På tur med selektiv hukommelse.

Jeg går mye på tur sammen med min eldste søster. Det er alltid kjekt, ihvertfall når vi ikke har dårlig tid. Dessuten husker vi begge like dårlig og det har fått meg til å lure på om selektiv hukommelse er en familiesvakhet. Eller styrke, alt etter hvordan man velger å se det. Men når det gjelder tur, er det utvilsomt en positiv egenskap. En standard samtale mellom min søster og meg når vi ferdes i fjellheimen, er: «Er du sikker på at me har gått denne turen før? Eg kan ikje huska at det såg sånn ut? Det var ikje så bratt/langt/vått/steinete osv. sist me var her. Er du sikker på at me har vært her før? Har me gått feil? VA DET DENNE TUREN ME GJEKK???»

Turen til Selvikstakken har vi gått mange ganger, men det var noen år siden.

Ingen av oss kunne huske at det var så langt eller bratt. Men turen er 11,4 km, totalt høydemeter er 516 og den regnes som krevende.

Det var særlig når vi måtte klatre, at vi ble i tvil om vi i hele tatt hadde vært her før.

Selektiv hukommelse er når hjernen har en tendens til å huske det positive bedre enn det negative. Man kan også glemme helheten, men huske detaljer. Det kan skyldes mange ulike årsaker, men i vår familie tror jeg det er arvet. Hos meg er det særlig i forhold til friluftsliv at den selektive hukommelsen trår til. Jeg kan for eksempel huske en fantastisk soloppgang, men ikke at jeg lå våken hele natten i teltet fordi jeg frøs. Eller at jeg husker alle detaljer fra den fantastiske utsikten på en fjelltopp, men ikke hvordan jeg slet for å komme meg opp dit….

Bynuten pleide å være Sandnes høyeste topp, men det var før kommunen slo seg sammen med Forsand.

Det er sjelden jeg er på tur i 6 timer og bare har tatt 3 bilder totalt. Vanligvis er det et sted mellom 30 og 300..

Men denne turen husker jeg ingenting av, hverken positivt eller negativt. Men gi det litt tid, så snakker jeg nok varmt om den også…

Det ligger et stort og ganske vilt område mellom Høle og Oltedal, med flere topper som kan bestiges. De mest kjente er Bynuten og Selvikstakken, hvor det er merket løype og godt skiltet. Her kan man gå flere kjekke rundturer og jeg har gått de fleste mange ganger, både alene og sammen med andre. Favoritten var Selvikstakken først, så oppom Serifjellet, før Bynuten ble avsluttet med stil. Da snakker vi om 15,6 kilometer og en relativt krevende tur. Min far pleide sykle fra Sandnes, jogge opp og ned til Bynuten og sykle hjem igjen på 2 timer, påstod han. Men jeg tror vel egentlig at det er ham jeg har arvet den selektive hukommelsen fra….

Uansett hvilken tur du velger, starter det med en lang oppoverbakke på grusvei.

Lyseveien er en anleggsvei bygget i forbindelse med kraftutbyggingen og kraftlinjen går uendelig nordover. Veien kan følges helt ned til Høgsfjorden og kan spare noen skritt i ulent terreng, hvis du vil.

Her kan du svinge av og gå den gamle løypa til Bynuten. Vær forberedt på mye steinur, glatte røtter og noe klatring.

Høstfarger altså, finnes det noe vakrere?

Jeg har innsett at formen nå, ikke kan sammenlignes med for noen år tilbake. Derfor tenkte jeg å dele opp turen jeg gikk før, i 3 dagsetapper. Min søster er fremdeles ikke helt tipp topp etter sitt lårhalsbrudd og jeg med mine kneproteser hadde neppe greid å karre meg rundt alle 3 toppene på en tur. Det hørtes fornuftig ut i mitt hode. Husk at dette er et område som ikke må undervurderes, det har vært mange redningsaksjoner her. Avstandene er lange og flere steder er det krevende å gå, fordi det er bratt og ulent. Ha alltid med sikkerhetsutstyr og hodelykt, særlig hvis du går alene og i vinterhalvåret. Det er stort sett mobildekning, men allikevel….

Det er et flott område, med mange fine badevann og fine teltplasser.

Av erfaring blir man klok, sies det, men det innebærer at man husker rett i forhold til erfaringen. Jeg startet ihvertfall tidlig…

Det finnes utallige topper, så jeg husker liksom aldri hvilke det er jeg skal over… Men det er mulig at den bakerste her er Serifjellet, tror jeg. Eller kanskje Bynuten? Eller så kan det være at det er ingen av dem…

Det ligger en liten og falleferdig hytte når du svinger av Lyseveien mot fjellene, som sikkert er brukt av anleggsarbeidere.

Den første toppen jeg siktet meg inn på, var Selvikstakken. Jeg var i godt følge med min eldste sønn og min søster. Det var en strålende sommerdag i august og vi la lystig i vei. Planen var å gå frem og tilbake samme vei, samt å holde oss i den merka løypa. Men det ble mye mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Langs Auratjørna var det sleip og vanskelig å gå. Det kunne vi ikke huske fra tidligere… Ei heller at å komme opp til toppen krever klatring og jeg innrømmer at klatring med staver er ikke lett. Men vi kom opp… og tok kortest vei ut til Lyseveien da vi skulle tilbake. For oss halte var det et godt valg og min sønn hadde ingen innvendinger.

Lia bak meg er det man skal opp og det er bratt.

Etter en bratt skråning, er det litt flatt. Vil man opp til Selvikstakken, må man opp denne bakken. Vil man derimot mot Serifjellet og Bynuten, er det bare å gå forbi.

Det er stort sett fantastisk utsikt hele turen.

Den andre turen burde vi aldri gått. Vi kom oss seint avsted og min søster hadde en avtale på ettermiddagen. Men planen var å gasse på, kjapt opp og kjapt ned den gamle løypa til Bynuten. Det gikk ikke helt etter planen, stien var mye mer krevende enn vi husket. Særlig nå på høsten, med sleipe blader og mye vann. Det var sørpe og glatte steiner, samt flere steder hvor vi kravet oss opp på alle 4. Min søster hadde glemt stavene og det var litt uheldig for henne. Været var surt og kaldt, men det spilte ingen rolle for vi hadde ikke tid til pause allikevel. Jeg var totalt utslitt da vi endelig kom ned til parkeringsplassen, etter å ha gått via Rasmustjørna ned. Vi ville se om den lange veien ned var mer lettgått, men den var ikke det. Det sier seg selv at min søster ikke rakk avtalen sin….

Det står en liten varde på Serifjellet, men den merka løypa går lavere nede. Jeg anbefaler en liten avstikker til toppen, her er du tross alt en meter høyere enn Selvikstakken, med sine 597 moh.

Jeg hadde tenkt å gå samme vei tilbake, men du vett koss det e… Plutselig gikk skoene en annen vei..

Jeg fant et lunt sted for lunsj og pakket meg inn i dunponchoen. Det var skikkelig kaldt, selv om været hadde klarnet opp.

Det gikk noen uker før jeg hadde lyst til å ta på fjellskoene igjen.. Men etter en sånn tur er det bare å kaste seg uti det, liksom komme seg oppå hesten og ri videre. Dessuten husket jeg ikke akkurat detaljene, så jeg dro avsted alene, med fokus på trivsel. Målet var Serifjellet, jeg hadde tross alt vært så nær begge turene. Og dersom du lurer, JA, alle 3 kan sveipes inn på Fjelltoppappen. Jeg fulgte Lyseveien og hadde tenkt å ta den både inn og tilbake. Men det var så bratt opp lia og det kunne jeg ikke huske, selv om det ikke er så veldig mange måneder siden sist jeg gikk der. Så jeg valgte å gå ned stien mot Rasmustjørna, det kunne ihvertfall ikke være brattere enn lia jeg hadde kommet opp. Men det var det… Jeg vurderte å snu, men orket ikke. Så jeg akte hull i baken på turbuksa og kom meg ned.

Jeg har ingen bilder fra selve aketuren, men her nærmer jeg meg ihvertfall bunnen. Stien videre går på oppsiden av vannene og møter løypa fra Selvikstakken på andre siden.

Ned den fjellsiden akte jeg. Følg for alle del de røde merkene, for her er det bratt.

Klar for en ny runde med sleipe røtter og mye sørpe. Men trærne strakk seg trolsk mot himmelen og jeg nøt turen.

Det er rart å tenke på at jeg pleide å gå denne turen i et jafs. Nå syntes jeg det var 3 krevende dagsturer og ikke minst fordi det flere steder var bratt og ulent. Det kan jeg ikke huske at jeg syntes før…noe som sikker skyldes den selektive hukommelsen. Fordi terrenget har ikke forandret seg og det har jo ikke jeg heller. Det å bare huske positive ting, samt fortrenge det negative, tenker jeg er en god egenskap. Selv om det er ingen av familie og venner som spør meg om en troverdig turbeskrivelse lenger… Fordi i min hukommelse er alt bare gull og grønne skoger….og jeg er like ung og sprek som jeg alltid har vært…

Når masten er passert, er det ikke langt igjen. Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det..

Det kan noen steder være vanskelig å finne merker og ikke alle steder er det god sti. Det er en grunn til at turene her oppe regnes som krevende.

Det er endel sau (og om sommeren kyr) så husk båndtvang og lukk grinder.

Her var før et kart, husker jeg. Det var kjekt.

Flagget til topps på Bynuten.

Som tidligere nevnt, har det gått tregt med de 10 Toppene i Sandnes 2020. Det er nok mange grunner til det, men nå kjenner jeg at jeg må gasse på litt for å fullføre i år. Innen 1 november må jeg ha tatt de siste. Derfor var planen klar, nå som det er strålende høstvær og fredagsfri. Bynuten er merket som krevende, med beregnet gåtid på 5-6 timer frem og tilbake. Absolutt overkommelig, med andre ord. Jeg lokket med meg sørlendingen, som aldri før har besteget Sandnes sin høyeste topp (vel og merke FØR kommunesammenslåingen).

Det er kart over området på parkeringsplassen og det var god plass da vi ankom klokken 09.00.

Hun med vinterdekk på bilen kjørte, det var nemlig blitt frost og kaldt.

Turen starter på grusvei, men man kommer ganske raskt inn i terreng.

Det var en usedvanlig vakker morgen, med rimfrost i gresset og ikke en sky på himmelen.

Jeg var forberedt, for det er det greit å være på en slik tur. Det er de som har undervurdert turen og måttet hjelpes ned. Men når det er sagt, har jeg gått opp med barnebarnet da han var 4. Hemmeligheten er å ha god tid, mye mat og drikke samt være heldige med været. Så for oss i dag, var det sjekk, sjekk og sjekk, klar til avreise.

Det er fint når man har tid til å bare rusle.

Det er endel stigning, selv om man totalt sett ikke skal opp mer enn 370 meter.

Sørlendingen derimot, hadde ikke gått så langt før det gikk opp for henne at dette ikke var en rusletur på grusvei. Det haglet med beskyldninger om hva jeg hadde lokket henne med på, men heldigvis kom det seg etter at vi tok en pause. Frokost er det viktigste måltidet på dagen, og etterpå steg humøret på samtlige. Jeg hadde ansvaret for maten, mens sørlendingen stilte med bil.

Det var vanskelig å se hvor fjellet sluttet og vannet begynte.

Endelig, ENDELIG kunne vi se varden og toppen langt der fremme.

Det hadde jeg nesten ikke trodd, at vi skulle komme oss helt opp.

Det som gjør Bynuten til en krevende tur, er all steinen. Flere steder må man balanserer over steinrøser og det kan gi utfordringer for både ankler og knær. Andre steder er det bratt, sånn «sette seg på baken og skli» eller «ned på alle 4 og krype» bratt. Legg til søle og glatte røtter, og du har et terreng som tar tid. Men tid hadde vi nok av i dag, så det ble mange og lange pauser for å nyte dagen.

Noen var dypt og inderlig såret over at turboken var utskrevet, slik at hun ikke kunne dokumentere at hun kom seg til topps.

Alt som går opp, må gå ned. Sakte, men sikkert.

Jeg var mest opptatt av å ta bilder, FOR EN DAG….og for noen høstfarger…

Vi gikk ikke samme vei, ned men rundt, selv om Selvikstakken ble droppet denne gangen. Istedet hadde vi nok en lang pause, med kakao og brødskiver. Vi undret oss som alltid over hvor mye bedre maten smaker ute, og særlig når man har svettet og slitt litt. Det ble helst seint før vi kom ned til bilen, og det hadde nesten vært en full arbeidsdag på tur. Enkelte påstod de ikke kom til å kunne gå imorgen, men den tid, den sorg. Andre var bare fornøyd over at 7 av 10 Topper i Sandnes er fullført og det bare er 3 igjen….

Den kilometer beregningen som står på skiltene tok vi med en klype salt. Ifølge mine beregninger gikk jeg 27 998 skritt og 19 km.

Vi snakket endel om at vi burde hatt telt med, og blitt i skjønnheten.

Endelig tilbake på vei og nærmer oss bilen.

En sørlendingen går aldri på tur uten bikini. Derfor stoppet vi ved Tengesdalsvatnet for en frisk dukkert og en cappuccino på stranden. Me kan kosa oss…

Mål nummer 5: Bynuten.

«Oh my God» sa han på 5, «ska me opp der»??!! Eg var jo ganske så enige.

I området mellom Høle og Oltedal, ut mot Høgsfjorden, ligger de fleste av Sandnes kommune sine høyeste topper. Den som strekker seg lengst mot himmelen er Bynuten, med sine 671 meter over havet. Derfor var det ikke tilfeldig at jeg hadde valgt denne toppen som mål nummer 5. Listen er nøye utarbeidet utifra at målene blir mer og mer krevende ettersom jeg (forhåpentligvis) blir bedre og bedre i form. Turen til Bynuten har jeg gått mange ganger, det er en klassiker. Vanligvis ville jeg ha startet med Selvigstakken, for så å ta Bynuten etterpå, men det får bli en annen dag. Nå var planen beine veien opp til toppen og samme vei ned igjen. Turen kan også gås som en rundløype på 12,1 km mens rett opp/rett ned er 11,4 km. Det vil si vi gikk for den korteste, siden målet var å komme til topps. For deg som ikke har gått til Bynuten, her er det som kan møte deg underveis på en dag som denne.

Det er et godt kart på parkeringen som jeg tok bilde av med mobilen. Jeg hadde selvfølgelig glemt kartet hjemme…. Men det funket dette også, særlig da vi på vei ned mistet stien.

Turen starter på Myrlandsheia. Her er det stor og gratis parkeringsplass på begge sider av veien, men sjelden så lite bil som det ser ut her. Vi startet tidlig for å komme først i køen…

Kryss feristen og bekk, så har du en fin, slak og lang oppoverbakke i starten. Her går både kyr og sau, så husk båndtvangen.

Det var virkelig en flott morgen. Varmt allerede, men med en kjølende vind.

Løypene er godt merket med skilt, og røde streker og prikker ute i terrenget.

Etter grusvei, grind og steinete anleggsvei svinger stien mot høyre. Herfra går en i bjørkeskog innover langs flere vann.

Flere steder går stien over store steinrøyser og i enkelte bratte parti må det klatres. Dette er nok grunnen til at turen har vanskelighetsgrad krevende.

Høyere oppe forsvinner alt av skog og det er helst stein, stein og mer stein. Man blir liksom små i sånne landskap og ikke bare de som faktisk er små….

Endelig nærmer vi oss toppen og utsikten er formidabel.

På toppen står en svær varde. Høydepunktet for han på 5,(ihvertfall ett av de), var nok da han kunne legge steinen han hadde båret med seg opp på denne varden.

Mens jeg var mer opptatt av at det ble tatt bilde som dokumenterte at jeg faktisk VAR på toppen. Mål 5 i boks, JIPPI….

Ikke ofte man kan sitte på toppen og nyte lunsjen, men det var mulig idag. Og hjemmebakte horn med ost og salami gikk ned på høykant hos han som hadde bestilt det.

Etter mat startet nedturen. Jeg liker som regel best å gå turer som er en runde, men idag fikk jeg sansen for samme vei opp og ned. Man har jo faktisk ikke øyner i nakken, slik at jeg hadde gått glipp av denne utsikten dersom jeg gikk videre ned på andre siden. Det hadde vært synd….

I bakker som dette kjente jeg at det var greit å holde tunga beint i munnen, slippe hunden fri og bruke stavene for det de er verd….

På vei ned Ekkodalen. I det trange passet er det er veldig bra ekko og det var det enkelte som utnyttet fullt.

På vei opp passerer man mange flotte vann. Vi hadde selvsagt valgt oss ut et badevann som det ble en LANG pause ved og det var faktisk svømme og ikke bare dukke temperatur i vannet.

Overalt fant vi ulike skogsblomster og disse husker jeg fra jeg var barn. Vi kalte dem kaffiblomster, men jeg er usikker på om de faktisk heter det…

ENDELIG var vi nede ved Blommetjønn og snart ute på vei igjen. De siste 45 minuttene frem til vi kom dit tror jeg neppe noen av oss glemmer så fort. Jeg måtte love dyrt og hellig at jeg aldri skulle spørre han på 5 om å gå så lange turer flere ganger, for som han sa: «Eg seie jo ja te alt…» Det skal sies at da hadde vi gått i over 7 timer i steikende sol inkludert korte og lange pauser…

Gjennom grinda og snart kunne me se bilen. Og lykke i livet….

Det var en vellykket tur, jeg kom meg på toppen. Det var nok den lengste turen enkelte av oss hadde gått og det ble tungt på slutten. Jeg hadde tatt med for lite å drikke og det har vært tørt så lenge at det ikke var mulig å fylle vannflaskene underveis. Det gjorde muligens turen tyngre enn nødvendig at vannet måtte rasjoneres ut. Ellers gikk det med endel plaster på grunn av steinete sti og enkelte som hadde det litt travelt. Men ellers var det en fantastisk dag på tur, så nå får jeg legge meg i hardtrening til mål nr 6. Og turen anbefales varmt, bokstavelig talt.