Har du hørt historien fra norrøn mytologi om ravnene Hugin og Munin? De satt på guden Odins skulder og fulgte ham overalt. Odin var den eldste og mektigste av alle gudene i gammel tid og styrte over både mennesker og dyr. Sine to ravner brukte han til å finne ut hva som skjedde i verden og de fløy til all verdens ende, før de kom tilbake med rapport. Slik kunne Odin fremstå som allvitende hersker, lenge før Google var oppfunnet. Hugin og Munin ble samtidig forbundet med død og krig, trolig fordi de spiser åtsel. Helt opp til moderne tid trodde man at ravnen kunne varsle ulykke og død, gjennom sine skrik og sin oppførsel. Ikke akkurat gledes spredende fugler altså…
Vølstadnutane hadde vært en topp jeg planla å gå til i mange år. Eller; egentlig var planen å sykle opp. Da jeg var en sånn en som syklet med startnummer på brystet, var turen opp til masten på Vølstadnuten en grei måte å måle formen på. Den måtte sykles med terrengsykkel og aller helst helt hjemmefra og over Seldalsheia, for virkelig å sette standarden. Det skal sies at jeg aldri tok den turen og det tenker jeg var helt greit. Men jeg vet ikke om det fremdeles er en tur som noen sykler, men jeg var i hvert fall glad for at sykkelen stod hjemme. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli en kjedelig tur, grusvei i nærmere 12 kilometer tur/retur, men det kan jeg skrive under på at det ikke ble….
Jeg liker helst turer som går i terreng og synes at å gå på grusvei fort kan bli litt kjedelig. Men her var man midt i den flotte naturen og jeg syntes det gikk bedre enn forventet. Det var store flokker med kyr og jeg hadde møtt bonden med traktor og henger full av mer kyr lenger nede i bakkene. Han hilste så fint og smilte, så da ble jeg veldig glad. Det kan kjennes litt skummelt å gå over landbruksjord i privat eie, men området rundt Vølstadnutane er et mye brukt turområde. Det forstår jeg godt, det er fantastisk utsikt over Ravndal og Oltedalsvatnet. Jeg kom opp til senderen og fortsatte på sti opp til varden som viser at man er på toppen av fjellet. Da er man 636 meter over havet og kan nyte en velfortjent pause. Men det hadde ikke jeg tid til, jeg ville videre.
Jeg hadde ikke lyst å gå samme vei ned, selv om det var lettgått. Derfor siktet jeg meg inn på nok en topp, Asbjørnnuten. Hvem var Asbjørn og hvorfor har det oppkalt en topp etter ham? Sånn kan jeg bruke mye tid på å gruble over, når jeg går tur alene… Men jeg fikk snart annet å tenke på, for plutselig fikk jeg øye på en fugl. Det var litt av en fugl, en gedigen sak satt på en stein. Den lettet og fløy høyere opp da jeg nærmet meg og plutselig så jeg en litt mindre av samme sort. Jeg er slett ingen fugleekspert, men er ganske sikker på at det var en svær ørn med en unge som hadde flyvertrening. Dessuten var det ravner i et stort antall og jeg fikk litt gåsehud. Lettere overtroisk tenkte jeg at de varslet død og fordervelse over mitt ringe legeme, men jeg valgte allikevel å gå videre.
Av og til har jeg noen opplevelser i naturen som gjør at jeg føler jeg forlater kroppen og svever opp mot himmelen. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles, men det er omtrent som jeg går på siden av meg selv, i ett med alt rundt meg. Ravnene skrek, de mørke skyene samlet seg, kun avbrutt av solstrålene som lyste opp fjellene rundt meg. Jeg så et sauekadaver og hørte lyden av torden langt vekke. Da jeg nærmet meg toppen på Asbjørn, vurderte jeg å snu. Det var bratte stup og jeg kunne ikke gi slipp på tanken om at ravnene varslet død. Kanskje det betydde at jeg ville snuble og falle utforbi kanten?
Jeg falt ikke ned og det skjedde heller ingen andre ulykker. Jeg gikk ned og fant en fin stein, perfekt til å sitte på for å spise nistepakken. Ravnene var fremdeles i nærheten, men jeg opplevde dem ikke som truende lengre. Det var bare store flokker av ravner. Dette var deres hjem og jeg var bare på besøk. Jeg tenkte mye på hvordan vi kan tolke gammel historie, men hvor mye sannhet er det i den? Det var kanskje annerledes før, når de gamle gudene var mer nærværende i verden. Men uansett, jeg fikk en annen vei ned, selv om mesteparten gikk på samme grusveien. Det var helt greit, jeg var fremdeles relativt salig etter ørn, ravner og en bedre lunsj. Enda bedre ble det da jeg fant en ny badeplass på vei hjem og fikk tatt et friskt og høstlig bad. For en dag….
