På lang, lang rekke til Preikestolen.

Visste du at Norges fremste turistattraksjon ligger i Rogaland og er en fjellhylle som er over 10 000 år gammel? Den ligger 604 meter over Lysefjorden og har fantastisk utsikt utover fjellheimen. Dragsuget er halve opplevelsen og det er slett ikke for alle å sitte på kanten og dingle med beina. Allikevel gikk omtrent 380 000 personer turen i 2023, men det er uvisst om alle kom helt opp. Turen er såpass krevende, at de som ikke er vant med norske fjellturer, føler at de har gjennomført en bragd. Samtidig er turen så tilrettelagt at den har mistet tiltrekningen hos de som foretrekker vill natur og helst ikke vil gå i kø. Jeg har mange ganger snakket med ihuga turfolk, som aldri ville satt sine bein på Preikestolen. Andre snakker negativt om turen og synes at den er «ødelagt» av kommersielle aktører og altfor mye folk. Jeg har fulgt utviklingen av området i over 30 år og har hatt mange turer til toppen, både vinter og sommer. Det har vært litt av en forandring…

Det er en stor fordel å starte tidlig på dagen, hvis du vil unngå køen. Ofte i høysesongen om sommeren, blir parkeringsplassene fulle og man må vente i kø på ledig plass.
Det var god plass på parkeringsplassen, da vi startet å gå i 06.30 tiden. Vær klar over at man må betale for parkering, uansett når på døgnet man kommer.
Det starter ganske raskt med oppoverbakke og det er flere av dem. Husk å holde til høyre og slipp forbi de som går raskere enn deg.

Første gangen jeg gikk til Preikestolen, var for 32 år siden. Vi var kun 3 stykk som satt på platået og fikk tidenes soloppgang. Dette var midt på sommeren, så det sier seg selv at skal man oppleve det, må man starte med hodelykt. Noen går opp på kvelden og overnatter, men vær klar over at det er forbudt å campe i området. Jeg er usikker på om det gjelder langs hele løypa, eller bare ved platået. Uansett, dersom du vil unngå den verste køen, start tidlig eller gå seint. Det anbefales før 08.00, samt etter 16.00 på sommerstid. Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland og for henne var en tur til Preikestolen på toppen av «to do» listen. Faktisk var det eneste punktet på den listen og for mange turister er det nettopp dette de forbinder med Norge. Det forstår jeg godt, turen er spektakulær og enkel å komme til. Man kan kjøre dit med egen bil eller man kan ta buss. Det er kort vei fra både Sandnes og Stavanger, eller man kan delta på en organisert tur. Det kjøres opp flere busslass daglig fra cruiseskipene og noen kommer på sykkel eller til fots. Kort sagt, det er mange muligheter.

Naturen er variert og man krysser både myr, bekker og steinrøys. Selv om man kan gå tørrskodd på joggesko, anbefales stødige fjellsko med støtte for anklene.
Trappene er bygd av nepalske sherpa og trinnene varierer i høyde. Bruk gjerne staver og dersom du har problemer med knær, anbefaler jeg knestøtter.

Selve turen er 8 kilometer lang, har totalt 500 meter stigning og beregnet tid er 4 timer opp og ned. Det kan man selvfølgelig ta med en klype salt, noen går raskere og andre bruker hele dagen. Det er viktig å ta med seg det man trenger av mat og drikke, selv om det er mye å meske seg med i startområdet. Her kan man dessuten kjøpe eller leie både varme klær og fornuftige sko. Det er helt slutt på det vi ristet på hodet av tidligere, da turistene kom i både flipp flopp og høyhælte sko. Nå er alle skikkelig kledd, i hvert fall de jeg kikket på. Kle deg etter været, men ha med både regntøy og ull. Været skifter fort her på Vestlandet og det er værhardt oppe på flatene. Det er satt opp en nødbu, men det beste er å unngå å havne i den. Husk kart, mobiltelefon og gjerne en lommelykt. Ved starten kan man møte på hyggelige verter, som fraråder tur dersom forholdene tilsier det. Det tror jeg man sparer mange redningsaksjoner på…

Det er skikkelig stas, når man endelig kommer høyt nok opp til å få det første blikket på Lysefjorden.
Det anbefales at man følger merket løype. Selv om det er nesten umulig å gå seg bort, kan dårlig sikt eller at det blir mørkt, gjøre turen krevende.
Jeg er litt usikker på hva som er poenget med hengelåsene som var festet til kjettingen? Mange turister har behov for å markere «been there, done that» og her er det forbudt å bygge små steinvarder.. Kanskje det er derfor de henger igjen noe?
Den siste innspurten opp mot toppen har mange fine utkikkspunkt. Jeg sørger alltid for å holde meg lang vekke fra kanten.

Det jeg liker best med turen til Preikestolen, er nettopp å gå på lang, lang rekke. Særlig i oppover/nedoverbakkene hvor det er litt smalt, er det fort gjort at det blir litt venting og kø. Noen sliter med balansen og andre sliter med kondisjonen. Det er lett å se at mange ikke er vant med å gå på tur og jeg synes det er rørende at de kjemper seg oppover for å oppleve norsk natur. De svetter, roper, gråter og ler. Det prates på utallige språk og av de jeg forstår, er det lett å høre at de aller fleste er bergtatt av opplevelsen. Særlig når været er på vår side og man faktisk SER noe. Jeg har stått på toppen og sett inn i et hav av tåke, hvor sikten var lik null. Det er fint for alle med høydeskrekk, men man går liksom glipp av poenget… Samtidig har jeg gått opp i tett regn og sett tåken dele seg, slik at solstrålene slipper frem over Lysefjorden. Det er en magisk opplevelse og den blir ikke mindre av å deles med mange andre.

Jeg innrømmer gjerne at jeg blir både stolt og glad over landet mitt, når jeg hører alle lovordene som turistene bruker for å beskrive opplevelsen.
Det er mange fine vinkler å ta bilder og dette ble definitivt ikke tatt av meg… Så nær kanten er jeg aldri, dessuten skylder jeg på at jeg har vært her før og har utallige bilder av utsikten hjemme.
Mens turistene stod i kø for de beste selfiene, fant jeg et stille sted på rett side av sprekken og nøt nistepakken. Brunost er selvskreven turmat på et sted som dette.

Selv om turen kanskje fremstår som enkel og overdrevent tilrettelagt, er det viktig å tenke sikkerhet. Vi kom forbi en ulykke på vei ned, en eldre mann hadde falt og lå på siden av stien. Han hadde mange kyndige hjelpere rundt seg, så vi fortsatte bare turen uten å sjekke hva som var hendt. De mest vanlige ulykkene og skader er at man tråkker over, mister balansen, sklir eller bare blir utmattet (dersom man ikke har rett utstyr eller er i god nok form). Ha med førstehjelpsutstyr og dersom man går alene, sørg for at noen vet hvor du skal. Bruk god tid og hjelp hverandre underveis. Dersom man går med barn, er det viktig at gruppen går samlet. Noen barn er raske til beins og går i forveien. Jeg har flere ganger truffet barn som er kommet bort fra foreldrene, samt panikkslagne foreldre som leter etter et barn og spør alle om man har sett det. Det er slett ingen god følelse og bør unngås.

Lysefjorden er 42 kilometer lang og 456 meter på det dypeste, i følge Wikipedia. Her finnes utallige opplevelser og løyper, dersom man har tid og overskudd etter Preikestolen. Det er merket en løype rundt hele fjorden, for dere som foretrekker ensomhet og vill natur.
På turen nedover kom regnet og selv om vi egentlig hadde planlagt et bad i et av fjellvannene vi passerte, fristet det ikke like mye.
Turen nedover gikk ikke veldig mye raskere, men vi hadde god tid og var fornøyd med å ha vært på toppen. Turen er rangert som moderat, selv om jeg tror de fleste greier å gjennomføre dersom man bruker god tid.

Vi hadde en flott tur og min venninne var både fornøyd og imponert over turen. Jeg syntes det var like flott som alltid, for selv om man har gått en tur mange ganger, er den aldri helt lik. Til dere som enda ikke har vært der, start planleggingen og la sommeren bli øyeblikket hvor du står på ikonet Preikestolen. Kom med et åpent sinn og la deg begeistre. Møt alle turistene med et smil og vær stolt over at så mange kommer akkurat hit for å oppleve norsk natur. Ta med badetøy og noe godt å spise. Jeg glemmer aldri turen hvor jeg hadde med kokeapparat og stekte egg og bacon på toppen. Da duften bredde seg utover platået, var det mange som helt glemte utsikten. Så la turen bli en fin opplevelse for deg og de du går sammen med. Ta masse bilder, særlig dersom du er fast bestemt på at denne turen skal jeg kun gå en gang. Men hvem vet, kanskje blir du like glad i området som jeg er?

Da vi kom ned til parkeringsplassen, var varselskilt kommet opp.
Vi feiret turen med en softis, det smakte fortreffelig. Det var mye annet å kjøpe; fra T-skjorte med elg i fri flyt til kjøleskaps magnet med troll i alle varianter. Eh, nei takk, der går grensen….
Dersom du har lyst og god tid, bli gjerne noen dager. Det er både overnatting og mat på området, samt mange andre fine turer du kan gå. Mye mulig uten å måtte gå i kø….

På tokt til dagsturhytta Røde Skjegg.

Jeg har blitt oppriktig glad i disse flotte hyttene, som plasseres lett tilgjengelig for at vi alle skal kunne benytte oss av dem. Det er mange ganger høydepunktet på en tur å kunne gå inn under tak, for å spise nistepakken og hvile litt. Her går man ikke bare inn under tak, men det er vedovn og ved slik at man virkelig kan få varmen i seg. Det finnes håndstrikkede tøfler, pledd og saueskinn til å sitte på. Og som om ikke det var nok, finnes det et eget bibliotek, hvor det er fritt frem å meske seg.

Ferjen til Kvitsøy var blitt gratis og det satte jeg stor pris på. Men jeg tror ikke det fortsetter lenge med gratis, rykter sier at det allerede diskuteres om man må betale igjen.
Båtturen fra Mekjavik tar 20 minutter med bilferie. Utsikten er upåklagelig.

Vi nordmenn er et prektig folkeslag, på enkelte områder. Vi bidrar til fellesskapet og respekterer regler. Da jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland i sommer, var hun oppriktig sjokkert over systemet med åpne hytter i DNT sin ånd. Tenk at det står utallige flotte byggverk, fullt innredet og stappfullt av mat, bare noen timers gange fra sivilisasjon. Hun sa: That would not be possible where I come from!’ Men i Norge er det helt normalt og vi tar i bruk disse åpne hyttene med respekt og rydder fint etter oss.

Det fineste her ute et lyset over havet.
Det var tidlig morgen ute ved Leiasundet og fiskebåtene var på vei ut.
Steinkorset som står ute på Krossøy, har mest sannsynlig stått her siden vikingtiden.
Jeg drar aldri til Kvitsøy uten å besøke korset. Det blåste kvasst og regnet,så jeg var glad for at jeg kom forberedt.

Nå finnes det ikke noen DNT hytter på Kvitsøy, men det er jo litt det samme med åpne og lett tilgjengelig dagsturhytter. Vi tar stort sett vare på dem. Konseptet startet i Rogaland i 2021, etter at både Sogn og Fjordane og Hordaland hadde hatt stor suksess med hyttebyggingen. Allerede er det blitt bygget 28 hytter i alle Rogalands kommuner og noen har til og med bygget 2.. Alle hyttene har som mål å være en sosial møteplass, samt bidra til å få flere ut på tur i sitt nærmiljø. Jeg har besøkt mange og har vurdert om jeg skal begynne å samle på hyttene.

Det er rolig tempo vinterstid på Kvitsøy. Av en eller annen grunn har jeg ennå til gode å komme hit om sommeren, men jeg er sikker på at det er like vakkert.
Kvitsøy Fyr rager som høyeste punktet på øya og er vanskelig å overse.
Det står også et gammelt vippefyr, som var i bruk før de fikk skikkelig fyr.

Turen inn til dagsturhytta på Kvitsøy kan gås fra to retninger og bli en rundtur. Jeg valgte å parkere ved bygget til Kystverket og gikk først opp til fyret. Så fulgte jeg turstien videre over gjerdeklyveren og det skal godt gjøres å ikke finne frem. Her er godt merket og skiltet. Sjansen for at du treffer andre turgåere, en tirsdag i desember, er ikke særlig stor. Men du treffer garantert sau og Kvitsøy lam er en godt kjent delikatesse.

Helt umulig å gå feil…
Jeg fikk hele flokken av sau etter meg, mens de brekte vanvittig høyt. Jeg begynte nesten å angre på pinnekjøtt middagen jeg hadde for noen dager siden….
Turen går helt ned til havet.
Det er et spennende landskap, med både gamle krigsminner og røft landskap.

Jeg har gått rundturen mange ganger, den tar ca 1 time og er 3,1 kilometer. Derfor hadde jeg bestemt meg for å gå inn til hytta og bare være der. Det var litt på grunn av været, det blåste kuling og kom noen kraftige regnbyger. Selv om jeg stilte med både ull,regntøy og høgstøvler var det vanskelig å holde varmen. Kvitsøy ligger midt i havgapet, forblåst og med mye vær. Perfekt for å sitte inne i ei flott hytte mens man kjenner på værgudenes vrede…

Hytta ligger fint plassert, med god utsikt og gjerde for å holde sauene ute.
Jeg undret meg litt over navnet, hvem var han med rødt skjegg? En nedgravd sjørøver eller snekkeren som satte opp hytta?
Det er nesten litt synd at det ikke er lov til å overnatte, snakk om a room with a wiev…
Det var mye kjekt å velge mellom.
Men først tøfler på…
Så satt jeg der, mens hytta knaket i vinden og regnet smalt mot vinduet. Men inne var det godt og varmt, så jeg kunne kose meg med nistepakken og varm drikke.

Det finnes mange gode grunner for å besøke en dagsturhytte og enda flere grunner for å besøke den på Kvitsøy. Jeg satt lenge og selv om jeg satt alene, så var det aldri ensomt. Det var nok å se på, for utsikten var flott. Dessuten kan man telle båter eller sauer eller fugler. Jeg var ihvertfall veldig fornøyd. Så ta deg en tur til Kvitsøy, mens ferjen ennå er gratis. Du vil ikke angre på det…

Jeg trodde først at det snødde, da det fløy store, hvite filler gjennom luften. Men det var bare skum fra havet…
Sørlands stemning og tomme gater.

På tur i Smørkamdalen, med ustødige bein….

Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.

Jeg hadde tenkt det skulle være vanskelig å finne starten på turen, men det var faktisk veldig lett. Skiltene var store og flotte, så jeg sendte en vennlig tanke til de som hadde laget dem. 
Det var tidlig morgen over Ørsdalsvatnet og en flott dag.
Den så ut som om den visste noe jeg ikke visste, og som jeg burde vite…

En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.

Jeg startet med friskt mot oppover første bakke.

Hadde jeg visst det lå vakre små vann innover, skulle jeg tatt med badetøy.
Da jeg var kommet litt opp i høyden, åpnet landskapet seg.

Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?

Det er merket mange fine utkikkspunkt langs løypa. Det er både bratt og høyt, en kombinasjon som gir strålende utsikt.
Det var nydelige høstfarger i fjellet og luften var frisk og skarp.

Dersom jeg valgte å snu, ville det vært å innrømme nederlaget. At jeg faktisk sliter med å huske og at det ofte er et tegn på at man begynner å bli gammel. Dessuten måtte jeg gått opp den lange bakken enda en gang og det gadd jeg i hvert fall ikke. Jeg valgte å gå videre, men nå var bekymrings frøet sådd. Det slo raskt rot og begynte å vokse. Det spant i hodet om alt så kunne skje med bilen, dersom håndbrekket ikke var på. Derfor var jeg ikke forberedt da løypa plutselig forlot den fine veien og gikk ut i terrenget. Her var flott utsikt og relativt lett gått, helt til stien begynte å gå nedover. Det var bratt og i mitt hodet ble det farlig bratt.

Her blei det jammen bratt, men turbeskrivelsen jeg hadde lest, hadde forberedt meg på en del luftige partier. Ellers beskrives den som enkel og barnevennlig.
All ære til de som merket og tilrettela løypa, de hadde gjort en god jobb. Men det hjalp ikke meg så mye…

Har du hørt uttrykket «å krisemaksimere «? Det er når fantasien tar overhånd og man spinner avsted på alle slags katastrofe tanker om hva som kan skje. Tankene er høyst reelle for de som opplever dem og kan gi kraftige angst og bekymrings reaksjoner i både kropp og sinn. Man kan bli både svett og kortpustet, samt ha vansker med å fokusere og tenke klart. Det beste man kan gjøre, er å ta noen lange og gode pust som roer ned, samt fortelle seg selv at dette ikke er farlig. Velger man å stoppe opp eller snu, har man jo bekreftet mistanken, at situasjonen er så farlig at man faktisk må flykte fra den. Det er den sjelden, når det bare er tankene som løper løpsk…

På andre side av vannet lå en liten gård. Der kunne jeg neppe ha bodd.. Tenk bare på jordras, steinras, snøras, flom, vinterstormer, brann, alvorlig sykdom uten veiforbindelse…
Mange steder gikk stien på kanten og dinglet, andre steder var det merket sti ut til spesielt vakre utkikkspunkt. Selvfølgelig måtte jeg ha full valuta og nærmest krøp ut til kanten for å kikke ned. Litt sjølpining bygger sterk karakter, er mitt motto.
Det var ikke folksomt i heia og sauer var det eneste jeg traff. De kikket rart på meg, eller kanskje jeg bare innbilte meg det?

Det fine med at jeg ble så opptatt av alt det farlige som kunne skje underveis, som fall med dødelig utgang eller kompliserte beinbrudd, var at jeg nesten glemte bilen. For planen hadde vært å gå så fort jeg greide tilbake til start, for å sjekke at den fremdeles stod på samme sted. Men sånn blei det ikke, fordi jeg vet at den beste måten å roe ned på, er ved å bruke god tid. Derfor fant jeg et hyggelig sted vekke fra kanten, hvor jeg spiste nistepakken. Jeg lå i gresset en god stund og kikket på skyene. Naturen ble beundret fra både høyt og lavt, samtidig som jeg passet på å gå seint nok til at ikke pulsen steig for mye. Det fungerte fint.

Tenk at oppå den haugen stod jeg og kikket ned. Jeg gav meg sjøl en vennlig klapp på skulderen for å ha overlevd.
Jeg måtte få med meg alle severdighetene, det var en usedvanlig flott tur.
Stien slynget seg langs fjellene, med vakker utsikt over vannet. Ørsdalsvatnet er 18 kilometer langt og om sommeren kan man dra på cruise her med M/K Ørsdølen.
Nistepakken var av det kjipe slaget; kaffi og flere dager gammelt brød i tykke skiver. Med peanøttsmør, som klistret seg til ganen og ble svelget ned med vann. Men alt smaker godt på tur og særlig når man sitter på fast fjell uten bratte stup rundt seg.
Rundt den svingen og det ville være mulig å se bilen. Eller ikke, dersom den lå i bunnen av bakken. Spenningen var stigende…

Jeg innrømmer at DET øyeblikket, da jeg rundet en ås og fikk utsikt til veien, var en lykkens stund. For der stod jammen vraket mitt fremdeles, trygt plassert i veikanten. Jeg lo høyt av meg selv, for det syntes jeg var det minste jeg kunne gjøre etter alt tankekjøret underveis. Det å riste på hodet, himle med øynene og fjolle litt over hvor dumt man kan tenke, det er undervurdert av mange. Neste gang jeg er på tur og brått blir usikker på om jeg tok på håndbrekket, skrudde av kaffetrakteren hjemme eller har husket alle de viktige små bagatellene som man utfører hver dag, så skal jeg ta opp den gode følelsen av befrielse som nå bredde seg i kropp og sinn. Så får det heller være at jeg hadde glemt å låse bildøren….

Er det ikke rart? Under denne helleren var jeg mest opptatt av bilen og tenkte ikke særlig på om den plutselig kunne rase ut og begrave meg under flere tonn med stein..
Turen gjennom Smørkamdalen kan gås begge veier og tror kanskje det hadde vært mindre krevende å gå andre vei enn det jeg gikk. Nå snakker jeg om mentalt og ikke fysisk….

 

 

 

Himakånå, eller not made for this shit…

Er det ikke rart, hvordan de unge i dag, har en oppfatning av at alt høres mye kulere og mer seriøst ut på engelsk? Det hender både titt og ofte at jeg må be både barn og barnebarn om en oversettelse, og jeg anser meg selv som ikke helt dum. Det er «OH MY GOOD», «NO WAY» og andre mye styggere uttrykk, som jeg helst ikke vil gjengi. Jeg har forsøkt å forklare i mange år, at banning på engelsk er fremdeles banning. Men da ser de bare på meg som om jeg snakker gresk. Dessuten er det ikke bare de unge, innen salg og markedsføring er engelsk mye brukt. Som om vi her i Norge er en bakevje, med et sidrumpa språk, som ikke forstår hvor fantastisk ting er før vi får det på engelsk. 

Turen til Himakåna er ikke lang, så han på 10 ble slett ikke avskrekket da vi kikket på kartet ved parkeringen. Turen starter og stopper ved Jokeren i Hinderåvåg og man betaler i automaten.
Det begynte riktig så finslig, med å gå langs riksveien, på asfalt. Det regnet jevnt og trutt, så da vi kom dit hvor turstien startet, ville noen snu og dra hjem.
Fra der grusveien starter, er det 2,2 kilometer frem til kanten. Jeg strevde litt med skiltingen, nede ved parkeringen hadde vi sett ett skilt som viste stigningen. Der stod det at det var 2 km og skikkelig slak bakke oppover til toppen. Bullshit, sa han på 10, da vi kom frem…

Kanskje det er fordi jeg føler meg gammel, oppvokst i en tid hvor ikke all oppmerksomhet handlet om det som skjer inni en skjerm. Samtidig blir jeg fasinert, særlig når jeg lytter i smug til barnebarnet som spiller dataspill med kompisene. Det er meg ufattelig hvor og hvordan han har lært så mye engelsk. Belive me, de glosene der har han ikke lært på skolen… Nåvel, nok om det…. Jeg hadde fått overtalt ham til tur og valget falt på Himakånå. Der hadde vi aldri vært, men jeg hadde tenkt lenge på at det var en tur som fristet. Fjellformasjonen markedsføres som en miniatyr Trolltunga, bare med kortere avstand og grusvei helt frem. Jeg bør kanskje presisere at den fristet MEG, han på 10 trakk på skuldrene og sa » Same shit» da jeg la frem forslaget. Det tok jeg som et ja…

Det var rett før han sank ned på alle fire og krøp opp bakken… Det var vel egentlig min feil, jeg vet tross alt at han HATER oppoverbakker.
Humøret steig betraktelig da han fant dette skiltet. Endelig var der håp om litt spenning i hverdagen, eller som han sa:»Finally some action».
Da gjengen kom mot ham, var det ikke så morsomt lengre. Det kom en del gloser som ikke egner seg til å gjengi.. Selv om de er på engelsk..
Skeptisk, meget skeptisk… Jeg brukte litt tid på å forklare forskjellen mellom en ku og en okse, altså hvordan man ser det, men han var allikevel redd. Gåstaven var klar til bruk for å forsvare seg, dersom det skulle bli nødvendig.

Bare så det er sagt, jeg har gått turen til Trolltunga og de kan overhode ikke sammenlignes. Turen til Trolltunga er fysisk krevende, lang og går i storslagen natur. Turen til Himakånå er rein plankekjøring og det mest spennende vi opplevde, var da vi prøvde å finne ut hvor den farlige oksen oppholdt seg. Jeg mener slett ikke at turen til Himakånå er bortkastet, det er en flott tursti gjennom kulturbeite og med fin utsikt. Men det er en eneste lang oppoverbakke, som sleit på motivasjonen til han på 10. Det er klart at det hjalp ikke på med dårlig vær, som krever tunge støvler og oljehyre. Så det er mulig at det hadde vært kjekkere med sol, mindre vind og lettere bekledning, men jeg tror ikke det. 

Humøret steig litt, da jeg fant en hule hvor vi kunne sitte og spise medbragt kjeks og kakao. Han var mest opptatt av hvor ku-flokken ble av og om jeg kunne høre rautingen fra oksen.
Det ble ikke mindre bratt oppover og jammen gikk det seint med oss. Eller helst med ham, noe som er uvanlig… Mange utenlandske turister tar en tur til Himakånå, det er ofte de som går med paraply, hvite sko og gjennomsiktig regn-poncho. Selv om på akkurat denne turen går det helt fint.
Jeg hadde god tid til å studere blomstene som vokste langs veikanten, samt beundre utsikten.

Det ble dessuten mye tid i eget hode, siden jeg gikk LANGT foran turfølget mitt. Jeg begynte å reflektere på hvorfor vi sier og gjør det vi gjør, som førte meg over på valg vi tar og hvorfor. Det blir gjerne det på tur, tid til å tenke disse dype tankene som man ikke rekker over i en hverdag fylt med støy. Jeg undret meg mye over hvorfor jeg insisterer på å gå en tur, som jeg visste at han på 10 mest sannsynligvis ikke kom til å like. Dessuten visste jeg jo at det ikke var en tur jeg heller kom til å være umåtelig begeistret for, siden hele poenget var utsikten på toppen og fare for fritt fall på flere hundre meter. Var det kun for å kunne si «been there, done that» eller var det en dypere mening med turvalget? Og kom vi noensinne til å komme frem eller kom jeg til å gi etter å snu?

Jeg kjente på et snev av dårlig samvittighet, da jeg så hvordan han slepte seg oppetter bakkene. Selv om jeg vet at han er mye spreke enn meg, hvis han bare vil.
Så flatet det endelig ut og vi hadde ikke mange meter igjen å gå. HELDIGVIS….
Jeg forsøkte å lokke med at han kunne bygge seg en liten varde, for å dokumentere at han hadde greid å gå helt opp. Det var uaktuelt og han forstod ikke poenget med det.
Men så var vi der, 357 meter over havet og med utsikt over Lysevatnet.

Det ble som jeg hadde tenkt.. Han på 10 ville ut på nabben, for å sitte og dingle med beina, mens jeg tok bilde. Jeg fikk pusteproblemer bare ved tanken og med et godt grep i armen hans, tok jeg noen raske bilder så nær kanten som jeg orket. Det var et annet par på toppen, de hadde passert oss på vei opp og rigget seg nå til på kanten for å spise nistepakken. Bare tanken på å sitte så nær kanten gjorde meg kvalm, så det gjorde ikke vi. Det ble i stedet helomvending og en meget rask retrett samme vei som vi kom opp. Han på 10 galopperte nedover grusveien så søla skvatt, mens han sang av full hals: «I belive I can fly». Oksen så vi heller ikke noe til og på rekordfart var vi tilbake til bilen. Jeg hadde lokket med en tur på Jokeren og der gikk enkelte berserk i raske karbohydrater og fett, mens han påstod at det var straffen jeg måtte betale for å ha tvunget ham opp den lange bakken. For ikke å snakke om å ha utsatt ham for en livsfarlig okse… Men da vi kjørte hjemover, innrømte han at turen hadde vært «good shit», så da var han vel egentlig fornøyd…  

Det var flott utsikt, selv i regnværet. Men jeg var nok mest opptatt av hvor nær han var kanten…
Det var ikke mye jeg så av han på nedturen, beina gikk som trommestikker.
Det regnet bare mer og mer, så det var godt å komme til asfalten igjen. Jeg forsøkte å hinte om å gå innom til middelalder kirkegården, men det var totalt uaktuelt. Han påstod han ikke var «made for this shit» så jeg gav meg fort….
Det blir neppe flere turer til Himakånå på noen av oss, han fordi han hater oppoverbakker og meg på grunn av høydeskrekk. Men vi HAR vært der…

Hvordan få sommerfølelse, når det er 12+, regn og nordavind.

Er du sånn som blir påvirket av været og aller helst vil bli på sofaen når regnet bøtter ned? Som drar utenlands hver sommer, til et sted hvor det er garantert at man opplever sol og varme? Jeg kommer her med noen tips til hvordan du kan ha en god sommer hjemme eller borte, uansett vær, uten at det trenger å koste en formue eller krever for mye innsats å gjennomføre.

Det er helst sånn vi vil ha det om sommeren; sol, strand og varme. Men i realiteten hadde Solastranden 4 sommerdager i juli 2022, og statistiske målinger bakover i tid vil nok vise at det ikke er unormalt… Sommerdag defineres som dager med 20 grader +, eller mer. 
Det er et kjent faktum at det meste blir kjekkere når sola skinner, selv om tur i godt selskap alltid er givende.
  1. Kom deg ut… Det er sjelden at været ute, er så ille som det ser ut innenfra. Og tur er kjekt, uansett vær. Sjekk yr.no minst mulig og ikke avlys turer etter været, med mindre det er fare for liv og helse. Min erfaring er at været ofte blir BEDRE enn det som er meldt. Kle på deg regntøy og støvler. Ta med paraply. La ullklær ligge fast i bilen, gjerne sammen med lue og votter. Husk at dette er Norge, hvor frostnetter er helt vanlig i juli. Vær alltid beredt på at været snur raskt, så ta gjerne med shorts og t-skjorte. Og badetøy, alltid badetøy….
Jeg har hatt mange kalde netter i telt midt på sommeren, fordi jeg var optimistisk og tok med sommersoveposen. Dette bildet er tatt i Finnskogen, juli og frost om natten.
Topptur uten utsikt er typisk norsk.
Rallarveien i august var sludd og store snøfenner….
..men også nydelig sommervær.

2. Lag mat ute. Det er ingenting som gir mer sommerfølelse, enn duften av grilling. Dersom det regner, finn en gapahuk eller grillhytte, eller sett opp en presenning og gå i gang. Fordelen med mye regn, er at brannfaren er minimal, men alltid sjekk på forhånd. Et lite kokeapparatet kan være greit å ha, til kaffekoking, egg, pannekaker og uendelig mye mer. Og for all del, gjør det enkelt… Jeg har sett oppskrifter på turmat, som inneholdt ingredienser jeg aldri hadde hørt om. Det synes jeg er imponerende… Men jeg liker enkelt, det gjør at sjansen for å gjennomføre øker betraktelig.

Matlaging i Jotunheimen, hvor det var finnbiff i jegergryte og potetmos på menyen. Begge deler fra Toro, som er mye billigere enn poser med turmat.
En kjapp tur rett etter jobb. Vi stoppet på butikken, kjøpte oppskåret brød og tubepålegg. Med saft og litt frukt ble det dagens middag, slik at vi fikk mest mulig tid på stranden.
Humøret er alltid på topp, når jeg får mat. Selv om regnet øser ned. Bruk gjerne regnværsdagene til å bake noe godt, som du kan fylle fryseboksen med. Da er det enkelt å ta med litt snadder på tur. 

3. Ta et bad. Mange jeg kjenner, bader aldri om sommeren, fordi vannet er for kaldt. Jeg kan ikke uttale meg, siden jeg er helårsbader, men det er fantastisk å bade i et fjellvann etter tur. Eller i sjøen. Bad aldri dersom det lyner, men husk at jo kaldere det er på land, jo varmere virker vannet. Bad gjerne i våtdrakt eller med ullsokker og lue. Det viktigste er å ha varme klær til etterpå og gjerne noe varmt å drikke. Ta alltid med badetøy på tur, hvis du vet at løypa går i nærheten av vann/sjø/elv, man vet aldri når trangen til et bad dukker opp. Oppbevar håndkle i bilen, sykkelveske og tursekk, det er fullt mulig å bade i undertøy (med mindre turfølget setter seg totalt på bakbeina, det var en evig diskusjon da min datter var yngre..)

Jeg har verdens beste badeplass 10 minutter fra jobb, så det er blitt mange morgenbad før jobb. Her var det 8+ på land, men minst 18+ i vannet. Ta gjerne med shampo, så slipper du å dusje=billigere strømregning.
Norge er privilegert med lang kystlinje og det er nok av steder å ta et bad.
Og dersom man absolutt ikke liker å bade, ta en tur ut på vannet i egen farkost.

4. Lek at du er turist. Hvor godt kjenner du hjemkommunen din? Eller nabokommunene? Har du gått turene eller besøkt severdighetene som andre kommer for å se? Jeg får fort sommerfølelse, når jeg opplever noe nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, finne en ny turløye på ut.no eller besøke et kjent utfarts område, som jeg sjelden har tid til å dra, i hverdagen. Vær nysgjerrig på hjemstedet ditt og grav gjerne litt i historien. Jeg har det siste året lært mye om vikingtiden, etter at jeg bestemte meg for å besøke alle nøkkelstedene langs Kystpilegrimsleia. Det er utrolig hvor mange steder nær hvor jeg bor, som har en spennende historie. Se med nye øyner, se det turistene ser. Du vil ikke bli skuffet. 

Jeg har kjørt forbi skiltet utallige ganger, men ante ikke hvilken historisk skatt som skjulte seg kort vei fra hovedveien.
De gamle gårdene og husmannsplassene har sin egen historie. Ofte er det om slit og magre kår, lange liv eller korte. Hvem var menneskene som bodde der og hvor ble de av? Bruk Google for informasjon, snakk med de lokale eller oppsøk bibliotekene.
Sverdene ved Hafrsfjord er et kjent turistmål, som mange lokale «glemmer» å besøke. Eller vi drar dit uten å vite historien bak, fordi vi er så vant med å se sverdene at de har mistet vår interesse.

5. En kortreist overnattingstur er alltid populært. Jeg liker å bestille en hytte, Airbnb eller sette opp teltet, selv om jeg ikke er lengre hjemmefra enn jeg kan gå hjem. Dersom været er skikkelig dårlig, kan det være fint å teste utstyr og se hva teltet ditt tåler av regn og vind. Ellers finnes det gapahuker mange steder hvor man kan sove tørt. Enkle campinghytter kan være fine å sykle til og har man råd til det, er det bare å flotte seg med hotell. Det er utallige muligheter og man får fort en spennende opplevelse ved å tenke litt kreativt. Inviter venner til campingtur i stua, grill pølser i peis eller stekeovn og gjør det samme som du ville gjort ute i naturen. Bare inne… 

Det er ingenting som slår et skikkelig sommer skybrudd… Når det regner i bøtter og spann, slik at turstien forvandles til en bekk.
Men plutselig så letter været og sola kommer kanskje frem. Aldri setter man mer pris på sola enn etter noen timer eller dager med regn…

6. Vær realistisk. Mange synes å ha forventninger til sommeren som har lite rot i virkeligheten. Seriøst, vi bor i Norge og statistisk sett, så er ikke Norge høyt oppe på listen over de land med trope varme og stabile høytrykks perioder.  Jeg personlig synes det er ganske fint, mest fordi jeg fungerer dårlig i alt over 30+. Dessuten vil man alltid finne noe å klage over hvis man vil. For varmt, for tørt, for vått, for kaldt…. Været kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan endre måten vi forholder oss til det på. Jeg kler meg som om det er sommer, spiser is (selv om det egentlig frister mer med varm kakao) og er ute så mye jeg kan. Sommeren er for kort til at vi må sitte inne og klage på været…

Jeg tror man setter mer pris på de fine dagene, når man vet at de ikke varer evig…

Fra Trodla-Tysdal til Viglesdalen, Rogalands tøffeste turistforeningstur….

Det var ikke min ide, men jeg var nok ikke vanskelig å overtale. Turløypa mellom Trodla-Tysdal og Viglesdalen har vært en drøm, helt siden jeg fant ut at det gikk en sti der. Problemet har alltid vært logistikken, man parkerer på Kleivaland og kommer ut på Nes. Da må man tilbake til bilen og det er et godt stykke å gå.  Alternativet har vært å ha en bil på hvert sted eller gå samme vei tilbake, noe som jeg aldri har vurdert. Så da min gode venninne lokket med at hun kunne få mannen sin til å hente oss og kjøre oss tilbake til bilen, tenkte jeg at det var et tegn ovenfra og at det var nå eller aldri. Jeg burde tenkt ALDRI….

Turen fra Kleivaland inn til Trodla-Tysdal er 8,5 kilometer og tar omtrent 2-3 timer å gå. Det er en fantastisk tur og vi nøt dagen.

Det føles omtrent som å gå i et postkort eller en reklamesnutt om hvorfor man skal velge NORGE som ferieland nummer 1.

Vel fremme i dalen, siktet vi oss inn på turiststasjonen, hvor vi hadde bestilt overnatting. Mat hadde vi med og det var ikke spart på noe…

Jeg valgte et rom med utsikt ned til gården. Trodla-Tysdal er Rogalands mest avsidesliggende gård i full drift og ligger vakkert til ved Øvre Tysdalsvatnet. Dalen er omkranset av 900 meter høye fjell og jeg så frem til å bestige dem.

Jeg burde ha sjekket turen nærmere i forkant, for å se om det var en passende tur for meg. I følge Stavanger Turistforening passer den nemlig ikke for alle. Den er merket med sort og har dessuten varseltrekant på seg. Det tror jeg den er alene om her i Rogaland… Turistforeningen merker rutene sine etter hvor krevede de er og det starter med grønn. Den er kort og snill, så grønne turer passer bra for nybegynnere. Så kommer de blå, som også er lette og fine. Den røde er sånn middels krevende, mens svart er forbeholdt ekspertene. Du vet de som er i ufattelig god form, har drikkesekk på ryggen og helst går etter kart og kompass utenom merkede løyper. Ingen av oss to overoptimister var i den kategorien; to bestemødre i gjennomsnittlig form etter alderen, tungt lastet med vin, altfor mye mat og flere par ekstra ullundertøy. Dessuten lider begge av høydeskrekk og bare det er grunn nok til å droppe denne turen. Her er mildt sagt skikkelig luftig….

Jeg nøt en tidlig start på dagen, med kaffe ute. Lite ante jeg hva dagen ville bringe…

Da var vi i gang… Turen startet fint på vei og vi passerte gården. Det var ikke tegn til liv noe sted og foran oss ventet fjellene.

Vi fulgte elven Tusso innover dalen og det var lett og fint å gå.

Den største bekymringen vi hadde, var egentlig om det fremdeles lå mye snø oppe i høyden. Det hadde vært en kald vår, men vi hadde spurt bonde og eier av hytta om det var mulig å gå over. Han sa ja, så da stolte vi på det. Men som vanlig var mottoet at «vi bare snu dersom det blir for krevende», selv om ingen av oss er sånne som snur. Så vi tok det med godt mot, da løypa dreide inn mot Tverrlia og motbakken begynte. Vi var klar over at det var mange høydemeter som skulle tas, men planen var mange pauser, små skritt og bruke god tid. Men vi hadde ikke en plan for hvordan vi skulle håndtere høydeskrekken, annet enn at vi nok håpte at de luftige partiene var sterkt overdrevet. Så feil kan man ta…

Man kan velge mellom Stakken og Viglesdalen, men det lå langt frem i tid. Vi sleit litt med å se hvor løypa gikk, det var liksom bare stein og bratt fjell.

Det var lett å føle seg liten i den mektige naturen og fjellet ruvet over oss.

Det var røde merker å følge, men det var noen steder vanskelig å finne dem. Dette er et av de lette, som jeg greide se, selv uten briller.

Utsikten ble bedre, etter hvert som vi beveget oss oppover.

Problemet startet da vi kom inn i skogen. Det ble bratt, skikkelig bratt. Jeg måtte rett og slett feste stavene til sekken og bruke begge hendene å klatre med. Jeg var glad jeg ikke hadde fulgt min venninnes eksempel, hun hadde på shorts…. Her var det bare å komme seg ned på alle 4 og krype over stein, røtter og kratt. Noen steder var det tau og kjetting, så vi jobbet oss sakte oppover. Jeg følte sekken dro meg bakover og at det var så bratt at det var lett å tippe utenfor. Så jeg krøp videre og torde i hvert fall IKKE å kikke ned. Da en av stavene forsvant flere meter ned, skled jeg etter og ble hengende i hoftebeltet over en rot. Ikke kom jeg opp og ikke kom jeg ned, men heldigvis greide jeg å åpne reimene på sekken og skli utav. Så jeg kom meg løs og følte meg som Lars Monsen da jeg fant staven. På an igjen…

Det var vått og sleipt, det gjorde ikke turen lettere.

Heldigvis var det tau over elven. Vi var like skjelvne i beina og det var ikke bare fordi vi var slitne.

De få gangene vi stoppet for en pause, var det bare å finne et tre å holde fast i.

Det gikk sånn noenlunde, men så tok vi feil vei. Vi fant ikke merkene videre og trodde stien gikk ut på det nakne berget. Min venninne gikk først for å sjekke og ble stående fast. Berget var sleipt og vått, det gikk 30 meter bratt nedover og endte i et stup. Jeg måtte gå ut for å hjelpe henne og sjekke om STF faktisk hadde lagt løypa ut hit. Selvsagt hadde de ikke det, dette var en potensiell dødsfelle og jeg visste at faller vi ned her, er det «game over». Om jeg ikke var redd før, ble jeg skikkelig redd nå. Jeg hadde brukt stavene for å hjelpe henne tilbake, men da jeg skulle krype tilbake selv, mistet jeg den ene. Jeg fulgte den med blikket nedover og over kanten, det gikk lang tid før jeg hørte den traff noe. Da fikk jeg helt panikk, men det var bare å fortsette å krype. Så jeg krøp, mens jeg lurte på om ungene fikk igjen pengene for flybillettene jeg hadde kjøpt, dersom jeg døde. Man tenker ikke alltid rasjonelt når hjernen kobler ut, så det beste er å ikke tenke og bare handle…

Over det verste, men fremdeles mange høydemeter igjen til vi var oppe.

Da vi kom så høyt opp at fjellet flatet ut, tok vi lunsj. Jeg lå rett ut på fjellet for å kjenne fast grunn under meg og gledet meg til kakao og mat.

Det er sjelden jeg går turer, hvor jeg er usikker på om jeg kommer levende hjem. Tur skal være positivt og trygt og her var jeg bare redd. Selvfølgelig burde jeg aldri ha lagt ut på en så krevende tur, og da jeg kom meg av berget, ville jeg snu. Men bare tanken på å gå ned, når vi visste hvor bratt det var, gjorde at vi bare måtte fortsette oppover og håpe det ble bedre. Jeg skalv over hele kroppen og det var vanskelig å puste, men vi krøp videre oppover. Det kom seg da stien var ute av skogen og over høyfjellet var det flott. Kanskje bortsett fra alle de store snøskavlene vi måtte krysse og det er rart, når man først er blitt redd, skulle det lite til før vi ble redde igjen. Jeg ventet hele tiden på at snøen skulle gi etter og et dypt hull åpne seg. Men hva kan man gjøre, annet enn å gå?

Det var vanskelig å unngå kryssing av snøen, det lå en del igjen. Men vi tråkket bare gjennom et par ganger, så det gikk fint.

Sjelden har jeg satt sånn pris på en stor og FLAT vidde. Viglesdalsheia har mange små og store vann og man kan ta en tur bort til Keipen, en topp på 887 meter over havet. Det vurderte ikke vi…

I ren gledesrus over å ha overlevd… Men nå skulle vi starte på nedoverbakken og grudde oss til å se hvor krevende og luftig det var ned Nygårdslia.

Vi gikk gjennom et fantastisk vakkert terreng, men jeg var utslitt. Man blir utladet av å være redd og det var fremdeles noen timer igjen å gå.

Langt der nede visste jeg at hyttene lå og turen ville være over. Heldigvis var nedturen på denne siden litt mindre krevende enn fra Trodla-Tysdal.

Vi brukte 10,5 timer på den 9,6 kilometer lange turen og jeg har aldri gått en tur hvor jeg i fullt alvor har tenkt at jeg ikke kommer levende frem. Så jeg kan med hånden på hjerte si, at denne turen skal jeg aldri gå igjen. Jeg kommer heller ikke til å anbefale den til noen, i hvert fall ikke de med høydeskrekk og et snev av panikkangst. Jeg skal slutte å si ja til turer før jeg har sjekket hvor krevende de faktisk er og lære meg å pakke en lettere sekk dersom turen er merket rød eller svart. Skjønt sjansen for at jeg legger ut på en svartmerket løype i nærmeste fremtid, er faktisk veldig liten. Denne gangen var det bare flaks som gjorde at det gikk bra og jeg kan ikke gamble på flaks resten av livet… Eller???

Siste innspurt til hytta, hvor vi hadde booket senger. Vi var dønn slitne, fulle i kutt og blåmerker, men takknemlige for at vi hadde kommet frem.

Den nye hytta var fantastisk og sjelden har jeg satt sånn pris på en myk sofa og vakker utsikt. Det var trygt og rolig, så jeg følte jeg hadde fått livet i gave etter turen.

Turen fra Viglesdalen og ned til Nes går på fin sti, med ingen luftige partier. Den passer for alle og det er sånne turer jeg kommer til å satse på fremover. Tror jeg….

Som en gulrot foran et esel…

Det er slett ikke det at jeg vil påstå at jeg er et esel, men det finnes nok endel likhetstrekk. Det kan i grunnen være positivt, for jeg er av den oppfatning at stahet er en god egenskap. Dessuten er esler kjent for å være hardtarbeidende og nøysomme, og det kan jeg også leve med. Vakre er de å se til, med sine lange ører og myke pels, uten at jeg skal påstå at vi rent fysisk likner på hverandre… Men det jeg tror vi har mest til felles, er at hjernen fungerer relativt likt….

Edlandsfjellet, lørdag 15 oktober 2022, ble en merkedag i mitt liv. Litt sånn «livet før og livet etter» 15 oktober…
Plutselig dro jeg ut både seint og tidlig, jeg var hekta….
Jeg travet rundt både fjernt og nært…

Det er allmenn kunnskap at dersom du vil ha et esel til å gå, skal du henge en gulrot på stang foran mulen på den. Det samme prinsippet fungerer veldig bra på meg har jeg funnet ut, gi meg en «gulrot» så går jeg inn i evigheten. Men det må være rett gulrot og ikke hvilken som helst. Det var en tid da jeg fikk flere venneforespørsler fra høytstående, mannlige, amerikanske offiserer, som alle var stasjonert i Kabul. De hadde sett profilbildet mitt og kunne love meg gull og grønne skoger, men akkurat den gulrota syntes jeg var noe suspekt. Etter at USA trakk seg ut av Afghanistan, har det vært ingen forespørsler derfra, merkelig nok… Men jeg har visstnok vunnet store summer penger i et eller annet afrikansk land jeg knapt har hørt om, så jeg må bare sende kontonummer og all informasjon på mail, slik at pengene kan overføres. Penger er ikke en gulrot for meg, så jeg har stått over begge deler… Helt greit at jeg er blond, men ett sted går grensen!!!

Nei, gi meg fjelltopper, helst så langt øyet kan se…
La meg trave opp og ned, i alle slags vær…
Så mange steder å velge mellom…

Min gulrot er en app som heter Fjelltoppjakten. Jeg ble introdusert for den av min datter og hennes samboer, som hadde startet å samle topper. Du laster den ned på mobilen og det var helt gratis (det kan jeg like…) Det finnes en betalt versjon, men jeg har ikke undersøkt hva som er forskjellen på de to. Kanskje jeg hadde vurdert å oppgradere til betalingsversjonen, dersom det stod noen klar på hver fjelltopp og gav meg en konfekteske, men det er nok lite sannsynlig… Derfor er gratisversjonen mer enn nok for min bruk. Det som er mest tilfredsstillende, er lyden når man står på toppen og sveiper seg inn. Det er en sånn festlig liten trudelutt, som er meget avhengighetsskapende. Dessuten får man ta et bilde, som lagres på profilen. slik at man alltid kan se hvor mange fjell man har besteget.

Noen topper har jeg aldri hørt om, slik som Dormålnuten.
Andre topper er uten sti eller spor som viser hvor det er lurt å gå. Da er gleden enda større, når man kan «sjekke inn» på toppen og har funnet veien heilt sjøl…
Mens på andre steder går det vei nesten helt frem, som på Tinghaugen.

Appen er enkel å bruke og dekker visstnok hele Norge. Bare her i Rogaland er det 938 topper å besøke og jeg har vært på 36 av dem. Man kan sjekke hvordan man ligger an i forhold til andre, men det er ikke sprekt for min del. Han som har besøkt flest unike fjell (de kaller dem det) har 1067 og hun som har flest poeng, har 25 558. Jeg har, bare litt sammenligning for moro skyld, 354 poeng. Jeg har forstått det slik at jo mer krevende fjell, jo flere poeng hanker man inn. Så da ligger jeg dårlig plassert, som vasser rundt på flat Jæren. Og når man først skal gni det inn, han som har besøkt flest kommuner, har 101 på sin liste, mens jeg har 5… Det er jammen godt at jeg ikke har et utpreget sterkt konkurranseinstinkt og at gulroten ikke er et mål om å bli best….

Hver av mine 36 sveipa topper, har vært en unik turopplevelse. Som frokost på Skrussfjell ved soloppgang og iskulde.
Eller turen til Blåfjell på julaften, hvor vi spiste nissegrøt og turen ble mye lengre enn det vi hadde tenkt….
Toppturer uten utsikt, i skikkelig dårlig vær….
…og de i strålende sol, samt alle midt i mellom…

Det fine med å ha en gulrot, er at det motiverer og inspirerer. Jeg har gått turer med stor variasjon, fått sett nye steder og det har vært lettere å planlegge nye turer. Jeg har hørt om noen som kjører fra sted til sted, for å løpe kjappeste veien til topps og slik plukke med mange topper på en dag. Jeg gjør ikke det, noen ganger går jeg kanskje mer enn en topp på en tur, men det er sjelden. Lite og titt, er mer mitt motto… Det har hendt at jeg glemte å sveipe på toppen og måtte gå tilbake. Det er nemlig ikke mulig å sjekke inn, dersom man ikke rent fysisk står på toppen. Så her trener man både hukommelse og konsentrasjon, i tillegg til kondis, styrke og balanse (bakketrening er VELDIG bra…)

Blåne, på blåne, på blåne….
Jeg har sett solen stå opp og solen gå ned…

Dersom du har lyst til å finne din egen gulrot, så har jeg noen tips. Gå for noe du VIRKELIG vil ha og vit helst hvorfor du vil ha det. Noen (som meg) bruker en app, noen kjøper en turbok og går alle turene i den… Noen samler på DNT hytter eller 2000 meters topper. Noen har som mål å sove ute 100 netter på et år, mens andre vil gå 10 turer i løpet av 2023. Ta utgangspunkt i der hvor du er og finn noe som motiverer deg, alene eller sammen med andre. Jeg har vurdert å si opp jobben for å bli Topptursanker på heltid, men det er mulig at fornuften seirer… Uansett, fra et esel til et annet, god tur…

Me and my friend….

Tilbake til stillheten på Utstein kloster.

Er du litt sånn som meg, som synes at det fort kan bli for mye støy i hverdagen? Da snakker jeg ikke bare om lyd, men om både utvendig og innvendig uro. Man bombarderes hele dagen av informasjon og det er forventet at man har en mening om alt som skjer. Setter jeg meg ned for å lese avisen, er det krig, naturkatastrofer, ny renteheving, salg på alt mulig jeg ikke trenger og ikke minst skyhøye strøm- og bensinpriser. På de ulike sosiale medier er det enda mer bråk, ulike artister og influenser kappes om min oppmerksomhet, mens jeg hele tiden blir minnet på alt jeg ikke har og alt jeg ikke er. Man kan bli sliten av mindre..

På Utstein Kloster hotell fikk jeg god informasjon. Jeg har alltid hatt en drøm om å overnatte her, men det var fullt. Dessuten var jeg hundepasser.

Det er rene idyllen her ute på øyene. Man går fra fra Mosterøy på bro over til Klosterøy, og kan også gå over til Fjøløy, hvor jeg ville ha lunsj.
Utstein Pilegrimsgard ligger vakkert til, rett etter man har krysset broen.

Når støyen tar for mye plass, er det på tide å legge ut på pilegrimsvandring. Mange tror at man må være religiøs for å legge ut på denne type vandring, men det tror ikke jeg. Men man bør være søkende og åpen for at det muligens finnes noe mer enn den materialistiske jakten på lykke, som ofte preger samfunnet i dag. Det å gå for å gå, gjerne i vakker natur, gir mange ganger en ro i seg selv. Når man dessuten går for å oppsøke steder hvor roen har en sentral plass, er det dobbel effekt. Derfor var jeg glad da turen var kommet til nøkkelsted 4: Utstein Kloster. Her ute i havgapet, blant gressende sauer i vakker natur, finnes et sted med unik og gammel historie.

Pilgrimmer er velkomne til å bo på Utstein pilegrimsgard, i kortere eller lengre opphold. Det gamle skolehuset fra 1933 beskrives som et sted for stillhet, åndelig påfyll og fine opplevelser. Jeg kjente skuldrene senke seg bare med å kikke inn i de ulike rommene.
Rett utforbi var det merket en liten blå sti, «bønnestien». Jeg begynte å gå, men siden han på 9 og hunden var på full fart i en annen retning, var det bare å snu.
Det er korte avstander her ute, vi parkerte ved hotellet, hvor det var en stor og gratis parkeringsplass. Deretter vandret vi langs veien til klosteret.
Veien ut til klosteret var full av sauer og kyr, og det er ikke godt å si hvem som var mest skeptisk av de firbeinte….

Utstein kloster ble bygget i 1260-årene og det var her kristendommen først kom til Norge. Men historien startet ikke der, allerede på 1000 tallet var Klosterøy et viktig sted. Her lå nemlig kongsgården til Harald Hårfagre og jeg forstår godt hvorfor han ville hit. De grønne engene, det blå havet og himmelen høy og vid, samt et mildt klima året rundt kan jo friste noen og enhver…. Nå er kulturlandskapet fredet og Norges best bevarte middelalderkloster åpent for besøk. Her er konserter, museum, utleie og mye annet. Men sjekk åpningstidene, det er ofte begrenset utfra sesong. Allikevel er klosterområdet verd et besøk, både på vinterstid og når det er stengt. Jeg elsker de store trærne utenfor og de er alltid tilgjengelige.

Hvem som lødde steingardene, eller hvor gamle de er, har jeg dessverre ingen svar på. Men man kan alltids undres…
Det var augustinermunker som holdt til her i middelalderen og de hadde et strengt liv med bønn, messer og skriftlesing.
Han på 9 var mest opptatt av å klatre/utforske trærne og jeg undret meg på hva de gamle munkene hadde sagt om det.
Jeg hadde allerede fått mitt stempel på pilegrimsgarden, hvor den hyggelige gartneren lot meg komme inn.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt at min reise ut til klosteret skulle bli med egen bil og noen timer på tur. Det skulle være langsomt og meditativt, med oppmerksomt nærvær og stillhet. Helst gående over tid, eller på sykkel. I stedet ble det pakking av badetøy, smøring av niste, foring av min datters katt og styr med å gjøre klar et (smule motvillig) barnebarn og en hund jeg knapt kjente, men passet i helgen. Han på 9 hadde ingen planer om heldagstur, så lunsj på Fjøløy ble skrinlagt og vi spiste kald pizza i bilen på vei hjem. Jeg fikk overtalt ham til et stopp for å bad, det er tross alt sommer…

Det sies at «Den hvite dame» vandrer hvileløs rundt på klosteret, muligens på jakt etter den troløse ektemannen.
Jeg fant bare en dyp ro ved å vandre gjennom rommene, kikke ut på tærne og suge inn atmosfæren og historien.
På pilegrimsreisen i Spania, til Camino de Santiago, var det fast ritual å besøke kirkene for å tenne lys. Derfor ble jeg glad da jeg kunne gjøre det samme her på Utstein.
Helt alene, med messende korsang svakt i bakgrunnen, fant jeg roen jeg kom for. Han på 9 gikk også inn, men kom kjapt ut, ganske blek. Han fant ikke roen, men mente det var det skumleste han noensinne hadde opplevd..

Men jeg fant roen og stillheten, den lå over hele øyene. Kanskje livet leves annerledes her ute, eller det er noe i vannet? Muligens er det suset av historie og nærværet av de som bodde her før, som skaper den fredelige atmosfæren… Som det står i pilegrimsbønnen på Utstein: «Gjør vår livsvandring til en pilegrimsvandring. La nye følge i våre spor, så vi sammen kan lovsynge ditt navn, nå og alltid». Men mest av alt tror jeg vi har godt av å sitte på en stein, ute ved havet og se på sauer som gresser og fugler som flyr. Høre på havet, vinden og susingen fra trærne. Ja takk til mer stillhet i hverdagen….

Tenk å finne et rom fullt av munkekapper!!! Sjelden har jeg vært så fristet til å gjøre noe ulovlig som da, men jeg greide å la det være. Men jeg tror det hadde kledd meg å være munk….
Nede ved sjøen er det fint tilrettelagt med benker, hvor man kan spise niste.
Men det hadde ikke vi tid til, noen hadde det travelt med å komme til bilen.
Men det var tid til et bad i sjøen og litt krabbefanging.

På toppen av Madlandsheia.

Det beste med å jobbe turnus, er at jeg kan ha en fridag midt i uka. Da er det ofte mindre folk i turløypene, selv om jeg neppe tror det blir kø i Madlandsheia uansett når man går.. Da var det annerledes på 50- og 60- tallet, i den tiden var Madland et meget populært utfartsområde for hele Nord Jæren, særlig på vinteren. Så ble det ganske stille, før det ble merket opp løyper på ny og utbedret vei og parkeringsplass. Men det er mye mer «villmarksfølelse» her enn i naboområdet Brekko.

Jeg hadde glemt alle grindene man må igjennom for å komme frem til parkeringsplassen. Det ble inn og ut, kjør og stopp mange ganger.
Det var tomt på parkeringsplassen, men jeg var som vanlig tidlig. Prisen for å stå her var 50,- som enkelt ble betalt med Vipps. Så var det å ta sekken på og starte oppover Gunnarbakken.
Man kom fort opp på flaten og stien var god å gå på.

Madland er ikke et helt nytt og ukjent turmål for meg. Min eksmann var speiderleder og begge guttene aktive speidere i en periode. Speidergruppen hadde, og har fortsatt, en hytte på Madland og jeg husker mange turer hit. Det var overnattingsturer, dagsturer og dugnad. Jeg var aldri med i «gjengen», men hadde allikevel mange turer til hytten. At Madland er mye mer enn den lille turen opp fra parkeringen og dit, gikk opp for meg nå. Her er topper, myrer, elver og flotte fiskevann. Det bugnet av blåbær og tyttebær, samt jeg skremte opp 4 ryper, som nær ble min død. Jeg skvatt nemlig slik at jeg omtrent gikk i bakken….

Jeg trodde det var skiltet inn til ruinene av den gamle STF hytte, bygd i 1930, solgt da Madland dalte i popularitet og brant ned i 2010. Veldig godt skiltet dit, tenkte jeg og det var ikke før jeg var nesten tilbake i bilen at jeg husket hvorfor. Det står en helt ny dagsturhytte her og det var folksomt (eneste sted hvor jeg møtte andre…) Jeg gikk ikke bort for å besøke den….
Det er alltid vakkert når morgenskyene letter og sola kommer gjennom.
I de skogkledde liene før Maribakken, var det blåbær. Da glemte jeg topptur og veien videre, her var det bare å plukke så mye som jeg greide. I barndommen var vi ofte på bærtur på Madland, så jeg kom forberedt med mange plastposer..
Blåbær er fulle av antioksidanter og de man plukker selv, ute i naturen, er mye sunnere enn de fra butikken. Dessuten får man god trim i tillegg.

Turen jeg hadde planlagt å gå, var til Vådlandsknuten, den høyeste toppen i Madland. Med sine 811 meter over havet, har man god utsikt over både Bjerkreim og Gjesdal. Kommunegrensen går like over toppen, og herfra ser man langt. Dessuten kan man gå hit fra både Dirdal, Gilja og Veen, så det er mange muligheter. Deler av løypa følger den gamle Nordre drifteveien, hvor man gikk med krøtter i gamle dager. For dere som ikke er så bevandret i historien, så er det når man flyttet sau, geiter og kyr mellom områder. De som har merket løypen, har gjort en fantastisk jobb. Her er god sti og lett å finne frem. Turen jeg gikk, ca 12 kilometer og merket som middels krevende/krevende. Estimert gåtid er 5 timer, men det må være når blåbærene ikke er i sesong….

Oppover Mariabakken tenkte jeg mye på de som gikk her med dyrene sine, det var vanlig at de tok en pause her. I nærheten ligger en heller, som driftekarene pleide overnatte under.
Det ligger noen steinrøyser som må passeres.
Men stort sett er det fint og lettgått.
Det ligger flere vann innover, på rekke og rad. Vådlandsknuten kneiser i bakgrunnen.
Det var fremdeles frodig og grønt, selv om sommeren er på hell.
Ved Rolighedsvatnet dreier man av fra stien mot Gilja og starter på stigningen oppover.

Jeg startet tidlig hjemmefra, selv om Madland ikke er den lengste kjøreturen. Men det er noe med å vite at man har god tid og hele dagen foran meg. Jeg liker ikke å stresse, særlig ikke på en sånn tur. Matpakke og termos var tatt med, men jeg håpte at det var mulig å finne steder å fylle drikkeflasken underveis. Det var det absolutt, her sprudler bekker i mange retninger og med alt regnet vi har hatt i sommer, var det nok av vann. Det var en nydelig dag å gå på tur, selv om det blåste friskt. Jeg hadde tenkt sol og varmt vær hjemme, derfor dro jeg, optimistisk som alltid, hjemmefra i shorts og t-skjorte.. Der var adskillig kaldere oppe i heia, så jeg var glad jeg fant en fleecejakke i bilen. Det er ikke alltid jeg har hodet med meg, når jeg planlegger tur….

Her mesket jeg min tørre strupe, selv om jeg vurderte å gå bort til den lille fossen, som lå like ved stien. Det endte med at jeg tenkte: «Nei, ingen flere omveier», jeg hadde allerede brukt MYE tid på bærplukking….
Det ble mange stopp oppover, jeg måtte hele tiden snu meg for å beundre den formidable utsikten.
Her ble jeg lurt… Det stod nemlig Madland på begge skiltene og jeg viste jo hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Det var ikke før det begynte å gå nedover at jeg tenkte noe var galt, jeg hadde jo ikke vært oppe på en topp med varde enda.

Det var bare flaks at jeg stod på selveste HØYESTE PUNKT I MADLAND. Jeg hadde nemlig gått og kikket på en topp med varde på og tenkt DER!!! Men stien gikk litt i feil retning, noe jeg ikke helt forstod. Så jeg fulgte skiltene mot Madland, siden jeg tross alt gikk en rundtur. Så jeg var kommet et stykke ned i skaret før jeg tenkte hmm…. Jeg innrømmer glatt at jeg vurderte å droppe å snu, bare tanken på å gå opp igjen der jeg nettopp hadde gått ned. Alle kjenner vel den følelsen…. Men da måtte jeg leve med å ha vær så nær, så nær, men ikke helt der… Selvfølgelig snudde jeg….

Aldri vært så nærme som nå….
Det blåste enda friskere på toppen og jeg takket høyere makter for min egenskap til å være skikkelig dårlig til å rydde utav bilen…
Det er alltid verd strevet når man står på toppen og skuer utover.
Tenk der opp var jeg… Det finnes mer enn en løype tilbake til parkeringsplassen, men jeg valgte å følge den ned Høylandskaret.

Jeg hadde en fantastisk dag i Madlandheia og har mange planer for flere turer i området. Jeg fablet om hvor vakker høsten må være her, dessuten stod fortsatt de gamle pinnene som nok markerte vinterløypa på 60 tallet. De fulgte meg hele tiden, så her kan jeg nok ta turen på ski, dersom jeg skulle føle for det. Men da må jeg nok anstrenge meg litt mer med pakkingen, for her kan nok være værhard på vinterstid. Men på en vakker sommerdag, var livet bare godt. Dessuten må jeg jo tilbake for å besøke dagsturhytta og jeg kan ta med telt eller fiskestang, gå alle de andre løypene eller bare ligge i gresset og la humla surre. Madland er full av muligheter, så bare kom…

Jeg fant et lunt og fint sted å spise matpakken, med vakker utsikt.
Nede ved Fisketjørna var det vått og sølete. Stien ble adskillig bedre etter at den nye dagsturhytta var passert, så det kan virke som om mange går turen opp dit, men ikke lengre.
Inn der ligger speiderhytta, men jeg gikk ikke dit. Ingen grunn til å dvele ved gamle minner, når man har alle muligheter til å skape nye…
Siste innspurt mot parkeringsplassen.

Finaste utsikten i Hardanger….

Det er ikke alltid man får det man kom for. Det kjenner nok de fleste av oss (med noen år på baken) til, på ene eller andre måten. Ikke nødvendigvis negativt, men man sitter liksom igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Men la meg nå ta det fra begynnelsen, sånn at folk forstår hva jeg skriver om…

Med brann i gjenvinningsanlegget på Forus, fikk turen en dramatisk start. Røyken seig over motorveien.
Det kom seg da jeg kom til Lie badeplass og fikk tatt årets beste sjøbad. Klart og varmt vann, uten en brennmanet, var fantastisk.
Basecamp ble på Nedre Vats, sånn midt i mellom hjem og Tjoflot. Flateste stedet på min søsters hyttetomt var komposthaugen, så da satte jeg opp teltet der. Det var meg og utallige brunsnegler…

Det var i fjor, mens jeg var i Lofthus for å gå Dronningstien, at jeg så Oksen. Mørk og dyster ruvet han på andre siden av fjorden, og jeg ble ganske så betatt. Det var et mektig syn og jeg forstod fra turbeskrivelsen at det var både majestetisk og krevende å beseire kolossen. Noe for meg, altså… Mange stier førte til toppen, som ligger på 1241 meter over havet. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at en dag skal jeg ta en dans med El Toro…

Tidlig på morgenkvisten hadde jeg Låtefossen for meg selv. Alle andre lå i bobilene og sov, og det var såvidt jeg greide snike plass til Toyotaen på rasteplassen.
Det var ikke mye liv langs fjorden mellom Odda og Hardanger brua heller.
Er det kun i Norge vi har slik blind tillitt og tro på det gode i våre medmennesker? Langs veien står tett med boder, hvor man 24/7 kan handle uten betjening. Pengene betales med vipps eller legges i et skrin.. Jeg bare ELSKER Hardanger….
Nå var det moreller som var i sesong. De var absolutt verd pengene…

Men tiden går fort og en svipptur til Hardanger er liksom ikke gjort på en dag. Jeg måtte ha en hel helg og dessuten måtte det klaffe med været. Oksen er ikke en tur som anbefales i dårlig vær, med fjord på tre av sidene ligger den utsatt til. Men yr.no lovte overskyet, fin temperatur og lite vind, akkurat den helgen jeg hadde fri og ingen planer. Derfor pakket jeg bilen før jobb og kjørte direkte, da arbeidsdagen var over.

Veien innover mot parkeringsplassen på Tjoflot, var smal og svingete. Heldigvis kom det ikke mange biler imot, så det gikk fint.
Det var riktig så idyllisk, selv om tåken hang nedover fjellsiden. Pytt, pytt, litt morgentåke, tenkte jeg.
Turen starter ved parkeringsplassen og går på skogsvei innover. Husk å betale 100,- i bompenger og det stod også et kjøleskap med brus, eplesaft og alkoholfritt øl som man kunne forsyne seg av. Alt betales med vipps og jeg frydet meg.

Planen var å finne en campingplass, nær Oksen. Men det gav jeg opp, var for trøtt til å kjøre langt. Så jeg campet hos min søster, og startet tidlig neste morgen. Retter sagt, midt på natta.. Det fine med å kjøre om natten, er at man har veien for seg selv. Alle bobiler og campingvogner okkuperte hver rasteplass og ledig flekk jeg passerte. Det hadde også vært vanskelig å finne plass til teltet, selv om det er plenty av campingplasser. Det var stappfullt overalt og jeg var glad jeg var tidlig ute til Tjoflot. Der var nesten tomt, jeg spiste og byttet klær og begynte å gå presis 06.45. Let the game begin…

Turen fra Tjoflot er ca 4,5 kilometer en vei. Total stigning man går er 1068 meter, så det sier seg selv at turen er kort og bratt.
Det startet fint i granskog, men jeg hadde ikke gått langt før tåken dekket det meste.
Da jeg kom ut av skogen, var jeg oppe på 600 meter. Her lå stølen Vindhovden og det var såvidt jeg greide å skimte husene.

Hva er det som driver oss som går på topptur? Er det turen eller er det utsikten? Det gikk jeg mye å tenkte på, ettersom jeg karret meg oppover. Jeg var i en tåkeboble, hvor alt var pakket inn i bomull. Et ungt, tysk par snakket varmt om hvor trolsk stemningen var, for det var kun oss på fjellet. Jeg vurderte hele tiden å snu, for hva var poenget når man ikke så noe av omgivelsene? Desuten var jeg redd for å gå meg vill. Men stien var lett å finne og tydelig merket, så jeg vurderte det som trygt. Derfor gikk jeg videre..

Svetten rant og det var fuktig i tåken. Allikevel var det varmt nok til t-skjorte og shorts, men jeg hadde varme klær i sekken. Det ble mange pauser oppover, løypa vekslet mellom bratt og veldig bratt.
Blomstene som vokste langs stien, var vakre. Mest kjekt var det å se NOE…
Plutselig løsnet tåken litt og jeg satte meg rett ned for å nyte synet. Det var ikke mange minuttene, men jeg tenkte YES, endelig skjer det noe…
Men det gjorde ikke det… Det var såvidt jeg greide se varden og pausen på toppen ble ikke særlig lang.
Jeg spretter boblene for å feire at jeg kom opp, byttet til tørt ull og dunvest, tygde i meg litt nøtteblanding og flirte over utsikten. Retter sagt, mangel på utsikt..

Jeg kom frem til at det var HÅPET som gjorde at jeg fortsatte å gå. For tenk om tåken letter? Tenk om jeg får se både Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden? For ikke å snakke om store deler av Hardangervidda, Folgefonna, Vossefjella og Raundalsryggens topper i nordvest. For alt dette hadde blitt mitt, dersom bare tåka forsvant. Men den gjorde ikke det og jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet meg til toppen. Litt trist var det allikevel å rusle nedover, det var slett ingen seiersrus, slik man ofte får av sol og fantastisk utsikt.

Tåken var helst enda tettere på vei ned og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å finne stien og holde meg på beina.
Det var eneste snøflekken jeg såg på turen.
Stien ble lettere å følge lenger nede.

Jeg traff mange folk på vei opp, da jeg kom lengre nedover. De hadde 2 spørsmål: Er det langt igjen? og Ser man noe på toppen? Svaret mitt på det første var ja, og på det andre nei. Allikevel var det ingen som snudde, og jeg tenkte at det bekreftet min hypotese om at det er HÅPET som gjør at vi fortsetter. Håpet om utsikt, håpet om at man er ferdig med de tyngste bakkene, håpet om at snart bryter sola gjennom. Og når det allikevel ikke skjer, så kan det være at det er like før. Derfor fortsetter man å gå..

Nede på stølen igjen, greide jeg finne utedassen. Det passet veldig bra.
Og snart forsvant jeg inn i skogen igjen.
Og plutselig var det en benk og litt utsikt.. Heldigvis hadde jeg mer nistemat igjen og endelig fikk jeg nyte dei vestlandske fjordane og fjellene.

Det ble ikke den turen jeg hadde sett for meg, min kamp med Oksen. Jeg følte meg beseiret og selv om jeg kom opp, hadde jeg jo ikke sett noen ting. Nå var det bare å komme seg i bilen og dra tilbake til teltet. Det kan hende at jeg må utfordre Oksen en annen gang, selv om jeg har vært på toppen. Eller kanskje det blir et annet fjell, på et annet sted. Det er visstnok en Okse i Lyngsalpene også… Med eller uten tåke…

Det ble en stopp i Kinsarvik for å trøstespise litt kaffe og is. Langt der bak kunne jeg se Oksen, hvor tåken lettet mer og mer.
Finværet kom i bilen på vei bort fra Oksen. Jeg må kanskje slutte å stå så tidlig opp og heller gå tur senere på dagen, tenkte jeg da. Men det skjer nok aldri, for tur er tur og det finnes alltid et håp