Det er ikke ofte jeg klager over sånne ting som jeg allikevel ikke kan gjøre noe med. Jeg har innsett at det har veldig lite for seg, annet enn å gjøre livet surt for meg selv. Men det betyr ikke at jeg stilletiende godtar og aksepterer alt. Dersom jeg kan bidra til endring på et vis, stiller jeg selvfølgelig opp. Resten må man bare forsøke etter beste evne å unngå, for egen sjelefred. Det er for eksempel sjelden at jeg velger å gå tur i vindmølleparker.
Det var ikke særlig folksomt, tidlig en søndags morgen. Man kan gå til Gulknappen fra flere steder, men jeg valgte å starte på Gravdal. Her finner man en merket løype og det er grei parkeringsplass. Man har flere turmuligheter i Bjerkreim kommune og her vasser man ikke i folk.Sau derimot er det mye av og de gav høylytt beskjed om at de var glade for å se meg.
De gangene jeg er i nærheten av vindmøllene, er det som regel fordi jeg skal opp på en topp, som skal sveipes inn i Fjelltoppappen. De har valgt topper ukritisk og jeg tror kanskje det er like så greit. Mange har et positivt syn på møllene og jeg har venninner som til og med synes de er vakre og majestetiske, der de troner mot himmelen. Tja, jeg synes de ødelegger naturen, ikke minst fordi det må bygges veier for å få satt dem opp, de skaper støy og skader både fugle og dyreliv.
Det er grei jordbruksvei innover og husk at her er det total båndtvang. Stien er merket med grunneiers velvilje og det må respekteres. Det gikk mye sau,men ingen kyr.Har du sett så vakkert? Horisonten helt uten vindmøller, det er sjelden på Jæren.Ved Djupetjørna tar man av fra veien og går videre innover på sti. Følg de røde merkene.Vindmøllene ruver i terrenget.
Jeg diskuterte dette en gang sammen med en grunneier, han mente at han gjorde turfolk en tjeneste ved å gi dem fine grusveier til å gå tørrskodd til topps på. Dessuten kunne syklister og løpere boltre seg på milevis med gode veier og alt var bare velstand. Jeg må innrømme at jeg var uenig, for min del var dette turområdet ødelagt for evig tid. Borte var stiene, fuglelivet og naturens fred og ro. Istedet ruvet de svære kolossene over meg og gjorde meg dårlig.
Husk å ta på støvler eller høye og vanntette sko, det er mye myr og bekker underveis. Etter alt regnet som er kommet, var bekken nærmest en elv, men jeg kom meg over. Det er ikke særlig langt fra Gravdal og til toppen av Gulknappen, totalt tur-retur vil jeg anta er ca 4 kilometer.Godt merket og skiltet er det også.
Jeg er sånn som blir fysisk dårlig av støyen og synet av vindmøllene. Det vil mange påstå er innbilning og fantasi, men det er noe med støyen jeg reagerer på. Den jevne duren bærer godt gjennom luften og kommer man nær nok, høres svusjingen fra turbinbladene. De durer og går konstant, ihvertfall her på Jæren hvor det blåser mye. Da kommer hodepinen hver gang og som om det ikke er nok, bevegelsen rundt og rundt gjør at jeg blir kvalm. Nå skal det sies at jeg ikke kan kjøre tekopper og karuseller på tivoli som går rundt og rundt heller, men det er lettere å unngå dem. Synet av vindmøllene har en suggererende virkning på mitt enkle sinn….
Fra toppen hadde jeg god utsikt, men det frista lite å sette seg ned.I den motsatte retningen var det ikke mindre vindmøller, dessuten kom de mørke skyene inn i stor fart. Jeg stod rett under og var litt redd for å få et turbinblad i hodet, hvis det løsnet. Det tror jeg ikke skjer så ofte…Jeg rigget meg til for å nyte matpakken og det hjalp faktisk på kvalmen. Dessuten hadde jeg fantastisk utsikt i retning havet og Dalane, så jeg nøt den.
Men det jeg kjenner er mest vanskelig å forstå, er at det er behov for all denne utbyggingen. Jeg vet at det finnes steder i landet som har flere vindmøller enn Jæren, men dersom det var så lønnsomt burde det vel gjenspeiles i strømprisen? Istedet har vi blant Norges dyreste strøm og det planlegges stadig nye utbyggingsprosjekter. Forstå det den som kan….
Jeg kikket mye ned på stien og greide å snu fokuset vekk fra vindmøllene. Dessuten kom det noen kraftige regnbyger og det tok også endel av oppmerksomheten. Vindmøllene er kommet for å bli, jeg innser det. Heldigvis er det forsatt steder som er uberørt, måtte det fortsette sånn.
Et av de grelleste eksempel på hvordan naturen ødelegges, er inne på Låglia. Like ved denne gamle fjellgarden troner nå Måkaknuten vindpark og jeg har helt sluttet å gå tur inn dit. Det samme har jeg til Sulken, som før var en kjempefin tur å gå fra Skjelbreitjørna. Det er bare trist å komme så tett på og oppleve både støy og inngrep i naturen. At noen velger penger foran naturen, burde vel ikke overraske. Ikke for å klage, men NEI TIL MER VINDMØLLER NÅ…
Tilbaketuren var egentlig finere, da hadde jeg vindmøllene bak meg.Gjerdeklyveren hang forsatt halvveis i lufta, det var reine balansetreningen. Jeg ble glad av å se at det fremdeles blomstrer i grøftekanten. Turen starter og slutter med en strekning på asfalt og det var helt greit.
Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.
Jeg hadde tenkt det skulle være vanskelig å finne starten på turen, men det var faktisk veldig lett. Skiltene var store og flotte, så jeg sendte en vennlig tanke til de som hadde laget dem. Det var tidlig morgen over Ørsdalsvatnet og en flott dag.Den så ut som om den visste noe jeg ikke visste, og som jeg burde vite…
En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.
Jeg startet med friskt mot oppover første bakke.
Hadde jeg visst det lå vakre små vann innover, skulle jeg tatt med badetøy.Da jeg var kommet litt opp i høyden, åpnet landskapet seg.
Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?
Det er merket mange fine utkikkspunkt langs løypa. Det er både bratt og høyt, en kombinasjon som gir strålende utsikt.Det var nydelige høstfarger i fjellet og luften var frisk og skarp.
Dersom jeg valgte å snu, ville det vært å innrømme nederlaget. At jeg faktisk sliter med å huske og at det ofte er et tegn på at man begynner å bli gammel. Dessuten måtte jeg gått opp den lange bakken enda en gang og det gadd jeg i hvert fall ikke. Jeg valgte å gå videre, men nå var bekymrings frøet sådd. Det slo raskt rot og begynte å vokse. Det spant i hodet om alt så kunne skje med bilen, dersom håndbrekket ikke var på. Derfor var jeg ikke forberedt da løypa plutselig forlot den fine veien og gikk ut i terrenget. Her var flott utsikt og relativt lett gått, helt til stien begynte å gå nedover. Det var bratt og i mitt hodet ble det farlig bratt.
Her blei det jammen bratt, men turbeskrivelsen jeg hadde lest, hadde forberedt meg på en del luftige partier. Ellers beskrives den som enkel og barnevennlig.All ære til de som merket og tilrettela løypa, de hadde gjort en god jobb. Men det hjalp ikke meg så mye…
Har du hørt uttrykket «å krisemaksimere «? Det er når fantasien tar overhånd og man spinner avsted på alle slags katastrofe tanker om hva som kan skje. Tankene er høyst reelle for de som opplever dem og kan gi kraftige angst og bekymrings reaksjoner i både kropp og sinn. Man kan bli både svett og kortpustet, samt ha vansker med å fokusere og tenke klart. Det beste man kan gjøre, er å ta noen lange og gode pust som roer ned, samt fortelle seg selv at dette ikke er farlig. Velger man å stoppe opp eller snu, har man jo bekreftet mistanken, at situasjonen er så farlig at man faktisk må flykte fra den. Det er den sjelden, når det bare er tankene som løper løpsk…
På andre side av vannet lå en liten gård. Der kunne jeg neppe ha bodd.. Tenk bare på jordras, steinras, snøras, flom, vinterstormer, brann, alvorlig sykdom uten veiforbindelse…Mange steder gikk stien på kanten og dinglet, andre steder var det merket sti ut til spesielt vakre utkikkspunkt. Selvfølgelig måtte jeg ha full valuta og nærmest krøp ut til kanten for å kikke ned. Litt sjølpining bygger sterk karakter, er mitt motto.Det var ikke folksomt i heia og sauer var det eneste jeg traff. De kikket rart på meg, eller kanskje jeg bare innbilte meg det?
Det fine med at jeg ble så opptatt av alt det farlige som kunne skje underveis, som fall med dødelig utgang eller kompliserte beinbrudd, var at jeg nesten glemte bilen. For planen hadde vært å gå så fort jeg greide tilbake til start, for å sjekke at den fremdeles stod på samme sted. Men sånn blei det ikke, fordi jeg vet at den beste måten å roe ned på, er ved å bruke god tid. Derfor fant jeg et hyggelig sted vekke fra kanten, hvor jeg spiste nistepakken. Jeg lå i gresset en god stund og kikket på skyene. Naturen ble beundret fra både høyt og lavt, samtidig som jeg passet på å gå seint nok til at ikke pulsen steig for mye. Det fungerte fint.
Tenk at oppå den haugen stod jeg og kikket ned. Jeg gav meg sjøl en vennlig klapp på skulderen for å ha overlevd.Jeg måtte få med meg alle severdighetene, det var en usedvanlig flott tur.Stien slynget seg langs fjellene, med vakker utsikt over vannet. Ørsdalsvatnet er 18 kilometer langt og om sommeren kan man dra på cruise her med M/K Ørsdølen.Nistepakken var av det kjipe slaget; kaffi og flere dager gammelt brød i tykke skiver. Med peanøttsmør, som klistret seg til ganen og ble svelget ned med vann. Men alt smaker godt på tur og særlig når man sitter på fast fjell uten bratte stup rundt seg.Rundt den svingen og det ville være mulig å se bilen. Eller ikke, dersom den lå i bunnen av bakken. Spenningen var stigende…
Jeg innrømmer at DET øyeblikket, da jeg rundet en ås og fikk utsikt til veien, var en lykkens stund. For der stod jammen vraket mitt fremdeles, trygt plassert i veikanten. Jeg lo høyt av meg selv, for det syntes jeg var det minste jeg kunne gjøre etter alt tankekjøret underveis. Det å riste på hodet, himle med øynene og fjolle litt over hvor dumt man kan tenke, det er undervurdert av mange. Neste gang jeg er på tur og brått blir usikker på om jeg tok på håndbrekket, skrudde av kaffetrakteren hjemme eller har husket alle de viktige små bagatellene som man utfører hver dag, så skal jeg ta opp den gode følelsen av befrielse som nå bredde seg i kropp og sinn. Så får det heller være at jeg hadde glemt å låse bildøren….
Er det ikke rart? Under denne helleren var jeg mest opptatt av bilen og tenkte ikke særlig på om den plutselig kunne rase ut og begrave meg under flere tonn med stein..Turen gjennom Smørkamdalen kan gås begge veier og tror kanskje det hadde vært mindre krevende å gå andre vei enn det jeg gikk. Nå snakker jeg om mentalt og ikke fysisk….
Forventninger er en skummel ting og jeg har egentlig jobbet med meg selv for å få slutt på akkurat den følelsen. Du vet; når du gleder deg til noe og lager en hel film i hodet om hvordan dette skal bli og ser frem til det skal skje med spenning og utålmodighet. Så blir det slett ikke som man har sett for seg. Og selv om man kanskje ikke blir kjempeskuffet, så sitter man allikevel igjen og tenker: «Ja,ja, var det alt?» Som festen med stor F man gleder seg til, og som viser seg å være like spennende som et misjonsmøte. Eller kurven med jordbær som var så fristende, helt til man ser at alle bærene i bunnen er råtne og uspiselige.
Vi fant ut at det måtte være her vi parkerte, siden navnet stod på skiltet. Google Maps var ikke enig.
Det var god plass på parkeringsplassen og vi så ikke et menneske hele dagen.
Jeg hadde lest og forberedt meg godt på turen til Store Skykula. Det er den høyeste toppen i Egersund kommune, med sine 906 meter over havet. Slett ikke avskrekkende, men for meg som putler rundt på toppene på Gramstad på 3-400 meter, tenkte jeg det var en dryg tur. Lengden på turen var 12,4 km og beregnet tid var 5-6 timer. Informasjon og inspirasjon var hentet i den glimrende turboken «Fotturer i Rogaland» av Sverre R. Ranum. Han gir turene støvler ettersom hvor tunge de er, og denne hadde 4 av 5 støvler. Jeg hadde som mål å starte tidlig på dagen og ha god tid.
På vei opp Hestestegane fikk vi en flott utsikt over vannet og fjellene rundt.
Det gikk bratt oppover i starten, men så flata det heldigvis ut. Her kunne vi altså ta en avstikker fra stien for å beundre utsikten, mot 2 km ekstra. Takket nei til det….
Jeg hadde overtalt min storesøster til å bli med, hun hadde ferie. Vi avtalte å møtes på Vikeså, noe jeg forventet var sykt langt å kjøre. Men det var det ikke, så jeg satt en time i bilen og ventet. Turen videre gikk gjennom Bjerkreim sentrum og opp til Skineldvatnet. Jeg var imponert over naturen vi kjørte gjennom og litt overrasket over at jeg ikke hadde vært her tidligere. Det var skikkelig høyfjell, syntes vi. Været ble dessuten finere jo høyere vi kom, hjemme hadde det tross alt pøsregnet da jeg dro. Vi parkerte, smurte på solkrem og fikk sekkene på ryggen. Så var det bare å starte turen.
Min søster er to år eldre enn meg og går nok mindre på tur enn det jeg gjør. Allikevel gikk hun mye fortere enn det jeg forventet og jeg hang fort langt bak. Stien er godt merket både med røde flekker og små varder. Det var litt av en utsikt som åpnet opp. Litt usikker på hvordan dette bildet ble tatt…
Jeg fikk fort øye på det jeg antok var målet for turen, en topp med en høy mast på. Derfor forstod jeg lite da vi gikk i feil retning og egentlig tidenes lengste omvei. Jeg studerte kart og turbok, men ble ikke særlig mye klokere. Helt til det gikk opp for meg at det slett ikke var Skykula jeg gikk og kikket på. Da hadde vi gått langt og lengre enn langt. Det hadde vært noen korte pauser, men det var egentlig for kaldt til å sitte lenge i gresset og bare nyte livet og den flotte utsikten. Dessuten var jeg tynnkledd, for det er man ofte i juli når man forventer sol og sommer. Ulltrøye var tatt med, men burde nok vært tatt på lenge før jeg ble kald. Men istedet gikk jeg der og frøs i nordavinden.
Dette trodde jeg var målet for turen, men det viste seg at det var en kommunikasjonsmast som står på Gaupelemfjellet. Og der kom de mørke skyene seilende inn, med den isende kalde vinden fra nord. Vi fant ut at hver gang min søster tok på seg den hjemmehekla lua fra Peru, ble det varmere og sola kom frem. Selv fikk det henne til å føle seg som en geitegjeter i Alpene, men hun ofret seg gladelig for fellesskapet. Det bratteste punktet på turen, litt fjellklatring var ikke forventet. Jeg gikk mye å tenkte på om vi gikk rett vei…men det er bare å gå til man kommer til dette skiltet.
Jeg er usikker på hva jeg hadde forventet da vi endelig kom oss opp til varden. Først ble jeg usikker på om det var lov å ta bilder. Det står nemlig en gigantisk radar som sviver rundt her på toppen og det er flust med andre installasjoner. Radaren tilhører NATO og er således militært område, antok jeg. Her overvåkes både den sivile og militære lufttrafikken, men radaren styres fra en annen del av landet. Men så fant vi ut at dersom det ikke var lov å ta bilder eller oppholde seg her, var det jo idioti å merke en turløype over fjellet. Så jeg sluttet å forvente å bli arrestert av NSM (nasjonal sikkerhets myndighet) og knipset i vei. Neste skritt i planen ble dermed å spise lunsj under radaren, i håp om å få oppleve at den ble senket inn i radarsiloen. Det sa meg ikke så mye, men ideen ble fort skrinlagt da vi ble advart mot å oppholde oss i området pga elektromagnetiske stråler. Istedet galopperte vi raskt nedover fjellsiden og stoppet ikke før vi var på trygg avstand fra alle skadelige stråler. Dessuten forstod vi hvorfor det ikke var så mye sau som forventet i liene rundt fjellet, bææækarellkjøtt….
Fra varen er det fin utsikt mot radaren. Nærmere himmelen kom vi ikke den dagen….helt til jeg leste skiltet….Det går vei helt opp til toppen og det er mulig å sykle eller trille barnevogn. For å kjøre opp, (slik jeg fantaserte om) kreves spesialtillatelse fra militæret. Jeg hadde ikke forventet at det ble så langt å gå på asfalt. VELDIG LANGT.
Selv om ting ikke alltid blir som forventet, kan det allikevel bli bra. Vi lo mye på turen og det er en fin ting når man kan le av forventningene sine. Området var egentlig mye finere enn jeg hadde forventet og jeg fikk lyst til å gå mer tur i Dalane. Dessuten brukte vi mye kortere tid enn jeg forventet, vi gikk turen på 4 timer. Det var mest fordi min søster dro opp tempoet (hun gikk som om hun hadde stjålet skoene) og det var for kaldt til å ha lange pauser. Jeg hadde håpet på (man forventer ikke noe når det gjelder været) at det skulle bli badetemperatur og mange timer på ryggen i gresset, men den gang ei. Og jeg kom ikke nær skyene, noe jeg forventet siden toppen tross alt het STORE SKY KULA. Men noen ganger blir ting bedre enn forventet, slik som idag… Og sånn går no dagane….
Lunsj i gresset med mye godt å spise.Den var skikkelig lang, den asfaltveien…Neste gang vil vi gå innover Skinelddalen, hvor det er merket løype helt til Egersund.
