Ut å lofta vedet ved Ankerhus Gruveområde.

Det er mulig at du ikke har hørt uttrykket «ud å lofta vedet». Det er brukt i en sang av Stavangerensemblet allerede i 1984 og ble raskt et typisk Stavanger/Jæren uttrykk. Men jeg tror det er gjenkjennelig mange steder i landet. Å lofta vedet er å ta seg en tur ut, få et avbrekk fra hverdagen. Kanskje litt uten mål og mening, med ingen annen hensikt enn å få tankene over på noe annet. Det tror jeg kan være sunt for de fleste og jeg har ihvertfall behov for det jevnlig. Noen ganger er det ikke nok å ta en kort eller lang dagstur for å ha den ønskede effekten, da må jeg pakke telt og utstyr til en lenger tur.

Det er tilrettelagt en stor og fin parkeringsplass ved informasjonstavlene. Jeg stussa litt over hvilken retning jeg skulle stå, men siden det ikke var andre biler, stod jeg på tvers. Husk å vippse 30,- til grunneier.
Det startet på fin vei over heia og turen er godt merket med røde påler og prikker.
Jeg var tungt lastet, med badetøy og flippflopp sandaler, samt ellers alt jeg trengte for et flott opphold.
Det var fint tilrettelagt innover, med trebroer over de mest sølete stedene. Men en smule glatt, vinteren kom brått iår…

Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite når jeg trenger en lengre loftetur. Det er når jeg åpner kjøleskapet og ser ingenting jeg har lyst på. Eller når jeg åpner klesskapet og tenker at jeg har ingenting å ha på meg, selv om det er stappfullt inni der. Eller når jeg ligger i timevis på sofaen og skroller på mobilen og ikke kan gjengi noe som har festet seg. Det blir en følelse av sløvhet og giddalaushet, hvor jeg ikke setter pris på hvor godt jeg egentlig har det. Det er en følelse som ofte siger på i mørketiden og jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på den. November er ofte høysesong for å gå i hi, samt januar/februar. Men da har ihvertfall sola snudd…

Det er sjelden jeg finner en så godt tilrettelagt leirplass, med benk, bålpanne og ved til salgs.
Jeg satte opp teltet i rekordfart, sola var allerede i ferd med å gå ned.
Jeg hadde sett for meg et stort bål å sitte foran hele kvelden, men veden var søkkvåt og det var kun mine opptenningsbrikker som tok fyr. Det var gøy så lenge det varte….
Ikke fristet det med et bad heller, selv om badeplassen var helt topp. Det var kaldt.

Jeg hadde blitt anbefalt turen inn til gruveområdet av min datter og hennes samboer. De hadde vært her i sommer, da det var på det varmeste. Det er laget en rundtur, hvor man passerer flere av gruvene og får et innblikk i hvordan det var her under gruvedriften på 1700 og 1800 tallet. Jeg var mest opptatt av teltområdet, hvor det var benk og salg av ved. Det må være alderen som krever sitt… Området ligger i starten av rundturen, nede ved Kydlandsvatnet. Det passet meg utmerket. Ankerhus Gruveområde ligger nær Koldal, omtrent 6 kilometer øst for Egersund og er lett å finne.

Jeg gikk tilbake for å hente vann i elva og det har jammen regnet mye i det siste, for elva var stor og stri.
Menyen var enkel, jeg varmet opp ferdigkokt risengrynsgrøt og tok en marsipangris til dessert. Godt at jeg ikke hadde lagt opp til matlaging over bål, da måtte jeg ha lagt meg sulten.
Jeg satt hele tiden med en følelse av at noen holdt øye med meg. Plutselig såg jeg han her og da var det jo litt mer forståelig.
Det blir tidlig mørkt i november og da var det bare å gå å legge seg. Det er varmest i soveposen, når ikke bålplanen min virket.
Dessuten hadde jeg for første gang tatt med en lyslenke, det ble riktig så koselig.

Kvelden kom fort og med den kulden. Jeg var på plass i soveposen i 17.30 tiden og hadde planer om å lese en spennende bok jeg var midt i. Samtidig hadde jeg mer rødvin og bror til marsipangrisen jeg allerede hadde spist, så jeg tenkte det ville bli trivsel på høyt nivå i teltet. Men det ble fort for kaldt til å ha noen kroppsdeler på utsiden av posen og da er det kun en ting som fungerer. Enten lytte til stillheten i x- antall timer eller å spille musikk.  Jeg gjorde begge deler…

Den obligatoriske doturen midt på natta ble meget kort, men jeg MÅTTE bare ta bilde av den fantastiske stjernehimmelen og det koselige teltet mitt, med lysene inni.
Når det er minusgrader, er ikke gassboks det ideelle å bruke. Jeg fikk ristet nok på boksen til at jeg kunne hygge meg med kakao og kaffi.
Det var en usedvanlig vakker morgen, stjerneklart og flere minusgrader.
Jeg var tidlig oppe, jeg hadde tross alt tilbragt over 12 timer i soveposen.
Både mat og vannflasken hadde frosset, men jeg fikk tint pannekaker til frokost.

Det ble en lang natt, men jeg frøs ikke. Jeg hadde både ullundertøy, fleecegenser, langt dunskjørt og ullsokker på meg, dessuten en dunpose som nesten kostet mer enn bilen min. Men å stå opp var kaldt, både telt og soveposen var dekket av rim. Det ble noen timer å vente til sola stod opp, men jeg holdt varmen med varm drikke og noen raske trim øvelser rundt benken «min». Å prøve å få fyr på bål igjen,  det hadde jeg gitt opp. Veden var neppe tørrere nå enn kvelden før.

Det var et stort øyeblikk da sola endelig kikket over fjellene. Da var jeg allerede pakket og klar til å gå.
Det var like greit at jeg ikke brant noe av veden, de var helt blanke prislistene og informasjonen.
Det var godt å følge løypa videre, særlig da jeg kom opp i solskinn og varme.

Ankerhus gruver var i drift fra 1785 til 1790 og det var Moss Jernverk som tok ut malm, som ble sendt til østlandet. Det var flere perioder på 1800-tallet hvor gruvene var i drift, men det ble for kostbart å bruke malmen. Fremdeles ligger det meste av malmen igjen i gruvene og man kan se malm flere steder langs turen. Det er ikke lov å plukke med seg noe; bare se, men ikke røre. Det er dessuten noe annet du kan lete etter og det var faktisk enda kjekkere. Da glemte jeg hele malmen og gruvene…

Hei hå, hei hå, til arbeid skal vi gå.. Det var plassert en mengde små figurer på stien og jeg ble skikkelig glad når jeg fant dem.
Denne var litt meg, bortsett fra skjegget og de spisse ørene.
Trenger jeg å si mer???
Det var også andre, mer naturlige kunstverk å se på. Lyng i vinterstid, kalles denne.

Turen er ikke lang eller krevende. Jeg syntes den var akkurat passe, med tanke på at jeg hadde tung last på ryggen. Det er ulent å gå og det er endel opp og ned bakker. Men jeg vil si at turen passer for de aller fleste, både store og små. Det er ikke informasjonstavler langs løypa, så her må man følge merkene og bruke fantasien. Mye av historien ligger langs Kydlandsvatnet og man kan se både rester etter bygninger, slagghauger og utallige gruveåpninger. Jeg brukte lang tid og stoppet mye. Det var flott i sola og jeg ble skikkelig varm. Dessuten var det fantastisk utsikt og mye spennende å oppleve. 

Noen steder var det trange åpninger og smalt å gå mellom. Vått var det og sleipt, men det har ikke vært kaldt lenge nok til at det var isbelagt.
Det var kanskje her de dro vognene med hester ned til vannet. Før det ble anlagt jernbane ned til kysten, ble malmen fraktet over vannet vinterstid, når det lå is her.
Det var ikke antydning til is enda.
Andre steder var det gruveinnganger som stod under vann.
Jeg antok at dette var fra noe som hadde med driften å gjøre, men vet ikke hva.

Jeg hadde en flott tur og følte virkelig at jeg fikk loftet vedet. Flere ganger tenkte jeg med lengsel på den varme senga hjemme og variasjonen i mat, som jeg enkelt kan lage hjemme. Jeg gledet meg til en varm dusj og ha dekning på mobilen. For å få gang i den her, måtte man helst opp på en topp og det er grenser for hvor mange ganger man orker det for å lese nyheter og å sende snapp. Dessuten var det kaldt på toppene når ikke sola var fremme… Så jeg valgte et perfekt sted for å kunne være takknemlig for hvor godt jeg har det hjemme. Og det er halve poenget med å lufta vedet, tenker jeg…

Jeg tok avstikkeren bort for å se dagbruddet, den var ikke lang.
Der nede lå inngangen til dagbruddet, men jeg synes utsikten var verd turen bare den.
Hm, en ruin eller bare en steinhaug?
Stien gikk langs fjellsiden og jeg kikket etter malm. Men jeg fant ingenting.
Men bilen fant jeg tilbake til, fremdeles alene og på tvers.
Siste lille innspurten gikk på asfalt. Det kan jeg leve med…

På tur med selektiv hukommelse.

Jeg går mye på tur sammen med min eldste søster.  Det er alltid kjekt, ihvertfall når vi ikke har dårlig tid. Dessuten husker vi begge like dårlig og det har fått meg til å lure på om selektiv hukommelse er en familiesvakhet. Eller styrke, alt etter hvordan man velger å se det. Men når det gjelder tur, er det utvilsomt en positiv egenskap. En standard samtale mellom min søster og meg når vi ferdes i fjellheimen, er: «Er du sikker på at me har gått denne turen før? Eg kan ikje huska at det såg sånn ut? Det var ikje så bratt/langt/vått/steinete osv. sist me var her. Er du sikker på at me har vært her før? Har me gått feil? VA DET DENNE TUREN ME GJEKK???»

Turen til Selvikstakken har vi gått mange ganger, men det var noen år siden.
Ingen av oss kunne huske at det var så langt eller bratt. Men turen er 11,4 km, totalt høydemeter er 516 og den regnes som krevende.
Det var særlig når vi måtte klatre, at vi ble i tvil om vi i hele tatt hadde vært her før.

Selektiv hukommelse er når hjernen har en tendens til å huske det positive bedre enn det negative. Man kan også glemme helheten, men huske detaljer. Det kan skyldes mange ulike årsaker, men i vår familie tror jeg det er arvet. Hos meg er det særlig i forhold til friluftsliv at den selektive hukommelsen trår til. Jeg kan for eksempel huske en fantastisk soloppgang, men ikke at jeg lå våken hele natten i teltet fordi jeg frøs. Eller at jeg husker alle detaljer fra den fantastiske utsikten på en fjelltopp, men ikke hvordan jeg slet for å komme meg opp dit….

Bynuten pleide å være Sandnes høyeste topp, men det var før kommunen slo seg sammen med Forsand.
Det er sjelden jeg er på tur i 6 timer og bare har tatt 3 bilder totalt. Vanligvis er det et sted mellom 30 og 300..
Men denne turen husker jeg ingenting av, hverken positivt eller negativt. Men gi det litt tid, så snakker jeg nok varmt om den også…

Det ligger et stort og ganske vilt område mellom Høle og Oltedal, med flere topper som kan bestiges. De mest kjente er Bynuten og Selvikstakken, hvor det er merket løype og godt skiltet. Her kan man gå flere kjekke rundturer og jeg har gått de fleste mange ganger, både alene og sammen med andre. Favoritten var Selvikstakken først, så oppom Serifjellet, før Bynuten ble avsluttet med stil. Da snakker vi om 15,6 kilometer og en relativt krevende tur. Min far pleide sykle fra Sandnes, jogge opp og ned til Bynuten og sykle hjem igjen på 2 timer, påstod han. Men jeg tror vel egentlig at det er ham jeg har arvet den selektive hukommelsen fra….

Uansett hvilken tur du velger, starter det med en lang oppoverbakke på grusvei.
Lyseveien er en anleggsvei bygget i forbindelse med kraftutbyggingen og kraftlinjen går uendelig nordover. Veien kan følges helt ned til Høgsfjorden og kan spare noen skritt i ulent terreng, hvis du vil.
Her kan du svinge av og gå den gamle løypa til Bynuten. Vær forberedt på mye steinur, glatte røtter og noe klatring.
Høstfarger altså, finnes det noe vakrere?

Jeg har innsett at formen nå, ikke kan sammenlignes med for noen år tilbake. Derfor tenkte jeg å dele opp turen jeg gikk før, i 3 dagsetapper. Min søster er fremdeles ikke helt tipp topp etter sitt lårhalsbrudd og jeg med mine kneproteser hadde neppe greid å karre meg rundt alle 3 toppene på en tur. Det hørtes fornuftig ut i mitt hode. Husk at dette er et område som ikke må undervurderes, det har vært mange redningsaksjoner her. Avstandene er lange og flere steder er det krevende å gå, fordi det er bratt og ulent. Ha alltid med sikkerhetsutstyr og hodelykt, særlig hvis du går alene og i vinterhalvåret. Det er stort sett mobildekning, men allikevel….

Det er et flott område, med mange fine badevann og fine teltplasser.
Av erfaring blir man klok, sies det, men det innebærer at man husker rett i forhold til erfaringen. Jeg startet ihvertfall tidlig…
Det finnes utallige topper, så jeg husker liksom aldri hvilke det er jeg skal over… Men det er mulig at den bakerste her er Serifjellet, tror jeg. Eller kanskje Bynuten? Eller så kan det være at det er ingen av dem…
Det ligger en liten og falleferdig hytte når du svinger av Lyseveien mot fjellene, som sikkert er brukt av anleggsarbeidere.

Den første toppen jeg siktet meg inn på, var Selvikstakken. Jeg var i godt følge med min eldste sønn og min søster. Det var en strålende sommerdag i august og vi la lystig i vei. Planen var å gå frem og tilbake samme vei, samt å holde oss i den merka løypa. Men det ble mye mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Langs Auratjørna var det sleip og vanskelig å gå. Det kunne vi ikke huske fra tidligere… Ei heller at å komme opp til toppen krever klatring og jeg innrømmer at klatring med staver er ikke lett. Men vi kom opp… og tok kortest vei ut til Lyseveien da vi skulle tilbake. For oss halte var det et godt valg og min sønn hadde ingen innvendinger.

Lia bak meg er det man skal opp og det er bratt.
Etter en bratt skråning, er det litt flatt. Vil man opp til Selvikstakken, må man opp denne bakken. Vil man derimot mot Serifjellet og Bynuten, er det bare å gå forbi.
Det er stort sett fantastisk utsikt hele turen.

Den andre turen burde vi aldri gått. Vi kom oss seint avsted og min søster hadde en avtale på ettermiddagen. Men planen var å gasse på, kjapt opp og kjapt ned den gamle løypa til Bynuten. Det gikk ikke helt etter planen, stien var mye mer krevende enn vi husket. Særlig nå på høsten, med sleipe blader og mye vann. Det var sørpe og glatte steiner, samt flere steder hvor vi kravet oss opp på alle 4. Min søster hadde glemt stavene og det var litt uheldig for henne. Været var surt og kaldt, men det spilte ingen rolle for vi hadde ikke tid til pause allikevel. Jeg var totalt utslitt da vi endelig kom ned til parkeringsplassen, etter å ha gått via Rasmustjørna ned. Vi ville se om den lange veien ned var mer lettgått, men den var ikke det. Det sier seg selv at min søster ikke rakk avtalen sin….

Det står en liten varde på Serifjellet, men den merka løypa går lavere nede. Jeg anbefaler en liten avstikker til toppen, her er du tross alt en meter høyere enn Selvikstakken, med sine 597 moh.
Jeg hadde tenkt å gå samme vei tilbake, men du vett koss det e… Plutselig gikk skoene en annen vei..
Jeg fant et lunt sted for lunsj og pakket meg inn i dunponchoen. Det var skikkelig kaldt, selv om været hadde klarnet opp.

Det gikk noen uker før jeg hadde lyst til å ta på fjellskoene igjen.. Men etter en sånn tur er det bare å kaste seg uti det, liksom komme seg oppå hesten og ri videre. Dessuten husket jeg ikke akkurat detaljene, så jeg dro avsted alene, med fokus på trivsel. Målet var Serifjellet, jeg hadde tross alt vært så nær begge turene. Og dersom du lurer, JA, alle 3 kan sveipes inn på Fjelltoppappen. Jeg fulgte Lyseveien og hadde tenkt å ta den både inn og tilbake. Men det var så bratt opp lia og det kunne jeg ikke huske, selv om det ikke er så veldig mange måneder siden sist jeg gikk der. Så jeg valgte å gå ned stien mot Rasmustjørna, det kunne ihvertfall ikke være brattere enn lia jeg hadde kommet opp. Men det var det… Jeg vurderte å snu, men orket ikke. Så jeg akte hull i baken på turbuksa og kom meg ned.

Jeg har ingen bilder fra selve aketuren, men her nærmer jeg meg ihvertfall bunnen. Stien videre går på oppsiden av vannene og møter løypa fra Selvikstakken på andre siden.
Ned den fjellsiden akte jeg. Følg for alle del de røde merkene, for her er det bratt.
Et blikk tilbake på Serifjellet.
Klar for en ny runde med sleipe røtter og mye sørpe. Men trærne strakk seg trolsk mot himmelen og jeg nøt turen.

Det er rart å tenke på at jeg pleide å gå denne turen i et jafs. Nå syntes jeg det var 3 krevende dagsturer og ikke minst fordi det flere steder var bratt og ulent. Det kan jeg ikke huske at jeg syntes før…noe som sikker skyldes den selektive hukommelsen. Fordi terrenget har ikke forandret seg og det har jo ikke jeg heller. Det å bare huske positive ting, samt fortrenge det negative, tenker jeg er en god egenskap. Selv om det er ingen av familie og venner som spør meg om en troverdig turbeskrivelse lenger… Fordi i min hukommelse er alt bare gull og grønne skoger….og jeg er like ung og sprek som jeg alltid har vært…

Når masten er passert, er det ikke langt igjen. Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det..
Det kan noen steder være vanskelig å finne merker og ikke alle steder er det god sti. Det er en grunn til at turene her oppe regnes som krevende.
Men Lyseveien er fin og lett å gå.
Det er endel sau (og om sommeren kyr) så husk båndtvang og lukk grinder.
Her var før et kart, husker jeg. Det var kjekt.

Til Vølstadnutane med Hugin og Munin.

Har du hørt historien fra norrøn mytologi om ravnene Hugin og Munin? De satt på guden Odins skulder og fulgte ham overalt. Odin var den eldste og mektigste av alle gudene i gammel tid og styrte over både mennesker og dyr. Sine to ravner brukte han til å finne ut hva som skjedde i verden og de fløy til all verdens ende, før de kom tilbake med rapport. Slik kunne Odin fremstå som allvitende hersker, lenge før Google var oppfunnet. Hugin og Munin ble samtidig forbundet med død og krig, trolig fordi de spiser åtsel. Helt opp til moderne tid trodde man at ravnen kunne varsle ulykke og død, gjennom sine skrik og sin oppførsel. Ikke akkurat gledes spredende fugler altså…

Turen starter på grusvei og går senere over til kjerrevei. Men det er vei helt frem…

Selv om det var blitt høst, var det frodig og grønt i dalen. Vølstad har flere gårder og hus, og jeg syntes det var et utrolig vakkert sted.

Det hadde vært mye nedbør siste tiden, så det var mye vann i elva og skikkelig sølete på veien.

Vølstadnutane hadde vært en topp jeg planla å gå til i mange år. Eller; egentlig var planen å sykle opp. Da jeg var en sånn en som syklet med startnummer på brystet, var turen opp til masten på Vølstadnuten en grei måte å måle formen på. Den måtte sykles med terrengsykkel og aller helst helt hjemmefra og over Seldalsheia, for virkelig å sette standarden. Det skal sies at jeg aldri tok den turen og det tenker jeg var helt greit. Men jeg vet ikke om det fremdeles er en tur som noen sykler, men jeg var i hvert fall glad for at sykkelen stod hjemme. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli en kjedelig tur, grusvei i nærmere 12 kilometer tur/retur, men det kan jeg skrive under på at det ikke ble….

Det er en typisk vei oppover, svingete og bratt. Ikke traff jeg folk, men det er mye kyr innover.

Masten rager i terrenget og er vanskelig å ikke få øye på. Den er en tidligere tv og radio mast, som ikke lenger er i bruk.

Veien slynger seg vakkert innover og det er ikke en krevende tur, selv om man skal opp 400 meter.

Jeg liker helst turer som går i terreng og synes at å gå på grusvei fort kan bli litt kjedelig. Men her var man midt i den flotte naturen og jeg syntes det gikk bedre enn forventet. Det var store flokker med kyr og jeg hadde møtt bonden med traktor og henger full av mer kyr lenger nede i bakkene. Han hilste så fint og smilte, så da ble jeg veldig glad. Det kan kjennes litt skummelt å gå over landbruksjord i privat eie, men området rundt Vølstadnutane er et mye brukt turområde. Det forstår jeg godt, det er fantastisk utsikt over Ravndal og Oltedalsvatnet. Jeg kom opp til senderen og fortsatte på sti opp til varden som viser at man er på toppen av fjellet. Da er man 636 meter over havet og kan nyte en velfortjent pause. Men det hadde ikke jeg tid til, jeg ville videre.

Det var mørke skyer over meg og jeg ventet helst på regn. Men det kom aldri og det var jeg glad for.

Tett på fikk jeg litt sånn Eiffeltårnet vibber, men der har man ikke den flotte utsikten.

I alle retninger var det fjell, på fjell, på fjell… Så mange fjell og så lite tid…

Jeg vurderte å ta en pause her, men det blåser alltid sånn på toppene. Så jeg gikk bare ned igjen…

Jeg hadde ikke lyst å gå samme vei ned, selv om det var lettgått. Derfor siktet jeg meg inn på nok en topp, Asbjørnnuten. Hvem var Asbjørn og hvorfor har det oppkalt en topp etter ham? Sånn kan jeg bruke mye tid på å gruble over, når jeg går tur alene… Men jeg fikk snart annet å tenke på, for plutselig fikk jeg øye på en fugl. Det var litt av en fugl, en gedigen sak satt på en stein. Den lettet og fløy høyere opp da jeg nærmet meg og plutselig så jeg en litt mindre av samme sort. Jeg er slett ingen fugleekspert, men er ganske sikker på at det var en svær ørn med en unge som hadde flyvertrening. Dessuten var det ravner i et stort antall og jeg fikk litt gåsehud. Lettere overtroisk tenkte jeg at de varslet død og fordervelse over mitt ringe legeme, men jeg valgte allikevel å gå videre.

Langt der framme ligger Asbjørnnuten som jeg ville gå til.

Alle kyrne lå på samme sted og brydde seg døyten om alle ådselsfuglene som kretset rundt dem.

Det finnes ingenting mer frustrerende enn å stå med et mobilkamera med sånn passe dårlig zoom, når man har tidenes fugleopplevelse i sikte.

Av og til har jeg noen opplevelser i naturen som gjør at jeg føler jeg forlater kroppen og svever opp mot himmelen. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles, men det er omtrent som jeg går på siden av meg selv, i ett med alt rundt meg. Ravnene skrek, de mørke skyene samlet seg, kun avbrutt av solstrålene som lyste opp fjellene rundt meg. Jeg så et sauekadaver og hørte lyden av torden langt vekke. Da jeg nærmet meg toppen på Asbjørn, vurderte jeg å snu. Det var bratte stup og jeg kunne ikke gi slipp på tanken om at ravnene varslet død. Kanskje det betydde at jeg ville snuble og falle utforbi kanten?

De sorte ravnene hang over toppen av Asbjørnnuten og skrek illevarslende da jeg nærmet meg.

Jeg kjente at høydeskrekken ikke ble bedre av at ravnene skreik sånn…

Det var nesten litt skummelt å stå på toppen, under de mørke skyene. Men ravnene forsvant i hvert fall.. Kanskje de dro til Odin for å sladre om at jeg var på toppen?

Jeg falt ikke ned og det skjedde heller ingen andre ulykker. Jeg gikk ned og fant en fin stein, perfekt til å sitte på for å spise nistepakken. Ravnene var fremdeles i nærheten, men jeg opplevde dem ikke som truende lengre. Det var bare store flokker av ravner. Dette var deres hjem og jeg var bare på besøk. Jeg tenkte mye på hvordan vi kan tolke gammel historie, men hvor mye sannhet er det i den? Det var kanskje annerledes før, når de gamle gudene var mer nærværende i verden. Men uansett, jeg fikk en annen vei ned, selv om mesteparten gikk på samme grusveien. Det var helt greit, jeg var fremdeles relativt salig etter ørn, ravner og en bedre lunsj. Enda bedre ble det da jeg fant en ny badeplass på vei hjem og fikk tatt et friskt og høstlig bad. For en dag….

En usedvanlig levende sau, nysgjerrig på hva jeg hadde i nistepakken.

Dette er en tur som kan gås hele året, siden det er så fin vei helt opp.

Det er dessuten mye annet fint å oppleve, man kan for eksempel gå innover mot Madland.

Det lå noen fantastisk flotte eiendommer som jeg passerte.

Det er mulig å parkere rett over grusveien hvor man starter å gå. Bilen startet som et skudd, så det var ikke Toyotaens død heller som var varslet.

På vei hjem fant jeg denne perlen for et bad. Perfekt avslutning for en perfekt dag…

En vindmølle til besvær…

Det er ikke ofte jeg klager over sånne ting som jeg allikevel ikke kan gjøre noe med. Jeg har innsett at det har veldig lite for seg, annet enn å gjøre livet surt for meg selv. Men det betyr ikke at jeg stilletiende godtar og aksepterer alt. Dersom jeg kan bidra til endring på et vis, stiller jeg selvfølgelig opp. Resten må man bare forsøke etter beste evne å unngå, for egen sjelefred. Det er for eksempel sjelden at jeg velger å gå tur i vindmølleparker.

Det var ikke særlig folksomt, tidlig en søndags morgen. Man kan gå til Gulknappen fra flere steder, men jeg valgte å starte på Gravdal. Her finner man en merket løype og det er grei parkeringsplass.
Man har flere turmuligheter i Bjerkreim kommune og her vasser man ikke i folk.
Sau derimot er det mye av og de gav høylytt beskjed om at de var glade for å se meg.

De gangene jeg er i nærheten av vindmøllene, er det som regel fordi jeg skal opp på en topp, som skal sveipes inn i Fjelltoppappen. De har valgt topper ukritisk og jeg tror kanskje det er like så greit. Mange har et positivt syn på møllene og jeg har venninner som til og med synes de er vakre og majestetiske, der de troner mot himmelen. Tja, jeg synes de ødelegger naturen, ikke minst fordi det må bygges veier for å få satt dem opp, de skaper støy og skader både fugle og dyreliv.

Det er grei jordbruksvei innover og husk at her er det total båndtvang. Stien er merket med grunneiers velvilje og det må respekteres. Det gikk mye sau,men ingen kyr.
Har du sett så vakkert? Horisonten helt uten vindmøller, det er sjelden på Jæren.
Ved Djupetjørna tar man av fra veien og går videre innover på sti. Følg de røde merkene.
Vindmøllene ruver i terrenget.

Jeg diskuterte dette en gang sammen med en grunneier, han mente at han gjorde turfolk en tjeneste ved å gi dem fine grusveier til å gå tørrskodd til topps på. Dessuten kunne syklister og løpere boltre seg på milevis med gode veier og alt var bare velstand. Jeg må innrømme at jeg var uenig, for min del var dette turområdet ødelagt for evig tid. Borte var stiene, fuglelivet og naturens fred og ro. Istedet ruvet de svære kolossene over meg og gjorde meg dårlig.

Husk å ta på støvler eller høye og vanntette sko, det er mye myr og bekker underveis. Etter alt regnet som er kommet, var bekken nærmest en elv, men jeg kom meg over.
Det er ikke særlig langt fra Gravdal og til toppen av Gulknappen, totalt tur-retur vil jeg anta er ca 4 kilometer.
Godt merket og skiltet er det også.

Jeg er sånn som blir fysisk dårlig av støyen og synet av vindmøllene. Det vil mange påstå er innbilning og fantasi, men det er noe med støyen jeg reagerer på. Den jevne duren bærer godt gjennom luften og kommer man nær nok, høres svusjingen fra turbinbladene. De durer og går konstant, ihvertfall her på Jæren hvor det blåser mye. Da kommer hodepinen hver gang og som om det ikke er nok, bevegelsen rundt og rundt gjør at jeg blir kvalm. Nå skal det sies at jeg ikke kan kjøre tekopper og karuseller på tivoli som går rundt og rundt heller, men det er lettere å unngå dem. Synet av vindmøllene har en suggererende virkning på mitt enkle sinn….

Fra toppen hadde jeg god utsikt, men det frista lite å sette seg ned.
I den motsatte retningen var det ikke mindre vindmøller, dessuten kom de mørke skyene inn i stor fart.
Jeg stod rett under og var litt redd for å få et turbinblad i hodet, hvis det løsnet. Det tror jeg ikke skjer så ofte…
Jeg rigget meg til for å nyte matpakken og det hjalp faktisk på kvalmen.
Dessuten hadde jeg fantastisk utsikt i retning havet og Dalane, så jeg nøt den.

Men det jeg kjenner er mest vanskelig å forstå, er at det er behov for all denne utbyggingen. Jeg vet at det finnes steder i landet som har flere vindmøller enn Jæren,  men dersom det var så lønnsomt burde det vel gjenspeiles i strømprisen? Istedet har vi blant Norges dyreste strøm og det planlegges stadig nye utbyggingsprosjekter. Forstå det den som kan….

Jeg kikket mye ned på stien og greide å snu fokuset vekk fra vindmøllene.
Dessuten kom det noen kraftige regnbyger og det tok også endel av oppmerksomheten.
Vindmøllene er kommet for å bli, jeg innser det. Heldigvis er det forsatt steder som er uberørt, måtte det fortsette sånn.

Et av de grelleste eksempel på hvordan naturen ødelegges, er inne på Låglia. Like ved denne gamle fjellgarden troner nå Måkaknuten vindpark og jeg har helt sluttet å gå tur inn dit. Det samme har jeg til Sulken, som før var en kjempefin tur å gå fra Skjelbreitjørna. Det er bare trist å komme så tett på og oppleve både støy og inngrep i naturen. At noen velger penger foran naturen, burde vel ikke overraske. Ikke for å klage, men NEI TIL MER VINDMØLLER NÅ…

Tilbaketuren var egentlig finere, da hadde jeg vindmøllene bak meg.
Gjerdeklyveren hang forsatt halvveis i lufta, det var reine balansetreningen.
Jeg ble glad av å se at det fremdeles blomstrer i grøftekanten.
Turen starter og slutter med en strekning på asfalt og det var helt greit.

Som lyn fra klar himmel..

Visste du at det er farlig å gå på topptur dersom det er meldt lyn og torden? Aller helst skal man unngå åpent landskap eller flatt vann totalt, siden lyn ofte søker mot det høyeste punktet. Jeg er oppvokst med å høre at dersom du bare hadde gummistøvler på, ville alt bli bra, siden gummi virker som isolasjon. Det er bare tull og fantasi, men det som faktisk fungerer, er å holde seg innendørs, enten i bil eller hus. Slå av elektriske apparater og trekk ut ledninger. Det er ikke da du skal lade elbilen liksom..

Dette må jo være innafor, selv om det ikke anbefales å stå under høye trær.
Litt usikker på skog, siden det er mange trær.
Det regnet ganske godt, men så plutselig var det sol.

Planen min var egentlig en topptur, men da jeg kjørte innover mot fjellene, ble jeg skeptisk. Himmelen var mørkeblå og skyene så ganske truende ut. Jeg stanset i veikanten og sjekket yr.no. Det pleier jeg sjelden å gjøre, men dette var et nødstilfelle. Eller det kunne ihvertfall bli et, det er nemlig veldig farlig å bli truffet av lyn. Det skjer heldigvis sjelden, men det skjer. Sommer er høysesong for lyn og torden, så det måtte skyldes de høye temperaturer vi fremdeles har. Det er tross alt september… Uansett, jeg snudde bilen og fant et annet sted, selv om gummistøvler lå klar bak i bilen.

Rogaland Arboret er en botanisk hage, som har utrolig mange ulike trær og busker. Mindre kjent er fornminneløypa…
Det kan ha noe med at det ligger i Melshei,  men skogen går i ett, så det er en glidende overgang.
Bak her ligger noen gamle hustofter, men det er lite informasjon. Jeg kikket mest etter elgen, som jeg hadde lest i avisen var observert her i Melshei i går.

Plutselig var jeg til skogs og da var det bare å finne en sti. Rogaland Arboret er et fantastisk sted, men grusveier, skogsveier og stier på kryss og tvers. Jeg hadde ingen planer, så da jeg plutselig kom inn i fornminneløypa, var det helt greit. Den går innom både Pålsberget og Nonsberget, men jeg antok at det ville være relativt trygt for lyn. De rager ikke i terrenget noen av dem og dessuten ble det plutselig sol og blå himmel over meg.

Første stopp ble Pålsberget, eller Pålsberje som det også heter. Her er et gravanlegg fra folkevandringstiden og under steinen ligger både knokler og biter av kar.
Utsikten var flott og jeg lurte på om det var derfor det var anlagt gravplass her.
Det lå flere andre steiner like ved, usikker på om det også var gravsteder.
Jeg satt mye å tenkte på om det var blasfemi å ha lunsj på en gravplass. Det hadde ikke passet seg inn å sitte på en kirkegård ihvertfall,  men dette var jo ikke det.

Fornminneløypa i Melshei er kort og starter du i Melshei, er den veldig kort. Men du kan egentlig gå så langt og lenge du vil, Melshei har 12 kilometer stier og 10 kilometer med vei. Denne lille rundturen bør du være godt kjent for å finne, det er ikke særlig godt merket. Det står noen skilt og info tavler ved Myklebust og der starter også rundturen. Jeg har vært her mange ganger og er godt kjent, men det er omtrent umulig å gå seg vill. Ihvertfall dersom du har kart på mobil, det er god dekning i hele området.

På vei opp mot Nonsberget var alle mørke skyer borte. Men lyn fra klar himmel har jeg hørt om, så litt skeptisk var jeg fortsatt.
Mot fjellene der jeg skulle ha vært, virket det fortsatt utrygt for torden og lyn.
Sånn tenker jeg er uværskyer….
Det var mye bedre i skogen.
Skilt fant eg åg….

Jeg har ikke så mye informasjon om historien bak alle disse fornminnene. Det er ganske enkelt fordi veldig lite av området har blitt gravd ut av arkeologer. Det er gravhauger, rydningsrøyser og hauger som har vært hus. Man tenker folkevandringstiden, fra 400 til 600 e.Kr, men mye mulig bodde det mennesker her også i vikingtiden og i middelalderen. Det er rart å stå og se utover fjell og skog, samt tenke på de som stod her for 1500 år siden og så på de samme fjellene. Kanskje skog og eng var annerledes, men det får vi aldri vite.

En gravhaug og et tre.
Jeg klatret ikke over gjerdeklyveren for å komme inn til selve fornminnene. Jeg har vært her flere ganger og antar ingenting har endret seg siden sist.
Mye ligger skjult under høyt gress.
Jeg tok veien tilbake til Aboret, med så mange avstikkere og omveier jeg fant.
Det var mye å studere, sopp for eksempel.

Jeg gikk det meste av turen uten regn, lyn eller torden. Innimellom syntes jeg at det hørtes en svak buldring i det fjerne, men det kan ha vært fra pukkverket på Kylles. Allikevel gikk jeg der og ventet, selv om himmelen var klar og fin. Det ble noen fine timer på tur og jeg var slett ikke lei for å ha gått glipp av en fjelltopp. Selv med støvler på, trenger man ikke utsette seg for naturkreftene. Som lyn fra klar himmel…

Det begynte å bli høstlig i løvtrærne.
Andre steder var det full sommer.
Det er ikke lov til å campe eller grille i Aboret, men det er mange fine steder å spise matpakken.
Og dersom du fremdeles ikke er lei av fornminner, kan du beundre denne delen av en eikestamme. Den ble funnet i en myr på en gård i Time kommune. Treet vokste opp i den subboreale varmeperioden, som sluttet for ca. 2500 år siden. Slå den…

Lett å bli lurt…

Da jeg stod på parkeringsplassen og la opp en slags slagplan for å komme meg til Gloppenuten, tenkte jeg først at dette blir lett match. Ifølge Fjelltoppappen var det bare 1,6 kilometer til toppen. Dessuten kunne jeg skimte målet mellom trærne og det virket ikke langt dit. Men i bakhodet hvisket fornuften og jeg var fullstendig klar over at dette kun var en illusjon. Rett og slett fordi jeg hadde gått turen før og visste hva som var i vente…

Brekko er et stort friluftsområdet i Gjesdal kommune og er godt tilrettelagt med stier, lysløype, toalett og kapell. Det koster 50,- for å parkere, samt man kan leie gapahuk til overnatting eller kano til padling.
Se der ja, Gloppenuten nærmet seg raskt. Turen starter på grusvei og er godt merket.
Første varsel om at det kanskje ikke er så kort vei allikevel, får man på skiltet.

Det er ikke bare når man går tur, at det er lett å bli lurt. Hele samfunnet har blitt en slags slagmark, hvor ting sjelden er det som det gir seg ut for å være. Overalt må man være på vakt, fordi det er nok av uærlige sjeler som vil lure deg. Bare en tur på butikken kan utarte seg til en kamp, hvor priser må sjekkes og opprinnelsesland på kjøtt og grønnsaker trippelsjekkes. Ihvertfall dersom du er sånn som synes sånt er viktig og ikke liker å bli lurt. Tilbudene står i kø, men er det billigste allikevel et godt kjøp? De store kjedene overgår hverandre om vår oppmerksomhet og vi betaler må betale prisen.

Det var en flott morgen, selv om vinden var kald. Yr.no hadde lovet sommer temperatur hele helgen, men har man noensinne kunnet stole på det? Jeg hadde kledd meg godt..
Etter å ha krysset elva, gikk stien langs vannet. Det ligger flere fine plasser for å ta et bad, men jeg hadde lagt badetøyet i bilen.
Gliset var stort og jeg tråkket lystig oppover bakkene. For det er endel bakker..

Nå som det nærmer seg valg, kjenner jeg på mye usikkerhet i forhold til hva og hvem man kan stole på. Alle politikerne fremstår jo som relativt fornuftige og troverdige, med saker som jeg tenker vil gjøre samfunnet bedre for oss alle. De står frem i media og lover gull og grønne skoger, ihvertfall hvis vi gir vår stemme til nettopp dette partiet og akkurat denne personen. Men hvor mye sannhet er det i valgløftene? Når hverdagen kommer, så forsvinner troverdigheten like raskt som dugg en vakker sommermorgen. Da er det lett å kjenne seg lurt…

Men man stiger raskt oppover i høyden og utsikten blir bare bedre og bedre.
Når man har kommet opp på toppen av de de mest krevende bakkene, vender man nesa mot parkeringsplassen og går «tilbake» igjen.
Langt der bak sees toppen og jeg ble studert og vurdert om jeg var til å stole på. Det kan jeg ikke ha vært, siden sauene forsvant fort.
Utsikten over mot Madland var flott.

Jeg skal ikke engang begynne på, alt som gir seg ut for å være noe det ikke er. Sosiale medier er et godt eksempel, hvor selvutnevnte eksperter gir råd om alt fra trening og kosthold, til mental helse og astrologi. Samt alt innimellom… Det er jammen ikke rart at hjernen har problemer med å skille mellom sant og usant. Det er et uttrykk som sier at verden vil bedras, og jeg tror aldri det har vært mer sannferdig enn slik samfunnet er idag. Kritisk tenkning er ikke moderne og vi følger som en saueflokk uten egne meninger. Da er det viktig å stoppe opp og tenke seg godt om.

Stien var stort sett bra og lettgått.
Der var jeg jammen på toppen.
Og rett der nede kunne jeg se bilen. Så det stemte nok med 1,6 kilometer, men i luftlinje.
Det ble frokost på en lun plass i solveggen og jeg kjente fjellgleden senke seg.
Tilbaketuren går akkurat samme vei, bare nedover. Det er fint, da vet man hva som kommer.

For en tid tilbake, ble jeg vekket av min sønn. Han kunne jublende fortelle meg at han hadde vunnet i tipping og var blitt millionær. Jeg fikk se bevis på både mobil og pc, så han danset rundt og planla hva han skulle bruke pengene på. Jeg innrømmer gjerne at jeg var mer skeptisk. Av erfaring blir man klok, men sjelden rik, er et ordtak jeg ofte bruker. Derfor var vi vel ikke de som ble mest skuffet, da beskjeden kom at Norsk Tipping hadde gjort tidenes største tabbe. Men surt allikevel, for alle de menneskene som ble lurt og en kort tid trodde de var blitt millionærer….

De såg fremdeles på meg, som om jeg var en ulv i fåreklær.
Det ble bedre og bedre vær utover dagen, men jeg lot meg ikke lure til å kaste av meg jakken. Det var kald vind…
Steinrøysa var like lumsk på tilbakeveien, med løse steiner som veltet når jeg trødde på dem.

Så hva er moralen i denne historien? Tja, det er vel ikke godt å si… Kanskje at dersom noe er for godt til å være sant, så er det fordi det ikke er sant. Det har reddet mange stunder for min del. Men så er nok jeg over gjennomsnittet vanskelig å lure og kanskje litt for skeptisk? For det kan man også bli… Et åpent sinn, ihvertfall til det motsatte er bevist, må kanskje være målet. Gloppenuten er ihvertfall en fantastisk tur og anbefales varmt, selv om det er lengre enn det ser ut som.

Det er mange forskjellige veier og stier i Brekko, så det er mulig å gå hele dagen, om man vil.
Tørr sommer burde gi tørr sti, men det kan man ikke alltid stole på.
Lyng derimot, er like vakker alltid.

På fottur i Glen Coe.

Enten du har besøkt Skottland eller ikke, er det stor sjanse for at du har hørt om Glen Coe. Stedet regnes som det vakreste i landet og noen vil kanskje si i hele Storbritannia. Den diskusjonen skal ikke jeg ta her, men vit at dersom det skrives i to ord, er det hele dalen man mener. Skriver man Glencoe i et ord, refererer til landsbyen som ligger i den nordvestlige enden av dalen. Begge deler ligger oppe på høylandet og regnes som Skottlands sentrum for fjellklatring og turgåing. Er du mer glad i biltur, så er hovedveien gjennom dalen en klassiker. Det er stor trafikk av turistbusser og lyden av sekkepipe hviler lett over fjellene.

Dagen startet grytidlig og kaffen ble drukket i bilen, mens vi kjørte gjennom landsbyer som fremdeles sov.
Fjellene står bratt opp på begge sider. Glen Coe er lavastein, som stammer fra et vulkanutbrudd for sånn ca 420 millioner år siden. Alt de vet….
Frokosten ble stekt på medbrakt gasskomfyr og smakte fortreffelig. Utsikten var det heller ingenting i veien med.
Det var fremdeles fredelig på parkeringsplassen.

Det kan være lurt å planlegge dersom du ønsker å gå tur i dalen. Det er mange løyper å velge i, fra de mest vanskelige som krever klatreutstyr, til en rusletur innover på grusvei. Vi hadde sett oss ut turen inn til den hemmelige dalen, dette var en tur min venninne hadde gått tidligere. Turen regnes som krevende, er 4,8 kilometer tur-retur og stigningen er på 275 meter. Det er noen steder man må klatre litt og man krysser en elv, som kan være utfordrende dersom det har regnet mye. Husk godt fottøy og gjerne staver.

Klar til å starte gåturen. Det var en frisk og kjølig morgen, men lettere klær var med. Været skifter raskt her oppe i fjellene, så ta med ekstra klær og gjerne regntøy.
Vær klar over at du går i et område som er regnet som et av de mest spektakulære i hele Skottland. Behandle naturen med respekt.
Stien er godt tilrettelagt med trapp, en bro og et område med vaier til hjelp ved klatringen.

Det viktigste du må huske på, er å starte tidlig. Grunnen er at det er meget begrenset antall parkeringsplasser og det blir fort full. Det er mulig at det går buss, men jeg så ingen busstopp. Fotturen starter fra A82, en godt trafikkert hovedvei og man trenger å vite hvor man skal parkere. Vi parkerte på parkeringsplassen til The tree sisters, sånn midt i dalen. Husk at turstier i fjellene i Skottland ikke er merket eller skiltet, så her trenger du kart eller guide med deg. Når du kommer inn i dalen er det dårlig dekning på mobilen, så last ned kart dersom du bruker app. Stien er lett å følge når man først har funnet rett sti, men vi møtte flere som hadde gått i feil retning og måtte snu.

Stien går bratt oppover, men er lett å gå.
Utsikten blir bedre og bedre jo høyere opp vi kom. Det minnet litt om Norge…
Vi måtte krysse elva og jeg var glad for stavene. Noen valgte å snu, mens de tøffeste bare vasset over.
Det var bratte bakker og mye løs stein, men jeg vil nok si at det var relativt lettgått.
Dette var det mest krevende stykket, hvor vi fikk kjenne litt på høydeskrekken og måtte klatre litt. Det gikk fint.

Dalen vi gikk inn til har flere navn, den kalles både Lost Valley og Hidden Valley, samt Coire Gabhail på gælisk. Historien bak er gammel, her gjemte MacDonald klanen kveget de stjal og det er meg ubegripelig hvordan de fikk dyrene med seg opp dit. Det var også her de gjemte seg, de få fra klanen som overlevde massakren i 1692. Da ble neste alle MacDonaldene; både menn, kvinner og barn, drept av skotske regjeringssoldater. Grunnen var visstnok at de ikke ville sverge troskap til de nye kongelige, William og Mary.

Det er et stort øyeblikk når man kommer opp og får første blikket på dalen.
Bunnen er ganske så flat og det renner en elv som plutselig bare forsvinner.
Vi benyttet anledningen til å fylle opp vannflaskene og spise medbrakt niste.
Det var grønt og frodig, men ikke særlig mye mat for en husdyrflokk.
Det er mulig å fortsette videre innover dalen og er man riktig sprek, kan man ta en tur opp på fjelltoppen Stob Coire Sgreamhach. Det gjorde ikke vi.

Det ble en flott dag på tur, selv om skyene kom da vi gikk tilbake. Det gjorde egentlig ingenting, da fikk jeg se fjellene innhyllet i tåke også. Vi gikk en liten omvei tilbake, som gikk langs fjellsiden og bratt ned. Da ble det en litt annen opplevelse og utsikt, samt vi unngikk hordene av turister som kom oppover. For her går man sjelden alene, omtrent som Preikestolen hjemme. Bare at her finnes ikke kiosk eller hotell, samt at skotsk parkeringsplass er billigere å stå på. Det kan man like…

Stidele tok oss oppover igjen og vi fikk en annen vei ned. Det finnes flere steder hvor stien deler seg og noen var stengt på grunn av vedlikehold. Følg anvisningene…
Utsikten mot bilveien. Stien vi gikk opp fulgte elva, som vi kunne høre, men ikke se.
Det var unektelig vakkert. Revebjellene var i ferd med å bli avblomstret, der de vaiet i vinden.
Jeg har tidligere gått The West Highland Way, en  154 kilometer lang fottur fra Milngavie til Fort William. Det var veldig kjekt å se igjen hus og fjell jeg husket fra den turen.

Legg gjerne til et besøk på besøkssenteret, som ligger litt lengre nede i dalen. Her finner man spennende utstillinger, utgravninger, suvenirer, kafé og toalett. Man kan se film og lære om hvordan dalen ble skapt eller om hvordan man skal ta vare på naturen. Ta gjerne turen videre til byen Glencoe eller besøk minnesmerket over massakren på 1600-tallet. Der har jeg vært før og noen steder holder det å besøke en gang. Derfor vendte vi bilen andre vei og var godt fornøyd med dagen.

Selvfølgelig hadde besøkssenteret scones med clotted cream og syltetøy, min favoritt.
Jeg fikk også hygge meg inni et rekonstruert 1600-talls hus.
Dessuten lærte jeg litt om turen vi akkurat hadde gått og det er aldri feil.

Langs Ognaelva til Bjørndalsniben.

Jeg slutter aldri å la meg overraske over hvor mange steder jeg aldri har vært. Det er ikke fordi jeg ikke har hørt om dem eller det er så ufattelig langt å reise dit. Mange av dem ligger mindre enn en time i bil og det er absolutt overkommelig på en fridag. Men det er mye som bare ikke blir noe av… Jeg kan sitte å se i turbøker, på kart eller nettet, så ser jeg alle disse flotte stedene som jeg får veldig lyst å dra til. Allikevel blir det med drømmen og så glemmer jeg det. Helt til en dag…

Det er grei parkeringsplass ved Hetland Kraftverk, ikke langt fra Ogna.
Turen starter opp bak kraftverket og bakken er ganske bratt.
Jeg gikk sammen med min søster og har knapt et bilde av henne som ikke er tatt bakfra. Hun går skikkelig fort.

Turen langs Ognaelva har jeg hatt lyst til å gå lenge, mest fordi man går gjennom Rabali naturreservat, opprettet i 1984. Jeg er glad i skog og særlig der hvor skogen kan vokse vill. Rabali består av mye løvtrær; som eik, lind og hassel. En tur inn i det grønne her, ble beskrevet som en trolsk opplevelse og mer skulle ikke til før jeg var i fyr og flamme. Legg til en ukjent topp på Fjelltoppappen og jeg var klar. Søsteren min hadde akkurat startet ferien og var slett ikke uvillig til å utforske nytt terreng.

Området er utrolig godt merket og skiltet, så vi var aldri i tvil om veien videre.
Det var en usedvanlig vakker morgen og yr hadde meldt om sol og varme. Badetøy var med i sekken og elva lå jo der.
Det var mye tett skog og jeg var forundret over hvor anderledes naturen var, enn det jeg hadde sett for meg.

Turen inn til Bjørndalsniben er omtrent 12 kilometer lang og regnes som krevende. Det kommer nok av lengden og at enkelte partier er litt vanskelige å gå. Men mest av alt går man på fine skogveier og god sti. Dette er ikke turen for deg som har det travelt, her er mye å oppleve. Dessuten var det bær som var modne nok til å spises og vi er begge sånne som aldri går forbi modne bær, enten de er røde eller blå.

Rabali består ikke bare av skog, men noen svære steinrøyser. Stien gjennom reservatet er ikke merket, så vi rotet oss litt ut av stien. Men det er umulig å gå seg vill, med elva til høyre og bergvegg til venstre.
Andre steder var stien lett å følge og det var frodig og grønt.
De var blå, men kunne godt ha hatt litt mer sol på seg. Småsure, med andre ord.. Men fulle av antioksidanter, så vi åt…
Det var rene bær-gildet, så det gikk seint med gåing. Men vi startet tidlig og hadde heldigvis hele dagen på oss.

Turen langs elva var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. Elva kunne knapt sees, men vi hørte den godt. Ognaelva er en kjent lakseelv og strekker seg fra Bjerkreim til havet ved Ogna. Den endrer seg fort ved nedbør, og de siste dagene hadde det regnet godt. Elva gav mye lyd, så selv om vi ikke så den godt, kunne vi høre den. Jeg skrinla alle tanker om et elvebad, det virket helst som ekstremsport. Der går grensen for min del og min søster var enda mindre lysten.

Det bruste godt nedi elva, selv om vi ikke så mye til den.
Granskog var det også mye av og jeg var forundret. Ogna er kjent for sine knauster og nakne landskap, men her var tett skog. Jeg frydet meg over naturen og var så glad jeg hadde tatt turen.
Plutselig kom vi til en hytte og kjørbar vei. Siden jeg hadde falt en gang, var det naturlig å tenke om det var en annen vei enn over ura tilbake. Det var ikke det, man går frem og tilbake samme vei.

Når man kommer ut av Rabali, er man på Ualand. Her ligger en gammel fiskehytte, men jeg må si at jeg synes det var en fantastisk flott opparbeidet hytte og tomt. Det gikk kjørevei inn og vi undret oss på om det hadde vært mulig for oss å kjøre inn dit. Det var egentlig ingen plass å parkere og jeg tviler på om Toyotaen min hadde greid å humpe seg over gress og røtter. Men det er verd å sjekke ut til neste gang….

Det var aldri tvil om hvor veien gikk videre.
Nydelig og myk vei å gå på. Det var en fredens stund, min søster er heldigvis også av den lite pratsomme typen på tur.
Dette er mer sånn typisk Ogna fjell og terreng. Med et fantastisk badevann, som vi ikke badet i, fordi nordavinden var overalt.

Men vi hadde et mål og det var Bjørndalsniben. Det var kun min søster som kom seg opp dit. Jeg hadde som tidligere nevnt falt og da får man litt støkken i seg. Særlig når man har knær eller andre vitale kroppsdeler å ta hensyn til.. Det ble litt krevende da vi skulle oppover og på det ene stedet sa min søster oppgitt: «Du sa ingenting om at man måtte være fjellklatrer for å komme opp». Derfor stod jeg over de siste 3-4 metrene til toppen, det ble for skummelt. Det lever jeg veldig godt med.

Man slipper ikke unna vindmøllene uansett hvor man går. Her hørte man de, lenge før man kunne se de.
Mens min søster klatret siste biten, fant jeg det perfekte lunsjstedet. Fin utsikt, i ly for vinden og fine hyller å sitte på. Ja, det lå midt på stien, men vi hadde ikke sett andre turgåere, så da er det greit.
Det er slett ikke lettere å gå ned de bratte stedene, men vi akte oss nedover.

Tilbaketuren gikk egentlig veldig fint. Jeg hadde gruet meg til å klatre ned, men det var fort gjort. Steinura i Rabali var enkel, så lenge man holdt seg på stien. Da slapp man noen av «over og under trærne» (klatre over og krype under), samt løse steiner. Vi hadde gått opp og ned 304 høydemeter, selv om Bjørndalsniben bare er 273 meter over havet. Nå var det mest nedover og det er mindre krevende kondisjonsmessig, men jeg kjente godt knærne. Allikevel var jeg fornøyd, mest fordi jeg hadde fått smaken på et nytt og spennende område. Men det er slett ikke feil å ha en kjekk dag med min søster heller….

Jeg var glad for at veien var god å gå på.
Selv om Rabali naturreservat ikke hadde endret seg, fant vi en lettere vei tilbake.
Så plutselig var vi tilbake ved start….

Mål nummer 4: Hågå, verdens lengste oppoverbakke…

Selvfølgelig vet jeg at turen opp Hågå IKKE er verdens lengste oppoverbakke. Den er ikke i nærheten engang og den er heller ikke Norges lengste. Det vet jeg, fordi jeg har gått bakker som var både lengre og brattere før. Her snakker vi om Kilimanjaro, verdens høyeste, frittstående fjell. Jeg kom meg opp dit.. Dessuten var det bakker i både Peru og Nepal som var både lengre og verre. For ikke å snakke om alle turene i Norge jeg har gått, som også er mange hundre høydemeter høyere opp. Men allikevel FØLES Hågå som den topper alle disse, når det kommer til opplevd følelse av turen. Forstår ikke hvorfor…

Noen startet med tøy og bøy allerede på parkeringsplassen. Det er enkelt å parkere, med en stor og fin plass. Ikke var det folksomt heller, siden vi var tidlige.
Det finnes mange turløyper å velge i,med samme startsted, den mest kjente er Uburhedlaren. Men dit skulle vi ikke idag.
Turen starter fint og lett innover mot den flotte gapahuken. Her finnes også toalett, dersom man har behov for det.

Hågå er en fjelltopp som ligger i Oltedal. For mange er Oltedal et sted man passerer på vei mot høyere tinder i Sirdal, men jeg kan love at det er flotte turmuligheter her også. Mange av dem starter ved Moen, ved det gamle kraftverket. Turen til Hågå er en middels krevende fottur, som bare er omtrent 3 kilometer hver vei. Det høres veldig overkommelig ut og jeg vil påstå at de fleste ville greid å gå turen. Men da trenger du god tid og stålvilje.

Man følger god grusvei og det går oppover. Allikevel er det ikke verre enn at man kan ha en hyggelig samtale med turfølget.
Det står skilt hvor man skal svinge inn i skogen.  Her kan man fylle på vannflasken, dersom man har behov for det.
Jeg hadde lokket med meg sønnene mine, litt for sikkerhets skyld og litt for å slippe å bære sekk. De vekslet på å slepe en 100 l sekk oppover, fylt med min sekk og diverse annet.
Det er strekningen inne i skogen som er krevende, fordi det er skikkelig bratt.

Jeg hadde gått til Hågå en gang før og da sverget jeg på ALDRI IGJEN. Men nå var jeg tilbake, mest fordi jeg ville gi fjellet en ny sjanse. Kanskje det ikke var så ille som jeg husket det…. Den største utfordringen første gang, var da jeg skulle krysse en stor snøfonn i skaret. Det var glatt og bratt, samt skled man, kunne det fort ende med at man datt utenfor et stup. Jeg stivnet helt utpå snøen, men hadde heldigvis min sønn med meg, som leide meg over. Vi gikk en annen og tre ganger så lang vei ned igjen, mens jeg mumlet forbannelser for meg selv.

Skogen var skikkelig tett oppover og det var fuktig og sleipt på stien.
Sånn halvveis i bakken traff vi Herr Elg, eller ihvertfall det vi antok hadde vært en elg. Uvisst hva som skjedde med den og om plasseringen var til skrekk og advarsel..
Da nærmer vi oss tregrensen og det verste er over. Det er viktig å bruke god tid og ta mange pauser når det er bratt stigning.
Plutselig var vi kommet til skaret og jeg var meget takknemlig for at der ikke var snø nå.

Mange bruker Hågå som en treningsøkt og det snakket vi mye om. For den er nærmest perfekt til det. Myk start til oppvarming, gradvis stigende bakke, så en skikkelig lang og bratt etappe hvor det absolutt bør være sjangs til å presse pulsen opp til maks. Vi traff flere, både første gang og nå, som tok avgårde oppover som om de hadde stjålet skoene. All ære til dem, men jeg var fornøyd med å sige sakte oppover. Gutta kunne nok gått fortere, men de var solidariske med meg.

Et tappert smil og nok en pust i bakken. Det er faktisk bare oppover helt til topps.
Går du frem til kanten her, får du fantastisk utsikt over Oltedal.
Noen hadde overskudd til å klovne seg til og det var ikke meg. Men det hjalp på å endelig se varden på toppen. Men fremdeles litt igjen…

Det er rart med en topptur, som egentlig bare er en eneste lang oppoverbakke. Dersom man ikke har utsikt, så er det lett å bli litt motløs. Enten det er tett skog, tåke eller mørke som stenger for lyset og omgivelsene, så blir det en helt annen følelse når man kan se ut over landskapet. Jeg må si at stemningen steg da vi kom ut av skogen, særlig fordi vi var kommet ganske så høyt opp.. Det ble ikke mindre bratt,  men nå kunne vi ihvertfall nyte utsikten. For den er flott og man ser det meste av Oltedal og fjellene på andre siden, samt helt til havet.

Og endelig er man der, på toppen. Hva nå liksom…
Det er da høydepunktet kommer og man får belønningen for å ha slept med seg en tung sekk.
Nybakte rundstykker med egg og kaviar er toppen av luksus. Legg til en cappuccino fra pose, så er lunsjen perfekt.
Jada..og etter lunsj er det bare å psyke seg opp til nedturen. For ned der skal vi…
Noen hygget seg med å vinke til en kompis, som var på jobb i Oltedal. Vi kunne se ham stå å vinke på taket av bygningen, en bitteliten skikkelse.

Jeg hadde tatt med knestøtte til nedturen, fordi jeg vet at å gå ned er mer krevende enn opp, på knærne. Så det gikk absolutt ikke raskere på tilbaketuren, selv om pulsen var endel lavere. Men hva gjorde vel det, når vi faktisk hadde vært på toppen? Denne gangen gikk vi samme vei opp og ned, men det er fullt mulig å gå rundturen eller legge til noen av de andre toppene vi kunne se rundt oss. Men for meg var hele poenget å komme opp og ned Hågå, så jeg var kjempefornøyd med å ha greid målet mitt. Verdens lengste oppoverbakke beseiret nok en gang…

Jeg tok meg tid til å beundre både utsikt og blomster på vei nedover. Det var riktig vakkert.
Og plutselig var vi nesten tilbake i bilen, uten at det føltes annet enn greit.
Det var rett før jeg la meg i blomsterenga for å nyte naturens ro, men turfølget ville hjem.

Mål nummer 3: Fitjanuten, ikje så tøff allikevel…

Er det ikke rart hvordan noe man har sett på som uovervinnelig, plutselig viser seg å være helt greit? Enten det er de store eller små utfordringene i livet, så kan man bli ganske sliten av å bruke mye tid på å gruble på hvordan man best kan møte hindringen. Jeg skal gi deg et godt råd, men det kommer helt tilslutt. For sånn som med utfordringer, kommer belønningen helst etterpå. Eller kanskje underveis… Eller kanskje ikke i hele tatt…

Etter Ålgård, sving av mot Gjesdal kirke. Man skal ikke langt fra E39, før det er helt andre årsaker til køen.
Ved kirken er det stor og gratis parkeringsplass. Vennligst se bort ifra at jeg parkerte som en idiot, det var veldig tidlig på morgenen og jeg var trøtt. Dessuten var jeg eneste bil på området og hadde god plass.
Gå mot kirken og følg veien videre mot øst.

Fitjanuten hadde jeg aldri hørt om og jeg trodde Fitja var en øy. Men det viste seg å være feil, jeg blandet med Fitjar, som er en kommune i Sunnhordland. Uansett hadde Fitjar ingenting med en topp ved E39, rett ovenfor Skurve i Gjesdal, å gjøre. Selv om navnet var relativt likt… Fitjanuten sies å ha den beste utsikten nær Ålgård, med panorama i alle retninger. Det står til og med en kikkert på toppen, men det visste jeg ikke da jeg satte den på listen.

Fitjanuten sett fra Skurvenuten. Det toppen bakerst på bildet, den høyeste.
Fra Gjesdal siden såg den litt mer overkommelig ut, selv om det fortsatt virket bratt og vanskelig å gå.
Man passerer flere gårder og jeg forsøkte å tolke pynten ved veien.  Flotte, malte postkasser kan jeg forstå, litt usikker på resten…

Grunnen til at den havnet på lista over mål etter kneoperasjonene, er enkel. Jeg hadde gått opp til vindmøllene bak Skurve og satt og kikket tvers over veien. Der lå et svært, bratt og dystert fjell, som så uovervinnelig ut. Dette var før jeg startet på operasjonene, så jeg var dårlig til beins og tenkte at opp dit hadde jeg aldri greid å gå. Det hørtes absolutt ut som en utfordring, noe å jobbe mot i rehabiliterings tiden. Akkurat sånn jeg liker…

Jeg kunne ikke ha vært mer heldig med været, der jeg ruslet på fin vei. Det går både kyr og sau på beite, så husk båndtvang og lukk alle grinder.
Det var skog og fjell, så jeg nesten følte jeg var tilbake i Schwarzwald…
Du skal gå ganske langt før du møter første pinne som markerer løypen. Men når du har sett denne, kommer de ganske tett etterpå.
Frokost ble spist før jeg skulle begynne på den bratte stigningen. Utsikten var flott.

Så var tiden kommet, jeg hadde tatt mål 1 og 2 relativt greit. Men nå ble det verre… Det verste var å bestemme meg for om jeg skulle gå fra Auestad eller Gjesdal. Det var visstnok mulig å gå på merket løype fra begge steder, men problemet var parkering. Grunneier på Auestad ønsket ikke parkering der, noe som absolutt er forståelig med tanke på drift av gård. Men fra parkeringsplassen på Gjesdal var det LAAAANGT å gå og endel asfalt. Jeg vurderte sykkel eller å ha sjåfør som kjørte meg så langt bilveien gikk….

Det var god sti og blå pinner å følge. Jeg stoppet mye, ikke bare for å få igjen pusten, men også for å beundre utsikten.
Det var ganske bratt, men så lenge jeg gikk rolig, gikk det fint.
Aldri vært så nærme som nå…

Jeg søkte på nett og studerte kartet. Jo mer jeg undersøkte, jo mer hindringer fant jeg. Det virket for langt, for bratt, for krevende og jeg utsatte og utsatte. Tilslutt fikk jeg nok… Jeg våknet tidlig en morgen og uten å tenke,  pakket jeg sekken og kjørte avsted. Jeg skrudde musikken i bilen på full styrke og hver gang en negativ tanke banket på, tenkte jeg på noe annet. Det er tross alt ingen skam å snu dersom det ikke går.

Med så kort vei igjen, tok jeg meg tid til å lukte på blomstene. De luktet svært lite.
Så var jeg der plutselig, helt alene på toppen.
Det var god utsikt over mot Skurvenuten,  hvor jeg satt å drømte om å gå til toppen. Og nå var jeg her…
Jeg tok meg god tid på toppen og brukte kikkerten i alle retninger.

Selvfølgelig gikk det greit. Ja, det ble endel på vei og det kjentes i kroppen. Men ikke verre enn at jeg hadde en fin tur. Bratt var det, både opp og ned, men det var jeg også forberedt på. Jeg tenkte mye på all den tid jeg har brukt på å krisemaksimere turen og hvor bortkastet det var. Sånn er det med de fleste utfordringer, jo mer man grubler, gruer seg og tenker negativt, jo verre blir de. Så rådet er enkelt: slutt å tenke på alt som kan gå galt og bare gjør det. Det går som regel godt og hvis ikke, går det over…

Hva som enn hendte i 1951, så er det hugget i stein her på Fitjanuten.
Det gikk på lette bein nedover, mens jeg lo litt av meg selv som hadde tenkt at dette var et skummelt og tøft sted for en tur. Vakkert var det, på en sånn dag…
Lunsj ble spist på «mitt faste sted», frokoststedet, og jeg følte meg riktig hjemme her.
Tilbaketuren gikk akkurat samme vei. Totalt gikk jeg ca 6 kilometer og brukte 3 timer i rolig tempo. Turen regnes som middels krevende, sikkert fordi det er ganske bratt.
Den lange strekningen på asfalt, er faktisk ikke særlig lang i hele tatt.