Mål nummer 2: En dans på Stovegolvet…

Det var slett ikke tilfeldig, at mål nummer to på listen min ble Stovegolvet. Ikke hørt om listen min? Jeg er sånn som motiveres av å sette opp konkrete mål. Nå som jeg er i rehabilitering etter 2 store kneoperasjoner, er det lett å bli litt motløs. Trening med fysioterapeut, bassengtrening og sitte i timesvis med ispose på kneet, hvor spennende er det? Helt nødvendig for å bli best mulig restituert, men strevsomt. Særlig når våren er kommet, sola skinner og det spirer i både skog og mark.

Det var god gang på parkeringsplassen og jeg fikk den siste ledige plassen. En hyggelig mann kunne fortelle om stor-dugnad og at det ville være plenty av ved og dasspapir til meg på hytta, flydd inn med helikopter.
Jeg hadde ikke med kart, så det ble å ta et bilde av tavla. Jeg satset på mobilens kartapper og god merking av løypene, samt yr.no som meldte om strålende vær.
Det startet finslig på grusveien opp mot Kattnakken, den er stengt for biltrafikk. Med mindre man har spesiell tillatelse og nøkkel til bommen….

Stovegolvet er en ubetjent turistforening hytte, som betyr at man kan ikke kjøpe mat på hytta. I tillegg til mat må man også bære med seg drikkevann, siden brønnvannet kun er til koking og vasking. Det er 21 sengeplasser og alle kan bestilles på forhånd. Det hadde jeg gjort og var klar for en natt med fantastisk utsikt. Hytta ligger på 695 meter over havet og med flott utsikt i alle retninger. Jeg gledet meg til både solnedgang og soloppgang, og la tappert avsted.

Det varer ikke lenge før man går av grusveien og mot de berømte trappene. Det er visstnok 500 trinn og jeg er usikker på hvem som bygde trappa. Men at jeg fikk følelsen av å være tilbake i Nepal, er sikkert.
Hei kor det går.. Mens «nepalise flat» er opp og ned, opp og ned, er «vestlandsk flatt» opp, opp og opp.
Det blomstret langs stien og sola steikte i fjellsiden. Jeg angret på at jeg ikke hadde kledd meg i shorts og T-skjorte..
Man krysser elva på bro, så følger man den videre oppover. Her kan man fylle på med drikkevann, det er ikke mulig videre innover.

Turen opp til hytta kan gås fra flere steder, men den korteste og enkleste er fra Heio. Da har man 2,5 kilometer, fordelt på 302 høydemeter opp, og turen regnes som middels krevende. Estimert tid er 1 time, men som vanlig kan man ta det med en klype salt. Jeg brukte sikkert tre ganger så lang tid og av alle de andre turgåere som også skulle samme vei, var det stor variasjon i tempoet. Noen løp og andre nøt… For her virker det som mange gikk på dagstur for trim og rekreasjon. Alle løypene er godt brukt, flott merket og skiltet.

Sherpatrapper er en naturtrapp, utformet i stein, i veldig bratt terreng. Det er blitt populært i hele Norge, men det er delte meninger om bruken av disse, på grunn av inngrepet i naturen.
Det gjør turen unektelig lettere å komme fort opp i høyden, uansett hva man mener om selve trappene.
Jeg fikk nesten følelsen av å være tilbake i Nepal, uten at jeg skal påstå at det er nepalske gjestearbeidere som har bygd Fossetrappo. Flott var det uansett.

Det er Bergen og Hordaland Turlag som drifter Stovegolvet og Stord-Fitjar Turlag som har vedlikeholdet. De hadde gjort en fantastisk jobb og jeg kom frem til en ren og nyvasket hytte. Det lå helt nytt sengetøy på alle sengene og jeg hadde god plass å boltre meg på. Det var nemlig ingen andre som kom for å bruke hytta og det synes jeg var litt rart. Men det fremgikk av hytteboka at den er jevnlig og godt besøkt, så det var nok bare tilfeldig at jeg var alene. Jeg må innrømme at jeg nøt freden  og roen, da kvelden seig på og alle dagsturistene var gått hjem.

Det gikk stort sett mer eller mindre bratt oppover, men jeg hvilte mye og gikk seint.
Tid til en matpause ble det også, et gjenglemt julebrød fra fryser med brunost smakte godt. Den vakre kniven har en god venninne laget til meg og jeg blir ekstra glad hver gang jeg bruker den på turen.
Det første blikket på hytta var nesten litt uvirkelig, den lå vaglet på en topp som et ørnerede.
Da jeg kom nærmere, så jeg at det var ikke så ufremkommelig som det virket på avstand.

Jeg var glad for at jeg hadde en flott tur opp til hytta. Kne og kroppen fungerte relativt bra, men som sagt tok jeg det rolig. Følelsen av lykke over friheten som kommer av å være i fjellene, var stor og jeg ble litt rørt. Været var perfekt og det var virkelig mye å være takknemlig for. Jeg lot meg ikke engang bli sur, da et turfølge gjorde narr av både stavene og tempoet mitt. De skulle bare visst hvor lykkelig jeg var over å være på tur med tung sekk og god tid, samt en kropp som fungerte greit nok.

Det var en flott utedass med bratte trapper ned og opp. Jeg begrenset inntak av flytende, for å unngå et dobesøk om natten. Med risiko for et fall, var det bare å knipe igjen….
Det var bare å velge og vrake, selv om jeg egentlig hadde reservert seng nummer 1.
Fine dining må jeg kunne si at det ble.
Dette ble favoritt plassen for solnedgangen. Ja, jeg kunne stått/sittet utforbi hytta, men med 2-3+ grader og kraftig vind var det MYE varmere og like fin utsikt inne.

Stovegolvet har en lang og spennende historie. Eller kanskje ikke så altfor spennende, siden det handler mest om en radiomast bygget i 1957. Da ble det samtidig bygget en kontrollromshytte og trafokiosk for å drifte anlegget. Masten er revet og DNT overtok hytta i 2020. Den ble gjenåpnet som overnattingssted i 2022, etter omfattende utvidelse og oppussing. Hytta er nå lys og vakker, samt med mange praktiske løsninger. Det er ikke strøm, men solcellepanel gir lys og lading av mobilen. Vedfyring og gass til matlaging sørger for kosen.

Navnet Stovegolvet kommer av flaten som hytta står på. Toppen er nemlig flatt som et stovegolv og det er fullt mulig å ta seg en svingom eller flere.
Utsikten er formidabel og man kan se vidt i alle retninger. Mot vest ligger Nordsjøen og jeg lest et sted at på en klar dag kan man se helt til naustene på Englands kysten. Tja, litt skeptisk til akkurat det…
Det er en liten klatrevegg man kan hygge seg i, dersom man ikke har lyst å danse.
Trafokiosken har blitt en trivelig varmestue, åpen for alle turgåere.

For en tur jeg hadde… På forhånd var jeg litt skeptisk til om det var litt tidlig å gå denne turen. Men så tenkte jeg på all tiden jeg har brukt hos fysioterapeuten, med å gå opp og ned en step-kasse. Fremlengs, baklengs og sideveis…mens jeg teller steg og antall runder. Det er jo nesten som å gå i fjellet, bare at fjelltur gir uendelig mye mer. Så ja, takk.. litt begge deler. Det er takket være timene hos fysioterapeuten at jeg kan være tilbake i fjellene, selv om det ble lite dans på Stovegolvet. Ihvertfall ikke fysisk, selv om sjelen min nok tok en svingom høyt over fjellene og havet.

Solnedgangen var fantastisk og jeg stod lenge ute og nøt stemningen. Havtåken seig inn og vinden stilnet litt. Sånne øyeblikk kan man leve lenge på..
Soloppgangen over Folgefonna var like vakker, med morgenkaffe og minusgrader.
Og turen ned ble en heldagstur, siden jeg tok flere omveier og bare nøt dagen og været.

Eg ska bare…

Det finnes to type mennesker, de som kan planlegge og så alle oss andre. Det er ganske utrolig hvor organiserte enkelte er og jeg slutter aldri å la meg imponere. Noen har tellekant i skapene, et hjem som alltid ser strøkent ut og de kommer ALDRI for seint. De har full kontroll over alle avtaler og en app for alt som kan skape forsinkelser eller krøll i systemet.  De møter opp nystriglet og presis, uansett hvilke hindringer hverdagen gir dem. Du kan trygt si at der er ikke jeg….

Det startet med høy puls omtrent med en gang jeg gikk ut av bilen. Og siden jeg hadde tidspress, måtte jeg trø på, så pulsen var usedvanlig høy.
En gjerdeklyver er ingen hindring når man har dårlig tid og jeg følte nesten at jeg svevde over i full galopp.
Løypa var relativt umerket og jeg måtte hele tiden følge med på kartet. Sånn tar tid..

Særlig når jeg skal gjøre noe jeg ikke liker så godt, har jeg uendelig med tid. Noen påstår hardnakket at tiden går, og av og til flyr den. Jeg tenker mer at tiden kommer og at den er grenseløs. Derfor fikk jeg den gode idéen idag, at jeg skulle ta meg en kjapp, liten tur før møtet klokken 10.00. Møter liker jeg sjelden, derfor tenkte jeg at det var kjekt å gjøre noe positivt FØR møtet. Planen ble lagt igår og tidlig oppe er jeg uansett. Sekken var med, men jeg droppet både niste og termos. Så god tid hadde jeg tross alt ikke….

Terrenget var myrete og vått, samt tett skog og høye topper rundt. Men allikevel greide noen solstråler å ta seg gjennom, så jeg takket for en nydelig morgen.
Toppen jeg hadde siktet meg inn på, var en ny i 2025 på Fjelltoppappen, Sandviksnuten. Jeg kunne ha gått fra Gramstad, men siden Sandviken var kortere, tok jeg den.
Jeg tok meg tid til å se meg om, tross alt var jeg på tur. Selv om et øye var på klokka…

Jeg hadde beregnet å komme meg opp og ned før møtet. Etterhvert som jeg seig oppover, innså jeg at jeg muligens måtte dra direkte fra tur og på møtet. Det ville isåfall ikke være første gang… Målet var å rekke en dusj og litt mat hjemme først, men jeg innså at da måtte jeg snu halvveis. Og det ville jeg jo selvfølgelig ikke. Det var tross alt ikke så mange meter opp til toppen, selv om de var relativt seige.

Oppover gikk det, selv om det ikke gikk fort.
Da jeg endelig kom opp over skogen, ble jeg møtt av sol og fantastisk utsikt. Men jeg burde egentlig vært mer opptatt av hva jeg skulle si på møtet, for å forklare hvorfor jeg var altfor sein.. og svett i sølete sko…
Selvfølgelig havnet jeg på feil topp og måtte gå tilbake. Pytt, pytt…jeg var jo allerede altfor sein, så litt fra eller til..
Da jeg endelig kom til Sandviksnuten, måtte jeg sette meg ned og beundre utsikten.

Det er sjelden at jeg planlegger å ikke komme tidsnok, men jeg sliter litt med å forstå hvor lang tid ting tar. Dessuten har jeg allverdens tid, når det gjelder de tingene jeg virkelig liker. Da mister jeg alt begrep om tid og bare lever i nuet. Plutselig går det opp for meg at tiden har flydd og da skal jeg si jeg er effektiv.  Noen kaller det for å jobbe best under press, visstnok et ganske vanlig fenomen.

Det er sjelden jeg ser Dalsnuten fra denne vinkel og det må man jo beundre.
Det gikk i et mye tregere tempo nedover, knærne liker ikke bratte bakker.
Svetten rant fremdeles, det er utrolig god kondisjonstrening med dårlig tid. Kanskje ikke like bra for blodtrykket, men jeg satset på at det gikk bra.

Dersom du lurer på om jeg rakk møtet, så kan jeg informere om at det ble avlyst på kort varsel. Det vil si at siste delen av hjemturen ble riktig bedagelig. Jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde snudd og tenkte mye på hvordan vi mennesker forholder oss til tid og hvordan det påvirker de valg vi tar. Det ble både dusj og mat da jeg kom hjem, samt avtalt tid for nytt møte. Da har jeg tenkt å droppe turen i forkant, men man vet jo aldri….

Det var tegn til elg og med ett var jeg i fyr og flamme. Klar for en omvei og med all verdens tid.
Jeg fikk også med meg alle flotte detaljene, som jeg peisa forbi i tidsklemma.
Og plutselig så jeg toppen av byggefeltet og da var jeg nesten ferdig med turen.

Nummer 1: Pannekaker på Dalsnuten.

Det er rart med det, men egentlig var det ikke dette som var planen. Jeg skulle gå en liten rusletur mot Kubbetjønn, men så glemte jeg å svinge av. Da stod jeg plutselig på den store parkeringsplassen, med alle bilene til de som går til Dalsnuten. Det var godt med folk og bil, noe som nok skyldes været. Strålende sol og vindstille, så selv om det var -6, føltes det ikke slik… Før jeg visste ordet av det, hadde jeg begynt å gå.

Det lå is på vannet og rim på bakken, men var ikke særlig glatt.
Det var en flott morgen og jeg riktig nøt å være ute på tur.
Det er mange muligheter og godt merket over hele Gramstad heia.

Dalsnuten er Sandnes sin mest populære fjelltur, det er jeg sikker på. Jeg vil helst si hele Nord Jæren sin, men det er kanskje å nedgradere Preikestolen. Men jeg er ganske sikker på at dobbelt så mange går til Dalsnuten i løpet av et år, som til den populære fjellhylla lengre nord. Her går skoleklasser og vennegjenger, unge og gamle. Turen er passe lang, passe bratt og gir flott utsikt fra toppen.

Begge beina såg lange, rette og spreke ut, ihvertfall på flat mark.
Det gikk ikke fort og ekstra forsiktig var jeg i nærheten av is.
Bakken var bratt, men det var jeg forbredt på og tok mange pauser.
Litt utfordringer må man regne med…

Turen kan gå fra to sider, enten bratt opp og slakt ned, eller slakt opp og bratt ned. Man kan legge på Øvre Eikenuten eller Fjogstadnuten, og man kan starte på Dale og komme opp fra baksiden. Det er altså mange muligheter, men jeg valgte enkelt. Jeg gikk i terreng slakt oppover, fordi når man kommer til gjerdeklyveren, kan man krysse over og gå ned igjen. Det var greit å vite, dersom kneet eller formen skulle slå seg vrang.

Det er åpen og flott utsikt under hele turen.
Innerst i Gandsfjorden ligger Sandnes og fra toppen kan man se Stavanger og omegn.
Utsikten i motsatt retning er heller ikke feil…
Men jeg var mest opptatt av å få første blikket på toppen og MÅLET.

Det gikk egentlig fint oppover, eller så fint det kan gjøre 9 uker etter en større operasjon. Jeg hadde pulsklokke på og hver gang jeg kom opp i rød sone (det vil si nær makspuls) stoppet jeg og satt på en stein til jeg var nede på nesten hvilepuls. Målet var å komme opp, ikke å komme opp raskest mulig. Dessuten øker sjansen for å falle eller skli når man blir skikkelig sliten og det måtte jeg unngå.

Her stod det engang en kikkert, men det er usikkert hva som hendte med den.
En sånn hadde kledd meg til tilbaketuren…
For å bære minst mulig, hadde jeg stekt pannekaker hjemme, pakket dem i folie og tett boks. De var fortsatt varme og smakte fortreffelig med syltetøy og kaffi til.

Turen ble en suksess og jeg kom meg opp. Det samme gjorde resten av folket og det var tider jeg fikk litt følelsen av å være på Preikestolen. Jeg fikk ikke tatt seier-selfien ved varden, da måtte jeg ha stilt meg i kø sammen med alle utenlandske turistene. Sånn gidder jeg sjelden, så viktig er det tross alt ikke.  Jeg satt heller i sola og nøt både varme og utsikten. For ikke å snakke om pannekakene, de gikk raskt ned…

Egentlig ville jeg hatt skiltet som sier Dalsnuten 323 meter over havet rett bak meg. Men man kan ikke bli for kravstor, så jeg var fornøyd med det jeg fikk.
Jeg satt lenge og nøt utsikten, samt gledet meg stort over å være på tur igjen.
Tenk at her greide jeg å komme meg ned med 2 knær i opptreningsfase… Jeg var glad for at ikke fysioterapeuten visste hva jeg var ute på, da hadde det nok blitt kjeft…

Nedturen gikk i samme tempo som oppturen; sakte, veldig sakte. Jeg akte og skled på det bratteste og kom greit ned. Jeg traff mange på vei opp og mange gikk forbi meg på vei ned. Det var helt greit, jeg hadde tross alt krysset ut det første målet på min nye liste over hårete mål. Det er den listen som skal få meg til å orke opptreningen, for hva er vel bedre enn å ha mange flotte fjelltopper å se frem til? Det må isåfall være varme pannekaker på toppen og strålende sol i fjeset…

Jeg var glad da jeg endelig var nede og enda gladere ble jeg da jeg så at gjerdeklyverene var byttet ut med en fin port.
Dessuten står det en flott benk ved vannet, så det ble en lang pause der.
Det var flere folk som prøvde seg ute på isen, men uten skøyter. Såg litt utrygt ut…
Sjarmøretappen gjennom skogen…
Men det var tungt å avslutte med en oppoverbakke før parkeringsplassen, da var jeg ganske så sliten. Men jeg kom opp!

En lykkens dag…

Det verste med operasjon, bortsett fra smertene, at man blir så hjelpeløs etterpå.. Ikke kan man anstrenge seg noe særlig og man trenger hjelp med påkledning av både sokker og sko. Alt blir krevende med ei krykke i hver hånd og et kne som føles som det vingler til alle kanter. Men det som har vært mest utfordrende for meg, er å ikke kunne kjøre bil.

Bare det å SE Dalsnuten, ble et emosjonelt øyeblikk for meg. Favoritt-fjellet mitt, så nær, men allikevel så langt unna…
Veien innover er slett ikke krevende, så jeg hadde byttet ut krykker med staver.
Det ble litt mer utfordrende da jeg kom over på våte og sleipe heller. Jeg kan IKKE falle..

Jeg er veldig glad i bilen min og tar meg ikke nær over alle negative kommentarer vedrørende utseende og teknisk stand. Den ble tross alt EU-godkjent nå nettopp, med bare 3 feil som måtte fikses. Jeg synes det er bra for en så gammel bil og ser frem til mange nye eventyr bak rattet. Men til det trengs 2 bein som fungerer, jeg har ikke automatisk gir og trenger litt kraft for å trø inn både bremse og gass. Dessuten er piller med varseltrekant ikke å anbefale, særlig i kombinasjon med glatte veier vinterstid. Så det ble å vente…

Det var flott ved vannet.
Jeg gikk helt bort til der hvor oppstigningen til Dalsnuten starter, det var nok.
Det var ikke fritt for at det kom en liten gledeståre, da jeg satt på en benk med utsikt over vannet.

Å ikke kjøre bil gjør at man blir avhengig av andre som kjører bil…. Det er travelt med rekonvalesens, man skal til utallige fysioterapitimer, legebesøk og apotek. Trenger man å handle, må man få andre til å gjøre det eller til å kjøre meg til butikken.  Jeg er heldig som faktisk har mange å spør og som stiller opp. Samtidig liker jeg ikke å mase, jeg vil helst være selvhjulpen og fri. Det ønsket tror jeg er innebygd i de aller fleste mennesker.

Jeg gikk inni skogen tilbake, slik at kroppen kunne bevege seg fritt i ulent terreng.
Det varte ikke lenge før jeg var på tur igjen, denne gangen til Alsvik Natursenter.
Det var en sånn vinterdag hvor det er umulig å bare sitte inne. Jeg var litt bekymret over rim og frost, men det var heldigvis ikke glatt.

Egentlig ville jeg vente så lenge som mulig med å kjøre, siden høyrefoten betjener bremse og gass. Litt synd å ikke ha full kontroll på det.. Men så en hverdag, da alle jeg spurte var på jobb eller opptatt med annet, fikk jeg nok.. Ute var det snev av blå himmel og jeg følte omtrent at veggene trykket seg inn over meg. Så jeg kledde meg for tur og gikk ut i bilen.  Den største utfordringen var egentlig å komme meg bak rattet med en stiv og vond fot. Men da jeg endelig kunne rygge ut av garasjen, var det som om livet falt på plass igjen. Fra nå av går det rake veien med meg bak rattet… Endelig…

Jeg er glad i å være på tur med andre, men det er utrolig godt med stillhet og egentid alene i naturen.
Turen ned til Kyllesvatnet er ikke lang og det passet fint.
Her er også fin grusvei å gå på ,samtidig som det er flatt. Akkurat passe for pasienten…

På lading i Krokskogen.

Jeg blir mange ganger overrasket over hvor godt vi mennesker tar vare på de mange elektroniske duppedittene vi har i livet vårt. Vi oppgraderer og installerer, samt sørger for å lade opp og bytte ut, slik at ytelsen alltid er på topp. Enten det er smart telefonen, pc eller el-bil, så lar vi aldri disse gå for lut og kaldt vann. For dere som kanskje ikke kjenner uttrykket om å gå for lut og kaldt vann, kan jeg opplyse om at det er når vi lar noe få for lite stell og omsorg. Mange av de som pleier mobilen som det var et lite og sårbart barn, behandler seg selv med mye mindre respekt. Tenk om vi brukte like mye tid og penger på å ta vare på vår egen helse, både fysisk og psykisk? Hvordan ville livet vårt sett ut da?

Turen hjemmefra og til Krokskogen er lang, særlig når man kjører egen bil. Jeg stoppet ved Åmli og fant ly for regnet ved Simonstad. Her var en nedlagt jernbanelinje jeg kunne undersøke, samt lage meg middag på kokeapparat. Så kom styrtregnet….

Neste morgen kom med strålende sol og frokosten ble spist på en rasteplass langs E39, etter en god natts søvn i bilen.

Planen var å gå til både Mørkgonga og Gyrihaugen, det var den turen jeg hadde lest om i forkant.

Det er forskjell på søvn og hvile, uten at jeg skal gå inn i mye detaljer om det. Men visste du at det regnes for å være 7 ulike sorter hvile, som alle har ulik effekt og som vi mennesker trenger for å kunne holde oss friske? Her skal du få en kort innføring, dersom du ikke er kjent med begrepet. Først kommer den fysiske, hvor man skiller mellom aktiv og passiv hvile. Det er altså den fysiske kroppen som trenger å hente seg inn, for å få ny energi og overskudd. Aktiv hvile for kroppen kan være yoga, tai chi eller andre rolige treningsformer, mens den passive er når vi sover. Hard trening kan også gi overskudd, men det er viktig å finne en god balanse mellom ytelse og restitusjon. Den mental hvilen er når hjernen er overstimulert og man trenger å koble ut fra teknologien eller andre krevende hjerne stimuli. Rett og slett logge av… Er man mentalt sliten, kan det være nyttig å meditere eller bruke tid alene, gjerne ute i naturen. Den tredje er sensorisk hvile, hvor sansene våre blir overveldet av støy og lys, slik at man trenger å skjerme seg for inntrykk. Kreativ hvile kan være at man trenger å bryte ut av rutinene og stimulere hjernen til å tenke nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, lage en ny matrett eller ta et kurs i linedans eller lære et nytt språk.

Ved Åsaveien er det laget en stor og fin parkeringsplass der hvor stien starter. Jeg hadde tenkt å ta med teltet og overnatte oppe i skogen, men det var ikke lov å stå mer enn et visst antall timer og ikke døgn. Så da ble det dagstur, med liten sekk.

Det startet på fin grusvei og gikk oppover. Kun oppover… Turen regnes som middels krevende, er 9,5 kilometer dersom man følger beskrivelsen på ut.no og det er 572 høydemeter totalt å bestige.

Det hadde vært skikkelig dårlig vær i flere dager, så det var mye vann. Bekkene var blitt brusende elver og stien var sleip og glatt. Tåken lå tykk, men det så ut til å bli en fin dag.

Ettersom jeg jobbet meg oppover, åpnet det opp for en flott utsikt over Steinsfjorden.

Det var flere steder både steinete og bratt, men jeg hadde hele dagen på meg og kunne bruke god tid. Jeg var glad for fjellskoene, selv om man nok kan gå turen i joggesko.

Hvile nummer fem er en vanskelig en, det er den emosjonelle hvilen. Den kan være gjenkjennelig for alle empatiske omsorgspersoner, samt de som er utpreget ja-personer. Dersom man har vansker med å sette grenser for hvor mye man gir til andre, kan man bli skikkelig sliten, enten det er i jobbsammenheng eller i nære relasjoner. Sosial hvile sier seg selv, man kan enten bli tappet av andre mennesker eller man kan få mer energi. Noen er født ekstrovert, mens andre har stort behov for alenetid og er utpreget introvert.  Den siste er åndelig hvile, som kan være vanskelig å forklare. Tenk et spa-opphold for sjelen, med fokus på å bli glad i deg selv, samt helbrede tidligere sår, styrke selvfølelsen eller tilgi andre. Mange finner åndelig hvile gjennom religion eller en spirituell praksis, samt utforske den dypere meningen med livet for seg selv. Høres alt dette krevende ut? Ja, det skal jammen ikke være enkelt å finne ut hvilken hvile man har bruk for og hvordan finne tid til den i hverdagen…

Turen er godt merket og skiltet. Som en del av Oslo-marka, finnes det utallige løyper å koble seg på og her kan man gå i dagevis. Men da bør man nok parkere et annet sted…

Da jeg kom inn i naturreservatet, letta tåken.

Det er dette de fleste kommer for og Mørkegonga er kåret til Krokskogens mest spektakulære plass. Utsikten over Ringerike er flott, men det anbefales ikke å gå ned stien som er i kløfta bak meg, på grunn av rasfaren. Jeg gikk ikke engang frem for å KIKKE ned, det var stupbratt.

Jeg var mer opptatt av å utforske skogbunnen, trærne og naturen rundt meg. Naturreservatet inneholder mange sjeldne og truede arter og det var stor variasjon i terrenget.

Det er som sagt mange måter å slappe av på og det er like individuelt som oss mennesker. Men jeg tror at mange ikke er i stand til å kjenne etter hva de egentlig trenger av de ulike typene hvile. Det nytter ikke å bruke helgen på jentetur med mye god mat og drikke, samt et travelt program og høyt tempo, dersom man helst trenger alenetid og mental hvile. Det nytter heller ikke med øl, pizza og fotballkamp, dersom kroppen har mest behov for søvn. Det at vi ikke respekterer egne behov, tapper batteriet i både kropp, sinn og sjel. Dagens samfunn er lagt opp til at vi skal prestere på mange områder og ikke bare på jobb. Vi vil ha med oss alt og dersom kroppen eller hodet ikke henger med, pøser vi på med koffein og andre kjappe løsninger for å holde tempoet opp. Det sier seg selv at det ikke er bra for helsen, dersom man kjører på slik over lengre tid.

Det ble en nydelig dag og det var helt stille i skogen.

Jeg fant et perfekt sted til å spise lunsj ved Migartjernet, men selv om jeg hadde badetøy med, fristet det ikke. Det var grunt og synkebunn, så jeg så for meg både igler og gjedde… Grøss og gru…

Det ble i stedet koking av havregrøt, med tørket frukt og frø blanding, samt kaffi. Det sies at sulten er den beste kokk og det stemmer jammen godt.

Når man ikke tar hensyn til egne behov, kan det gi ulike helseplager. Listen over symptomer er lang, men det er vanlig med søvnvansker, diffuse smerter i kroppen, nedstemthet og lavere terskel for stress. På kort sikt er det enkelt å reparere, men det er når man over lengre tid presser seg for hardt, at man kan risikere å bli utbrent. Man er dessuten mer utsatt for alvorlig sykdom som hjerteinfarkt, kreft og diabetes når man ikke lytter til kroppen og prioriterer hvile på lik linje med arbeid og annen aktivitet. Det nytter lite å søke hjelp i helsevesenet eller annen alternativ behandling, for der får man som regel bare hjelp til å håndtere symptomene. Men det er de valgene man tar i hverdagen og hvordan man prioriterer egen helse, som er avgjørende for endring.

Opp til Gyrihaugen kunne man velge mellom to stier, den ene var 1,0 km og den andre 0,4 km. Jeg gikk for den korteste, som var bratt opp og innebar kryping.

Jeg kom meg helskinnet opp og ble møtt av en fantastisk utsikt. Det var helt vindstille og jeg følte nesten jeg kunne se til verdens ende. Toppen ruver 682 meter over havet, men er bare den tredje høyeste toppen i Krokskogen.

Siden jeg hadde gått stien på nordsiden av Migartjern opp til Gyrihaug, valgte jeg å gå den lengre, men slakere stien på sørsiden ned igjen. Da ble det en fin rundtur og jeg fikk sett skogen på andre siden også.

Min personlige måte å lade på, er tur alene. Det er befriende å pakke telt og nødvendig utstyr for å tilbringe tid i eget selskap, langt inni en skog eller på et fjell. Gjerne enklest mulig; enten det er en dagstur, et døgn eller på en lengre tur, hvor alt man trenger å tenke på er gå, mat og søvn. Men denne metoden fungerer selvsagt ikke for alle, derfor er det viktig å kjenne seg selv og egne behov. Men det vanskeligste for de aller fleste (meg selv inkludert), er å prioritere, fordi man må som regel si nei og velge bort noe. Det er jammen ikke enkelt, i en verden med så mange fristelser, krav og forpliktelser. Men det hjelper å tenke på meg selv som en overdimensjonert mobiltelefon, som trenger jevnlig ladning og vedlikehold for å fungere optimalt. Gjerne en skikkelig re-start, hvor man fjerne gammel dritt og installerer ny programvare. Så nå blir det fokus på 7 ulike typer av hvile fremover og forhåpentligvis mange turer ut i naturen for å lade….

Krokskogen har mange og gamle trær, som vokser på gammel lava-grunn. Som naturreservat er det viktig med sporløs ferdsel for å beskytte den sårbare naturen.

Det var mange idylliske steder, hvor jeg satte meg ned for å nyte freden og roen. Jeg møtte andre turgåere, men det var slett ikke et sted hvor man vasset i folk.

Jeg tok en liten omvei ned til Skardtjernet for et bad. Her var steiner som gjorde det lettere å gå uti og ingen tegn til igler eller gjedde.

Det gikk seinere nedover, med et relativt nyoperert kne brukte jeg god tid. Men det er bare fint, hvile-puls på tur er viktig.

Dessuten var kveldssola mellom trærne utrolig vakker og da kan man ikke ha det travelt…

Kvelden og natten ble tilbragt på parkeringsplassen, jeg hadde tross alt betalt for maks parkeringstid. Det ble middag i en campingstol, med en av tidenes solnedgang. Der fikk jeg ladet 7 av 7, tenker eg….

 

 

I Garborg sin verden..

Jeg skal ikke påstå at jærske forfattere er det jeg har lest mest av og særlig ikke Arne Garborg. Han var en av de første i Norge som skrev bøker på nynorsk og bare der datt jeg litt av lasset. Legg til at bøkene ble skrevet for over 100 år siden og at han utforsket mange ulike litterære sjanger, som  romaner, artikler og dikt. Mye av det var politisk og han var en kjent som en samfunnsengasjert mann. Jeg er glad i å lese, men er nok såpass enkel at det blir helst det kritikerne kaller populærlitteratur, eller det som før ble  kalt kiosklitteratur. Nå leser de fleste på mobil og mange orker ikke engang holde verken bok eller mobil. Da er lydbok tingen… Garborg rett i øret hadde kanskje vært løsningen for sånne som meg.

Fra parkeringsplassen er det kort vei opp til minnesmerket over han Arne. Det heter «All denne fagre utsyn» og viser til utsikten fra toppen og utover Jæren.
Jeg fikk ikke bare vakker utsikt, men en strålende soloppgang å meske meg på.
Fra bakhodet (minnesmerket)kan man se ned til Knudaheio, men det er ikke mulig å ta snarveien over utmarka. Man må gå ned til veien og følge den opp igjen til huset.

Kundaheio var sommerhuset som Arne Garborg vendte tilbake til (nesten) hver sommer. Det er idag museum og var lukket og låst da jeg var her. Til og med vinduene var blendet av svarte rullegardiner, sikkert fordi alt innvendig er autentisk som da Arne bodde her med sin kone Hulda. Det var altså ikke mulig å få et gratis kikk inn, men det er greit. De har pengevett på Jæren…. Vinden var kvass og jeg forstår godt hvorfor huset kun ble brukt på sommeren. Høg Jæren i november er ikke for de tynt kledde og jeg savnet både ull og dunplagg.

Veien opp til huset var stengt med flere porter, noe som kan skyldes at området er beitemark. Jeg så ingen dyr nå, mulig at de er tatt inn for vinteren, for grindene lot seg enkelt åpne.
Det står flere informasjonstavler og man kan også skanne en kode for å få høre mer om Garborg løypa.
Både Arne og hans kone Hulda ligger begravd på Knudaheio, eller rettere sagt urnene etter kremasjonen står i gravhaugen.
Det eneste stedet som var åpent, var utedoen.  Det passet egentlig fint…

Egentlig het han ikke Arne, men Aadne. Han ble født på garden Garborg i 1851, som eldste sønn av 9 søsken. Men han sa fra seg gården og dro for å studere. Det kan ikke ha vært bare lett og han glemte nok aldri den høye himmelen, lyngheia og de utallige steinene på Jæren. Derfor bygde han Knudaheio på slutten av 1800-tallet og i over 20 år kom han hit for å skrive. Det forstår jeg godt, hele landskapet oser av fred og ro, som kanskje gav ham inspirasjon til å reflektere over livets mange krumspring.

Huset eller hytta, er et ekte Jærhus og er godt bevart. Jeg hadde veldig lyst til å se inn, men da må jeg nok sjekke åpningstidene i forkant av besøket.
Ei knudahei er ei utmark full av steiner og koller, noe som er svært vanlig på Jæren.
Jeg vet ikke om trærne ble plantet av Garborg eller hvem som lødde steingarden rundt eiendommen. Kanskje det var for å holde de lokale unna, sentrum av Undheim er bare en halv kilometer bortenfor heia. Men det blir bare mine spekulasjoner…

Selvfølgelig måtte jeg gå en tur ut, i dette landskapet som Arne og sikkert også Hulda var så glad i. Jeg hadde sett meg ut Trollhaugknuten på 376 meter over havet. Stort høyere enn det var jeg ikke klar for, etter et langt stopp ved Knudaheio. Det var ikke tilrettelagt egen parkeringsplass, men jeg fant et sted langs Holmaholveien å sette bilen. Derfra ble det et kort stykke på asfalt, før jeg dreide inn på en traktorvei. Det var vått, sånn VELDIG vått. Men jeg var forberedt og hadde høgstøvler på.

Det gikk bratt oppover da jeg dreide av traktorveien. Det var tabbe, jeg burde ha fortsatt å følge veien, selv om det var mer som å vade en elv. Men utsikten var flott…
Dette er typisk for Høg Jæren og jeg tenkte mye på han Arne mens jeg kravlet oppover.
Hva hadde han tenkt om dette? Det er ikke til å unngå å se alle vindmøllene, som har okkupert store deler av området.

Hadde jeg fulgt traktorveien, hadde jeg unngått en lang omvei. Jeg møtte nemlig på tidenes mest solide gjerde og gikk langt i begge retninger før jeg fant et sted å åle meg under. Å komme over kunne jeg bare glemme, det var stein, høy netting, strøm (som sikkert var av, siden jeg ikke så dyr, men jeg tok ikke sjansen) og piggtråd. Jeg har sjelden sett et så solid gjerde noengang, med mindre man regner okkuperte områder i utlandet. Men jeg kom forbi, selv om det kostet meg et hull i den dyreste fjell jakken jeg noensinne har eid. Hulk, hulk….

Det var fin utsikt fra Trollhaugknuten, men det er helst topper og stein. Mye stein..
Selfie på topptur er ikke alltid lett, særlig hvis man har lyst til å se så noenlunde normal ut. Det blåser som regel alltid og er såpass kaldt, at smilet ofte blir en smule stivt.
Jeg lurte veldig på hva BYSKARET var, hvilken by og hvor var skaret? Men det eneste svaret forsvant med vinden.
Der var grinden som jeg hadde funnet, dersom jeg fulgte traktorveien.

Det ble en fin tur, som jeg brukte til å tenke på hva det var som gjorde at Arne Garborg aldri ble helt ferdig med Jæren. Var det naturen eller været? Kanskje folkene som dyrket jorda eller sauene som beitet her? Jeg vet at han vokste opp med å gjete dyr på heia, så kanskje dragnigen kom derfra. Uansett, jeg har bestemt meg for å prøve meg på en bok av Garborg. Kanskje det er lettere å forstå dersom jeg leser hans tanker? Uansett, Jæren er  verd et besøk og tusen takk til Jærmuseumet, for all informasjon jeg har rappet fra informasjonstavlene deres. Nå blir det bare klassisk litteratur på meg fremover…

Du vet at det er vått, når selv høgstøvler nesten forsvinner i gjørma.
Men bilen stod ihvertfall fremdeles trygt på samme stedet, så jeg kom meg hjem.

Høsttur til Skårlandskula.

Er du en av dem som har sterke følelser for høsten? Ulikt de andre årstidene, er ofte høsten enten hatet eller elsket. Det er få som er helt likegyldige, eller så har de bare aldri tenkt over det.. Mange elsker fargene i naturen, den klare lufta, lukten av bål og all innekosen. Det er tøfler og pledd, kakao og stearinlys, gjerne en god bok eller serie. Andre hater regnet og vinden, mørkt når man går til jobb og mørkt når man kommer hjem. Samtidig er det lenge til ferie og ukedagene virker uendelige.

Det er to parkeringsplasser på Snorestad, begge er gratis og med god plass. Ihvertfall en ukedag i midten av oktober…
Det er merket løype til både Skårlandskula og Lauvlia, men det finnes utallige andre muligheter i området.
Det var en usedvanlig flott morgen, vindstille og klarvær. Storestadtjørnane lå blikkstille.
Veien derimot var en våt og sugende affære, gjørme og saueskitt tøyt over skoene for hvert skritt. Trenger ikke ta finskoene på denne turen, høgstøvler hadde vært fint.

Noen områder synes jeg er finest på høsten. Høg Jæren er ett av dem, fordi det skjer noe med lyset og himmelen på denne årstiden. Noe spesielt, som har tiltrukket seg kunstnere i mange hundre år. Egentlig kom de til alle årstider, for å oppleve det åpne landskapet. Nå er det helst turgåere og de som drifter området man treffer, men det er uansett ikke et sted hvor du kommer til å gå i kø. Det er ikke fordi det er lite tilrettelagt, her er utallige merka løyper, på både rundturer og toppturer. Kanskje det er for barskt for folk flest….

Da stien dreide av traktorveien, skulle jeg ønske at jeg hadde tatt på høgstøvler.
Høg Jæren er nakent og oversiktlig. Det er utallige topper, de fleste rundt 300-450 meter over havet. Overalt ligger små og mellomstore vann, ofte bundet sammen med myr og bekker.
Dessuten er det jordbruksland, med mye gjerder og veier. Her beiter både sau og kyr, så husk båndtvang.

Vær forberedt på mye vær, dersom du tenker deg en tur i området. Særlig vinden tar godt og det kan være vanskelig å finne ut hvor den egentlige kommer fra. Det gjør det litt krevende å finne en lun plass å spise matpakken, særlig hvis du har lyst til å sitte på toppen og beundre utsikten. Skiftende skydekke er et metrologisk uttrykk som passer godt her, det veksler fort mellom sol og regn. Jeg er glad i å studere himmelen, hvor solen bryter med skyene for å eie hele horisonten. Kle deg godt og ha gjerne en ekstra genser, samt lue og votter i sekken året rundt.

Det er en grunn til at vindmøller møter blikket i de fleste retninger. Høg Jæren er ikke området for uberørt natur, men et innblikk i hvordan vi mennesker utnytter naturen til egen fordel.
Ved flom var det en annen vei man kunne gå. For meg som aldri hadde gått her før, var det umulig å vurdere om dette var flom eller ikke.  Jeg tok sjansen og kom meg over.
Det er god sti opp til Skårlandskula og merkingen er veldig bra. Dessuten er det satt opp gjerdeklyvere hvor det trengs.
Overalt hørte jeg sauebjeller og kunne se flokker av norsk kvitsau, den vanligste sauerasen i Norge.

Jeg hadde tidligere gått turen til Sikvalandskula, som ligger rett ved siden av Skårlandskula. Jeg følte nesten jeg kunne ha hoppa over når jeg så på kartet, men det var bare en illusjon. Det er mye opp og ned for å komme dit, så egentlig var det greit å gå turene hver for seg. Jeg syntes nok at turen til Skårlandskula var mer lettgått enn søstertoppen, men det kan ha noe med været å gjøre. Da jeg gikk til Sikvalandskula, var det pøsregn og stiv kuling, med dårlig sikt og akutt hjemlengsel… Selv om det blåste kvasst på denne siden også, var det ihvertfall ikke regn. Litt yr, men ikke regn…..

Sikvalandskula, så nær, men allikevel så langt borte.
Hun/han stod som en soldat og voktet stien.
Grunnen til at norsk lammekjøtt er i verdensklasse, masse frisk luft og traving opp og ned bratte fjellsider.
Endelig fremme, men det var bare å snu. Det blåste nok til at jeg nesten måtte holde meg fast i skiltet, da jeg skulle ta skrytebilder av utsikten.
Fantastisk utsikt…

Turen til Skårlandskula er regnet som middels hard. Det kan skyldes at man har omtrent 284 meter med stigning foran seg fra parkeringsplassen og opp til den 401 meter høye toppen. Går man frem og tilbake samme vei, er turen omtrent 7 kilometer, men det er mulig å gå en rundtur. Da følger man skiltet mot Lauvlia, som står omtrent på toppen. Det er bratt ned, så jeg var veldig takknemlig for god merking i fjellsiden. I bunnen av bakken fant jeg et lunt sted bak en stor stein og hygget meg med matpakken.

Det var bratt og innimellom måtte jeg ned på baken for å komme meg trygt ned. Det skyldes nok mer mine knær enn selve løypa, men pytt pytt. Jeg var fast bestemt på en rundtur.
Jeg har blitt verdensmester i kjipe matpakker, men alt smaker godt ute. Knekkebrød med brunost og kakao er en slager, men det metter ikke så lenge.
Jeg var blitt skikkelig våt i beina og verre ble det. Nok en gang, det er en stor fordel med skikkelig fottøy, les høgstøvler.
Jeg var fremdeles ikke helt klar for å dra hjem, vurderte stien mot Lauvlia og Skogafjellet. Men nisten var spist og det var langt dit og tilbake igjen.
Dessuten var det mange mørke skyer i horisonten, så jeg bestemte meg for en kjapp tur opp på Ristølnuten på 322 m.o.h. Jeg burde visste at det finnes ingenting som «en kjapp tur oppå nok en topp».

Høydepunktet på min tur var at jeg fikk oppleve sauesanking på nært hold. Jeg skulle passere en grind, men der var en stor flokk med sau. Bonden kom nedover fjellsiden med hund og flere sauer, så jeg satte meg til for å beundre samspillet. Hunden reagerte lynraskt på kommando og drev de firbeinte ulldottene mot målet. Som altså var gjennom grinden, som jeg fikk åpne og hjelpe til med å få sauene gjennom. Det var skikkelig stas og jeg følte meg nesten som en ekte bonde da jeg ruslet videre.

Der var sauene «mine» og der kom bonden nedover med flere sauer.
Jeg gikk innover mot huset, men rotet meg litt vekk. Da blir det som det pleier å bli, klyving over piggtrådgjerder og hull i den nyeste turbuksen min. At jeg aldri lærer…
Men utsikten fra Ristølnuten var omtrent som forventet og etterpå siktet jeg meg inn på Snorestad og parkeringsplassen.
Man har to valg når det gjelder kryssing av myr, man kan gå rett over eller rundt. Er man allerede våt, er valget relativt enkelt.
Jeg fant en kortere og bedre sti tilbake.

Jeg hadde en flott dag på tur og loffet rundt i området i mange timer. Høg Jæren er ikke et sted for høy puls og dårlig tid. Det er mye å se på, selv om jeg ikke helt husker hva. Sau ihvertfall og himmel. Mye himmel, med skyer og skiftende vær. Så må jeg ikke glemme horisonten og myrullen. Eller alle fargene nå på høsten, som skaper en fargepalett i rødt, brunt og gult. Jeg hadde med både kråker og ravn, høylytt skravlende over hodet mitt, så hele tiden var det noe som fanget oppmerksomheten. Men neste gang må jeg ha med større matpakke, for nærmeste rasteplass er Coop på Undheim. Men det er viktig å støtte de lokale…. God høsttur på Høg Jæren…

Endelig nede på vei igjen,
og snart var jeg tilbake i søle og saueskitt.
Men utsikten var ikke mindre vakker i dagslys, enn den var i morgenlyset.

Uburhedlaren, nesten som å være i et dataspill….

Det hender at jeg treffer blink, selv om det ikke var planlagt. Noen dager frister det lite å gå på topptur, selv om jeg hadde besøk av han på 11. Spør jeg han hvor vi skal på tur, er svaret alltid det samme. Han vil til Dalsnuten, det er favoritten over alle turer. Men når det blåser kvasst og regnet bøtter ned, liker jeg bedre en litt mer skjermet tur. Sånn sett er Oltedal genialt, med bratte fjellsider på begge sider, som skjermer for vinden. Regnet som kom i kraftige byger, var det ikke så mye å gjøre noe med. Turfølget var skeptisk og lite interessert i å prøve noe nytt, men ble overtalt med løfte om butikktur etterpå.

Det er opparbeidet fin parkeringsplass og skiltet i flere retninger.
Etter kort tids gåing, kommer man til en flott gapahuk, hvor man kan grille og sitte tørt. Det er mulig å bestille overnatting her, sjekk på nettsiden til Jæren Friluftsråd.
Det var også toalett, noe som passet bra

Jeg har vært flere ganger ved Uburhedlaren tidligere, men for turfølget var det et nytt sted. Vi hadde prøvd å gå turen for noen år siden, da kom vi ikke lengre enn gapahuken. Der ble det pølsegrilling og lek i skogen, fordi han på 11, som da var han på 3, ikke ville gå lengre. Det var nok like greit, turen passer best for de litt større barna og alle som kan bevege seg fritt i en svær steinrøys. Jeg sleit, med knær og staver, og krøp innimellom, både opp og ned.

Turen starter på flott grusvei og mesteparten av tiden går man her. Det er kun i slutten at man må bratt opp i ura.
Det var nydelig høststemning innover og etter en stund ble det oppholdsvær.
Husk gode sko, det var vått innover.
Klar for det meste….

Turen er ikke særlig lang og den regnes som enkel. Man går frem og tilbake samme vei, ca 3 kilometer totalt. Stigningen er ikke mer enn 33 høydemeter, men vær forberedt på å jobbe litt for de metrene. Særlig på høsten, når stien er våt og gjørmete. Røtter og steiner blir såpeglatte og det er noe klyving. Flere steder er det laget stiger med rekkverk og turen er godt merket og tilrettelagt. Grunnen er at Uburhedlaren er en spennende turistattraksjon, både som krigsminne og naturfenomen. Dessuten kan navnet tyde på at man her bar ut uønskede barn, langt tilbake i tid, men det kan ikke dokumenteres.

Det varte ikke lenge før enkelte oppdaget PARADIS…
Her i steinrøysa finnes utallige grotter og sprekker som han utforsket.
Jeg hadde nok med å klatre på stien, det var utfordrende med dårlige knær.

Det hele startet med en gigantisk stein skled ned fjellsiden og la seg tilrette på andre steiner. Slik ble det dannet et rom, med omtrent størrelse på en ballsal. Steinen er ca 30 meter lang og 15 meter bred, samt 7-8 meter tykk. Vekten antas å være 70-80 millioner kilo, og det høres kanskje mindre imponerende ut dersom det var regnet i tonn. Men informasjonen er direkte avskrift fra skiltet utforbi hedlaren, så da lar jeg det stå slik det er skrevet…

Endelig kunne jeg se inngangen over meg. Enkelte andre hadde allerede vært inne og rundt, oppe og nede i hele hulen, så han var klar for mat og kakao.
Det er laget både dør og vindu inn til rommet, uten at det hjelper på den klaustrofobiske følelsen jeg får hver gang jeg går inn.
Det kommer lys inn fra flere steder, men ta gjerne med hodelykt. Det måtte jeg love at vi skulle gjøre neste gang, slik at absolutt alle huler og smale sprekker kunne utforskes.
Jeg var glad for benk å sitte på, slik at det var en hyggelig matpause. Ihvertfall så hyggelig som det kan bli, med tanke på den svære steinen som kan falle i hodet på oss….

Det var under 2 verdenskrig at hedlaren ble brukt til å huse omlag 80 mennesker. Oltedal var i april 1940 et angrepsmål for tyskerne og mange av befolkningen flyktet, mens de ventet på angrepet. I 3 dager bodde alt fra spebarn til 80-åringer her oppe, og det tenker jeg må ha vært både kaldt og lite hyggelig. Det er rått og steinete inne, selv om det er tørt. Jeg har helt siden jeg kom her for første gang, tenkt at det hadde vært spennende å overnatte, men det er nok en grunn til at det aldri har blitt noe av…

Det er en stor hule, med to platå og flere utganger. Det er mulig å komme inn og ut mange andre små sprekker, men da må man være relativt liten og lett, samt ikke ha snev av klaustrofobi..
Men utsikten var fantastisk.
Det finnes informasjon på både norsk, engelsk og tysk.
Frem til den ble brukt som fluktsted under krigen, var det ikke mange som visste om hedlaren. Den må ha vært vanskelig å finne, så jeg var takknemlig for god merking.

Det var tidenes tur for han på 11. Terrenget er mildt sagt spennende, med de svære steinene som ligger strødd overalt. Det er trolsk og overgrodd skog, som bidrar til å skape alle disse fantastiske gjemmesteder. Han var høyt og lavt, så jeg var helst bekymret for at han skulle forsvinne ned i et bunnløst hull eller sette seg fast i en smal sprekk. Men det gikk bra og han var skyhøy på adrenalin da vi kom ned til skikkelig vei igjen. Nå er det ikke lenger Dalsnuten som er favoritt turen, men ura opp mot Uburhedlaren. Game over, som han så fint kalte det, med et svært glis…

Det var ikke lett å ha øynene på stien, med fargesprakende trær å beundre.
Det var enda vanskeligere å ha øynene på han som var i et krevende dataspill og suste fra level til level…
Men endelig var jeg på flat mark igjen og kunne beundre utsikten.
Og høstfargene…
Det ligger et naturreservat like ved veien,  Ragstjørna. Dette er et våtmarksområde med  yrende fuglelivet og spennende vegetasjon.
Etter å ha passert broen, er det kort vei tilbake til bilen.

En, to tre, på det fjerde skal det skje….

Det hender at jeg ikke får gått akkurat DEN turen jeg hadde sett for meg. Noen ganger skifter jeg mening i bilen underveis til parkeringsplassen og ender opp med å dra til et annet turområde enn jeg først hadde planlagt. Andre ganger går føttene av seg selv og jeg havner ikke der jeg egentlig hadde tenkt var målet. Dessuten har man de turene hvor jeg går enten mye lengre eller mye kortere enn planlagt.  Ifølge barna mine finnes det en diagnose for denne type ubesluttsomhet og impulsivitet, men akkurat det er jeg ikke så opptatt av.

Det kan ha vært fullmånens påvirkningskraft som fikk meg tidlig opp og ut.
Det var en stund før sola stod opp, allikevel var det ikke nødvendig med hodelykt, siden jeg startet på asfalt og månen lyste klart.
Jeg listet meg oppover mot gårdene, på jakt etter en snarvei.

Voren og Dyranuten turområde ligger sørøst i Sandnes og grenser mot Gjesdal. Det er flere topper her, noe som gjør at ivrige Fjelltoppappen brukere må dit for å jakte innsjekking. Det virker som et område som er lett match, med sine åpne og slake vidder. Her er beitemark med lyng og grashei, samt høyeste toppen er bare 424 meter over havet. Jeg hadde vært på nesten alle toppene tidligere og gått de merka løypene på kryss og tvers. Men nå skulle jeg sanke topper og var skikkelig klar.

Jeg hørte bonden var igang med morgenstellet i fjøset, der jeg lusket rundt. Grusveien jeg hadde planlagt å starte på, var låst med en svær hengelås og skiltet med «PRIVAT VEI» var ikke til å misforstå.
Da jeg endelig kom meg ut av sivilisasjonen, angret jeg på at jeg ikke hadde tatt stien.
Og der nede lå den meget private veien, hvor jeg hadde tenkt å gå….
Vindmøller i soloppgang var så vakkert at jeg nesten glemte at jeg ikke liker vindmøller.

Første gang jeg dro opp til parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna, var planen å plukke 3 topper. Jeg hadde sett meg ut Voren og Dyranuten, det er en tur jeg har vært med på som fellestur. Jeg husker at jeg syntes det var helt greit, tatt i betraktning at jeg sleit med noe hoftegreier. Derfor hadde jeg tenkt å plukke med Ramsfjellet, som lå ved siden av Dyranuten og også måtte sveipes inn. Det var en ambisiøs plan og jeg kom meg såvidt til Voren og fikk sjekket inn der. De to andre kunne jeg bare glemme å stikke innom, jeg var utslitt.

Jeg sendte Voren et stygt blikk og var takknemlig for at jeg ikke trengte å gå opp dit denne gangen.
Høyt gress og myr er ufattelig tungt å gå gjennom, særlig når det ikke er sti. Jeg sleit skikkelig og svetten rant.
Det ble ikke mindre varmt da sola kom for fullt, jeg hadde kledd meg for høst i tykk joggebukse og ulltrøye.
Jeg var glad da jeg endelig møtte stien som kom fra Voren. Det var mindre kjekt at stien var bare søle og vann, men jeg var allerede våt til oppå lårene,desuten svett, VELDIG SVETT…

Neste gang var planen mindre ambisiøs, jeg ville kun gå opp på Dyranuten. For å slippe å gå over Voren, parkerte jeg bilen på Åreskjold. Planen var å gå grusveien innover og kjapt opp på toppen. Så kunne jeg vurdere om det ble en eller begge to toppene. Det ble faktisk ingen av dem, været var skikkelig dårlig og det var så vått at jeg snudde underveis. Det var gjerder, dårlig merket og jeg var bare trøtt. Så Dyranuten lå der i fred og jeg følte nesten at den lo av meg…

Ingenting suger mer krefter enn høyt gress til lårene, hvor man ikke ser hvor man setter beina. Da faller man ofte og det er tungt å løfte beina opp av det våte.
Men jeg kom meg opp på Dyranuten, 352 meter over havet. Etter en bedre frokost, som godt kunne vært mer rikholdig, var humøret på topp.
Utsikten mot neste topp var fantastisk og ifølge Fjelltoppappen var det under 500 meter til innsjekk på Ramsfjellet. Det var var selvfølgelig i luftlinje, men jeg tenkte YES!!

Tredje gang jeg tenkte at nå skal Dyranuten til pers, hadde jeg lokket med en god venninne. Tanken var at det er kjekkere å være to, som kan motivere hverandre, slik at jeg faktisk kommer meg opp. Planen var igjen å gå innover på grusvei og kjapt opp. Men så pratet vi sånn at vi glemte å svinge av og etterpå traff vi en meget hyggelig gammel mann som forklarte oss en alternativ vei. Det var å gå turstien mot Grimslifjellet og rundt et vann. Kort fortalt var det tidenes omvei, samt at løypa var lagt om, så vi var egentlig fornøyd med at vi klarte å komme oss tilbake til bilen….

Vær forsiktig når du klatrer over gjerdene, piggtråd har en tendens til å lage hull dersom du ikke løfter beina høyt nok.
Det var en flott turdag, vindstille og strålende sol. Hot like hell, i september…
Jeg svettet bøtter og spann, men måtte rasjonere vannet. Jeg drikker sjelden vann i utmark hvor det går mye dyr og hadde tatt med litt lite, så ikke sekken skulle bli altfor tung.

Men så en morgen våknet jeg og tenkte at idag skal det skje. Jeg skal opp på Dyranuten om det så blir det siste jeg gjør!! En sånn skråsikkerhet så tidlig på morgenen er sjelden smart og ihvertfall ikke gjennomtenkt. Jeg for opp, som om huset stod i brann, og på kort tid satt jeg i bilen. 4 knekkebrød med brunost skulle være både frokost og lunsj, og kaffien drakk jeg underveis på kjøreturen. Jeg var mildt sagt glassklar og hadde lagt en plan.

Jeg har ingen bilder fra oppstigningen til Ramsfjellet, det var ingen sti og relativt bratt. Jeg snublet og datt flere ganger, men kom meg til topps uten verre skader enn kutt og blåmerker.
Nedturen gikk bedre, men her var mye myr. Sliten som jeg var, tråkket jeg rett over, siden jeg knapt kunne bli våtere.
Lykken var stor, da jeg igjen kom inn på merket løype mot Grimslifjellet.
Og snart var jeg over på grusvei, men hadde fremdeles langt å gå.

Lang historie kort, jeg kom meg opp til både Dyranuten og Ramsfjellet. Det kan nok diskuteres hvor smart det var, jeg slet meg gjennom 6 timer på tur i solsteiken. Uten solbriller, solkrem, skikkelig matpakke og nok væske…. Dessuten med altfor mye klær og feil sko. Et godt tips for å ferdes i dette området, er høgstøvler. Høye fjellsko sank for dypt i myra, så våt ble jeg. Men jeg gjennomførte, som var målet. En vis mann sa engang at selv den lengste reisen starter med et enkelt skritt. Jeg vil legge til at noen ganger må man kanskje gå tilbake og gå det første skrittet flere ganger før man kommer frem. Så det viktigste blir å ikke gi opp om det ikke går som planlagt første gang…

Uendelig lang tilbaketur på asfalt for å komme bilen, som fortsatt stod ved Skjelbreitjørna.
Det var kun rognebærene som gav en følelse av høst, det var minst 24+ grader i sola.
Jeg vurderte å gå ned til den gamle veien for å få et bedre bilde, men orket ikke å gå de ekstra metrene.

Mens vi venter på væromslaget….

Er det andre enn meg som syntes det har blitt veldig mye fokus på vær, i media og ute blant folk, de siste årene? Særlig når det er ferietid, da kan det fort bli store overskrifter og nesten tilløp til dramatikk. I sommer har de ulike landsdelene blitt kåret som værvinnere og værtapere, det har vært nord mot sør og øst mot vest. Det rapporteres om ekstremvær og enorme mengder av både regn og vind. Jeg har til og med lært et nytt ord: «coolcation», som altså er det motsatte av sydenferie. Turister fra varme land kommer til Norge for været sin del og de velger seg et reisemål som ikke er varmt og hvor man da kan oppleve både frost, sterk vind og dagevis med regn. Typisk norsk sommervær, altså.

Hva gjør man når det er meldt væromslag med STORE bokstaver? Drar på tur allikevel, siden turen var planlagt og vi hadde gledet oss. Gyarhavn, me kjæme… Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Trosaviga i Egersund kommune. Her er skiltet flere turer, samt kort vei til sjøen og flotte badestrender.
Turen starter på grusvei og regnes som enkel med kun 1,7 kilometer inn til Gyarhavn.
Det er ikke lange biten man går, før beina kommer i kontakt med første stranden.

Mange blir påvirket og mange sjekker yr.no og andre værapper flere ganger i døgnet. Jeg har venner som ikke kan planlegge tur på forhånd,  fordi de må først se hvordan været blir. Eller de har forbehold om at turen avlyses, dersom det ikke blir bra nok vær. Da snakker vi om at det ikke regner eller blåser for mye, aller helst sol og god temperatur. Jeg kan til en viss grad forstå bekymringen, men synes allikevel det er vanskelig å forstå. Det er tross alt sjelden snakk om toppturer eller særlig krevende terreng, men en helt vanlig rusletur i skog og mark, med nistepakke og god tid.

Dette var en ny blomst for meg og jeg ble nysgjerrig på navnet. Jeg har begynt å bruke en app, Artsorakel, hvor man tar bilde av blomsten og kan få opp navnet. Dette var en Klokkesøte, som vokser langs kysten i sør-Norge.
Det var relativt tørt og fint å gå i terrenget, samt både godt merket og fin sti.
Noen steder var det bratt svaberg og jeg må innrømme at det var vanskelig å komme opp med et kne som ikke helt bøyer seg.

Jeg er enig i at tur og turlivet er kjekkest i fint vær. Samtidig er det en realitet at vi her i Norge, og kanskje særlig på vestlandet, må tåle endel surt vær. Dessuten er det skikkelig vanskelig å vite hvordan været blir, fordi det skifter så fort. Mange ganger blir det bedre enn det som er meldt og noen ganger verre. Og noen ganger er det forventningene som skaper en nedtur, DET ER SOMMER, SÅ HVORFOR KAN DET IKKE VÆRE SOMMER VÆR???!! Da vil alle til Syden, så kan vi andre lese reportasjer om tropevarme, heteslag og de stakkars turistene som kommer til stengt dør når attraksjonene stenger på grunn av varmen… Til lags åt alle kan ingen gjera, skrev Ivar Aasen allerede i 1850 og det er like aktuelt i dag.

Friluftsområdet Gyarhavn er en del av et større område som er statlig eid. Det er Egersund kommune som har ansvaret for å legge tilrette for kystfriluftsliv, som båt, fisking og bading. Det har de greid veldig bra her, med gapahuk, toalett og masse benker samt bossbøtter.
Det er en liten strand, som nok egner seg best for mindre barn å vasse i. Eller svaner å svømme rundt og lete etter mat i.
Det var en lang brygge og stige,så vi vurdere å bade her. Men vinden var kvass og skyene mørke, væromslaget som var varslet var definitivt på vei.
Jeg studerte informasjonstavlen og skulle ønske jeg hadde bedre tid til å sjekke ut alle stedene som fristet.

Alle blir vi påvirket av media og når været hauses opp med krigsoppslag, så innrømmer jeg gjerne at jeg kan bli litt motløs. Da er det lett å bare droppe planene jeg hadde og heller belage meg på innetid. Men tenk på alt man går glipp av dersom man skal la en bagatell som været bestemme dagen…. Det finnes mye bra regntøy og man kommer langt med å kle seg fornuftig. Dessuten er det bare å snu, dersom været faktisk blir så dårlig som det er meldt. Dette gjelder særlig for krevende turer, hvor det er potensielt farlig med uvær og dårlig sikt.

Noen var veldig opptatt av svanene som holdt til i sjøen og studerte hvordan de gresset på havbunnen.
Og helt plutselig kom sola frem og det ble riktig deilig sommervær.
Vi hadde medbrakt mat til grilling og det er flott tilrettelagt med griller.
Et siste blikk på Gyarhavn, her kommer vi gjerne igjen. Et fantastisk flott sted for alle.

Jeg har bestemt meg for å slutte å lese artikler som handler om været. Grunnen er at jeg har lett for å bli påvirket og tro det verste. Samtidig blir jeg skuffet når det på våren varsles om at det kommer til å bli drømme-sommer og sommerværet blir helt greit og som vanlig mye regn og vind. Er det sånt som kalles fake news??.. I samme slengen tror jeg at jeg slutter å lese om matvarepriser, OL og norske medaljer, valget i USA og andre nyhetssaker som hauses opp til å bli gedigne. For det blir som det blir…. For å sitere en god venninne av meg, » Dersom alle er så misfornøyde med været, hvorfor er det ingen som gjør noe med det?»

Det ble en strålende og varm tilbaketur, hvor jeg ruslet i rolig tempo for meg selv.
Det er flott utsikt over skjærgården og det var ikke mye liv å se noe sted. Kanskje alle hadde fått med seg værmeldingen og holdt seg hjemme?
Jeg var ihvertfall glad for at vi hadde pakket sekken og dratt ut på tur.
Han speidet utover havet og lurte på hvor det ble av alt regnet som var meldt…