majestetiske, der de troner mot himmelen. Tja, jeg synes de ødelegger naturen, ikke minst fordi det må bygges veier for å få satt dem opp, de skaper støy og skader både fugle og dyreliv.

Det er grei jordbruksvei innover og husk at her er det total båndtvang. Stien er merket med grunneiers velvilje og det må respekteres. Det gikk mye sau,men ingen kyr.

Har du sett så vakkert? Horisonten helt uten vindmøller, det er sjelden på Jæren.

Ved Djupetjørna tar man av fra veien og går videre innover på sti. Følg de røde merkene.

Jeg diskuterte dette en gang sammen med en grunneier, han mente at han gjorde turfolk en tjeneste ved å gi dem fine grusveier til å gå tørrskodd til topps på. Dessuten kunne syklister og løpere boltre seg på milevis med gode veier og alt var bare velstand. Jeg må innrømme at jeg var uenig, for min del var dette turområdet ødelagt for evig tid. Borte var stiene, fuglelivet og naturens fred og ro. Istedet ruvet de svære kolossene over meg og gjorde meg dårlig.

Husk å ta på støvler eller høye og vanntette sko, det er mye myr og bekker underveis. Etter alt regnet som er kommet, var bekken nærmest en elv, men jeg kom meg over.

Det er ikke særlig langt fra Gravdal og til toppen av Gulknappen, totalt tur-retur vil jeg anta er ca 4 kilometer.

Jeg er sånn som blir fysisk dårlig av støyen og synet av vindmøllene. Det vil mange påstå er innbilning og fantasi, men det er noe med støyen jeg reagerer på. Den jevne duren bærer godt gjennom luften og kommer man nær nok, høres svusjingen fra turbinbladene. De durer og går konstant, ihvertfall her på Jæren hvor det blåser mye. Da kommer hodepinen hver gang og som om det ikke er nok, bevegelsen rundt og rundt gjør at jeg blir kvalm. Nå skal det sies at jeg ikke kan kjøre tekopper og karuseller på tivoli som går rundt og rundt heller, men det er lettere å unngå dem. Synet av vindmøllene har en suggererende virkning på mitt enkle sinn….

Fra toppen hadde jeg god utsikt, men det frista lite å sette seg ned.

I den motsatte retningen var det ikke mindre vindmøller, dessuten kom de mørke skyene inn i stor fart.

Jeg stod rett under og var litt redd for å få et turbinblad i hodet, hvis det løsnet. Det tror jeg ikke skjer så ofte…

Jeg rigget meg til for å nyte matpakken og det hjalp faktisk på kvalmen.

Dessuten hadde jeg fantastisk utsikt i retning havet og Dalane, så jeg nøt den.

Men det jeg kjenner er mest vanskelig å forstå, er at det er behov for all denne utbyggingen. Jeg vet at det finnes steder i landet som har flere vindmøller enn Jæren, men dersom det var så lønnsomt burde det vel gjenspeiles i strømprisen? Istedet har vi blant Norges dyreste strøm og det planlegges stadig nye utbyggingsprosjekter. Forstå det den som kan….

Jeg kikket mye ned på stien og greide å snu fokuset vekk fra vindmøllene.

Dessuten kom det noen kraftige regnbyger og det tok også endel av oppmerksomheten.

Vindmøllene er kommet for å bli, jeg innser det. Heldigvis er det forsatt steder som er uberørt, måtte det fortsette sånn.

Et av de grelleste eksempel på hvordan naturen ødelegges, er inne på Låglia. Like ved denne gamle fjellgarden troner nå Måkaknuten vindpark og jeg har helt sluttet å gå tur inn dit. Det samme har jeg til Sulken, som før var en kjempefin tur å gå fra Skjelbreitjørna. Det er bare trist å komme så tett på og oppleve både støy og inngrep i naturen. At noen velger penger foran naturen, burde vel ikke overraske. Ikke for å klage, men NEI TIL MER VINDMØLLER NÅ…

Tilbaketuren var egentlig finere, da hadde jeg vindmøllene bak meg.

Gjerdeklyveren hang forsatt halvveis i lufta, det var reine balansetreningen.

Jeg ble glad av å se at det fremdeles blomstrer i grøftekanten.

Turen starter og slutter med en strekning på asfalt og det var helt greit.

Som lyn fra klar himmel..

Visste du at det er farlig å gå på topptur dersom det er meldt lyn og torden? Aller helst skal man unngå åpent landskap eller flatt vann totalt, siden lyn ofte søker mot det høyeste punktet. Jeg er oppvokst med å høre at dersom du bare hadde gummistøvler på, ville alt bli bra, siden gummi virker som isolasjon. Det er bare tull og fantasi, men det som faktisk fungerer, er å holde seg innendørs, enten i bil eller hus. Slå av elektriske apparater og trekk ut ledninger. Det er ikke da du skal lade elbilen liksom..

Dette må jo være innafor, selv om det ikke anbefales å stå under høye trær.

Litt usikker på skog, siden det er mange trær.

Det regnet ganske godt, men så plutselig var det sol.

Planen min var egentlig en topptur, men da jeg kjørte innover mot fjellene, ble jeg skeptisk. Himmelen var mørkeblå og skyene så ganske truende ut. Jeg stanset i veikanten og sjekket yr.no. Det pleier jeg sjelden å gjøre, men dette var et nødstilfelle. Eller det kunne ihvertfall bli et, det er nemlig veldig farlig å bli truffet av lyn. Det skjer heldigvis sjelden, men det skjer. Sommer er høysesong for lyn og torden, så det måtte skyldes de høye temperaturer vi fremdeles har. Det er tross alt september… Uansett, jeg snudde bilen og fant et annet sted, selv om gummistøvler lå klar bak i bilen.

Rogaland Arboret er en botanisk hage, som har utrolig mange ulike trær og busker. Mindre kjent er fornminneløypa…

Det kan ha noe med at det ligger i Melshei, men skogen går i ett, så det er en glidende overgang.

Bak her ligger noen gamle hustofter, men det er lite informasjon. Jeg kikket mest etter elgen, som jeg hadde lest i avisen var observert her i Melshei i går.

Plutselig var jeg til skogs og da var det bare å finne en sti. Rogaland Arboret er et fantastisk sted, men grusveier, skogsveier og stier på kryss og tvers. Jeg hadde ingen planer, så da jeg plutselig kom inn i fornminneløypa, var det helt greit. Den går innom både Pålsberget og Nonsberget, men jeg antok at det ville være relativt trygt for lyn. De rager ikke i terrenget noen av dem og dessuten ble det plutselig sol og blå himmel over meg.

Første stopp ble Pålsberget, eller Pålsberje som det også heter. Her er et gravanlegg fra folkevandringstiden og under steinen ligger både knokler og biter av kar.

Utsikten var flott og jeg lurte på om det var derfor det var anlagt gravplass her.

Det lå flere andre steiner like ved, usikker på om det også var gravsteder.

Jeg satt mye å tenkte på om det var blasfemi å ha lunsj på en gravplass. Det hadde ikke passet seg inn å sitte på en kirkegård ihvertfall, men dette var jo ikke det.

Fornminneløypa i Melshei er kort og starter du i Melshei, er den veldig kort. Men du kan egentlig gå så langt og lenge du vil, Melshei har 12 kilometer stier og 10 kilometer med vei. Denne lille rundturen bør du være godt kjent for å finne, det er ikke særlig godt merket. Det står noen skilt og info tavler ved Myklebust og der starter også rundturen. Jeg har vært her mange ganger og er godt kjent, men det er omtrent umulig å gå seg vill. Ihvertfall dersom du har kart på mobil, det er god dekning i hele området.

På vei opp mot Nonsberget var alle mørke skyer borte. Men lyn fra klar himmel har jeg hørt om, så litt skeptisk var jeg fortsatt.

Mot fjellene der jeg skulle ha vært, virket det fortsatt utrygt for torden og lyn.

Jeg har ikke så mye informasjon om historien bak alle disse fornminnene. Det er ganske enkelt fordi veldig lite av området har blitt gravd ut av arkeologer. Det er gravhauger, rydningsrøyser og hauger som har vært hus. Man tenker folkevandringstiden, fra 400 til 600 e.Kr, men mye mulig bodde det mennesker her også i vikingtiden og i middelalderen. Det er rart å stå og se utover fjell og skog, samt tenke på de som stod her for 1500 år siden og så på de samme fjellene. Kanskje skog og eng var annerledes, men det får vi aldri vite.

Jeg klatret ikke over gjerdeklyveren for å komme inn til selve fornminnene. Jeg har vært her flere ganger og antar ingenting har endret seg siden sist.

Jeg tok veien tilbake til Aboret, med så mange avstikkere og omveier jeg fant.

Det var mye å studere, sopp for eksempel.

Jeg gikk det meste av turen uten regn, lyn eller torden. Innimellom syntes jeg at det hørtes en svak buldring i det fjerne, men det kan ha vært fra pukkverket på Kylles. Allikevel gikk jeg der og ventet, selv om himmelen var klar og fin. Det ble noen fine timer på tur og jeg var slett ikke lei for å ha gått glipp av en fjelltopp. Selv med støvler på, trenger man ikke utsette seg for naturkreftene. Som lyn fra klar himmel…

Det er ikke lov til å campe eller grille i Aboret, men det er mange fine steder å spise matpakken.

Og dersom du fremdeles ikke er lei av fornminner, kan du beundre denne delen av en eikestamme. Den ble funnet i en myr på en gård i Time kommune. Treet vokste opp i den subboreale varmeperioden, som sluttet for ca. 2500 år siden. Slå den…

Lett å bli lurt…

Da jeg stod på parkeringsplassen og la opp en slags slagplan for å komme meg til Gloppenuten, tenkte jeg først at dette blir lett match. Ifølge Fjelltoppappen var det bare 1,6 kilometer til toppen. Dessuten kunne jeg skimte målet mellom trærne og det virket ikke langt dit. Men i bakhodet hvisket fornuften og jeg var fullstendig klar over at dette kun var en illusjon. Rett og slett fordi jeg hadde gått turen før og visste hva som var i vente…

Brekko er et stort friluftsområdet i Gjesdal kommune og er godt tilrettelagt med stier, lysløype, toalett og kapell. Det koster 50,- for å parkere, samt man kan leie gapahuk til overnatting eller kano til padling.

Se der ja, Gloppenuten nærmet seg raskt. Turen starter på grusvei og er godt merket.

Første varsel om at det kanskje ikke er så kort vei allikevel, får man på skiltet.

Det er ikke bare når man går tur, at det er lett å bli lurt. Hele samfunnet har blitt en slags slagmark, hvor ting sjelden er det som det gir seg ut for å være. Overalt må man være på vakt, fordi det er nok av uærlige sjeler som vil lure deg. Bare en tur på butikken kan utarte seg til en kamp, hvor priser må sjekkes og opprinnelsesland på kjøtt og grønnsaker trippelsjekkes. Ihvertfall dersom du er sånn som synes sånt er viktig og ikke liker å bli lurt. Tilbudene står i kø, men er det billigste allikevel et godt kjøp? De store kjedene overgår hverandre om vår oppmerksomhet og vi betaler må betale prisen.

Det var en flott morgen, selv om vinden var kald. Yr.no hadde lovet sommer temperatur hele helgen, men har man noensinne kunnet stole på det? Jeg hadde kledd meg godt..

Etter å ha krysset elva, gikk stien langs vannet. Det ligger flere fine plasser for å ta et bad, men jeg hadde lagt badetøyet i bilen.

Gliset var stort og jeg tråkket lystig oppover bakkene. For det er endel bakker..

Nå som det nærmer seg valg, kjenner jeg på mye usikkerhet i forhold til hva og hvem man kan stole på. Alle politikerne fremstår jo som relativt fornuftige og troverdige, med saker som jeg tenker vil gjøre samfunnet bedre for oss alle. De står frem i media og lover gull og grønne skoger, ihvertfall hvis vi gir vår stemme til nettopp dette partiet og akkurat denne personen. Men hvor mye sannhet er det i valgløftene? Når hverdagen kommer, så forsvinner troverdigheten like raskt som dugg en vakker sommermorgen. Da er det lett å kjenne seg lurt…

Men man stiger raskt oppover i høyden og utsikten blir bare bedre og bedre.

Når man har kommet opp på toppen av de de mest krevende bakkene, vender man nesa mot parkeringsplassen og går «tilbake» igjen.

Langt der bak sees toppen og jeg ble studert og vurdert om jeg var til å stole på. Det kan jeg ikke ha vært, siden sauene forsvant fort.

Jeg skal ikke engang begynne på, alt som gir seg ut for å være noe det ikke er. Sosiale medier er et godt eksempel, hvor selvutnevnte eksperter gir råd om alt fra trening og kosthold, til mental helse og astrologi. Samt alt innimellom… Det er jammen ikke rart at hjernen har problemer med å skille mellom sant og usant. Det er et uttrykk som sier at verden vil bedras, og jeg tror aldri det har vært mer sannferdig enn slik samfunnet er idag. Kritisk tenkning er ikke moderne og vi følger som en saueflokk uten egne meninger. Da er det viktig å stoppe opp og tenke seg godt om.

Og rett der nede kunne jeg se bilen. Så det stemte nok med 1,6 kilometer, men i luftlinje.

Det ble frokost på en lun plass i solveggen og jeg kjente fjellgleden senke seg.

Tilbaketuren går akkurat samme vei, bare nedover. Det er fint, da vet man hva som kommer.

For en tid tilbake, ble jeg vekket av min sønn. Han kunne jublende fortelle meg at han hadde vunnet i tipping og var blitt millionær. Jeg fikk se bevis på både mobil og pc, så han danset rundt og planla hva han skulle bruke pengene på. Jeg innrømmer gjerne at jeg var mer skeptisk. Av erfaring blir man klok, men sjelden rik, er et ordtak jeg ofte bruker. Derfor var vi vel ikke de som ble mest skuffet, da beskjeden kom at Norsk Tipping hadde gjort tidenes største tabbe. Men surt allikevel, for alle de menneskene som ble lurt og en kort tid trodde de var blitt millionærer….

De såg fremdeles på meg, som om jeg var en ulv i fåreklær.

Det ble bedre og bedre vær utover dagen, men jeg lot meg ikke lure til å kaste av meg jakken. Det var kald vind…

Steinrøysa var like lumsk på tilbakeveien, med løse steiner som veltet når jeg trødde på dem.

Så hva er moralen i denne historien? Tja, det er vel ikke godt å si… Kanskje at dersom noe er for godt til å være sant, så er det fordi det ikke er sant. Det har reddet mange stunder for min del. Men så er nok jeg over gjennomsnittet vanskelig å lure og kanskje litt for skeptisk? For det kan man også bli… Et åpent sinn, ihvertfall til det motsatte er bevist, må kanskje være målet. Gloppenuten er ihvertfall en fantastisk tur og anbefales varmt, selv om det er lengre enn det ser ut som.