Når fjellene kaller….

Det er ingenting som frister mer, enn når du vet at du ikke kan eller bør… Enten det er slankekuren som gjør at man ikke kan spise det man sikler på eller lommeboken som sier at man ikke kan få kjøpe det man har aller mest lyst til å kjøpe. Da har hjernen lett for å slå seg vrang og man blir besatt av tanken på det man ikke kan eller skal ha. Så hva er kuren for det? Ingen aning, men dersom jeg finner det ut, skal jeg saktens dele gladnyheten. Faktisk tror jeg at den som knekker den nøtten, kan bli både rik og berømt… I hvert fall hvis man har behov for rikdom og berømmelse.

Sånn ser det ut når han på 11 skal ta bilde av en berømt og gigantisk stein, på vei opp Hunnedalen. Det hadde sikkert vært finere om jeg som kjørte tok det i fart, men det er dessverre ikke lov..
Når man kjører høyt til fjells her i Norge, er det stor fare for at man møter på sauer og lam i veibanen. Kjør forsiktig og avpass farten..
Da vi endelig kom frem, var den lille parkeringsplassen full. Man kan parkere på en større plass i retning Lysebotn, men det hadde medført en del mer gåing. Jeg stod nok ikke helt lovlig i veikanten, men satset på at det gikk bra.

Jeg har en sånn greie med fjell. Skikkelige fjell altså, ikke sånne som vi har her nede på flat-Jæren. Det går helt fint å gå tur ved havet eller i skogen, men noen ganger får jeg veldig lyst til å komme meg over tregrensen. Det er akkurat som om lufta er friskere der oppe og utsikten bedre. Når jeg så langt øye kan se, ikke ser annet enn gråstein, lyng og mose, kjennes det veldig bra. Gjerne med et fjellvann eller flere, som garanter gir kroppen kuldesjokk når man tar et etterlengtet bad. Her oppe i høyden kan man enten rusle avsted med sekk og telt på ryggen eller gå inn til en trivelig DNT- hytte med mye eller lite luksus.

Det er alltid et magisk øyeblikk når man etter en lang og strevsom tur ser hytten foran seg. Tanken på å komme frem, ta av sekk og våte klær, samt nyte et bedre måltid under tak… Det blir ikke bedre enn det.
Jeg hadde booket senger til begge to, men enkelte ville helle sove på hemsen i stua. Siden det bare var oss på hytta, var ikke det et problem.
Turisthytta Børsteinen hører til Stavanger Turistforening og er ubetjent. Det vil si at det finnes ikke proviant, så man må ha med mat. Ellers har den 16 sengeplasser og står åpen hele året.

Egentlig så bør jeg holde meg vekke fra de høyeste toppene og lengste turene. Det er bare 7 uker siden jeg fikk operert inn total protese i venstre kne og det tar sin tid. Fremdeles har jeg mye hevelse og smerte, men det går bedre dag for dag. I hvert fall så lenge jeg ikke overdriver aktivitetene, men det er jo ikke lett å få til.. Særlig nå på sommeren, når fjellene står der i sin vakreste pryd og jeg kjenner hele, både kropp og sjel, lengter. Selv om regnet høljer ned, som både juni og juli har fått sin del av, vet jeg hvor vakkert det er på fjellet. Med toppene innhyllet i tåke og den jevne duren av regndråper på hetten, samt de salige øyeblikkene når sola bryter gjennom skylaget og naturen glinser i lyset. Jeg hørte fjellene rope ustanselig og jeg vil og vil..

Han på 11 var mest opptatt av at han skulle fiske. Stang, ferskvannskroker, bøtte og kniv var båret med og han var skikkelig klar. Det varte ikke lenge før han var lei, Børsteinsvatnet er ikke kjent for godt fiske. I alle år jeg har besøkt stedet, har jeg til gode å oppleve at noen får fisk….
Som badeplass derimot er vannet glimrende. Det er mulig å hoppe eller vasse uti, så det ble bad til alle døgnets tider.
Men aller kjekkest var det å fange og slippe ut igjen rumpetroll. At det går an å få så mye spenning utav en tom bøtte og en dam med yrende liv, syntes jeg var imponerende.

Det er jammen bra at jeg er medlem i Turistforeningen og har 590 hytter å velge mellom. Ikke alle ligger på høyfjellet, men av de som ligger høyt, er det heldigvis ikke alle det er langt å gå til. Jeg kan verken gå langt eller bære tungt, derfor hadde jeg sett meg ut en tur til Børsteinen i Lyseheia. Her er det under 1 kilometer å gå fra parkeringen og jeg har vært der mange ganger før. Derfor tenkte jeg at turen inn var enkel, men selektiv hukommelse er noe dritt. Jeg husket ikke at det er en bratt bakke ned til elven, plankebro og bratt opp nakent berg på andre siden. Muligens kun utfordrende for relativt nyopererte, men jeg kom meg forbi. Resten var fint og lettgått.. Jeg hadde med meg han på 11, som bar en blytung sekk, slik at jeg hadde kun en liten og lett dagstursekk. Life is good…

Det regnet godt da vi kom frem, men hva gjør vel det? Vi var jo inne.
Sau er det mye av og de kom helt inntil hytta. Da var det ikke lett å sitte inne og han fikk tilslutt klappe flere lam.
Ellers gikk det mye i kortspill og yatzy, samt andre spill vi fant på hytta.

Det var like fint som alltid å være på fjellet. Det var bare oss to på Børsteinen og jeg angret på at jeg hadde en avtale som gjorde at vi ikke kunne bli lenge. Men bare et døgn gir håp om bedre tider og jeg fant roen igjen. For første gang i livet har jeg badet i fjellvann med staver og det gikk helt fint. Jeg haltet mellom hytte og utedo, og var glad for det var såpass varmt at jeg ikke trengte bære ved for å fyre. Han på 11 hentet vann og hjalp med å vaske under sengene da vi skulle dra. Jeg satt mye ute og kikket på fjellene, akkurat sånn som jeg hadde lyst til. Jeg hørte kun sauebjeller og elva, samt stemmen til han på 11 hver gang han skulle vise meg et nytt rumpetroll han hadde fanget. Sånt blir jeg meget tilfreds av, så jeg er glad jeg lyttet til fjellenes lokking og kom meg på tur.

Det ble ikke en tur med avansert matlaging, men gjett om vi koste oss…
Jeg våknet til så tett tåke at det var såvidt jeg fant utedoen. Nydelig og trolsk stemning…
Så var det noen timer med kaffe og gamle turbøker, mens jeg ventet på at han på 11 skulle våkne. Uten mobilnett er det utrolig hvor rolig man blir…
Utover dagen lettet tåken og det ble riktig fint vær.

Det er rart med oss mennesker, vi har så lett for å se begrensningene i stedet for mulighetene. Noen lar være å dra på en planlagt fjelltur, fordi værvarselet sier regn. Noen tenker at de ikke er i god nok form, eller at de trenger nye fjellsko. Andre synes det høres stress ut eller skummelt, mens det finnes de som skal dra når de har mer tid eller bedre økonomi eller motivasjonen er tilstede. Det er helt greit, men vær i det minste ærlig ovenfor deg selv. Ofte er det som hindrer oss bare unnskyldninger, fordi hvis du virkelig VIL, KAN DU. Du må kanskje tilpasse turen etter fysisk form, lommebok eller en travel hverdag. Men mye handler om prioriteringer og at du virkelig vil. Jeg ønsker deg en fantastisk sommer…

Da var vi ferdig pakket og bare ut-vasken stod igjen.
Pakkeselet tok kjapt avsted, det gikk adskillig tregere med meg. Men det var ingen hast, vi skulle jo bare hjem igjen.
Jeg hadde grudd meg til å gå ned hit, men løste det glatt ved å ake på baken ned. Må man, så må man….
Adjø fjellene, det blir nok ikke lenge til neste gang…
Utedo litteratur…