I Garborg sin verden..

Jeg skal ikke påstå at jærske forfattere er det jeg har lest mest av og særlig ikke Arne Garborg. Han var en av de første i Norge som skrev bøker på nynorsk og bare der datt jeg litt av lasset. Legg til at bøkene ble skrevet for over 100 år siden og at han utforsket mange ulike litterære sjanger, som romaner, artikler og dikt. Mye av det var politisk og han var en kjent som en samfunnsengasjert mann. Jeg er glad i å lese, men er nok såpass enkel at det blir helst det kritikerne kaller populærlitteratur, eller det som før ble kalt kiosklitteratur. Nå leser de fleste på mobil og mange orker ikke engang holde verken bok eller mobil. Da er lydbok tingen… Garborg rett i øret hadde kanskje vært løsningen for sånne som meg.

Fra parkeringsplassen er det kort vei opp til minnesmerket over han Arne. Det heter «All denne fagre utsyn» og viser til utsikten fra toppen og utover Jæren.

Jeg fikk ikke bare vakker utsikt, men en strålende soloppgang å meske meg på.

Fra bakhodet (minnesmerket)kan man se ned til Knudaheio, men det er ikke mulig å ta snarveien over utmarka. Man må gå ned til veien og følge den opp igjen til huset.

Kundaheio var sommerhuset som Arne Garborg vendte tilbake til (nesten) hver sommer. Det er idag museum og var lukket og låst da jeg var her. Til og med vinduene var blendet av svarte rullegardiner, sikkert fordi alt innvendig er autentisk som da Arne bodde her med sin kone Hulda. Det var altså ikke mulig å få et gratis kikk inn, men det er greit. De har pengevett på Jæren…. Vinden var kvass og jeg forstår godt hvorfor huset kun ble brukt på sommeren. Høg Jæren i november er ikke for de tynt kledde og jeg savnet både ull og dunplagg.

Veien opp til huset var stengt med flere porter, noe som kan skyldes at området er beitemark. Jeg så ingen dyr nå, mulig at de er tatt inn for vinteren, for grindene lot seg enkelt åpne.

Det står flere informasjonstavler og man kan også skanne en kode for å få høre mer om Garborg løypa.

Både Arne og hans kone Hulda ligger begravd på Knudaheio, eller rettere sagt urnene etter kremasjonen står i gravhaugen.

Det eneste stedet som var åpent, var utedoen. Det passet egentlig fint…

Egentlig het han ikke Arne, men Aadne. Han ble født på garden Garborg i 1851, som eldste sønn av 9 søsken. Men han sa fra seg gården og dro for å studere. Det kan ikke ha vært bare lett og han glemte nok aldri den høye himmelen, lyngheia og de utallige steinene på Jæren. Derfor bygde han Knudaheio på slutten av 1800-tallet og i over 20 år kom han hit for å skrive. Det forstår jeg godt, hele landskapet oser av fred og ro, som kanskje gav ham inspirasjon til å reflektere over livets mange krumspring.

Huset eller hytta, er et ekte Jærhus og er godt bevart. Jeg hadde veldig lyst til å se inn, men da må jeg nok sjekke åpningstidene i forkant av besøket.

Ei knudahei er ei utmark full av steiner og koller, noe som er svært vanlig på Jæren.

Jeg vet ikke om trærne ble plantet av Garborg eller hvem som lødde steingarden rundt eiendommen. Kanskje det var for å holde de lokale unna, sentrum av Undheim er bare en halv kilometer bortenfor heia. Men det blir bare mine spekulasjoner…

Selvfølgelig måtte jeg gå en tur ut, i dette landskapet som Arne og sikkert også Hulda var så glad i. Jeg hadde sett meg ut Trollhaugknuten på 376 meter over havet. Stort høyere enn det var jeg ikke klar for, etter et langt stopp ved Knudaheio. Det var ikke tilrettelagt egen parkeringsplass, men jeg fant et sted langs Holmaholveien å sette bilen. Derfra ble det et kort stykke på asfalt, før jeg dreide inn på en traktorvei. Det var vått, sånn VELDIG vått. Men jeg var forberedt og hadde høgstøvler på.

Det gikk bratt oppover da jeg dreide av traktorveien. Det var tabbe, jeg burde ha fortsatt å følge veien, selv om det var mer som å vade en elv. Men utsikten var flott…

Dette er typisk for Høg Jæren og jeg tenkte mye på han Arne mens jeg kravlet oppover.

Hva hadde han tenkt om dette? Det er ikke til å unngå å se alle vindmøllene, som har okkupert store deler av området.

Hadde jeg fulgt traktorveien, hadde jeg unngått en lang omvei. Jeg møtte nemlig på tidenes mest solide gjerde og gikk langt i begge retninger før jeg fant et sted å åle meg under. Å komme over kunne jeg bare glemme, det var stein, høy netting, strøm (som sikkert var av, siden jeg ikke så dyr, men jeg tok ikke sjansen) og piggtråd. Jeg har sjelden sett et så solid gjerde noengang, med mindre man regner okkuperte områder i utlandet. Men jeg kom forbi, selv om det kostet meg et hull i den dyreste fjell jakken jeg noensinne har eid. Hulk, hulk….

Det var fin utsikt fra Trollhaugknuten, men det er helst topper og stein. Mye stein..

Selfie på topptur er ikke alltid lett, særlig hvis man har lyst til å se så noenlunde normal ut. Det blåser som regel alltid og er såpass kaldt, at smilet ofte blir en smule stivt.

Jeg lurte veldig på hva BYSKARET var, hvilken by og hvor var skaret? Men det eneste svaret forsvant med vinden.

Der var grinden som jeg hadde funnet, dersom jeg fulgte traktorveien.

Det ble en fin tur, som jeg brukte til å tenke på hva det var som gjorde at Arne Garborg aldri ble helt ferdig med Jæren. Var det naturen eller været? Kanskje folkene som dyrket jorda eller sauene som beitet her? Jeg vet at han vokste opp med å gjete dyr på heia, så kanskje dragnigen kom derfra. Uansett, jeg har bestemt meg for å prøve meg på en bok av Garborg. Kanskje det er lettere å forstå dersom jeg leser hans tanker? Uansett, Jæren er verd et besøk og tusen takk til Jærmuseumet, for all informasjon jeg har rappet fra informasjonstavlene deres. Nå blir det bare klassisk litteratur på meg fremover…

Du vet at det er vått, når selv høgstøvler nesten forsvinner i gjørma.

Men bilen stod ihvertfall fremdeles trygt på samme stedet, så jeg kom meg hjem.

Høsttur til Skårlandskula.

Er du en av dem som har sterke følelser for høsten? Ulikt de andre årstidene, er ofte høsten enten hatet eller elsket. Det er få som er helt likegyldige, eller så har de bare aldri tenkt over det.. Mange elsker fargene i naturen, den klare lufta, lukten av bål og all innekosen. Det er tøfler og pledd, kakao og stearinlys, gjerne en god bok eller serie. Andre hater regnet og vinden, mørkt når man går til jobb og mørkt når man kommer hjem. Samtidig er det lenge til ferie og ukedagene virker uendelige.

Det er to parkeringsplasser på Snorestad, begge er gratis og med god plass. Ihvertfall en ukedag i midten av oktober…

Det er merket løype til både Skårlandskula og Lauvlia, men det finnes utallige andre muligheter i området.

Det var en usedvanlig flott morgen, vindstille og klarvær. Storestadtjørnane lå blikkstille.

Veien derimot var en våt og sugende affære, gjørme og saueskitt tøyt over skoene for hvert skritt. Trenger ikke ta finskoene på denne turen, høgstøvler hadde vært fint.

Noen områder synes jeg er finest på høsten. Høg Jæren er ett av dem, fordi det skjer noe med lyset og himmelen på denne årstiden. Noe spesielt, som har tiltrukket seg kunstnere i mange hundre år. Egentlig kom de til alle årstider, for å oppleve det åpne landskapet. Nå er det helst turgåere og de som drifter området man treffer, men det er uansett ikke et sted hvor du kommer til å gå i kø. Det er ikke fordi det er lite tilrettelagt, her er utallige merka løyper, på både rundturer og toppturer. Kanskje det er for barskt for folk flest….

Da stien dreide av traktorveien, skulle jeg ønske at jeg hadde tatt på høgstøvler.

Høg Jæren er nakent og oversiktlig. Det er utallige topper, de fleste rundt 300-450 meter over havet. Overalt ligger små og mellomstore vann, ofte bundet sammen med myr og bekker.

Dessuten er det jordbruksland, med mye gjerder og veier. Her beiter både sau og kyr, så husk båndtvang.

Vær forberedt på mye vær, dersom du tenker deg en tur i området. Særlig vinden tar godt og det kan være vanskelig å finne ut hvor den egentlige kommer fra. Det gjør det litt krevende å finne en lun plass å spise matpakken, særlig hvis du har lyst til å sitte på toppen og beundre utsikten. Skiftende skydekke er et metrologisk uttrykk som passer godt her, det veksler fort mellom sol og regn. Jeg er glad i å studere himmelen, hvor solen bryter med skyene for å eie hele horisonten. Kle deg godt og ha gjerne en ekstra genser, samt lue og votter i sekken året rundt.

Det er en grunn til at vindmøller møter blikket i de fleste retninger. Høg Jæren er ikke området for uberørt natur, men et innblikk i hvordan vi mennesker utnytter naturen til egen fordel.

Ved flom var det en annen vei man kunne gå. For meg som aldri hadde gått her før, var det umulig å vurdere om dette var flom eller ikke. Jeg tok sjansen og kom meg over.

Det er god sti opp til Skårlandskula og merkingen er veldig bra. Dessuten er det satt opp gjerdeklyvere hvor det trengs.

Overalt hørte jeg sauebjeller og kunne se flokker av norsk kvitsau, den vanligste sauerasen i Norge.

Jeg hadde tidligere gått turen til Sikvalandskula, som ligger rett ved siden av Skårlandskula. Jeg følte nesten jeg kunne ha hoppa over når jeg så på kartet, men det var bare en illusjon. Det er mye opp og ned for å komme dit, så egentlig var det greit å gå turene hver for seg. Jeg syntes nok at turen til Skårlandskula var mer lettgått enn søstertoppen, men det kan ha noe med været å gjøre. Da jeg gikk til Sikvalandskula, var det pøsregn og stiv kuling, med dårlig sikt og akutt hjemlengsel… Selv om det blåste kvasst på denne siden også, var det ihvertfall ikke regn. Litt yr, men ikke regn…..

Sikvalandskula, så nær, men allikevel så langt borte.

Hun/han stod som en soldat og voktet stien.

Grunnen til at norsk lammekjøtt er i verdensklasse, masse frisk luft og traving opp og ned bratte fjellsider.

Endelig fremme, men det var bare å snu. Det blåste nok til at jeg nesten måtte holde meg fast i skiltet, da jeg skulle ta skrytebilder av utsikten.

Turen til Skårlandskula er regnet som middels hard. Det kan skyldes at man har omtrent 284 meter med stigning foran seg fra parkeringsplassen og opp til den 401 meter høye toppen. Går man frem og tilbake samme vei, er turen omtrent 7 kilometer, men det er mulig å gå en rundtur. Da følger man skiltet mot Lauvlia, som står omtrent på toppen. Det er bratt ned, så jeg var veldig takknemlig for god merking i fjellsiden. I bunnen av bakken fant jeg et lunt sted bak en stor stein og hygget meg med matpakken.

Det var bratt og innimellom måtte jeg ned på baken for å komme meg trygt ned. Det skyldes nok mer mine knær enn selve løypa, men pytt pytt. Jeg var fast bestemt på en rundtur.

Jeg har blitt verdensmester i kjipe matpakker, men alt smaker godt ute. Knekkebrød med brunost og kakao er en slager, men det metter ikke så lenge.

Jeg var blitt skikkelig våt i beina og verre ble det. Nok en gang, det er en stor fordel med skikkelig fottøy, les høgstøvler.

Jeg var fremdeles ikke helt klar for å dra hjem, vurderte stien mot Lauvlia og Skogafjellet. Men nisten var spist og det var langt dit og tilbake igjen.

Dessuten var det mange mørke skyer i horisonten, så jeg bestemte meg for en kjapp tur opp på Ristølnuten på 322 m.o.h. Jeg burde visste at det finnes ingenting som «en kjapp tur oppå nok en topp».

Høydepunktet på min tur var at jeg fikk oppleve sauesanking på nært hold. Jeg skulle passere en grind, men der var en stor flokk med sau. Bonden kom nedover fjellsiden med hund og flere sauer, så jeg satte meg til for å beundre samspillet. Hunden reagerte lynraskt på kommando og drev de firbeinte ulldottene mot målet. Som altså var gjennom grinden, som jeg fikk åpne og hjelpe til med å få sauene gjennom. Det var skikkelig stas og jeg følte meg nesten som en ekte bonde da jeg ruslet videre.

Der var sauene «mine» og der kom bonden nedover med flere sauer.

Jeg gikk innover mot huset, men rotet meg litt vekk. Da blir det som det pleier å bli, klyving over piggtrådgjerder og hull i den nyeste turbuksen min. At jeg aldri lærer…

Men utsikten fra Ristølnuten var omtrent som forventet og etterpå siktet jeg meg inn på Snorestad og parkeringsplassen.

Man har to valg når det gjelder kryssing av myr, man kan gå rett over eller rundt. Er man allerede våt, er valget relativt enkelt.

Jeg fant en kortere og bedre sti tilbake.

Jeg hadde en flott dag på tur og loffet rundt i området i mange timer. Høg Jæren er ikke et sted for høy puls og dårlig tid. Det er mye å se på, selv om jeg ikke helt husker hva. Sau ihvertfall og himmel. Mye himmel, med skyer og skiftende vær. Så må jeg ikke glemme horisonten og myrullen. Eller alle fargene nå på høsten, som skaper en fargepalett i rødt, brunt og gult. Jeg hadde med både kråker og ravn, høylytt skravlende over hodet mitt, så hele tiden var det noe som fanget oppmerksomheten. Men neste gang må jeg ha med større matpakke, for nærmeste rasteplass er Coop på Undheim. Men det er viktig å støtte de lokale…. God høsttur på Høg Jæren…

og snart var jeg tilbake i søle og saueskitt.

Men utsikten var ikke mindre vakker i dagslys, enn den var i morgenlyset.

Uburhedlaren, nesten som å være i et dataspill….

Det hender at jeg treffer blink, selv om det ikke var planlagt. Noen dager frister det lite å gå på topptur, selv om jeg hadde besøk av han på 11. Spør jeg han hvor vi skal på tur, er svaret alltid det samme. Han vil til Dalsnuten, det er favoritten over alle turer. Men når det blåser kvasst og regnet bøtter ned, liker jeg bedre en litt mer skjermet tur. Sånn sett er Oltedal genialt, med bratte fjellsider på begge sider, som skjermer for vinden. Regnet som kom i kraftige byger, var det ikke så mye å gjøre noe med. Turfølget var skeptisk og lite interessert i å prøve noe nytt, men ble overtalt med løfte om butikktur etterpå.

Det er opparbeidet fin parkeringsplass og skiltet i flere retninger.

Etter kort tids gåing, kommer man til en flott gapahuk, hvor man kan grille og sitte tørt. Det er mulig å bestille overnatting her, sjekk på nettsiden til Jæren Friluftsråd.

Det var også toalett, noe som passet bra

Jeg har vært flere ganger ved Uburhedlaren tidligere, men for turfølget var det et nytt sted. Vi hadde prøvd å gå turen for noen år siden, da kom vi ikke lengre enn gapahuken. Der ble det pølsegrilling og lek i skogen, fordi han på 11, som da var han på 3, ikke ville gå lengre. Det var nok like greit, turen passer best for de litt større barna og alle som kan bevege seg fritt i en svær steinrøys. Jeg sleit, med knær og staver, og krøp innimellom, både opp og ned.

Turen starter på flott grusvei og mesteparten av tiden går man her. Det er kun i slutten at man må bratt opp i ura.

Det var nydelig høststemning innover og etter en stund ble det oppholdsvær.

Turen er ikke særlig lang og den regnes som enkel. Man går frem og tilbake samme vei, ca 3 kilometer totalt. Stigningen er ikke mer enn 33 høydemeter, men vær forberedt på å jobbe litt for de metrene. Særlig på høsten, når stien er våt og gjørmete. Røtter og steiner blir såpeglatte og det er noe klyving. Flere steder er det laget stiger med rekkverk og turen er godt merket og tilrettelagt. Grunnen er at Uburhedlaren er en spennende turistattraksjon, både som krigsminne og naturfenomen. Dessuten kan navnet tyde på at man her bar ut uønskede barn, langt tilbake i tid, men det kan ikke dokumenteres.

Det varte ikke lenge før enkelte oppdaget PARADIS…

Her i steinrøysa finnes utallige grotter og sprekker som han utforsket.

Jeg hadde nok med å klatre på stien, det var utfordrende med dårlige knær.

Det hele startet med en gigantisk stein skled ned fjellsiden og la seg tilrette på andre steiner. Slik ble det dannet et rom, med omtrent størrelse på en ballsal. Steinen er ca 30 meter lang og 15 meter bred, samt 7-8 meter tykk. Vekten antas å være 70-80 millioner kilo, og det høres kanskje mindre imponerende ut dersom det var regnet i tonn. Men informasjonen er direkte avskrift fra skiltet utforbi hedlaren, så da lar jeg det stå slik det er skrevet…

Endelig kunne jeg se inngangen over meg. Enkelte andre hadde allerede vært inne og rundt, oppe og nede i hele hulen, så han var klar for mat og kakao.

Det er laget både dør og vindu inn til rommet, uten at det hjelper på den klaustrofobiske følelsen jeg får hver gang jeg går inn.

Det kommer lys inn fra flere steder, men ta gjerne med hodelykt. Det måtte jeg love at vi skulle gjøre neste gang, slik at absolutt alle huler og smale sprekker kunne utforskes.

Jeg var glad for benk å sitte på, slik at det var en hyggelig matpause. Ihvertfall så hyggelig som det kan bli, med tanke på den svære steinen som kan falle i hodet på oss….

Det var under 2 verdenskrig at hedlaren ble brukt til å huse omlag 80 mennesker. Oltedal var i april 1940 et angrepsmål for tyskerne og mange av befolkningen flyktet, mens de ventet på angrepet. I 3 dager bodde alt fra spebarn til 80-åringer her oppe, og det tenker jeg må ha vært både kaldt og lite hyggelig. Det er rått og steinete inne, selv om det er tørt. Jeg har helt siden jeg kom her for første gang, tenkt at det hadde vært spennende å overnatte, men det er nok en grunn til at det aldri har blitt noe av…

Det er en stor hule, med to platå og flere utganger. Det er mulig å komme inn og ut mange andre små sprekker, men da må man være relativt liten og lett, samt ikke ha snev av klaustrofobi..

Det finnes informasjon på både norsk, engelsk og tysk.

Frem til den ble brukt som fluktsted under krigen, var det ikke mange som visste om hedlaren. Den må ha vært vanskelig å finne, så jeg var takknemlig for god merking.

Det var tidenes tur for han på 11. Terrenget er mildt sagt spennende, med de svære steinene som ligger strødd overalt. Det er trolsk og overgrodd skog, som bidrar til å skape alle disse fantastiske gjemmesteder. Han var høyt og lavt, så jeg var helst bekymret for at han skulle forsvinne ned i et bunnløst hull eller sette seg fast i en smal sprekk. Men det gikk bra og han var skyhøy på adrenalin da vi kom ned til skikkelig vei igjen. Nå er det ikke lenger Dalsnuten som er favoritt turen, men ura opp mot Uburhedlaren. Game over, som han så fint kalte det, med et svært glis…

Det var ikke lett å ha øynene på stien, med fargesprakende trær å beundre.

Det var enda vanskeligere å ha øynene på han som var i et krevende dataspill og suste fra level til level…

Men endelig var jeg på flat mark igjen og kunne beundre utsikten.

Det ligger et naturreservat like ved veien, Ragstjørna. Dette er et våtmarksområde med yrende fuglelivet og spennende vegetasjon.

Etter å ha passert broen, er det kort vei tilbake til bilen.

En, to tre, på det fjerde skal det skje….

Det hender at jeg ikke får gått akkurat DEN turen jeg hadde sett for meg. Noen ganger skifter jeg mening i bilen underveis til parkeringsplassen og ender opp med å dra til et annet turområde enn jeg først hadde planlagt. Andre ganger går føttene av seg selv og jeg havner ikke der jeg egentlig hadde tenkt var målet. Dessuten har man de turene hvor jeg går enten mye lengre eller mye kortere enn planlagt. Ifølge barna mine finnes det en diagnose for denne type ubesluttsomhet og impulsivitet, men akkurat det er jeg ikke så opptatt av.

Det kan ha vært fullmånens påvirkningskraft som fikk meg tidlig opp og ut.

Det var en stund før sola stod opp, allikevel var det ikke nødvendig med hodelykt, siden jeg startet på asfalt og månen lyste klart.

Jeg listet meg oppover mot gårdene, på jakt etter en snarvei.

Voren og Dyranuten turområde ligger sørøst i Sandnes og grenser mot Gjesdal. Det er flere topper her, noe som gjør at ivrige Fjelltoppappen brukere må dit for å jakte innsjekking. Det virker som et område som er lett match, med sine åpne og slake vidder. Her er beitemark med lyng og grashei, samt høyeste toppen er bare 424 meter over havet. Jeg hadde vært på nesten alle toppene tidligere og gått de merka løypene på kryss og tvers. Men nå skulle jeg sanke topper og var skikkelig klar.

Jeg hørte bonden var igang med morgenstellet i fjøset, der jeg lusket rundt. Grusveien jeg hadde planlagt å starte på, var låst med en svær hengelås og skiltet med «PRIVAT VEI» var ikke til å misforstå.

Da jeg endelig kom meg ut av sivilisasjonen, angret jeg på at jeg ikke hadde tatt stien.

Og der nede lå den meget private veien, hvor jeg hadde tenkt å gå….

Vindmøller i soloppgang var så vakkert at jeg nesten glemte at jeg ikke liker vindmøller.

Første gang jeg dro opp til parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna, var planen å plukke 3 topper. Jeg hadde sett meg ut Voren og Dyranuten, det er en tur jeg har vært med på som fellestur. Jeg husker at jeg syntes det var helt greit, tatt i betraktning at jeg sleit med noe hoftegreier. Derfor hadde jeg tenkt å plukke med Ramsfjellet, som lå ved siden av Dyranuten og også måtte sveipes inn. Det var en ambisiøs plan og jeg kom meg såvidt til Voren og fikk sjekket inn der. De to andre kunne jeg bare glemme å stikke innom, jeg var utslitt.

Jeg sendte Voren et stygt blikk og var takknemlig for at jeg ikke trengte å gå opp dit denne gangen.

Høyt gress og myr er ufattelig tungt å gå gjennom, særlig når det ikke er sti. Jeg sleit skikkelig og svetten rant.

Det ble ikke mindre varmt da sola kom for fullt, jeg hadde kledd meg for høst i tykk joggebukse og ulltrøye.

Jeg var glad da jeg endelig møtte stien som kom fra Voren. Det var mindre kjekt at stien var bare søle og vann, men jeg var allerede våt til oppå lårene,desuten svett, VELDIG SVETT…

Neste gang var planen mindre ambisiøs, jeg ville kun gå opp på Dyranuten. For å slippe å gå over Voren, parkerte jeg bilen på Åreskjold. Planen var å gå grusveien innover og kjapt opp på toppen. Så kunne jeg vurdere om det ble en eller begge to toppene. Det ble faktisk ingen av dem, været var skikkelig dårlig og det var så vått at jeg snudde underveis. Det var gjerder, dårlig merket og jeg var bare trøtt. Så Dyranuten lå der i fred og jeg følte nesten at den lo av meg…

Ingenting suger mer krefter enn høyt gress til lårene, hvor man ikke ser hvor man setter beina. Da faller man ofte og det er tungt å løfte beina opp av det våte.

Men jeg kom meg opp på Dyranuten, 352 meter over havet. Etter en bedre frokost, som godt kunne vært mer rikholdig, var humøret på topp.

Utsikten mot neste topp var fantastisk og ifølge Fjelltoppappen var det under 500 meter til innsjekk på Ramsfjellet. Det var var selvfølgelig i luftlinje, men jeg tenkte YES!!

Tredje gang jeg tenkte at nå skal Dyranuten til pers, hadde jeg lokket med en god venninne. Tanken var at det er kjekkere å være to, som kan motivere hverandre, slik at jeg faktisk kommer meg opp. Planen var igjen å gå innover på grusvei og kjapt opp. Men så pratet vi sånn at vi glemte å svinge av og etterpå traff vi en meget hyggelig gammel mann som forklarte oss en alternativ vei. Det var å gå turstien mot Grimslifjellet og rundt et vann. Kort fortalt var det tidenes omvei, samt at løypa var lagt om, så vi var egentlig fornøyd med at vi klarte å komme oss tilbake til bilen….

Vær forsiktig når du klatrer over gjerdene, piggtråd har en tendens til å lage hull dersom du ikke løfter beina høyt nok.

Det var en flott turdag, vindstille og strålende sol. Hot like hell, i september…

Jeg svettet bøtter og spann, men måtte rasjonere vannet. Jeg drikker sjelden vann i utmark hvor det går mye dyr og hadde tatt med litt lite, så ikke sekken skulle bli altfor tung.

Men så en morgen våknet jeg og tenkte at idag skal det skje. Jeg skal opp på Dyranuten om det så blir det siste jeg gjør!! En sånn skråsikkerhet så tidlig på morgenen er sjelden smart og ihvertfall ikke gjennomtenkt. Jeg for opp, som om huset stod i brann, og på kort tid satt jeg i bilen. 4 knekkebrød med brunost skulle være både frokost og lunsj, og kaffien drakk jeg underveis på kjøreturen. Jeg var mildt sagt glassklar og hadde lagt en plan.

Jeg har ingen bilder fra oppstigningen til Ramsfjellet, det var ingen sti og relativt bratt. Jeg snublet og datt flere ganger, men kom meg til topps uten verre skader enn kutt og blåmerker.

Nedturen gikk bedre, men her var mye myr. Sliten som jeg var, tråkket jeg rett over, siden jeg knapt kunne bli våtere.

Lykken var stor, da jeg igjen kom inn på merket løype mot Grimslifjellet.

Og snart var jeg over på grusvei, men hadde fremdeles langt å gå.

Lang historie kort, jeg kom meg opp til både Dyranuten og Ramsfjellet. Det kan nok diskuteres hvor smart det var, jeg slet meg gjennom 6 timer på tur i solsteiken. Uten solbriller, solkrem, skikkelig matpakke og nok væske…. Dessuten med altfor mye klær og feil sko. Et godt tips for å ferdes i dette området, er høgstøvler. Høye fjellsko sank for dypt i myra, så våt ble jeg. Men jeg gjennomførte, som var målet. En vis mann sa engang at selv den lengste reisen starter med et enkelt skritt. Jeg vil legge til at noen ganger må man kanskje gå tilbake og gå det første skrittet flere ganger før man kommer frem. Så det viktigste blir å ikke gi opp om det ikke går som planlagt første gang…

Uendelig lang tilbaketur på asfalt for å komme bilen, som fortsatt stod ved Skjelbreitjørna.

Det var kun rognebærene som gav en følelse av høst, det var minst 24+ grader i sola.

Jeg vurderte å gå ned til den gamle veien for å få et bedre bilde, men orket ikke å gå de ekstra metrene.

Mens vi venter på væromslaget….

Er det andre enn meg som syntes det har blitt veldig mye fokus på vær, i media og ute blant folk, de siste årene? Særlig når det er ferietid, da kan det fort bli store overskrifter og nesten tilløp til dramatikk. I sommer har de ulike landsdelene blitt kåret som værvinnere og værtapere, det har vært nord mot sør og øst mot vest. Det rapporteres om ekstremvær og enorme mengder av både regn og vind. Jeg har til og med lært et nytt ord: «coolcation», som altså er det motsatte av sydenferie. Turister fra varme land kommer til Norge for været sin del og de velger seg et reisemål som ikke er varmt og hvor man da kan oppleve både frost, sterk vind og dagevis med regn. Typisk norsk sommervær, altså.

Hva gjør man når det er meldt væromslag med STORE bokstaver? Drar på tur allikevel, siden turen var planlagt og vi hadde gledet oss. Gyarhavn, me kjæme… Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Trosaviga i Egersund kommune. Her er skiltet flere turer, samt kort vei til sjøen og flotte badestrender.

Turen starter på grusvei og regnes som enkel med kun 1,7 kilometer inn til Gyarhavn.

Det er ikke lange biten man går, før beina kommer i kontakt med første stranden.

Mange blir påvirket og mange sjekker yr.no og andre værapper flere ganger i døgnet. Jeg har venner som ikke kan planlegge tur på forhånd, fordi de må først se hvordan været blir. Eller de har forbehold om at turen avlyses, dersom det ikke blir bra nok vær. Da snakker vi om at det ikke regner eller blåser for mye, aller helst sol og god temperatur. Jeg kan til en viss grad forstå bekymringen, men synes allikevel det er vanskelig å forstå. Det er tross alt sjelden snakk om toppturer eller særlig krevende terreng, men en helt vanlig rusletur i skog og mark, med nistepakke og god tid.

Dette var en ny blomst for meg og jeg ble nysgjerrig på navnet. Jeg har begynt å bruke en app, Artsorakel, hvor man tar bilde av blomsten og kan få opp navnet. Dette var en Klokkesøte, som vokser langs kysten i sør-Norge.

Det var relativt tørt og fint å gå i terrenget, samt både godt merket og fin sti.

Noen steder var det bratt svaberg og jeg må innrømme at det var vanskelig å komme opp med et kne som ikke helt bøyer seg.

Jeg er enig i at tur og turlivet er kjekkest i fint vær. Samtidig er det en realitet at vi her i Norge, og kanskje særlig på vestlandet, må tåle endel surt vær. Dessuten er det skikkelig vanskelig å vite hvordan været blir, fordi det skifter så fort. Mange ganger blir det bedre enn det som er meldt og noen ganger verre. Og noen ganger er det forventningene som skaper en nedtur, DET ER SOMMER, SÅ HVORFOR KAN DET IKKE VÆRE SOMMER VÆR???!! Da vil alle til Syden, så kan vi andre lese reportasjer om tropevarme, heteslag og de stakkars turistene som kommer til stengt dør når attraksjonene stenger på grunn av varmen… Til lags åt alle kan ingen gjera, skrev Ivar Aasen allerede i 1850 og det er like aktuelt i dag.

Friluftsområdet Gyarhavn er en del av et større område som er statlig eid. Det er Egersund kommune som har ansvaret for å legge tilrette for kystfriluftsliv, som båt, fisking og bading. Det har de greid veldig bra her, med gapahuk, toalett og masse benker samt bossbøtter.

Det er en liten strand, som nok egner seg best for mindre barn å vasse i. Eller svaner å svømme rundt og lete etter mat i.

Det var en lang brygge og stige,så vi vurdere å bade her. Men vinden var kvass og skyene mørke, væromslaget som var varslet var definitivt på vei.

Jeg studerte informasjonstavlen og skulle ønske jeg hadde bedre tid til å sjekke ut alle stedene som fristet.

Alle blir vi påvirket av media og når været hauses opp med krigsoppslag, så innrømmer jeg gjerne at jeg kan bli litt motløs. Da er det lett å bare droppe planene jeg hadde og heller belage meg på innetid. Men tenk på alt man går glipp av dersom man skal la en bagatell som været bestemme dagen…. Det finnes mye bra regntøy og man kommer langt med å kle seg fornuftig. Dessuten er det bare å snu, dersom været faktisk blir så dårlig som det er meldt. Dette gjelder særlig for krevende turer, hvor det er potensielt farlig med uvær og dårlig sikt.

Noen var veldig opptatt av svanene som holdt til i sjøen og studerte hvordan de gresset på havbunnen.

Og helt plutselig kom sola frem og det ble riktig deilig sommervær.

Vi hadde medbrakt mat til grilling og det er flott tilrettelagt med griller.

Et siste blikk på Gyarhavn, her kommer vi gjerne igjen. Et fantastisk flott sted for alle.

Jeg har bestemt meg for å slutte å lese artikler som handler om været. Grunnen er at jeg har lett for å bli påvirket og tro det verste. Samtidig blir jeg skuffet når det på våren varsles om at det kommer til å bli drømme-sommer og sommerværet blir helt greit og som vanlig mye regn og vind. Er det sånt som kalles fake news??.. I samme slengen tror jeg at jeg slutter å lese om matvarepriser, OL og norske medaljer, valget i USA og andre nyhetssaker som hauses opp til å bli gedigne. For det blir som det blir…. For å sitere en god venninne av meg, » Dersom alle er så misfornøyde med været, hvorfor er det ingen som gjør noe med det?»

Det ble en strålende og varm tilbaketur, hvor jeg ruslet i rolig tempo for meg selv.

Det er flott utsikt over skjærgården og det var ikke mye liv å se noe sted. Kanskje alle hadde fått med seg værmeldingen og holdt seg hjemme?

Jeg var ihvertfall glad for at vi hadde pakket sekken og dratt ut på tur.

Han speidet utover havet og lurte på hvor det ble av alt regnet som var meldt…

På lang, lang rekke til Preikestolen.

Visste du at Norges fremste turistattraksjon ligger i Rogaland og er en fjellhylle som er over 10 000 år gammel? Den ligger 604 meter over Lysefjorden og har fantastisk utsikt utover fjellheimen. Dragsuget er halve opplevelsen og det er slett ikke for alle å sitte på kanten og dingle med beina. Allikevel gikk omtrent 380 000 personer turen i 2023, men det er uvisst om alle kom helt opp. Turen er såpass krevende, at de som ikke er vant med norske fjellturer, føler at de har gjennomført en bragd. Samtidig er turen så tilrettelagt at den har mistet tiltrekningen hos de som foretrekker vill natur og helst ikke vil gå i kø. Jeg har mange ganger snakket med ihuga turfolk, som aldri ville satt sine bein på Preikestolen. Andre snakker negativt om turen og synes at den er «ødelagt» av kommersielle aktører og altfor mye folk. Jeg har fulgt utviklingen av området i over 30 år og har hatt mange turer til toppen, både vinter og sommer. Det har vært litt av en forandring…

Det er en stor fordel å starte tidlig på dagen, hvis du vil unngå køen. Ofte i høysesongen om sommeren, blir parkeringsplassene fulle og man må vente i kø på ledig plass.

Det var god plass på parkeringsplassen, da vi startet å gå i 06.30 tiden. Vær klar over at man må betale for parkering, uansett når på døgnet man kommer.

Det starter ganske raskt med oppoverbakke og det er flere av dem. Husk å holde til høyre og slipp forbi de som går raskere enn deg.

Første gangen jeg gikk til Preikestolen, var for 32 år siden. Vi var kun 3 stykk som satt på platået og fikk tidenes soloppgang. Dette var midt på sommeren, så det sier seg selv at skal man oppleve det, må man starte med hodelykt. Noen går opp på kvelden og overnatter, men vær klar over at det er forbudt å campe i området. Jeg er usikker på om det gjelder langs hele løypa, eller bare ved platået. Uansett, dersom du vil unngå den verste køen, start tidlig eller gå seint. Det anbefales før 08.00, samt etter 16.00 på sommerstid. Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland og for henne var en tur til Preikestolen på toppen av «to do» listen. Faktisk var det eneste punktet på den listen og for mange turister er det nettopp dette de forbinder med Norge. Det forstår jeg godt, turen er spektakulær og enkel å komme til. Man kan kjøre dit med egen bil eller man kan ta buss. Det er kort vei fra både Sandnes og Stavanger, eller man kan delta på en organisert tur. Det kjøres opp flere busslass daglig fra cruiseskipene og noen kommer på sykkel eller til fots. Kort sagt, det er mange muligheter.

Naturen er variert og man krysser både myr, bekker og steinrøys. Selv om man kan gå tørrskodd på joggesko, anbefales stødige fjellsko med støtte for anklene.

Trappene er bygd av nepalske sherpa og trinnene varierer i høyde. Bruk gjerne staver og dersom du har problemer med knær, anbefaler jeg knestøtter.

Selve turen er 8 kilometer lang, har totalt 500 meter stigning og beregnet tid er 4 timer opp og ned. Det kan man selvfølgelig ta med en klype salt, noen går raskere og andre bruker hele dagen. Det er viktig å ta med seg det man trenger av mat og drikke, selv om det er mye å meske seg med i startområdet. Her kan man dessuten kjøpe eller leie både varme klær og fornuftige sko. Det er helt slutt på det vi ristet på hodet av tidligere, da turistene kom i både flipp flopp og høyhælte sko. Nå er alle skikkelig kledd, i hvert fall de jeg kikket på. Kle deg etter været, men ha med både regntøy og ull. Været skifter fort her på Vestlandet og det er værhardt oppe på flatene. Det er satt opp en nødbu, men det beste er å unngå å havne i den. Husk kart, mobiltelefon og gjerne en lommelykt. Ved starten kan man møte på hyggelige verter, som fraråder tur dersom forholdene tilsier det. Det tror jeg man sparer mange redningsaksjoner på…

Det er skikkelig stas, når man endelig kommer høyt nok opp til å få det første blikket på Lysefjorden.

Det anbefales at man følger merket løype. Selv om det er nesten umulig å gå seg bort, kan dårlig sikt eller at det blir mørkt, gjøre turen krevende.

Jeg er litt usikker på hva som er poenget med hengelåsene som var festet til kjettingen? Mange turister har behov for å markere «been there, done that» og her er det forbudt å bygge små steinvarder.. Kanskje det er derfor de henger igjen noe?

Den siste innspurten opp mot toppen har mange fine utkikkspunkt. Jeg sørger alltid for å holde meg lang vekke fra kanten.

Det jeg liker best med turen til Preikestolen, er nettopp å gå på lang, lang rekke. Særlig i oppover/nedoverbakkene hvor det er litt smalt, er det fort gjort at det blir litt venting og kø. Noen sliter med balansen og andre sliter med kondisjonen. Det er lett å se at mange ikke er vant med å gå på tur og jeg synes det er rørende at de kjemper seg oppover for å oppleve norsk natur. De svetter, roper, gråter og ler. Det prates på utallige språk og av de jeg forstår, er det lett å høre at de aller fleste er bergtatt av opplevelsen. Særlig når været er på vår side og man faktisk SER noe. Jeg har stått på toppen og sett inn i et hav av tåke, hvor sikten var lik null. Det er fint for alle med høydeskrekk, men man går liksom glipp av poenget… Samtidig har jeg gått opp i tett regn og sett tåken dele seg, slik at solstrålene slipper frem over Lysefjorden. Det er en magisk opplevelse og den blir ikke mindre av å deles med mange andre.

Jeg innrømmer gjerne at jeg blir både stolt og glad over landet mitt, når jeg hører alle lovordene som turistene bruker for å beskrive opplevelsen.

Det er mange fine vinkler å ta bilder og dette ble definitivt ikke tatt av meg… Så nær kanten er jeg aldri, dessuten skylder jeg på at jeg har vært her før og har utallige bilder av utsikten hjemme.

Mens turistene stod i kø for de beste selfiene, fant jeg et stille sted på rett side av sprekken og nøt nistepakken. Brunost er selvskreven turmat på et sted som dette.

Selv om turen kanskje fremstår som enkel og overdrevent tilrettelagt, er det viktig å tenke sikkerhet. Vi kom forbi en ulykke på vei ned, en eldre mann hadde falt og lå på siden av stien. Han hadde mange kyndige hjelpere rundt seg, så vi fortsatte bare turen uten å sjekke hva som var hendt. De mest vanlige ulykkene og skader er at man tråkker over, mister balansen, sklir eller bare blir utmattet (dersom man ikke har rett utstyr eller er i god nok form). Ha med førstehjelpsutstyr og dersom man går alene, sørg for at noen vet hvor du skal. Bruk god tid og hjelp hverandre underveis. Dersom man går med barn, er det viktig at gruppen går samlet. Noen barn er raske til beins og går i forveien. Jeg har flere ganger truffet barn som er kommet bort fra foreldrene, samt panikkslagne foreldre som leter etter et barn og spør alle om man har sett det. Det er slett ingen god følelse og bør unngås.

Lysefjorden er 42 kilometer lang og 456 meter på det dypeste, i følge Wikipedia. Her finnes utallige opplevelser og løyper, dersom man har tid og overskudd etter Preikestolen. Det er merket en løype rundt hele fjorden, for dere som foretrekker ensomhet og vill natur.

På turen nedover kom regnet og selv om vi egentlig hadde planlagt et bad i et av fjellvannene vi passerte, fristet det ikke like mye.

Turen nedover gikk ikke veldig mye raskere, men vi hadde god tid og var fornøyd med å ha vært på toppen. Turen er rangert som moderat, selv om jeg tror de fleste greier å gjennomføre dersom man bruker god tid.

Vi hadde en flott tur og min venninne var både fornøyd og imponert over turen. Jeg syntes det var like flott som alltid, for selv om man har gått en tur mange ganger, er den aldri helt lik. Til dere som enda ikke har vært der, start planleggingen og la sommeren bli øyeblikket hvor du står på ikonet Preikestolen. Kom med et åpent sinn og la deg begeistre. Møt alle turistene med et smil og vær stolt over at så mange kommer akkurat hit for å oppleve norsk natur. Ta med badetøy og noe godt å spise. Jeg glemmer aldri turen hvor jeg hadde med kokeapparat og stekte egg og bacon på toppen. Da duften bredde seg utover platået, var det mange som helt glemte utsikten. Så la turen bli en fin opplevelse for deg og de du går sammen med. Ta masse bilder, særlig dersom du er fast bestemt på at denne turen skal jeg kun gå en gang. Men hvem vet, kanskje blir du like glad i området som jeg er?

Da vi kom ned til parkeringsplassen, var varselskilt kommet opp.

Vi feiret turen med en softis, det smakte fortreffelig. Det var mye annet å kjøpe; fra T-skjorte med elg i fri flyt til kjøleskaps magnet med troll i alle varianter. Eh, nei takk, der går grensen….

Dersom du har lyst og god tid, bli gjerne noen dager. Det er både overnatting og mat på området, samt mange andre fine turer du kan gå. Mye mulig uten å måtte gå i kø….

På tokt til dagsturhytta Røde Skjegg.

Jeg har blitt oppriktig glad i disse flotte hyttene, som plasseres lett tilgjengelig for at vi alle skal kunne benytte oss av dem. Det er mange ganger høydepunktet på en tur å kunne gå inn under tak, for å spise nistepakken og hvile litt. Her går man ikke bare inn under tak, men det er vedovn og ved slik at man virkelig kan få varmen i seg. Det finnes håndstrikkede tøfler, pledd og saueskinn til å sitte på. Og som om ikke det var nok, finnes det et eget bibliotek, hvor det er fritt frem å meske seg.

Ferjen til Kvitsøy var blitt gratis og det satte jeg stor pris på. Men jeg tror ikke det fortsetter lenge med gratis, rykter sier at det allerede diskuteres om man må betale igjen.

Båtturen fra Mekjavik tar 20 minutter med bilferie. Utsikten er upåklagelig.

Vi nordmenn er et prektig folkeslag, på enkelte områder. Vi bidrar til fellesskapet og respekterer regler. Da jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland i sommer, var hun oppriktig sjokkert over systemet med åpne hytter i DNT sin ånd. Tenk at det står utallige flotte byggverk, fullt innredet og stappfullt av mat, bare noen timers gange fra sivilisasjon. Hun sa: That would not be possible where I come from!’ Men i Norge er det helt normalt og vi tar i bruk disse åpne hyttene med respekt og rydder fint etter oss.

Det fineste her ute et lyset over havet.

Det var tidlig morgen ute ved Leiasundet og fiskebåtene var på vei ut.

Steinkorset som står ute på Krossøy, har mest sannsynlig stått her siden vikingtiden.

Jeg drar aldri til Kvitsøy uten å besøke korset. Det blåste kvasst og regnet,så jeg var glad for at jeg kom forberedt.

Nå finnes det ikke noen DNT hytter på Kvitsøy, men det er jo litt det samme med åpne og lett tilgjengelig dagsturhytter. Vi tar stort sett vare på dem. Konseptet startet i Rogaland i 2021, etter at både Sogn og Fjordane og Hordaland hadde hatt stor suksess med hyttebyggingen. Allerede er det blitt bygget 28 hytter i alle Rogalands kommuner og noen har til og med bygget 2.. Alle hyttene har som mål å være en sosial møteplass, samt bidra til å få flere ut på tur i sitt nærmiljø. Jeg har besøkt mange og har vurdert om jeg skal begynne å samle på hyttene.

Det er rolig tempo vinterstid på Kvitsøy. Av en eller annen grunn har jeg ennå til gode å komme hit om sommeren, men jeg er sikker på at det er like vakkert.

Kvitsøy Fyr rager som høyeste punktet på øya og er vanskelig å overse.

Det står også et gammelt vippefyr, som var i bruk før de fikk skikkelig fyr.

Turen inn til dagsturhytta på Kvitsøy kan gås fra to retninger og bli en rundtur. Jeg valgte å parkere ved bygget til Kystverket og gikk først opp til fyret. Så fulgte jeg turstien videre over gjerdeklyveren og det skal godt gjøres å ikke finne frem. Her er godt merket og skiltet. Sjansen for at du treffer andre turgåere, en tirsdag i desember, er ikke særlig stor. Men du treffer garantert sau og Kvitsøy lam er en godt kjent delikatesse.

Jeg fikk hele flokken av sau etter meg, mens de brekte vanvittig høyt. Jeg begynte nesten å angre på pinnekjøtt middagen jeg hadde for noen dager siden….

Det er et spennende landskap, med både gamle krigsminner og røft landskap.

Jeg har gått rundturen mange ganger, den tar ca 1 time og er 3,1 kilometer. Derfor hadde jeg bestemt meg for å gå inn til hytta og bare være der. Det var litt på grunn av været, det blåste kuling og kom noen kraftige regnbyger. Selv om jeg stilte med både ull,regntøy og høgstøvler var det vanskelig å holde varmen. Kvitsøy ligger midt i havgapet, forblåst og med mye vær. Perfekt for å sitte inne i ei flott hytte mens man kjenner på værgudenes vrede…

Hytta ligger fint plassert, med god utsikt og gjerde for å holde sauene ute.

Jeg undret meg litt over navnet, hvem var han med rødt skjegg? En nedgravd sjørøver eller snekkeren som satte opp hytta?

Det er nesten litt synd at det ikke er lov til å overnatte, snakk om a room with a wiev…

Så satt jeg der, mens hytta knaket i vinden og regnet smalt mot vinduet. Men inne var det godt og varmt, så jeg kunne kose meg med nistepakken og varm drikke.

Det finnes mange gode grunner for å besøke en dagsturhytte og enda flere grunner for å besøke den på Kvitsøy. Jeg satt lenge og selv om jeg satt alene, så var det aldri ensomt. Det var nok å se på, for utsikten var flott. Dessuten kan man telle båter eller sauer eller fugler. Jeg var ihvertfall veldig fornøyd. Så ta deg en tur til Kvitsøy, mens ferjen ennå er gratis. Du vil ikke angre på det…

Jeg trodde først at det snødde, da det fløy store, hvite filler gjennom luften. Men det var bare skum fra havet…

På tur i Smørkamdalen, med ustødige bein….

Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.

Jeg hadde tenkt det skulle være vanskelig å finne starten på turen, men det var faktisk veldig lett. Skiltene var store og flotte, så jeg sendte en vennlig tanke til de som hadde laget dem.

Det var tidlig morgen over Ørsdalsvatnet og en flott dag.

Den så ut som om den visste noe jeg ikke visste, og som jeg burde vite…

En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.

Jeg startet med friskt mot oppover første bakke.

Hadde jeg visst det lå vakre små vann innover, skulle jeg tatt med badetøy.

Da jeg var kommet litt opp i høyden, åpnet landskapet seg.

Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?

Det er merket mange fine utkikkspunkt langs løypa. Det er både bratt og høyt, en kombinasjon som gir strålende utsikt.

Himakånå, eller not made for this shit…

Er det ikke rart, hvordan de unge i dag, har en oppfatning av at alt høres mye kulere og mer seriøst ut på engelsk? Det hender både titt og ofte at jeg må be både barn og barnebarn om en oversettelse, og jeg anser meg selv som ikke helt dum. Det er «OH MY GOOD», «NO WAY» og andre mye styggere uttrykk, som jeg helst ikke vil gjengi. Jeg har forsøkt å forklare i mange år, at banning på engelsk er fremdeles banning. Men da ser de bare på meg som om jeg snakker gresk. Dessuten er det ikke bare de unge, innen salg og markedsføring er engelsk mye brukt. Som om vi her i Norge er en bakevje, med et sidrumpa språk, som ikke forstår hvor fantastisk ting er før vi får det på engelsk.

Turen til Himakåna er ikke lang, så han på 10 ble slett ikke avskrekket da vi kikket på kartet ved parkeringen. Turen starter og stopper ved Jokeren i Hinderåvåg og man betaler i automaten.

Det begynte riktig så finslig, med å gå langs riksveien, på asfalt. Det regnet jevnt og trutt, så da vi kom dit hvor turstien startet, ville noen snu og dra hjem.

Fra der grusveien starter, er det 2,2 kilometer frem til kanten. Jeg strevde litt med skiltingen, nede ved parkeringen hadde vi sett ett skilt som viste stigningen. Der stod det at det var 2 km og skikkelig slak bakke oppover til toppen. Bullshit, sa han på 10, da vi kom frem…

Kanskje det er fordi jeg føler meg gammel, oppvokst i en tid hvor ikke all oppmerksomhet handlet om det som skjer inni en skjerm. Samtidig blir jeg fasinert, særlig når jeg lytter i smug til barnebarnet som spiller dataspill med kompisene. Det er meg ufattelig hvor og hvordan han har lært så mye engelsk. Belive me, de glosene der har han ikke lært på skolen… Nåvel, nok om det…. Jeg hadde fått overtalt ham til tur og valget falt på Himakånå. Der hadde vi aldri vært, men jeg hadde tenkt lenge på at det var en tur som fristet. Fjellformasjonen markedsføres som en miniatyr Trolltunga, bare med kortere avstand og grusvei helt frem. Jeg bør kanskje presisere at den fristet MEG, han på 10 trakk på skuldrene og sa » Same shit» da jeg la frem forslaget. Det tok jeg som et ja…

Det var rett før han sank ned på alle fire og krøp opp bakken… Det var vel egentlig min feil, jeg vet tross alt at han HATER oppoverbakker.

Humøret steig betraktelig da han fant dette skiltet. Endelig var der håp om litt spenning i hverdagen, eller som han sa:»Finally some action».

Da gjengen kom mot ham, var det ikke så morsomt lengre. Det kom en del gloser som ikke egner seg til å gjengi.. Selv om de er på engelsk..

Skeptisk, meget skeptisk… Jeg brukte litt tid på å forklare forskjellen mellom en ku og en okse, altså hvordan man ser det, men han var allikevel redd. Gåstaven var klar til bruk for å forsvare seg, dersom det skulle bli nødvendig.

Bare så det er sagt, jeg har gått turen til Trolltunga og de kan overhode ikke sammenlignes. Turen til Trolltunga er fysisk krevende, lang og går i storslagen natur. Turen til Himakånå er rein plankekjøring og det mest spennende vi opplevde, var da vi prøvde å finne ut hvor den farlige oksen oppholdt seg. Jeg mener slett ikke at turen til Himakånå er bortkastet, det er en flott tursti gjennom kulturbeite og med fin utsikt. Men det er en eneste lang oppoverbakke, som sleit på motivasjonen til han på 10. Det er klart at det hjalp ikke på med dårlig vær, som krever tunge støvler og oljehyre. Så det er mulig at det hadde vært kjekkere med sol, mindre vind og lettere bekledning, men jeg tror ikke det.

Humøret steig litt, da jeg fant en hule hvor vi kunne sitte og spise medbragt kjeks og kakao. Han var mest opptatt av hvor ku-flokken ble av og om jeg kunne høre rautingen fra oksen.

Det ble ikke mindre bratt oppover og jammen gikk det seint med oss. Eller helst med ham, noe som er uvanlig… Mange utenlandske turister tar en tur til Himakånå, det er ofte de som går med paraply, hvite sko og gjennomsiktig regn-poncho. Selv om på akkurat denne turen går det helt fint.

Jeg hadde god tid til å studere blomstene som vokste langs veikanten, samt beundre utsikten.

Det ble dessuten mye tid i eget hode, siden jeg gikk LANGT foran turfølget mitt. Jeg begynte å reflektere på hvorfor vi sier og gjør det vi gjør, som førte meg over på valg vi tar og hvorfor. Det blir gjerne det på tur, tid til å tenke disse dype tankene som man ikke rekker over i en hverdag fylt med støy. Jeg undret meg mye over hvorfor jeg insisterer på å gå en tur, som jeg visste at han på 10 mest sannsynligvis ikke kom til å like. Dessuten visste jeg jo at det ikke var en tur jeg heller kom til å være umåtelig begeistret for, siden hele poenget var utsikten på toppen og fare for fritt fall på flere hundre meter. Var det kun for å kunne si «been there, done that» eller var det en dypere mening med turvalget? Og kom vi noensinne til å komme frem eller kom jeg til å gi etter å snu?

Jeg kjente på et snev av dårlig samvittighet, da jeg så hvordan han slepte seg oppetter bakkene. Selv om jeg vet at han er mye spreke enn meg, hvis han bare vil.

Så flatet det endelig ut og vi hadde ikke mange meter igjen å gå. HELDIGVIS….

Jeg forsøkte å lokke med at han kunne bygge seg en liten varde, for å dokumentere at han hadde greid å gå helt opp. Det var uaktuelt og han forstod ikke poenget med det.

Men så var vi der, 357 meter over havet og med utsikt over Lysevatnet.

Det ble som jeg hadde tenkt.. Han på 10 ville ut på nabben, for å sitte og dingle med beina, mens jeg tok bilde. Jeg fikk pusteproblemer bare ved tanken og med et godt grep i armen hans, tok jeg noen raske bilder så nær kanten som jeg orket. Det var et annet par på toppen, de hadde passert oss på vei opp og rigget seg nå til på kanten for å spise nistepakken. Bare tanken på å sitte så nær kanten gjorde meg kvalm, så det gjorde ikke vi. Det ble i stedet helomvending og en meget rask retrett samme vei som vi kom opp. Han på 10 galopperte nedover grusveien så søla skvatt, mens han sang av full hals: «I belive I can fly». Oksen så vi heller ikke noe til og på rekordfart var vi tilbake til bilen. Jeg hadde lokket med en tur på Jokeren og der gikk enkelte berserk i raske karbohydrater og fett, mens han påstod at det var straffen jeg måtte betale for å ha tvunget ham opp den lange bakken. For ikke å snakke om å ha utsatt ham for en livsfarlig okse… Men da vi kjørte hjemover, innrømte han at turen hadde vært «good shit», så da var han vel egentlig fornøyd…

Det var flott utsikt, selv i regnværet. Men jeg var nok mest opptatt av hvor nær han var kanten…

Det var ikke mye jeg så av han på nedturen, beina gikk som trommestikker.

Det regnet bare mer og mer, så det var godt å komme til asfalten igjen. Jeg forsøkte å hinte om å gå innom til middelalder kirkegården, men det var totalt uaktuelt. Han påstod han ikke var «made for this shit» så jeg gav meg fort….

Det blir neppe flere turer til Himakånå på noen av oss, han fordi han hater oppoverbakker og meg på grunn av høydeskrekk. Men vi HAR vært der…

Hvordan få sommerfølelse, når det er 12+, regn og nordavind.

Er du sånn som blir påvirket av været og aller helst vil bli på sofaen når regnet bøtter ned? Som drar utenlands hver sommer, til et sted hvor det er garantert at man opplever sol og varme? Jeg kommer her med noen tips til hvordan du kan ha en god sommer hjemme eller borte, uansett vær, uten at det trenger å koste en formue eller krever for mye innsats å gjennomføre.

Det er helst sånn vi vil ha det om sommeren; sol, strand og varme. Men i realiteten hadde Solastranden 4 sommerdager i juli 2022, og statistiske målinger bakover i tid vil nok vise at det ikke er unormalt… Sommerdag defineres som dager med 20 grader +, eller mer.

Det er et kjent faktum at det meste blir kjekkere når sola skinner, selv om tur i godt selskap alltid er givende.

Kom deg ut… Det er sjelden at været ute, er så ille som det ser ut innenfra. Og tur er kjekt, uansett vær. Sjekk yr.no minst mulig og ikke avlys turer etter været, med mindre det er fare for liv og helse. Min erfaring er at været ofte blir BEDRE enn det som er meldt. Kle på deg regntøy og støvler. Ta med paraply. La ullklær ligge fast i bilen, gjerne sammen med lue og votter. Husk at dette er Norge, hvor frostnetter er helt vanlig i juli. Vær alltid beredt på at været snur raskt, så ta gjerne med shorts og t-skjorte. Og badetøy, alltid badetøy….

Jeg har hatt mange kalde netter i telt midt på sommeren, fordi jeg var optimistisk og tok med sommersoveposen. Dette bildet er tatt i Finnskogen, juli og frost om natten.

Rallarveien i august var sludd og store snøfenner….

2. Lag mat ute. Det er ingenting som gir mer sommerfølelse, enn duften av grilling. Dersom det regner, finn en gapahuk eller grillhytte, eller sett opp en presenning og gå i gang. Fordelen med mye regn, er at brannfaren er minimal, men alltid sjekk på forhånd. Et lite kokeapparatet kan være greit å ha, til kaffekoking, egg, pannekaker og uendelig mye mer. Og for all del, gjør det enkelt… Jeg har sett oppskrifter på turmat, som inneholdt ingredienser jeg aldri hadde hørt om. Det synes jeg er imponerende… Men jeg liker enkelt, det gjør at sjansen for å gjennomføre øker betraktelig.

Matlaging i Jotunheimen, hvor det var finnbiff i jegergryte og potetmos på menyen. Begge deler fra Toro, som er mye billigere enn poser med turmat.

En kjapp tur rett etter jobb. Vi stoppet på butikken, kjøpte oppskåret brød og tubepålegg. Med saft og litt frukt ble det dagens middag, slik at vi fikk mest mulig tid på stranden.

Humøret er alltid på topp, når jeg får mat. Selv om regnet øser ned. Bruk gjerne regnværsdagene til å bake noe godt, som du kan fylle fryseboksen med. Da er det enkelt å ta med litt snadder på tur.

3. Ta et bad. Mange jeg kjenner, bader aldri om sommeren, fordi vannet er for kaldt. Jeg kan ikke uttale meg, siden jeg er helårsbader, men det er fantastisk å bade i et fjellvann etter tur. Eller i sjøen. Bad aldri dersom det lyner, men husk at jo kaldere det er på land, jo varmere virker vannet. Bad gjerne i våtdrakt eller med ullsokker og lue. Det viktigste er å ha varme klær til etterpå og gjerne noe varmt å drikke. Ta alltid med badetøy på tur, hvis du vet at løypa går i nærheten av vann/sjø/elv, man vet aldri når trangen til et bad dukker opp. Oppbevar håndkle i bilen, sykkelveske og tursekk, det er fullt mulig å bade i undertøy (med mindre turfølget setter seg totalt på bakbeina, det var en evig diskusjon da min datter var yngre..)

Jeg har verdens beste badeplass 10 minutter fra jobb, så det er blitt mange morgenbad før jobb. Her var det 8+ på land, men minst 18+ i vannet. Ta gjerne med shampo, så slipper du å dusje=billigere strømregning.

Norge er privilegert med lang kystlinje og det er nok av steder å ta et bad.

Og dersom man absolutt ikke liker å bade, ta en tur ut på vannet i egen farkost.

4. Lek at du er turist. Hvor godt kjenner du hjemkommunen din? Eller nabokommunene? Har du gått turene eller besøkt severdighetene som andre kommer for å se? Jeg får fort sommerfølelse, når jeg opplever noe nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, finne en ny turløye på ut.no eller besøke et kjent utfarts område, som jeg sjelden har tid til å dra, i hverdagen. Vær nysgjerrig på hjemstedet ditt og grav gjerne litt i historien. Jeg har det siste året lært mye om vikingtiden, etter at jeg bestemte meg for å besøke alle nøkkelstedene langs Kystpilegrimsleia. Det er utrolig hvor mange steder nær hvor jeg bor, som har en spennende historie. Se med nye øyner, se det turistene ser. Du vil ikke bli skuffet.

Jeg har kjørt forbi skiltet utallige ganger, men ante ikke hvilken historisk skatt som skjulte seg kort vei fra hovedveien.

De gamle gårdene og husmannsplassene har sin egen historie. Ofte er det om slit og magre kår, lange liv eller korte. Hvem var menneskene som bodde der og hvor ble de av? Bruk Google for informasjon, snakk med de lokale eller oppsøk bibliotekene.

Sverdene ved Hafrsfjord er et kjent turistmål, som mange lokale «glemmer» å besøke. Eller vi drar dit uten å vite historien bak, fordi vi er så vant med å se sverdene at de har mistet vår interesse.

5. En kortreist overnattingstur er alltid populært. Jeg liker å bestille en hytte, Airbnb eller sette opp teltet, selv om jeg ikke er lengre hjemmefra enn jeg kan gå hjem. Dersom været er skikkelig dårlig, kan det være fint å teste utstyr og se hva teltet ditt tåler av regn og vind. Ellers finnes det gapahuker mange steder hvor man kan sove tørt. Enkle campinghytter kan være fine å sykle til og har man råd til det, er det bare å flotte seg med hotell. Det er utallige muligheter og man får fort en spennende opplevelse ved å tenke litt kreativt. Inviter venner til campingtur i stua, grill pølser i peis eller stekeovn og gjør det samme som du ville gjort ute i naturen. Bare inne…

Det er ingenting som slår et skikkelig sommer skybrudd… Når det regner i bøtter og spann, slik at turstien forvandles til en bekk.

Men plutselig så letter været og sola kommer kanskje frem. Aldri setter man mer pris på sola enn etter noen timer eller dager med regn…

6. Vær realistisk. Mange synes å ha forventninger til sommeren som har lite rot i virkeligheten. Seriøst, vi bor i Norge og statistisk sett, så er ikke Norge høyt oppe på listen over de land med trope varme og stabile høytrykks perioder. Jeg personlig synes det er ganske fint, mest fordi jeg fungerer dårlig i alt over 30+. Dessuten vil man alltid finne noe å klage over hvis man vil. For varmt, for tørt, for vått, for kaldt…. Været kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan endre måten vi forholder oss til det på. Jeg kler meg som om det er sommer, spiser is (selv om det egentlig frister mer med varm kakao) og er ute så mye jeg kan. Sommeren er for kort til at vi må sitte inne og klage på været…