Ut å lofta vedet ved Ankerhus Gruveområde.

Det er mulig at du ikke har hørt uttrykket «ud å lofta vedet». Det er brukt i en sang av Stavangerensemblet allerede i 1984 og ble raskt et typisk Stavanger/Jæren uttrykk. Men jeg tror det er gjenkjennelig mange steder i landet. Å lofta vedet er å ta seg en tur ut, få et avbrekk fra hverdagen. Kanskje litt uten mål og mening, med ingen annen hensikt enn å få tankene over på noe annet. Det tror jeg kan være sunt for de fleste og jeg har ihvertfall behov for det jevnlig. Noen ganger er det ikke nok å ta en kort eller lang dagstur for å ha den ønskede effekten, da må jeg pakke telt og utstyr til en lenger tur.

Det er tilrettelagt en stor og fin parkeringsplass ved informasjonstavlene. Jeg stussa litt over hvilken retning jeg skulle stå, men siden det ikke var andre biler, stod jeg på tvers. Husk å vippse 30,- til grunneier.

Det startet på fin vei over heia og turen er godt merket med røde påler og prikker.

Jeg var tungt lastet, med badetøy og flippflopp sandaler, samt ellers alt jeg trengte for et flott opphold.

Det var fint tilrettelagt innover, med trebroer over de mest sølete stedene. Men en smule glatt, vinteren kom brått iår…

Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite når jeg trenger en lengre loftetur. Det er når jeg åpner kjøleskapet og ser ingenting jeg har lyst på. Eller når jeg åpner klesskapet og tenker at jeg har ingenting å ha på meg, selv om det er stappfullt inni der. Eller når jeg ligger i timevis på sofaen og skroller på mobilen og ikke kan gjengi noe som har festet seg. Det blir en følelse av sløvhet og giddalaushet, hvor jeg ikke setter pris på hvor godt jeg egentlig har det. Det er en følelse som ofte siger på i mørketiden og jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på den. November er ofte høysesong for å gå i hi, samt januar/februar. Men da har ihvertfall sola snudd…

Det er sjelden jeg finner en så godt tilrettelagt leirplass, med benk, bålpanne og ved til salgs.

Jeg satte opp teltet i rekordfart, sola var allerede i ferd med å gå ned.

Jeg hadde sett for meg et stort bål å sitte foran hele kvelden, men veden var søkkvåt og det var kun mine opptenningsbrikker som tok fyr. Det var gøy så lenge det varte….

Ikke fristet det med et bad heller, selv om badeplassen var helt topp. Det var kaldt.

Jeg hadde blitt anbefalt turen inn til gruveområdet av min datter og hennes samboer. De hadde vært her i sommer, da det var på det varmeste. Det er laget en rundtur, hvor man passerer flere av gruvene og får et innblikk i hvordan det var her under gruvedriften på 1700 og 1800 tallet. Jeg var mest opptatt av teltområdet, hvor det var benk og salg av ved. Det må være alderen som krever sitt… Området ligger i starten av rundturen, nede ved Kydlandsvatnet. Det passet meg utmerket. Ankerhus Gruveområde ligger nær Koldal, omtrent 6 kilometer øst for Egersund og er lett å finne.

Jeg gikk tilbake for å hente vann i elva og det har jammen regnet mye i det siste, for elva var stor og stri.

Menyen var enkel, jeg varmet opp ferdigkokt risengrynsgrøt og tok en marsipangris til dessert. Godt at jeg ikke hadde lagt opp til matlaging over bål, da måtte jeg ha lagt meg sulten.

Jeg satt hele tiden med en følelse av at noen holdt øye med meg. Plutselig såg jeg han her og da var det jo litt mer forståelig.

Det blir tidlig mørkt i november og da var det bare å gå å legge seg. Det er varmest i soveposen, når ikke bålplanen min virket.

Dessuten hadde jeg for første gang tatt med en lyslenke, det ble riktig så koselig.

Kvelden kom fort og med den kulden. Jeg var på plass i soveposen i 17.30 tiden og hadde planer om å lese en spennende bok jeg var midt i. Samtidig hadde jeg mer rødvin og bror til marsipangrisen jeg allerede hadde spist, så jeg tenkte det ville bli trivsel på høyt nivå i teltet. Men det ble fort for kaldt til å ha noen kroppsdeler på utsiden av posen og da er det kun en ting som fungerer. Enten lytte til stillheten i x- antall timer eller å spille musikk. Jeg gjorde begge deler…

Den obligatoriske doturen midt på natta ble meget kort, men jeg MÅTTE bare ta bilde av den fantastiske stjernehimmelen og det koselige teltet mitt, med lysene inni.

Når det er minusgrader, er ikke gassboks det ideelle å bruke. Jeg fikk ristet nok på boksen til at jeg kunne hygge meg med kakao og kaffi.

Det var en usedvanlig vakker morgen, stjerneklart og flere minusgrader.

Jeg var tidlig oppe, jeg hadde tross alt tilbragt over 12 timer i soveposen.

Både mat og vannflasken hadde frosset, men jeg fikk tint pannekaker til frokost.

Det ble en lang natt, men jeg frøs ikke. Jeg hadde både ullundertøy, fleecegenser, langt dunskjørt og ullsokker på meg, dessuten en dunpose som nesten kostet mer enn bilen min. Men å stå opp var kaldt, både telt og soveposen var dekket av rim. Det ble noen timer å vente til sola stod opp, men jeg holdt varmen med varm drikke og noen raske trim øvelser rundt benken «min». Å prøve å få fyr på bål igjen, det hadde jeg gitt opp. Veden var neppe tørrere nå enn kvelden før.

Det var et stort øyeblikk da sola endelig kikket over fjellene. Da var jeg allerede pakket og klar til å gå.

Det var like greit at jeg ikke brant noe av veden, de var helt blanke prislistene og informasjonen.

Det var godt å følge løypa videre, særlig da jeg kom opp i solskinn og varme.

Ankerhus gruver var i drift fra 1785 til 1790 og det var Moss Jernverk som tok ut malm, som ble sendt til østlandet. Det var flere perioder på 1800-tallet hvor gruvene var i drift, men det ble for kostbart å bruke malmen. Fremdeles ligger det meste av malmen igjen i gruvene og man kan se malm flere steder langs turen. Det er ikke lov å plukke med seg noe; bare se, men ikke røre. Det er dessuten noe annet du kan lete etter og det var faktisk enda kjekkere. Da glemte jeg hele malmen og gruvene…

Hei hå, hei hå, til arbeid skal vi gå.. Det var plassert en mengde små figurer på stien og jeg ble skikkelig glad når jeg fant dem.

Denne var litt meg, bortsett fra skjegget og de spisse ørene.

Det var også andre, mer naturlige kunstverk å se på. Lyng i vinterstid, kalles denne.

Turen er ikke lang eller krevende. Jeg syntes den var akkurat passe, med tanke på at jeg hadde tung last på ryggen. Det er ulent å gå og det er endel opp og ned bakker. Men jeg vil si at turen passer for de aller fleste, både store og små. Det er ikke informasjonstavler langs løypa, så her må man følge merkene og bruke fantasien. Mye av historien ligger langs Kydlandsvatnet og man kan se både rester etter bygninger, slagghauger og utallige gruveåpninger. Jeg brukte lang tid og stoppet mye. Det var flott i sola og jeg ble skikkelig varm. Dessuten var det fantastisk utsikt og mye spennende å oppleve.

Noen steder var det trange åpninger og smalt å gå mellom. Vått var det og sleipt, men det har ikke vært kaldt lenge nok til at det var isbelagt.

Det var kanskje her de dro vognene med hester ned til vannet. Før det ble anlagt jernbane ned til kysten, ble malmen fraktet over vannet vinterstid, når det lå is her.

Andre steder var det gruveinnganger som stod under vann.

Jeg antok at dette var fra noe som hadde med driften å gjøre, men vet ikke hva.

Jeg hadde en flott tur og følte virkelig at jeg fikk loftet vedet. Flere ganger tenkte jeg med lengsel på den varme senga hjemme og variasjonen i mat, som jeg enkelt kan lage hjemme. Jeg gledet meg til en varm dusj og ha dekning på mobilen. For å få gang i den her, måtte man helst opp på en topp og det er grenser for hvor mange ganger man orker det for å lese nyheter og å sende snapp. Dessuten var det kaldt på toppene når ikke sola var fremme… Så jeg valgte et perfekt sted for å kunne være takknemlig for hvor godt jeg har det hjemme. Og det er halve poenget med å lufta vedet, tenker jeg…