Det hender at jeg får spørsmål om hvor jeg finner noen av disse stedene jeg besøker og som mange aldri har hørt om. De fleste av dem er ikke beskrevet i turistbrosjyrer eller skrytt av på Instagram, jeg liker som regel de som er godt gjemt for alle andre enn lokalbefolkningen. Jeg har ikke en innebygd spesiell radar, som søker opp naturskjønne steder med historisk og kulturell verdi. Det er som regel ikke planlagt og i hvert fall ikke med vilje at jeg havner langt fra turiststrømmen. Men det finnes så mye utrolig flott i nærområdene, som jeg mange ganger tenker at vi glemmer å se. Vi planlegger fremover, til eksotiske strøk og spennende storbyferier. Derfor glemmer vi å se oss rundt på hva som finnes i nærheten og kjører forbi utallige vakre steder og fine naturopplevelser.
Jeg har tatt ferjen fra Mortavik over til Arsvågen utallige ganger. Da havner man på Bokn, som er en øy-kommune bestående av 3 bebodde øyer og 123 småøyer. Den har bro mot nord og ferje mot sør, så her er stor gjennomgangstrafikk. Det har jeg alltid gjort, kjørt forbi til mer spennende steder, enten det var Karmøy, Vats, Etne, Bergen, eller enda lengre. Men så hadde jeg fått snusen i at det skulle være mange fine turmuligheter i området og jeg ble fristet til en stopp, selv om målet var Haugesund. Tross alt hadde jeg god tid, det var sånn passe greit vær og i følge Topptur appen skulle det være 3 topper på Vestre Bokn og 1 topp på Austre Bokn å plukke med seg. Det tenkte jeg skulle bli lett match og siktet meg inn på den første som lå ved Are friluftsområde.
Det startet dårlig, jeg hadde glemt turskoene… Retter sagt, det viste seg at jeg hadde kjørt av gårde med dem på taket av bilen, så sånn sett hadde jeg ikke glemt dem. Men hvor de befant seg nå, ante jeg ikke. Heldigvis lå det både høgstøvler og skisko i bagasjerommet (i det minste en fordel med at jeg ikke rydder bilen så ofte….), så jeg valgte støvlene og la avsted. Det viste seg å være et godt valg og passet mye bedre enn skisko hadde gjort. Det var skikkelig vått i marka, sånn bekk i stedet for sti. Jeg vasset oppover utmarka, mens jeg lette etter merkene som skulle vise meg vei opp til Hognåsen. Turen skulle være lett å finne og man fulgte samme vei frem og tilbake. Det skulle man bruke omtrent 1 og en halv time på, i følge den informasjonen jeg hadde Googlet meg frem til. Høydemetrene var heller ikke avskrekkende, totalt 149, selv om selve åsen ikke raget mer enn 125 meter over havet. Lett match, tenkte jeg.
Men jeg var ikke helt forberedt på at det var så mye spennende å oppdage på Are, som jeg egentlig aldri hadde hørt om før jeg kom på plassen. Jeg fant noen skilt og ut i fra det jeg leste der, kunne jeg danne meg et bilde av fortiden. Det har tydeligvis vært stor aktivitet her på neset, for det er registrert 37 hustufter, rydningsrøys, båtstø og en gravhaug som man antar er fra eldre bronsealder, 1800-1000 f.Kr. Det ligger noen flotte strender og jeg fant fine steder å bade, men jeg hadde verken badetøy eller tid til å meske meg i havet. Jeg hadde fantastisk utsikt utover sjøen og særlig var jeg imponert over hvordan himmelen vekslet mellom sol og skygge. Selve toppen virket bratt og jeg var litt usikker på hvor det var mulig å karre seg opp. Derfor var jeg veldig glad da jeg fant den merka løypen og et skilt som viste rett retning.
Det ble en karrig tur opp til toppen, det var bratt. Topptur på støvler er ikke så enkelt, selv om det var turstøvler med god såle. Selve oppstigningen regnes som en smule krevende, men det er merket med små varder, slik at man finner enkleste vei opp. Det ble ingen lang pause på toppen, jeg måtte tross alt rekke tilbake til bilen før sola forsvant. Dessuten hadde jeg lyst til å ta en ekstra runde ved gravrøysen og suge til meg stemningen. Ikke hadde jeg tatt med meg mat eller noe å drikke, så det var liksom ikke så mye å sitte på toppen for. Jeg sveipa meg inn og tok noen bilder, så var det bare å snu og gå ned igjen. Det gikk ikke fortere nedover, men helt greit. Jeg hadde flott utsikt over kulturlandskapet og det virket så mye mer lett gått ovenfra.
Jeg gikk en annen vei tilbake til bilen, siden jeg fant merkingen. Det ble flere lange stopp og jeg brukte mye lengre tid enn det som var planlagt. Selvfølgelig kom jeg meg ikke på flere topper den dagen, dagslyset forsvant og jeg var egentlig godt fornøyd med turen til Hognåsen. Hva skal man alltid haste etter? De fineste opplevelsene er de hvor man tar seg tid til virkelig å se og oppleve, uten å tenke på hva man skal etterpå. Det er fremdeles 3 topper på Bokn som venter på meg og sikkert mange andre fine steder jeg helst ikke vil kjøre forbi. Dersom du lurer på hva som hendte med skoene, så ble de observert flere ganger av min datter, i svingen ut på hovedveien. Hun hadde tenkt «hva er det for en idiot som har slengt fra seg sko midt i veien»? Tja, si det… Men skoene stod fremdeles fint og ventet på meg ved hovedveien, en smule overkjørt og flate. Tanken er at neste gang skal jeg ikke sette dem på taket, men ta meg litt bedre tid…
