Låglien af Sikveland.

Dersom du kommer fra Undheim og kjører mot Sikvaland, passerer du Knudaheio. Her finner du Garborg i fin stil samt hans sommarstove. Fin utsikt var der åg….

En tur ut på Jæren er aldri feil. Ihvertfall ikke når solen skinner og det er NESTEN vindstille. Og det er så mye turer å velge i, man har Høg Jæren og Låg Jæren, kyst og innland. Skog, hei, strand, topper og nuter. Men aldri hadde jeg hørt om Låglia, så da måtte jeg rett og slett ta meg en tur dit. Navnet Låglien af Sikveland ble brukt under folketellingen i 1901, nå forkortet til det mer folkelige Låglia. Vi kjørte via Ålgård og Undheim, derfor ble det en turiststopp ved Knudaheio siden noen aldri hadde vært der før. Garborg er alltid stas….

Vi var usikre på om vi kom til å finne fram; uten GPS, nettdekning eller stedsans. Men jammen hadde de spandert på oss et skilt og en parkeringsplass, tusen takk.

Låglia er rett og slett en gård som ligger langt innpå heia, uten veiforbindelse, mellom Sikvaland og Osland. Her bodde et ektepar med 7 barn, hvorav 6 av barna ble født på gården. Det var 3 km til nærmeste nabo og far i huset pleide visstnok å bære barna på ryggen til skolen. Jeg aner ikke hvor skolen lå, men jeg antar at det har vært et godt stykke å gå…. De hadde sau, kyr, en hest og noen geiter og hver høst drev han Olav dyra til Stavanger for å selge på marked og til slakt. Med andre ord han gikk… Fram og tilbake…Det høres ut som et hardt og strevsomt liv, så det er kanskje grunnen til at det kun var fastboende på Låglia fra 1899 til 1916. Eller hva vet jeg ?

Turen starter med å krysse veien og følge grusveien et stykke nedover mot ei hytte. Så svinger man av veien og går litt over hauger og gress innover i skogen.
Turen gjennom skogen er ikke lang og det er når man kommer ut av trærne at den fine delen av turen egentlig starter.
Det finnes både skilt samt røde merker å følge for å finne veien. Vi greide allikevel å rote oss av stien flere ganger fordi vi var opptatt med andre ting….
Det er mange fine små vann som passeres på veien innover.
Stien passerer over denne gamle steinkloppen mellom Hellevatnet og Nipetjørna. Det var lite vann da vi passerte, siden det knapt har regnet på 1 måned, men vanligvis er nok dette en våt tur hvor det kan være greit å ha vanntette sko.
Blendet av den vakre utsikten fulgte vi «den brede sti». Det var feil, i enden av vannet svinger man og klatrer over gjerdeklyveren.
Dette er altså feil…. Vi måtte over et gjerde og krysse en elv for å finne tilbake til stien. Heldigvis hadde vi kart, takk til STF for den makalause turboken «Te`Jærs».
Det var hvitt, i hvitt, i hvitt innover med myrull.
På vei opp skaret ved Tjorsvatnet, den eneste «skikkelige» bakken på turen.
Etter å ha vandret over lyngheiene kan vi endelig se ned på Låglia og Fyllemyrvatnet. Tenk at vi fant frem….
Av bygninger er det bare huset som står igjen, men man kan se rester av grunnmuren til løa og fyrhuset. De som satte opp bygningene, sies å ha hatt det som på Jæren kalles «steinauga», dvs evnen til å lø stein SKIKKELIG beint. Imponerende…
Det er ikke mulig å gå inn i huset og jeg vet ikke om det brukes til noe nå. Men det er lov å se inn vinduet….
Nede ved vannet fant vi et flott sted til å spise nistepakken. Vi fant også inntørket hoggormskinn, men så ingenting til eieren….
Sånn lør du når du har «steinauga»…. Tror du må være født sør for Kverneland for å få til det….
På tilbaketuren var sola kommet for fullt og da var det bare å sikte seg inn på et badevann.
Fantastisk badeplass og skikkelig varmt i vannet.
Da greide vi ihvertfall finne rett vei tilbake, over gjerdeklyveren i enden av vannet. Den hjalp oss over en LAAANG steinmur, sikkert lødd av «han eller hun med steinauga».
En blomst med blomster pynter opp den fagre naturen.
Da nærmer vi oss skogen, bilen og slutten på turen.
Selvsagt måtte me avslutte med stil; greide rote oss av stien IGJEN… Men bilen fant vi tilbake til og jeg har hørt en plass at det er omveiene som beriker ens liv….. TJA….kanskje det…

Dette er en tur som passer for alle. Det er ca 7 km fram/tilbake og rimelig lettgått siden man stort sett går på sti, kjerrevei eller grusvei. Det ligger litt i navnet LÅGlia at man ikke skal så høyt; gården ligger på 293 meter over havet.  Hvor lang tid man bruker vil selvsagt avhenge av hvor fort man går, hvor mye man stopper og hvor flink man er til å følge små, røde prikker godt gjemt på steiner og påler. For oss ble det nesten en dagstur; men da var Knudaheio og en stopp på Ålgård Outlet inkludert. Men på en sommerdag som denne, kan man nesten ikke gå seint nok, selv om vi prøvde. Anbefaler alle å ta turen, jeg vil ihvertfall dit igjen.

For å avslutte med litt Garborg: «Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjennom verdi gå og ikkje det sanne skilja».

Mål nummer 5: Bynuten.

«Oh my God» sa han på 5, «ska me opp der»??!! Eg var jo ganske så enige.

I området mellom Høle og Oltedal, ut mot Høgsfjorden, ligger de fleste av Sandnes kommune sine høyeste topper. Den som strekker seg lengst mot himmelen er Bynuten, med sine 671 meter over havet. Derfor var det ikke tilfeldig at jeg hadde valgt denne toppen som mål nummer 5. Listen er nøye utarbeidet utifra at målene blir mer og mer krevende ettersom jeg (forhåpentligvis) blir bedre og bedre i form. Turen til Bynuten har jeg gått mange ganger, det er en klassiker. Vanligvis ville jeg ha startet med Selvigstakken, for så å ta Bynuten etterpå, men det får bli en annen dag. Nå var planen beine veien opp til toppen og samme vei ned igjen. Turen kan også gås som en rundløype på 12,1 km mens rett opp/rett ned er 11,4 km. Det vil si vi gikk for den korteste, siden målet var å komme til topps. For deg som ikke har gått til Bynuten, her er det som kan møte deg underveis på en dag som denne.

Det er et godt kart på parkeringen som jeg tok bilde av med mobilen. Jeg hadde selvfølgelig glemt kartet hjemme…. Men det funket dette også, særlig da vi på vei ned mistet stien.
Turen starter på Myrlandsheia. Her er det stor og gratis parkeringsplass på begge sider av veien, men sjelden så lite bil som det ser ut her. Vi startet tidlig for å komme først i køen…
Kryss feristen og bekk, så har du en fin, slak og lang oppoverbakke i starten. Her går både kyr og sau, så husk båndtvangen.
Det var virkelig en flott morgen. Varmt allerede, men med en kjølende vind.
Løypene er godt merket med skilt, og røde streker og prikker ute i terrenget.
Etter grusvei, grind og steinete anleggsvei svinger stien mot høyre. Herfra går en i bjørkeskog innover langs flere vann.
Flere steder går stien over store steinrøyser og i enkelte bratte parti må det klatres. Dette er nok grunnen til at turen har vanskelighetsgrad krevende.
Høyere oppe forsvinner alt av skog og det er helst stein, stein og mer stein. Man blir liksom små i sånne landskap og ikke bare de som faktisk er små….
Endelig nærmer vi oss toppen og utsikten er formidabel.
På toppen står en svær varde. Høydepunktet for han på 5,(ihvertfall ett av de), var nok da han kunne legge steinen han hadde båret med seg opp på denne varden.
Mens jeg var mer opptatt av at det ble tatt bilde som dokumenterte at jeg faktisk VAR på toppen. Mål 5 i boks, JIPPI….
Tre barskinger på toppen, ha-ha…
Ikke ofte man kan sitte på toppen og nyte lunsjen, men det var mulig idag. Og hjemmebakte horn med ost og salami gikk ned på høykant hos han som hadde bestilt det.
Etter mat startet nedturen. Jeg liker som regel best å gå turer som er en runde, men idag fikk jeg sansen for samme vei opp og ned. Man har jo faktisk ikke øyner i nakken, slik at jeg hadde gått glipp av denne utsikten dersom jeg gikk videre ned på andre siden. Det hadde vært synd….
I bakker som dette kjente jeg at det var greit å holde tunga beint i munnen, slippe hunden fri og bruke stavene for det de er verd….
På vei ned Ekkodalen. I det trange passet er det er veldig bra ekko og det var det enkelte som utnyttet fullt.
På vei opp passerer man mange flotte vann. Vi hadde selvsagt valgt oss ut et badevann som det ble en LANG pause ved og det var faktisk svømme og ikke bare dukke temperatur i vannet.
Overalt fant vi ulike skogsblomster og disse husker jeg fra jeg var barn. Vi kalte dem kaffiblomster, men jeg er usikker på om de faktisk heter det…
ENDELIG var vi nede ved Blommetjønn og snart ute på vei igjen. De siste 45 minuttene frem til vi kom dit tror jeg neppe noen av oss glemmer så fort. Jeg måtte love dyrt og hellig at jeg aldri skulle spørre han på 5 om å gå så lange turer flere ganger, for som han sa: «Eg seie jo ja te alt…» Det skal sies at da hadde vi gått i over 7 timer i steikende sol inkludert korte og lange pauser…
Gjennom grinda og snart kunne me se bilen. Og lykke i livet….

Det var en vellykket tur, jeg kom meg på toppen. Det var nok den lengste turen enkelte av oss hadde gått og det ble tungt på slutten. Jeg hadde tatt med for lite å drikke og det har vært tørt så lenge at det ikke var mulig å fylle vannflaskene underveis. Det gjorde muligens turen tyngre enn nødvendig at vannet måtte rasjoneres ut. Ellers gikk det med endel plaster på grunn av steinete sti og enkelte som hadde det litt travelt. Men ellers var det en fantastisk dag på tur, så nå får jeg legge meg i hardtrening til mål nr 6. Og turen anbefales varmt, bokstavelig talt.

Toppen står der og venter på alle som liker å gå på tur. Det er til og med bok hvor man kan skrive navnet, kan det bli bedre?

 

På sykkel mellom Brusand og Egersund.

Brusand Campingplass er en stor og velholdt camping og teltplassene er nær nok havet til at man sovner til lyden av bølger.

Brusand er enden av Jæren og det siste flate stykket før landskapet hever seg opp i små-kuperte knauser på vei nedover mot Egersund. For dere som aldri har tatt turen mellom disse to stedene og er glad i å sykle, skal jeg nå guide dere gjennom løypa. Du trenger en sykkel og det er en fordel med noen gir og gode bremser. Dessuten trenger du god tid, selv om turen kun er et par mil, er det mange spennende streder å stoppe underveis. Til Brusand kommer man med bil eller tog. Du kan selvsagt også sykle hjemmefra, litt avhengig av hvor du bor. Jeg tok sykkelen på bilen og dro ned til campingplassen på Brusand. Her satte jeg opp teltet, siden jeg knapt føler jeg har vært på tur med mindre jeg overnatter. Senere på dagen kom Lillian og etter kaffe og soling var vi klar til litt fysisk aktivitet.

Turen fra Brusand Camping starter med å sykle langs Hitlertennene. Disse ble bygget av tyskerne under 2 verdenskrig for å hindre en alliert landgang. Den merkede sykkelruten går gjennom Brusand sentrum, men pga veiarbeid var merkingen vanskelig å følge. Vi syklet derfor langs riksvegen og fikk beundre tennene.
I enden av sletta sving inn på Ogna Campingplass og sykle gjennom området. Sykle gjerne fort, det som før var en koselig campingplass ved havet, er nå en miks mellom byggeplass og upersonlig trailerpark. Skogen er vekk og det er ikke lengre et vakkert syn… Det kommer seg når du er videre på vei mot havet.
Det ligger noen fantastiske strender langs veien, stopp gjerne for et bad dersom temperaturen innbyr til det.
Følg grusveien videre og du kommer til Ogna sentrum. Her ligger butikk og bensinstasjon, en grei plass å bunkre opp mat og drikke dersom du trenger noe. Det finnes ingenting før Egersund, så det er en god plass for is….
Etter Ogna, sykle mot gartneriet og fjellene. Her passerer du Hølland bru, som ble bygd som en del av den Vestlandske hovedveien i 1843. Broen er nesten 34 meter lang og 5 meter bred.
Det var en strålende dag for en sykkeltur; vår i luften og lite vind.
Etter gartneriet starter den Vestlandske hovedvei og bakkene. Alle som har syklet Nordsjørittet er god kjent med strekningen og grusen var ikke fastere enn jeg husket.
Det er et spesielt landskap med fjellknauser og små tjern.
Området er kjent for et rikt dyreliv; her kan man se elg, rådyr, hjort og hare. Det eneste vi så var disse artige, hårete og nysgjerrige kyrne, men de var heldigvis bak et gjerde. Samt sau…alltid sau på Jæren…
Den vestlandske hovedveien ble påbegynt i 1789 og var ferdig i 1840. Veien gikk mellom Christiania og Stavanger og ble brukt av posten, militære og embetsmenn. Idag er deler av veien tilrettelagt til tursti og strekningen mellom Heigrestad og Ogna som vi syklet, er 7, 2 km lang.
Det er mange bratte bakker opp og ned. Av økonomiske grunner ble veien laget beint fram og ikke etter terrenget. Som et resultat av det, mye bakker. De ble kalt «Hesta drepare» fordi det tok knekken på hestene som dro kjerrer over heia. Kjekt med alle informasjonsskilt som står langs veien, ta deg tid til å stoppe for å lese dem.
Det er mange fine steder underveis langs veien og det går flere merkede turstier inn i terrenget. Vi tok beine veien, langt på dag og langt igjen…
Når man begynner å nærme seg Heigrestad, blir det frodigere og mer trær.
Det er viktig for ettertiden å dokumentere at vi FAKTISK var her og da er det selfie som gjelder. Eller som enkelte av oss omtalte det: selfiehelvete….
Siste bakken opp mot gårdene på Heigrestad. Selv med el-sykkel ble det mange bakker som ble gått opp. Det er viktig å ikke stresse… 🙂
Når du kommer ut på asfaltveien, sving mot høyre. Her er endel trafikk og mange kjører fort. Når du kommer til skiltet mot Den gamle jernbanen, kryss veien og sykle oppover bakken. Her er roligere og vi passerte et svært vernet tre og Egersunds golfbane.
Den gamle stasjonen på Maurholen ble åpnet i 1879 og og nedlagt i 1944. Hovedhuset har sengeplasser og kan leies. Vi tok en pause her, hele stedet oser av fred og ro.
Turveien følger den gamle jernbanelinjen mellom Hellvik og Egersund. Den ble anlagt mellom 1874-1878 og buktet seg gjennom det kuperte terrenget. I 1944 åpnet en ny og mer effektiv trase og den gamle linjen lå ubrukt frem til 1997. Da startet arbeidet med å lage noe som må være en av de fineste turstiene som finnes, til stor glede for gående og syklende.
Turstien er 8,2 km mellom Hellvik stasjon og Egersund stasjon. Det er flere veldig bratte bakker, både opp og ned, så det kan være en god ide å sjekke bremsene på sykkelen før du tar avgårde.
Vi er aldri langt unna vann på turen og det er mange gode fiskeplasser både i sjø og fjellvann (husk fiskekort hvor det er nødvendig). Jeg kikket mer etter badeplasser og det var flust av det også.
Flere steder er det tilrettelagt flotte rasteplasser og det var helst litt synd at vi ikke hadde mat med eller tid til å stoppe.
Det var ikke så folksomt da vi tråkket oss mot Egersund, men det kan ha noe med at det var lørdag og sent på kvelden. Jeg har både gått og syklet turen flere ganger tidligere og det er et populært sted for både joggere, hunder, syklister og gående. Ung og gammel, turen passer for alle. Det er til og med et eget stoppested for pensjonister….
Endelig kom vi til Egersund sentrum og var klar for en bedre middag. Det er mange steder å velge mellom og vi var VELDIG fornøyde med serveringen.
Det ble nesten Egersund by night siden vi glemte å sjekke togtidene og det går ikke så ofte tog i retning noe sted en lørdagskveld… Men vi kom oss på et tog og var kjapt tilbake på Brusand.
Hvite strender så langt øyet kan se…..

Det var en fornøyelse å finne soveposen etter å ha tråkket fra Brusand og opp til campingen. Det er en flott sykkeltur og med god tid, kan den sykles av alle. Den går hovedsaklig på bilfrie grusveier eller sykkelsti, men enkelte steder sykler man langs hovedvei. Kombiner gjerne med en overnatting på en campingplass, de finnes både i Egersund og Brusand/Ogna. Fordelen med å ligge på Brusand, er at man kan starte dagen med en tur langs stranden. Her er stier i begge retninger og man kan gå i timevis. Jeg fikk en fin tur opp til Kvassheim fyr og tilbake, før jeg vendte bilen mot nord og hjem. Ta turen dersom du ikke har vært her og ta den en gang til hvis du har. Historie og fantastisk natur er alltid en god kombinasjon…..

Kvassheim fyr tidlig en morgen. Alltid et flott sted å besøke og det var kjekt å treffe så mange andre turgåere på morgenkvisten.

Tur til Dalevatnet fra sjøsiden.

Dale er et godt utgangspunkt for mange forskjellige rundturer.

Dalevatnet er en skikkelig naturperle i Sandnes kommune og turen opp dit kan gås fra ulike startsted. Det mest vanlige er muligens Dale, hvor det er en kort tur på ca 30 minutter opp til vannet, men man kan gå fra Gramstad eller Riska også. Mange går opp til vannet for å bade på sommeren, men vannet var tidligere forbudt å bade i. Grunnen til det er at vannet ble demmet opp under første verdenskrig for å gi kraftstasjonen på Dale vann, samt å forsyne Dale psykiatriske sykehus med ferskvann. Sykehuset åpnet i 1913 og historieinteresserte kan få et spennende innblikk i det som den gang var et av landets største asyl. Bygningene står til forfall, selv om det er nok av planer og ideer for området. Men jeg kom for å gå på tur og tur ble det….

Grei beskrivelse av turen jeg gikk.
Fra den innerste parkeringsplassen følger man grusveien innover i skogen og ned mot sjøen.
Jeg fulgte løypen mot Lifjell gjennom skogen, alle løypene i området er godt merket og skiltet.
Etter kort tid kommer man ned til Dalestranden, eller Dalsvågen som stranden offisielt heter. Her er det fint å bade, særlig for små barn siden det er langgrunt. Fint for krabbefanging også…
Utsikt mot Sandnes og Dalsnuten i morgentåke.
Stien følger fjellsiden bortover med god utsikt utover sjøen og sivilisasjonen på andre side av fjorden.
Det er en tur hvor det er en fordel å være stø på beina eller, som meg, gå med staver. Selv om det skal sies at løypa er godt tilrettelagt.
Etter at man har tatt av fra løypa som følger sjøen, går man videre på Kort løype til Lifjell. Bratt og steinete, man bakken er ikke så lang….
Etter å ha gått langs myra, deler stien seg igjen. Gå rett fram dersom Dalevatnet er målet eller sving til venstre hvis du vil til Lifjell.
Fra toppen av bakken går det bratt nedover mot Dalevatnet. God utsikt, men det er viktigere å se hvor man setter beina.
Det er mange fine steder langs vannet å stoppe for en pause eller et bad.
Mange tar pausen i enden av vannet ved demningen, noe alle bålplassene vitner om. Ofte trangt om saligheten i helger med fint vær…
Etter en kjapp matpause, går veien videre nedover mot Dale og bilen. Her går noe av turen på gode skogsveier og resten på sti.
For de historieinteresserte kan man legge inn en omvei for å få med den gamle kraftstasjonen. Da går man ned her, men det gjorde ikke jeg. Been there, done that….
Lenger nede får man god utsikt til Dalsnuten og gården på Dale. Det er rolig i dalen nå, trist, men kanskje livet her vender tilbake med våren…
Tilbake på Dale via bakveien.

Turen kan være en 4-5 km lang og jeg brukte ca 2,5 time med pauser. Men det skal sies at det var en fin dag med mange gode steder å sitte i sola. Planen var egentlig å gå til Lifjell, men det ble litt for langt idag. Turen dit hadde vært en avstikker fra stien jeg gikk på og er en opp/ned samme vei. Det er godt at stiene og toppene ligger her hele tiden og det kommer alltids en annen dag å gå til Lifjell. Kanskje en dag det regner, når det frister lite å sitte i solen og drikke kaffe?

Lifjell fra avstand. Kanskje neste gang…

En omvei på Podlest eller Podlestløypa.

Det er god plass å parkere ved Orrehallen. Vi sikret oss plass i skyggen siden påskehandelen var unnagjordt og lå i bilen.

Det er alltid kjekt å finne nye turer å gå og særlig når de ligger et sted hvor jeg ikke er kjent. Jeg trodde faktisk ikke at Podlest var et sted engang, men nå skulle vi vitterlig gå Podlestløypa på Jærens flatland (sitat STF sin turbok). Jeg er vant med å bruke ordet Podlest om det mest jærske jeg kan tenke meg, så det sa seg selv at jeg var spent… Egentlig var vi på Pollestad og Orre, men jeg er usikker på hva som var hva. Bilen ble parkert ved Orre hallen og vi var igang. Rundturen er 8,9 km lang og jeg aner ikke hva som er beregnet tid. Det er mulig å gå den mye raskere, dersom man dropper alle omveiene og tar raskeste vei. Men hva er poenget med det på tur? 

Vi startet med å krysse parkeringen og finne merkene. Det blåste friskt og det var lite vår i luften.
Løypen er godt merket og enkel å følge. Den går noe på grusveier, men mest på asfalt.
Slik ser lekeapparatene ut i en barnehage på Podlest/Orre, sau og traktor. Eg lige det, det må jo bare bli bønder av sånt.
Plutselig var vi på vei tilbake mot bilen og alle omveiene begynte….
Nå vet vi hva brukte traktordekk brukes til, lekeapparat for hunder og unger…
Midt ute på en åker lå Degersteinen, en lokal attraksjon (uten at vi fikk med oss hva som var spesielt med den).
3 stk Salte i Salteskogen. Vi følte oss VIRKELIG hjemme her.
Salteskogen har fin grusvei i lysløypa og mange fine og lune steder til å ta pause på. Fantastisk koselig sted og ikke bare på grunn av navnet….
Vi hadde kjeks og kakao i skogen og tok noen ekstra omveier.
Salteskogen består av tett plantet granskog med en lysløype og ca 3 km stier og veier. Her prøver vi oss på en snarvei….
Turen var litt sånn…. na na, going back to my roots, oh yeah…. na, na… Vi prøvde å synge, men det blåste for mye.
Stemningen var til tider veldig høy (og da vi passert sletten bak trærne skremmende lav…)
Lange beine strekninger hvor det viktigste var å unngå å bli roadkill med alle rånerene som blåste forbi. Ikke for det, vi hørte musikken lenge før vi såg bilene….så det var lett å flytte seg.
Typisk Jæren; steingjerder og svære marker. Og en gravemaskin som graver et svært hull midt ute på et jorde uten at vi skjønte hvorfor.
Vi var litt usikre på om det var et fugleskremsel eller for å få bilene til å tro at det var et barn og derfor senke farten. Holdt en knapp på det siste…
Det var en iskald tur med kraftig vind, men det hjalp å se at gåsungene er kommet. Våren er på vei….
Orre kirke passeres helt i slutten av turen.

Det var en kald fornøyelse å gå denne turen. At opplevelsene blir litt preget av vær, humør, utstyr osv… er en kjent sak på tur. Jeg ble nok litt preget av at jeg frøs og at enkelte ikke var helt fornøyde. Mitt lille barn opplyste underveis mot rundkjøringen på Salte at dette var den teiteste turen noensinne og at hun ALDRI skulle gå flere turer med meg. Å gå tur langs hovedveien var helt bortkastet i hennes verden…. Jeg syntes at turen var helt grei, men jeg er veldig glad i Jæren til alle årstider. Selv om akkurat denne turen kan jeg nok ta fra bilvinduet neste gang. Men Salteskogen vil jeg ha flere turer til…..

Jeg MÅTTE bare ta et bilde av denne kjekkasen her… Seriøst, hva brukes en slik bil til?? Vurderer å bytte ut Toyotaen…..

Historiske Tinghaug.

Fine flate Jæren i mars.

Det er mange grunner til å dra utover Jæren dersom du har lyst til å gå en tur. Det er lettgått, med andre ord er det ikke de lengste og bratteste bakkene. Det er alltid greit å finne parkeringsplass, vi parkerte ved Kåsen Idrettshall, men det er mange muligheter. Det er alltid høyere under himmelen der. Det er nesten alltid friskt og godt, bortsett fra når bøndene kjører hevd. Vi slapp unna, litt for tidlig på året til at våren var kommet. Eller er det våren som er seinere i år?

Vi startet fra parkeringen og gikk i retning Tinghaugen.
Sist jeg dro meg opp Tinghaugbakken, syklet jeg Nordsjørittet. Den føltes ikke så tung idag….

Det er merket en runde som heter Tinghaugrunden. Det er en rundtur på 8,1 km og den er merket med røde T`er i retning mot klokken. Den starter ved Kåsen Idrettshall, men den gikk ikke vi. Min søster bor nesten på Bryne og ble derfor ansett som lokalkjent guide. Hun hadde aldri sett noen røde merker, men hadde funnet en grei løype som hun liker å gå. Det passet meg ypperlig, dilte i hælene på noen som kan veien. Å gå uten å måtte se på et kart eller lete etter røde T`er er lettvint og avslappende.

Det ligger fremdeles litt snø, men våren er nok snart på vei.
Ved parkeringen til Tinghaug står informasjonstavler og det er flere inne på området som forteller den spennende historien.

Tinghaug er det høyeste punktet på låg Jæren og rager 102 meter over havet. Navnet forteller at det har vært et bygdeting her i eldre tider. Jeg er litt usikker på hva som menes med eldre tider, men dersom det er like gammelt som resten av fortidsminnene her, snakker vi om år 450 e.Kr. Etter å ha besteget Tinghaugbakken, som man nok må ha syklet Nordsjørittet for å få et spesielt forhold til, svingte vi inn for å bestige selve toppen Tinghaug.

Toppen av Tinghaug hadde benk og god utsikt. Det blåste dessuten steinkaldt, så vi valgte å finne en annen plass for å spise nisten.
På vei ned fra Tinghaug i retning Krosshaug. Turguiden leder an….

Hele høydedraget med Tinghaug, Krosshaug og Dysjane er rikt på historie og kulturminner. Her er en mengde gravhauger, bauta og andre spor fra forlengs farne tider. Særlig er de rike funnene som er gjort i kvinnegraven på Krosshaug et tegn på at dette har vært et betydningsfullt område både politisk og økonomisk. For ikke å glemme religiøst. Det står et steinkors på stedet hvor graven er, jeg er usikker på om det er like gammelt som graven. Både grav og kors er i en steinrøys, så her må man ta fantasien til hjelp for å kjenne på historien og forestille oss de som har levd her.

Tinghaug sett fra Krosshaug.
Her lå et gammelt gårdstun og flere gravhauger.
Korset på Krosshaug med kvinnegraven foran i bildet.

Videre gikk vi ned fra haugene og fulgte både grusveier og asfaltveier. Vi gikk gjennom gårder og langs marker. Det var god utsikt og mange veier å velge imellom, så jeg var glad jeg hadde med meg noen som kunne veien. Dette er en tur som kan gjøres akkurat så kort eller lang som du bare gidder. Himmelen var høy og solen skinte, så vi gikk.

Høy himmel og god utsikt…. Blir ikke bedre enn det….
På vei nedover mot Frøylansvannet, greit med lokalkjente…. Lite skilt, annet enn gårds og bruksnummer.

Vi gikk den turen min søster pleier å gå. Det var kortere veier tilbake til bilen, men vi hadde fremdeles mer kaffe og kakao igjen, for ikke å glemme en appelsin. Derfor valgte vi å gå ned til Frøylandsvannet og utsikten der gjorde at vi ikke angret på det. For et sted og for en dag….

På vei ned til vannet med utsikt over til Njåskogen. Enkelte spreke ønsket å gå der også, men da sa jeg nei….
En fin liten benk ved vannet hvor vi spiste resten av nisten og nøt solvarmen.

Det ble en fin dag og en fin tur. Jeg fant ut i ettertid at vi hadde gått motsatt retning av merkingen, så det var kanskje grunnen til at vi aldri så noen røde T`er. Eller kanskje vi aldri gikk Tinghaugrunden, men en annen runde. Uansett var det en spennende og lærerik tur, selv om den nok ble lengre enn jeg hadde tenkt. Men med godt selskap, fina veret og flade veien; kem bryr seg????!!!

Fina været og fine utsikten….

Kort og godt, Vagleskogen.

Klemt inn mellom et industriområde, en jernbanelinje og ei elv, ligger det en liten og koselig skog. Det er en skog som passer for alle, enten du har kort eller lange bein. Det spiller heller ingen rolle om du har hele dagen på deg eller ønsker å bli ferdig så fort som mulig. Du har flere steder å starte, men den beste og største parkeringsplassen ligger på Kvål, utforbi Sandnes.

Starten på turen minner deg om at du ikke er så langt fra sivilisasjonen.
Godt at det er annet fint å feste blikket på, frosne strå er rene kunstverk…

Det går en lysløype gjennom hele skogen. Den er fin å jogge, akkurat passe med bakker til at pulsen går til topps. Det er alltid mange som løper her, målbevisst passerer de oss trege om og om igjen. De teller runder og løper på tid. Eller de løper innimellom trærne, på jakt etter orienteringsposter. For det hender ofte at det ligger mye spennende å lete etter blant mose, stein og kratt.

Det er til tider folksomt i lysløypen.
Eller du kan forsvinne inn mellom trærne og finne din egen sti.

Liker du ikke å gå eller løpe, er det mange andre muligheter. Skogen har egne løyper for deg som vil sykle. Du kan sykle på forskjellige grusveier, de går på kryss og tvers. For de som vil ha mer spenning, finnes det egne stier som krever mot og balanse. Dersom sykkel ikke er din greie, kan du bli med på organisert tur ridning på islandshester. Tryggvi Islandshest gård ligger like ved skogen og de har turer for alle alder. Det spiller heller ingen rolle om du aldri har tatt på en hest før eller er dreven cowboy.

Her er plass til alle; gående, joggende, syklende eller ridende.
Og akkurat passe langt for alle….

Det beste med turen er for mange pausen. Eller pausene…. Her er mange steder hvor det frister å ta frem nistepakken. Det er plassert ut benker og bord på flere steder eller du kan sitte på en stubbe hvor du vil. Det er nok stubber, særlig etter at skogen ble besøkt av menn med motorsager. Det gjorde skogen annerledes, men fremdeles vakker.

De kalte det skogs opprydding, men jeg synes skogen ble mer rotete enn før.
Nok av fine steder å ta en pause.

Den beste plassen dersom du har god tid, er Zulu. Det eksotiske navnet fører til en speiderhytte som er åpen for alle. Her er et flott tilrettelagt område hvor du kan sitte under tak, henge i trærne eller tenne bål. I helgen er området populært blant barnefamilier og det er ofte rift mellom de beste plassene. Husk å ta med pølser og ved til bål. Det er ingen ganger det frister mer å steike ei pølse, enn de gangene du ikke har tatt det med.

Det er flere bålplasser både inne og ute ved Zulu.
Ingenting slår bålkos på tur. Men det er ikke det samme å grille julekaker….
Speiderhytten Zulu, som er åpen og velkommen for alle.
Det var en fantastisk vinterdag å være på tur.

Dersom du vil gå en tur mer i fred og ro, velger du turstien som går i ytterkanten av skogen. Den er lett å finne og lett å følge. Noen steder er det vått og sølete eller du må klatre over trestammer og under greiner. Det er steinete og tildels vanskelig å gå, men du treffer ikke så mange andre der. Du kan treffe rådyr eller en hare, men sannsynligvis ikke. Et stykke går du langs elven og vil nok kanskje se toget. Men stort sett får du gå i fred.

Mellom trærne kan vi se Figgjoelven som glitrer i solen.
Alene med skogen.

Den kjekkeste turen en januardag er å samle sammen en liten gjeng og ta en rolig runde. Eller gå samme vei tilbake, fordi noen greier å miste den ene hansken sin. Ja, det var meg… Ta med kokeapparat til å lage kakao og benytt anledningen til å bli kvitt resten av julekakene. Og mandarinene. Eller andre rester du måtte ha liggende etter julefeiringen. Til og med tørre småkaker smaker godt ute på tur. Nyt dagen eller morgendagen!

Alt smaker godt når man er ute.
Lav vintersol avsluttet turen.

En fin sommertur til Storaberget og Grindavatnet.

Det er enkelte turer som passer best på bestemte tider av året. Dette er en slik tur. Jeg har gått på høsten og vinteren, men for å få den helt bestemte følelsen er sen vår og sommer best. Kanskje fordi Grindavatnet har en fantastisk badeplass eller fordi utsikten er formidabel innover Lutsivassdraget? Eller fordi jeg vet om noen blåbærsteder hvor det alltid finnes bær?  Eller fordi jeg liker turer som inneholder spor fra fortiden? Uansett grunn er dette en tur jeg anbefaler for alle, store og små.

Dette var en av de fine dagene som bare kommer med tidlig sommer.

Turen starter ved gårdene på Hogstad og går på grusvei i starten. Det er godt tilrettelagt videre gjennom beitemark for sau og kuer, hold hunden i bånd dersom du ikke går alene. Når stien begynner å gå oppover, dukker det opp flere bygninger og spor etter vannverket som tyskerne bygde ferdig i 1943. Det er et spennende sted å utforske dersom du liker denslags. Høyere oppe deler stien seg og du har valget mellom å gå til Grindavatnet eller Storaberget. Turen er imidlertid best å gå som en runde, men det er fordi jeg er mest glad i å gå turer som er rundløyper.

Det ligger mange små vann innover før stigningen mot toppen.

Jeg starter alltid med å gå til Storaberget og da er det bare å følge den bratte og steinete bakken rett frem. Over en demning og langs et vann. Der deler stien seg igjen og dersom du har dårlig tid, dårlig vær eller bare ikke gidder, kan du ta til venstre og gå direkte til Grindavatnet uten toppturen. Men da får du ikke den fantastiske utsikten…

På vei opp Storaberget.

Når du er på vei opp første stigningen mot toppen, passerer du en gammel bygdeborg fra folkevandringstiden. Dersom du bruker borgen som et lokkemiddel for å få barn med på turen, ikke selg den inn som om det står en klassisk festning på området. Jeg har prøvd og det var en skuffelse. Restene av borgen er en steinrøys og du skal ha god fantasi og lokalkunnskap for å se at dette kan ha vært noe mer enn stein.

På jakt etter stein som kan ha vært borg.

På toppen kan du beundre utsikten fra varden og dersom det ikke blåser for mye er det et fin sted å spise nistepakken. Nedturen går ned bak varden og stien kan noen ganger være vanskelig å se. Du skal tilbake over myren og stien der er som regel veldig våt. På våte dager kan du oppleve å vasse i vann til over knærne, så gå gjerne samme vei ned som du kom opp dersom du ikke er skodd i vadestøvler.

God utsikt i alle retninger fra varden.
God utsikt over Lutsivassdraget på vei ned fra Storaberget.

Det er en enkel tur. Med det mener jeg at den er godt merket, oversiktlig og relativt lettgått dersom du er vant med å gå tur. Bakkene er ikke for lange og harde. Overalt er det steder hvor du kan jolle av stien for å undersøke blomster, lete etter bær eller små frosker. Det er også mange fine steder å ta pause og turen kan gjøres så kort eller lang som du bare vil.

Min favoritt; fjell lyng.

Når du kommer ned til Grindavatnet følger du stien til enden av vannet. Der er det bygd en platting hvor det er benk og trapp ned i vannet. Jeg legger som regel inn et bad, det er et glimrende sted med klart og rent vann. Ta en lengre pause her før du følger stien bratt nedover til stedet hvor stien delte seg. Herfra er det ren plankekjøring tilbake til bilen.

Beste turkompis, men badingen må jeg gjøre alene.

Jeg er glad i denne turen fordi den har en topp (bra for hjerte og lunger), fin utsikt (ro i sjelen), vann å bade i (kalde bad er bra for immunforsvaret) og fordi det er en tur jeg går mye. Men egentlig trenger man ikke noen forklaring på hvorfor noen turer blir en bare glad i. Det blir litt som Zen: «Hvordan forklarer man lyden av fallende snø?» Det er utallige svar, men ingen riktige. Sånn er det for meg med denne turen også. Prøv å se selv hva du synes.

Beste badeplassen; Grindavatnet.