Et stykke himmel på jord.

Min nabo har en garasje hvor han liker å skru på motorsykler og drikke øl. Jeg tror han elsker denne garasjen og at for ham er den himmelen på jord. Garasjen heter Zanzibar og det vet jeg fordi han har et skilt på veggen utforbi hvor det står dette eksotiske navnet.  Hver gang jeg har gått forbi, har jeg tenkt på himmelen hans som Zanzibar. Nå skulle jeg få sjansen til å finne ut selv hva det er med dette stedet som gjør at enkelte forbinder det  med himmel på jord og alt annet vidunderlig.

Vi har alle våre drømmer.

Zanzibar ligger i det indiske havet og består av to hovedøyer og mange små øyer rundt dem. Det er mye å oppleve; både kultur, historie og natur, men de fleste kommer nok for en badeferie. De kritthvite strendene, asurblått hav og visstnok et fantastisk korallrev gjør øya til et populært reisemål. Legg til at det er like varmt og solrikt hele året og da tenker jeg at for mange er stedet det nærmeste man kommer paradis mens man fremdeles er i live.

Solsengene stod klar og ventet på bare meg….

Jeg elsker å bade og bader mye året rundt. Inne og ute, varmt og kaldt, i solskinn og regn. Men jeg er ingen charterferie turist selv om jeg har reist mye til det såkalte Syden. Men da har jeg som regel jollet rundt på oppdagelsesreise istedet for å ligge på en solseng for å sikre brunfargen til jeg skal hjem. Er jeg på stranden, ligger jeg helst i skyggen med en bok. Spørsmålet er da om Zanzibar vil bli himmelen på jord for meg?

Min egen lille hytte i skogen, en smule oppgradering fra telt.
Det er kontrastene som beriker livet; teltliv på Kilimanjaro versus 5 stjerner på Zanzibar.

For meg er et 5 stjernes all inklusive hotell likt enten det ligger i Tyrkia, Spania eller Zanzibar. Det er luksus og overflod, se og bli sett, et avbrekk fra hverdagen uten tidspress og bekymringer. Jeg opplever det som interessant de gangene jeg er så heldig å få lov til å bo noen dager i all denne luksus. Samtidig hadde jeg sett så mye fattigdom og enkle forhold tidligere på reisen at jeg til tider ble kvalm over fråtsingen. Det var bugnende matfat til alle tider og vennlig betjening som stod på pinne for å gjøre oppholdet mest mulig behagelig. Sjelden har jeg kjent mer på at verden er et urettferdig sted hvor tilfeldighet i forhold til fødested avgjør din rolle her i livet. Det var vanskelig å nyte når den dårlige samvittigheten pirket meg i sjelen.

Vakkert, velholdt og forbeholdt de heldige.

Jeg så ingenting av øyene, bortsett fra kjøreturen til/fra flyplassen i totalt mørke fordi det var natt. Det ble arrangert mange spennende utflukter fra hotellet, men vi ble frarådet å dra ut på egen hånd. Jeg kjente jeg hadde fått kvoten av turisttransport, så jeg gikk glipp av den historiske Stone Tower turen. Ikke fikk jeg smakt på øyas krydder, besøkt regnskog og røde aper eller sett de små landsbyene heller. Jeg droppet både den hel og halvdags båtturen og ikke engang Prison Island fikk meg ut av solstolen. Mitt paradis bestod i å finne en indre og ytre ro etter krevende dager i fjell og på savannen.

Utsikten min fra solsengen. Det var stort sett den jeg så.

Så hva gjorde jeg istedet? Jeg badet mye. Havet lå der fristende og turen ned var akkurat passe lang. Jeg var i bassenget og hadde aqua fitness som et fast punkt på programmet. Jeg leste minst en bok til dagen og resten sov jeg.  Det var tidlig til sengs og tidlig opp for å gå å bade. Solsengene jeg lå på var ofte langt fra andre mennesker, men noen ganger spiste jeg sammen med andre og var sosial. Det gav meg ro og kroppen min fikk hvile etter fjellturen. Paradis for meg under en evig blå himmel, sol og vind. Og havet. Alltid havet.

Himmel og hav i evigheten.

Jeg ruslet mye rundt på hotellområdet for å se på blomster. Overalt var det frodig og velstelt. Jeg elsker blomster. Fargene, fasongen, lukten… Jeg følte at jeg sugde til meg kraften i plantene. Flere ganger ble jeg kontaktet av bekymrede ansatte som lurte på hva jeg gjorde inni bedene og over plenene. Dette var tross alt et sivilisert sted og da går man på gangstiene. Tråkk ikke på gresset…. Jeg tråkket og snuste, jollet rundt som best jeg kunne. Fantastisk!

Her skulle man vært bie….
Skjønnhet i alle farger og fasonger.
Ute og joller på nabohotellet.
De så ut som de hadde funnet sitt paradis på jord.

Fant jeg min himmel på jord? Jeg fant vel ut at for meg handler det mer om enn følelse enn om et sted. Det nytter ikke at omgivelsene er aldri så vakre dersom man kun fokuserer på det som kunne vært annerledes eller bedre. Den erkjennelsen kom jeg til under en lunsj på hotellområdet. På nabobordet satt en familie som skjelte ut kelneren fordi de fant ut at noen andre i restauranten hadde fått en kyllingfilet mer servert i den samme retten som de hadde bestilt. Dette var far i familien dyp indignert og fly forbannet over, noe han gav høylytt uttrykk for. Resten av måltidet ble brukt til å rakke ned på Zanzibar, hotellet, betjeningen og Afrika rent generelt. Han hadde overhode ikke funnet sin himmel og jeg tror at han muligens ikke kom til å finne den uansett hvor han dro. Jeg tror at dersom man først finner himmelen inni seg, så er hvert sted man drar til paradis på jord. Zanzibar kan finnes i både en garasje og en øy, men himmelen kommer an på hva man vil at det skal være.

Sol, himmel, hav og palmer; min himmel på jord der og da.