Flagget til topps på Bynuten.

Som tidligere nevnt, har det gått tregt med de 10 Toppene i Sandnes 2020. Det er nok mange grunner til det, men nå kjenner jeg at jeg må gasse på litt for å fullføre i år. Innen 1 november må jeg ha tatt de siste. Derfor var planen klar, nå som det er strålende høstvær og fredagsfri. Bynuten er merket som krevende, med beregnet gåtid på 5-6 timer frem og tilbake. Absolutt overkommelig, med andre ord. Jeg lokket med meg sørlendingen, som aldri før har besteget Sandnes sin høyeste topp (vel og merke FØR kommunesammenslåingen).

Det er kart over området på parkeringsplassen og det var god plass da vi ankom klokken 09.00.
Hun med vinterdekk på bilen kjørte, det var nemlig blitt frost og kaldt.
Turen starter på grusvei, men man kommer ganske raskt inn i terreng.
Det var en usedvanlig vakker morgen, med rimfrost i gresset og ikke en sky på himmelen.

Jeg var forberedt, for det er det greit å være på en slik tur. Det er de som har undervurdert turen og måttet hjelpes ned. Men når det er sagt, har jeg gått opp med barnebarnet da han var 4. Hemmeligheten er å ha god tid, mye mat og drikke samt være heldige med været. Så for oss i dag, var det sjekk, sjekk og sjekk, klar til avreise.

Det er fint når man har tid til å bare rusle.
Det er godt merket og skiltet.
Det er endel stigning, selv om man totalt sett ikke skal opp mer enn 370 meter.

Sørlendingen derimot, hadde ikke gått så langt før det gikk opp for henne at dette ikke var en rusletur på grusvei. Det haglet med beskyldninger om hva jeg hadde lokket henne med på, men heldigvis kom det seg etter at vi tok en pause. Frokost er det viktigste måltidet på dagen, og etterpå steg humøret på samtlige. Jeg hadde ansvaret for maten, mens sørlendingen stilte med bil.

Det var vanskelig å se hvor fjellet sluttet og vannet begynte.
Snakk om blikkstille vann…
No ser eg atter slik fjell og dalar….
Endelig, ENDELIG kunne vi se varden og toppen langt der fremme.
Det hadde jeg nesten ikke trodd, at vi skulle komme oss helt opp.

Det som gjør Bynuten til en krevende tur, er all steinen. Flere steder må man balanserer over steinrøser og det kan gi utfordringer for både ankler og knær. Andre steder er det bratt, sånn «sette seg på baken og skli» eller «ned på alle 4 og krype» bratt. Legg til søle og glatte røtter, og du har et terreng som tar tid. Men tid hadde vi nok av i dag, så det ble mange og lange pauser for å nyte dagen.

Noen var dypt og inderlig såret over at turboken var utskrevet, slik at hun ikke kunne dokumentere at hun kom seg til topps.
Det var litt av en utsikt…
Alt som går opp, må gå ned. Sakte, men sikkert.
Jeg var mest opptatt av å ta bilder, FOR EN DAG….og for noen høstfarger…

Vi gikk ikke samme vei, ned men rundt, selv om Selvikstakken ble droppet denne gangen. Istedet hadde vi nok en lang pause, med kakao og brødskiver. Vi undret oss som alltid over hvor mye bedre maten smaker ute, og særlig når man har svettet og slitt litt. Det ble helst seint før vi kom ned til bilen, og det hadde nesten vært en full arbeidsdag på tur. Enkelte påstod de ikke kom til å kunne gå imorgen, men den tid, den sorg. Andre var bare fornøyd over at 7 av 10 Topper i Sandnes er fullført og det bare er 3 igjen….

Den kilometer beregningen som står på skiltene tok vi med en klype salt. Ifølge mine beregninger gikk jeg 27 998 skritt og 19 km.
Gourmetmat ?
Vi snakket endel om at vi burde hatt telt med, og blitt i skjønnheten.
Endelig tilbake på vei og nærmer oss bilen.
En sørlendingen går aldri på tur uten bikini. Derfor stoppet vi ved Tengesdalsvatnet for en frisk dukkert og en cappuccino på stranden. Me kan kosa oss…

Mål nummer 5: Bynuten.

«Oh my God» sa han på 5, «ska me opp der»??!! Eg var jo ganske så enige.

I området mellom Høle og Oltedal, ut mot Høgsfjorden, ligger de fleste av Sandnes kommune sine høyeste topper. Den som strekker seg lengst mot himmelen er Bynuten, med sine 671 meter over havet. Derfor var det ikke tilfeldig at jeg hadde valgt denne toppen som mål nummer 5. Listen er nøye utarbeidet utifra at målene blir mer og mer krevende ettersom jeg (forhåpentligvis) blir bedre og bedre i form. Turen til Bynuten har jeg gått mange ganger, det er en klassiker. Vanligvis ville jeg ha startet med Selvigstakken, for så å ta Bynuten etterpå, men det får bli en annen dag. Nå var planen beine veien opp til toppen og samme vei ned igjen. Turen kan også gås som en rundløype på 12,1 km mens rett opp/rett ned er 11,4 km. Det vil si vi gikk for den korteste, siden målet var å komme til topps. For deg som ikke har gått til Bynuten, her er det som kan møte deg underveis på en dag som denne.

Det er et godt kart på parkeringen som jeg tok bilde av med mobilen. Jeg hadde selvfølgelig glemt kartet hjemme…. Men det funket dette også, særlig da vi på vei ned mistet stien.

Turen starter på Myrlandsheia. Her er det stor og gratis parkeringsplass på begge sider av veien, men sjelden så lite bil som det ser ut her. Vi startet tidlig for å komme først i køen…

Kryss feristen og bekk, så har du en fin, slak og lang oppoverbakke i starten. Her går både kyr og sau, så husk båndtvangen.

Det var virkelig en flott morgen. Varmt allerede, men med en kjølende vind.

Løypene er godt merket med skilt, og røde streker og prikker ute i terrenget.

Etter grusvei, grind og steinete anleggsvei svinger stien mot høyre. Herfra går en i bjørkeskog innover langs flere vann.

Flere steder går stien over store steinrøyser og i enkelte bratte parti må det klatres. Dette er nok grunnen til at turen har vanskelighetsgrad krevende.

Høyere oppe forsvinner alt av skog og det er helst stein, stein og mer stein. Man blir liksom små i sånne landskap og ikke bare de som faktisk er små….

Endelig nærmer vi oss toppen og utsikten er formidabel.

På toppen står en svær varde. Høydepunktet for han på 5,(ihvertfall ett av de), var nok da han kunne legge steinen han hadde båret med seg opp på denne varden.

Mens jeg var mer opptatt av at det ble tatt bilde som dokumenterte at jeg faktisk VAR på toppen. Mål 5 i boks, JIPPI….

Tre barskinger på toppen, ha-ha…

Ikke ofte man kan sitte på toppen og nyte lunsjen, men det var mulig idag. Og hjemmebakte horn med ost og salami gikk ned på høykant hos han som hadde bestilt det.

Etter mat startet nedturen. Jeg liker som regel best å gå turer som er en runde, men idag fikk jeg sansen for samme vei opp og ned. Man har jo faktisk ikke øyner i nakken, slik at jeg hadde gått glipp av denne utsikten dersom jeg gikk videre ned på andre siden. Det hadde vært synd….

I bakker som dette kjente jeg at det var greit å holde tunga beint i munnen, slippe hunden fri og bruke stavene for det de er verd….

På vei ned Ekkodalen. I det trange passet er det er veldig bra ekko og det var det enkelte som utnyttet fullt.

På vei opp passerer man mange flotte vann. Vi hadde selvsagt valgt oss ut et badevann som det ble en LANG pause ved og det var faktisk svømme og ikke bare dukke temperatur i vannet.

Overalt fant vi ulike skogsblomster og disse husker jeg fra jeg var barn. Vi kalte dem kaffiblomster, men jeg er usikker på om de faktisk heter det…

ENDELIG var vi nede ved Blommetjønn og snart ute på vei igjen. De siste 45 minuttene frem til vi kom dit tror jeg neppe noen av oss glemmer så fort. Jeg måtte love dyrt og hellig at jeg aldri skulle spørre han på 5 om å gå så lange turer flere ganger, for som han sa: «Eg seie jo ja te alt…» Det skal sies at da hadde vi gått i over 7 timer i steikende sol inkludert korte og lange pauser…

Gjennom grinda og snart kunne me se bilen. Og lykke i livet….

Det var en vellykket tur, jeg kom meg på toppen. Det var nok den lengste turen enkelte av oss hadde gått og det ble tungt på slutten. Jeg hadde tatt med for lite å drikke og det har vært tørt så lenge at det ikke var mulig å fylle vannflaskene underveis. Det gjorde muligens turen tyngre enn nødvendig at vannet måtte rasjoneres ut. Ellers gikk det med endel plaster på grunn av steinete sti og enkelte som hadde det litt travelt. Men ellers var det en fantastisk dag på tur, så nå får jeg legge meg i hardtrening til mål nr 6. Og turen anbefales varmt, bokstavelig talt.

Toppen står der og venter på alle som liker å gå på tur. Det er til og med bok hvor man kan skrive navnet, kan det bli bedre?